Sidsel K. Solbrække:
Kan inkonsistente utsagn være rasjonelle?
Copyright © 1998 forfatteren

Previous PageTable Of ContentsNext Page

2. Rasjonelle aktører i situasjonen

For å vise at en handling, vurdert fra den aktuelle aktørs ståsted, er rasjonell i forhold til en gitt situasjon, framhever Farr at det er viktig å forstå intensjonene bak, konteksten og meningen med handlingen. Det går an, framhever Griswold, å rekonstruere aktørers mulige intensjonalitet hvis kontekst og atferd er kjent (Griswold 1987:6). En implikasjon av Griswolds poeng, er at man både bør kjenne aktørens sosiale og historiske kontekst, og hans skapende evne i øyeblikket (Det samme:25). I følge Luhmann dannes meningen som en differens mellom det aktuelle og det mulige, og må tilbakeføres til en sosial problemsituasjon (Luhmann 1993:2:6). Mening er løpende aktualisering av muligheter, sier Luhmann, og mening kan derfor relateres både til opplevelse og handling, og er i følge Luhmann, helt sentralt når aktuelle problemsituasjoner skal identifiseres og vurderes. Men mening kan bare forstås fra innsiden, understreker Habermas, enten de er forankret i handlinger, institusjoner, arbeidsprodukter, ord, samarbeidsnettverk eller dokumenter (Habermas 1984:112). Med forstås fra innsiden mener Habermas at det kun er personer som taler og handler, og som gjennom deltakelse kan få tilgang til andre personers livsverden. Livsverden kan forstås som et kulturelt overlevert og språklig organisert forråd av betydningsmønstre hver og en av oss er sosialisert inn i (Nørager 1989:162-165). Det er en uproblematiserbar og utematisert forståelseshorisont. En situasjon utgjør et utsnitt av livsverden hvor problematisering av et tema, interesser og handlingsmål trer inn i sentrum av livsverden og blir gjenstand for handlingsalternativer (Habermas 1990:189-190). Det er i en situasjonskontekst vi problematiserer det som er tilfelle rent empirisk, for eksempel hvilke normer som er riktige eller hvordan en person har det. Ut fra Habermas' tre formelle verdensbegrep: den objektive, den sosiale og den subjektive, kan elementene i situasjonen sorteres som fakta, normer og opplevelser. Habermas' situasjonskontekst kan sammenlignes med det Farr kaller en problemsituasjon.
Vi skal altså forholde oss til et meningsinnhold som må tilbakeføres til en sosial problemsituasjon. Ved hjelp av innsikt i bakenforliggende disposisjoner skal vi forstå meningsinnholdet i for eksempel et utsagn. Hvordan får så en aktør, i Habermas' forstand, tilgang til å forstå andres mening fra innsiden? Empati, eller evnen og viljen til å sette seg inn i en annens situasjon, kan formuleres som en forutsetning (Alvesson og Skjöldberg 1994:117). Hvis en begrenser seg til å oppfatte et utsagn som fakta og ikke lar seg engasjere i det som Skjervheim (1974:1) kaller en treleddet relasjon mellom en selv, den andre aktøren og temaet, slik at en deler temaet med hverandre, oppfattes kun utsagnets fysiske substans og aktørene har ingen felles forståelse av innholdet. En forutsetning for å få til dette er felles forståelse av tegn og symboler som i kommunikasjonsprosessen gis mening og fortolkes gjennom felles meningssystemer (Geertz 1973:7-10). Et utsagn kan ikke forstås uten at vi forstår den rollen ordene har i andre utsagn. Vi skal kunne beskrive meningen i hvilket som helst utsagn den samme aktøren måtte framsette under spesifiserte vilkår (Davidson 1980:255). Vi må anta et mønster av oppfatninger og motiver som stemmer tilstrekkelig overens med våre egne til å kunne danne oss et utgangspunkt for forståelse og fortolking (Det samme:259). Dette dreier seg først og fremst om det Goffman kaller sosiale møters struktur. "Den viktigste faktoren i denne strukturen, understreker Goffman, er behovet for å fastholde en eneste definisjon av situasjonen. Denne definisjonen må komme til uttrykk, og uttrykket må fastholdes til tross for den uoverskuelige mengden av muligheter for at noe vil bryte inn og ødelegge" (Goffman 1992:210).
Det sentrale er å avklare under hvilke omstendigheter symbolske uttrykk aksepteres som valide og når de kritiseres og forkastes. Derfor er det viktig å klargjøre og framkalle hvilke implisitte beveggrunner en aktør har for å innta en aktuell posisjon. I det følgende går jeg nærmere inn på dette gjennom det jeg i dette essayet kaller situasjonell rasjonalitet.

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

2.1 Situasjonell rasjonalitet

Hovedpoenget ved situasjonell rasjonalitet er altså at man på bakgrunn av beskrivelsen av en problemsituasjon, skal forstå og forklare en handling i den utstrekning det går an, for å vise at handlingen, vurdert fra den aktuelle aktørs ståsted, var rasjonell i forhold til situasjonen. I forsøk på en slik forklaring er situasjonell analyse sentralt. To aspekter relateres til situasjonell analyse: en modell av den aktuelle situasjonen og prinsippet om rasjonalitet. Situasjonsmodellen skal inneholde en detaljert beskrivelse av: 1) de naturlige omgivelsene, 2) de sosiale omgivelsene (andre strategiske aktører og sosiale relasjoner mellom aktørene) og 3) problemsituasjonen aktørene befinner seg i, definering av problemene og utprøving av foreløpige løsningsforslag (Farr 1984:1088). Beskrivelser av problemsituasjonen forutsetter forsiktighet, og som diskutert over, er aktørenes egen forståelse av situasjonen av spesiell betydning. Situasjonen defineres og konstitueres på bakgrunn av den mening den har for aktøren selv. Dette er en viktig påpeking, nemlig at vi aldri kan få tilgang til annet enn hva aktøren selv oppfatter, gjennom ideer og realiteter som kommuniseres, og som naturlig og uløselig er knyttet sammen i virkelighetsnære beskrivelser (Geertz 1973:58). Det er aktørens allerede fortolkete virkelighet som beskrives. Det er derfor viktig å identifisere og vurdere problemsituasjonen på den måten aktørene selv gjør det, ved hjelp av deres begreper, språk og teoretiske rammeverk. Problemet må identifiseres som deres problem. Problemidentifikasjonen vil derfor være relativ til den enkelte aktørs kognitive forståelse, og et element av relativisme vil alltid prege situasjonell analyse (Farr 1984:1089).
Det andre aspektet ved situasjonell analyse er prinsippet om rasjonalitet. Vår forståelse av aktørers handlinger avhenger av vår mulighet til å fange opp deres grunner og rasjonale for handling på den måten de selv gjør det i deres egne situasjoner. Dette poenget trekker også Føllesdal fram. Når handlinger skal forklares, framholder Føllesdal, må vi alltid inkludere grunner for handlingen. I tillegg må vi alltid prøve å finne ut om personens grunner for handling er sterke nok til å gjelde mer enn andre grunner. Og selv om grunnene er tilstrekkelige kan det være ønskelig å komplettere forklaringen med andre tilgjengelige faktorer (Føllesdal u.å:113-114). Habermas' understreker at det er umulig å klargjøre og framkalle aktørers implisitte beveggrunner hvis man ikke gir aktuelle grunner en rasjonell fortolking. Grunner kan forstås kun i den utstrekning en forstår hvorfor eller hvorfor ikke de er gyldige, eller hvorfor i en gitt situasjon, en beslutning ikke er mulig enten grunnene er gode eller dårlige (Habermas 1984:115-116). Det er derfor umulig å fortolke utsagn uten å innta en posisjon i forhold til dem. For ikke å innta en objektiverende posisjon forutsetter Habermas at en aktør må møte den indre rasjonelle strukturen i et utsagn med en rasjonell fortolkning. Habermas' forutsetning gir ytterligere forståelse til Farr's poeng, nemlig at vår forståelse av aktørers handlinger avhenger av vår mulighet til å fange opp deres grunner og rasjonale for handling på den måten de selv gjør. I denne sammenhengen er opplevelse sentralt. Den er fundamental, aktiv, skapende og allerede gitt, og noe som enhver utforsking av en helhetssituasjon virkelighet må ta utgangspunkt i (Alvesson og Skjöldberg 1994:118).
I situasjonelle analyser fungerer rasjonalitetsprinsippet som et søkelys, eller som i Luhmanns terminologi, som inntaket til å velge ut aktuell informasjon fra mulighetsuniverset (Luhmann 1993:2:6). Søkelyset eller utvalgt informasjon opplyser de faktorene i situasjonen som klargjør den påfølgende handlingen. På denne måten er rasjonalitetsprinsippet et metodologisk postulat. Søkelysmetaforen er kanskje mest passende når en søker etter skjulte eller underfokuserte oppfatninger, meninger, teorier eller problemer som ligger i mørke, men som må bringes fram i lyset for å kunne gi en adekvat beskrivelse av en aktuell situasjon (Farr 1984:1090).
Rasjonalitetsbegrepet i denne sammenhengen er et bundet, begrenset og barmhjertig begrep i lys av dets bruk og i sammenligning med andre begrep om rasjonalitet. En aktør har mer eller mindre konsistente antakelser (beliefs) som ligger til grunn for handlinger i en gitt situasjon. Handlinger forklares og rettferdiggjøres gjennom umiddelbare, handlingsinformative oppfatninger som vanligvis dreier seg om oppnåelse av umiddelbare mål, og derfor begrunner handling i en gitt situasjon (Farr 1984:1091).
For ytterligere å tydeliggjøre måten det situasjonelle rasjonalitetsparadigme blir brukt i dette essayet, diskuterer jeg i det følgende Poppers innfallsvinkel til situasjonell rasjonalitet og hans posisjon i forhold til objektiv versus subjektiv erkjennelse.

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

2.2 Objektiv eller subjektiv erkjennelse

Popper kan også belyse det situasjonelle rasjonalitetsparadigme, og Farr trekker på ham i sin diskusjon. Popper framhever at en detaljert situasjonsanalyse, eller analyse av en problemsituasjon, vil vise at vi alltid henter våre problemer på bakgrunn av vår forståelseshorisont. En problemsituasjon definerer Popper som det aktuelle problemet sammen med dets bakgrunn eller historie. Handlinger, og derfor historie, kan forklares som et forsøk på problemløsning (Popper 1979:169). Uansett når vi forsøker å fortolke eller forstå en teori eller en handling, melder problemet med å forstå seg, og vendes alltid til å bli et problem om et problem, så og si et problem på høyere nivå. I følge Popper er all historisk forståelse en hypotetisk rekonstruksjon av en historisk problemsituasjon (Det samme:170). Med dette poenget framfører Popper en sterk innvending mot en holistisk oppfattelse av historia. Det vil alltid kun være utvalgte aspekter og trekk ved en problemsituasjon som er gjeldene i en forståelsesprosess. Popper argumenterer derfor for bruk av situasjonelle analyser, og mener med det en spesiell type av foreløpige eller uvisse forklaringer av menneskelig handling som tar utgangspunkt i den situasjonen aktøren befinner seg i (Det samme:179). Ikke desto mindre mener Popper at vi kan forsøke å gi en forklaring basert på gjetninger ved å gi en idealisert rekonstruksjon av problemsituasjonen aktøren befinner seg i, og på den måten gjøre en aktuell handling rasjonelt forståelig i henhold til situasjonen slik aktøren oppfatter den. Situasjonelle analyser beskrives av Popper som en anvendelse av prinsippet om rasjonalitet.
Problemet med Popper er imidlertid at han inntar en grunnleggende forskjellig posisjon enn for eksempel Farr og Habermas. Farr legger vekt på at problemdefinisjonen vil være relativ til aktørenes egen kognitive forståelse av situasjonen og aktørens mening er av spesiell betydning. For Habermas er det en grunnleggende forskjell mellom erkjennelse, eller mellom den delen av våre meninger som er i overenstemmelse med objektive kjennsgjerninger (fakta), og interesse, eller det Habermas kaller den delen av våre meninger som er motivert av ønsker og tilbøyeligheter. Interessen er selve drivkraften bak våre handlinger. Metodologisk betyr dette et skille mellom to typer spørsmål (Widell 1991:274), nemlig om hvordan en har det rent objektivt, og om hvordan en tar det og hva en gjør med det rent subjektivt (Kalleberg 1984). Popper (162-165) trekker også en distinksjon mellom objektiv og subjektiv erkjennelse. Hos ham knyttes imidlertid erkjennelse i subjektiv forstand til en psykisk tilstand, en disposisjon til å reagere på bestemte måter i bestemte situasjoner, og kan sammenlignes med det Habermas kaller interesse. For Popper er denne type erkjennelse og aktiviteter uinteressante. Det er det foreløpige sluttresultatet av subjektiv erkjennelse eller aktivitet som er interessant fordi det er tilgjengelig for intersubjektiv bedømmelse. Han innrømmer imidlertid at enkelte subjektive erfaringer og holdninger også har betydning når man skal gjennomføre situasjonelle analyser. Erkjennelse i objektiv forstand for Popper, knyttes an til det han kaller tredje verden objekter, eller til innholdet i problemsituasjoner, problemer, kritiske argumenter og teorier, det vi si foreløpige sluttresultater av subjektiv aktivitet. Et problem må være formulert slik at det blir intersubjektivt tilgjengelig og på den måten bli et mulig objekt for kritisk diskusjon. Erkjennelse i objektiv forstand må derfor forstås som Poppers rasjonalitetsforutsetning, og kan ikke gi ytterligere forståelse for det situasjonelle rasjonalitetsparadigme slik det blir benyttet i dette essayet, hvor erkjennelse i subjektiv forstand er en viktig del av analysen.
I situasjonelle analyser fungerer altså rasjonalitetsprinsippet som et søkelys og metodisk postulat. For Habermas er det en fundamental forbindelse mellom det å forstå kommunikative handlinger og det å konstruere rasjonelle fortolkninger (Habermas 1984:116). Disse to tilnærmingene integreres i fortsettelsen fordi de begge legger til grunn den samme forutsetningen for forstå aktørers handlinger som rasjonelle i en gitt situasjon, nemlig muligheten for å fange opp aktørenes egne grunner og rasjonale for handling slik aktørene selv gjør det. Hva kan egentlig det situasjonelle rasjonalitetsperspektivet belyse av det som er et helt vanlig dilemma i sosialt liv, nemlig det faktum at aktører i de fleste situasjoner må forholde seg til ulike rasjonalitetskontekster og derfor tvinges til å velge mellom ulike rasjonalitetshensyn. Hvis en skjerper dette poenget til å gjelde mental glidning mellom disse rasjonalietskontekstene i en gitt situasjon, kan et situasjonelt rasjonalitetsperspektiv belyse dette fenomenet på en meningsfull måte? I det følgende skal jeg eksponere dette dilemmaet ved å gjøre en situasjonell analyse av et spesielt utsagn fra den aktuelle situasjonen som er gjengitt innledningsvis. Jeg skal se om det går an å fange opp mellomlederens egne grunner og rasjonale for utsagnet slik han selv gjør det, ved hjelp av Habermas' formalpragmatiske relasjoner og hans tre gyldighetskrav til en kommunikativ handling: sannhet, riktighet og sannferdighet. En kommunikativ handling forstås som rasjonell i situasjonell forstand hvis gyldighetskravene oppfylles.

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

2.3 Habermas' tre gyldighetskrav og en situasjonell analyse2

Utsagn fra den aktuelle situasjonen: Det er klart at personlige hensyn må være med i bildet, men man har klart å få det frem at personlige hensyn det går dessverre ikke lenger. Utsagnet viser med all tydelighet at mellomlederen i øyeblikket han uttaler seg ikke klarer å velge mellom hvilke rasjonalitetshensyn som gjelder for ham. Mellomlederen uttrykker både intensjoner, tanker om sin egen arbeidssituasjon og følelser i dette utsagnet. Vi skjønner hva han sier, men er vi innforstått med situasjonen og kan gi utsagnet mening? Det går ikke an å trekke uttalelsen hans i tvil. På bakgrunn av situasjonsmodellen over, hvor både de naturlige omgivelse, de sosiale omgivelsene og problemsituasjonen mellomlederne befinner seg i er beskrevet, kan utsagnet gis mening. Det er sant når han hevder at det er klart at personlige hensyn må være med i bildet, og det er sant når han hevder at personlige hensyn ikke gjelder lenger. Mellomlederen framsetter to sanne påstander, og gyldighetskravet er sannhet i den objektive verden (Habermas 1990:197ff), mens grunninnstillingen er objektiverende (Det samme:168). Det er fakta som beskrives. Det er slik virkeligheten er for mellomledere i Telenor. Utsagnet framføres i en bestemt livsverdenkontekst, hvor nye normer for effektivitet og lønnsomhet er innført, men hvor normen om å trygge arbeidsplassene og det å ta menneskelige hensyn, har årelange tradisjoner. Samhandlingssituasjonen mellom mellomlederen og meg selv har en klar normativ ordning som forutsetter min berettigelse som samtalepartner, nemlig at jeg har inngående kjennskap til Telenor og de ansattes endrete arbeidssituasjon. Jeg kan sette meg inn i lederens situasjon, både fordi jeg inntar en empatisk holdning i situasjonen og fordi vi har en felles forståelse av tegn og symboler slik at utsagnet kan gis mening og fortolkes gjennom samme meningssystem som lederen. Det kan derfor ikke stilles spørsmål ved utsagnets riktighet, som er gyldighetskravet til normene i den sosiale verden. Grunninnstillingen er i denne sammenhengen normkonform (Det samme:168). Utsagnet tydeliggjør også det nærmest uløselige dilemmaet mellomlederen befinner seg i. Han er svært ambivalent til sin lederrolle og er sannferdig bekymret for situasjonen slik den framstår for ham, og sannferdighet er gyldighetskravet i den subjektive verden, og grunninnstillingen er ekspressiv, det vil si at lederen gir en virkelighetsnær beskrivelse av situasjonen slik han opplever den. Handlingsorienteringen i forhold til de tre gyldighetskravene er forståelseseorientert (Det samme:168). "Vi forstår en talehandling når vi vet hva som gjør den akseptabel", framhever Habermas, og "akseptabilitet defineres ikke på et objektivistisk sett ut fra betrakterens perspektiv, men ut fra den performative innstilling som en kommunikasjonesdeltaker har" (Det samme:208).
Elementene i utsagnet fra den aktuelle situasjonen over er altså sortert som fakta, normer og opplevelser. Fakta, eller saksforholdet, er at lederen må forholde seg til to rasjonalitetskontekster som er motstridende, og realitetsområdet er den objektive verdenen. Det er også aktivert en norm som betinger inngående kjennskap til de ulike rasjonalitetskontekstene lederen befinner seg i. Realitetsområdet er den sosiale verden, som består av det totale normkompleks som fastlegger mønsteret av legitime samhandlinger og mellommenneskelige forhold. Avslutningsvis gis det utrykk for bekymring og realitetsområdet er den subjektive verden, hvor alle opplevelser et menneske kan ha tilgang til befinner seg (Det samme:186-187).
Som samtalepartner i situasjonen har jeg en performativ innstilling, det vil si en deltakende innstilling hvor det i henhold til Skjervheim opprettes en treleddet relasjon mellom meg, lederen og temaet. På den måten kan utsagnet forstås som meningsfylt og rasjonelt i all sin inkonsistens. Lederens grunner og rasjonale for å komme med et slikt utsagn er gitt en rasjonell fortolkning. En viktig forutsetning for kommunikative handlinger er imidlertid at de deltakende aktørene ikke lar egosentriske fremgangsorienterte kalkyler være førende i samtalen. I kommunikative handlinger er deltakerne ikke primært innrettet på egen framgang, men på innbyrdes forståelse (Habermas 1990:163). Kan utsagnet derfor forstås som rasjonelt i forhold til mer generelle kriterier for hva som kan regnes for rasjonelle handlinger eller rasjonelle utsagn? I neste punkt skal dette spørsmålet forsøksvis belyses ved hjelp av kriteriene for det jeg i dette essayet kaller instrumentell rasjonalitet, eller i Føllesdals terminologi, rasjonalitet i perfekt forstand, og Elsters kriterier for rasjonelle valg.


2 Ideen til den analysen som følger har jeg fra Jon Hellesnes (1994) og hans glimrende fortelling om Den galne grisen hans Lars Liabø.

Previous PageTable Of ContentsNext Page

Sidsel K. Solbrække: Kan inkonsistente utsagn være rasjonelle?

Copyright © 1998 forfatteren
Høgskolen i Vestfold