|
  
4. Rasjonalitesparadigmenes muligheter og begrensninger
Innenfor det instrumentelle rasjonalitetsparadigmet handler mennesker som logiske informasjonsbehandlere og analytiske oppgaveløsere. Den rasjonelle aktør er generelt oppgaveløsende etter modellen mål-informasjon-middel-handling, noe som betinger veldefinerte oppgaver og veldefinerte løsninger. Dette perspektivet virker begrensende på forståelsen av menneskets muligheter i en handlingssituasjon, for eksempel utelukker det bruk av intuisjon eller evne til raske og ugjennomtenkte beslutninger tatt på bakgrunn av tidligere hendelser og erfaringer. I situasjoner hvor nye hendelser og erfaringer endrer tidligere kjente og fremstående trekk, planer og forventninger, utløses behovet for spontan fortolkning og intuitivt skjønn og et handlingsvalg bare tas (Flyvbjerg 1993:34-37). Intuitiv forståelse av en handlingssituasjon er internalisert erfaring på egen kropp, og den kan ikke redegjøres for og derfor heller ikke innarbeides i regelbaserte modeller for handling. Flyvbjerg kaller dette virtuose og arasjonelle handlinger (Det samme:36). Arasjonalitet kan i denne sammenhengen oppfattes som en motsetning til rasjonelle og irrasjonelle handlinger, fordi Flyvbjerg mener at konvensjonell rasjonalitet kan eksternaliseres i regler og forklaringer og tradisjonelt er identisk med analytisk tankegang. Flyvbjerg betegner derimot arasjonell atferd som "kontekstavhengig handling uten bevisst analytisk oppløsning og rekombinasjon av situasjoner i delelementer og vurdering etter kontekstuavhengige elementer". Et alternativ til å forstå intuitive handlinger som arasjonelle vil i min terminologi være å forstå dem som situasjonelle. Det som Flyvbjerg kaller arasjonalitet, det vil si intuitive handlinger, kan altså forklares ved hjelp av en situasjonell rasjonalitetsforståelse.
I forhold til det instrumentelle rasjonalitetsperspektivet faller også det som Østerberg kaller amfibiske handlinger, utenfor det både Føllesdal og Elster ville kalle rasjonelt. Amfibiske handlinger er handlinger hvor hensikten er dobbeltbunnet eller tvetydig. Aktørenes intensjon er oblik og de gjør en ting for å bedre lykkes i en annen ting. "Slike handlinger er ikke rett og slett spontane," sier Østerberg, "siden de kan og ofte må læres, slik at det dreier seg om en reflektert spontanitet" (Østerberg 1986:42-43). Både i følge Habermas' forståelse av strategiske handlinger, og i et rent situasjonelt rasjonalitetsperspektiv, kan amfibiske handlinger derimot forklares og forstås som rasjonelle.
Det instrumentelle rasjonalitetsbildet forutsetter at handlende aktører er kausale i den forstand at de er beregnelige og forutsigbare. Selv om en kan forvente at ledere først og fremst er representanter for det teknisk-økonomiske system, og hensikten med deres jobb overhodet er å maksimere profitt, betyr ikke det at deres handlinger kan forutsies. "Våre forventninger til andre kan ikke uten videre tilbakeføres til forutsigelser om deres atferd, (...)", understreker Østerberg (1986:24). En handling er noe man gjør, men den skjer ikke med logisk nødvendighet. Østerberg utdyper dette poenget som følger: "Kan jeg ikke predikere meg selv, fordi jeg ikke kan gjøre meg selv til objekt, kan jeg heller ikke predikere andre. For jeg opplever andre mennesker innen hvilke jeg opplever meg selv (min utheving). Jeg opplever dem som tenkende villende, handlende mennesker, begrepet "andre mennesker" har i denne sammenheng samme logiske status som begrepet "meg selv" (Østerberg u.å.:267). Østerbergs implikasjon fører diskusjonen tilbake til det situasjonelle rasjonalitetsperspektivet. For å kunne få fram og belyse den meningen som ligger iboende i enhver handling, og på den måten kunne forklare handlingen som rasjonell i situasjonell forstand, er man avhengig av å sette seg inn i den konkrete sosiale situasjonen handlingen foregår i og grunnleggende forutsetninger er deltakelse, empati og aktørens egen situasjonsopplevelse. Det situasjonelle rasjonalietsparadigmet belyser godt det handlingsdilemmaet som tydeliggjøres i det aktuelle utsagnet som er brukt som eksempel i dette essayet, og kan forklare utsagnet som rasjonelt. Det kan antakelig med hell også brukes til å forklare handlingsdilemmaer generelt, og bidra til å gi rasjonalitetstolkinger av de fleste handlinger. Faren ved den situasjonelle rasjonalietsforståelsen er imidlertid at alle handlinger i prinsippet kan forståes som rasjonelle bare de forklares godt nok, slik at oppsummeringen kan ende med at alt er relativt.
Det instrumentelle rasjonalitetsperspektivet er derimot ikke fyllestgjørende hva angår belysning og forståelse av hele registeret av rasjonelle menneskelige handlinger. Weber understreker nettopp at det er uvanlig å finne sosiale handlinger som kun er orientert enten i forhold til den ene eller andre rasjonalitetstypen (Weber 178:26). Det instrumentelle perspektivet fokuserer kun på de egenskapene ved menneskelige handlinger hvor mennesket ligner mest på byråkrater eller maskiner. Denne betraktningsmåten usynliggjør andre og minst like viktige måter for menneskelig forståelse og rasjonelle handlinger. Imidlertid kan perspektivet godt fungere som det søkelyset Farr framhevet som viktig for å forstå situasjonelle handlinger som rasjonelle. For eksempel kan Elsters kriterier for mislykket rasjonalitet og irrasjonalitet åpne for fler og helt andre og ikke uviktige tolkinger av handlingssituasjoner enn det situasjonelle perspektivet. Hvis den aktuelle situasjonen i dette essayet kun var blitt tolket i et situasjonelt lys er det ikke umulig at jeg hadde blitt sittende igjen med en svært ensidig forståelse av situasjonen. For hvordan kan jeg vite helt sikkert at ikke mellomlederen er strategisk eller viljessvak og kanskje rett og slett inkonsistent og forvirret av all viraken rundt endringene i de teknisk-økonomiske normene og presset fra motstridende rasjonalitetskontekster? Her er det er kanskje på sin plass å trekke inn Skjervheim igjen (1992:175). For handlinger i det sosiale feltet, understreker Skjervheim, er rettesnora almengyldige normer. "Her er det ikkje det velkalkulerte resultatet som er prinsippet, men at ein handlar ut ifrå eit prinsipp som og alle andre skal handla ut ifrå. Handlingane skal vera universaliserbare, eller som Kant formulerte det: ein skal handla slik at maksimen for eins handlingar skal kunna leggjast til grunn for eit ålment regelverk." Diskusjonen fører med dette tilbake til Habermas' tre gyldighetskrav og den første situasjonsanalysen som konkluderte med at utsagnet var både sant, riktig og sannferdig. Det er ingen grunn til å tvile på resultatet av denne analysen hvis jeg "opplever andre mennesker innen hvilke jeg opplever meg selv". Hvis jeg skulle tvile på resultatet av den situasjonelle analysen, nemlig at utsagnet er rasjonelt i situasjonell forstand, er det min egen dømmekraft som trekkes i tvil.
  
Sidsel K. Solbrække:
Kan inkonsistente utsagn være rasjonelle?
Copyright
©
1998
forfatteren
Høgskolen i Vestfold
|