Sidsel K. Solbrække:
Kan inkonsistente utsagn være rasjonelle?
Copyright © 1998 forfatteren

Table Of ContentsNext Page

1. Innledning

Ideen til dette essayet kan begrunnes i observasjoner hvor aktører i samtalesituasjoner rent mentalt beveger seg mellom ulike rasjonalitetskontekster. Utgangspunktet for diskusjonen er en situasjonsbeskrivelse hentet fra et større intervjumateriale med medarbeidere i Telenor, og aktøren er mellomleder i organisasjonen. Mellomledere befinner seg generelt i en dobbeltrolle hvor graden av mestring av lederrollen vurderes i forhold til hvor dyktige de er til å bevege seg inn og ut av ulike arenaer, ikke bare rent fysisk, men også mentalt. Ledernes meningsdannelse i denne prosessen kan forklares i forhold til ulike rasjonalitetshensyn. I denne sammenhengen kan rasjonalitetskontekster forstås som handlingsarenaer fundert i ulike verdisystemer, og i Lysgaards terminologi kunne jeg like gjerne kalt dem det menneskelige versus det teknisk-økonomiske system (Lysgaard 1985). Mellomledere befinner seg imidlertid ikke kun i det teknisk-øknomiske system, men både rent praktisk og mentalt beveger de seg kontinuerlig mellom disse systemene, eller rasjonalitetskontekstene. I det følgende blir disse systemene, eller det som forstås som rasjonalitetskontekster i dette essayet, kort kommentert i forhold til Telenor og mellomledernes endrete virkelighet, før essayets aktuelle situasjon blir beskrevet. Det legges vekt på å gjøre situasjonskonteksten så forståelig som mulig.

Next SectionTable Of ContentsTop Of Page

1.1 Situasjonskonteksten og en aktuell situasjon

Inntil 1990-årene har skillet mellom teknisk-økonomiske normer og normer i henhold til det menneskelige system vært uklart i Telenor. Grunnen til dette er først og fremst fordi bedriften ikke har vært drevet etter rene teknisk-økonomiske prinsipper. Telenor har også hatt en samfunnsøkonomisk oppgave, for eksempel å opprettholde trygge arbeidsplasser ute i distriktene, og tilpasse arbeidsoppgavene til arbeidstakere som av ulike grunner ikke var 100% arbeidsføre, eller som av andre grunner ikke passet ute i det private arbeidsmarkedet. Ingen arbeidsoppgave har vært for liten. Telenor har gitt trygge arbeidsplasser for alle typer ansatte. Med den store omorganiseringen i 1992-93 var det definitivt slutt på uklarheten mellom det teknisk-økonomiske og det menneskelige systemet, eller mellom de ulike rasjonalitetskontekstene. Nye normer for lønnsomhet og effektivisering, med omfattende rasjonalisering og nedbemanning som aktive virkemidler, ble den nye hverdagen for både ledere og medarbeidere i bedriften. Det er lederne på ulike nivåer som skal iverksette de nye normene, mens medarbeiderne mer blir brikker i det nye spillet.
I Telenor har de fleste mellomledere gått fra å være kollega til å bli leder. Tidligere betydde ikke det nødvendigvis at de gikk fra en rasjonalitetskontekst til en annen. I dag er virkeligheten annerledes. Overgangen fra å være kollega til å bli leder betyr i dag at man formelt skifter referansegruppe og går over fra den menneskelige rasjonalitetskonteksten til den teknisk-økonomiske, fra kollegamiljø til lederteam. Fordi lederne har utviklet et selv, en identitet, som vanlig medarbeidere gjennom den sosiale erfarings- og arbeidsprosessen, og samtidig har omskapt og nyskapt sine sosiale omgivelser (Mead 1976:109), kan overgangen fra en rasjonalitetskontekst til en annen bety tilpasningsproblemer. Det sosiale miljøet, hvis normer og verdier de både har blitt påvirket av og selv vært med å utvikle gjennom mange år, og hvor deres lojalitet har ligget, er ikke lenger deres arena. Allikevel er det fremdeles deres arena fordi det er der de skal utføre det meste av sin lederoppgave, men de skal nå samtidig også forholde seg prinsipielt og praktisk til en annen arena, lederteamet, hvor andre normer og verdier gjelder. Østerberg understreker at henvisingen til flere referansegrupper kan fremkalle sosiale situasjoner som er indre motsetningsfylte (Østerberg 1985:116). I Lysgaards terminologi er det teknisk-økonomiske systemet umettelig, ensidig og ubønnhørlig, og det primære i en arbeidsorganisasjon. Selve bedriftens eksistensberettigelse er teknisk-økonomisk, det vil si det er hensynet til effektivitet og lønnsomhet som er det sentrale. I det menneskelige system står individet i sentrum og det er individets interesser som skal utvikles og utfoldes, ikke bedriftens. Hvilke verdier og normer som til enhver tid er gjeldene i det menneskelige system vil variere og være gjenstand for diskusjon og forhandlinger.
Popper framhever at sosiale institusjoner uomtvistelig har et ambivalent aspekt. Lederrollen kan ses på som en sosial institusjon i Telenor. Institusjoner og tradisjoner har mye felles, men tradisjoner er mer knyttet til personer og deres holdninger, innstillinger, forventninger og verdier, enn institusjoner, og befinner seg mellom person og institusjon. En institusjon, understreker Popper, kan fungere stikk motsatt dens hovedfunksjon. Tradisjoner har en viktig rolle som formidler mellom personer og institusjoner (Popper 1963:133-134). Tidligere var lederrollen i Telenor institusjonalisert gjennom oppgavefordeling og ivaretaking av medarbeidere. I dag institusjonaliseres den gjennom rene teknisk-økonomiske prinsipper. Dette har gjort det ambivalente aspektet sterkt framtredende nettopp fordi tradisjoner ikke er noe man bare beslutter å endre og så endres de over natten. De endres over tid ettersom nye normer for virkeliggjøring av nye verdier internaliseres av personene som bemanner institusjonene. Merton understreker at en tilstand av ambivalens alltid vil følge lederrollen fordi en leders gjøremål uansett vil være motsetningsfylte (Merton 1976). Det er ikke desto mindre den nye og ensidige fokuseringen på de teknisk-økonomiske normene og den totale ignoreringen av den menneskelige, som er mellomledere i Telenor's dilemma og som gjør deres arbeidssituasjon spesielt ambivalent, både fordi det er et brudd med de tradisjonelle normene for arbeidsforhold i Telenor, og fordi de derfor blir utsatt for et voldsomt krysspress. På den ene siden skal de iverksette nye normer for effektivisering og lønnsomhet, ofte argumentert i en implisitt forståelse av at jo flere antall hoder de klarer å kvitte seg med, jo bedre ledere er de - sett med bedriftens øyne. På den andre siden står tidligere kolleger, og argumenterer for at det må tas mer menneskelig hensyn i omstillingsprosessen, og mellomledernes legitimitet som ledere vurderes i forhold til hvordan deres medarbeidere oppfatter deres innsats for dem. I tillegg skal de legitimere og ivareta egen arbeidssituasjon for seg selv.
På spørsmål om hvordan en mellomleder opplever det dobbelte i sin lederrolle, i denne sammenhengen relatert til arbeidet med den store nedbemanningen som ble gjennomført i Telenor i 1993 og det påfølgende året, kan følgende utsagn tjene som et godt eksempel på nettopp den mentale glidinga mellom to typer rasjonalitetshensyn:

    Spørsmål: ER DET PLASS I NY ORGANISASJON FOR DEM SOM IKKE LENGER KAN YTE MAKSIMALT PÅ GRUNN AV ALDER ELLER SVEKKET HELSE?

    Ja, du stiller et godt spørsmål. Der er konflikten som en leder sitter med, hensynet til bedriften og hensynet til personen. Du kommer i en klemme da. Tidligere så hadde vi muligheter, for eksempel med montører som var kommet litt oppe i årene og ikke lenger kunne utføre vanlig montørarbeid, de ble gjerne plassert på et montørkontor og der satt de og tok imot telefoner og tok imot beskjeder. Det har vi ikke mulighet for i dag. Og det samme gjerne med kundeservice. Du kunne gjerne sette dem til å skrive brev og sånn, men det kan du ikke lenger for det gjør vi jo alle sammen. Det er veldig vanskelig det der. Det er klart at en leder han er jo bedriftens representant, han er satt inn der for å gjøre en god jobb. Det er jo det som er utslagsgivende, til syvende og sist altså. Han er nødt for å ta en tvunget beslutning da, selvfølgelig med rimelig hensyn til personen det gjelder. Det er klart at personlige hensyn må være med i bildet, men man har klart å få det frem at personlige hensyn det går dessverre ikke lenger. Vi må kjøre en hardere linje der fordi det kreves i den jobben vi sitter i. I dag har vi TNM1 selvfølgelig og det er veldig greit så lenge man har TNM, men det er klart at man blir klassifisert som "second hand". Ja, det er klart det. Den opplevelsen har jeg jo hatt jeg også at man ikke blir foretrukket i en gruppe, så "that`s life". Det var mange på min alder som søkte seg til TNM, folk i ledende stillinger blant annet. Det var kanskje fordi at de ville gjøre noe annet de siste årene, eller kanskje de ikke ville stille seg opp og eventuelt bli valgt vekk. Ja, det vil jeg tro. Jeg var litt inne på tanken selv også, at jeg ville heller søke å få en jobb i TNM som prosjektleder for et eller annet prosjekt istedenfor å bli plassert i TNM og så måtte spørre om de har en jobb til meg. Da har du jo et valg ikke sant (Februar 1994).

I dette essayet skal jeg ved hjelp av to ulike rasjonalitetsperspektiver: det instrumentelle og det situasjonelle, se om et inskonsistent utsagn fra den aktuelle situasjonen over kan forklares som rasjonell ved hjelp av henholdsvis det ene eller andre rasjonalitetsperspektivet. Det sentrale spørsmålet er som følger: Hvordan kan en bruke ulike teorier om rasjonalitet til å forstå og belyse handlingsdilemmaer? Det kan være riktig å understreke at det ikke gjøres prinsipielt skille mellom en talehandling og andre handlinger i dette essayet. Hvis ikke annet er spesielt bemerket, brukes begrepene synonymt.

Previous SectionNext SectionTable Of ContentsTop Of Page

1.2 Instrumentell versus situasjonsorientert rasjonalitet

I forhold til overstående typologisering vil handlinger både i forhold til instrumentell og situasjonsorientert rasjonalitet forstås som utfallsorienterte, men som rasjonelle i henholdsvis perfekt og situasjonell forstand. Situasjonsorientert rasjonalitet kan relateres til situasjonell analyse, hvis hovedmål er å forklare aktørers handlinger i spesielle situasjoner, og hvor forklaringsvariable som intensjoner, kontekst, rasjonalitet og mening bringes sammen (Farr 1984:1088). Habermas' formalpragmatiske relasjoner og hans tre gyldighetskrav til en kommunikativ handling: sannhet, riktighet og sannferdighet, er også sentralt i diskusjonen av situasjonell rasjonalitet (Habermas 1990). En kommunikativ handling forstås som rasjonell i situasjonell forstand hvis disse gyldighetskravene oppfylles. Utgangspunktet for diskusjonen om instrumentell rasjonalitet er det Føllesdal (u.å) kaller rasjonalitet i perfekt forstand, og Elsters forståelse av rasjonelle handlinger. Rasjonalitet i perfekt forstand betinges av fire innbyrdes avhengige kriterier: konsistens, oppfatninger, verdier og handlinger. Handlingene kan ses på som en sammenfatning av de tre første punktene, og de skal være konsistente i forhold til mål og midler.


1 Televerkets nye muligheter: En midlertidig divisjon etablert 1. Mars 1993 med det for øyet å ta imot overtallige i en overgangsperiode, blant annet for hjelpe arbeidstakere med videreutdanning, forretningsutvikling og til å søke nye jobber både i og utenfor Telenor. Endelig sluttdato for overføring til TNM er 31. Desember 1996, og hele divisjonen skal være avviklet per 1. Januar 1998.

Table Of ContentsNext Page

Sidsel K. Solbrække: Kan inkonsistente utsagn være rasjonelle?

Copyright © 1998 forfatteren
Høgskolen i Vestfold