|
|
|
|
|
|
|
|
|
| Forskningsdagene '97 ved Høgskolen i Vestfold | Copyright © 1997 Forfatteren/Høgskolen i Vestfold |
Hildegunn Otnes:Lytting som norskfaglig disiplin: Noen forskningsmetodiske og didaktiske refleksjoner
[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover | nedover ] 1. InnledningLytting er en del av muntlig kommunikasjon, slik lesing er en del av skriftlig, og lytting eller lesing er nødvendig for at kommunikasjon skal finne sted. Til tross for en del paralleller mellom disse to former for resepsjon har likevel ikke lytting hatt samme posisjon som lesing i forskning og undervisning. Leseforskningen har et godt og anerkjent fotfeste i Norge, og leseferdigheter anser vi som noe av det viktigste elever skal tilegne seg i skolens norsktimer. Det er derimot gjort få studier av lytting, enda færre av lytting i klasseromskonteksten og så godt som ingen studier av lytting som del av morsmålsfaget. Selv i internasjonale lytteforskningsmiljøer har man i liten grad jobbet med lytteundervisning på grunnskoleplan. Det er med andre ord behov for studier av hvordan det kan forskes og undervises like naturlig og omfattende i begge morsmålsfagets resepsjonsdisipliner. Nye toner i L-97 støtter også opp om dette. Mine studier har som mål å si noe mer konkret og nyansert om hva lytting er, samt å se hvordan en kan dra lærdom ut av praksiser som allerede er etablert i klasserommene. Video-opptak fra et amerikansk klasserom utgjør materialet for mine kvalitative studier. Denne artikkelen er imidlertid bare en første oversikt over hvilken stilling lytting har hatt i forskning og undervisning og også en begynnende drøfting om hvilken plass den bør ha i framtida, spesielt som norskfaglig disiplin og i morsmålsopplæringa.
[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover | nedover ] 2. Lytteforskning
Lytting er en tverrvitenskapelig disiplin og har tradisjoner innen blant annet psykologi, antropologi, pedagogikk og lingvistikk. Fokuset i lytteforskningen avhenger av hvilken fagdisiplin og fagtradisjon man tilhører, og derfor kan lytteforskning dreie seg om alt fra terapeutiske og læringsteoretiske aspekter til gruppedynamiske og lingvistiske aspekter. Fokuset i lytteforskningen er også knyttet til hvordan man definerer lytting og hvilken delprosess man anser som mest sentral. Vi skal først se nærmere på visse former for lytting og deretter lansere noen norskfaglige aspekter.
[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover | nedover ] 2.1 Lyttekomponenter og lyttekategorierDet er gjort flere forsøk på å dele lyttehandlingen inn i flere komponenter. Noen av delprosessene finner en igjen i alle framstillingene, mens det er mer uenighet om andre. Tre av de mest kjente inndelingsforslagene ser slik ut:
Vi legger merke til at bare de to første har med respons. Forskerne er ikke enige om hvorvidt den siste del av prosessen, tilbakemeldinga eller responsen, skal regnes med til selve lytteprosessen. Wolvin & Coakley sier at en åpen respons er begynnelsen på en ny kommunikasjonsrunde, et nytt initiativ, og derfor ikke hører med til lyttesekvensen, men til neste talesekvens. Vi kan også legge merke til at den siste taksonomien har med oppmerksomhet (attention). Det er oppsiktsvekkende at ikke flere har funnet det nødvendig å definere inn en delprosess mellom den fasen der man mottar lydsignalene og den fasen der forståelses- og tolkningsarbeidet begynner. Det synes nødvendig med en aktiv viljeshandling der man bestemmer seg for å ta ad notam de ytre signalene, være oppmerksom. I de tilfeller der man viser denne viljeshandlingen utad, vil jo også oppmerksomhet og respons kunne overlappe hverandre. Flere delprosesser er altså nødvendige for at lytting skal finne sted. I visse kontekster anser man likevel noen for viktigere enn andre og man setter inn størst innsats på disse. I en forelesningskontekst, der det er om å gjøre å tilegne seg mest mulig kunnskap, legger man nødvendigvis størst vekt på forståelses-, tolknings- og hukommelses-lementene. I en privat samtalesituasjon kan man ofte legge større vekt på vurderings- og tilbakemeldingselementer. Hensikten er med andre ord en sentral faktor. På grunnlag av disse forholdene opererer forskningen ofte med forskjellige lyttekategorier alt etter om man studerer lytting som primært en kognitiv handling eller en sosial. Vi har slik fått benevnelser som intrapersonell, informasjonell og akademisk lytting på den ene siden og interpersonell, empatisk og sosial lytting på den andre. Noen har også kalt den siste formen for «aktiv lytting», men dette bli for snevert da all lytting i bunn og grunn er aktiv fordi lytteren må være mentalt aktivt for å tolke signaler. Slik sett blir det også mer korrekt å kalle lytteren for en deltaker i kommunikasjonen i stedet for en mottaker. I mer dialogisk, relasjonell kommunikasjon kreves imidlertid sosial aktivitet i tillegg til mental aktivitet. Lytteren må vise oppmerksomhet, empati, gi tilbakemelding osv. Skal man studere interpersonell lytting, er det etter min oppfatning nødvendig å innlemme både oppmeksomhets- og respons-komponenten som del av lytteprosessen. Det er her det relasjonelle viser seg, og det er også her en kan finne elementer som lar seg tolke i en norskfaglig sammenheng.
[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover | nedover ] 2.2. Lytting og norskfagetLytting er som nevnt en tverrvitenskapelig disiplin, og aspekter fra andre fag må sannsynligvis med i enhver studie på området. Mitt prosjekt er imidlertid å se i hvilken grad man kan studere det med norskfaglige briller. Er lyttedisiplinen en del av norskfaget, morsmålsfaget, og hvilke aspekter er mest relevante å studere? Særlig bør dette kunne ha verdi for en eventuell lytteundervisning i norskfaget. Tekst og språk utgjør kjernen i norskfaget. Det handler om tekstproduksjon og teksttolking, og det handler om såvel muntlige som skriftlige tekster. Tekster er styrt av normer for hvordan de skal formes og tolkes, og vi inngår stadig «kontrakter» med kommunikasjonpartnere om hvordan ting skal forstås. Både lesing og lytting dreier seg altså om å tolke tekst, og om å tolke språklige nyanser. I vid forstand er det her også tale om tekstproduksjon, fordi leseren/lytteren er aktivt med på å produsere mening i den verbale samhandlingen som en muntlig tekst er. Et slikt dialogisk syn på tekstproduksjon har ikke vært vanlig til alle tider. Språkfilosofen Bakhtin skrev følgende kritiske merknad til dem som så på språklig meningsproduksjon som enveis og monologisk: Språk blir sett fra synsvinkelen til den som taler som om det som blir sagt, ikke har noen nødvendig forbindelse med andre deltakere i talekommunikasjonen. Dersom rolla til den andre blir tatt med i det hele, er det rolla som lytter, som forstår den som snakker bare passivt.... Faktum er at når lytteren oppfatter og forstår mening, tar han samtidig en aktiv, responderende holdning til det som blir sagt (Bakhtin, 1986, 68). Dette kunne like gjerne vært sagt om lesing. Når det gjelder lytting, forekommer det imidlertid også mer eksplisitt tekstproduksjon, vel og merke hvis vi innlemmer responsen i lytteprosessen. Sentralt står tilbakemeldingssignaler som forskjellige typer spørsmål, minimalrespons (støttende småord) og diverse kroppsspråkssignaler. Disse er lettere analyserbare enn andre deler av lytteprosessen og kan underlegges en type språklig analyse som er kjent innen norskfaget. Sist, men ikke minst, omfatter tekstkompetanse også kunnskap om forholdet mellom tekst og kontekst. Kommunikasjon og resepsjon vil alltid være avhengig av kultur, situasjon og relasjoner. Dette er et kjent område for blant annet litteraturforskere, men har også i stadig sterkere grad kommet inn i studier av muntlig språk og tekst. Språkforskere har først og fremst sett dette fra talerens synspunkt, lite fra lytterens. Enkelte lytteforskere vektlegger imidlertid dette aspektet sterkt og hevder at effektiv lytting er produkt av lytterens tilpasningsdyktighet til konteksten (Spitzberg & Cupach,1984, 64). Vi ser at det kan være nødvendig å innlemme også lytterens kontekstbevissthet i et norskfaglig forskningsområde. En norskfaglig og morsmålsfaglig tilnærming til lytteforskning vil med andre ord være tekstanalytisk og språkanalytisk. Det er den muntlige teksten og den mening som partene sammen produserer i en muntlig kommunikasjonssituasjon, som blir det sentrale i faget. Her er lytteren og lytterens synlige tilbakemeldinger av forskjellig slag blant det mest konkrete å analysere.
[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover | nedover ] 3. Lytting i skolenLytting i skolesammenheng har vært gjenstand for forskerinteresse i lengre tid, men først og fremst utenfor Norges grenser. En av de som først ga ut omfattende artikkelsamlinger og bibliografier om emnet, var amerikaneren Sam Duker (1971). I norsk skole har lytting som emne blitt mer aktuelt på grunn av den sterke vektlegginga på kommunikative ferdigheter i L-97. Dette kommer samtidig med en blomstring for samtaleforskningen i Norge, deriblant også forskningen på klasseromssamtaler.
[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover | nedover ] 3.1. L-97Muntlig kommunikasjon og lytting har en ny og framtredende plass i norskfaget i L-97. Det har vært en økende forståelse i norskfaget de senere årene for viktigheten av å vektlegge de muntlige språkferdighetene like mye som de skriftlige. Med L-97 er dette virkelig slått fast i og med en fullstendig likestilling mellom skriftlig og muntlig kommunikasjon. «Lese og skrive, tale og lytte» er firkløveret som går igjen på alle klassetrinn i norskplanen i L-97. Dette er i overensstemmelse med 0amerikanske læreplaner og tradisjoner. Der kalles morsmålsfaget for Language Arts på barnetrinnet, og det er de fire nevnte kommunikasjons-disipliner det dreier seg om. Lytting er den del av verbalkommunikasjon som er blitt mest stemoderlig behandlet, både innen språkvitenskapelig og didaktisk forskning. Akkurat som man i sin tid argumenterte med at barna jo kunne tale før de begynte på skolen, og derfor ikke behøvde muntlig-undervisning, har man nok funnet det enda mer unødvendig med lytte-undervisning. Det må også fortone seg paradoksalt for folk flest, at det som kanskje er den mest sentrale utfordringen i hverdagen deres, har de aldri lært noe om på skolen! Når man ser hvor mange voksne mennesker som sliter med generasjonskonflikter og ekteskapskonflikter, er det et tankekors at lyttestrategier og muntlig teksttolkning ikke har blitt vektlagt mer i skolens morsmålsopplæring. Grunnen er trolig at man ser på lytting som en medfødt ferdighet og derfor unødvendig å oppøve i skoletida. Dessuten viser alle undersøkelser at elever i altfor stor grad er lyttere i klasserommet! Det sentrale her må derfor være å få vekten over fra kvantitet til kvalitet i elevers lytting, og fra passiv, ubevisst lytting til aktiv, bevisst lytting. Nettopp slike sosiale og kvalitative aspekter preger det som står om kommunikasjon i L-97. Krav om kunnskaper og ferdigheter innen muntlig kommunikasjon går igjen på alle trinn i L-97, og det interaktive er sterkt framtredende. Nedenfor gjengis noe av det som eksplisitt sies om lytting: Elevene skal:
De fleste kravene henspiller på utviklingen av elevenes lyttekompetanse. I første punktet ser vi likevel noe om at den voksne også skal lytte. Spørsmålet er om læreren, og lærerutdanneren, har tilstrekkelig ferdighet, kunnskap og bevissthet om lytting til å undervise og veilede sine elever. Neste spørsmål blir så om forskningen har noe å bidra med.
[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover | nedover ] 3.2. Forskning på lytting i klasserommetDet har vært drevet noe lytteforskning i klasseromskonteksten, både når det gjelder lytting i klasserominteraksjon generelt og når det gjelder lytteundervisning. Stort sett har dette foregått utenfor Norges grenser. Forskningen har mye rettet seg mot den såkalte akademiske lyttingen, også kalt studieteknisk lytting. Det har vært fokusert på hvordan elevene kan konsentrere seg, få med seg mer av det læreren sier, forstå det, gjengi det, utføre ordre osv. Et slikt forskerfokus skyldes for det første at denne formen for lytting lettere lar seg teste og kvantifisere. Dessuten henger det sammen med synet på læreren som transportør av kunnskap, og på den monologiske undervisningen som det sentrale. I det senere har pedagogikken derimot dreid mer i retning av interaksjon og dialog i klasserommet, den åpne klasseroms-samtalen er blitt en undervisningsform mange lærere tilstreber, og eleven skal være med å konstruere sin egen kunnskap. I dette mer sosiale læringsmiljøet må lytteforskerens fokus nødvendigvis også flyttes; for det første til lytting som en sosial, interaksjonell og empatisk ferdighet, og for det andre til også læreren som en lytter. Det er blitt gjort noen større studier av klasseromssamtaler i Norge, og særlig Olga Dysthes doktorgradsarbeid (1993) står sentalt her. Hun viser til Vygotskyj, Nystrand, Bruner og Bakhtin i sin argumentasjon for en sosial-interaktiv undervisning. Blant annet nevnes Bakhtins påstand om at mening oppstår i dialogen og samspillet mellom den som snakker og den som mottar (Dysthe, 1995, s. 63) og at forståelsen bare kommer til sin rett i responsen (s. 64). Lytteprosessen er selvfølgelig en del av slike samtale-studier, og den er blant annet implisitt i fenomen som dialogisk eller veiledende holdning og åpne eller autentiske samtaler. Den blir imidlertid sjelden problematisert og analysert eksplisitt. I den grad Dysthe og andre er inne på lytting i sin klasseromsforskning, er det ofte knyttet til læringsprosesser, mens jeg også ønsker å se på lytting som en kommunikativ ferdighet i seg selv. I mitt prosjekt om lytting i klasseromskonteksten ønsker jeg derfor særlig å se på sosiale, relasjonelle aspekter og på hvordan man kan oppøve sosial og språklig bevissthet som kan komme til nytte i lyttesituasjoner senere i livet. Nytte- og sosialiseringselementet er avgjørende her. Dette er en tekstkompetanse elever vil ha nytte av i private relasjoner i hverdagen såvel som i utdannings- og yrkeslivet. Jeg ønsker også å se hvilke kommunikasjonskonvensjoner som gjelder innenfor ett bestemt klasserom, og om det skjer noen utvikling i elevenes lyttekompetanse. Derfor har jeg vært i samme femteklasse i et halvt år og fulgte elevene over tid og i forskjellige kontekster. Jeg har jobbet innenfor et konsept kalt Classroom Ethnography (Green & Bloome, 1995), der hovedpoenget er å gjøre en kvalitativ studie på premissene til medlemmene av det samfunnet man studerer. En forskningsgruppe i California, kalt Santa Barbara Classroom Discourse Group jobber innenfor dette konseptet. De fokuserer ikke spesielt på lytting, men gjør multistudier rundt diskurser og sosiale prosesser i bestemte klasserom. De bygger på et syn om undervisning og læring som kommunikative prosesser som krever en forståelse av språk som både en personlig ressurs og en sosial prosess innenfor en gruppe. (Green & Dixon, 1993). Det klassesamfunnet jeg observerte, kalte seg «The Tower Community», fordi de holdt til i et tårnrom. Siden perspektivet mitt hele tiden er etnografisk, er min overordnede problemstilling «What counts as listening in the Tower Community?» For å svare på dette trengs en gjennomgang av et stort antall muntlige tekster fra forskjellige kontekster i "The Tower". I denne artikkelen presenteres imidlertid bare et par av tekstene.
[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover | nedover ] 3.3. Direkte og indirekte lytteundervisningDet er vanskelig å tenke seg at en lærer kan drive konstruktiv lytteundervisning og veiledning hvis hun ikke er en bevisst og habil lytter selv. Derfor er det naturlig å hevde at lytteundervisning i første omgang må foregå på en indirekte måte, der læreren er en modell i sin daglige kommunikasjon med elevene. En kan med andre ord forestille seg to hovedformer av lytteundervisning, en indirekte og en direkte.
Undervisningen foregår indirekte blant annet via en del gruppeaktiviteter der elevene er nødt til å kommunisere, for eksempel i etablerte arbeidsformer som «Prosessorientert skriving» og «Læring gjennom samarbeid». Dessuten foregår den som sagt indirekte via lærerens lytteatferd. Lytting kan også tas opp direkte som et eget emne ved at en eksplisitt trener på og diskuterer lytteferdigheter. Fokuserer man på de kognitive og studietekniske aspektene, gjennomføres for eksempel konsentrasjons- og hukommelses-øvelser, og elevene lærer å følge instrukser, lytte etter hovedidé, skille fakta fra meninger og å ta notater. Enda mer direkte blir det når man fokuserer på sosiale og interaktive aspekter, og elevene får erfaring med å lytte etter både innhold og følelser, gi forskjellig typer tilbakemelding og evaluere egen og andres lytteatferd. I tekstutdragene nedenfor skal vi se nærmere på former for lytteundervisning. Den første teksten er fra en bok-samtale mellom fire elever og læreren i «The Tower». De leser hver sin selvvalgte bok og forteller de andre i gruppa om hva de har lest så langt. Tre av elevene har allerede fortalt, og nå er det Cindys tur. Hun er en beskjeden, mexikansk jente, som har engelsk som andrespråk. Klarer hun å holde på sine lyttere, og klarer de vise henne oppmerksomhet samt å henge med i det hun forteller?
Denne «bokklubb»-samtalen er et eksempel på en fast kommunikasjonssituasjon elevene i «The Tower» stadig er med på. Her får de sosial og kommunikativ trening, uten at dette nødvendigvis framstår som hovedhensikten. Vi ser at såvel lærer som elever på flere måter responderer og signaliserer at de hører etter. Læreren har hele tiden blikket på den som snakker, hun smiler og kommer med støttende kommentarer og spørsmål. Hun er en god modell og driver slik indirekte lytteundervisning. Lytting er ikke på agendaen for denne økta, men likevel ender læreren opp med å drive direkte undervisning og veiledning mot slutten av samtalen da hun tror at Elijah ikke følger med.
[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover | nedover ] 3.4. OppmerksomhetsmarkørerI samtalen ovenfor så vi at det faktisk går an å være oppmerksom og å "følge med", selv om du ikke viser det. Når han blir spurt, viser Elijah at han har lyttet. Han har på sitt vis konsentrert seg om handlinga i boka og har levd seg inn i Cindy's story. Hans dialogiske holdning har vært av en indre, usynlig art. Det åpenbares at det ikke trenger være noen sammenheng mellom det vi kan kalle ytre oppmerksomhetsmarkører, eller mangel på sådanne, og den indre oppmerksomhet som i realiteten blir gitt. Elijah har imidlertid ikke helt skjønt at det å vise oppmerksomhet er en en høflighetshandling og derfor nødvendigvis må synliggjøres. Kanskje blir Elijah mer konsentrert når han gjør "push ups"? Læreren, og sannsynligvis de andre elevene, ser det ikke slik. Det passer ikke inn i mønsteret for relasjonell lytting i "The Tower", der de har en felles "regel" som sier at du må VISE din kommunikasjonspartner at du lytter. Halvannen måned senere møter vi klassen og læreren i en metakommunikativ samtale. Elijah er også denne gang i fokus. Læreren er i ferd med å gi instruksjoner for en idemyldringsfase de skal ha før de begynner å skrive en tekst om klasseromssamfunnet sitt ("The Community Essay"). Hun vil at de skal sitte to og to og dele ideer, og hun ber dem lytte oppmerksomt (attentively) til hverandre. De to neste tekstutdragene er hentet fra denne introduksjonssamtalen. Begge tekstsegmentene har et metaperspektiv på lytting, og de er eksempler på direkte lytteundervisning. I den første delen er det interessant å se at læreren fokuserer på hvordan lytting ser ut, og at Elijah er i stand til å definere slike synlige lytteelementer. Det er også verdt å merke seg at læreren bruker termen "aktiv lytting" i forbindelse med slike lytte- eller oppmerksomhetsmarkører.
I den andre delen av samtalen berører læreren et annet viktig poeng, og også et dilemma. Det hun i virkeligheten sier, er at det kan skje at en elev ser ut som hun følger med uten egentlig å gjøre det. Dette har av noen lytteteoretikere blitt kalt "bløfferen" ("The Faker") (Burly-Allen, 1995). I mindre grupper vil slike lyttere relativt lett oppdages, mens det kan være vankeligere i klasseromssamtaler. Man forventer ikke, og tillater heller ikke, at alle skal respondere til enhver tid, og man behøver derfor ikke oppdage om noen "sover med øynene åpne". I Elijahs klasse er det noen meget beskjedne jenter som aldri sier noe. Hvordan kan vi vite om disse virkelig følger med eller om de bare viser de oppmerksomhetsmarkører som forventes? Ut fra disse få teksteksemplene ser vi altså at relasjonell lytting er viktig i "The Tower". Det vektlegges at lytteren viser tydelige oppmerksomhetsmarkører, og at han i sin respons viser at han er villig til å være en medskaper i talerens prosjekt. Et generelt krav til lytting i dette klasserommet handler om å ha en dialogisk og empatisk holdning, og denne skal komme til syne via ytre markører. Nedenfor setter vi opp en foreløpig oversikt over noen markører, slik vi har lest det ut fra teksteksemplene. Kroppslige markører:
Verbale markører:
De kroppslige markørene vi har funnet, er synlige eksempler på det som vanligvis vil gå under oppmerksomhetsfasen i lytteprosessen. Man viser ved kroppsspråk at man er villig og rede til å høre på det som kommer. Når lytterne beholder denne kropps-holdningen gjennom samtalen, er det imidlertid også en form for respons om at man synes det er interessant å høre på. Eller i motsatt fall, som ved Elijahs «push ups», kan det tolkes som negativ respons. De verbale eksemplene må snarere defineres som respons, en tilbakemelding på det som allerede er sagt. Samtidig er de likevel også en type oppmerksomhetsmarkører, da responsen signaliserer at lytterne har fulgt med og at de vil høre mer. Her ser vi at oppmerksomhets-elementet og responselementet i lytteprosessen kan gli over i hverandre.
[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover | nedover ] 4. OppsummeringAkademisk eller studieteknisk lytting har ikke vært tema for denne artikkelen, selv om en slik form for lytting er interessant i lytteforskningen og viktig når det gjelder læring og undervisning. Sosial eller relasjonell lytting har derimot vært et hovedanliggende, for det første fordi den er en sentral prosess i «The Tower Community», og for det andre fordi den i større grad har markører som synliggjør den oppmerksomhet og respons som lytteren bidrar med. Disse synlige og språklige (kropps- eller verbal-) markørene muliggjør en norskfaglig og tekstanalytisk tilnærming til deler av lytteprosessen og kan bidra til mer kunnskap om lytterens rolle i dialogisk, relasjonell samhandling. Vi har sett noen få eksempler på hva slags synlig oppmerksomhet og respons en kan gi andre, og mange flere kan oppdrives via samtalestudier. Min hypotese for mine følgende materialstudier vil være at slike konkrete språkhandlinger kan man bevisstgjøres og trene, og at lytteferdigheter som å vise oppmerksomhet og å gi respons, derfor er en relevant disiplin å innlemme i morsmålsfaget i skolen.
[ Toppen av siden/Innhold ] [ Bla: oppover ] Litteratur:Bakhtin, M (1986): «The problem of speech genres» in Emerson C &Holquist, M.(eds.): Speech genres & other late essays. Austin, TX:University of Texas Press. Brownell, J (1986): Building active listening skills. Englewood Cliffs, NJ: Prentice-Hall. Burley-Allen, M. (1995): Listening. The Forgotten Skill. John Wiley & Sons, Inc. Duker, Sam (1971): Teaching Listening in the Elementary School : Readings. Metuchen, NJ: The Scarecrow Press, Inc. Dysthe, O. (1993): Writing and talking to learn. Atheory-based, interpretive study in three classrooms in the USA and Norway. Doctor art. dissertation, Tromsø. Dysthe, O. (1995): Det flerstemmige klasserommet. Skriving og samtale for å lære. Oslo:Ad Notam Gyldendal. Green, J. & Bloome, D. (1997). "Ethnography and ethnographers of and ineducation: A situated perspective". In Flood, J., Heath, S. & Lapp, D.(Eds.): Handbook of Research on Teaching Literacy Through the Communicative and Visual Arts. New York: Simon & Schuster Macmillan, pp. 181-202. Green,J. & C.Dixon (1993): «Talking Knowledge into Being: Discursive and Social Practises in Classrooms». In Linguistics and Education, Volume 5, Numbers 3&4, Spitzberg, B.H. & Cupach, W.R. (1984): Interpersonal communication competence. Beverly Hills, CA:Sage. Steil, L:, Barker, L. & Watson, K (1983): Effective listening: Key to Your Success. Reading, MA: Addison-Wesley Publishing Company. Wolvin, A. & Coakley, C. (1993): Perspectives on listening. Norwood, NJ:Ablex.
|
|
|
|
|
|
|
|