|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora kommer hjem, Høgskolen
i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |
Forside | Neste
>
I VALDRES
Dagen før avreisen til Valdres
var kaptein Fedler kommet hjem. Fru Martens hadde hørt at det stod
dårlig til med Kristine. Hun orket ikke å se sin barndomsvenninne.
Reisefeber og forberedelser gjorde sitt til at det triste budskap ikke
gikk Vesle-Tea så nær som det ellers vilde gjort. Det var så
mye å tenke på og gle sig til. Fru Martens gikk omkring som
i feber og tok farvel med alt, likesom hun aldri skulde se det igjen mere.
Tea så henne løfte og kysse stolen - den vesle stolen på
barnekammerset. I den hadde hun sittet og diet barna sine - de 5 hun hadde
i live og de 2 på kirkegården. Huset og guttene skulde nå
overlates jomfru Anne som før en gang da det forferdelige hendte
som tankene stadig kretset om. Hun hadde lovt at aldri reiste hun vekk
fra hjemmet. Ja, hun mente i sin sykelige tilstand at det var hennes skyld
de to eldste døde. Hadde hun holdt sig hjemme, var det aldri hendt.
Derfor strittet hun imot da Martens løftet henne op i trillen. Småjentene
hoppet etter, lette som geitekillinger. - Farvel-vel-vel! ropte Karlemann.
Kom snart igjen! Og moren vinket med en vissen hånd.
Julidagen var glohet. Den vesle
trange kupeen som en bakerovn. Men Tea og Maien holdt hodene utenfor, og
da blåste håret inn i nese og munn, og øinene blev fulle
av støv og sot.
Pass dere at de ikke får
rusk i øinene, sa far deres som var reisevant. Tea og Maien hadde
lite reist med tog, og syntes de måtte se alt. Hadde ikke råd
til å miste noe. Huser, trær, marker,skog fløi motsatte
veien. Men vi flyr fortest, ropte Maien triumferende. Skjønt det
var ikke noe hurtigtog just. Dagen var halvgåen før de nådde
Hen stasjon, i enden på Sperillen. Der lå den vesle kaffekjelen
av en dampbåt og pustet og blåste små, utålmodige
røkskyer mens den ventet på passasjerer fra toget. Vannet
hadde en fin krusning, og det kjentes svalt og kjølig når
en ikke stod over maskinrummet; for der nede var en svart mann og oste
av fett. Vesle-Tea gikk forut til båtsmann som hun kalte ham, fordi
han stod med en båtshake og møtte imot tømmerstokkene
som kom seilende. Iblandt var de så mange ifølge, at båtsmann
måtte kommandere - halv fart - sakte fart - stopp! Å, det var
så spennende om en gikk klar. Ofte dunket de mot skibssiden som kanonskudd.
I evjene lå tømmeret lenket sammen og lyste grågult
i sola som råsilke. Men at det kunde bli silke av grana, ante ingen
dengang. Hvor skulde den hen all denne flytende skogen? - Til Drammen,
sa båtsmann, for det fyrste, sidan dreg den ut i vie verda, til England,
Frankrike, heilt til Australjen.
- Og til Spania, tilføide
Tea som visste at Leif var i Bilbao med svensk trelast. Hun husket
i det samme brevet som Andrine hadde stukket til henne da hun for til morgen.
Hun hadde ikke vært så pass alene at hun hadde fått lest
det. Nå kunde hun våge sig. Far satt på dekket
hos mor, og Maien for i alle rør og snuste.
Leif skrev: Kjæreste Tea.
Takk for den vesle brevlappen din. Du kunde gjerne skrive noe lenger. Jeg
synes alltid brevene dine er for stutte. Jeg leste det minst en halv snes
ganger. Skriv et durabelt langt brev til Sundsvall, så har jeg noe
å gle meg til. Da vi lå og lasta i Sundsvall første
gangen, så hendte det noe forunderlig. To damer kom om bord til oss:
Dem spådde i kort. Lars skulde få gård med 2 piper på
taket, en hest og ei ku, akkurat som han ønska sig. Til mig sa den
ene dama: Første rese, lille gutt. Du må være mycket
aktsam når du kommer i Den biskayiske bukt, om du inte ska drukne.
- Det skal være visst at jeg trengte å være aktsam. Vi
gikk for svært seilpress, og så kom vi ut for en storm - en
orkan, og hele Atlanteren veltende inn fra siden. Spanskesjøen er
stygg, Tea. Jeg blei sendt op å berge røilen. To mann sto
ved rattet. Vi gikk for dobbeltreva mersseil, reva fokk og forstagsseil.
Da jeg hadde tørn ved rattet, kom en bråttsjø og reiv
vekk et stort støkke av skansekledningen, storbåten
og natthuset. Styrmann skreik: Varsko for sjø på le baug!
Jeg var så nær blitt hivd overbord. At jeg lever, skyller jeg
n' Lars. Han fata i mig og drog mig op i luvart. Vi smakte inte anna enn
beskøiter og noen drammer et par døgn. Et forferdelig plaskregn
med lyn og torden avløste stormen. Horisonten var som en siksakkild,
så blendende lys, at jeg greide inte å se. Sånn omtrent
var det vel for Paulus på vei til Damaskus, har jeg tenkt. På
alle rånokkene lyste en ild som vi skulde tendt lys. Det er det som
heter St. Elms ild, sa Lars. Ja, en sjømanns liv er fullt av farer
og fristelser. Gutta vil ha mig ut på moro. Hold dig i skinne, sier
Lars. Det er nok av dem som vil fiske sjøfolk. Skippern er en hund
til sjømann, og skuta er et gammalt deigtraug. Sannheten er nok
at skuta er kjølsprengt og et svin til å lekke. - Fælt
å denne skuta vrir sig, sa jeg til tømmermann. Det er en gammal
snodig fyr, den tømmermann. - Kan hu anna enn vri sig sa'n. Marken
stikker'a utabords, og veggelusa biter'a innabords. Han er morosam som
et helt cirkus. Nå vil vi fanen klore mig ha moro, sa'n til stuerten
en dag på frivakta. Så satte'n den vesle tassen av en stuert
på hue. Rør i grautgryta nå, sa'n, så vi slepper
de forbanna digre kyllinghuene du trakterer vårs med.
Jeg øver mig på trekkspell,
så jeg kan spelle når du vil danse. Du vet danse kommer jeg
aldri til å lære i dette liv. Forresten har jeg så travelt
at jeg har inte tid til å spytte engang.
Du Tea, inte vær sammen
med Karsten. Inte med student Frosen heller. Jeg vet åssen
dem snakker om jentene. Nå er det vel den tiden at du går i
skogen efter liljekonvall. Huser du den fine buketten vi fant ifjor. Jeg
synes jeg ser dig i den lyse kjolen. Har du hatten med rosene på
iår åsså? Jeg sitter på huk foran skipskista og
skriver. Gutta holder på å falle i søvn. Noen snorker
alt. Det er på tide at jeg krabber inn i køia mi. Forrige
natta drømte jeg om dig. Farvel, farvel for denne gang. Din til
døden trofaste Leif.
Tea gjømte brevet. Først
i lomma. Nei, der var det ikke sikkert nok. Et kjærlighetsbrev -
et virkelig kjærlighetsbrev - - Din til døden trofaste Leif
- - ho - det lo inni henne. Hun bet sig i leppen og lo. Petra og Sigrid
hadde vel ikke sett et kjærlighetsbrev engang. Hun stakk det innenfor
kjolen på bare brystet, så hun kjente at hun hadde det. Så
stod hun sammen med båtsmann og tømmerstokkene og lo og fjåste.
Tea var i perlehumør. Neste gang skulde hun skrive langt. Det var
så lite å skrive om hjemme, men nå hadde hun reist på
Sperillen. Den hadde ikke Leif fart på. En forunderlig sjø
- smal som en tarm, så smal og trang at det så ut som en ikke
kom lenger, og til andre tider en brei fjord. Ved Nes var det slutt. Da
begynte Begna-File Begna, som kandidat Stensgård alltid sa, for den
kommer fra Filefjell. Og båtsmann peker på høge fjell
i nordvest. Bak alle blåner ligger Filefjell. Nå kan hun breske
sig for kameratene. Hun har reist på Begna og nesten vært på
Filefjell.
For Martens er reisen en tålmots-prøve.
Den vesle båten som snegler sig fram, og alt han har å tenke
på. Fare hele dagen og enda ikke komme fram. - Svarte natta før
vi når Sørum, sier han. Fullt så ille er det ikke, men
dunkelt blev det, og vannet mørkegrønt, nesten svart innunder
seljebuskene. Utpå var det kobberrødt efter den himmelbrand
som sola hadde tendt da hun gladde.
Mor Sørum stod på
tunet, brei med hendene i siden.
Å det folke var ifrå...
Kvar dei skulde taka vegen... Av garde i morgo tidli. Jau, nattelossi skulde
vel bli ei rå med. Sjuss - jau det skulde dei få, veit du.
Martens vilde snakke med mann
på gården, eftersom han vel hadde mest greie på det.
- Du kan væra trygg. Skjuss ska det bli om du ikkje fær tale
me'n Lars. Han er ikkje heime no. Men det gjeng fyr det same. Her på
garden hev mann og kjerring like mykkje å segja, skyvar du. Dermed
snudde hun og rugget bort på staburet for å skjære noen
lotuser av de gilde fleskeskinkene som Sørum gjestgiveri var kjent
for.
På kammersene, der de skulde
overnatte, var en innestengt luft, og dertil et utall av lopper, fluer
og mygg som stjal nattesøvnen fra familien Martens. Presis kl. 6
om morgen stod to blakke gamper, forspent hver sin stolkjerre. Skyssgutten
slengte sig bakpå hos småjentene, oppå en veldig koffert.
Morgentåka hang dottevis i fjellsidene, og et lett slør fulgte
elvefaret. Begna bruste dypt under dem, banet sig vei i trange fjellkløfter,
kom til syne og forsvant, snart skummende hvit, snart kraftig blå.
Tea kjente det sugende og dragende ved elva. Hun var helt op i en ny verden,
pustet lettere og ønsket sig lenger og lenger inn i fjellheimen.
Det var så mangt uvant å se og mye å spørre om.
-- Bor det folk i de ørsmå husene? Kan de leve helt oppe i
skyene? Ramler de ikke utfor? Og den vesle grønne flekken - er det
noe å leve av - en åkerlapp i villmarka... Det var underlige
ting, fremfor de vide, flate jordene hun var vant med. Og kjøreveien
- op alle kleiver og ned stupbratte bakker, så det kilte i maven.
Småjentene måtte holde sig fast, og den vesle blakke gampen
satte bakdelen helt op i kjerra til dem med mye rar slags musikk.
- Så høge som fjelltoppene
er! Hvis vi var der oppe, så vi vel utover hele verden?
Skyssgeutten lo av Tea. - Å
nei, du ser ikkje so langt. Det er berg og blåner alle stand som
stengjer. Hypp, blakken, du lytt skunde deg no! - Blakken vilde helst ta
det med ro. Han hadde tiden for sig. Kom han hjem, var det vel en ny skyss
som ventet. Det var ikke noe å stunde efter. Endelig åpnet
berget sig. Vek til side, og et landskap lå foran dem smilende vakkert
som en hildring.
- No ser du Bang, sa gutten. -
Begna var blitt til en stille, brei sjø. Så blankt et vatn
hadde de aldri sett, uten en eneste krusning, - så speilende blankt
og klart, at det kunde ikke være naturlig. Tea så himmel og
jord tydeligere i vannet enn på land. Bjørkelauvet som kranset
bredden var enda mere glittrende og stammer og greiner som sitrende hvite
silketråder. Gårdene lå tunge og døsige i varmen.
Eng og åker krabbet opefter lia til de møtte fjell, utmark
og skog. Svarttekket nåleskog øverst i himmelbrynet som musetagger
oppe i det blå. Men det vakreste var den vesle hvite kirken i alt
det grønne. Det lå en stillhet, en helg over landskapet som
det skulde være søndag alle dager. Så ulik hverdagen
hjemme. Plutselig tok kirkeklokkene til å ringe, en underlig, sprø
klang mot de tunge, rungende klokkeslagene de var vant med. Et sørgetog
beveget sig mot kirkegårdsporten.
- Det er kjerringa åt doktoraden.
Ho døide for ei viku sidan. Eit fælande snilt menneske, la
han til. - Døide --- døide, gjentok klokkene. Og luften dirret
under klokkeklemt.
Da kom Tea i hug gudmor. Hun hadde
glemt henne for alt det nye. Kanskje klokkene snart skulde ringe over henne
også. Dø fra denne vakre verden. Gudmor hadde aldri sett fjellet.
Og aldri elver som bruser. Hun tenkte på moren som vel tok det for
et vondt tegn at det første hun møtte i Bang var et likfølge.
- Der ser du Haugen - pekte gutten.
Den store, kvite bygningaden utmed den svarte. - Midt i lia? Tea var skuffet.
Hun hadde tenkt sig Haugen høgt oppe i fjella. Hvorfor het den Haugen
når den lå slik til? - Er'e noen å leke med der, spurte
Maien. Mange kuer og kalver og - folonger som jeg kan ri på? - Berre
vaksent folk på Haugen, det eg veit um. Og kyren er på stølen
sumars tid. - Nå fikk Maien sin skuffelse.
De bøide av ved fossen
på en vei som førte fram til Haugen. Ungfolket bød
velkommen. Gamlemor stod i svalen til det svarte huset og ønskte
at "dei måtte trivast". Fru Martens og småjentene skulde bo
ovenpå hos henne, på en stor sal med 6 fag vinduer. Lyset flommet
inn fra øst, syd og vest. Her hjå meg skin sola heile dagen,
sa gamlemor stolt. Frå ho stend upp til ho glader.
Fru Martens seg ned på en
stol. - Store Gud, hvordan skal jeg holde ut - - -
- Kjære snilde dig, Tea,
se ikke så mørkt på all tingen. Det går, skal
du se. Snilde mennesker omkring dig som vil gjøre sitt beste. Du
tar barna med dig og går en tur til dagen. Vær tålmodig
om du ikke sover de første nettene akkurat. Slå dig til ro,
mor, og steng for alle tanker. Martens klappet og kjærtegnet henne,
og strøk av gårde med samme skyssen. Han måtte tilbake
til forretningene fortest mulig. Det var som jorden brandt under føttene
hans.
Denne juli måned blev den
heteste på aldri så mange år. Gamlemor kunde ikke mins
slik tørke. Graset brunsket i lia. Kornet skjøt aks lenge
før tiden. Halmen blev stutt, og poteta kom ingen vei. Det så
ut til uår. Husveggen svettet tjære. Furulunden et lite stykke
fra huset dryppet kvae, og luktet av svidde barnåler. Salen
var som et drivhus, og lyset strømmet uhindret inn. Gamlemor prøvde
å stenge det ute med skinnende, hvite laken som gav fru Manens følelsen
av at hun lå lik med alle sanser våkne. Hun hørte myggen
nærme sig langt bortefta med det ensformige i-i-i- så nærmere
og nærmere, og endelig et intenst, iltert surr tett ved øret
som utelukket den minste tanke på søvn. Fikk hun lurt sig
til en blund på morgensiden, så lød matklokka på
slaget 5. Folkene kom inn til bisken og gikk ut på arbeide. Tankene
veltet inn over henne. Der lå hun unyttig og pintes. Orket snøtt
å klæ på sig. Sengen var en pinebenk under fremmed manns
tak. Hun søkte trøst i Jobs bok og gikk som han i rette med
Vårherre.
- Hvi døde jeg ikke fra
moderskjødet av? Hvi opgav jeg ikke ånden da jeg utgikk av
moders liv... Hvorfor tok knær imot mig, og bryster diet mig - -
Ti da skulde jeg nu ligge og hvile. Jeg skulde sove. Da skulde jeg have
ro - - Hun syntes gjestene i pensjonatet lignet Jobs venner. Utålelige,
besværlige venner, plagsomme med alle sine spørsmål
og råd. Da Maien fikk et rift på veslefingeren, hadde alle
en salve hun skulde smøre sig med. Maien hadde 10 salvekrukker,
en til hver finger.
Hver dag det samme. - Hvordan
fruen befant sig... om hun hadde sovet. Hun burde telle til 100 - tenke
på grå ull, gå tur til fossen. - Andre sa stikk imot
- bli rolig sittende. Hun skulde arbeide - hekle, sy, strikke -ta sig sammen...
Ta sig sammen... Akk, lettere sagt enn gjort. Det var likeså umulig
for henne å arbeide som for en febersyk. Andre optrådte som
sjelesørgere og trengte inn på henne med Guds ord. Erkjente
og bekjente hun sine synder. Bad hun hver dag på sine kne om syndenes
forladelse og nåden i Kristo. Gud tilgir oss for Kristi skyld. Husk
det, fru Martens! Og de mol, og de gnog til hun ikke våget vise sig.
Og så hadde de så mye å sladre og preke om. Fru Martens
orket dem ikke. Det var en eneste på Haugen som hun fattet godhet
for - en ung valdresjente som tjente på gården - lys og vakker,
i grønn verkensstakk. Derfor kalte fru Martens henne jomfruen i
det grønne. Hun kom hver morgen og spurte med sin blideste, søteste
røst - korleis hev du søvi inatt? På sin varsomme måte
fikk hun listet sig inn i hjertet til den syke og blev det eneste gode
minne fra Valdresreisen. Hun bar mat til henne og nødte henne til
å spise. - Et så mykkje du er go tel, sa hun, so vert du stor
og sterk.
Fru Martens måtte søke
doktoren nede på moen for å få enda sterkere medisiner
enn dem doktor Koll hadde gitt henne. Men efterpå blev hun sløv,
viljeløs, helt uykkelig, surret sig mer og mer inn i et tankenett
som hun ikke visste å komme ut av. En slik trist dag, hedsunken i
taushet og grublerier var det at Tea kom springende op på salen.
Moren satt ihopkrøken med hendene for ansiktet, og fingrene boret
inn i håret, som led hun ulidelige smerter.
- Mor - brev til dig, mor! - -
brev fra tante Letta - - jeg kjenner skriften! - Moren satt sløv
som det ikke vedkom henne. - Jeg skal lese for dig! Kanskje er det om gudmor.
Hun skalv på hånden da hun brøt brevet: Kjære
Tea. Søster Kristine døde igår - - - Tante Kristine
død, mor - - - gudmor er ikke mere - - Vesle-Tea kastet sig i morens
fang og gråt - gråt så voldsomt, at fru Martens blev
redd.
- Barn, da, gråt ikke sånn
- - Kjære dig, Teongen, tante Kristine har
det godt hun - bedre enn noen av oss. Hun vilde visst aldri ønske
sig tilbake. "Sjelen hennes er hos Gud i himmerik og sorgene sine glemmer."
Kjære snilde barnet mitt - så, så, så. Hun strøk
Vesle-Tea over håret til hun lugnet sig. Det føltes som en
uendelig, ufattelig og uvant lykke disse morens kjærtegn. Nå
behøvde hun ikke å misunne hverken Laura eller Katti, Sigrid
eller Petra - hun hadde en mor, hun også - en god og kjærlig
mor som hadde kalt henne "Teongen" og klappet henne som i gamle dager.
Gråten gav sig smått om senn. Den blev til hikst, til et snufs
nå og da. En iling av glede gjennemstrømmet henne. Gudmor
hadde hun mistet, men mor hadde hun fått igjen. Hun tørret
tårene og prøvde å lese videre:
Fedler kom hjem 12 dager før
Kristine sluknet. Han satt hos henne natt og dag. Vek ikke fra sengen hennes.
Vilde ikke skilles fra henne da hun var sluknet. Men dr. Koll tvang ham
med sig og stengte døren til Kristines værelse. Ingen andre
var hos henne uten de to. Jeg var der bare småstunder. Du vet Kristine
har alltid vært egen og ikke brydd sig om sin eneste søster.
Du kjenner jo til kvad der er mellem oss. Engang jeg var
inne hos henne, bad hun mig hilse dig og Vesle-Tea. Til Nanna har hun skrevet
en rekke brever som skulde sendes efter morens død. Alt hadde hun
ordnet. Like til at gamle Helene skulde legge henne bort. Helene vasket
og skurte hjemme hos oss i vår ungdom, husker du, og hjalp til i
søster Kristines bryllup. Hun har nettop vært her og stelt
henne. - Nå har jeg pønta brura for siste gang, sa hun. Jeg
tyks hu var like bleik den tid jeg bandt den første myrtekransen
til henner. - Du vet hvor mye rart Helene kan få sig til å
si. Så full av romantikk og svermeri som hun er. Hun vil ha det til
at Fedler ikke var den rette mann for Kristine. Men Fedler har vært
søster en tro ektemake, og en bra mann i sine forretninger, det
skal være visst. Forsynt Kristine og Nanna med alt de kunde ønske
sig. Og har ikke søster levd lykkelig med ham, så er det hennes
egen skyld. - - Tea kastet brevet fra sig.
Aldri i livet. Det er stygt av tante Letta å snakke sånn. Men
jeg vet nok hvorfor - -hun vilde hat'n sjøl...
- Å er'e du sier, barn!
Hvem har sagt det?
Jeg hørte Andrine og Ingebjørg
snakke om det.
- Det er folkesnakk som du ikke
må bære videre. Kristine og Fedler hadde det godt, i hvert
fall på slutten. Letta hadde aldri passet for ekteskapet, så
selvstendig som hun er. En må kunne bøie sig under en annens
vilje... utslette sig selv, skal det gå bra - - En ektemann er selvhersker.
Moren holdt plutselig inne som hun var redd for at hun hadde sagt for mye.
Tea blev sittende og se på
henne. Så mange ord hadde hun ikke talt på den dag hun kunde
minnes. Var hun blitt forvandlet... Kunde hun lik andre mødre snakke
med barna sine i full fortrolighet... Fikk doktor Koll allikevel rett,
at opholdet i Valdres vilde gjøre henne frisk.
Om kvelden var det gamle tungsinn
over henne igjen. Maien hadde sovner, men Tea lå lenge våken.
Hun tenkte på gudmor. Aldri skulde hun sitte sammen med henne i den
vakre stuen hennes. Aldri se den velsignede skikkelsen. Hun presset hodet
mot dynen, så ingen skulde høre hun gråt. Moren tendte
lys. Tea hørte henne slå op i bibelen og lese høit:
Et menneske født av en kvinne lever kun en stakket tid og mettes
av uro. Som en blomst skyter han op og visner hen. Han flykter som en skygge
og består ikke - -
Ved 3-4-tiden om morgen våknet
Tea og så over i morens seng, som hun alltid pleide. Moren var der
ikke. Hun skvatt op, kastet på sig noen plagg og gikk bort til Maien.
Hun sov som der ikke fantes sorger og bekymringer. Søsteren la teppet
godt over henne, listet sig ut av døren og ned trappen. Luften var
kjølig og frisk. Den var som et morgenbad og gjorde henne lys våken.
Hun så faret efter moren i det duggvåte graset og fulgte det
nedover mot elva. Sjølve soløie var ikke kommet op enda,
men hun så gløden over fjelltoppene. Engene lå dekket
av et hvitt slør. Det var en Guds lykke ellers hadde de tørket
helt bort. Marikåpen hadde breddfulle skåler, og det dampet
og røk nede i dalgryta fra storfossen. Husklyngene lå i dyp
søvn, og småfuglen bare hvisket og småpjutret i furufund.
Men der gol Kari-hanen. Han var den første om morgen til å
vekke. Da var klokka 4. Tea tok snarveien over engene.
Der syntes foten efter moren enda tydeligere.
Hun likte å gå den veien, for der traff hun ikke folk. Tea
la på sprang det forteste hun vant. Hjertet banket, så hun
måtte stemme hånd imot. Mor, ropte hun. Mor! Den tynne stemmen
hennes nådde ingen vei. Den druknet i fossebuldret. Mor, skrek hun
av sine lungers fulle kraft. Men fossen sydet og kokte og låt
som et kjempeorgel med dump, døivd røst. I skumskavlene sitter
nøkken og lokker til sig dem som er ulykkelige, dem som er syke
på sinnet. Herre Jesus - Gud i himlen - hun visste ikke hvem av de
to hun skulde vende sig til. Men en av dem måtte hjelpe. For ikke
mange timene siden hadde moren sagt at tante Kristine var lykkeligere enn
dem som levde. Tenk om hun hadde kastet sig utfor... Mor - mor! skrek hun
om igjen. Ingen svarte. Bare det dumpe drøn av fossen. Det er min
skyld, ropte hun - min skyld... Hun og Maien hadde det med å gå
baklengs. - Den som går baklengs, trår mor si ned i jorda,
hadde Andrine sagt til dem. Tea som eldst var, skulde hatt bedre vett og
ikke funnet på sånt. Eller det som verre var. Hun og søsteren
hadde snakket sammen at det var ikke så farlig om mor døde,
når de bare beholdt far. Ja, det var ikke fritt for de ønsket
det skulde gå sånn at de blev alene med far og fikk stelle
for ham. De hadde bent ut vært slemme mot mor. Utålmodige med
sykdommen hennes. Nå kom straffen. De hadde drept henne. Slått
henne ihjel i tankene.... Mor - mor, hikstet hun. Men... der satt hun jo
på en stein utmed fossen. Tea løp til, tok henne inn til sig,
la det myke barnekinnet inn til morens benete ansikt, herjet av grubling
og lidelse. Nå kjente hun hvor glad hun var i mor sin. - Kunde ikke
miste henne for alt i verden. Slo armen kring henne og drog henne med sig.
Skodda i dalsøkket lettet og steg til værs som røken
fra et mektig røkelseskar. Fuglene småpjutret ikke lenger,
men hadde stemt op. Å, det var en jubel over all måte. Omkring
på gårdene tok de til å røre på sig. Og
da de kom op bakken, møtte de slåttekarene på Haugen
- friske, arbeidsglade med ljåen over skuldrene. - Dei fekk slå
graset, sa de, mens doggen enda låg, ellers va det trått i
år som det va so turt. Og det blei kleint tel for.
Det rørte sig i hver en
krok oppe på Haugen. Men gjestene sov. De hadde enda mange timer
å sove i. - Klokka er berre 5, sa gamlemor, som de møtte i
svalen. For no skin ho i glase på Øygarn.
Maien sov. Tea hjalp moren i seng.
Klædde av henne som et barn, la teppet over henne. Lukket øinene
med et kyss og hvisket i Jesu navn, sånn som mor hadde gjort med
dem da de var små. Sannelig sov ikke mor. Drog pusten jevnt og rolig.
Tea kunde ikke fulltakke Gud som hadde holdt hånden over mor hennes.
Nå vilde hun skrive hjem til far. Han måtte komme, og det snart.
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside | Neste
>
|