Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora kommer hjem, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >

      I VALDRES

       Dagen før avreisen til Valdres var kaptein Fedler kommet hjem. Fru Martens hadde hørt at det stod dårlig til med Kristine. Hun orket ikke å se sin barndomsvenninne. Reisefeber og forberedelser gjorde sitt til at det triste budskap ikke gikk Vesle-Tea så nær som det ellers vilde gjort. Det var så mye å tenke på og gle sig til. Fru Martens gikk omkring som i feber og tok farvel med alt, likesom hun aldri skulde se det igjen mere. Tea så henne løfte og kysse stolen - den vesle stolen på barnekammerset. I den hadde hun sittet og diet barna sine - de 5 hun hadde i live og de 2 på kirkegården. Huset og guttene skulde nå overlates jomfru Anne som før en gang da det forferdelige hendte som tankene stadig kretset om. Hun hadde lovt at aldri reiste hun vekk fra hjemmet. Ja, hun mente i sin sykelige tilstand at det var hennes skyld de to eldste døde. Hadde hun holdt sig hjemme, var det aldri hendt. Derfor strittet hun imot da Martens løftet henne op i trillen. Småjentene hoppet etter, lette som geitekillinger. - Farvel-vel-vel! ropte Karlemann. Kom snart igjen! Og moren vinket med en vissen hånd.
       Julidagen var glohet. Den vesle trange kupeen som en bakerovn. Men Tea og Maien holdt hodene utenfor, og da blåste håret inn i nese og munn, og øinene blev fulle av støv og sot.
       Pass dere at de ikke får rusk i øinene, sa far deres som var reisevant. Tea og Maien hadde lite reist med tog, og syntes de måtte se alt. Hadde ikke råd til å miste noe. Huser, trær, marker,skog fløi motsatte veien. Men vi flyr fortest, ropte Maien triumferende. Skjønt det var ikke noe hurtigtog just. Dagen var halvgåen før de nådde Hen stasjon, i enden på Sperillen. Der lå den vesle kaffekjelen av en dampbåt og pustet og blåste små, utålmodige røkskyer mens den ventet på passasjerer fra toget. Vannet hadde en fin krusning, og det kjentes svalt og kjølig når en ikke stod over maskinrummet; for der nede var en svart mann og oste av fett. Vesle-Tea gikk forut til båtsmann som hun kalte ham, fordi han stod med en båtshake og møtte imot tømmerstokkene som kom seilende. Iblandt var de så mange ifølge, at båtsmann måtte kommandere - halv fart - sakte fart - stopp! Å, det var så spennende om en gikk klar. Ofte dunket de mot skibssiden som kanonskudd. I evjene lå tømmeret lenket sammen og lyste grågult i sola som råsilke. Men at det kunde bli silke av grana, ante ingen dengang. Hvor skulde den hen all denne flytende skogen? - Til Drammen, sa båtsmann, for det fyrste, sidan dreg den ut i vie verda, til England, Frankrike, heilt til Australjen.
       - Og til Spania, tilføide Tea som visste at Leif var  i Bilbao med svensk trelast. Hun husket i det samme brevet som Andrine hadde stukket til henne da hun for til morgen. Hun hadde ikke vært så pass alene at hun hadde fått lest det. Nå kunde hun  våge sig. Far satt på dekket hos mor, og Maien for i alle rør og snuste.
       Leif skrev: Kjæreste Tea. Takk for den vesle brevlappen din. Du kunde gjerne skrive noe lenger. Jeg synes alltid brevene dine er for stutte. Jeg leste det minst en halv snes ganger. Skriv et durabelt langt brev til Sundsvall, så har jeg noe å gle meg til. Da vi lå og lasta i Sundsvall første gangen, så hendte det noe forunderlig. To damer kom om bord til oss: Dem spådde i kort. Lars skulde få gård med 2 piper på taket, en hest og ei ku, akkurat som han ønska sig. Til mig sa den ene dama: Første rese, lille gutt. Du må være mycket aktsam når du kommer i Den biskayiske bukt, om du inte ska drukne. - Det skal være visst at jeg trengte å være aktsam. Vi gikk for svært seilpress, og så kom vi ut for en storm - en orkan, og hele Atlanteren veltende inn fra siden. Spanskesjøen er stygg, Tea. Jeg blei sendt op å berge røilen. To mann sto ved rattet.  Vi gikk for dobbeltreva mersseil, reva fokk og forstagsseil. Da jeg hadde tørn ved rattet, kom en bråttsjø og reiv vekk et stort støkke av skansekledningen,  storbåten og natthuset. Styrmann skreik: Varsko for sjø på le baug! Jeg var så nær blitt hivd overbord. At jeg lever, skyller jeg n' Lars. Han fata i mig og drog mig op i luvart. Vi smakte inte anna enn beskøiter og noen drammer et par døgn. Et forferdelig plaskregn med lyn og torden avløste stormen. Horisonten var som en siksakkild, så blendende lys, at jeg greide inte å se. Sånn omtrent var det vel for Paulus på vei til Damaskus, har jeg tenkt. På alle rånokkene lyste en ild som vi skulde tendt lys. Det er det som heter St. Elms ild, sa Lars. Ja, en sjømanns liv er fullt av farer og fristelser. Gutta vil ha mig ut på moro. Hold dig i skinne, sier Lars. Det er nok av dem som vil fiske sjøfolk. Skippern er en hund til sjømann, og skuta er et gammalt deigtraug. Sannheten er nok at skuta er kjølsprengt og et svin til å lekke. - Fælt å denne skuta vrir sig, sa jeg til tømmermann. Det er en gammal snodig fyr, den tømmermann. - Kan hu anna enn vri sig sa'n. Marken stikker'a utabords, og veggelusa biter'a innabords. Han er morosam som et helt cirkus. Nå vil vi fanen klore mig ha moro, sa'n til stuerten en dag på frivakta. Så satte'n den vesle tassen av en stuert på hue. Rør i grautgryta nå, sa'n, så vi slepper de forbanna digre kyllinghuene du trakterer vårs med.
       Jeg øver mig på trekkspell, så jeg kan spelle når du vil danse. Du vet danse kommer jeg aldri til å lære i dette liv. Forresten har jeg så travelt at jeg har inte tid til å spytte engang.
       Du Tea, inte vær sammen med Karsten. Inte  med student Frosen heller. Jeg vet åssen dem snakker om jentene. Nå er det vel den tiden at du går i skogen efter liljekonvall. Huser du den fine buketten vi fant ifjor. Jeg synes jeg ser dig i den lyse kjolen. Har du hatten med rosene på iår åsså? Jeg sitter på huk foran skipskista og skriver. Gutta holder på å falle i søvn. Noen snorker alt. Det er på tide at jeg krabber inn i køia mi. Forrige natta drømte jeg om dig. Farvel, farvel for denne gang. Din til døden trofaste  Leif.
       Tea gjømte brevet. Først i lomma. Nei, der var det ikke sikkert nok. Et kjærlighetsbrev - et virkelig kjærlighetsbrev - - Din til døden trofaste Leif - - ho - det lo inni henne. Hun bet sig i leppen og lo. Petra og Sigrid hadde vel ikke sett et kjærlighetsbrev engang. Hun stakk det innenfor kjolen på bare brystet, så hun kjente at hun hadde det. Så stod hun sammen med båtsmann og tømmerstokkene og lo og fjåste. Tea var i perlehumør. Neste gang skulde hun skrive langt. Det var så lite å skrive om hjemme, men nå hadde hun reist på Sperillen. Den hadde ikke Leif fart på. En forunderlig sjø - smal som en tarm, så smal og trang at det så ut som en ikke kom lenger, og til andre tider en brei fjord. Ved Nes var det slutt. Da begynte Begna-File Begna, som kandidat Stensgård alltid sa, for den kommer fra Filefjell. Og båtsmann peker på høge fjell i nordvest. Bak alle blåner ligger Filefjell. Nå kan hun breske sig for kameratene. Hun har reist på Begna og nesten vært på Filefjell.
       For Martens er reisen en tålmots-prøve. Den vesle båten som snegler sig fram, og alt han har å tenke på. Fare hele dagen og enda ikke komme fram. - Svarte natta før vi når Sørum, sier han. Fullt så ille er det ikke, men dunkelt blev det, og vannet mørkegrønt, nesten svart innunder seljebuskene. Utpå var det kobberrødt efter den himmelbrand som sola hadde tendt da hun gladde.
       Mor Sørum stod på tunet, brei med hendene i siden.
       Å det folke var ifrå... Kvar dei skulde taka vegen... Av garde i morgo tidli. Jau, nattelossi skulde vel bli ei rå med. Sjuss - jau det skulde dei få, veit du.
       Martens vilde snakke med mann på gården, eftersom han vel hadde mest greie på det. - Du kan væra trygg. Skjuss ska det bli om du ikkje fær tale me'n Lars. Han er ikkje heime no. Men det gjeng fyr det same. Her på garden hev mann og kjerring like mykkje å segja, skyvar du. Dermed snudde hun og rugget bort på staburet for å skjære noen lotuser av de gilde fleskeskinkene som Sørum gjestgiveri var kjent for.
       På kammersene, der de skulde overnatte, var en innestengt luft, og dertil et utall av lopper, fluer og mygg som stjal nattesøvnen fra familien Martens. Presis kl. 6 om morgen stod to blakke gamper, forspent hver sin stolkjerre. Skyssgutten slengte sig bakpå hos småjentene, oppå en veldig koffert. Morgentåka hang dottevis i fjellsidene, og et lett slør fulgte elvefaret. Begna bruste dypt under dem, banet sig vei i trange fjellkløfter, kom til syne og forsvant, snart skummende hvit, snart kraftig blå. Tea kjente det sugende og dragende ved elva. Hun var helt op i en ny verden, pustet lettere og ønsket sig lenger og lenger inn i fjellheimen. Det var så mangt uvant å se og mye å spørre om. -- Bor det folk i de ørsmå husene? Kan de leve helt oppe i skyene? Ramler de ikke utfor? Og den vesle grønne flekken - er det noe å leve av - en åkerlapp i villmarka... Det var underlige ting, fremfor de vide, flate jordene hun var vant med. Og kjøreveien - op alle kleiver og ned stupbratte bakker, så det kilte i maven. Småjentene måtte holde sig fast, og den vesle blakke gampen satte bakdelen helt op i kjerra til dem med mye rar slags musikk.
       - Så høge som fjelltoppene er! Hvis vi var der oppe, så vi vel utover hele verden?
       Skyssgeutten lo av Tea. - Å nei, du ser ikkje so langt. Det er berg og blåner alle stand som stengjer. Hypp, blakken, du lytt skunde deg no! - Blakken vilde helst ta det med ro. Han hadde tiden for sig. Kom han hjem, var det vel en ny skyss som ventet. Det var ikke noe å stunde efter. Endelig åpnet berget sig. Vek til side, og et landskap lå foran dem smilende vakkert som en hildring.
       - No ser du Bang, sa gutten. - Begna var blitt til en stille, brei sjø. Så blankt et vatn hadde de aldri sett, uten en eneste krusning, - så speilende blankt og klart, at det kunde ikke være naturlig. Tea så himmel og jord tydeligere i vannet enn på land. Bjørkelauvet som kranset bredden var enda mere glittrende og stammer og greiner som sitrende hvite silketråder. Gårdene lå tunge og døsige i varmen. Eng og åker krabbet opefter lia til de møtte fjell, utmark og skog. Svarttekket nåleskog øverst i himmelbrynet som musetagger oppe i det blå. Men det vakreste var den vesle hvite kirken i alt det grønne. Det lå en stillhet, en helg over landskapet som det skulde være søndag alle dager. Så ulik hverdagen hjemme. Plutselig tok kirkeklokkene til å ringe, en underlig, sprø klang mot de tunge, rungende klokkeslagene de var vant med. Et sørgetog beveget sig mot kirkegårdsporten.
       - Det er kjerringa åt doktoraden. Ho døide for ei viku sidan. Eit fælande snilt menneske, la han til. - Døide --- døide, gjentok klokkene. Og luften dirret under klokkeklemt.
       Da kom Tea i hug gudmor. Hun hadde glemt henne for alt det nye. Kanskje klokkene snart skulde ringe over henne også. Dø fra denne vakre verden. Gudmor hadde aldri sett fjellet. Og aldri elver som bruser. Hun tenkte på moren som vel tok det for et vondt tegn at det første hun møtte i Bang var et likfølge.
       - Der ser du Haugen - pekte gutten. Den store, kvite bygningaden utmed den svarte. - Midt i lia? Tea var skuffet. Hun hadde tenkt sig Haugen høgt oppe i fjella. Hvorfor het den Haugen når den lå slik til? - Er'e noen å leke med der, spurte Maien. Mange kuer og kalver og - folonger som jeg kan ri på? - Berre vaksent folk på Haugen, det eg veit um. Og kyren er på stølen sumars tid. - Nå fikk Maien sin skuffelse.
       De bøide av ved fossen på en vei som førte fram til Haugen. Ungfolket bød velkommen. Gamlemor stod i svalen til det svarte huset og ønskte at "dei måtte trivast". Fru Martens og småjentene skulde bo ovenpå hos henne, på en stor sal med 6 fag vinduer. Lyset flommet inn fra øst, syd og vest. Her hjå meg skin sola heile dagen, sa gamlemor stolt. Frå ho stend upp til ho glader.
       Fru Martens seg ned på en stol. - Store Gud,   hvordan skal jeg holde ut - - -
       - Kjære snilde dig, Tea, se ikke så mørkt på all tingen. Det går, skal du se. Snilde mennesker omkring dig som vil gjøre sitt beste. Du tar barna med dig og går en tur til dagen. Vær tålmodig om du ikke sover de første nettene akkurat. Slå dig til ro, mor, og steng for alle tanker. Martens klappet og kjærtegnet henne, og strøk av gårde med samme skyssen. Han måtte tilbake til forretningene fortest mulig. Det var som jorden brandt under føttene hans.
       Denne juli måned blev den heteste på aldri så mange år. Gamlemor kunde ikke mins slik tørke. Graset brunsket i lia. Kornet skjøt aks lenge før tiden. Halmen blev stutt, og poteta kom ingen vei. Det så ut til uår. Husveggen svettet tjære. Furulunden et lite stykke fra huset dryppet kvae,  og luktet av svidde barnåler. Salen var som et drivhus, og lyset strømmet uhindret inn. Gamlemor prøvde å stenge det ute med skinnende, hvite laken som gav fru Manens følelsen av at hun lå lik med alle sanser våkne. Hun hørte myggen nærme sig langt bortefta med det ensformige i-i-i- så nærmere og nærmere, og endelig et intenst, iltert surr tett ved øret som utelukket den minste tanke på søvn. Fikk hun lurt sig til en blund på morgensiden, så lød matklokka på slaget 5. Folkene kom inn til bisken og gikk ut på arbeide. Tankene veltet inn over henne. Der lå hun unyttig og pintes. Orket snøtt å klæ på sig. Sengen var en pinebenk under fremmed manns tak. Hun søkte trøst i Jobs bok og gikk som han i rette med Vårherre.
       - Hvi døde jeg ikke fra moderskjødet av? Hvi opgav jeg ikke ånden da jeg utgikk av moders liv... Hvorfor tok knær imot mig, og bryster diet mig - - Ti da skulde jeg nu ligge og hvile. Jeg skulde sove. Da skulde jeg have ro - - Hun syntes gjestene i pensjonatet lignet Jobs venner. Utålelige, besværlige venner, plagsomme med alle sine spørsmål og råd. Da Maien fikk et rift på veslefingeren, hadde alle en salve hun skulde smøre sig med. Maien hadde 10 salvekrukker, en til hver finger.
       Hver dag det samme. - Hvordan fruen befant sig... om hun hadde sovet. Hun burde telle til 100 - tenke på grå ull, gå tur til fossen. - Andre sa stikk imot - bli rolig sittende. Hun skulde arbeide - hekle, sy, strikke -ta sig sammen... Ta sig sammen... Akk, lettere sagt enn gjort. Det var likeså umulig for henne å arbeide som for en febersyk. Andre optrådte som sjelesørgere og trengte inn på henne med Guds ord. Erkjente og bekjente hun sine synder. Bad hun hver dag på sine kne om syndenes forladelse og nåden i Kristo. Gud tilgir oss for Kristi skyld. Husk det, fru Martens! Og de mol, og de gnog til hun ikke våget vise sig. Og så hadde de så mye å sladre og preke om. Fru Martens orket dem ikke. Det var en eneste på Haugen som hun fattet godhet for - en ung valdresjente som tjente på gården - lys og vakker, i grønn verkensstakk. Derfor kalte fru Martens henne jomfruen i det grønne. Hun kom hver morgen og spurte med sin blideste, søteste røst - korleis hev du søvi inatt? På sin varsomme måte fikk hun listet sig inn i hjertet til den syke og blev det eneste gode minne fra Valdresreisen. Hun bar mat til henne og nødte henne til å spise. - Et så mykkje du er go tel, sa hun, so vert du stor og sterk.
       Fru Martens måtte søke doktoren nede på moen for å få enda sterkere medisiner enn dem doktor Koll hadde gitt henne. Men efterpå blev hun sløv, viljeløs, helt uykkelig, surret sig mer og mer inn i et tankenett som hun ikke visste å komme ut av. En slik trist dag, hedsunken i taushet og grublerier var det at Tea kom springende op på salen. Moren satt ihopkrøken med hendene for ansiktet, og fingrene boret inn i håret, som led hun ulidelige smerter.
       - Mor - brev til dig, mor! - - brev fra tante Letta - - jeg kjenner skriften! - Moren satt sløv som det ikke vedkom henne. - Jeg skal lese for dig! Kanskje er det om gudmor. Hun skalv på hånden da hun brøt brevet: Kjære Tea. Søster Kristine døde igår - - - Tante Kristine død, mor - - - gudmor er ikke mere - - Vesle-Tea kastet sig i morens fang og gråt - gråt så voldsomt, at fru Martens blev redd.
       - Barn, da, gråt ikke sånn - - Kjære dig,     Teongen, tante Kristine har det godt hun - bedre enn noen av oss. Hun vilde visst aldri ønske sig tilbake. "Sjelen hennes er hos Gud i himmerik og sorgene sine glemmer." Kjære snilde barnet mitt - så, så, så. Hun strøk Vesle-Tea over håret til hun lugnet sig. Det føltes som en uendelig, ufattelig og uvant lykke disse morens kjærtegn. Nå behøvde hun ikke å misunne hverken Laura eller Katti, Sigrid eller Petra - hun hadde en mor, hun også - en god og kjærlig mor som hadde kalt henne "Teongen" og klappet henne som i gamle dager. Gråten gav sig smått om senn. Den blev til hikst, til et snufs nå og da. En iling av glede gjennemstrømmet henne. Gudmor hadde hun mistet, men mor hadde hun fått igjen. Hun tørret tårene og prøvde å lese videre:
       Fedler kom hjem 12 dager før Kristine sluknet. Han satt hos henne natt og dag. Vek ikke fra sengen hennes. Vilde ikke skilles fra henne da hun var sluknet. Men dr. Koll tvang ham med sig og stengte døren til Kristines værelse. Ingen andre var hos henne uten de to. Jeg var der bare småstunder. Du vet Kristine har alltid vært egen og ikke brydd sig om sin eneste søster. Du kjenner jo til kvad der er mellem oss. Engang jeg var       inne hos henne, bad hun mig hilse dig og Vesle-Tea. Til Nanna har hun skrevet en rekke brever som skulde sendes efter morens død. Alt hadde hun ordnet. Like til at gamle Helene skulde legge henne bort. Helene vasket og skurte hjemme hos oss i vår ungdom, husker du, og hjalp til i søster Kristines bryllup. Hun har nettop vært her og stelt henne. - Nå har jeg pønta brura for siste gang, sa hun. Jeg tyks hu var like bleik den tid jeg bandt den første myrtekransen til henner. - Du vet hvor mye rart Helene kan få sig til å si. Så full av romantikk og svermeri som hun er. Hun vil ha det til at Fedler ikke var den rette mann for Kristine. Men Fedler har vært søster en tro ektemake, og en bra mann i sine forretninger, det skal være visst. Forsynt Kristine og Nanna med alt de kunde ønske sig. Og har ikke søster levd lykkelig med ham, så er det hennes egen skyld.      - - Tea kastet brevet fra sig. Aldri i livet. Det er stygt av tante Letta å snakke sånn. Men jeg vet nok hvorfor - -hun vilde hat'n sjøl...
       - Å er'e du sier, barn! Hvem har sagt det?
       Jeg hørte Andrine og Ingebjørg snakke om det.
       - Det er folkesnakk som du ikke må bære videre. Kristine og Fedler hadde det godt, i hvert fall på slutten. Letta hadde aldri passet for ekteskapet, så selvstendig som hun er. En må kunne bøie sig under en annens vilje... utslette sig selv, skal det gå bra - - En ektemann er selvhersker. Moren holdt plutselig inne som hun var redd for at hun hadde sagt for mye.
       Tea blev sittende og se på henne. Så mange ord hadde hun ikke talt på den dag hun kunde minnes. Var hun blitt forvandlet... Kunde hun lik andre mødre snakke med barna sine i full fortrolighet... Fikk doktor Koll allikevel rett, at opholdet i Valdres vilde gjøre henne frisk.
       Om kvelden var det gamle tungsinn over henne igjen. Maien hadde sovner, men Tea lå lenge våken. Hun tenkte på gudmor. Aldri skulde hun sitte sammen med henne i den vakre stuen hennes. Aldri se den velsignede skikkelsen. Hun presset hodet mot dynen, så ingen skulde høre hun gråt. Moren tendte lys. Tea hørte henne slå op i bibelen og lese høit: Et menneske født av en kvinne lever kun en stakket tid og mettes av uro. Som en blomst skyter han op og visner hen. Han flykter som en skygge og består ikke - -
       Ved 3-4-tiden om morgen våknet Tea og så over i morens seng, som hun alltid pleide. Moren var der ikke. Hun skvatt op, kastet på sig noen plagg og gikk bort til Maien. Hun sov som der ikke fantes sorger og bekymringer. Søsteren la teppet godt over henne, listet sig ut av døren og ned trappen. Luften var kjølig og frisk. Den var som et morgenbad og gjorde henne lys våken. Hun så faret efter moren i det duggvåte graset og fulgte det nedover mot elva. Sjølve soløie var ikke kommet op enda, men hun så gløden over fjelltoppene. Engene lå dekket av et hvitt slør. Det var en Guds lykke ellers hadde de tørket helt bort. Marikåpen hadde breddfulle skåler, og det dampet og røk nede i dalgryta fra storfossen. Husklyngene lå i dyp søvn, og småfuglen bare hvisket og småpjutret i furufund. Men der gol Kari-hanen. Han var den første om morgen til å vekke. Da var klokka 4. Tea tok snarveien over engene.
     Der syntes foten efter moren enda tydeligere. Hun likte å gå den veien, for der traff hun ikke folk. Tea la på sprang det forteste hun vant. Hjertet banket, så hun måtte stemme hånd imot. Mor, ropte hun. Mor! Den tynne stemmen hennes nådde ingen vei. Den druknet i fossebuldret. Mor, skrek hun av sine lungers fulle  kraft. Men fossen sydet og kokte og låt som et kjempeorgel med dump, døivd røst. I skumskavlene sitter nøkken og lokker til sig dem som er ulykkelige, dem som er syke på sinnet. Herre Jesus - Gud i himlen - hun visste ikke hvem av de to hun skulde vende sig til. Men en av dem måtte hjelpe. For ikke mange timene siden hadde moren sagt at tante Kristine var lykkeligere enn dem som levde. Tenk om hun hadde kastet sig utfor... Mor - mor! skrek hun om igjen. Ingen svarte. Bare det dumpe drøn av fossen. Det er min skyld, ropte hun - min skyld... Hun og Maien hadde det med å gå baklengs. - Den som går baklengs, trår mor si ned i jorda, hadde Andrine sagt til dem. Tea som eldst var, skulde hatt bedre vett og ikke funnet på sånt. Eller det som verre var. Hun og søsteren hadde snakket sammen at det var ikke så farlig om mor døde, når de bare beholdt far. Ja, det var ikke fritt for de ønsket det skulde gå sånn at de blev alene med far og fikk stelle for ham. De hadde bent ut vært slemme mot mor. Utålmodige med sykdommen hennes. Nå kom straffen. De hadde drept henne. Slått henne ihjel i tankene.... Mor - mor, hikstet hun. Men... der satt hun jo på en stein utmed fossen. Tea løp til, tok henne inn til sig, la det myke barnekinnet inn til morens benete ansikt, herjet av grubling og lidelse. Nå kjente hun hvor glad hun var i mor sin. - Kunde ikke miste henne for alt i verden. Slo armen kring henne og drog henne med sig. Skodda i dalsøkket lettet og steg til værs som røken fra et mektig røkelseskar. Fuglene småpjutret ikke lenger, men hadde stemt op. Å, det var en jubel over all måte. Omkring på gårdene tok de til å røre på sig. Og da de kom op bakken, møtte de slåttekarene på Haugen - friske, arbeidsglade med ljåen over skuldrene. - Dei fekk slå graset, sa de, mens doggen enda låg, ellers va det trått i år som det va so turt. Og det blei kleint tel for.
       Det rørte sig i hver en krok oppe på Haugen. Men gjestene sov. De hadde enda mange timer å sove i. - Klokka er berre 5, sa gamlemor, som de møtte i svalen. For no skin ho i glase på Øygarn.
       Maien sov. Tea hjalp moren i seng. Klædde av henne som et barn, la teppet over henne. Lukket øinene med et kyss og hvisket i Jesu navn, sånn som mor hadde gjort med dem da de var små. Sannelig sov ikke mor. Drog pusten jevnt og rolig. Tea kunde ikke fulltakke Gud som hadde holdt hånden over mor hennes. Nå vilde hun skrive hjem til far. Han måtte komme, og det snart.
 
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside | Neste >