Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora kommer hjem, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >
 

 TILBAKE TIL JORDA

       Mens fru Martens og småjentene holdt til i Valdres, seilte guttene og Martens daglig til den nye gården på øia. Telegram fra Mauritius meldte om heldig fraktslutning - sukkerlast for London. Skipper Bagge og Teodora skulde hjelpe ham til å lage et mønsterbruk av Fagervik. Så het gården. Den skulde bli i tipp topp stand. Det som før var brukt til å reparere skutene
med blev puttet i jorda. Martens begrov sine talenter, sa folk. Han vørte ikke folkesnakk.
       Fagervik var kjøpt ved tvangsauksjon. Det var likeså vanskelig for bonden som for rederen med seilskutene. Ingenting å få for varene. 10 øre marken for flesket, 30 øre for smøret. Veden så billig, at det blev lite eller ingenting igjen når kjøring var betalt, enda arbeidslønn var nede i et lavmål. Fortvilede tider for skogen og jorda, og mangen bonde gikk fra gården i de dager. Kom så detil at han hadde part i skuter, så drog partene ham fra gård og grunn, som tilfelle var med eieren av Fagervik. Han som forgjengerne, hadde stått med det ene benet i sjøen, så å si, og det andre på landjorda. I florisante tider når remissene fløt rikelig inn, gikk alt bra så nær som med jordbruket, for det brød ingen sig om som hadde skuter. Hvorfor drive med mere enn det en åt op... Fagervik kunde ha mange flere dyr, høste mangefold mere av korn og potet, slik jord som der var. Men engene lyste av smørblomst, av praktstjerne og prestekrage. Her og der stod blåklokkene som små tjønn i enga. Rabber med syre. En fryd for barneøie og barnehånd. Gammel eng - moseeng - som ikke hadde vært oppe på mange herrens år. Usselt for. Fjøs og uthus med utskott og utbygg - slike som nissen holder av å bo i - var kav råtne, måtte rives og, bygges nytt. Mathilde i drengestua var redd det nye, eftersom hun tydelig så nissen dra nedover jordene en kveld. Alltid hadde hun hatt løkke med dyra. Åssen det blei etter denne dag med alt det nye - Mathilde drog et dypt sukk - ja, det må Vårherre veta... 
       Det var svensker som drev op Fagervik. Gråsvensker het de i Norge, for de kom i grå vadmelsklær om våren, like sikkert som trekkfuglene, og spredte sig over østlandet, velsett på hver gård. De lærte nordmennene å grøfte, og det grodde efter dem. Ussel var lønnen i Norge, men dårligere enda i Sverige. Men nøisomme som de var, greide de å reise hjem til "torpena", der de var komne ifra med fickan full utav blanke sølvdalerer.
       Hovedbygningen måtte eftersees. Taket var lekk. Pipene holdt på å ramle ned. Huset var dårlig passet, med maling. Men Fagervik ruvet i sin ærverdige skikkelse på øias høieste punkt, hvitmalt med høgt, spisst røst og to rader smårutete vinduer hele gården rundt. Her og der et blindvindu. Ovenpå og under var saler med hvitskorte gulver og veggene trukket med lyserødt og lilla tapet, garnert med border i empir.
       Der blev det danset i jula og i de store selskaper midtsommers. Stuene var rommelige, lavloftede, med en egen lun hygge. Det veldige kjøkken fortalte om en stor gjestfrihet, og skorstein og komfyr om alt som der var kokt og brast til gjestebudene. 
      Da blev også blåkammerset og ett annet i rosa optatt med gjester som hadde for lang vei å fare hjem nattes tider. Klædesrum, lange, og mørke, der en kjente duften av lavendel og mysk og syntes å se knaggene behengte med krenoliner og stiveskjørter og og klare, nystrøkne, pipete kjoler til neste fest. En stor, rommelig gang delte huset - salen, fra storstua. Det var som det hang noe igjen av latteren og all moroa når gjestene i jula kastet av sig pelser, sokker og botforer. I ytterfrakkene stakk merskumspiper med perlesnorer op av lommene. Det strøk en kald gufs inn med hvert nytt sluffelag. Dombjeller hørtes nære ved og fjernet sig. Gjestene fikk varme i skrotten straks de kom - herrene ved toddibordet, damene ved teen som fruen skjenkte i blått, kinesisk porselæn, kommet hjem med skibene. Fra en stor empirovn strømmet duften av rosenblader. Fruen var vever og liten, hadde ustanselig travelt, var overalt tilstede. Mannen stor og baus. En staskar. Han tok det med ro. De var flytt. Og huset tomt.
       Karlemann var rykket inn med sin venn Didrik og galoperte gjennem tomme saler og stuer, så det gav gjenlyd i det store, skromlete huset. Det var så frydefullt å renne omkring her hvor det ikke var en stol i veien. Men huset mislikte sig, det var tydelig å se. Tomt og ødsli stirret det utover sundet og sjøen.
       Martens og guttene hadde tatt kjøkkenet og  gjesterommene i bruk. Der lå de på flatseng og halmmadrasser istedenfor i himmelseng med forheng av småtegnet stoff, garnert med frynser eller  ponponer. Salene blev ikke til noe annet enn oplagssted for korn og frukt.
       De drev sig på jordene, Martens og guttene.       Men i middagshvila gjorde guttene avstikkere til skogs, der det var hugget året før, og bråtan stod full av jordbær. Det var rødt. Det yrte.
       Det var ikke å plukke og tre på strå som Karl og Didrik var vant til, men øse luene fulle. Hver stubbe kringsatt med store, modne bær. En behøvde saktens ikke å være oprådd for mat i Fagervik, sa Karl. Fisk i sjøen, melk i fjøset, brød i den digre bakerovnen og bær så mye en kunde orke å ete. Berg var likesom ingenting mer. Bare en bygård som Karlemann blåste av. Den lå i hvert fall alt for nær byen. Nei, han vilde bo på Fagervik når han blev stor og ha fullt op av kuer og hester - dobbelt så mange som far - Didrik  vilde bli gårdsgutt som far sin og stelle i Fagervik. Han bad Mathilde i drengestua å få en av "hønetuppene" hennes - så kalte han de brune, lurvete hønene, utgamle - Bramaputra het de. Han vilde begynne med ei høne, sa 'n, så skulde det nok bli hønsegård. Øinene hans var klare og lyseblå når han fløi omkring i solskinnet, og sang gjorde han støtt, så Martens sa til ham- du blir nok svær til å synge, du Didrik. - Ja, jeg kan synge, og det er jeg gla for. Lærern min sier jeg synger best i hele klassen. - Didrik og Karl hadde skiltes at i skolen. Karl i middeln, og Didrik på folkeskolen. Men like gode venner var de og uundværlige for hverandre. De tumlet sig i hiet når rakstejentene hadde skuvet det sammen i ranker. Så moro som det var å stå på hodet eller gjømme sig helt i det godluktenes  hiet. De hadde fått hver sin rive av Martens for å hjelpe til, men rett som det var fant en av dem et musereir som de måtte kverke eller et humlebol med skinnende, gul honning. De suget hver sin tørn. Slik sødme var ikke i et brystsukker, ikke i noe i verden.
       - Johannes døpærn spiste vill honning i ørken, sa Didrik.
       - Det var vel ikke noe å takken for, mente Karl, men gresshopper, da gitt! Der er en svær, langbeint en! Hopp sann! - De målte med strår å pass langt gresshoppene kunde hoppe eller fanget dem inn og bad dem bite vortene av sig.
       Martens var den første på øia som brukte slåmaskin, et tungt best, en blandt de første som blev laget i landet. 2 hester måtte bruke alle sine krefter for å dra den på slette marka. De drog så svetten valt fra mule og lend. Dengang var det mye akeriks i enga, og Martens satte småguttene til å skremme den vesle, brune fuglen med den enstonige, sommerlige låten, at ikke den og ungene skulde bli drept i skårene.
       Hele enga var en verden av småliv. Hvert strå, hver blomst nikket under byrden av et lite levende vesen. Rødprikkete Marihøner og blågrønne biller hang i grastoppen og blev svevd av vinden som i en gynge. Guttene lyttet til all denne raslende, prikkende lyd av småliv og grashoppenes forunderlige gnikkende sang.
       - Å, er'e dem synger med, sa Didrik. Så utspekulert han var,, hadde han ikke funnet ut hvad det var for et instrument de åtte. Det var en summing og surring av flue og mygg. Svart i lufta mange stand. Svalene for hvinende mod opspilte gap. Smålivet har en kortvarig, men visstnok lykkelig levetid. Bakstejentene lot ikke skårene ligge lenge før rivene deres breide og sleit grasdottene fra hverandre, og laget dommedag for tusener av små skapninger.
       - Slåtten er inte å spøke med for dem som bur i grase, sa Nikkeline til rakstekameratene - Berte Marja og Anne Soffie. De kjastet og dreiv  på, tynnklædde, i mørke, tettfollete stakker som vinden blåste op til batonger, lyse nattluer og  kråker på hodet av småblomstret sirs.
       Karene hadde ikke mange plaggene, de heller -skjorte, bukse og halmhatt. De roper til hverandre og har troskyldig moro sig imellem, ler av finheter og skøierstreker som andre ikke kan finne noe rart ved. Drikker av spannet med skjørblande og tørker svetten. Tar fatt på arbeide igjen og gnur på trufast.
       Martens fatter i en høidott. Det er knastørt og allikevel friskt grønt som det skulde være nyslått. Gildt for. Rette lukta. Han drar den i sig. Det strømmer på ham av minner. Samme milde vift av vind som han husker fra småguttdagene i slåtten da han tro høilasset hos besteforeldrene, sånn som Jon og Will nå gjør. Efterpå når han hadde maset sig svett og varm, og agner og smårusk kruslet nedefter ryggen, sprang han til fjæren og lauget sig. Han hører bølgene klukke og knuses mot stranda som dengang. Fornemmer i sansene en hjemlig tone. En summen i luften, en strøm av musikk fra jorda - - bare en ting som forstyrrer, som ødelegger det vidunderlige      billede - slåmaskinen, det stygge, tunge uhyre som den nye tid har mant fram, og lyden, den er kjedsommelig og fremmed. Dengang var det karer i hvite skjorter som gikk efter hverandre og slo med den risende lyd gjennem graset - sjo - sjo - - Som på kommando satte de ljåene i været. Det blinket i stål. De drog brynet op av bryneholken, spyttet og strøk i samse   tak .... Som det klang i den klare luft. Han har vært en fremmed på jord i all denne tid. Nå er han hjemme igjen. Han minnes den slitsame       våronna når han sprang efter plogen i furene til han ikke orket lenger. Datt sammen. Men best husker han bestefar så kornet ut, barhodet, og bestemor som bad Gud velsigne seden.
       Det var en høgtidsstund med makt over sinnet, som han aldri kunde glemme, enda han var bare barnet dengang. Og om høsten når kornet blev innkjørt, mett og gyllent - var han med og kastet kornbanda inn på høitrevet. Når han tenkte på det altsammen, så var det som den eneste tid han hadde levd. I båt om kvelden for å sette garn. Om morgen i solrenningen å dra det inn - levende av sølvglitrende fisk. Nei, ville man leve, fikk en vende sig til naturen. Den er rik og gavmild. Sier aldri nei til den som søker for fullt alvor.
       Martens hjelper der det best trengs. Når Berte Marja må nite sig å rake innat lasset, så er han hos henne, eller med Nikkoline og Anne Soffia når de skal rappe sig å såte før duggen faller.
       - Koseliære mann enn konseln eksistere itte. Men å er'e med frua hasses tru, sier Berte Marja. Fine folk finner på så mye. Nikkoline har hørt at frua er sjukere enn noen trur. Gud hjelpe den som får det som henner. Det ska væra en slags sjuke på sjela har je hørt gjeti.
       Da de kommer fram til husene står Martens med flaske og glass.
       - Kaldt øl, Berte Marja, å sier 'u til det?
       - Kan inte anna si enn det ske smakæ. Dem har vel itte noe mot det, karfolka heller, eller å sier 'n  Anders?
       Anders tar skråen ut av kjeften og, stapper i vestelomma, tørker sig om truten med en svart neve og forbereder sig på den lekre drikk. Glasset går fra munn til munn.
       - Nå fekk jæ en kyss av dig, Nikkeline. Lenge seæ jæ smakte jentekyss.
       - Å du da, Hans!  Vill. Hysj, si itte noe - -ellers blir 'a Mathilde..
       Mathilde kom akkurat i det samme. Hun var ikke med i slåtten egentlig. Gikk fra og til. Hun hadde dyra å stelle og folk i kosten, så hun hadde  nesten nok.
       - Det ser ut som vi får samme vakre været       imorgen, sa Martens.
       - Nordvesthimmelen blomstrer, ser jeg, sa  Hans, og sola glader bak raude skyer. Vind blir'e. Ekte godt høivær ser det ut for. Han heiste op buksene og la ivei opover mot drengestua, fulgt av de andre, efterat de hadde ønsket godkveld og takket for skjenken.
       Martens blev stående igjen. Det var så vakkert at han ikke var god for å gå inn. Tretoppene vugget i gyllen lysflom. Himmel og hav lå badet i gull og karmosin. Det døde hen smått om senn.
       Lette tåker krøp op av sjøen, tullet sig som i dans og slo ring om øia. De lignet menneskeskapninger, ballet inn i hvite slør. Nå begynte dansen i det duggvåte graset mens folk sov og vant krefter til en ny arbeidsdag.
       Ikke lenge efter kom brevet fra Vesle-Tea, og Martens drog til Valdres for å hente dem hjem. De tok veien over Tonsåsen dennegang, til Odnes i trille med to hester foran, gjennem den dystre Etnadalen og med dampbåt over Randsfjorden. For småjentene var det som en hel verdensomseiling. De hadde sett Begna på hin side fjellet og Etna og Dokka, på denne, fosser og innsjøer, fremforalt Randsfjorden. Den var det beste ved hele reisa, syntes Martens som gledet sig over de gilde, velstelte gårdene på Land og Hadeland. Småjentene hadde lært mere av geografi på denne turen enn de hadde pugget i årevis på skolen. Martens var overbevist om at doktor Koll hadde tatt feil Store-Tea var ikke bedre ved helse, heller værre syntes han da han kjørte hjemover med henne. Nå skulde hans kur prøves. Opholdet i Bang hadde såvisst ikke hjulpet. Det var bortkastede penger og spilt tid. Alle hans forhåpninger var knyttet til Fagervik. Riktignok med stor spenning. Men han var i sitt innerste hellig overbevist om at Fagervik var det rette.
       Ved hjemkomsten fant fru Martens et brev på  soverummet. Tante Letta hadde lagt det der - det siste Kristine Fedler hadde skrevet. Dyrebare venninne! Når den tid kommer at en ikke hilser den nye dag med glede, når himmelen ikke er høi, om den enn er blå, når blomstene ikke lenger stråler imot en som fyr, våren ikke kommer med livets fryd og sommerens glans føles besværlig, fordi lidelsene er overmektige og knuger ens sinn, da er det godt å gjemmes i jordens favn. Ønsk mig aldri tilbake.
       Tro mig, Tea, min lodd er den lykkeligste. Jeg er ikke snytt for mitt livs eventyr som mange tror. Det har fulgt mig som min lykkestjerne. Når nettene blir lange, og dagene for mange, så er minnene våre beste venner. Alle mennesker har hatt dager som er verdt å minnes. Fust til dem. De lyser. De får en glans varmere og skjønnere enn den som engang brente. Og til slutt blir minnene fra barndommen vårt livs rikdom. At det var ting vi dengang syntes var såre og sørgelige, det er glemt. Jeg erindrer ikke mere noe vondt fra den tid. Barndommen skinner som et strålende eventyr, hvortil du er adskilleIig knyttet, kjære Tea. Lykkelige stunder da verden er iklædd et hemmelighetsfullt trylleri som alene åpenbarer sig for den friske, glade barnesjel. Universet er ikke annet enn gjenskinn av vår egen sjel. Som vi var lykkelige, kjære, velsignede Tea! Som vi danset og sprang og hoppet av glede - en glede som var inni oss. Jeg husker du flakset med armene i en blomstret muselinskjole du nyss hadde fått. Du trodde visst du hadde vinger, så opfylt var du av glede - en glede vi ikke skjønte hvor kom fra. Den var der... Våre unge hjerter hoppet høit for den minste adspredelse. Og vi gledet oss til å bli voksne, men det blev en skuffelse. Kommet ut av den første barnealder blir en litt efter litt dummere og sløvere. Verden skaffer ikke mer de overraskelser som er den spede alders trylleri. Lykkelige ungdom, hører vi så ofte. Akk nei - vi er for utålmodige når vi er unge. Akkurat som livet skylder oss noe. Gud skje lov og takk en ikke er ung mer enn en gang i livet. Om vi skulde gå det alt sammen igjennem en gang til, Tea - - vilde du vel ønske det? Når jeg nu nærmer mig mitt livs avslutning, føler jeg hvordan barndommen i mig fødes på ny mens alt annet utslettes. En rikdom av småtrekk graver sig inn i min sjel og blir mer levende for hver dag. Glemt er trengsler, skuffelser, alle forurettelser som kjentes så hårde, alle brutale støt som var så smertelige -  glemt - glemt. Det var alt sammen veien som førte frem. Vet jorden med dine gledes tårer! Vær glad som et barn - som småfuglen! Hvad har den egentlig å være glad for uten for den glede den bærer i sitt eget bryst. Salig er denne tilstand av begeistring. Husker du russeren som besøkte far? - "Jai denker so meget på menneskens lykke," sa han. Han hadde søkt hos alle og overalt. " No har jai den funnet - - et dråbe ren kærlighed." Den uegennyttige, altopofrende kjærlighet er den edleste følelse i verden. Den er guddommelig. Det var den russeren søkte. Den gjør sjelen stor, og hjertet svulmer av trang til å utrette noe stort og godt, og mennesket går glad sin pilegrimsgang på jord. Meningen med livet er å elske. Elsker hverandre, sier apostelen. Den rette, den store kjærlighet vil utslette løgn, urett, trette, og uanede blomster vil spire i det nye kjærlighetens klima som da kom til å herske på vår isklode. Kjærligheten er den skjønneste utfollelse og den fullkomneste utvikling av det menneskelige vesen. Når kjærligheten dør, er menneskets åsyn koldt, likesom blomsten når lyset ikke skinner på den. "Så blir da de tre - tro, håp og kjærlighet, men størst av disse er kjærlighet." Det bruser gjennem min sjel av lykke. Jeg er ferdig. Berett til å dø.
       Kristine.
       P. S. Når du leser dette er jeg bare en jordhaug på kirkgeården som Vesle-Tea legger blomster på om lørdagene. Hils min lille guddatter. Gud velsigne henne - - -
       Tea Martens leste Kristine Fedlers siste hilsen. Mellem linjene så hun hennes edle trekk, forskjønnet, forklaret, fylt av himmelsk kjærlighet. Kinnene strålte. Smilet spillet om den fine buete munn. I de stille nattetimer er hun der inne ved sengkanten og taler til henne om det største i verden - om kjærlighet menneskene imellem - med den bløte, uttrykksfulle stemmen som livets sorger og skuffelser aldri har maktet å gjøre kald og hard. - Kristine - Kristine - - Hun kastet sig på puten og gråt. Det kjentes som en lindring å få gråte. Hun trodde tårekjertlene var uttørret: At hun aldri skulde kunne gråte mere i sitt liv. Det føltes som en isløsning. En varm bølge gjennemstrømmet henne. Noe vidunderlig var skjedd - Kristine, dyrebare Kristine, du har reddet mig! I Livet som i døden blev du en fulltro venn. Du har gått foran og gjort det godt for mig. Hun follet hendene og sovnet trygt og rolig.Ingen grå og triste tanker tøide sig fram av krokene. Ingen vonde minner satt inne i skyggene. Kristine var hos henne. Hun drømte at de var barn og holdt hverandre tett omslynget. De hoppet omkring i en deilig hage i hvite, klare kjoler og hadde blomsterkranser i håret. Da fru Martens våknet, syntes hun natten hadde vært et eneste kort øieblikk - den deiligste natt i hennes liv.
       Så nær hadde hun følt Kristine, som hun skulde hatt henne levende ved siden. Om morgen hadde hun full førlighet over hånd og arm - de hadde vært numne, så hun hadde hatt sin store møie med å få på sig strømpene. Et umenneskelig strev hadde det kostet å komme op av sengen. Nå hadde hun krefter, krefter til å arbeide. Hun måtte gjøre gagn for sig, skulde hun holde ut å leve.
       Men på Berg regjerte jomfru Anne. Martens hadde gitt henne tømmene. Du får gjøre som du sjøl syns, hadde han sagt, og da tålte hun ingen innblanding. Det kunde komme til sammenstøt. Det orket hun ikke. - Nytter inte å spørre frua, het det alltid. Hun har ingen greie på det lel. - Hun blev holdt utenfor. Men hun var ikke mer omtåket og tomset enn hun skjønte det. Hun hørte, så og led. Men hun orket ikke å tenke, tale eller skrive. Hun måtte vært lammet et sted inne i hjernen eller ryggmargen. En fremmed var hun blitt i hjemmet sitt og blandt menneskene. Hun hadde vært død og borte, men kommet tillive, takket være Kristine.
       Da hun stod ute på verandaen i morgensola og så utover den verden hun hadde vært med å skape, kom Martens i det samme og tok omkring henne så varmt og inderlig som i ungdommens dager. - Tea - sa han - ikke mor som det alltid hadde hett - velkommen hjem, Tea - - -  Den dagen reiste de til Fagervik.
       - Der er så mye som venter på dig, Tea - så mangt du må ta bestemmelse om. Mathilde i drengestua vil hjelpe alt du ønsker. Hun har nykinna smør og bakt i ovnen til du kom. Martens var ung i øinene, glad, nesten overgiven. Var det gamle sagn blitt levende - at den som har rørt ved jorden, er blitt et nytt menneske. Fått nye krefter. I arbeide med jorda hadde han funnet livets mening.
       De seilte ut til Fagervik med den gule familiebåten. Martens satt til rors. Han holdt i rorpinnen med den ene hånd og kring Store-Tea med den andre, når han ikke holdt storseilskjøtet. Men det hadde han festet under toften, slik at han kunde løse det i en snarvending.
       - Vi må prøve å ligge så høit vi kan, gutter!
       Jon og Will var likesom matrosene hans. De skulde lære å klare sig i en seilbåt. En vindkule pisket sjøen svart. Båten red på bølgetoppene og lå nedi til æsingen. Småjentene krøp op i luvart. - Det kiler så vondt i maven, sutret Maien. - Se Maien å bleik hu er om nebbe, hoverte Karl. Er'u redd kanskje! Hahaha - Maien blir sjøsjuk bare hu sitter i ei huske, hu! Han lo av full hals når båten hugg i sjøen og vannet fosset inn forut, og småjentene blev gjennemvåte. Jon og Will satt midtskibs, ferdig til å lystre ordre.
       - Vi står så høit opunder land vi bare kan, gutter! Vinner mye på denne bauten. Det går bra vel, Tea? Hun nikket med et nesten umerkelig smil. Vesle-Tea måtte se på moren. Hun hadde en tanke rødt i kinnene. Munnlinjen var ikke lenger hard og stram. Den myknet efter hvert..  Hun kom sig utrolig fort. Mor var vakker, syntes Tea. Så modig og trygg hun satt ved fars side.
       - Det blir grunt her, ser jeg. Klar til å vende, gutter! Martens holdt båten op mot vind. Den likesom rygget atterover. La gå fokka! Seilet dasket og slo. Hal inn på fokkeskjøte! Storseilet gikk over, og båten satte kurs mot det andre landet i rivende fart. Fru Martens rauket sig. Det var tydelig å se at sjøturen gjorde henne godt. Hun likte sig når det gikk som aller verst fort. Martens så det og var stolt av henne.
       Så enkelt var blåkammerset satt i stand. Seng, bord, stol. Det var som tiden stod stille derinne og intet nådde en utenfra. Fru Martens sov uten å bli forstyrret av tanker. Hun kjente det som barndomsvenninnen satt hos henne. Madonna-ansiktet lyste av fred. Menneskene hun levde sammen med var enkle og liketille landsens folk, optatt av arbeide. Plaget henne ikke med spørsmål. Hver drev med sitt. Jorda krevde og jorda gav. De var i den høiestes tjeneste. Sunde, lykkelige mennesker. Fru Martens gled sammen med dem inn i det daglige livs arbeide for det daglige brød - et nødvendig hjul hun også - et ledd i lenken. -
       Fagervikhagen hadde fru Martens hørt om. Den drog henne med uimotståelig makt. Et overgrodd  villniss med et falleferdig gjerde omkring. Som en urskog å se til utenfra. Gangene overgrodd av greiner og grønt, og rosenhekken - - - Hun måtte tenke på eventyret om Tornerose. Mannshøi hekk, overdrysset med dunkelrøde og lyse roser. Maiden blush, sarte som ungpikekinn. Andre ulmet av lidenskap - hete og glødende.
       Hvad var baron Rotschild, Karoline Testoux og comtesse ditt og datt mot disse. Men sylterosen overgikk dem alle med frisk rødme, og sødmefylt duft. Hun grep sig i å plukke av de største og modneste, de som holdt på å drysse, plukke dem av til syltning - - som i gamle dager. Lavendelhekken stod ferdig med lange, blå aks, omsvermet av humle og bi. Her var noe å gjøre. De       måtte plukkes før de blev for modne. Sannelig var det ikke porselensblomst også. Den fantes ikke i Bergshagen, ikke i noen moderne hage dengang.
       Her stod den som en fyldig, overfrodig bord av finttunget bladverk og et brusende slør av hvite og lyserøde blomster. Den kantet de troskyldige bed som lignet ringer, s-er og halvmåner. Fagervikhagen hadde ikke plener efter engelsk fasong, men blomster og ganger. Blomster overalt. For et arbeide hun har hatt, hun som reiste. Og så forferdelig å reise fra det - - drives ut av paradiset. Et veid av duft som kjentes til hagens fjerneste krok - til de dunkle lysthusene av syrin og kaprifol. Det hele var som et elskovseventyr. Her hadde døtrene svermet, forlovet sig og mottatt det første pant på evig, ubrytelig kjærlighet. Troskap til døden. En overstrømmende lykke som syrin, roser og jasmin hadde vært vidne til. Så hadde de dradd bort med hver sin. Fruen blev tilbake og holdt hage og lysthuser i stand til de unge kom på besøk. Et forferdelig arbeide å holde det i stand, fremforalt gangene under et virvar av greiner. Det var som å vandre under et løvtak med et hemmelighetsfullt, grønt lys.
       Frukttrærne hadde fått vokse uten tukt og beskjæring. Det gjorde dem langt mere maleriske enn de dresserte kronene på Berg. Og der var løkepler, små flate som de brukte å legge på kakkelovnsplaten og som surret og duftet om vinterkveldene. Jens Persen og det rødmussete jordbæreple som de unge kavalerer fortalte Mathilde i drengestua at det var eplet som Eva fristet Adam med. Det var iallfall deilig å se til. Og endelig fantes der de store, dypgrønne reine Claude med et rustrødt kinn som fru Martens holdt for fineste plomme. Og så ustyrtelige masser som det tegnet til å bli. Hun måtte komme, hun den forrige fruen og ta sin part. Eller var hun kanskje gått trett av det hele. Orket ikke å se en reine Claude mer.
       For fru Martens kjentes det som en forbrytelse å plukke rosene og høste frukten. Det var som å bryte inn i en helligdom. Hvordan vilde ikke hun følt det om Berg var blitt tatt fra henne. - I Fagervikhagen skulde intet forandres. Ingen nyordning. Gro over i yppig overflod. En ting kunde komme for henne om natten - var Martens i sin gode rett når han kjøpte det? Kunde det ikke vært reddet for familien - for sønn eller datter. - - - Umulig - Barna brød sig ikke om det. De gamle hadde forsømt renter og avdrag i flere terminer. Boet i underbalanse. Skylte Gud og hvermann, het det. Banken hadde vært tålmodig. Det gikk ikke lenger. Han hadde handlet generøst, trøstet han. Tilbudt dem å bo så lenge de vilde. De hadde fått med sig både det ene og det andre av dyr og redskap som ifølge handelen var hans. Hun fikk ikke ha utidige bekymringer, ellers gikk det overstyr igjen.
       Guttene kom hjem med knipper av hvitting       og småtorsk. Småjentene plukket bær, og fru     Martens forvaltet jordens og havets gaver. Om bare far kunde vært fri kontoret, sa Vesle-Tea.
       Disse sjøreisene hans til hver dag. Hun var redd dem. Når det lakket til den tid at faren var ventendes, sprang hun til utsikten og speidet. Gikk fjorden hvit, og det så ut for henne som seilbåtene lå overende og sopte sjøen, var hun dødsens redd at faren skulde seile sig bort. Denne redselen som hun ikke kunde for. Den satt visst i blodet, eller i hjertet, for hjertet blev redd først. Hun kjente det dunke derinne når hun tenkte på at faren kanskje lå og kavet på hvelvet, ropte om hjelp,og ingen hørte ham. Da kneppet hun hendene ihop og bad: Herre Jesus hjelp far. Vi kan ikke miste ham. Mor vet ikke å greie sig alene. - Så rart at mor aldri var redd. Tea kom springende  inn til henne en dag som det blåste stiv nordvest kuling. - Kjenn på hjertet mitt, mor. Det dunker som på den vesle fugleongen som datt ut av reiret. Men så dunket det også av glede når hun så den gule båten stikke fram bak odden.
       - Far kommer - far kommer - - De kappsprang til brygga, hun og Maien og guttene. Han hadde med sig kasser og kurver, særskilt den dagen høikaffen skulde være.
       - Hvetebrød og kanelstenger for mange kroner, ropte Maien og hoppet kring far sin. Karlemann skrytte av Borka som hadde kjørt så mange lass. - Hu drar op låvebrua så det fresær, far! De kjørte på spreng idag for å få tidlig kveld. Svetten silte av folk og dyr. Men så hadde de også noe godt ivente. Akkurat da Martens kom på tunet, ramlet et lass inn på låven som et helt tordenvær. Enten høilassene ramlet hos ham eller hos naboen, syntes Martens det var noe av den gildeste musikk han kunde høre. Nå var det å kaste trøia og stå i. Det samme gjorde guttene. Småjentene hjalp moren med en durabel eftasverd. Om en stund kom Will stormende inn på kjøkkenet. - Skulde høre fra far å langt det lei med kaffen?
       - Den kan være ferdig når som helst dere er  ferdig til å ta'n.
       - Det siste tasse er på brua, mor! Kvinnfolka har bare litt etterrakst. Så skal de vaske og pønte sig litt, sa de.
       - Kjenner til det, gutten min. Bare de blir       ferdige en gang så. -
       En stund etter gløttet moren på bislagdøra. - Ring på bjella, du Karlemann. Nå bærer vi ut maten! - Men det varte og det rakk, før kvinnene endelig kom, og da var de blanke i fjeset som en blankpusset kobberkjel. Og så var det for Karl å hale og dra dem på plass. Mannfolka var ikke vonde å be. De trippet nokså lett da de så flasker og glass attved kaffen.
       - Kom nå Berte Marja og sett dig utmed mig, sa konsulen. - Berte Marja kom så bljug i den ternete nattrøia og hvite kråka, men slapp ikke taket i Nikkoline og Anne Soffie. De gled ned på bakken i en krull. Mathilde i drengestua kom sist med en stor spillkum fløte. Småjentene bød omkring.
       - Ta litt av alle slaga, Hans, sa Vesle-Tea. Ett støkke for en vaksen kar er vel ikke noe.
       - Å kæller'u detta da?
       - Kanelstang!
       - Det er vel noe som er godt, det kan jæ tru.
       Ellers er det vel helst for damene slikt noe som ser så lekkert ut. - Hans var smørblid og skottet over til glassene som blev iskjenkt. Will fylte i kaffe. Jon bød om det sterke.
       - Så fin kaffe som frua har kokt! Nikkoline       klappet sig for brystet. Det er slage om å gjøræ. Ekte Java, mener jeg.
       - En kan da få det godt når en som frua har pengær å kjøpe for og vil spandere.
       - Å, det er itte alle som får den rette smaken på 'n lell... .
       Da rakstejentene hadde utgydt sig etter tur om kaffen, grep Hans ordet.
       - Jæ tyks drammen har en finære smak, jæ...
       - Du da Hans! Det er drammen fremfor alt for dig.
       - Skål jekta rundt, sa konsulen. - Mennene       tømte glassene i en svelg. Kvinnfolka bare nippet.
       - Jadden vare goe saker au, detta.
       - Hadde det mersmak, Hans?
       - Jæ trur, jæ, konsel.
       - Så tar vi en skål til og takker for godt onnearbeid. - Mennene tømte glassene og satte dem fra sig. Så nær som Hans. Han var ikke god for å slippe det.
       - Jæ skulde ha løst for å takke konseln og guttæ for go hjælp.
       - Da må du vel ha litt mere i glasset ditt?
       - Ja det går iste minders. Og så får vi itte glømme frua og småfrøknene. Dem har hjælpt til dem au på sin vis.
       - Damenes skål, Nikkoline. Den må du være med på. Drikk ut glasset ditt. Jeg fyller ikke i før det er tømt.
       - Dem behøver inte noe dem, konsel.
- Nei hør på'n Hans, sa Mathilde. Sånn er'n støtt. Vi kvinnfolka ske itte ha noe godt, vi.
- Jo visst får de det som godt er, dere au. Men får di for mye av det sterke, blir di huegælne.
       - Jæ kjenner den som er huegælen iblandt,       jæ. - Hans var ikke sikker for å ta sig en tår for mye på byreisene. Men han slo det bort.
       - Det har vøri en velsigna høitørk denna sommern, kom det langsommelig fra Anders som var eldst på går'n. Jæ var med denti vi var oppe klokka 4 om morran og slo, og n' Lars gikk føre. Det var gutt som kunne. Hm-hm-hm. Du lyt bryne ofte, sa vi tel'n, så han itte skulde gå for fort fram. Denti var mora di rakstejente, Nikkeline.
       - Jæ husær vel henner, falt Anne Soffie inn. Hu var snar med riva, men verre enda i skuren. Hu tok op så fort som noen kar kunde meie ned. Det fanst itte henneses make. -
       - Hu slår itte nedmed, hu Nikkeline heller.
       - Å, jæ kommer itte op mot a'mor. Jæ får så ilde vondt i ryggen - denna skurebroka dem kaller. Var jæ itte så ilde siste høsten, at jæ kunde snøtt ligge om natta.
       - Så fekk du heller stå som gampa, sa Anders tørt.
       - Skurebroka er itte å spøke med, og skuren er leieste onna, det tyks nå jæ. Anne Soffie talte  med myndighet, og det var ikke tale om å motsi henne.
       Fru Martens syntes det var så fint å se utover de avslåtte vollene. De som først var slått lyste vårlig grønne.
       - Det blir visst ei høionn tel her i Fagervik, sa Hans luris.
       - Du må ut med en kaffe til, du da mor. -       Martens klappet henne.
       Hans husmann som hadde ansvaret for gårdsdriften var stolt av årsveksten. - Det er blitt mangfoldige lass meir iår enn i fjor, sa'n. Holder det ved slik, må konseln gjøra som den rike bonde - rive sine lader ned og bygge dem større.
       - Nei Hans - nå har jeg bygd det jeg vil. Nå får det være.
       - Jorda er rik, og hu er trufast, kom det profetisk fra Anders. Han hadde sittet og dampet på pipa si og set utover med blanke øier. Utrulig for avling hu kan gi når hu får rette stelle. Se den flekken som svenskene braut op. Det blir fleirfoldige tynner med bygg, å så fint bygg. Fins itte bere levevei enn jora og sikrære. Men det nyttær itte å slå stort på. Det var et hipp til den forrige eieren, men Martens tok det også til sig.
       - Det er så sant som det er sagt, Anders. Jorda er det naturlige og sikre. Alt det andre menneskene finner på er usikkert. Ett idag, ett annet imorgen. Og når han satt der i kveldssola og så utover bygg og havre som bølget stålgrått i solgangs vind - rugen skimlete, men hørgul på sine steder og skjær om 14 dager - potetåkeren saftig blågrann, med tett, lubbent gras og hvite og fiolette blomsterkvaster, da følte han hele en bondes stolthet og glede. Aldri kunde sønnene få en rikere arv. Aldri skulde han ønske Will i en bedre stilling enn den å bli en dyktig jordbruker.
       Klunk og klang av kubjøller, og singling av små kalvevekker nærmet sig. Snart stod de ved leet, hele regimentet og rautet.
       - Mathilde - Mathilde - roper de, sa konsulen.
       - Søta, søta - jeg kommer så snart jeg får  drøkki denne sokkerdråpan. Kan dere itte gi tål lite grand - - De gav sig da de hørte målet hennes. Men begynte igjen verre enn før.
       - Nå kommer jæ, - båna, båna! - Karl fløi i forveien for å stagge dem. Men de ikke så mye som så til den kanten.
       - Takk for ekte go kaffe og traktement -
       - Drammen, Matkilde - du glømte det fornemste.
       - Ja han var go, han au, men kaffen er nå basen. Takk og ære for alt godt! Og så sprang hun lett som en jentunge for å binde inn. Da flaskene var tømt, drog karene også sin kos. Så var den første høikaffe i Fagervik slutt. Opholdet var også snart forbi, eftersom Will og Tea ikke hadde lenger fri fra presten, og Jon skulde ta til med studeringene.
       Det var vemodig å forlate blåkammerset. Det hadde skjenket fru Martens mangen god natt. Hun kom til å sakne skogen også som hadde delt med henne av sin fred og stillhet. Og sjøen og bølgene. Evig samme sangen. Den dysset henne så deilig i blund. Men mest kom hun til å savne det store, romslige tunet med uthus, stabur, drengestuebygning i en krinsel, og midt på den grasvokste plassen to spisstoppete brønner. Det var stort og monumentalt tunet i Fagervik, og vakrest i kveldssola. Hun lot aldri en dag gå uten å unne sig den gleden å se sola glade i den vakre gløtten mot nordvest. Over Fagerviks fruktbare jord strødde den av sitt gull. Den velsignede jorda hun hadde lært å elske overalt i verden, og menneskene som arbeidet med den. Hun hadde dem så inderlig kjær. Det hadde alt sammen gjort sitt til å gi henne krefter og livsmot.
 
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside |  Neste >