|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora kommer hjem, Høgskolen
i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |
Forside | Neste
>
TILBAKE TIL JORDA
Mens fru Martens og småjentene
holdt til i Valdres, seilte guttene og Martens daglig til den nye gården
på øia. Telegram fra Mauritius meldte om heldig fraktslutning
- sukkerlast for London. Skipper Bagge og Teodora skulde hjelpe ham til
å lage et mønsterbruk av Fagervik. Så het gården.
Den skulde bli i tipp topp stand. Det som før var brukt til å
reparere skutene
med blev puttet i jorda. Martens begrov sine talenter, sa folk. Han
vørte ikke folkesnakk.
Fagervik var kjøpt ved
tvangsauksjon. Det var likeså vanskelig for bonden som for rederen
med seilskutene. Ingenting å få for varene. 10 øre marken
for flesket, 30 øre for smøret. Veden så billig, at
det blev lite eller ingenting igjen når kjøring var betalt,
enda arbeidslønn var nede i et lavmål. Fortvilede tider for
skogen og jorda, og mangen bonde gikk fra gården i de dager. Kom
så detil at han hadde part i skuter, så drog partene ham fra
gård og grunn, som tilfelle var med eieren av Fagervik. Han som forgjengerne,
hadde stått med det ene benet i sjøen, så å si,
og det andre på landjorda. I florisante tider når remissene
fløt rikelig inn, gikk alt bra så nær som med jordbruket,
for det brød ingen sig om som hadde skuter. Hvorfor drive med mere
enn det en åt op... Fagervik kunde ha mange flere dyr, høste
mangefold mere av korn og potet, slik jord som der var. Men engene lyste
av smørblomst, av praktstjerne og prestekrage. Her og der stod blåklokkene
som små tjønn i enga. Rabber med syre. En fryd for barneøie
og barnehånd. Gammel eng - moseeng - som ikke hadde vært oppe
på mange herrens år. Usselt for. Fjøs og uthus med utskott
og utbygg - slike som nissen holder av å bo i - var kav råtne,
måtte rives og, bygges nytt. Mathilde i drengestua var redd det nye,
eftersom hun tydelig så nissen dra nedover jordene en kveld. Alltid
hadde hun hatt løkke med dyra. Åssen det blei etter denne
dag med alt det nye - Mathilde drog et dypt sukk - ja, det må Vårherre
veta...
Det var svensker som drev op Fagervik.
Gråsvensker het de i Norge, for de kom i grå vadmelsklær
om våren, like sikkert som trekkfuglene, og spredte sig over østlandet,
velsett på hver gård. De lærte nordmennene å grøfte,
og det grodde efter dem. Ussel var lønnen i Norge, men dårligere
enda i Sverige. Men nøisomme som de var, greide de å reise
hjem til "torpena", der de var komne ifra med fickan full utav blanke sølvdalerer.
Hovedbygningen måtte eftersees.
Taket var lekk. Pipene holdt på å ramle ned. Huset var dårlig
passet, med maling. Men Fagervik ruvet i sin ærverdige skikkelse
på øias høieste punkt, hvitmalt med høgt, spisst
røst og to rader smårutete vinduer hele gården rundt.
Her og der et blindvindu. Ovenpå og under var saler med hvitskorte
gulver og veggene trukket med lyserødt og lilla tapet, garnert med
border i empir.
Der blev det danset i jula og
i de store selskaper midtsommers. Stuene var rommelige, lavloftede, med
en egen lun hygge. Det veldige kjøkken fortalte om en stor gjestfrihet,
og skorstein og komfyr om alt som der var kokt og brast til gjestebudene.
Da blev også blåkammerset
og ett annet i rosa optatt med gjester som hadde for lang vei å fare
hjem nattes tider. Klædesrum, lange, og mørke, der en kjente
duften av lavendel og mysk og syntes å se knaggene behengte med krenoliner
og stiveskjørter og og klare, nystrøkne, pipete kjoler til
neste fest. En stor, rommelig gang delte huset - salen, fra storstua. Det
var som det hang noe igjen av latteren og all moroa når gjestene
i jula kastet av sig pelser, sokker og botforer. I ytterfrakkene stakk
merskumspiper med perlesnorer op av lommene. Det strøk en kald gufs
inn med hvert nytt sluffelag. Dombjeller hørtes nære ved og
fjernet sig. Gjestene fikk varme i skrotten straks de kom - herrene ved
toddibordet, damene ved teen som fruen skjenkte i blått, kinesisk
porselæn, kommet hjem med skibene. Fra en stor empirovn strømmet
duften av rosenblader. Fruen var vever og liten, hadde ustanselig travelt,
var overalt tilstede. Mannen stor og baus. En staskar. Han tok det med
ro. De var flytt. Og huset tomt.
Karlemann var rykket inn med sin
venn Didrik og galoperte gjennem tomme saler og stuer, så det gav
gjenlyd i det store, skromlete huset. Det var så frydefullt å
renne omkring her hvor det ikke var en stol i veien. Men huset mislikte
sig, det var tydelig å se. Tomt og ødsli stirret det utover
sundet og sjøen.
Martens og guttene hadde tatt
kjøkkenet og gjesterommene i bruk. Der lå de på
flatseng og halmmadrasser istedenfor i himmelseng med forheng av småtegnet
stoff, garnert med frynser eller ponponer. Salene blev ikke til noe
annet enn oplagssted for korn og frukt.
De drev sig på jordene,
Martens og guttene. Men i middagshvila
gjorde guttene avstikkere til skogs, der det var hugget året før,
og bråtan stod full av jordbær. Det var rødt. Det yrte.
Det var ikke å plukke og
tre på strå som Karl og Didrik var vant til, men øse
luene fulle. Hver stubbe kringsatt med store, modne bær. En behøvde
saktens ikke å være oprådd for mat i Fagervik, sa Karl.
Fisk i sjøen, melk i fjøset, brød i den digre bakerovnen
og bær så mye en kunde orke å ete. Berg var likesom ingenting
mer. Bare en bygård som Karlemann blåste av. Den lå i
hvert fall alt for nær byen. Nei, han vilde bo på Fagervik
når han blev stor og ha fullt op av kuer og hester - dobbelt så
mange som far - Didrik vilde bli gårdsgutt som far sin og stelle
i Fagervik. Han bad Mathilde i drengestua å få en av "hønetuppene"
hennes - så kalte han de brune, lurvete hønene, utgamle -
Bramaputra het de. Han vilde begynne med ei høne, sa 'n, så
skulde det nok bli hønsegård. Øinene hans var klare
og lyseblå når han fløi omkring i solskinnet, og sang
gjorde han støtt, så Martens sa til ham- du blir nok svær
til å synge, du Didrik. - Ja, jeg kan synge, og det er jeg gla for.
Lærern min sier jeg synger best i hele klassen. - Didrik og Karl
hadde skiltes at i skolen. Karl i middeln, og Didrik på folkeskolen.
Men like gode venner var de og uundværlige for hverandre. De tumlet
sig i hiet når rakstejentene hadde skuvet det sammen i ranker. Så
moro som det var å stå på hodet eller gjømme sig
helt i det godluktenes hiet. De hadde fått hver sin rive av
Martens for å hjelpe til, men rett som det var fant en av dem et
musereir som de måtte kverke eller et humlebol med skinnende, gul
honning. De suget hver sin tørn. Slik sødme var ikke i et
brystsukker, ikke i noe i verden.
- Johannes døpærn
spiste vill honning i ørken, sa Didrik.
- Det var vel ikke noe å
takken for, mente Karl, men gresshopper, da gitt! Der er en svær,
langbeint en! Hopp sann! - De målte med strår å pass
langt gresshoppene kunde hoppe eller fanget dem inn og bad dem bite vortene
av sig.
Martens var den første
på øia som brukte slåmaskin, et tungt best, en blandt
de første som blev laget i landet. 2 hester måtte bruke alle
sine krefter for å dra den på slette marka. De drog så
svetten valt fra mule og lend. Dengang var det mye akeriks i enga, og Martens
satte småguttene til å skremme den vesle, brune fuglen med
den enstonige, sommerlige låten, at ikke den og ungene skulde bli
drept i skårene.
Hele enga var en verden av småliv.
Hvert strå, hver blomst nikket under byrden av et lite levende vesen.
Rødprikkete Marihøner og blågrønne biller hang
i grastoppen og blev svevd av vinden som i en gynge. Guttene lyttet til
all denne raslende, prikkende lyd av småliv og grashoppenes forunderlige
gnikkende sang.
- Å, er'e dem synger med,
sa Didrik. Så utspekulert han var,, hadde han ikke funnet ut hvad
det var for et instrument de åtte. Det var en summing og surring
av flue og mygg. Svart i lufta mange stand. Svalene for hvinende mod opspilte
gap. Smålivet har en kortvarig, men visstnok lykkelig levetid. Bakstejentene
lot ikke skårene ligge lenge før rivene deres breide og sleit
grasdottene fra hverandre, og laget dommedag for tusener av små skapninger.
- Slåtten er inte å
spøke med for dem som bur i grase, sa Nikkeline til rakstekameratene
- Berte Marja og Anne Soffie. De kjastet og dreiv på, tynnklædde,
i mørke, tettfollete stakker som vinden blåste op til batonger,
lyse nattluer og kråker på hodet av småblomstret
sirs.
Karene hadde ikke mange plaggene,
de heller -skjorte, bukse og halmhatt. De roper til hverandre og har troskyldig
moro sig imellem, ler av finheter og skøierstreker som andre ikke
kan finne noe rart ved. Drikker av spannet med skjørblande og tørker
svetten. Tar fatt på arbeide igjen og gnur på trufast.
Martens fatter i en høidott.
Det er knastørt og allikevel friskt grønt som det skulde
være nyslått. Gildt for. Rette lukta. Han drar den i sig. Det
strømmer på ham av minner. Samme milde vift av vind som han
husker fra småguttdagene i slåtten da han tro høilasset
hos besteforeldrene, sånn som Jon og Will nå gjør. Efterpå
når han hadde maset sig svett og varm, og agner og smårusk
kruslet nedefter ryggen, sprang han til fjæren og lauget sig. Han
hører bølgene klukke og knuses mot stranda som dengang. Fornemmer
i sansene en hjemlig tone. En summen i luften, en strøm av musikk
fra jorda - - bare en ting som forstyrrer, som ødelegger det vidunderlige
billede - slåmaskinen, det stygge, tunge uhyre som den nye tid har
mant fram, og lyden, den er kjedsommelig og fremmed. Dengang var det karer
i hvite skjorter som gikk efter hverandre og slo med den risende lyd gjennem
graset - sjo - sjo - - Som på kommando satte de ljåene i været.
Det blinket i stål. De drog brynet op av bryneholken, spyttet og
strøk i samse tak .... Som det klang i den klare luft.
Han har vært en fremmed på jord i all denne tid. Nå er
han hjemme igjen. Han minnes den slitsame
våronna når han sprang efter plogen i furene til han ikke orket
lenger. Datt sammen. Men best husker han bestefar så kornet ut, barhodet,
og bestemor som bad Gud velsigne seden.
Det var en høgtidsstund
med makt over sinnet, som han aldri kunde glemme, enda han var bare barnet
dengang. Og om høsten når kornet blev innkjørt, mett
og gyllent - var han med og kastet kornbanda inn på høitrevet.
Når han tenkte på det altsammen, så var det som den eneste
tid han hadde levd. I båt om kvelden for å sette garn. Om morgen
i solrenningen å dra det inn - levende av sølvglitrende fisk.
Nei, ville man leve, fikk en vende sig til naturen. Den er rik og gavmild.
Sier aldri nei til den som søker for fullt alvor.
Martens hjelper der det best trengs.
Når Berte Marja må nite sig å rake innat lasset, så
er han hos henne, eller med Nikkoline og Anne Soffia når de skal
rappe sig å såte før duggen faller.
- Koseliære mann enn konseln
eksistere itte. Men å er'e med frua hasses tru, sier Berte Marja.
Fine folk finner på så mye. Nikkoline har hørt at frua
er sjukere enn noen trur. Gud hjelpe den som får det som henner.
Det ska væra en slags sjuke på sjela har je hørt gjeti.
Da de kommer fram til husene står
Martens med flaske og glass.
- Kaldt øl, Berte Marja,
å sier 'u til det?
- Kan inte anna si enn det ske
smakæ. Dem har vel itte noe mot det, karfolka heller, eller å
sier 'n Anders?
Anders tar skråen ut av
kjeften og, stapper i vestelomma, tørker sig om truten med en svart
neve og forbereder sig på den lekre drikk. Glasset går fra
munn til munn.
- Nå fekk jæ en kyss
av dig, Nikkeline. Lenge seæ jæ smakte jentekyss.
- Å du da, Hans! Vill.
Hysj, si itte noe - -ellers blir 'a Mathilde..
Mathilde kom akkurat i det samme.
Hun var ikke med i slåtten egentlig. Gikk fra og til. Hun hadde dyra
å stelle og folk i kosten, så hun hadde nesten nok.
- Det ser ut som vi får
samme vakre været imorgen, sa
Martens.
- Nordvesthimmelen blomstrer,
ser jeg, sa Hans, og sola glader bak raude skyer. Vind blir'e. Ekte
godt høivær ser det ut for. Han heiste op buksene og la ivei
opover mot drengestua, fulgt av de andre, efterat de hadde ønsket
godkveld og takket for skjenken.
Martens blev stående igjen.
Det var så vakkert at han ikke var god for å gå inn.
Tretoppene vugget i gyllen lysflom. Himmel og hav lå badet i gull
og karmosin. Det døde hen smått om senn.
Lette tåker krøp
op av sjøen, tullet sig som i dans og slo ring om øia. De
lignet menneskeskapninger, ballet inn i hvite slør. Nå begynte
dansen i det duggvåte graset mens folk sov og vant krefter til en
ny arbeidsdag.
Ikke lenge efter kom brevet fra
Vesle-Tea, og Martens drog til Valdres for å hente dem hjem. De tok
veien over Tonsåsen dennegang, til Odnes i trille med to hester foran,
gjennem den dystre Etnadalen og med dampbåt over Randsfjorden. For
småjentene var det som en hel verdensomseiling. De hadde sett Begna
på hin side fjellet og Etna og Dokka, på denne, fosser og innsjøer,
fremforalt Randsfjorden. Den var det beste ved hele reisa, syntes Martens
som gledet sig over de gilde, velstelte gårdene på Land og
Hadeland. Småjentene hadde lært mere av geografi på denne
turen enn de hadde pugget i årevis på skolen. Martens var overbevist
om at doktor Koll hadde tatt feil Store-Tea var ikke bedre ved helse, heller
værre syntes han da han kjørte hjemover med henne. Nå
skulde hans kur prøves. Opholdet i Bang hadde såvisst ikke
hjulpet. Det var bortkastede penger og spilt tid. Alle hans forhåpninger
var knyttet til Fagervik. Riktignok med stor spenning. Men han var i sitt
innerste hellig overbevist om at Fagervik var det rette.
Ved hjemkomsten fant fru Martens
et brev på soverummet. Tante Letta hadde lagt det der - det
siste Kristine Fedler hadde skrevet. Dyrebare venninne! Når den tid
kommer at en ikke hilser den nye dag med glede, når himmelen ikke
er høi, om den enn er blå, når blomstene ikke lenger
stråler imot en som fyr, våren ikke kommer med livets fryd
og sommerens glans føles besværlig, fordi lidelsene er overmektige
og knuger ens sinn, da er det godt å gjemmes i jordens favn. Ønsk
mig aldri tilbake.
Tro mig, Tea, min lodd er den
lykkeligste. Jeg er ikke snytt for mitt livs eventyr som mange tror. Det
har fulgt mig som min lykkestjerne. Når nettene blir lange, og dagene
for mange, så er minnene våre beste venner. Alle mennesker
har hatt dager som er verdt å minnes. Fust til dem. De lyser. De
får en glans varmere og skjønnere enn den som engang brente.
Og til slutt blir minnene fra barndommen vårt livs rikdom. At det
var ting vi dengang syntes var såre og sørgelige, det er glemt.
Jeg erindrer ikke mere noe vondt fra den tid. Barndommen skinner som et
strålende eventyr, hvortil du er adskilleIig knyttet, kjære
Tea. Lykkelige stunder da verden er iklædd et hemmelighetsfullt trylleri
som alene åpenbarer sig for den friske, glade barnesjel. Universet
er ikke annet enn gjenskinn av vår egen sjel. Som vi var lykkelige,
kjære, velsignede Tea! Som vi danset og sprang og hoppet av glede
- en glede som var inni oss. Jeg husker du flakset med armene i en blomstret
muselinskjole du nyss hadde fått. Du trodde visst du hadde vinger,
så opfylt var du av glede - en glede vi ikke skjønte hvor
kom fra. Den var der... Våre unge hjerter hoppet høit for
den minste adspredelse. Og vi gledet oss til å bli voksne, men det
blev en skuffelse. Kommet ut av den første barnealder blir en litt
efter litt dummere og sløvere. Verden skaffer ikke mer de overraskelser
som er den spede alders trylleri. Lykkelige ungdom, hører vi så
ofte. Akk nei - vi er for utålmodige når vi er unge. Akkurat
som livet skylder oss noe. Gud skje lov og takk en ikke er ung mer enn
en gang i livet. Om vi skulde gå det alt sammen igjennem en gang
til, Tea - - vilde du vel ønske det? Når jeg nu nærmer
mig mitt livs avslutning, føler jeg hvordan barndommen i mig fødes
på ny mens alt annet utslettes. En rikdom av småtrekk graver
sig inn i min sjel og blir mer levende for hver dag. Glemt er trengsler,
skuffelser, alle forurettelser som kjentes så hårde, alle brutale
støt som var så smertelige - glemt - glemt. Det var
alt sammen veien som førte frem. Vet jorden med dine gledes tårer!
Vær glad som et barn - som småfuglen! Hvad har den egentlig
å være glad for uten for den glede den bærer i sitt eget
bryst. Salig er denne tilstand av begeistring. Husker du russeren som besøkte
far? - "Jai denker so meget på menneskens lykke," sa han. Han hadde
søkt hos alle og overalt. " No har jai den funnet - - et dråbe
ren kærlighed." Den uegennyttige, altopofrende kjærlighet er
den edleste følelse i verden. Den er guddommelig. Det var den russeren
søkte. Den gjør sjelen stor, og hjertet svulmer av trang
til å utrette noe stort og godt, og mennesket går glad sin
pilegrimsgang på jord. Meningen med livet er å elske. Elsker
hverandre, sier apostelen. Den rette, den store kjærlighet vil utslette
løgn, urett, trette, og uanede blomster vil spire i det nye kjærlighetens
klima som da kom til å herske på vår isklode. Kjærligheten
er den skjønneste utfollelse og den fullkomneste utvikling av det
menneskelige vesen. Når kjærligheten dør, er menneskets
åsyn koldt, likesom blomsten når lyset ikke skinner på
den. "Så blir da de tre - tro, håp og kjærlighet, men
størst av disse er kjærlighet." Det bruser gjennem min sjel
av lykke. Jeg er ferdig. Berett til å dø.
Kristine.
P. S. Når du leser dette
er jeg bare en jordhaug på kirkgeården som Vesle-Tea legger
blomster på om lørdagene. Hils min lille guddatter. Gud velsigne
henne - - -
Tea Martens leste Kristine Fedlers
siste hilsen. Mellem linjene så hun hennes edle trekk, forskjønnet,
forklaret, fylt av himmelsk kjærlighet. Kinnene strålte. Smilet
spillet om den fine buete munn. I de stille nattetimer er hun der inne
ved sengkanten og taler til henne om det største i verden - om kjærlighet
menneskene imellem - med den bløte, uttrykksfulle stemmen som livets
sorger og skuffelser aldri har maktet å gjøre kald og hard.
- Kristine - Kristine - - Hun kastet sig på puten og gråt.
Det kjentes som en lindring å få gråte. Hun trodde tårekjertlene
var uttørret: At hun aldri skulde kunne gråte mere i sitt
liv. Det føltes som en isløsning. En varm bølge gjennemstrømmet
henne. Noe vidunderlig var skjedd - Kristine, dyrebare Kristine, du har
reddet mig! I Livet som i døden blev du en fulltro venn. Du har
gått foran og gjort det godt for mig. Hun follet hendene og sovnet
trygt og rolig.Ingen grå og triste tanker tøide sig fram av
krokene. Ingen vonde minner satt inne i skyggene. Kristine var hos henne.
Hun drømte at de var barn og holdt hverandre tett omslynget. De
hoppet omkring i en deilig hage i hvite, klare kjoler og hadde blomsterkranser
i håret. Da fru Martens våknet, syntes hun natten hadde vært
et eneste kort øieblikk - den deiligste natt i hennes liv.
Så nær hadde hun følt
Kristine, som hun skulde hatt henne levende ved siden. Om morgen hadde
hun full førlighet over hånd og arm - de hadde vært
numne, så hun hadde hatt sin store møie med å få
på sig strømpene. Et umenneskelig strev hadde det kostet å
komme op av sengen. Nå hadde hun krefter, krefter til å arbeide.
Hun måtte gjøre gagn for sig, skulde hun holde ut å
leve.
Men på Berg regjerte jomfru
Anne. Martens hadde gitt henne tømmene. Du får gjøre
som du sjøl syns, hadde han sagt, og da tålte hun ingen innblanding.
Det kunde komme til sammenstøt. Det orket hun ikke. - Nytter inte
å spørre frua, het det alltid. Hun har ingen greie på
det lel. - Hun blev holdt utenfor. Men hun var ikke mer omtåket og
tomset enn hun skjønte det. Hun hørte, så og led. Men
hun orket ikke å tenke, tale eller skrive. Hun måtte vært
lammet et sted inne i hjernen eller ryggmargen. En fremmed var hun blitt
i hjemmet sitt og blandt menneskene. Hun hadde vært død og
borte, men kommet tillive, takket være Kristine.
Da hun stod ute på verandaen
i morgensola og så utover den verden hun hadde vært med å
skape, kom Martens i det samme og tok omkring henne så varmt og inderlig
som i ungdommens dager. - Tea - sa han - ikke mor som det alltid hadde
hett - velkommen hjem, Tea - - - Den dagen reiste de til Fagervik.
- Der er så mye som venter
på dig, Tea - så mangt du må ta bestemmelse om. Mathilde
i drengestua vil hjelpe alt du ønsker. Hun har nykinna smør
og bakt i ovnen til du kom. Martens var ung i øinene, glad, nesten
overgiven. Var det gamle sagn blitt levende - at den som har rørt
ved jorden, er blitt et nytt menneske. Fått nye krefter. I arbeide
med jorda hadde han funnet livets mening.
De seilte ut til Fagervik med
den gule familiebåten. Martens satt til rors. Han holdt i rorpinnen
med den ene hånd og kring Store-Tea med den andre, når han
ikke holdt storseilskjøtet. Men det hadde han festet under toften,
slik at han kunde løse det i en snarvending.
- Vi må prøve å
ligge så høit vi kan, gutter!
Jon og Will var likesom matrosene
hans. De skulde lære å klare sig i en seilbåt. En vindkule
pisket sjøen svart. Båten red på bølgetoppene
og lå nedi til æsingen. Småjentene krøp op i luvart.
- Det kiler så vondt i maven, sutret Maien. - Se Maien å bleik
hu er om nebbe, hoverte Karl. Er'u redd kanskje! Hahaha - Maien blir sjøsjuk
bare hu sitter i ei huske, hu! Han lo av full hals når båten
hugg i sjøen og vannet fosset inn forut, og småjentene blev
gjennemvåte. Jon og Will satt midtskibs, ferdig til å lystre
ordre.
- Vi står så høit
opunder land vi bare kan, gutter! Vinner mye på denne bauten. Det
går bra vel, Tea? Hun nikket med et nesten umerkelig smil. Vesle-Tea
måtte se på moren. Hun hadde en tanke rødt i kinnene.
Munnlinjen var ikke lenger hard og stram. Den myknet efter hvert..
Hun kom sig utrolig fort. Mor var vakker, syntes Tea. Så modig og
trygg hun satt ved fars side.
- Det blir grunt her, ser jeg.
Klar til å vende, gutter! Martens holdt båten op mot vind.
Den likesom rygget atterover. La gå fokka! Seilet dasket og slo.
Hal inn på fokkeskjøte! Storseilet gikk over, og båten
satte kurs mot det andre landet i rivende fart. Fru Martens rauket sig.
Det var tydelig å se at sjøturen gjorde henne godt. Hun likte
sig når det gikk som aller verst fort. Martens så det og var
stolt av henne.
Så enkelt var blåkammerset
satt i stand. Seng, bord, stol. Det var som tiden stod stille derinne og
intet nådde en utenfra. Fru Martens sov uten å bli forstyrret
av tanker. Hun kjente det som barndomsvenninnen satt hos henne. Madonna-ansiktet
lyste av fred. Menneskene hun levde sammen med var enkle og liketille landsens
folk, optatt av arbeide. Plaget henne ikke med spørsmål. Hver
drev med sitt. Jorda krevde og jorda gav. De var i den høiestes
tjeneste. Sunde, lykkelige mennesker. Fru Martens gled sammen med dem inn
i det daglige livs arbeide for det daglige brød - et nødvendig
hjul hun også - et ledd i lenken. -
Fagervikhagen hadde fru Martens
hørt om. Den drog henne med uimotståelig makt. Et overgrodd
villniss med et falleferdig gjerde omkring. Som en urskog å se til
utenfra. Gangene overgrodd av greiner og grønt, og rosenhekken -
- - Hun måtte tenke på eventyret om Tornerose. Mannshøi
hekk, overdrysset med dunkelrøde og lyse roser. Maiden blush, sarte
som ungpikekinn. Andre ulmet av lidenskap - hete og glødende.
Hvad var baron Rotschild, Karoline
Testoux og comtesse ditt og datt mot disse. Men sylterosen overgikk dem
alle med frisk rødme, og sødmefylt duft. Hun grep sig i å
plukke av de største og modneste, de som holdt på å
drysse, plukke dem av til syltning - - som i gamle dager. Lavendelhekken
stod ferdig med lange, blå aks, omsvermet av humle og bi. Her var
noe å gjøre. De måtte
plukkes før de blev for modne. Sannelig var det ikke porselensblomst
også. Den fantes ikke i Bergshagen, ikke i noen moderne hage dengang.
Her stod den som en fyldig, overfrodig
bord av finttunget bladverk og et brusende slør av hvite og lyserøde
blomster. Den kantet de troskyldige bed som lignet ringer, s-er og halvmåner.
Fagervikhagen hadde ikke plener efter engelsk fasong, men blomster og ganger.
Blomster overalt. For et arbeide hun har hatt, hun som reiste. Og så
forferdelig å reise fra det - - drives ut av paradiset. Et veid av
duft som kjentes til hagens fjerneste krok - til de dunkle lysthusene av
syrin og kaprifol. Det hele var som et elskovseventyr. Her hadde døtrene
svermet, forlovet sig og mottatt det første pant på evig,
ubrytelig kjærlighet. Troskap til døden. En overstrømmende
lykke som syrin, roser og jasmin hadde vært vidne til. Så hadde
de dradd bort med hver sin. Fruen blev tilbake og holdt hage og lysthuser
i stand til de unge kom på besøk. Et forferdelig arbeide å
holde det i stand, fremforalt gangene under et virvar av greiner. Det var
som å vandre under et løvtak med et hemmelighetsfullt, grønt
lys.
Frukttrærne hadde fått
vokse uten tukt og beskjæring. Det gjorde dem langt mere maleriske
enn de dresserte kronene på Berg. Og der var løkepler, små
flate som de brukte å legge på kakkelovnsplaten og som surret
og duftet om vinterkveldene. Jens Persen og det rødmussete jordbæreple
som de unge kavalerer fortalte Mathilde i drengestua at det var eplet som
Eva fristet Adam med. Det var iallfall deilig å se til. Og endelig
fantes der de store, dypgrønne reine Claude med et rustrødt
kinn som fru Martens holdt for fineste plomme. Og så ustyrtelige
masser som det tegnet til å bli. Hun måtte komme, hun den forrige
fruen og ta sin part. Eller var hun kanskje gått trett av det hele.
Orket ikke å se en reine Claude mer.
For fru Martens kjentes det som
en forbrytelse å plukke rosene og høste frukten. Det var som
å bryte inn i en helligdom. Hvordan vilde ikke hun følt det
om Berg var blitt tatt fra henne. - I Fagervikhagen skulde intet forandres.
Ingen nyordning. Gro over i yppig overflod. En ting kunde komme for henne
om natten - var Martens i sin gode rett når han kjøpte det?
Kunde det ikke vært reddet for familien - for sønn eller datter.
- - - Umulig - Barna brød sig ikke om det. De gamle hadde forsømt
renter og avdrag i flere terminer. Boet i underbalanse. Skylte Gud og hvermann,
het det. Banken hadde vært tålmodig. Det gikk ikke lenger.
Han hadde handlet generøst, trøstet han. Tilbudt dem å
bo så lenge de vilde. De hadde fått med sig både det
ene og det andre av dyr og redskap som ifølge handelen var hans.
Hun fikk ikke ha utidige bekymringer, ellers gikk det overstyr igjen.
Guttene kom hjem med knipper av
hvitting og småtorsk. Småjentene
plukket bær, og fru Martens forvaltet jordens
og havets gaver. Om bare far kunde vært fri kontoret, sa Vesle-Tea.
Disse sjøreisene hans til
hver dag. Hun var redd dem. Når det lakket til den tid at faren var
ventendes, sprang hun til utsikten og speidet. Gikk fjorden hvit, og det
så ut for henne som seilbåtene lå overende og sopte sjøen,
var hun dødsens redd at faren skulde seile sig bort. Denne redselen
som hun ikke kunde for. Den satt visst i blodet, eller i hjertet, for hjertet
blev redd først. Hun kjente det dunke derinne når hun tenkte
på at faren kanskje lå og kavet på hvelvet, ropte om
hjelp,og ingen hørte ham. Da kneppet hun hendene ihop og bad: Herre
Jesus hjelp far. Vi kan ikke miste ham. Mor vet ikke å greie sig
alene. - Så rart at mor aldri var redd. Tea kom springende
inn til henne en dag som det blåste stiv nordvest kuling. - Kjenn
på hjertet mitt, mor. Det dunker som på den vesle fugleongen
som datt ut av reiret. Men så dunket det også av glede når
hun så den gule båten stikke fram bak odden.
- Far kommer - far kommer - -
De kappsprang til brygga, hun og Maien og guttene. Han hadde med sig kasser
og kurver, særskilt den dagen høikaffen skulde være.
- Hvetebrød og kanelstenger
for mange kroner, ropte Maien og hoppet kring far sin. Karlemann skrytte
av Borka som hadde kjørt så mange lass. - Hu drar op låvebrua
så det fresær, far! De kjørte på spreng idag for
å få tidlig kveld. Svetten silte av folk og dyr. Men så
hadde de også noe godt ivente. Akkurat da Martens kom på tunet,
ramlet et lass inn på låven som et helt tordenvær. Enten
høilassene ramlet hos ham eller hos naboen, syntes Martens det var
noe av den gildeste musikk han kunde høre. Nå var det å
kaste trøia og stå i. Det samme gjorde guttene. Småjentene
hjalp moren med en durabel eftasverd. Om en stund kom Will stormende inn
på kjøkkenet. - Skulde høre fra far å langt det
lei med kaffen?
- Den kan være ferdig når
som helst dere er ferdig til å ta'n.
- Det siste tasse er på
brua, mor! Kvinnfolka har bare litt etterrakst. Så skal de vaske
og pønte sig litt, sa de.
- Kjenner til det, gutten min.
Bare de blir ferdige en gang så.
-
En stund etter gløttet
moren på bislagdøra. - Ring på bjella, du Karlemann.
Nå bærer vi ut maten! - Men det varte og det rakk, før
kvinnene endelig kom, og da var de blanke i fjeset som en blankpusset kobberkjel.
Og så var det for Karl å hale og dra dem på plass. Mannfolka
var ikke vonde å be. De trippet nokså lett da de så flasker
og glass attved kaffen.
- Kom nå Berte Marja og
sett dig utmed mig, sa konsulen. - Berte Marja kom så bljug i den
ternete nattrøia og hvite kråka, men slapp ikke taket i Nikkoline
og Anne Soffie. De gled ned på bakken i en krull. Mathilde i drengestua
kom sist med en stor spillkum fløte. Småjentene bød
omkring.
- Ta litt av alle slaga, Hans,
sa Vesle-Tea. Ett støkke for en vaksen kar er vel ikke noe.
- Å kæller'u detta
da?
- Kanelstang!
- Det er vel noe som er godt,
det kan jæ tru.
Ellers er det vel helst for damene
slikt noe som ser så lekkert ut. - Hans var smørblid og skottet
over til glassene som blev iskjenkt. Will fylte i kaffe. Jon bød
om det sterke.
- Så fin kaffe som frua
har kokt! Nikkoline klappet sig for
brystet. Det er slage om å gjøræ. Ekte Java, mener jeg.
- En kan da få det godt
når en som frua har pengær å kjøpe for og vil
spandere.
- Å, det er itte alle som
får den rette smaken på 'n lell... .
Da rakstejentene hadde utgydt
sig etter tur om kaffen, grep Hans ordet.
- Jæ tyks drammen har en
finære smak, jæ...
- Du da Hans! Det er drammen fremfor
alt for dig.
- Skål jekta rundt, sa konsulen.
- Mennene tømte glassene i en
svelg. Kvinnfolka bare nippet.
- Jadden vare goe saker au, detta.
- Hadde det mersmak, Hans?
- Jæ trur, jæ, konsel.
- Så tar vi en skål
til og takker for godt onnearbeid. - Mennene tømte glassene og satte
dem fra sig. Så nær som Hans. Han var ikke god for å
slippe det.
- Jæ skulde ha løst
for å takke konseln og guttæ for go hjælp.
- Da må du vel ha litt mere
i glasset ditt?
- Ja det går iste minders.
Og så får vi itte glømme frua og småfrøknene.
Dem har hjælpt til dem au på sin vis.
- Damenes skål, Nikkoline.
Den må du være med på. Drikk ut glasset ditt. Jeg fyller
ikke i før det er tømt.
- Dem behøver inte noe
dem, konsel.
- Nei hør på'n Hans, sa Mathilde. Sånn er'n støtt.
Vi kvinnfolka ske itte ha noe godt, vi.
- Jo visst får de det som godt er, dere au. Men får di
for mye av det sterke, blir di huegælne.
- Jæ kjenner den som er
huegælen iblandt, jæ. -
Hans var ikke sikker for å ta sig en tår for mye på byreisene.
Men han slo det bort.
- Det har vøri en velsigna
høitørk denna sommern, kom det langsommelig fra Anders som
var eldst på går'n. Jæ var med denti vi var oppe klokka
4 om morran og slo, og n' Lars gikk føre. Det var gutt som kunne.
Hm-hm-hm. Du lyt bryne ofte, sa vi tel'n, så han itte skulde gå
for fort fram. Denti var mora di rakstejente, Nikkeline.
- Jæ husær vel henner,
falt Anne Soffie inn. Hu var snar med riva, men verre enda i skuren. Hu
tok op så fort som noen kar kunde meie ned. Det fanst itte henneses
make. -
- Hu slår itte nedmed, hu
Nikkeline heller.
- Å, jæ kommer itte
op mot a'mor. Jæ får så ilde vondt i ryggen - denna skurebroka
dem kaller. Var jæ itte så ilde siste høsten, at jæ
kunde snøtt ligge om natta.
- Så fekk du heller stå
som gampa, sa Anders tørt.
- Skurebroka er itte å spøke
med, og skuren er leieste onna, det tyks nå jæ. Anne Soffie
talte med myndighet, og det var ikke tale om å motsi henne.
Fru Martens syntes det var så
fint å se utover de avslåtte vollene. De som først var
slått lyste vårlig grønne.
- Det blir visst ei høionn
tel her i Fagervik, sa Hans luris.
- Du må ut med en kaffe
til, du da mor. - Martens klappet henne.
Hans husmann som hadde ansvaret
for gårdsdriften var stolt av årsveksten. - Det er blitt mangfoldige
lass meir iår enn i fjor, sa'n. Holder det ved slik, må konseln
gjøra som den rike bonde - rive sine lader ned og bygge dem større.
- Nei Hans - nå har jeg
bygd det jeg vil. Nå får det være.
- Jorda er rik, og hu er trufast,
kom det profetisk fra Anders. Han hadde sittet og dampet på pipa
si og set utover med blanke øier. Utrulig for avling hu kan gi når
hu får rette stelle. Se den flekken som svenskene braut op. Det blir
fleirfoldige tynner med bygg, å så fint bygg. Fins itte bere
levevei enn jora og sikrære. Men det nyttær itte å slå
stort på. Det var et hipp til den forrige eieren, men Martens tok
det også til sig.
- Det er så sant som det
er sagt, Anders. Jorda er det naturlige og sikre. Alt det andre menneskene
finner på er usikkert. Ett idag, ett annet imorgen. Og når
han satt der i kveldssola og så utover bygg og havre som bølget
stålgrått i solgangs vind - rugen skimlete, men hørgul
på sine steder og skjær om 14 dager - potetåkeren saftig
blågrann, med tett, lubbent gras og hvite og fiolette blomsterkvaster,
da følte han hele en bondes stolthet og glede. Aldri kunde sønnene
få en rikere arv. Aldri skulde han ønske Will i en bedre stilling
enn den å bli en dyktig jordbruker.
Klunk og klang av kubjøller,
og singling av små kalvevekker nærmet sig. Snart stod de ved
leet, hele regimentet og rautet.
- Mathilde - Mathilde - roper
de, sa konsulen.
- Søta, søta - jeg
kommer så snart jeg får drøkki denne sokkerdråpan.
Kan dere itte gi tål lite grand - - De gav sig da de hørte
målet hennes. Men begynte igjen verre enn før.
- Nå kommer jæ, -
båna, båna! - Karl fløi i forveien for å stagge
dem. Men de ikke så mye som så til den kanten.
- Takk for ekte go kaffe og traktement
-
- Drammen, Matkilde - du glømte
det fornemste.
- Ja han var go, han au, men kaffen
er nå basen. Takk og ære for alt godt! Og så sprang hun
lett som en jentunge for å binde inn. Da flaskene var tømt,
drog karene også sin kos. Så var den første høikaffe
i Fagervik slutt. Opholdet var også snart forbi, eftersom Will og
Tea ikke hadde lenger fri fra presten, og Jon skulde ta til med studeringene.
Det var vemodig å forlate
blåkammerset. Det hadde skjenket fru Martens mangen god natt. Hun
kom til å sakne skogen også som hadde delt med henne av sin
fred og stillhet. Og sjøen og bølgene. Evig samme sangen.
Den dysset henne så deilig i blund. Men mest kom hun til å
savne det store, romslige tunet med uthus, stabur, drengestuebygning i
en krinsel, og midt på den grasvokste plassen to spisstoppete brønner.
Det var stort og monumentalt tunet i Fagervik, og vakrest i kveldssola.
Hun lot aldri en dag gå uten å unne sig den gleden å
se sola glade i den vakre gløtten mot nordvest. Over Fagerviks fruktbare
jord strødde den av sitt gull. Den velsignede jorda hun hadde lært
å elske overalt i verden, og menneskene som arbeidet med den. Hun
hadde dem så inderlig kjær. Det hadde alt sammen gjort sitt
til å gi henne krefter og livsmot.
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside |
Neste >
|