Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora kommer hjem, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige | Forside |  Neste >

MENS DE VENTER PÅ DAMPEN

       Tea hjalp Martin å heise flagget.
       - Studentene kommer - - dem kommer med Bjørn Farmann, Martin! Idag! Å - - så moro - så moro! Det kruslet og krøp i henne av en
       glede som hun ikke visste å finne uttrykk for. - La mig hale i flagglina, Martin! Du kan gjøre'n fast!
       Flagget follet sig ut for en lett julibris som førte med sig fra engen duft av kløver og markblomst og en sommerlig musikk av humle og bi.
       Duskeluene satte kulør på byen og unge pikehjerter i brand. Litt ergrelse fulgte med. Som når Jon tok til å erte. - Så tynne armer du har, Tea! Og leggene dine er bare noen pipestilker. Småjentene på Karl Johan er anderledes sveisne og fjonge, sa den avskyelige ertestikka. Isj så ekkel! Han kunde finne på det som verre var også, Jon. - Vil du låne barbersakene mine? Du får skjegg akkurat som tante Letta. Da blev Tea sprutrød av sinne. Hun så sig i speilet. Det var et lett dun kring munn. Kunde det utvikle sig tro . . . De svarte kneblene til tante Letta stod for henne som det skrekkeligste på jord. Åsså de lange hårene på haken. Tante Letta var gudskjelov ikke mor hennes.En arvet vel ikke efter andre enn mor og far. Og så glemte hun ertingen til Jon og fattet søsteren om livet og danset plenen rundt. Glemte sykdommen til moren. Farens ampre humør. Brevet fra skipper Bagge lot nemlig vente på sig. Glemte vanskelige tider. Glemte alt. De svang sig i dansen, utvungne og sorgfri og gav sig hen i overgiven glede. De så ikke moren som satt bak gardinet og fulgte døtrenes lek. Helst gav hun akt på Tea. Den datteren lå henne mest på hjertet, hun som eldst var og lignet henne mest. Mangt hos henne kjente hun igjen fra sig selv og sin egen ungdom. Men noe fremmed hadde sneket sig inn. Noe utenfra og ukjent - villere og voldsommere. Tilfeldigheter som skjebnen lurer inn. Men i enhver personlighet gjenstår noe av en annen. Og i ethvert liv noe foregående. Bånd så sterke at de kan ikke rives over. Du er ett med dit utspring, Vesle-Tea. Et frø av moderplanten. Mig en gang til. Gode Gud, så forferdelig å tenke på at din skjebne er knyttet til min. Uløselig, uadskillelig som navlestrengen engang bandt oss sammen. Du er skjebnebestemt, Tea. Hvad jeg har lidt, skal du lide, som mor, mormor og alt kvinnekjønn. Teongen stakkar - -. Hun knuget hendene ihop. Gud i himmelen bevare dig fra det vonde og alt som kan råke et  menneskebarn....
      Martin drog ut den grønne trilla. En herlig lyd når det ramlet i vognskjulet, og trilla randt nedover lemmen. Hestene blev spent for. Svarten og Brona, begge to. Mindre kunde ikke gjøre det når studenten kom. Trofaste arbeidstræler både den svarte og den brune. Men idag skal de ha stasselen på. Stasselen, Martin, med rosetter ved ørene. De rister på holaget, strekker hals og kror sig.
       Karlemann kommer styrtende inn til fru Martens. - Mor, skal vel Tea sitte på kuskebokken? Henner er bare jente, henner. - - Det evige spørsmålet om kvinnens rettigheter. Så lite et mannkjønn som Karl var, så lå det ham i blodet å kjempe imot det han mente var kvinnelig overgrep, med nebb og klør. Plukke rips og stikkelsbær var jentearbeid, for det var gørr kjedelig.       Stikkelsbærgreinene stakk så vemmelig, og ripsen var ikke morsom. Morell- og eplehøst var karsyrke. Det var mye kjekkere å klyve i trær enn holde sig på bakken hos bærbuskene. Moreller og epler smakte bedre også. Når de ikke blev enige, sloss de. Men Tea var blitt så mye frommere siden hun gikk for presten, nøide sig uten slagsmål. - Sitt på bokken, du mammadalten! Så satt Karlemann der og smelte med sveipa.
       Bjørn Farmann hadde ingen fast ankomsttid. Det kunde skille timer. Men omkring kl. 4-5 skulde den være der. Da var det folksomt på bryggene. Begge kjønn. Alle aldre og samfundsklasser. Først og fremst dem som hørte bryggene til - tolderne. Det var ingenting å fortolle på denne årsens tid, før høsten og skutene kom. De satt i hardeste solsteika foran den skinnende hvite       tollboden, likesom for å vise at de var på post, og det skjen i de blanke knappene som soler og fiksstjerner, og svetten trillet fra de blanke issene. Engang iblandt for en av dem op, rasende over en naken guttekropp som hadde gått over streken - det vil si kommet inn på toldernes brygge. Det var en utilladelig usømmelighet.
       Guttene hadde sitt sted og sin brygge. Basta. De lignet en indianerleir som hadde slått sig ned blandt de hvite. Enkelte store gutter tok sig ut som høvdinger blandt en mengde små. De hoppet til sjøs, laget propell i vannet og kunde allslags svøm. Siden stod de langs sjøbodveggen og solte sig. En malerisk gruppe som tok sig deilig ut mot de gule, grønne og røde sjøbodene og den       knallblå sjøen. Alle hadde en utpreget bluferdighetsfølelse. Selv de minste gjømte noe som de holdt hendene krampaktig over. Badedrakter brukte de ikke. Damene som spaserte på den fine promenadebryggen - toldernes brygge - holdt parasollen foran sig, så de slapp å se. Men småjentene tittet nyfikent under parasollene. Stråhatter med flagrebånd og blomsterkranser kring pullen var høieste mote - blomsteranlegg på hattene, som kateketen sa. Dertil lange hvite, seilende slør eller små nette ørehatter med neseslør.
Smale om livet med fyldig barm og høi bakstuss,og enda mere ved de vide, brusende skjørtene lignet damene tidens fullriggere og fregatter. I motsetning til kvinnenes rummelige omfang gav herrenes klær et pinaktig inntrykk. Trange skorteinsrør til bukser, rutete eller stripete. Eftersittende bonjourer, stive, høipullete hatter, springstøvler med knirk og spaserstokk.
       Der kom Markussen med frue og døtre i høitidelig optog. Alle hilste på grossereren og grossereren hilste igjen, elskverdig nedlatende.
       Onkel Thorvald så ut til å like sig godt i en krets av lystige kavallerer. - Blommen, den nye fullmektigen, den nye doktoren. Han introduserer alltid de nyankomne, og alle blev smittet av hans gode humør. Den glade konditor kunde saktens med god samvittighet nyte damene og solskinnet. Han hadde vært oppe kl. 4 og bakt rundstykker og hveteboller til borgernes frokost, og de delikatesse kaker stod ferdig på disken til formiddagssjokolader og eftermiddagsteer. Folk hadde bare å gå op en steil trapp i en mørk, trang gate hvor man balanserte på kulerunde eller spisstoppete gatesteiner, en tortur for byens liktorner. De eldre damer måtte bruke tøistøvler. Så kom man gjennem en smal dør med en bjelle som sa klingelingelingeling i det uendelige og så stod man overfor herligheten - de delikatesse 2-skipingskaker - de mest fullkomne napolioner, marvposteier og rumkaker med ekte Jamaicarum. Onkel Thorvald var den geniale konditor, utdannet i Kjøbenhavn. Ja han sa selv at de skjønne kunster er 5 i tall - malerkunst, musikk, diktekunst, billedhuggerkunsten, hvis fornemste gren er kakekunsten. Han kom trippende med sirlige skritt og sitt blåeste, mest elskverdige smil, hvit vest og floss som han svinget til høire og til venstre uten noensomhelst politisk fanatisme. Han hadde en læresetning som han fulgte: Alltid elskverdig. Det er såre nyttig i livet. Flossen passet ham. Den var et speilbillede av ham selv. Stemte med hans livssyn. Likesom også flossen passet til den livsstilling "Det gamle testamente" inntok efterat han hadde forlatt plassen på grevegodset og blitt kirkeverge. Men flossen til grosserer Markussen var og blev en utilgivelig synd. Den var symbolet på skorsteinsrøret og dampen - et forrederi som alle der stod i forbindelse med seilskutene så sig olm på.
       Onkel Thorvald førte ordet i sin krets. Enten det gjaldt kvinnen eller ekteskapet, hans yndlingstemaer. Han var kvinnenes svorne ridder, men inn i "skapet" som han kalte ekteskapet, fikk de ham ikke. - Søde Gud, la mig få være utenfor, på gaten eller hvor som helst - bare ikke i anstalten. Hos fader Holberg som var hans yndlingsdikter, hadde han lest om en prest som begynte brudevielsen med disse ord: - "Enhver som vil trede inn i ekteskap må se sig for, høre sig for og føle sig får." Man kan ikke være forsiktig nok. Vi lever denne ene gang, mine herrer. La oss innrette oss efter livets korthet. Glade       og tilfredse, så lenge der er olje på lampen. En skjønn jord, en klar himmel, smukke, henrivende damer - unge eller eldre - stemmer sinnet til glede. Men der gives sjeler som plages av sublim misfornøielse, ettinger av melankolske skyggevesener - dem går man av veien for.
       Se se - - kurfyrsten svinger flossen nesten til jorden for en flokk pur, blottende unge piker - Tea og venninnene hennes.
       - Goddag, små hjertetyver. Jeg skulde ønske å være vinden som kysser på sin vei hvad han møter av ungdom og skjønnhet. - En lystig skrallende latter var svaret.
       - Hvordan står det til med mor, Vesle-Tea? Han slo over i en alvorlig tone og benyttet sig av sin rett som filleonkel til å klappe Tea på de bløte, runde kinn.
       - Mor skal reise til Valdres og bli frisk. Doktor Koll har sagt det.
       - Får vi lov til å synge en sang for Dem, onkel Thorvald - avbrøt Petra, så søt og innsmigrende som hun bare kunde. Kurfyrsten stillet sig midt i kretsen av blomstrende ungdom og lot sig hylde:

       Ro, ro til Siriland, 15 kaker og 4 mann.
       Når de kom til Siriland, åtte de inte mat et grand.
       Så gikk de til en baker, kjøpte stomp og kaker,
       eple, pære og plomme, putt det i din lomme!

       Kurfyrsten bukket med sitt eleganteste bukk og ønsket de unge damer velkommen på napoleonskaker neste dag kl. 11. De fanget ham inn i ringen og virvlet rundt og sang: Napolibom - Napolibom, Napolibom - akkurat som ris rass  filebom, bom, bom, i voldsom fart, så kurfyrsten blev svimmel og var lykkelig over å slippe ut av kvinnens klør.
       Et merkelig trekløver møtte alltid op på bryggen når båten var ventendes, nemlig de tre herrer - Skrubben, Kjeppen og Fiskesuppa. Det kunde være en jobb å få - en jobb som kunde omsettes i dram. Sjølsagt var Emanuelsen - opfinneren av redningsapparatet - han som fyrte av brandkanonene, - nærværende ved en slik leilighet.
       Han holdt sig for god til å vise sig offentlig sammen med trekløveret. Men han delte gjerne drammen med dem. Fiskesuppa hadde styrket sig før han gikk på brygga. Han var snøvlete og nærgående mot kjøbmann Davidsen - sønn til den makeløse Davidsen på kirkegår'n og far til Laura.
       Han kom gående med blomst i knapphullet, brystet hvelvet, bonjouren kastet til side, tommelfingeren stukket inn i ærmehullene på vesten og brystkassen fylt med frisk sjøbris. Da farer den onde ånd i Fiskesuppa. Det hendte iblandt, og dennegang formedelst noe utestående han hadde med kjøbmann Davidsen fra før. Han slår armene om ham og sier snøvlende: Jeg vil inte Dere  verre enn jeg vil mig sjøl, jeg, Davidsen. Og så bærer det til sjøs med dem begge. Folk stimlet sammen. Fryderop fra småguttene. Blandt dem var Will og Karlemann.
       - Fiskesuppa har detti i vannet! La'n greie sig  sjøl! - Nå dukkær'n under, guttær. - Han drukner - han drukner! De kom springende med    redningsbøier og båtshaker og huket ham innat bryggekanten. Davidsen var oppe for lenge siden. God svømmer og i bad fra isen gikk op om våren til den la sig om høsten. Anderledes med Fiskesuppa som aldri kom i berøring med det våte element uten på bolaget. Han var litt fra sig. Men Per vekter - også kallet Ku-Per - stod ferdig og skaket liv i ham. Så sjanglet de av gårde til rådstua med gutteflokken efter sig som avvekslende ropte Fiskesuppa og Ku-Per. Hvorfor Per vekter hadde fått dette navnet. Jo, bjellekua til kjøbmann Davidsen hadde forvillet sig på Storgata og stanset op foran Per. Glante stort på de blanke knappene hans og den praktfulle røde nesa, samtidig som det hørtes et kless kless-kless, ledsaget av et forferdelig brøl som gav ekko i apotekergår'n og grosserer Markussens forretning. Det gikk for vidt. - I lovens navn arresterer jeg dig, hadde Per sagt for å hevde politiets verdighet. Siden den tid het han Ku-Per.
       Tea og hele jenteflokken hadde mere moro av et selskap som skulde på fisketur. De hadde med sig svære kurver med mat og en diger kaffekjel. De var innskibet. Seilklare. Lå der og blev sintere og sintere. Bannet og svor over han som ikke kom, han, de ventet på. Han skulde jo bare innom bolaget. Endelig. Der er'n! Det ramlet ut av kjeften deres i en gang: For svarte - - I all verdens jord og rike - -død og plage - å har'u bestelt, gutt - - all denna tiæ? 
      - Jeg som har flygi som en kakelak. Og dampen stod ut av halsen hans.
- Så jomp nedi, din fordømte svinepels. Ser'u inte at vind har gått fra oss mens vi har venta. Han jompet nedi, så det sang i båten og enda mere i flaskene. Men da  blev der først riktig månelyst. Stakkaren stod der som en levende fontene av øl og dram. Det rant fra lommer og overalt. Tea og hennes kompani lo så de stod tvekrokete. Kvinnene i båten lo. Mannfolkene skyndte sig å stikke ut fra land og komme i rum sjø.
       - Godt var'e kan hende det gikk som det gikk, ropte en efter dem. Nå seiler dere så mye tryggere!
       I et rum inne i en gammel sjøbod holdt Kal radikal til med en liten menighet som dannet grunnstokken til byens arbeiderparti. Den nye læreren sognet også dit. Kal var formann på bryggene og holdt politiske foredrag mens han ventet på dampen. Han snakket om den "simple mann" og stemmeretten. - Forstand har Vårherre gitt oss, men å ske vi bruken tel når vi inte har stemmerett? Det er inte brått sekert at peeng og vett følles at. Det gjev tanker å svelte, sier Vinje. Tanker føller yrket vårt. Alle skulde arbe med kroppen. Alle som vil æta med go apetit. Og så blei vi like fine alle ihop.
       Kal er optatt av riksretten, av egne konsuler og utenriksminister. - Dem høirenauta som ingenting skjønner. Det må vel bli som Sverdrup sier, kan di veta, at lissom det sitter to naboer på hår sin gard og den eine støtt og stadig skal reise til byen og sele varene for sig sjøl og den andre, så går det gæli. Eller å trur dere?
       - Forbanna go kjeft på Vesle-Svarten, han Juri-Johan, sier en av menigheten.
       - Og hue åsså, svarer Kal hvast. "Jeg overtar ansvaret", sa'n. "Som hans sak er, må hans styrke være." Gutt som kunde tale. Orda hans stod som spjut i veggen. Han har sagt så mye godt, at om han inte melte et ord mere, kan han aldri bli glømt. Så stor er han, at han er umissenes. Han er som strømmene i have, og tankene hass som fugler med svært vengefang. Han vet vel at vi itte kommer så langt som han tenker i første mannsalder, men det kommer dit engang. Sannheten er mektig. Den skal seire. Den dag er ikke langt borte da vi vinner, guttær! For det parti som har på programme frisinn, oplysning, sjølvstendighet og almindelig stemmerett, det skal - det skal - - ørneblikket hans har opdaget dampen.
       Mye vondt har de å si på Kal. Han er radikal,       gudsfornekter, opvigler - -. Kal passer arbeidet sitt, han. Er på post sent og tidlig. Aldri han forsømmer et minutt. Forviten efter kunnskap leser han Wergeland og Vinje til høgst nattes og følger med i politikken. Han er farlig, sier folk. Men byfogd Gabler som skjønner sig på mennesker bedre enn noen annen, han sier at Kal er sener og bein med en god porsjon vett i skallen. Folk viker unda, der han baner sig vei med trassa. På ytterste bryggekanten står han. Et hode høiere enn alle andre, som hugget i stein - som et monument over arbeidets adel. Det er et gjennomtrengende lys i de grå øinene som ser tvers igjennom en. Pannen høi. Nese og hake fint profilert- munnen fast og bestemt. Det lyse håret langt og bakoverstrøket. Mager og spenstig. En vikingeskikkelse.
       Bjørn Farmann er en hjulbåt med skovler på hver side som setter fjorden i kok og bringer rørelse i mange sinn. Den kommer fra hovedstaden, der alt foregår i politikkens, i matens, i åndens verden. Der er fire duskeluer ombord som representerer en uhyre sum av ånd og lærdom, i pakt med den vide verden og hånlig kan se ned på byens borgere. De blir møtt av bankende hjerter i de unges leir. Med store forventninger hos de eldre og en tale av ordføreren: Velkommen studenter! I har gjort ære på vår gamle by!
       De grå øinene til Kal radikal skjøt lyn. Han hugg i: Den tia kommer da den simple manns sønn og datter skal væra i samme kompanie. Det er itte vette det skorter på, men penga som vantær.
 
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside | Neste >