|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora kommer hjem, Høgskolen
i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige
| Forside | Neste
>
ANGST OG OTTE
August var gått, og det masse av September.
Enda hadde ikke "Teodora" latt høre fra sig. Ved måltidene
blev det ikke talt mange ordene. Ingen nevnte det som alle sinn var optatt
av. En gikk utenom som katten om den varme vellinga.
På Berg hadde skjedd store forandringer.
Jomfru Anne var reist. Efter fler og tyve års trofast tjeneste..
Ikke at hun på noen måte var opsagt, men det traff sig sånn
at far hennes falt og brakk hofteskålen, og moren som var for gammel
til å pleie ham ved siden av at hun hadde eiendom og dyr å
stelle, måtte ha datteren hjem. Livet skikket sig ikke som det skulde
for jomfru Anne, stakkaren. Slitt hadde hun all sin tid, og nå hadde
hun det igjen å ofre sig for to gamle, utslitte mennesker og den
vesle forgjellete gården. Men for fru Martens var det et hell i uhellet.
Nå kunde hun kaste sig over kjøkkendepartementet. Maten interesserte
henne. Lage god mat var der morsomste hun visste. Det blev hele hennes
liv. Den beste fiskefarse og lekreste kjøttmat kunde opta dagevis
og var en god avleder mot de sorger og bekymringer som plaget Martens,
de ulykksalige seilskutene. Dette med Teodora gikk ikke inn på henne.
Hun var så vant med skutesorger. Anderledes for Vesle-Tea. Om faren
ikke betrodde henne noe, så leste hun sig til av ansiktet hans at
han hadde det vondt. At han hadde søvnløse natter var lett
å se. Men han talte ikke om det.
Skutene i Nordsjøtraden hadde gjort det elendig denne sommeren.
Dårlige frakter. For lange reiser som åt op fortjenesten. Motvind
fram og motvind tilbars. Ett av dem han hadde latt gå uassurert,
eller bare forsikret med en ubetydelighet, var halvveis vrak. Besetningen
reddet, gudskjelov, og skuta boksert inn til Brest og solgt til ophugning.
Men verst med Teodora. At han ingenting hørte. Han ventet telegram
fra St. Helena i juli. To måneder var gått siden den tid. Kunde
det være mulig.... Teodora forlist, overfalt av de voldsomme stormene
som plutselig kan reise sig ved St. Mauritius... eller angrepet av gule
feber'n som raste på øia siden grådige spekulanter hadde
hugget ut skogene av ibenholdt, og øia var blitt sumpig - et utklekningssted
for moskitos og febersykdommer. Martens funderte og tenkte. Kanskje de
var gått under seil, brå og uvøren som Bagge var - med
febern ombord. Ikke mannskap, ikke friske folk nok når de kom ut
for orkanene under Kapp. Mangen seiler hadde forlist der. Akk, han tenkte
og tenkte. Gikk att og fram på stuegulvet når han kom hjem
ved 8-tiden om kvelden. I høst var en termin forfallen. Moratoriet
- moratoriet var blitt til en dump sørgemarsj som de vandret efter
på Berg. Han skulde vært inne i Kristiania en tur. Det var
forskjellige ting. Konfirmasjonskjolen hennes Tea blandt annet. Men han
kom sig ikke av gårde. Tea våget ikke å minne ham. Så
fortenkt som faren var. Han slet med noe som var anderledes viktig enn
denne kjolen. Konfirmasjonen nærmet sig, og Olava syjomfru maste
på tøiet.
En dag Will og Tea satt på værelset
sammen og leste lekser, buste det ut av Tea: Aldri vil jeg ha noe med skuter
å gjøre - aldri i livet . . . .
- Du og Leif som er så gla i hverandre.
Tea blev mørkerød.
- Jeg gifter mig ikke. Ikke med noen sjømann.
Gå der i angst og otte. Jeg gifter mig ikke med noen. Jeg vil bli
noe - - sånn som Nanna Fedler. Reise bort og tjene mitt brød.
- Leif er gla i dig, Tea. Han har sagt det.
Er du glaere i Karsten kanskje?
- Karsten - - hm - Karsten er go å danse
med, han. Ingen danser som Karsten. Jo åsså onkel Thorvald.
Aldri skal jeg si "nei" når han engagerer mig. Jeg skal danse midt
i syne på folk enten det er på tribune eller dansegulv. Onkel
Thorvald gifter sig ikke. Derfor er han i godt humør.
Hun trev forklaringen og danset kammerset
rundt efter valsemelodien som enda satt i hodet på henne eller vugget
i blodet siden 17. mai. Jeg liker å danse alene, jeg!
- Leif er mange ganger mere verdt enn Karsten
for det om han ikke kan danse. Flink sjømann. Stiger fort. Styrmann
om et år eller to. Hadde nettop brev fra'n. Hadde ikke hørt
fra dig på en tid sa'n. Skulde hilse dig. "Tea" skrev han med tre
streker under.
Will talte saken for sin beste venn. Tea føk
på dør. Hun var heftig av sig denne tiden. Snar til tårene.
Til andre tider overstadig munter, eller from som et lam når hun
satt bøid over bibelen. Hun kunde saktens sende Leif et brev om
det ikke blev så langt. Will og hun sammen. Det kunde nå ham
i Bilbao. Siste turen hans. Nei - hun orket ikke likevel. Måtte være
kvitt spenningen - seigpiningen. Det måtte vel skje noe en dag. Enten
noe riktig ilde eller - - å - hun hadde som et salig håp innerst
inne. Tenk om Teodora kom en vakker dag... Overrasket dem. Var Teodora
forlist - den beste av fars skuter den som hjalp når det knep...
Å Herregud. Konfirmasjonskjolen. Pytt... det gjaldt mye mer... moratoriet.
Å godt de hadde det alle dem som ikke hadde skuter og forretninger.
For det var helvede på jord. En vulkan som kunde fuse over. Tenk
om Fagervik gikk fra dem, der som far hadde lagt ned så mange penger.
Og Berg - det vakre hjemmet deres. Far ruinert... Han vilde ta sin død
av det. Stakkars far... Betale for andre skulde han til siste øre,
men være noen skyldig selv... ikke så mye som du kan legge
på neglen din. Gjør aldri gjeld, sa han en dag. Gjeld er det
farligste som fins, Tea. Han var hvit i sitt åsyn og øinene
svarte da han sa det. Hvor mange tusen hadde ikke han betalt for andre...
Mor hennes kjente til noen summer, men på langt nær ikke alt.
Hovedsummen var de 90 000 på ett brett som mors egen bror hadde kostet
ham. 90 000 og møllene de hadde isammen - en brilliant forretning
- gått fra dem, takket være en eneste sønn som onkelen
hadde og som var anbragt i forretningen - en sønn der var som et
sold i pengeveien. Flott, elegant - var reisende og representerte firmaet.
Nå forstod Tea at far kunde være så bitter dengang de
hadde vært i den store middagen hos onkel Karl på møllene.
Efter ham var Karlemann opkalt. Akk, der var ikke spart på noen ting.
Kransekake, høi som i gamle dager. Da de reiste fra selskapet kytte
Tea av å storartet det hadde vært. Is og kake og all verdens
gods.
- Jeg får nok betale det, tenker jeg,
svarte Martens harskt. Det var ikke mange ordene han talte på reisen
hjem. Et halvt år efter, var onkel Karl konkurs, og møllene
i andres hender. Det kom som et voldsomt uvær. Noe lignende var det
med hans egen bror. Det var de to hardeste slagene som gjorde ham gammel
før tiden.
En kjøbmann - en god venn - fikk ham
til å skrive på nogen dager før han gikk konkurs. 40
000. Den dagan glemte Tea aldri. Venner lånte på æresord,
5000-10000. Han så ikke mere til dem. De hadde plukket ham alle sammen,
godtroende som han var. Tea elsket far sin. Langt høiere enn moren.
Far og datter. Mor og sønn. Slik er det alltid. Kunde hun bare gjøre
noe for faren sin. Hjelpe ham. Jo, hun vilde utdanne sig. Bli noe. Tjene
penger og hjelpe far.
Gud i himmelen - så forferdelig... Telegrafbudet, så sent
på kvelden... bestandig kommer den mann med Norges 1øve og
gullsnoren om lua og ødelegger nattesøvnen.
Martens lukket op. Tea var forsvunnet. Fru
Martens blev sittende med strikketøiet, berett på det verste.
Teodora ankom London. Alt vel. - Først
leste Martens det for sig selv 2-3 ganger. Så for henne som satt
bøid over arbeidet.
Dagen efter reiste konsul Martens til Kristiania.
Tea skulde få en konfirmasjonsdrakt hun kunde ha glede av. Gullur
og kjede og alt som tilhørte. Eldste datteren hans. Teodora efter
moren.
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside |
Neste >
|