Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora kommer hjem, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >

ANGST OG OTTE

     August var gått, og det masse av September. Enda hadde ikke "Teodora" latt høre fra sig. Ved måltidene blev det ikke talt mange ordene. Ingen nevnte det som alle sinn var optatt av. En gikk utenom som katten om den varme vellinga.
     På Berg hadde skjedd store forandringer. Jomfru Anne var reist. Efter fler og tyve års trofast tjeneste.. Ikke at hun på noen måte var opsagt, men det traff sig sånn at far hennes falt og brakk hofteskålen, og moren som var for gammel til å pleie ham ved siden av at hun hadde eiendom og dyr å stelle, måtte ha datteren hjem. Livet skikket sig ikke som det skulde for jomfru Anne, stakkaren. Slitt hadde hun all sin tid, og nå hadde hun det igjen å ofre sig for to gamle, utslitte mennesker og den vesle forgjellete gården. Men for fru Martens var det et hell i uhellet. Nå kunde hun kaste sig over kjøkkendepartementet. Maten interesserte henne. Lage god mat var der morsomste hun visste. Det blev hele hennes liv. Den beste fiskefarse og lekreste kjøttmat kunde opta dagevis og var en god avleder mot de sorger og bekymringer som plaget Martens, de ulykksalige seilskutene. Dette med Teodora gikk ikke inn på henne. Hun var så vant med skutesorger. Anderledes for Vesle-Tea. Om faren ikke betrodde henne noe, så leste hun sig til av ansiktet hans at han hadde det vondt. At han hadde søvnløse natter var lett å se. Men han talte ikke om det.
Skutene i Nordsjøtraden hadde gjort det elendig denne sommeren. Dårlige frakter. For lange reiser som åt op fortjenesten. Motvind fram og motvind tilbars. Ett av dem han hadde latt gå uassurert, eller bare forsikret med en ubetydelighet, var halvveis vrak. Besetningen reddet, gudskjelov, og skuta boksert inn til Brest og solgt til ophugning. Men verst med Teodora. At han ingenting hørte. Han ventet telegram fra St. Helena i juli. To måneder var gått siden den tid. Kunde det være mulig.... Teodora forlist, overfalt av de voldsomme stormene som plutselig kan reise sig ved St. Mauritius... eller angrepet av gule feber'n som raste på øia siden grådige spekulanter hadde hugget ut skogene av ibenholdt, og øia var blitt sumpig - et utklekningssted for moskitos og febersykdommer. Martens funderte og tenkte. Kanskje de var gått under seil, brå og uvøren som Bagge var - med febern ombord. Ikke mannskap, ikke friske folk nok når de kom ut for orkanene under Kapp. Mangen seiler hadde forlist der. Akk, han tenkte og tenkte. Gikk att og fram på stuegulvet når han kom hjem ved 8-tiden om kvelden. I høst var en termin forfallen. Moratoriet - moratoriet var blitt til en dump sørgemarsj som de vandret efter på Berg. Han skulde vært inne i Kristiania en tur. Det var forskjellige ting. Konfirmasjonskjolen hennes Tea blandt annet. Men han kom sig ikke av gårde. Tea våget ikke å minne ham. Så fortenkt som faren var. Han slet med noe som var anderledes viktig enn denne kjolen. Konfirmasjonen nærmet sig, og Olava syjomfru maste på tøiet.
     En dag Will og Tea satt på værelset sammen og leste lekser, buste det ut av Tea: Aldri vil jeg ha noe med skuter å gjøre - aldri i livet . . . .
     - Du og Leif som er så gla i hverandre.
Tea blev mørkerød.
     - Jeg gifter mig ikke. Ikke med noen sjømann. Gå der i angst og otte. Jeg gifter mig ikke med noen. Jeg vil bli noe - - sånn som Nanna Fedler. Reise bort og tjene mitt brød.
     - Leif er gla i dig, Tea. Han har sagt det. Er du glaere i Karsten kanskje?
     - Karsten - - hm - Karsten er go å danse med, han. Ingen danser som Karsten. Jo  åsså onkel Thorvald. Aldri skal jeg si "nei" når han engagerer mig. Jeg skal danse midt i syne på folk enten det er på tribune eller dansegulv. Onkel Thorvald gifter sig ikke. Derfor er han i godt humør.
     Hun trev forklaringen og danset kammerset rundt efter valsemelodien som enda satt i hodet på henne eller vugget i blodet siden 17. mai. Jeg liker å danse alene, jeg!
     - Leif er mange ganger mere verdt enn Karsten for det om han ikke kan danse. Flink sjømann. Stiger fort. Styrmann om et år eller to. Hadde nettop brev fra'n. Hadde ikke hørt fra dig på en tid sa'n. Skulde hilse dig. "Tea" skrev han med tre streker under.
     Will talte saken for sin beste venn. Tea føk på dør. Hun var heftig av sig denne tiden. Snar til tårene. Til andre tider overstadig munter, eller from som et lam når hun satt bøid over bibelen. Hun kunde saktens sende Leif et brev om det ikke blev så langt. Will og hun sammen. Det kunde nå ham i Bilbao. Siste turen hans. Nei - hun orket ikke likevel. Måtte være kvitt spenningen - seigpiningen. Det måtte vel skje noe en dag. Enten noe riktig ilde eller - - å - hun hadde som et salig håp innerst inne. Tenk om Teodora kom en vakker dag... Overrasket dem. Var Teodora forlist - den beste av fars skuter den som hjalp når det knep... Å Herregud. Konfirmasjonskjolen. Pytt... det gjaldt mye mer... moratoriet. Å godt de hadde det alle dem som ikke hadde skuter og forretninger. For det var helvede på jord. En vulkan som kunde fuse over. Tenk om Fagervik gikk fra dem, der som far hadde lagt ned så mange penger. Og Berg - det vakre hjemmet deres. Far ruinert... Han vilde ta sin død av det. Stakkars far... Betale for andre skulde han til siste øre, men være noen skyldig selv... ikke så mye som du kan legge på neglen din. Gjør aldri gjeld, sa han en dag. Gjeld er det farligste som fins, Tea. Han var hvit i sitt åsyn og øinene svarte da han sa det. Hvor mange tusen hadde ikke han betalt for andre... Mor hennes kjente til noen summer, men på langt nær ikke alt. Hovedsummen var de 90 000 på ett brett som mors egen bror hadde kostet ham. 90 000 og møllene de hadde isammen - en brilliant forretning - gått fra dem, takket være en eneste sønn som onkelen hadde og som var anbragt i forretningen - en sønn der var som et sold i pengeveien. Flott, elegant - var reisende og representerte firmaet. Nå forstod Tea at far kunde være så bitter dengang de hadde vært i den store middagen hos onkel Karl på møllene. Efter ham var Karlemann opkalt. Akk, der var ikke spart på noen ting. Kransekake, høi som i gamle dager. Da de reiste fra selskapet kytte Tea av å storartet det hadde vært. Is og kake og all verdens gods.
     - Jeg får nok betale det, tenker jeg, svarte Martens harskt. Det var ikke mange ordene han talte på reisen hjem. Et halvt år efter, var onkel Karl konkurs, og møllene i andres hender. Det kom som et voldsomt uvær. Noe lignende var det med hans egen bror. Det var de to hardeste slagene som gjorde ham gammel før tiden.
     En kjøbmann - en god venn - fikk ham til å skrive på nogen dager før han gikk konkurs. 40 000. Den dagan glemte Tea aldri. Venner lånte på æresord, 5000-10000. Han så ikke mere til dem. De hadde plukket ham alle sammen, godtroende som han var. Tea elsket far sin. Langt høiere enn moren. Far og datter. Mor og sønn. Slik er det alltid. Kunde hun bare gjøre noe for faren sin. Hjelpe ham. Jo, hun vilde utdanne sig. Bli noe. Tjene penger og hjelpe far.
Gud i himmelen - så forferdelig... Telegrafbudet, så sent på kvelden... bestandig kommer den mann med Norges 1øve og gullsnoren om lua og ødelegger nattesøvnen.
     Martens lukket op. Tea var forsvunnet. Fru Martens blev sittende med strikketøiet, berett på det verste.
     Teodora ankom London. Alt vel. - Først leste Martens det for sig selv 2-3 ganger. Så for henne som satt bøid over arbeidet.
     Dagen efter reiste konsul Martens til Kristiania. Tea skulde få en konfirmasjonsdrakt hun kunde ha glede av. Gullur og kjede og alt som tilhørte. Eldste datteren hans. Teodora efter moren.
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside |  Neste >