|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora kommer hjem, Høgskolen
i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige
| Forside | Neste
>
TEODORA KOMMER HJEM
En av de første dager i oktober ankret
Teodora op på Byfjorden. Skipper Bagge hadde satt rekord. 3 dages
reis fra London. Stiv sydvest kuling. Teodora skjøt fart som en
damper. Hu lengta him, skjønner di. Og så fulgte en lattersalve
som et tordenskrall. Bagge var en kløpper til å seile.. De
fineste skipperne var bergensere den tid, og det var mye på tale
at så fin skute som Teodora skulde hatt sin bergenser. Det var fruen
stemt for. Men slik gikk det ikke. Martens holdt på Bagge. Kav østlending
ute fra øiene. Beste skipperen han kjente. Vel kunde han ta sig
et glass, ja 2 og 3 med, men han var ikke av disse Nordsjøkapteinene
- av dem hadde Martens flere - som lå i køia og drakk fra
de hadde klarert Ferder, og til de lå i Richens kanal.
Bagge var den samme kjempeskikkelsen som før.
Han kunde banne så det lyste. På samme tid godslig som et barn.
Mannskapet holdt av ham. Modig skipper og kjapp forretningsmann. Han sluttet
frakter og ordnet Teodoras veier på havet. Martens hadde ikke hatt
noe å si over henne i alle disse årene - 3 hele år i
tropene i guanofrakt på øiene i Det store ocean nord for Australia
og utenfor Peru, sluttet for sukkerplantasjene. På hjemturen sukkerlast
fra Mauritius til London, og derfra hadde Bagge tenkt sig i balast. Det
bød sig vel ingen skikkelig frakt. Men se om det ikke klaffet for
Bagge. Mens andre skuter gikk i ballast, hadde Teodora en fin-fin last
inne av diverse -- kaffe, te, sukker, vin og frukt. Og nå lå
hun på fjorden med irret kobberhud, uren av muslinger og alt som
kan sette sig fast på et skibsskrog under tropene i 3 hele år.
Klysset rustgult efter kjettingen som hadde rendt ut og inn, og skroget
medtatt av størknet sjøsalt.
Skipper Bagge stod på dekk med en glinsende
gullkjetting over en mektig mave. Hendene begravd i veldige bukselommer.
Hjertet hans svulmet av stolthet og glede over å se sin by igjen.
Ansiktet hans var enn mere glødende og solbrent. Det krusete, kullsvarte
håret hadde fått noen sølvtråder. Hårkransen
kring den blanke skallen hadde trukket sig en del mer tilbake. Men øinene
gnistret med den samme gutteaktige fyrrighet. Han humret av fryd da det
blev folksomt på bryggene. Han gottet sig når han tenkte på
hvad de snakket om inne i byen. Bagge er kommet hjem. Bagge med alle historiene
sine. Skipper Bagge på Teodora.
Ungdom hoppet i båtene og rodde imot
ham. Men op leddern kom ingen før reder'n hadde vært ombord.
Tolderne hadde naturligvis gjort sin visitt. Og Bagge hadde som alltid
traktert dem godt. Som snarest hadde han vært innom kontoret hos
Martens. En tur han hadde gledet sig til eftersom alt var gått brilliant,
uten havarier og uheldige fraktslutninger. Ja, et lite uhell nærmest
til glede for ham selv og skuta. - En englender stakk nesa si litt for
langt fram, fortalte han, sålessen at han pirka på dama mi
- galionsfiguren altså. Men det fekk'n betale. Jeg lot gjøre
en kvinne etter mitt hjerte. Bagge plirte med øinene. Håper
hu faller i konsulens smak. Noe fyldigere enn den andre. Hun var mig for
dank. Blei borte i bølgene. Nei jomfrua - som vi kaller henne der
kom en boblende lyd av underfundig moro - hun er praktfull når hun
står til livet i skum. Slik reisning. Som hun kunde tvinge sjø
og bølger. En ekte "Teodora" - ja, ja, konsulen kan sjøl
se.
Martens var fornøid med regnskapet.
En pen sum opseilt. Gudskjelovogtakk, en god klatt å kaste i gapet
på kreditorene. Men så skulde heller ingen tape ved ham. Moratoriet
var reddet.
Rederen med familie gikk i storbåten.
Det norske flagg var bredd akterut. Vesle-Tea hoppet ned og blev tatt imot
av Ung-Magnus. Hun så op i et par nøttebrune øiner,
et mørkt, krøllete hår, et solbrent bryst. Skjorteærmene
var smøget op tit armehulingen. Damer og ankerer og mangeslags forunderlige
tegn var prikket eller risset inn i huden. To mann med hvert sitt årepar.
Det gikk så det fosset. Den andre var eldre enn Magnus. Skjorten
hans var åpen tit beltestedet. Han var tatovert tvers over det brede
bryst og på overarmen som en kanibalhøvding. Hadde seilt under
tropene siden han var 12 år, sa han. Nå var han 30. Og på
all den tid hadde han bare vært 1 år i land. - Liker mig best
hos svartingene, jeg. Tar hyre sydover så snart jeg kan.
- Venter du ikke til Teodora er seilklar,
spurte Martens.
- Til våren - for lenge å gå
hime. Bruker op alle penga mine. Anneslessen med'n Magnus som har far og
mor ilive og en hel bråta kjærester.
- Martens lo. Har du ingen av det slaget,
du da? - Redd kvinnfolka, jeg. Farlig å gi sig ut med dem. Magnus
er så ung, han. Har inte prøvd noe enda. Nettop døpt
- ha-ha-ha.
Magnus måtte fortelle om dåpen
under linna.
- Jeg blei såpa inn med mastesmørelse
og sværte og skylt over med 3--4 pøser vann, og "nå
hører du til i linjens regioner som en klimatisert person," sa skippern.
Han forestilla Neptun med sjøgras i håret, trefork i hanna
og innhylla i et seil med et reip kring live. Skippern kan finne på
det, han. Slette tid så morosam han er...
Tea satt og så på den vakre karen
som Marianne hadde sveket for den lange, hengslete Reinart med det krokete
snyteskaftet og to huggtenner i overmunn. Gid, som hun kommer til å
angre sig, Marianne. Eller - gjør som ingenting var hendt og titter
fram bak det blomstrete forhenget når bjella sier - klingelingeling,
og Ung-Magnus trer innenfor, river i pottøl og brus, og de er goe
venner som før. Hun må nok se til å få kloa i
Magnus - beste danseren av dem alle.
Magnus var alvorligere blitt, syntes Tea.
Sørget kanskje - , skjønt han kunde få den som var
bedre enn Marianne.
Vel rodd! Båten gled innat skibssiden.
Kapteinen stod øverst på fallrepet og hilste med hånd
til lua. For en underlig følelse å entre Teodora efter tre
- på det fjerde året. Guttene krabbet op leddern som kattunger.
For fru Martens gikk det langsommere. Egentlig hadde skipper Bagge vært
like nøgd om hun ikke var kommet. Han hadde alltid følelsen
av at han ikke var fin nok for henne. Men nå var hun der og rakte
ham fingertuppene. Skipperen klemte til med hele bjønnelabben. Vesle-Tea
tok han i armene og løftet henne til værs. Hurra for Teodora
- sa'n. Stor, vakker jente blitt! Til våren reiser du med mig til
sydhavsøiene og fisker koraller. Er'e ikke så?
Det var fest over skipper og mannskap. Skuta
spylt og skurt. Dekket skinnende hvitt. Messing og mahogni blankpusset.
Dagen var kommet som folkene hadde gledd sig til i måneder, uker,
dager. - Ingen vet bedre å hjemmet betyr, sa tømmermann, enn
den som har vært borte fra det i årevis. De gifte fikk landlov
først, for å møtes med sine. Matrosenes solbrente ansikter
tok sig underlig fremmedartet ut mot bleikfjesene her hjemme.
- Kom med kaffen, stuert! Kapteinen førte
gjestene inn i kahytta, der hjemkomstskålen først blev drukket.
Han skjenkte breddfulle glass for barn og voksne. Bagge vilde ikke høre
om at det var noen som ikke drakk. Ingen avholdssak. Snikk snakk. Skål
- velkommen ombord!
Martens ønsket skipper og styrmann
velkommen hjem. Mannskapet ellers tok ikke del i hjemkomstfesten. Det var
ikke som på landjorda, i kranseskåler og skutelag eller ved
en slåttegrøt og en høikaffe, der alle er like goe
- her var det en dyp, dyp kløft mellem officerer og mannskap. Nytter
ikke å være kamerat med mannskapet, sa Bagge. Men streng og
rettferdig. Matrosene går leddern på babords side. Alltid holde
sig i le. Aldri pipa attafor stormasta. Men ikke overalt var det så
godt om mat som hos skipper Bagge. Folka slipper å gå med brødpåsan,
sa'n, og tigge brød og smør. Det eneste som det var dårlig
med var vann. Det pleier å være rene skybrudd i kanten av passaten,
men denne gangen gikk vi og jakta på ei aldri så lita sky at
den skulde sleppe fra sig noe. Vi fikk litt som vi samla på hyttetake,
men det var likeså mye tobakksaus som vann. Vi brukte det til teen.
Det hadde en bismak. At skipper Bagge var rundelig, fikk barna erfare.
Det var en rikdom på kakekjeks fra England som de ikke hadde drømt
om. Det var ikke en kake eller høiden to som de var opdradd til
- men bare forsyn dere stapp i lommene deres. Værsågo - - Værsågo,
hørtes fra rummet ved siden, en oktav høiere. Ha, ha, ha
- værsågo - Polly - Polly - mange takk - mange takk - fy fan
- fy fan - ha, ha, ha - - Papegøien hermet skipperens rungende latter.
- Men kjære Dem, Bagge. Hvad er'e for
noe? Fru Martens var forferdet over banningen for barnas skyld.
- En present til rederen, frue - et oplivende
element - en papegøie fra Sydhavsøiene.
Barna var styrne av glede. Engelsk kakekjeks
i aldri så mange fasonger var ingenting mot en papegøie i
praktfull, grønn fjærdrakt, rød kalott og hvite ringer
om blå, gammelkloke øier, kommen ut av tropeskogen. Will satte
fingeren i buret. - Pass dig, Will! Papegøien hugg efter ham, bet
i sprinklene med det krumme nebbet, strittet ut i lufta med noen skjellete
ben, satte så den ene kloa i en huske og svang sig oppi med en skoggerlatter.
Pony, Polly - ha, ha, ha, ha! Fa'n til frø - ha, ha, ha - -
Papegøien var vidunderlig, og om Ung-Magnus
blev skjelt ut for å ha lært den ett og annet som ikke hørte
med til god tone, kunde papegøien lære om igjen, sa Bagge,
nå som han kommer sammen med fine folk. De fikk ikke ta det så
nøie om han glemte sig iblandt - ja, det her sannelig hendt mig
mange ganger åsså - Husk på at han er kommet like ut
av tropeskauen og har inte større opdragels.
Nå lot Bagge et teppe falle fra et lite
bur i taket, og de yndigste triller fylte kahytta. Det var kanarifuglen
som var lovt Will. En deilig gul skapning. Å -- som Will blev glad.
Han skulde prise og stelle den, han alene. Ingen andre fikk lov å
røre fuglen hans. Han k1øv op for å snakke med den.
Men fuglen blev redd og fløi buret rundt.
- Gå ned, Will, - skal du høre
den synger for dig. Og kaskader av triller fylte rummet.
- Det er en stor kunstner, sa Martens.
- Den beste jeg kunde finne i London. Og Bagge
skjønte sig på kanarifugler. Men hvad skulde Tea og Maien
få, og Jon som var i hovedstaden . .. . Bagge glemte ingen. Han hadde
med sig en hel butikk. Han drog fram av et skrap et par kullsvarte elefanter
av ibenholt, tunge som bly, med støttenner av elfenben. Dem skulde
Jon ha. Indisk arbeide, kjøpt i Bak-Indien engang han var innom
Bangkok. Derfra stammet også to gullbroderte bordtepper til fruen,
og den utskårne elfenbensviften til Tea. Egentlig konfirmasjonsgave.
Et vidunderlig arbeide. En knipling i ben. Det herligste filigran. På
Ceylon hadde han kjøpt skrinet av svarte og hvite pinnsvinsstråler,
innlagt med skillpadde. Present til Maien. Men Karlemann - - var han glemt
- - han stod slukøret og så på alt de andre fikk. Hadde
skipper Bagge glemt ham. Å nei - - Gå ned, styrmann, og hent
kassa med det rare i! Styrmann kom tilbake med to skrin, eller hvad vi
skal kalle dem, laget som matter i brunt og hvitt, av palmeblader, og rum
inni til skjell og konkylier i alle størrelser og farger. En dør
lukket op til en eventyrverden. Snilehus og skjell så ørsmå,
at en måtte bruke forstørrelsesglass for å se det guddommelige
mesterverk i alle enkeltheter, og andre så store at det måtte
ha et rum for sig sjøl. Farger som blomster, og når man la
dem innat øret, hørte en den underlige, enstonige sangen
som går i ett med havets brusen og er i pakt med øde og evigheten.
- De er samlet av barna i Jap i Karolinenes
øigruppe. På Jap -- sa konsulen - han hadde ikke hørt
at skipperen hadde hatt noe der å gjøre. Men han tok sig i
det med det samme. Han hadde så visst ikke nødig å gå
Bagge efter i sømmene.
Jap ja - et paradis - en Edens hage - jo der
hentet vi røtter og frukter.
Forunderlig med Bagge - ubevisst hyldet han de små livgivende
vesener som enda ikke var opdaget. Han holdt skjørbuk og beriberi
borte ved å proviantere med nøtter og røtter og frukter.
- Og dessuten - fortsatte Bagge - så vakre mennesker fins ikke noe
sted på jorda. Nydelige piker - --- ja jeg kunde fått datter
til høvdingen vilde jeg skåret op nese- og ørebrusk
og hengt disse skjella - sann. Barna lo. Bagge så ut som en høvding
på Jap eller et annet sted i sydhavet.
- Det skulde du gjort, Bagge, og blitt konge
på øia.
- Du sier noe, Will, men når en har
ei dronning som sitter hime og venter - - Det er ikke sikkert noen vilde
overtatt henner. Men en ting er sikkert, jeg har vært mange stand
på jorda, men ikke noe sted er menneskene så løkkelige
som der - fri for all civilisasjon.
- Du liker naturtilstand, Bagge?
- Det jeg har sett av den velsignede civilisasjon
har vært til menneskenes uløkke. Når de klarer sig godt
foruten klær, skole, religion og alt de hvite vil prakke på
dem, hvad skal de så med det? Se her - en tromme, hulet ut av en
trestamme og spent et skinn over av slange eller firfissel som de gjør
vått og dunker på. Nydelig, kunstferdig arbeide. Kvinnene gikk
2 og 2 fram og tilbars, trommet og sang. De laget sig andre instrumenter
åsså. Forunderlig musikk. Grasiøse skikkelser.... Bagge
satt hensunken i tanker som drømte han sig tilbake til paradiset
på øia Jap.
Så viste han fram skytevåben som
de brukte mot djevlene. - Hvit mann ser dem ikke, sa høvdingen.
De holder til i trærne. - Snilde mennesker - - ikke ende på
gavmildhet, fikk de aldri så lite sterkt - -
Fru Martens kvakk da hun hørte om denne
byttehandel - de vites ruin. Så var vel skjellene til Karlemann også
noe som troskyldige mennesker hadde gitt fra sig for en rus. Martens så
at det bekom henne ilde, men barna merket ingenting - de så, hørte
og slukte alt, og Bagge lot fantasien spille; men så tilforladelig,
at de måtte tro hvert evige ord var sant.
Martens vilde gjerne komme bort fra øia
Jap og spurte om seilasen fra Melbourne, da Teodora hadde kvittert Australia,
og Bagge hadde henne hel og holden i sin egen hånd.
Ja, det var guano til sukkerplantasjene vi
måtte drive med. Utålelig å tenke på at der lå
tykke lag, hundreder, ja tusener år gammel hevd som kunde få
sukkerrøret til å vokse like inn i himmerike og gjøre
Queensland til et rikt land, og rederne hjemme til grunnrike mennesker.
Et yrende fugleliv på øiene. Pelikaner og sjøløver
lå på land om natta og skorpioner, giftige som slanger. Ett
stikk kan drepe en mann.
- Men guanoen, hvordan fikk De den fatt?
- Den ligger åpen for enhver å
forsyne sig med. Men småøiene i Det store eller stille osean
er farlige. De er idag og imorgen kan de være forsvunne, og vi med
dem. Nei, jag våget ikke mer enn den ene gangen å ta chancen.
Vi seilte til Guanape og Chinkasøiene utenfor Peru. Der betaler
vi en avgift. Men så har vi åsså som en liten sikkerhet.
En patron som dirrigerer lastingen og har kulier til å arbeide for
sig. Så uløkkelige mennesker har jag aldri sett, og så
stygt behandla. De hoppa til sjøss som måker og blei borte.
Heller døden enn et slikt hundeliv. Båtene fikk tørn
efter tur. Patron signaliserte. Men fekk'n ei kasse genever, så kunde
en komme til før andre. Der hendte mye rart - bevares væl.
Det lå ei skute tett ved oss, ferdiglasta. Kokk og matroser var negrer.
Og så skulde skippern til Callao og klare ut skuta. Ellers var det
en spaniol, et krigsfartøi som krevde op skatten. Men han måtte
av gårde og to negrer var med 'n. Det varte og det rakk - - hverken
skipper eller negrer kom igjen. Så fikk styrmann se at revolveren
i lugaren til skippern var borte. Da skjønte'n åssen det hadde
sig. Undersøkt blei øier og holmer, men hverken svart eller
hvit var å finne. Å nei - det ligger mange bein å bleikner
på fjerne kyster for disse pengenes skyld. Den som våger noe
vinner, heter det. Det var vel så han tenkte en svenske fra Gefle
også som var samtidig med oss. Han vilde være fort ferdig.
Tjene penger og komme sig av gårde. Han la skuta ved Djevlesnuta
et stygt sted på øia, åpent for været om det skulde
ryke op til storm. Og stormbygene kommer før en vet orde av det,
trillendes nedover berget som ulltuller, og skuta som ligger med akterenden
mot land, blir kjørt framover, og er en inte parat til å kappe
ankere, så - hurra mig rundt. Sånn gikk det med svensken altså.
Sleit sig og sank. Så inte mere til folka eller noe. Den båten
var nå nærmest som ei likkiste å regne for. Gjaldt vel
å vri siste slumpen av penger ut av henner. Ja, ja, ja, - det går
mangt for sig som ikke er som det skal være. Men kanskje kunde
hu vesle der - Bagge nikket over til Tea - ha løst for å høre
litt romantikk, litt kjærlighet, mener jeg. Hu er i den aldern at
dem liker kjærlighetshistorier.
- Fru Martens blev urolig. Men
Bagge vørte det ikke. Det hendte nemlig noe nokså
romantisk. En skipper hadde frua si ombord og dattera også - rektig
ei pen pike. Og så lå det en sværing av en båt
fra Liverpool - større og flottere enn noen av oss andre - og kaptein
blei forelska i jenta opetter begge ørene. Gjorde fine selskaper
og gav store foræringer. Og fridde. Ja, mora syntes godt om'n, og
dattera au. Det er så rart med kvinnfolka - dem tenker inte, skjønner
di. Men faren vilde inte høre om gifting før de kom til England.
Han kjente til mange pene piker som var blitt narra og bedradd. Hjelper
inte om dem lover gull og grønne skoger - sjøfolka
er inte å stole på sålessen. Kanskje han hadde ei jente
i en annen havn, åsså han - hahaha - en latter som begynte
likesom inne i maven og fortsatte som en gurgling i halsen, og siden fylte
kahytta med et tordenbrak. Fru Martens likte sig ikke. Ikke heldig for
Tea å høre på sånt. Men Tea vilde gjerne høre
og var gruelig bedrøvet da Martens ledet samtalen over i en annen
gate.
- Hadde De mye storm og hardt
vær, Bagge, og Teodora --- hvordan klarte hun sjøen?
- Teodora er all right. Men siden
De spørr skal jeg fortelle om et vær, et overhendig stygt
vær. Vi skynte oss ut fra Port Louis på St. Mauritius før
febærn fikk gjort ende på oss. Best å komme ut av hullet,
tenkte jeg, for her regjerer den vonde sjøl. Annenstyrmann var smitta
og lå under dekk og vrei sig. Jeg kylte i'n en hel ladning kinin
og var sjøl med å laste skuta med
sukkerfustasjer alt jeg orka. Men da vi kom utpå, blåste det
op en orkan av verste slage. Barometre sank mot null. Svarte natta omkring
oss, enda det var lyse dagen. Den karen som var sammen med'n Magnus og
henta herskapet, han hadde vi så nær mista. En sjø slo
mot styrbords låring og kylte'n ned i le. Der fikk Magnus tak i det
ene beine hans. Kroppen var utafor. Dengang holdt det på å
gå galt med oss alle sammen, men inte var Teodora og våres
tid ute - - å nei, vi fikk lov å komma hjem. Men det jeg skulde
fortalt, var det forunderlige syne vi hadde, straks før det hendte,
det med gutten og den fæle stormen. De har vel hørt om den
flyvende hollender. Den kan en møte i sin staseligste skikkelse,
høirigga med veldig seilføing, i tropene og i de store verdenshavene,
og Gud hjelpe hver og en som møter den. De kan likeså godt
beslå seila og kappe riggen, for den flyvende hollender spår
storm og uløkke. Plutselig så både jeg og mannskapet
en fullriggar komme brusende mot vårs. Gutta skreik for de trodde
han vilde seile vårs sønder og sammen, men den dreide av,
glei lydløst forbi skipssia i lynende fart. Det lyste rart fra noen
firkanta glass akterut. Så forsvant den i forrykende storm. Annen
gang kom'n akter og styrte kloss på, men dreide undav i siste øieblikk.
3 ganger viste'n sig. Ingen mann ombord som ikke så'n, men nødig
vilde de snakke om det. Vi trodde jo alle at våres siste stund var
kommet. Død og undergang spår hollendern, akkurat som draugen
i den halve båten der nord. Men gudskjelov - gutten har vi med oss.
Annenstyrmann åsså, og Teodora bestod prøven. Bagge
hadde nå sine tanker. Han mente at gallionsfiguren - den skjønne,
svulmende kvinne under baugsprydet - hadde vært Teodoras beskytter
og gode ånd i farens stund.
Beretningen om hollenderen hadde
lagt alvor over selskapet. Bare Karlemann hoppet utålmodig på
krakken.
- Vil du ut og prøve dig
i riggen, gutt ....Kjenne åssen det er å væra sjømann
- - men bare et støkke - - Gå op vevlingæne og bramvantene
til opunder merse - inte lenger. Jeg gir ingen smågutt lov til å
klenge i riggen.
- Det er rett, sa Martens. Forsiktig
gutter!
Will og Karl var ute av døra
i røde rappet, og småjentene fulgte dem i helene. Moro å
springe om på dekket, snuse i alle kroker og snakke med
sjøfolka. Teodora var som en merkverdig klode, en fremmed verden,
full av eksotiske eventyr.
- Å ja, sa stuerten, hu
gjømmer på mangeslags hendelser, Teodora - en hel romanbok.
Skippern har nok å fortelle i hele vinter.
Når småjentene bøide
sig uteuer rekka, fikk de øie på et myldrende liv av båter
og guttunger som padlet og rodde langs skrbssiden og ropte op efter
skibskjeks. Stuerten kastet ned til dem. De sloss og skrek efter mer. Det
var ikke fritt for de følte sig, Maien og Tea som hørte til
på det gilde skibet. Likesom Jomfrua under baugsprydet så de
i anmassende hovmod ned på det kravlende kryp.
Men ingen slapp op ledderen før
rederens var fra borde. Tea bad faren vente til hun hadde hørt Magnus
synge - bare en eneste sang. Så tok Magnus trekkspillet, satte sig
framme på bakken,lot fingrene gli nedover klaviaturet og sang et
eneste vers:
En jeger gikk og jaget alt uti
skogen grønn.
Så møtte han en
pige som var så skjønn, så skjønn.
Hvorhen, hvorhen skjønn
eige?
Hvorhen, hvorhen stolt mø?
Jeg skal hjem til min fader.
Han bor i skogen grønn.
-
Akk, lov mig først ditt
hjerte før du forlader mig!
En annen har mitt hjerte. Jeg
kan ei elske dig.
- Du store tid, så melantrisk
den var! Gutten som Magnus reddet i stormen ved St. Mauritius, kom slentrende.
- Synger'u om uløkkelig kjærlighet gutt! Jentehugen er slengin,
men inte er det noe å sørge over. Vi er inte så trufaste,
vi heller. Er'e Marianne du tenker på?
- Holder du inte kjeft, så
Gud nåde dig - Hvem skal få dem fine postelinsbikkjene du kjøpte
i London, Magnus? Te dem fram for småfrøknene, du!
- Jeg treffer vel alltis den som vil ha dem. Men du med florida-flaska
og kaffekoppene -
- Gamlekjæresten min skal få
det. Hu er gift med en annen. Sørjer inte. Kvinnfolk nok.
Tea satt slik til at hun hørte
hvad Bagge og Martens snakket i sammen.
- Prektig sjømann, han
Magnus - uforfæra,modig, storvakker kar og slik sanger, men stakkars
gutt - jentene er reint styrne etter'n. Jeg er redd de har fart noe ilde
med'n i London ....
Tea skjønte ikke kvad skipper
Bagge mente, men en ting hadde hun lagt merke til - Magnus var ikke den
samme muntre, livsglade sjel som før, dengang han svinget Marianne
i skutelaget på verven.
Martens var i et strålende
humør og takket for sig og sine. Will måtte ha kanarifuglen
med sig. De kunde ikke skilles. - Og papegøien - ropte Karlemann
- og alle skjella mine....
- Alt sammen skal komme med, sa
kaptein.Han varskudde styrmann at han fikk ta ut mannskap og gjøre
båt klar.
Rederen og huslyden hans gikk
fra borde.
Styrmann kommanderte - sett av!
Et par dager senere stod grosserer
Markussen i den skumle hule, der konsul Martens hadde kontor. Han kom i
all sin glans og stakk underlig av mot det gamle, luvslitte rum.
- Det er sku bra nok, sa alltid
Martens når hans hustru snakket om et nytt trekk på sofaen
eller en liten oppussning.
Hvad vilde grossereren her ....
En stor, ny damper innkjøpt. Om konsulen vilde være parthaver
- - et par aksjer til å begynne med. Grossereren gratulerte med Teodora.
Han var smiskende blid.
Konsulen rettet sig. Han stod
midt i blandt flåten av seilere. De hang rundt ham på veggen.
Gamle-Kristine og Ny-Kristine, Skjold, Ferder. Fra den eldste type som
lignet hollandske koffer - like breie for som akter - til skarpseileren
Teodora. Det strammet i munnvikene da han svarte: Nei, hr. grosserer -
-nei - ellers takk.
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside |
Neste >
|