Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora kommer hjem, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >
 

TEODORA KOMMER HJEM

     En av de første dager i oktober ankret Teodora op på Byfjorden. Skipper Bagge hadde satt rekord. 3 dages reis fra London. Stiv sydvest kuling. Teodora skjøt fart som en damper. Hu lengta him, skjønner di. Og så fulgte en lattersalve som et tordenskrall. Bagge var en kløpper til å seile.. De fineste skipperne var bergensere den tid, og det var mye på tale at så fin skute som Teodora skulde hatt sin bergenser. Det var fruen stemt for. Men slik gikk det ikke. Martens holdt på Bagge. Kav østlending ute fra øiene. Beste skipperen han kjente. Vel kunde han ta sig et glass, ja 2 og 3 med, men han var ikke av disse Nordsjøkapteinene - av dem hadde Martens flere - som lå i køia og drakk fra de hadde klarert Ferder, og til de lå i Richens kanal.
     Bagge var den samme kjempeskikkelsen som før. Han kunde banne så det lyste. På samme tid godslig som et barn. Mannskapet holdt av ham. Modig skipper og kjapp forretningsmann. Han sluttet frakter og ordnet Teodoras veier på havet. Martens hadde ikke hatt noe å si over henne i alle disse årene - 3 hele år i tropene i guanofrakt på øiene i Det store ocean nord for Australia og utenfor Peru, sluttet for sukkerplantasjene. På hjemturen sukkerlast fra Mauritius til London, og derfra hadde Bagge tenkt sig i balast. Det bød sig vel ingen skikkelig frakt. Men se om det ikke klaffet for Bagge. Mens andre skuter gikk i ballast, hadde Teodora en fin-fin last inne av diverse -- kaffe, te, sukker, vin og frukt. Og nå lå hun på fjorden med irret kobberhud, uren av muslinger og alt som kan sette sig fast på et skibsskrog under tropene i 3 hele år. Klysset rustgult efter kjettingen som hadde rendt ut og inn, og skroget medtatt av størknet sjøsalt.
     Skipper Bagge stod på dekk med en glinsende gullkjetting over en mektig mave. Hendene begravd i veldige bukselommer. Hjertet hans svulmet av stolthet og glede over å se sin by igjen. Ansiktet hans var enn mere glødende og solbrent. Det krusete, kullsvarte håret hadde fått noen sølvtråder. Hårkransen kring den blanke skallen hadde trukket sig en del mer tilbake. Men øinene gnistret med den samme gutteaktige fyrrighet. Han humret av fryd da det blev folksomt på bryggene. Han gottet sig når han tenkte på hvad de snakket om inne i byen. Bagge er kommet hjem. Bagge med alle historiene sine. Skipper Bagge på Teodora.
     Ungdom hoppet i båtene og rodde imot ham. Men op leddern kom ingen før reder'n hadde vært ombord. Tolderne hadde naturligvis gjort sin visitt. Og Bagge hadde som alltid traktert dem godt. Som snarest hadde han vært innom kontoret hos Martens. En tur han hadde gledet sig til eftersom alt var gått brilliant, uten havarier og uheldige fraktslutninger. Ja, et lite uhell nærmest til glede for ham selv og skuta. - En englender stakk nesa si litt for langt fram, fortalte han, sålessen at han pirka på dama mi - galionsfiguren altså. Men det fekk'n betale. Jeg lot gjøre en kvinne etter mitt hjerte. Bagge plirte med øinene. Håper hu faller i konsulens smak. Noe fyldigere enn den andre. Hun var mig for dank. Blei borte i bølgene. Nei jomfrua - som vi kaller henne der kom en boblende lyd av underfundig moro - hun er praktfull når hun står til livet i skum. Slik reisning. Som hun kunde tvinge sjø og bølger. En ekte "Teodora" - ja, ja, konsulen kan sjøl se.
     Martens var fornøid med regnskapet. En pen sum opseilt. Gudskjelovogtakk, en god klatt å kaste i gapet på kreditorene. Men så skulde heller ingen tape ved ham. Moratoriet var reddet.
     Rederen med familie gikk i storbåten. Det norske flagg var bredd akterut. Vesle-Tea hoppet ned og blev tatt imot av Ung-Magnus. Hun så op i et par nøttebrune øiner, et mørkt, krøllete hår, et solbrent bryst. Skjorteærmene var smøget op tit armehulingen. Damer og ankerer og mangeslags forunderlige tegn var prikket eller risset inn i huden. To mann med hvert sitt årepar. Det gikk så det fosset. Den andre var eldre enn Magnus. Skjorten hans var åpen tit beltestedet. Han var tatovert tvers over det brede bryst og på overarmen som en kanibalhøvding. Hadde seilt under tropene siden han var 12 år, sa han. Nå var han 30. Og på all den tid hadde han bare vært 1 år i land. - Liker mig best hos svartingene, jeg. Tar hyre sydover så snart jeg kan.
     - Venter du ikke til Teodora er seilklar, spurte Martens.
     - Til våren - for lenge å gå hime. Bruker op alle penga mine. Anneslessen med'n Magnus som har far og mor ilive og en hel bråta kjærester.
     - Martens lo. Har du ingen av det slaget, du da? - Redd kvinnfolka, jeg. Farlig å gi sig ut med dem. Magnus er så ung, han. Har inte prøvd noe enda. Nettop døpt - ha-ha-ha.
     Magnus måtte fortelle om dåpen under linna.
     - Jeg blei såpa inn med mastesmørelse og sværte og skylt over med 3--4 pøser vann, og "nå hører du til i linjens regioner som en klimatisert person," sa skippern. Han forestilla Neptun med sjøgras i håret, trefork i hanna og innhylla i et seil med et reip kring live. Skippern kan finne på det, han. Slette tid så morosam han er...
     Tea satt og så på den vakre karen som Marianne hadde sveket for den lange, hengslete Reinart med det krokete snyteskaftet og to huggtenner i overmunn. Gid, som hun kommer til å angre sig, Marianne. Eller - gjør som ingenting var hendt og titter fram bak det blomstrete forhenget når bjella sier - klingelingeling, og Ung-Magnus trer innenfor, river i pottøl og brus, og de er goe venner som før. Hun må nok se til å få kloa i Magnus - beste danseren av dem alle.
     Magnus var alvorligere blitt, syntes Tea. Sørget kanskje - , skjønt han kunde få den som var bedre enn Marianne.
     Vel rodd! Båten gled innat skibssiden. Kapteinen stod øverst på fallrepet og hilste med hånd til lua. For en underlig følelse å entre Teodora efter tre - på det fjerde året. Guttene krabbet op leddern som kattunger. For fru Martens gikk det langsommere. Egentlig hadde skipper Bagge vært like nøgd om hun ikke var kommet. Han hadde alltid følelsen av at han ikke var fin nok for henne. Men nå var hun der og rakte ham fingertuppene. Skipperen klemte til med hele bjønnelabben. Vesle-Tea tok han i armene og løftet henne til værs. Hurra for Teodora - sa'n. Stor, vakker jente blitt! Til våren reiser du med mig til sydhavsøiene og fisker koraller. Er'e ikke så?
     Det var fest over skipper og mannskap. Skuta spylt og skurt. Dekket skinnende hvitt. Messing og mahogni blankpusset. Dagen var kommet som folkene hadde gledd sig til i måneder, uker, dager. - Ingen vet bedre å hjemmet betyr, sa tømmermann, enn den som har vært borte fra det i årevis. De gifte fikk landlov først, for å møtes med sine. Matrosenes solbrente ansikter tok sig underlig fremmedartet ut mot bleikfjesene her hjemme.
     - Kom med kaffen, stuert! Kapteinen førte gjestene inn i kahytta, der hjemkomstskålen først blev drukket. Han skjenkte breddfulle glass for barn og voksne. Bagge vilde ikke høre om at det var noen som ikke drakk. Ingen avholdssak. Snikk snakk. Skål - velkommen ombord!
     Martens ønsket skipper og styrmann velkommen hjem. Mannskapet ellers tok ikke del i hjemkomstfesten. Det var ikke som på landjorda, i kranseskåler og skutelag eller ved en slåttegrøt og en høikaffe, der alle er like goe - her var det en dyp, dyp kløft mellem officerer og mannskap. Nytter ikke å være kamerat med mannskapet, sa Bagge. Men streng og rettferdig. Matrosene går leddern på babords side. Alltid holde sig i le. Aldri pipa attafor stormasta. Men ikke overalt var det så godt om mat som hos skipper Bagge. Folka slipper å gå med brødpåsan, sa'n, og tigge brød og smør. Det eneste som det var dårlig med var vann. Det pleier å være rene skybrudd i kanten av passaten, men denne gangen gikk vi og jakta på ei aldri så lita sky at den skulde sleppe fra sig noe. Vi fikk litt som vi samla på hyttetake, men det var likeså mye tobakksaus som vann. Vi brukte det til teen. Det hadde en bismak. At skipper Bagge var rundelig, fikk barna erfare. Det var en rikdom på kakekjeks fra England som de ikke hadde drømt om. Det var ikke en kake eller høiden to som de var opdradd til - men bare forsyn dere stapp i lommene deres. Værsågo - - Værsågo, hørtes fra rummet ved siden, en oktav høiere. Ha, ha, ha - værsågo - Polly - Polly - mange takk - mange takk - fy fan - fy fan - ha, ha, ha - - Papegøien hermet skipperens rungende latter.
     - Men kjære Dem, Bagge. Hvad er'e for noe? Fru Martens var forferdet over banningen for barnas skyld.
     - En present til rederen, frue - et oplivende element - en papegøie fra Sydhavsøiene.
     Barna var styrne av glede. Engelsk kakekjeks i aldri så mange fasonger var ingenting mot en papegøie i praktfull, grønn fjærdrakt, rød kalott og hvite ringer om blå, gammelkloke øier, kommen ut av tropeskogen. Will satte fingeren i buret. - Pass dig, Will! Papegøien hugg efter ham, bet i sprinklene med det krumme nebbet, strittet ut i lufta med noen skjellete ben, satte så den ene kloa i en huske og svang sig oppi med en skoggerlatter. Pony, Polly - ha, ha, ha, ha! Fa'n til frø - ha, ha, ha - -
     Papegøien var vidunderlig, og om Ung-Magnus blev skjelt ut for å ha lært den ett og annet som ikke hørte med til god tone, kunde papegøien lære om igjen, sa Bagge, nå som han kommer sammen med fine folk. De fikk ikke ta det så nøie om han glemte sig iblandt - ja, det her sannelig hendt mig mange ganger åsså - Husk på at han er kommet like ut av tropeskauen og har inte større opdragels.
     Nå lot Bagge et teppe falle fra et lite bur i taket, og de yndigste triller fylte kahytta. Det var kanarifuglen som var lovt Will. En deilig gul skapning. Å -- som Will blev glad. Han skulde prise og stelle den, han alene. Ingen andre fikk lov å røre fuglen hans. Han k1øv op for å snakke med den. Men fuglen blev redd og fløi buret rundt.
     - Gå ned, Will, - skal du høre den synger for dig. Og kaskader av triller fylte rummet.
     - Det er en stor kunstner, sa Martens.
     - Den beste jeg kunde finne i London. Og Bagge skjønte sig på kanarifugler. Men hvad skulde Tea og Maien få, og Jon som var i hovedstaden . .. . Bagge glemte ingen. Han hadde med sig en hel butikk. Han drog fram av et skrap et par kullsvarte elefanter av ibenholt, tunge som bly, med støttenner av elfenben. Dem skulde Jon ha. Indisk arbeide, kjøpt i Bak-Indien engang han var innom Bangkok. Derfra stammet også to gullbroderte bordtepper til fruen, og den utskårne elfenbensviften til Tea. Egentlig konfirmasjonsgave. Et vidunderlig arbeide. En knipling i ben. Det herligste filigran. På Ceylon hadde han kjøpt skrinet av svarte og hvite pinnsvinsstråler, innlagt med skillpadde. Present til Maien. Men Karlemann - - var han glemt - - han stod slukøret og så på alt de andre fikk. Hadde skipper Bagge glemt ham. Å nei - - Gå ned, styrmann, og hent kassa med det rare i! Styrmann kom tilbake med to skrin, eller hvad vi skal kalle dem, laget som matter i brunt og hvitt, av palmeblader, og rum inni til skjell og konkylier i alle størrelser og farger. En dør lukket op til en eventyrverden. Snilehus og skjell så ørsmå, at en måtte bruke forstørrelsesglass for å se det guddommelige mesterverk i alle enkeltheter, og andre så store at det måtte ha et rum for sig sjøl. Farger som blomster, og når man la dem innat øret, hørte en den underlige, enstonige sangen som går i ett med havets brusen og er i pakt med øde og evigheten.
     - De er samlet av barna i Jap i Karolinenes øigruppe. På Jap -- sa konsulen - han hadde ikke hørt at skipperen hadde hatt noe der å gjøre. Men han tok sig i det med det samme. Han hadde så visst ikke nødig å gå Bagge efter i sømmene.
     Jap ja - et paradis - en Edens hage - jo der hentet vi røtter og frukter.
Forunderlig med Bagge - ubevisst hyldet han de små livgivende vesener som enda ikke var opdaget. Han holdt skjørbuk og beriberi borte ved å proviantere med nøtter og røtter og frukter. - Og dessuten - fortsatte Bagge - så vakre mennesker fins ikke noe sted på jorda. Nydelige piker - --- ja jeg kunde fått datter til høvdingen vilde jeg skåret op nese- og ørebrusk og hengt disse skjella - sann. Barna lo. Bagge så ut som en høvding på Jap eller et annet sted i sydhavet.
     - Det skulde du gjort, Bagge, og blitt konge på øia.
     - Du sier noe, Will, men når en har ei dronning som sitter hime og venter - - Det er ikke sikkert noen vilde overtatt henner. Men en ting er sikkert, jeg har vært mange stand på jorda, men ikke noe sted er menneskene så løkkelige som der - fri for all civilisasjon.
     - Du liker naturtilstand, Bagge?
     - Det jeg har sett av den velsignede civilisasjon har vært til menneskenes uløkke. Når de klarer sig godt foruten klær, skole, religion og alt de hvite vil prakke på dem, hvad skal de så med det? Se her - en tromme, hulet ut av en trestamme og spent et skinn over av slange eller firfissel som de gjør vått og dunker på. Nydelig, kunstferdig arbeide. Kvinnene gikk 2 og 2 fram og tilbars, trommet og sang. De laget sig andre instrumenter åsså. Forunderlig musikk. Grasiøse skikkelser.... Bagge satt hensunken i tanker som drømte han sig tilbake til paradiset på øia Jap.
     Så viste han fram skytevåben som de brukte mot djevlene. - Hvit mann ser dem ikke, sa høvdingen. De holder til i trærne. - Snilde mennesker - - ikke ende på gavmildhet, fikk de aldri så lite sterkt - -
     Fru Martens kvakk da hun hørte om denne byttehandel - de vites ruin. Så var vel skjellene til Karlemann også noe som troskyldige mennesker hadde gitt fra sig for en rus. Martens så at det bekom henne ilde, men barna merket ingenting - de så, hørte og slukte alt, og Bagge lot fantasien spille; men så tilforladelig, at de måtte tro hvert evige ord var sant.
     Martens vilde gjerne komme bort fra øia Jap og spurte om seilasen fra Melbourne, da Teodora hadde kvittert Australia, og Bagge hadde henne hel og holden i sin egen hånd.
     Ja, det var guano til sukkerplantasjene vi måtte drive med. Utålelig å tenke på at der lå tykke lag, hundreder, ja tusener år gammel hevd som kunde få sukkerrøret til å vokse like inn i himmerike og gjøre Queensland til et rikt land, og rederne hjemme til grunnrike mennesker. Et yrende fugleliv på øiene. Pelikaner og sjøløver lå på land om natta og skorpioner, giftige som slanger. Ett stikk kan drepe en mann.
     - Men guanoen, hvordan fikk De den fatt?
     - Den ligger åpen for enhver å forsyne sig med. Men småøiene i Det store eller stille osean er farlige. De er idag og imorgen kan de være forsvunne, og vi med dem. Nei, jag våget ikke mer enn den ene gangen å ta chancen. Vi seilte til Guanape og Chinkasøiene utenfor Peru. Der betaler vi en avgift. Men så har vi åsså som en liten sikkerhet. En patron som dirrigerer lastingen og har kulier til å arbeide for sig. Så uløkkelige mennesker har jag aldri sett, og så stygt behandla. De hoppa til sjøss som måker og blei borte. Heller døden enn et slikt hundeliv. Båtene fikk tørn efter tur. Patron signaliserte. Men fekk'n ei kasse genever, så kunde en komme til før andre. Der hendte mye rart - bevares væl. Det lå ei skute tett ved oss, ferdiglasta. Kokk og matroser var negrer. Og så skulde skippern til Callao og klare ut skuta. Ellers var det en spaniol, et krigsfartøi som krevde op skatten. Men han måtte av gårde og to negrer var med 'n. Det varte og det rakk - - hverken skipper eller negrer kom igjen. Så fikk styrmann se at revolveren i lugaren til skippern var borte. Da skjønte'n åssen det hadde sig. Undersøkt blei øier og holmer, men hverken svart eller hvit var å finne. Å nei - det ligger mange bein å bleikner på fjerne kyster for disse pengenes skyld. Den som våger noe vinner, heter det. Det var vel så han tenkte en svenske fra Gefle også som var samtidig med oss. Han vilde være fort ferdig. Tjene penger og komme sig av gårde. Han la skuta ved Djevlesnuta et stygt sted på øia, åpent for været om det skulde ryke op til storm. Og stormbygene kommer før en vet orde av det, trillendes nedover berget som ulltuller, og skuta som ligger med akterenden mot land, blir kjørt framover, og er en inte parat til å kappe ankere, så - hurra mig rundt. Sånn gikk det med svensken altså. Sleit sig og sank. Så inte mere til folka eller noe. Den båten var nå nærmest som ei likkiste å regne for. Gjaldt vel å vri siste slumpen av penger ut av henner. Ja, ja, ja, - det går mangt for sig som ikke er som det skal være. Men kanskje  kunde hu vesle der - Bagge nikket over til Tea - ha løst for å høre litt romantikk, litt kjærlighet, mener jeg. Hu er i den aldern at dem liker kjærlighetshistorier. 
       - Fru Martens blev urolig. Men Bagge vørte det ikke. Det hendte nemlig    noe nokså romantisk. En skipper hadde frua si ombord og dattera også - rektig ei pen pike. Og så lå det en sværing av en båt fra Liverpool - større og flottere enn noen av oss andre - og kaptein blei forelska i jenta opetter begge ørene. Gjorde fine selskaper og gav store foræringer. Og fridde. Ja, mora syntes godt om'n, og dattera au. Det er så rart med kvinnfolka - dem tenker inte, skjønner di. Men faren vilde inte høre om gifting før de kom til England. Han kjente til mange pene piker som var blitt narra og bedradd. Hjelper inte om dem lover gull   og grønne skoger - sjøfolka er inte å stole på sålessen. Kanskje han hadde ei jente i en annen havn, åsså han - hahaha - en latter som begynte likesom inne i maven og fortsatte som en gurgling i halsen, og siden fylte kahytta med et tordenbrak. Fru Martens likte sig ikke. Ikke heldig for Tea å høre på sånt. Men Tea vilde gjerne høre og var gruelig bedrøvet da Martens ledet samtalen over i en annen gate.
       - Hadde De mye storm og hardt vær, Bagge, og Teodora --- hvordan klarte hun sjøen?
       - Teodora er all right. Men siden De spørr skal jeg fortelle om et vær, et overhendig stygt vær. Vi skynte oss ut fra Port Louis på St. Mauritius før febærn fikk gjort ende på oss. Best å komme ut av hullet, tenkte jeg, for her regjerer den vonde sjøl. Annenstyrmann var smitta og lå under dekk og vrei sig. Jeg kylte i'n en hel ladning kinin og var sjøl med å laste skuta med       sukkerfustasjer alt jeg orka. Men da vi kom utpå, blåste det op en orkan av verste slage. Barometre sank mot null. Svarte natta omkring oss, enda det var lyse dagen. Den karen som var sammen med'n Magnus og henta herskapet, han hadde vi så nær mista. En sjø slo mot styrbords låring og kylte'n ned i le. Der fikk Magnus tak i det ene beine hans. Kroppen var utafor. Dengang holdt det på å gå galt med oss alle sammen, men inte var Teodora og våres tid ute - - å nei, vi fikk lov å komma hjem. Men det jeg skulde fortalt, var det forunderlige syne vi hadde, straks før det hendte, det med gutten og den fæle stormen. De har vel hørt om den flyvende hollender. Den kan en møte i sin staseligste skikkelse, høirigga med veldig seilføing, i tropene og i de store verdenshavene, og Gud hjelpe hver og en som møter den. De kan likeså godt beslå seila og kappe riggen, for den flyvende hollender spår storm og uløkke. Plutselig så både jeg og mannskapet en fullriggar komme brusende mot vårs. Gutta skreik for de trodde han vilde seile vårs sønder og sammen, men den dreide av, glei lydløst forbi skipssia i lynende fart. Det lyste rart fra noen firkanta glass akterut. Så forsvant den i forrykende storm. Annen gang kom'n akter og styrte kloss på, men dreide undav i siste øieblikk. 3 ganger viste'n sig. Ingen mann ombord som ikke så'n, men nødig vilde de snakke om det. Vi trodde jo alle at våres siste stund var kommet. Død og undergang spår hollendern, akkurat som draugen i den halve båten der nord. Men gudskjelov - gutten har vi med oss. Annenstyrmann åsså, og Teodora bestod prøven. Bagge hadde nå sine tanker. Han mente at gallionsfiguren - den skjønne, svulmende kvinne  under baugsprydet - hadde vært Teodoras beskytter og gode ånd i farens stund.
       Beretningen om hollenderen hadde lagt alvor over selskapet. Bare Karlemann hoppet utålmodig på krakken.
       - Vil du ut og prøve dig i riggen, gutt ....Kjenne åssen det er å væra sjømann - - men bare et støkke - - Gå op vevlingæne og bramvantene til opunder merse - inte lenger. Jeg gir ingen smågutt lov til å klenge i riggen.
       - Det er rett, sa Martens. Forsiktig gutter!
       Will og Karl var ute av døra i røde rappet, og småjentene fulgte dem i helene. Moro å springe om på dekket, snuse i alle kroker og snakke med       sjøfolka. Teodora var som en merkverdig klode, en fremmed verden, full av eksotiske eventyr.
       - Å ja, sa stuerten, hu gjømmer på mangeslags hendelser, Teodora - en hel romanbok. Skippern har nok å fortelle i hele vinter.
       Når småjentene bøide sig uteuer rekka, fikk de øie på et myldrende liv av båter og guttunger  som padlet og rodde langs skrbssiden og ropte op efter skibskjeks. Stuerten kastet ned til dem. De sloss og skrek efter mer. Det var ikke fritt for de følte sig, Maien og Tea som hørte til på det gilde skibet. Likesom Jomfrua under baugsprydet så de i anmassende hovmod ned på det kravlende kryp.
       Men ingen slapp op ledderen før rederens var fra borde. Tea bad faren vente til hun hadde hørt Magnus synge - bare en eneste sang. Så tok Magnus trekkspillet, satte sig framme på bakken,lot fingrene gli nedover klaviaturet og sang et eneste vers:

       En jeger gikk og jaget alt uti skogen grønn.
       Så møtte han en pige som var så skjønn, så skjønn.
       Hvorhen, hvorhen skjønn eige?
       Hvorhen, hvorhen stolt mø?
       Jeg skal hjem til min fader.
       Han bor i skogen grønn. -
       Akk, lov mig først ditt hjerte før du forlader mig!
       En annen har mitt hjerte. Jeg kan ei elske dig.

       - Du store tid, så melantrisk den var! Gutten som Magnus reddet i stormen ved St. Mauritius, kom slentrende. - Synger'u om uløkkelig kjærlighet gutt! Jentehugen er slengin, men inte er det noe å sørge over. Vi er inte så trufaste, vi heller. Er'e Marianne du tenker på?
       - Holder du inte kjeft, så Gud nåde dig - Hvem skal få dem fine postelinsbikkjene du kjøpte i London, Magnus? Te dem fram for småfrøknene, du!
- Jeg treffer vel alltis den som vil ha dem. Men du med florida-flaska og kaffekoppene -
      - Gamlekjæresten min skal få det. Hu er gift med en annen. Sørjer inte. Kvinnfolk nok.
       Tea satt slik til at hun hørte hvad Bagge og Martens snakket i sammen.
       - Prektig sjømann, han Magnus - uforfæra,modig, storvakker kar og slik sanger, men stakkars gutt - jentene er reint styrne etter'n. Jeg er redd de har fart noe ilde med'n i London ....
       Tea skjønte ikke kvad skipper Bagge mente, men en ting hadde hun lagt merke til - Magnus var ikke den samme muntre, livsglade sjel som før, dengang han svinget Marianne i skutelaget på verven.
       Martens var i et strålende humør og takket for sig og sine. Will måtte ha kanarifuglen med sig. De kunde ikke skilles. - Og papegøien - ropte Karlemann - og alle skjella mine....
       - Alt sammen skal komme med, sa kaptein.Han varskudde styrmann at han fikk ta ut mannskap og gjøre båt klar.
       Rederen og huslyden hans gikk fra borde.
       Styrmann kommanderte - sett av!
       Et par dager senere stod grosserer Markussen i den skumle hule, der konsul Martens hadde kontor. Han kom i all sin glans og stakk underlig av mot det gamle, luvslitte rum.
       - Det er sku bra nok, sa alltid Martens når hans hustru snakket om et nytt trekk på sofaen eller en liten oppussning.
       Hvad vilde grossereren her .... En stor, ny damper innkjøpt. Om konsulen vilde være parthaver - - et par aksjer til å begynne med. Grossereren gratulerte med Teodora. Han var smiskende blid.
       Konsulen rettet sig. Han stod midt i blandt flåten av seilere. De hang rundt ham på veggen. Gamle-Kristine og Ny-Kristine, Skjold, Ferder. Fra den eldste type som lignet hollandske koffer - like breie for som akter - til skarpseileren Teodora. Det strammet i munnvikene da han svarte: Nei, hr. grosserer - -nei - ellers takk.
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside |  Neste >