Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora kommer hjem, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside | 
 
 

       UNDER PONTOPPIDAN

       Det var blitt som et annet liv på Berg. Kanarifuglen hang i spisestua og sang når de spiste frokost. Papegøien satt i buret ved siden av Martens som stakk til den en godbit av og til. Polli, Poili - - og Polli fablet en lang lekse. Det var ikke godt å forstå hvert ord. Han var forresten blitt svært så pen og dannet. Glemte sig bare en og annen gang som pleiefaren - skipper Bagge. Skrek "for fan", så fru Martens hoppet på stolen og erklærte at de kunde ikke ha en så uopdragen fugl. Det møtte motstand hos barna. Undvære Polli - - umulig. - Polli som var så morsom - - "Polli morsom, Polli - hahaha...."
       Will og Tea hadde gått for presten fra det første gry av vår, og nå tok løvet til å falle og krøp raslende langs bakken. De var bibelsterke, så det forslo. Salmer på rams, og Pontoppidan fra perm til perm - ikke bare som spørsmål, henkastet her og der - nei gamleprosten vilde ha forklaringen på sin vis, som en sammenhengende historie. Det var i Pontoppidans ånd, mente han. Han spurte ikke som det første spørsmål lyder.
       - I hvilken hensikt skapte Gud mennesket? Det skulde derimot hete med spørsmål og svar flettet i hverandre: Gud skapte mennesket i den hensikt at det skulde bli evindeleg salig og komme til sannhets erkjennelse. Til hvert svar fulgte skriftsted - jo flere dess bedre. Det blev en sport å finne skriftsted - som det idag er å løse kryssordopgaver.
       Tea hadde dem på lager og fikk mangt et opmuntrende nikk fra gamleprosten, den strenge, rettferdige kirkefader, høi og rank med det       sølvgrå hår som en glorie om hodet, et klokt blikk under buskete bryn - et blikk som gransket hjerter og nyrer lik Vårherre selv. De grå, halvblinde øinene var    som oftest dekket av mørke briller. Da så han enda mer allvitende og vis ut. De fortalte at mor hans visste mer enn andre. Hun kunde se på et menneske hvor det skulde komme hen - i himmelen eller i helvede. Hine viste sig for henne som hvite, de andre som svarte. Hun led også av halvblindhet, men hadde det indre syn, det man også tiltrodde prosten.
       Dogmatikken hos Paulus gikk igjen i Pontoppidan. De hørte levende sammen - Paulus og Pontoppidan. Og Pontoppidan var prostens kjepphest. - Engang  innkommen i menneskenes sinn og sjel, sa han, måtte den bli deres eiendom, deres sjeleskatt for livstid. Han fremholdt at Pontoppidan var styrken i det norske folk, det som holdt utvandrerne oppe i deres umenneskelige slit på prærien over i Amerika. - Men den var en tung og besværlig vei til salighet for de enfoldige og fattige i ånden, de som gjerne også var fattige på gods som Nilsine, Elvira, Sameline - de som holdt de nederste plasse besatt. Gamleprosten gikk ikke på akkord, ikke med dåpsord og dåpsløfte. De måtte kunnes til punkt og prikke. De slapp ikke fram uten dem.
       - Les dåpens innstiftelsesord, sa prosten til Sameline en av de siste gangene før konfirmasjon. Øinene til Samuline rullet mellem gulv og tak.       Stillhet - dommedagsstillhet.
       - Gå, Pauline - gå!
       Redsel stod skrevet i alle ansikter. Det var som Vårherre skulde vist en arm synder ut av himmeriks rike. Sameline tok bøkene sine og puslet ut, men stakk straks efter hodet inn gjennem døren. - Mig er given all makt i himmelen og på jorden ....
       - Ja, er du den kvinne, så kom inn, Sameline - kom inn!
       Det gikk et lettelsens sukk gjennem konfirmantflokken, en glede i konfirmantrummet som i himmelen når en synder der var fortapt er funnet igjen. Alle ville gjerne stå Sameline bi og hjelpe henne hver på sin måte. Tea var sikker på at Sameline hadde det reneste hjerte og den frommeste sjel av dem alle. Men prostens langmodighet kunde som Vårherres slippe op som dengang han bad Sameline fortelle om Absalon.
       - Han blev hengende i hårene, hvisket en hjelpsom sjel.
       - I hornene, sa Sameline.
       - Hva - hvahvahva sier du, barn?
       - I hornene, gjentok Sarnuline med fornyet kraft.
       - Det er syndig tale og viser at synden hersker over dig, barn. Har menneskene horn? Svar Sameline?
       Sameline satt tilintetgjort. Men Mally til slakteren svarte i stedet hennes - "Moses!" ....
- Hvorav vet du det, Mally? Prosten var morsk.
- Fra Nasjonalgallerie. Jeg var med tanta mi  til Kristiania. Moses sitter i trappa med digre horn i panna. - Som alltid var Mally hjelpsom og  visste utvei.
       - Såsåså, barn... Ja, Moses kjempet for Herren. Moses var en stor Guds mann. Prosten gikk over til et nytt emne. Fortell mig om helliggjørelsen, Tea!
       - Helliggjørelsen er gjenfødelsen, rettferdiggjørelsen og den daglige fornyelse. Gjenfødelsen eller den nye fødsel er omvendelse fra mørket til       lyset - fra Satans makt til Gud.
       -- Det er riktig - fullkommen riktig. Sånn er det. Du kan fortsette, Laura ....
       - I 4 stive klokketimer satt de på konfirmantbenkene og blev skakke og skjeve, men våget ikke å snakke ifra. Det ville være som å gripe inn i verdensstyrelsen. Prosten var som Vårherre - allvitende, allmektig, streng, rettferdig som han. Kunde tvinge de uroligste til rolighet. Ingen dristet sig til å gjøre noe utilbørlig bak hans rygg i de fire klokketimene. Gutter og jenter gikk hver for sig for å holde all usømmelighet borte. De siste gangene slo han kjønnene sammen til generalprøve.
       Hvad der foregikk utenfor konfirmantrummet var gamleprosten uvitende om. Petra og Sigrid hadde aldri holdt så mye leven. Sammen med de halvvoksne guttene hadde de så mye moro de bare kunde ønske. Kjekke, faenivoldske, glae jenter var høit i kurs. For prestens åsyn var de tamme dydsmønster.
       - Tea, du er dom som en østers! Ta all den moro du kan få vel!
       Tea som hele tiden mens hun gikk for presten hadde holdt sig nær til Gud og Pontoppidan, kjente djevlens forferdelige makt inne i sig. Han drog henne mot fjorden - mot Teodora som losset sukker, rosiner, svedsker og tønner med nøtter og vindruer. Et Eldorado var Teodora. Hver eftermiddag kom Karsten og 2-3 andre store gutter og plystret under vinduet, der hun og Will leste lekser. De listet sig ut at Karl og Maien ikke skulde få snusen i det. Mor skulde også nødig høre dem. De måtte ikke være lenge, men litt. Karsten eide en liten lekk fillepram som de padlet med. Så klatret de opefter leddern og var høgt og lågt på skuta. Snuste i alle skott. Stappet lommene fulle av skibskjeks som smakte   midd og mugg og salt sjø, men deilig var det. Skipper Bagge puttet til Tea det som bedre var - rosin og engelsk kjeks. Og Magnus sang mens han stod i lasten. Det var fra ham hun hadde den tonen hun valset efter:

       Kom eige, følg mig ned til strand,
       der skal du skue få,
       likkisten min den skal du se
       med flagg og vimpler på.
       Nå drager skibet ut fra land,
       og det med største hast.
       Og roret rager tømmermann
       adjø for siste gang.

       Magnus hadde fått det gamle humøret sitt igjen. Truffet Marianne. Alt vel - kunde de telegrafert til Reinart som var på langfart. Tea som hadde holdt sig nær til Gud og Pontoppidan, begynte å gli ut. Hun gikk gjerne ærend til byen for å få følge hjemover med den nye lærern. Visst kjente hun anger og ruelse, som det stod i forklaringen. Det passet sig vel ikke for en konfirmant å ha følge med mannkjønn.
       Når kapellanen hadde konfirmantene i prostens sted, rusket han op i samvitet deres. Tea led kvaler for "Teodora"s skyld. Det var "Teodora" som drog verst. Reisene dit var syndige fordi de var morsomme. All moro var av djevlen. Vik fra mig, satan, bad hun som Jesus i ørknen. Gudskjelov at Teodora skulde kjølhales, skrapes, påsettes ny kobberhud og saumfares fra ende til annen, fra kjølsvinet til masteknappen. Godt at reisene med Karstens pram var slutt.
       Tea ville gjerne være et Guds barn og tok bibelen for sig. Hun fikk mat og gamle klær av moren å gå til fattigfolk med at Vårherre kunde si til henne som det står i Matheus: - Jeg var hungrig, og I gav mig å æte. Jeg var tørstig, og I gav mig å drikke. Jeg var nøken, og I klædde mig. Hun nøt forgjettelsen: Hvad I har gjort for en av mine minste brødre, har I gjort for mig. Tea var som i en rus. I en salighetstilstand når hun hadde gjort disse Gud velbehagelige gjerninger. Det kjentes som hun var nærmere himmelen enn jorden - som hun svevde og ikke var jorden nær - ikke med føttene engang. Men så hendte det noe som gjorde ende på hele lykksaligheten. Kapellan drog Tea fram som et eksempel. Da brøt uværet løs. En kamerat som skiller sig ut ved sine dyder, er utålelig. Fortjener all den hån man kan pønse ut. Tea blev kalt den hellige jomfru og blev slått sammen med kapellan som hadde opnavnet den hellige Antonius, fordi han het Anton. Bedre gikk det ikke i søskenflokken. Tea ville være den fredsommelige, den saktmodige, hun som ellers kunde bli så knakende sint på Karl og Maien når de ertet henne. Og kunde slå igjen når de slo. Nå var hun forvandlet til en godfjotte. Slå dere, sa hun - bare slå. Det var dette med kinnet. Dersom noen gir dig et slag på ditt høire kinn, så vend ham også det annet til.
       - Ufordragelig, vemmelig, avskylig ekkel, sa Maien. Karl kalte henne skinnhellig hykler. Har'u inte lest om tolderer og synderer, du Tea, du som er så go i bibeln. Jesus satt tilbords med dem, han, men fariseerer ville han inte vite av.
       På et møte med konfirmantene hadde kapellan talt om den rette bryllupsklædning og om dem som kastes utenfor der det er gråt og tenners gnidsel. Tea var opskaket. Hun skjønte nok at det betydde Kristi rettferdighets klædebånd, men hun kunde ikke la være å tenke på konfirmasjonskjolen i all sin hoff-ferdige glans av sort silke. Hvad ville kapellan si - og Vårherre.... Hun søkte skjul bak faren som i glede over"Teodora"s hjemkomst hadde kjøpt det vakreste og det som det store firma S.& S. hadde rådet til. Vårherre fikk ta dem for det. Hun så det, moren, at datteren hadde anfektelser. Men Tea måtte igjennem det, hun som alle andre. Det hørte ungdommen til. Husket det fra sig selv og sin egen ungdom. Selv hadde hun ingen mor hatt å holde sig til. En stedmor. Og fru Martens hadde aldri eid barnas fortrolighet. Minst av alle døtrenes. Sykdommen hadde gjort sitt. Dessuten lå det ikke for henne. Just det var skyggen i barneøie på Berg. Det som døtrene aldri vant over.
       Hadde såsant gudmor levd. Aldri kunde hun trengt henne bedre enn nå. Tante Letta var lik moren - fjern og var for de spørsmål Tea ville ha svar på. Martens var optatt av forretninger. Det gamle fortrolighetsforhold til Andrine var ikke som dengang hun var barnepike på Berg. Ikke var Andrine frisk heller. Tea skjønte ikke hvad det feilte henne.
       -- Det skal komme en liten, betrodde Helene henne.
       -- Kommer jordmor Kristensen med den da? Tea hadde aldri hørt annet enn at jordmor Kristensen kom med igler på et glass og småbarn i en svart pose. Hun rådde vel for et menasjeri av altslags småkryp, mor Kristensen. Men at Andrine skulde være klein av den grunn, skjønte ikke Tea. Helene tok det på sin måte.
       - Hu Andrine trur det blir en gutt, og da ska 'n hete Lars. Det blir den fjerde Lars'n i slekta våres. Du får komma å leike med 'n, Tea, istedenfor med dokkene dine.
       Tea blev rød. Hadde Ingebjørg sladret at hun sov med Vesle-Kristine på armen sin hver natt? Henne betrodde hun sine dypeste hemmeligheter. Vesle-Kristine og hun var beste venninner.
       Sist hun var innom Andrine, stakk hun til henne et brev. - Brev fra Leif, hvisket hun. Konfirmasjonsbrev fra Cardif. Andrine hadde smilt så vakkert.

Kjære Tea - med mange utropstegn efter.
       Jeg skjønner du har det travelt til konfirmasjon, eftersom du ikle har stunder til å skrive et langt brev som jeg bad dig om. Men det er like kjærkomment vet du, om du ikke satte mer enn to ord på en papirbete. Fra Karsten hadde jeg en snurrig brevlapp. Det er kommet en ny lærer til byen, skriver 'n - en artig skrue som ser ut som en smågutt og gjør kur til de unge jentene, og mest til dig. Er det sant, Tea? Han snakker et stygt bondesprog, er venstremann og kamerat med Kal radikal på brygga. En fin fyr altså. Du har moro av'n, kan jeg tenke. Jeg synes det er så rart at du ikke forteller det grand om den fyren.
       Når vi er ferdig her, har vi bare å skvette over Nordsjøn. 14 dager efter konfirmasjon, kan vi være hjemme, om vind er føielig. Jeg teller dagene. Du kan tro jeg har kjøpt et fint album til dig. Det fineste jeg fant. Lars hjalp mig.       Først er det et blad uten noen ting på. Der skal jeg skrive et vers som datt mig inn i natt. På  neste side er plass bare for to, med roser og forglemmigeier omkring. Dernest er det fire og fire på hver side uten dekorering. Så snart du hører at "Håpet" er kommet, kan du møte mig i alleen under fjellet i mørkningen, sånn mellem 6 og 7. Jeg har albumet med.
       Til vintern går jeg på styrmannsskolen. Det blir moro å være hjemme denne vintern. Jeg har spart penger til en ny kjelke, en lang en, en fin fisker som vi skal ake på, Tea. Men først blir det vel skøiteis som det pleier, en stund utover til jul. Når fjorden ligger blank, du! Jeg skal skyve dig så langt, så langt. Du er vel inte redd mere nå. Eftersom du blir konfirmert og voksen jente rår du dig vel så pass, at du kan være ute om kveldene.
       Du kan tro jeg er blitt veldig sterk og vokst fra de blå klæa mine. Moro skal det bli å se dig igjen, Tea! Bare detta fordømte deigtraue ville gå litt fadelig fort. Lars kaller det sukkerbrødformen, men tømmermann kaller det fattigkassa. Kosten er inte å kyte av skjønner du. Ramsalt sild og harskt flesk og midder i mjøle, så det er aldeles levanes. Skuta er gammel og stygg og har vondt for å karre sig fram når det ikke blåser rett akterut.
       Det er et gammelt ord som sier at hver manns kjerring trekker. Da vi drog fra Bilbao nå siste gangen, blev det regna lissom for hjemturen. Vi skulde jo bare innom Cardif som snarest. Nå er det sånn at den dagen vi reiser er det altis god vind, og det er skipperns dag. Kjerringa hans trakk godt. Neste dagen er styrmanns, og så nedover i rekka. Da det kom til Lars og siden til mig, så var det dau dam stille, og deigtrauge kom inte av flekken. Men sånn som dem nesekasta oss. At kjerringa hans Lars var likesel, og jenta mi var dårlig til å trekke. Inte å stole på altså. Hu hadde tatt sig en annen. Jentene er inte      anneslessen, sa de. Lars brød sig inte no om hvad dem sa. Han vet jo åssen kjerring han har, og jeg er sikker på dig, Tea. Det vet du nok. Vi har holdt sammen siden vi satt på planken og vippa og drømte at vi seilte ut i vide verden. Men dengang var du redd og bad mig sette dig iland, og så kom far din og tok dig.
       Når jeg får gått styrmannsskolen, vil jeg på langfart. Kanskje jeg kunde få hyre med Teodora. Finfin skute. Og seil holder jeg på. Aldri i livet damp. Jeg skulde like mig på Teodora; det vet jeg. Men da fikk du inte se mig på mange   år, 3 år sikkert. Men når jeg kom igjen da så - - Nå slår'n 5 glass. Det er min tørn. -
       Farvel, farvel. Din til døden trofaste venn Leif.

     Tea fikk adskillig å tenke på. Snill var Leif. Det var visst og sant. Men album hadde han ikke behøvd å kjøpe., I et brev før hadde han snakket om at han fotograferte sig i England, og hun fikk ta sig av hjemme, straks over konfirmasjon, men i stort format - -. Jo nå skjønte hun hvad han mente. Det var hans og hennes billede som skulde prange først i albumet, omgitt av roser og forglemigeier. Men kvad skulde hun med det, annet enn å pakke det ned i kommodeskuffen og ikke vise det til en levende sjel... Treffes under fjellet - skriver'n. Det var nok ikke som i gamle dager når Leif plutselig kunde komme fram bak et tre og stå foran henne. Veien var stengt, den. Blev aldri åpnet mer… På isen eller i akebakken om kveldene... Ikke fikk hun lov av far sin om hun var aldri så mye konfirmert - - -. Alt i alt - Tea syntes ikke riktig om det siste brevet. Om det var brevet eller hvad det kunde være - - noe var det som hadde kastet et streif av kulde inn i forholdet dem imellem. Det var ikke fritt for at hun grudde sig for den dagen Leif kom og overrakte henne albumet. Det han skrev om den nye lærern, falt heller ikke i god jord. Hun traff Bjørum en og annen gang. Han fulgte henne hjemover fra byen. Hadde mye å fortelle og var morsom å snakke med. Hun hadde sett tegninger han hadde laget. Det var mye mere moro å treffe ham enn Karsten og de andre guttongene, for onger var de - bare juggel og jål med dem.
      Den store dag nærmet sig. Kapellan hadde talt om "løftet" de skulde avlegge og skremt med evig fordømmelse i helvedes pine om de brøt det. Forsage djevlen, alle hans gjerninger og alt hans vesen. Djevlen regjerte på jorden og under jorden. Han skygget for selveste Gud fader. Tea var redd djevlen. Han var framme overalt. Tok kvelertak på henne stundom. Men det var noe som var verre enn djevlen - - verden og vårt eget kjød som det stod i forklaringen. Forsage verden - all moro - selskaper, baller. Nyttårsballet som hun hadde gledd sig slik til. Der skulde hun ha silkekjolen og Bagges vifte. Unte ikke Gud dem noe moro.
       Nei, verden og verdens dårende syndighet måtte hun forsage. Isteden iføre sig den åndelige rustning, korsets våben mot antikrist og satans makt.
       Strid troens gode strid. Grip det evige liv til hvilket du og er kallet... Sånn hadde kapellan talt siste gang de hadde ham. Men det var noe som var farligere enn verden - - "ditt eget kjød" - det hadde kapellan gått utenom.       Hun grunnet og grunnet til det falt sig slik en dag at hun skulde få en slags kunnskap. Tante Letta og moren snakket sammen. Hun skulde ikke hørt det, men det falt sig nå slik at hun satt i værelset ved siden av. Tante Letta talte om "kjødet" og kjødets lyst i forbindelse med en prest, og Tea spisset ører. Presten hadde "forsett" sig på en konfirmant, snakket de om. Hvad det skulde bety, skjønte ikke Tea, men noe fryktelig måtte det vel være, og konfirmanten var søster til mors mor. Tante Mathea kalte de henne. For hun var tante til dem begge.
       - Så nydelig som hun var, sa tante Letta.
       - Ja hun blev da ulykkelig nok, sa moren. Måtte gifte sig straks efter konfirmasjon med den fæle, kopparrete skippern. Det grøste i Tea. Hvad var det presten hadde gjort - - Noe forferdelig måtte det være, for tante Letta sa med gravalvor - kjødets lyster er sterke i oss. Gud hjelpe den som faller i fristelse.
       - Men at en prest ikke skulde bestå sig - -
       - Han er ikke mer enn et syndig menneske, han heller, Tea.
       Vesle-Tea satt kurende still. Hun kunde ikke åpenbare at hun var der. Men nå hadde hun fått teften av "kjødet". Konfirmasjonsdagen stod for henne med sitt gruelige, forferdelige alvor, og allikevel strømmet denne verdens tanker inn over henne - først og fremst silkekjolen, den jomfru Olava drev og sydde på, og Tea prøvde og prøvde til hun holdt på å dåne.
       - Å syns dere - ska vi ta'n litt under arma? Eller håss? Penæst at den sitter inntil, vet di. Får inte hjælpe om den tar litt. En kjole som ska væra litt pen, må suta. Jeg trur jeg slepper litt på brøstfolla - bare den bakre. Svingsømmen må vi inte røre. Jeg tar et lite klyp i siderømmen. Kjolesøm er en fin konst, ska jeg si dere. Så mye stygge kjolær som det er. Hutemeitu! Dere blir nå blandt dem penæste. Men det er med dere som med mora demres - flat bak som ei pannekake. Vi legger ei lita pute. Inte løitnant nettop. Gå over golve, får jeg se. Jeg ska si dere, frøken, at dere har ekstra fin figgur - - store brøster alt. Det var ei dame forleden, forsikrer dere tel, jeg måtte lage brøster på 'a. Kanskje dere vil sitte ned et øieblikk. Bleik, ser jeg. Bleik og raud om hverandre. Sånn har alle unge jenter det. Bleiksot. Går over med tia. Sånn var det med mig åsså, i komfirmasjonsaldern.
       Tea satte sig ned på ytterste snippen av jomfru Svendsens pattè. Det svartnet for øinene. Nå hadde hun så nær besvimt. Svettperlene piplet fram på pannen og over neseroten.
       - Nå sitter dere rolig mens jeg danderer rullebokken. Kraven må være høi, ska jeg si dere. Seså - nå tenker jeg vi har'n.
       - Au, den skjærer så fryktelig, Olava!
       - Blås mig full. - Olava syjomfru og skomaker Hult var av samme mening - en skal li for stasen. Derfor fulgte det alltid liktorner med konfirmasjonsstøvlene og trengsler og sårheter med kjolen.
       - Kan frøkna stå op lite grand, ska vi se over'n. -
       Tea klamret sig til pattèen.
       - Han er så belemra av fotformer og halvferdige kjolær, ska jeg si dere. Når ska jeg bli færi, tru - - Syr natt og dag. Se åssen jeg ser ut - - fins snart inte blo i kinna mine. Nå venter jeg frk. Hermansen. Hu ska i komfirmasjon tel byfogden.
       Tea våknet. Frk. Hermansen. Så vemmelig som hun er! Nå skal hun vel snuse i kjolen min og  bære'n utover hele byen.
      - Langt ifra. Jeg legger'n vekk. Men frk. Hermansen er som en garstaur, ska jeg si dere - ens framme og bak. Jeg må sette brøstet på henne og legge på stussen hennes. Noen har for lite, andre for mye, av det som av alt anna. Gud       hjælpe mig for en figur på henner Hermansa. - Åssen ska vi nå si ringinga ska væra på ball-live - -rund, firkanta eller - - om vi tokn spiss . . . Det er rekti en svirsk mote - åsså ei dyprød rose i brøste. Da kan Di tru Dem blir  optatt... 
Tea skulde ha to liv. Et høihalset og et utringet med puffærmer til ball og høieste stas. Fremtidsbilleder gled forbi Teas syn. Deilige      drømmer. Silkekjole med slep, Bagges vifte, blomster i hår og bryst. Døren slått op til de voksnes gleder - baller, assembleer. Det forjettede land. Plutselig stod kapellan foran henne og talte  om den rette bryllupsklædning - om "løftet" -       om djevlen, verden og vårt eget kjød -. Store Gud - - mørkt blev det med ett - -
       - Det var bare så vidt jeg fekk tatt dere. Di  hadde nesten detti overende for mig.
       - Det blev så svart, Olava - - .
       - Mener Di er nervøs, jeg frøken. Nå er jeg færi på øieblikke. Huff, der stakk jeg mig igjen. Dere kommer til å gjøre løkka Deres i kjolen. Mora Deres var inte mer enn som konfirmert da hu blei forlova første gangen.
       Der skulde Tea få høre det hun var så forviten efter. Olava syjomfru kjente til det. Gjerne skulde hun visst mer, men hun våget ikke å spørre.
       - Når blir kjolen ferdig, Olava?
       - Tiss nok til veka. Balliva haster inte med før etter komfermasjon. Det blir vel inte baller før nærære jul.
       Alvoret seg over Tea, øinene blev tunge og mørke. "Djevlen, verden og vårt eget kjød",ringte det for ørene hennes. Hun skalv på hånd da den gled nedover silken. Samuline, Nilsine og Elvira som stod sist - - hvad fikk de til   kjole, mon tro…
       Konfirmasjonsdagen var et stykke uti oktober - en gråkall høstdag. Opover kirkegulvet skred Tea ved farens side. Will gikk med moren. Det raslet i silken og spraket i hvite stiveskjørter. Kraven av stiveste rullebokk skar i halsen, og den hvite brusen rusket i hårfletten og gjorde henne bustete. Saktens fikk en li for stasen. Will hadde det ikke godt, han heller. For første gang i stivet mansjettskjorte, så bråstiv, at det braket i den. Mansjettene hang nedpå knokene. Will tore ikke puffe dem op. Var redd for å vekke opsikt. Håret hans vannkjemmet og stod ende til værs som en hanekam. Jakken hadde han slått tilside så uret med nikkelkjede syntes. Hans  stolthet. Martens var av den mening at piker skulde ha kjede av gull, gutter av nikkel, særmerkt for det svake og det sterke kjønn. Tea hadde gudmors kors, det hun hadde lovt å bære konfirmasjonsdagen.
       Bluss var tendt i kroner og på alteret. Lyset slikket opefter billedet av den korsfestede. Blodet i naglegapene funklet som rubiner. Kirkeveggene som alltid hadde virket på Tea fengselsaktige med den enstonige, gråhvite murpuss,       var idag preget av den store høitid med skiftende lysninger fra en bleik høstsol som stakk gjennom glasset. Sola streifet engelen med lovens tvende tavler, just den fingeren som pekte på budene. Han så hard og streng ut. Engelen med palmekvisten fikk et lysstreif over pannen. Han løftet det strålende åsynet sitt mot de unge og ropte til dem: Summen av budet er kjærlighet - kjærlighet - - -,
       Guttene satt på hin side, under loven. Jentene nærmest evangelium. Tea klemte salmeboken innat sig og lommetørklæet, utsydd med tusenknopper og forglemmigeier - et helt års skolearbeide, hardt og stivt. Tok nødig imot tårene   som dryppet. Da hun så op, stod klokkeren foran henne i sort kjole og hvitt slips. Tea skalv da han gav henne en seddel fra den store, sorte boken sin. Så dødsens alvorlig var han. Hun måtte tenke på St. Peter med himmelnøklene, og papirremsen han leverte var kanskje et adgangstegn til himmelens herligheter. Men da hun leste på den, så stod det: Teodora Martens. Nr. 1. Hun fikk et sursøtt nikk fra Petra og Sigrid. St. Peter derimot vinket til henne at hun skulde stå op og all ungdommen efter henne tre fram på kirkegulvet. En endeløs skare. De nederste klumpet sig sammen for ikke å markere det siste nummer for Samelines skyld, og for å stå hverandre bi.
       - Herregud - om presten vilde spørre Sameline lett, sukket mor hennes. Hun hadde hørt henne i bud og bønner og dåpens innstiftelsesord før hun gikk til morgen. Men hu glømmer så lett a'Samuline. Vårherre stå henne bi og være evig takk at hu slapp fram, og for klæa hu har fått efter den ene og den andre, så hu er blitt seendes ut som andre. Evnene kan a' Sameline inte no for. Dem har'a fått utav Vårherre.
       Jentene så bodferdige og gudhengivne ut. Guttene freidige som det hele ikke vedkom dem. Karsten Monsen stod bent overfor Tea. Han gjorde miner. Vilde få henne til å le, men hun hadde blikket standhaftig festet på lakktuppene.
       Fra kordøren holdt presten en tale til konfirmantene før katekissasjonen begynte. Vær på vakt, sa han. Djevelen går omkring som en brølende løve, søkende hvem han kan opsluke. Våker og beder! - Han talte inntrengende og hjertelig, men Tea satt som i en tåke og hørte ordene langt borte. Så tok den fjerne, enstonige duren slutt. Folk drog et lettelsens sukk. Et brak av neser som blev snytt. En harking og hosting og skraping med benene. Og så gikk gamleprosten ned blandt konfirmantene som en godslig Vårherre. Dem som lite kunde blev spurt lett, og  han hjalp dem på gli at ingen skulde ha skam av barna sine den dagen. Sameline fikk innstiftelsesordene til dåpen. Han visste hun kunde dem. Det bruste ut av henne som en foss. Mig er given all makt i himmelen og på jorden. - Gamleprosten sparte ikke på klapp og godord, og Sameline smilte bredt. Moren var stolt. Sannelig hadde ikke a'Samuline klart sig bedre enn byfogdfrøkna, og ordførerdattera med som bare stod der og jomsa og jatta efter prosten. Tea og Katti Fink stod sammen om verste jobben - om den Hellig Ånds gjerning på jorden, og hvor de opstandne legemer med sjelene gikk hen. Tea sa med høi, klar røst: Efter dommen går de fordømte i helvedes ild, kval og pine, men de utvalgte til det evige, himmelske og salige liv. -
       Med ett blev det svart for henne. Hadde ikke prosten fått henne til å sette sig og vinket på Peter at han skulde komme med vann, så hadde hun ramlet overende.
       Overhøringen var over. Det verste undagjort. Konfirmantene satt trette og gjespet. Ingen solstråle falt inn gjennem glasset og livet op de flate, nakne veggene med det tomme, tankeløse alvor. Lysene brente matt i den tette, tunge luft. Mest som i ørska vaklet de op til alterringen da St. Peter igjen stod der i svart og hvitt og vinket på dem at de skulde tre fram og avlegge sitt  dåpsløfte. Tea på jentesiden og Karsten i gutteflokken kom til å ligge side om side på knefallet. Hun kjente albuen hans borti sin. Han brukte det, Karsten, å gi små trykk og klem og albustøt i ballsalen eller hvor han kunde komme til. Men        foran den korsfestede, og en sånn stund, just som presten spurte - forsager du djevlen, alle hans gjerninger og alt hans vesen? Tror du på Gudfader, sønn og    helligånd? Vil du bli i denne din tro til din siste, salige ende? Karsten svarte freidig "ja" til alt sammen. Hennes eget "ja" lød redd og forpint. Pass dig for        Karsten hadde Leif sagt. Han er farlig. Karsten mente vel ikke noe vondt med det. Han var slik. Men hvad vilde folk si. Og frk. Hermansen som hadde så travelt med å pare dem sammen. Den albuen til Karsten hadde ødelagt dagen for henne. Blodet bruste i ørene, og prestens monotone røst: forsager du djevlen og alle hans gjerninger og alt hans vesen blev gjentatt i det uendelige, efterfulgt av konfirmantenes ja, ja, ja, til knefallet var ferdig. De reiste sig - Karsten og Tea først. De andre efter. Et øieblikk så hun mot orgelet. Der satt den nye læreren og stirret på henne. Tea drog blikket til sig, men kjente øinene hans.
       - Er'u syk, hvisket Katti Fink - bestevenninnen som satt ved siden.
       - Vondt i hodet.
       - Det har jeg åsså. Bare det var slutt snart! Har'u fått mye pent, Tea?
       - En hel del. Takk for lommetørklæ!
       - Takk for posen!
       - Tea kneppet hendene ihop. Leste bønner og salmevers. Jesus styr du mine tanker - Fader vår, og alt hun hadde lært, til det gikk i ett for henne, og hun var som i en døs, men våknet op ved Samulines siste kraftige "ja".
       Gamleprosten stod i kordøren. Han vilde gi konfirmantene et ord med på veien, et ord som Tea syntes var som talt til sig: Kjære ungdom. Gud give Eder   frimodighet i Herren. Bange, forstikte sjel, hvi frykter du... Vet du ikke at han vil hjelpe og trøste, lege og lindre. Vet du ikke at jorden ikke eier en sorg som ikke ved hans bistand kan bæres. Vet du ikke at du ikke rummer en lengsel så brennende, at hans hellige ord ikke kan slukke den. O, jeg vet det - jeg tror, Herre - hjelp min vantro. La oss samles i den bønn du selv lærte oss. - Fader vår...
       Død, dom og evig pine var ikke mere. Kjærlighetens sol lyste over ungdommen.
  Tungt rullet orgeltonene over de unges hoder. Det hørtes som organisten hadde lagt en gravsalme til grunn for preludiet. Til andre tider lik et rasende uvær som i havsnød. Martens grep Tea i den ene hånd. Will i den andre. Han var  harm. Gikk raskt ut. Han så sint ut. Rasende på presten som kunde dra det ut slik. Fru Martens var hjemme for lenge siden og voktet matgrytene. Ved utgangen kastet Tea et blikk op til orgelet. Hun blev brennende het. Læreren satt der enda. Han nikket til henne. Hun skalv og skiftet farge. Will gikk rolig uten noenslags anfektelser. Martens skyndet på dem.
       - Ingen mening å holde på så lenge. Nesten å ta liv av folk. Sett dig opi, Tea! Kjør fort, Martin!
       Stort selskap som dengang Jon blev konfirmert, var ikke snakk om. Nå var de nærmeste av slekten innbudt, husets gode venner - doktor Koll, den runde, hyggelige doktorfruen, "det gamle testamente" som var fadder sammen med kurfyrsten. Han hadde bakt den deilige, velfylte napoleonskaken som stod på spisebordet med rød skrift på hvit sukkerbunn. Og hvad stod det vel... Takk for den kyssen du ikke gav mig, Tea! Fru Martens og tantene likte ikke at onkel      Thorvald skrev sånn på en konfirmasjonskake; men de andre moret sig.
       I Andrines sted som ellers pleide å hjelpe til, var Helene og Mella Sopp - den gamle trofaste garde. Andrine var forhindret. Vesle-Lars var kommen.
       Gjestene gikk omkring og beundret blomsterbukettene i sirlig uthugne blomsterpapir og presentene på Wills og Teas bord. Will var strålende for en tollekniv og Tea for et praktverk - Fridtjofs saga - som den milde huslegen hadde gitt dem. Ellers var det på Teas bord mange ringer og brystnåler, mapper, poser og toilettputer.
       Midt i all stasen lå "Følg Jesus" og "Høgs prekener" fra tantene. Et mektig bind. Skipper Bagge hadde sendt Tea den skjønneste konkylie noen hadde sett. Den var som et overflødighetshorn av perlemor i lekre blåliggrønne og røde       farger. Martens så over tingene hennes.
       - Du har fått så altfor mye, sa han. Han likte ikke presentuvesenet som han kalte det. Det barna skulde ha, ville han selv gi dem. En ting festet han sig ved - et lite kort som han stod lenge og så på før han sa noe.
      - Det er hjemmet ditt, Tea. Vakkert... Hvem har tegnet det?
       Tea så det straks. N. B. stod det i det ene hjørnet. Nils Bjørum -den nye lærer'n. Hun blev blussende rød og stammet - jeg - jeg - -jeg aner ikke hvem som har gjort det, jeg... Hun blev stående og plukke på en skittenpose hun hadde fått av en venninne. Våget ikke å møte farens øiner som dvelte forskende på datteren. Hjertet banket i henne - løgn, løgn, løgn. Løiet for far din på selve konfirmasjonsdagen - for ham som har gjort det så vel får dig i alle  måter. Alt skulde du ha av ham, sa'n, og av ingen annen. Og da du stod pyntet i konfirmasjonsstasen med ur, kjede, armbånd, brystnål, alt av purt gull, fra ham alt sammen - og fra "Teadora" - så la han et varmt, mykt sjal om dig at du ikke skulde fryse når du engang reiste fra ham, sa'n. Tea holdt på å synke i jorden av skam -- hjelpeløs, ulykkelig.
       I det samme kom tante Letta, ønsket til lykke og trykket et kyss på pannen hennes. Op av en eske trakk hun en stor, blank sølvdaler, så det ut for.
       - En liten ting som søster Kristine bad mig overlevere på konfirmasjonsdagen.
       - Fra gudmor? - - øinene svømmet i tårer.
       At gudmor kom til henne nettop som hun trengte henne best. Nå som hun ikke visste sin arme råd.  Doktor Koll kom også i det samme og så på sølvsmykket. - Agnus Dei, sa han. Guds lam betyr det. Her ser du lammet og korset, Tea. Omkring står skrevet på latin: Agnul Dei qui tollis peccata mundi, miserere nobis. Det betyr: Guds lam som bærer verdens synder, forbarm dig over  oss. En gammel salme fra 7. århundrede. Tre ganger sang de Agnul Dei, det samme som Grundtvig har omsatt til salmen - O Guds lam uskyldig, miskunn dig over oss.
       Teas øiner strålte. O Guds lam uskyldig - sang det inni henne som en jubelhymne. Den velsignede dr. Koll - just som hun stod der sønderknust og ulykkelig, innfiltret i djevlens garn, kom han med trøst og redning, han og gudmor. Doktor og sjelesørger hadde Koll vært for mor hennes. Nå stod han ved hennes side, villig til å hjelpe.
       - Idag, innfrir jeg et løfte jeg gjorde gudmor din siste dagen hun levde. Hun bar alltid Agnus Dei gjemt på brystet som en amulett, en beskytter mot det vonde som kan råke et menneske. Jeg løste den fra den tynne, utmagrede halsen og lovte å knytte den om din, Vesle-Tea. Tungen hennes var lammet, og vanskelig falt det henne å få ord frem, men det forstod jeg, at hun mente den skulde være dig en trøst i vanskelige  stunder - en hjelp i livets mangehånde farer og fristelser.
       Så knyttet dr. Koll Agnul Dei kring den unge, myke hals som villig bøide sig under tyngden av sølvsmykket, preget med det hellige merke -  lammets og korsets tegn.
 
 
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside |