|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora kommer hjem, Høgskolen
i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |
Forside | Neste >
SEIL OG DAMP
Det var makeløst som Markussen svang sig op på dampen.
Han het ikke lenger kjøpmann, men grosserer - et navn som han var
alene om å bære. Høker og bondehandelen hans var utvidet
til byens fineste magasin med utstillinger i vinduene. Aldri hadde man
sett sånt før. Det var dampen og botlenosen skyld i. Fremforalt
Sverre Fjell som gikk i brodden. 4 år av sitt liv gav han i ustanselig
slit, håpløst slit, og høstet skuffelser og tap. Endelig
seiret han og kunde vise veien til ishavets rikdommer - hval, sel, botlenose,
klappmyss, russekobbe. De gamle skutene blev lappet sammen og stelt på,
men forsvant. Skrudd istykker av isen. Alle mann borte. For skrøpelige.
Dudde ikke. Deres tid var forbi. Sel og hval krevde damp, og damp var løsenet.
Spørsmålet var brendende, og avisene feldte dommen over seilskutene:
Der kan ikke være tvil om det endelige utfall, stod det på
trykk. Dampbåtene fordret større kapital enn man var vant
til å sette inn på en kjøl. Man tok aksjer - en eller
et par, de vågeligste tok flere. Men det tiltalte ikke de gamle
redere dette med aksjetegning. De hadde parter eller skuta hel og holden.
De mest konservative strittet imot og holdt krampaktig fast på seil.
Blandt dem var Martens. Fruen var klokere, mer følsom for tiden
og dens krav. Men bad hun ham endre kurs, blev han vond. Disse kvinnfolka,
sa han, legger sig bort i alt de ikke skjønner sig på. Så
tidde hun med det.
Grosserer Markussens frue var liten, nett
og gescheftig, glatt som en ål, pots og panne i alle basarer og tilstellinger
i veldedige øiemed. Døtrene var med i tablåene, sang
og deklamerte til inntekt for fattige og hedninger, til nytte og glede
for byen. Hver søndag gikk grossereren i kirke i spissen for sin
familie, iført en høi, skinnende floss på sitt blekfete
prelathode. Floss bruktes ikke dengang uten ved bryllup, barsel, begravelse
og nyttårsvisitter. Det var bare kurfyrsten og Det gamle testamente
som til daglig hadde lov til å vise sig med et sånt dristig
plagg. Skorstensrøret til Markussen mente Tønnes og Abraham
Korten var et synlig tegn på forræderi mot de gamle seilskutene
- forræderi mot byen og byens tradisjoner. Mannskapene som kom hjem
fra reis om høsten kunde berette om hundrevis av hvite seil i sundet.
Det var noe å se på. Å nei, det var saktens ikke forbi
med seilskutene. Bare viktigmakeri med den dampen. De som hadde fart svenskekysten
opover om våren kunde fortelle om folk i skjærgården
som viftet til de nyoppussete, norske skutene, og vi hilste dem med alle
flagg,sa skipperne. Det var vel et syn, skulde jeg tro. Tønnes,
Mathias med beine, Abraham Korten og hele gjengen av tømmermenn
hadde ikke eder saftige nok. Men jo mer de bante røiken, dess svartere
blev den. Stillt blev det på verven hos Martens som på alle
verver kysten rundt. Dem har inte bruk for vårs mer, sa Tønnes
og skjelte stygt til grosserer Markussen når han var ute og moverte
med skorstensrøret og figurfrakken som ingen andre hadde maken til.
Den hadde to knapper bak som småguttene ikke kunde la være
å sikte på i godt snøballføre. Men skyte hadde
bare en våget - Vesle-Markus - sønne-sønn hans Tønnes,
den uvøringen som satte øksa i leggen så blodspruten
stod dengang Teodora blev bygd. Da fikk han den første 12-skillingen
av konsulen. Nå fikk han den andre. Markus siktet og traff grossereren
midt i blinken, det vil si på den høire knappen. "Tok ham
på korne" som det het. Ris på rådstua fikk han, for det
gjorde grossereren fordring på. Det sved, men han bet ihop tennene,
Vesle-Markus, og knyttet neven. Vesle-Markus steg i ry og rang for utvist
mot og dristighet.
Grossereren blev mer storslagen som tiden
gikk. Han var i hovedstaden og fikk sig gullbriller. Far hans var almindelig
sjømann, sa Tønnes. Ligner det noe å sprike sig tel
med gullbriller .. . .Den fordømte dampen! - Det blinket i brillene
når grossereren gikk opover kirkegulvet, og han vendte hodet til
høire og venstre. Ved de øverste benkeradene slo han ut med
armene til tegn på at fruen og frøknene kunde nedlate sig.
Martens hatet å stille sig fram til
offentlig beskuelse, så vel som alt hykkelsk vesen. Han trakk sig
mer og mer inn i sig selv. Blev mere sky og innesluttet og lut. Så
sterkt optatt av tanker at han glemte å hilse. Folk tenkte sitt.
De kjente til moratoriet der hang som et damoklessverd over hodet hans.
Og de visste han gikk i spenning for Teodora. Det samme gjorde Will og
Karlemann for frimerkenes skyld, dem de kunde bytte bort og få allverden
igjen for. Frimerker fra Guanape. Ingen gutt i byen hadde maken. Tea og
Maien drømte om alt det vidunderlige som skipper Bagge hadde med
sig. Det var siste turen hans. Men veien lang og farefull kring Kapp Horn
til St. Mauritius. En fikk ingenting høre på lenge. For fru
Martens kjentes det som å leve på en vulkan. Aldri vite noe,
men tenke det verste. Hun hadde heller ingen anelse om at Martens hadde
solgt ett av skibene og kjøpt bondegård. Ingenting visste
hun. Hun kunde i fortvilelse slå fram på om Markussens - å
godt de hadde det. Hele familien i kirke hver søndag. Alt føide
sig så vel for dem. Klok mann - Markussen - som kvitterte seilskutene
. . . At hun ikke kunde tie stille med Markussen. Det måtte briste
eller bære. Og det brast for Martens. Han blev hvit av raseri og
visste ikke hvad han sa eller gjorde. Barna rømte ut. Fru Martens
skalv lenge efter uværet. Livet var en rekke tapte slag. Og så
dette at hun aldri fikk Martens til å søke Guds hus. Han gledet
sig til helgedagsfreden hjemme: Om vinteren i en lun sofakrok i langstuen
med Morgenblads-føljetongene, klipt ut for uken, dem han aldri unte
sig tid til å lese om hverdagene. Om sommeren i hagen og omkring
på eiendommen. Der hadde han sin gudsdyrkelse. Enhver kan lage sig
sin kirke, sa han. Innestengt i et lite, mørkt kontor til hverdags,
hadde han trang til å dra pusten i Guds frie natur. Kirker og forsamlingshus
var for trange.
Fru Martens var bekymret for hans sjels
frelse, og tante Letta trodde sig kallet til å omvende ham. Når
hun kom opover alleen, føk Martens på dør. Han hadde
sagt fra engang for alle at han ikke vilde ha noen innblanding i salighetsaffærer
likeså litt som i sine timelige forretninger. Han pustet lettet når
husets kvinner stod ferdigpyntet til kirkegang. Fru Martens forsømte
ikke høimessen en søndag så lenge hun orket å
gå. Om sommeren i silkesalopp som til daglig lå gjemt i chiffonieren
sammen med parasollen, garnert med tykke, gule silkefrynser. Den staselige
ørehatt blev 1øftet varsomt op av hattetinen. Den var et
praktstykke med blomster eller fjærer - alt efter moten og årstiden,
og med tykke, brede silkebånd tit å knytte under haken. Hun
tok sig godt ut når hun med Vesle-Tea og Maien ved siden styrte opefter
kirkegulvet og satte sig på sin faste plass under prekestolen. Men
for barna var preken altfor lang og uforstålig, innsurret i dogmatikk.
Søndagene sammen med faren var morsommere. Hodet til Maien heldte
temmelig hardt mot mors silkesalopp. Tea stred lenge og hardt for å
holde sig våken. Hun så op til engelen med budene som stod
nærmest prekestolen - streng og utilnærmelig. Ikke et smil
på leppen. - Hold budene, sa 'n, så skal du leve. - Tea
tokket sig innat moren i angst. Det var vel noe engelen ikke likte. Men
å galt hadde hun gjort ... Vær oss nådig for Kristi blods
skyld, hvisket hun. Det hadde hun lært av kapellan. Var kjolen hennes
for fin kanskje, den med silketråder og panier og den ørvesle
løitnanten. Hun så sig om. Alle hadde fine hatter og kåper.
Alle hadde søndagsstasen på. Engelen hadde foller i skjørtet.
Det var stas, det også. Et virvar av foller. Tea prøvde å
telle dem - en - to -tre - fir - fem. Umulig å å holde dem
ut fra hverandre. Omigjen og omigjen talte hun til hun gjespet av tretthet.
Engelen på den andre siden med palmegren i hånd så blidere
ut. Ansiktet hans lignet gudmors. Han het evangelium, sa moren. Tea så
lenge og innstendig på ham til han stod som i en tåke og smilte
til henne, svinget palmegren og svevde op mot hvelvet. Halsen hennes tøide
sig lenger og lenger for å følge ham. Til slutt datt hodet
bakover og falt tungt på morens arm. Hun fikk et puff og så
sig fortumlet om. Presten var nede av prekestolen. Orglet bruste. Engelen
med budene så enda strengere ut. Da de skulde gå, kom Tea ham
så nær, at hun strøk hånd over kjolefollen. -
"Og forlat oss vår skyld", hvisket hun. Engelen med palmegrenen nikket.
Det var tett med folk ved utgangen. Skillingene
skranglet i kirkebøssen. Grosserer Markussen la alltid nedpå
en stor mynt med sterk klang. Dampen gav gode inntekter. Men om det var
en 5-øre eller en 2-krone kunde ingen avgjøre. Den hadde
en sterk klang som betydde så mye som at Guds ord ikke var falt på
steingrund, men i dyp jord og bar god frukt. Utenfor viste sig et syn som
slo alt kirkefolket i svime første gang de så det - grosserer
Markussens ekvipage som kjørte herskapet rundt på godgjørenhetsvisitter
efter preken. En spiller ny trille, blank som selve grevevognen, forspent
to musegrå hester med hvitt blest i pannen, like på et hår,
og på bukken en kusk i livré - sid grå frakk med grønne
opslag, blanke knapper. Han stammet fra Skåne og hadde vært
ved det danske hoff hos enkedronning Amalie i Kjøbenhavn. Markussen
vet å gjøre sig det hyggelig i verden, sa fru Martens. Sikken
opførsel på den mann, sa tante Henriette som var fra Danmark.
Ja - det var rigtignok dailigt.
Byens folk hadde nøid sig med
en stuepike eller i høiden en tjenestegutt når de skulde be
i gjestebud, men fra grossereren kom den skånske og ringte på
entreklokken. Han gikk aldri kjøkkenveien. Piken som lukket op sank
i kne, og herskapet bukket dypt når kusken stod der stiv og strunk
og hilste med hånd på luen. Han skulde be fra grossereren -
nevnte aldri fruen - om herskabet vilde gøre ham den fornøielse
å komme til soupe, goute, bouffet eller små intime piknikker.
Grossereren deltok ikke i de reglementerte kortaftener på Klubben,
der borgerne traff hverandre ved trumfhwisteri på avkokt torsk med
rødvin, og toddy efterpå. Nei - tonen var ikke fin nok, eller
- det var folk der som støtte an i mange ting og hvis vandel forarget
kristenfolket - alle disse sparsommelige, nøisomme, pene mennesker
som grossereren hadde bruk for til aksjetegning i den nye damper. Derfor
holdt han kortpartier hjemme. Blandt dem som hadde den store ære
å bli buden var en av kandidatene på middelskolen. Ved en feiltagelse
var det nær blitt kandidat Stensgård. Den skånske banket
på døren hans. Gudæ - ett skritt tilside og hånden
til luen. Jai skulle spørre fra grossereren om De ville gøre
ham den fornøielse å spille et slag kort og ta Deres pibe
med.
Kandidaten stod himmelfallen over den store
ære. Han tenkte straks på Gabrielle - sin forlovede - idet
han forvekslet pibe med pie. Men en slik elskverdighet fra grossererens
side syntes ham nesten utrolig.
- Fra hvem, tør jeg spørre
- Fra grossereren. - De kenner jo grosserer
Markussen - ikke sant, hva - - Navnet blev uttalt så distinkt og
tydelig, at det var ikke til å ta feil av. Stensgård bukket
dypt, men bad for sikkerhets skyld om å få se listen over gjestene.
- Vær så artig, min herre. Og
kusken overrakte ham papiret.
- Ja, men her står jo ikke mitt navn.
- Hvæ behæger - fly mai den dog
- se her står De jo - min herre - grossereren har selv skrevet Dem
op.
- Det er dessverre ikke mitt navn. De treffer
den rette neste dør på høire hånd.
- Merkverdigt -. Det blev mai sagt at det
var en stor mann med et brunt skegg, og så formodet jai det var Dem.
Kusken gikk et skritt tilbake, klasket helene
sammen, hånden til luen, og den skånske forsvant.
Guttene pustet ut. De hadde ikke dradd et
åndedrag så lenge kusken stod innenfor klassedøren.
Lenge efter ertet skolebestyreren kandidat Stensgård med innbydelsen.
Når han kom tassende i slobrokk, tøfler, silkekalott og med
halvt lukkede øiner, lik en søvngjenger - øiner som
allikevel så alt de vilde se - og han traff kandidaten, klasket han
ham på skulderen med den hvite, fete hånd, den med signetringen
som guttene fryktet mer enn spanskrør fordi den sved på kinnet
og gjorde det rødt og hovent. - De hadde jo så nær blitt
buden til grosserer Markussen, min far. Det er mere enn jeg kan si
-. Skolebestyreren plirte med de små brune øinene. - Fint
skal det være, sa kjerringa. Hun fikk en mahogniflis i - i - i rumpen.
Den gamle stivbente aristokrat misunte såvisst
ikke en sjel grossererens selskap, velsett gjest som han var i byens gode,
gamle familier. Der kunde han gjøre regning på en bedre middag
når han luktet at søsteren vilde traktere med grøt
eller øllebrød. Som kateket måtte han la sin gråtkvalte
røst høre fra prekestolen et par søndager i året.
Han talte og gråt - talte om syndens grulige makt over menneskesjelen.
"Derfor må vi gripe i vår harm og rope hjelp - hjelp!" Da brøt
han ut i tydelig hulken, og den fåtallige forsamling gråt med.
Efter en slik anstrengelse søkte han trøst og hugsvaling
hos fru Fink på Nes, mor til Katti, den venninnen som Tea holdt mest
av. Venninneskapet hadde gått i arv fra mødrene.
De hadde sittet på skolebenken sammen
- fru Fink og fru Martens - akkurat som Katti og Vesle-Tea. Fru Fink snakket
ofte om hvor galt det var at Store-Tea var druknet i kjøkken og
barnekammers og i et arbeide som fortonte sig ens hver dag. Hvorfor fikk
hun ikke del i sin manns forretninger. Hun kjente Tea. Hun visste hvor
klok hun var. Selv hadde hun alltid styrt gården med regnskaper og
eftersyn, og da mannen døde, fikk hun med skibsparter og skuter
å gjøre. Vi greier det såmenn likeså godt som
dere mannfolk, sa hun. Øinene - de sterke blå - strålte.
Det vakre, ovale bodet, innrammet av et par lange øredobber og med
et sort, blankt hår, høit opsatt og med nakkekam, blev kastet
bakover i ukuelig livsmot.
Så snart kateketen kom inn under fru
Finks gjestfrie tak, og hun rank og elastisk kom ham imøte, var
han forvandlet til den glade selskapsbroder. Fru Fink hadde også
følt tiderne, og livet hadde ikke spart henne for gjenvordigheter,
men det skulde ikke snakkes om. Der eksisterte ikke triste tider, sa hun.
Kun triste mennesker. Hvis menneskene var muntre, snilde, hjelpsomme, var
det godt og vel bestandig. Av samme mening var den glade baker - byens
onkel Thorvald eller som han også het Kurfyrsten. Han var også
av dem som vanket på Nes. - Vel baker jeg ikke så høie
tårnterter, ei heller så mange julekaker; men jeg baker til
livets ophold og knar deigen med humør, sa han og strøk sine
lyserøde whiskers og var idel glede.
- Herregud har vi ikke levd så lenge
at vi kjenner tiderne, sa fru Fink. Gode tider følger dårlige
som bølger på havet. Og har vi ikke bibelens ord å holde
oss til, hr. kateket?
- Jo - det hører til vår barnelærdom
og står skrevet i første Mosebok 41. kapitel 18. vers: Og
se av floden opsteg 7 kjør, fede på kjød og vakre av
skikkelse og åde av gresset. Og se, 7 andre kjør steg op efter
dem, magre på kjød, tynne og såre, stygge av skikkelse
og de magre opåde de 7 fede, men blev ikke federe for det. Ligeså
lod Gud, opvokse 7 fulle aks på et strå, og se - 7 aks, inntørrede
og svedne av østenvinden skjøde op efter dem. Og de tynne
aks opslukte de 7 fulle . . . Der blev kateketen avbrutt i sin langtrukne,
serrete preketone av fru Finks friske, livsglade røst. - Og så
får vi håpe at der atter stiger 7 feite kuer op av Nilens flod
....
Fru Fink sørget alltid for å
gi samtalen en munter vending. Men det kunde ikke undgåes at der
også blev talt om de store økonomiske vanskeligheter, om falitter
og finansielle storstormer som herjet by og land. Voldsomme skred drev
skogspekulanter og trelastmatadorer til konkurs. Gamle, grunnmurede handelshus
røk overende. Bønder gikk fra gårdene sine . . .
- Bønder fra gårdene sine, gjentok
fru Fink. Hvorfor lar de sig narre til å spekulere. Det er grosserer
Markussens skyld som realiserer gamle filleskuter og kjøper damp
isteden. De nauta som biter på. De skal pløie, harve og kjøre
møkk, det skjønner de sig på.
- Forandring fryder, sa kateketen. Martens
vil bli bonde, har jeg hørt.
- Jeg har tenkt mig at han vil ha en fast
ankerplass. Det går adundas med seilskutene.
Martens stod midt i brenningen som første
kausjonist på gode venners dårlige papirer. Eller han stod
sammen med andre som ikke kunde greie sine forpliktelser. Dessuten var
han opi mangeslags bedrifter. Vilde han klare det... Maktet han å
ri stormen av. Han utfollet en voldsom virksomhet. Var ikke hjemme uten
til måltidene.
Grosserer Markussen red enda på bølgen
av gode tider. Seilskutene var realisert. Forlist i det beleilige øieblikk
eller solgt. Han var kommet sig unda og i ly av dampen. Skjønt man
ymtet om at han også hadde vanskeligheter. Men det møtte kraftig
protest fra kusken.
- Hvæd behæger - - grossereren
fænt - har man hørt på mage - - Grosserer Markussen
- - - Og så går han sku hen lie for nesen ad Dem, mine herrer,
og køber et skib til 75 000 daler - - hør - 75000 daler.
- Gør mai det efter.
I samme grad som grossererens mot vokste, vokste kuskens. Det nyttet
ikke fruen eller fruens far å be kusken spenne for når grossereren
var bortreist. Det hjalp ikke å minne om at fruens far var grossererens
svigerfar.
- Det ved jai skam godt. Men jai skal sie
Dem, min herre - - når grossereren er borte, så er jai grossereren.
Historien gikk fra munn til munn. Den var
ikke til å kjenne igjen til slutt. Der blev lagt til og trukket fra,
sånn som det går alle historier. Hos fru Fink på Nes
kjente de også slutten på komedien. Den hadde de fra kateketen
som kom til Nes, enkom erend, for å gi historien til beste. Den skånske
var blitz opkalt på kontoret så snart grossereren kom hjem
og hadde fått sin avskjed. Hvad grossereren hadde sagt og kusken
svart, visste man på en prikk. - - Det er sku intet i vaien,hr. grosserer,
at jai kan gå - - Men kusken var allikevel blitt stående ved
døren.
- Nå - - var det så mer? Grossereren
var morsk.
- Ja, det vil jai sie, at et mer skittent
herskap har jai aldri tjent. - - -
Det var rosinen i pølsens ende. Stuene på
Nes runget av latter. - Men trilla og de musegrå? Hvor er det blitt
av dem? - Ach, du lieber Augustin - sang kateketen og la sig velbehagelig
til rette i fru Finks lenestol - alles ist weg - weg - weg....
På Berg gikk Brona og Svarten i samme dilten.
Den mosebrune frakken og hatten til Martin gårdsgutt skar nå
i det grønne. Gammelt og slitt var seletøiet og alt sammen.
Ikke tider til nyanskaffelser, sa konsulen brysk. Det gamle er sku godt
nok.
Martens stod i brytningen av gammel og ny
tid. Livet var så mye lettere i fars og bestefars dager, sa han.
Alt skifter så fort. Nye opfinnelser og opdagelser hver time på
dagen. Hvor lenge vil dampen stå? Så lenge til de finner noe
bedre. De svarte kullene har seiret over de hvite seil. Men engang vil
de også bli slått ut.
Martens var ingen politikker. Men sjølsagt
var han høire. Forstod på ingen måte det unge fremstormende
venstre som vilde rive ned ærverdige, grunnmurede innretninger. Undergrave
kongemakten. Avsette kongens råd. Riksretten og dommen over statsrådene
var hårreisende urett. Han kom i et forferdelig oprør når
det blev bragt på bane. For Martens var kongen et hellig, ukrenkelig
vesen. Vetostrid og riksrett motbydelig råskap. Hans aristokratiske
uvidenhet stammet fra Frieles organ. Fra den kant kom all sunn og sann
oplysning til Berg. Kom han op i en disputt om absolutt veto, egne konsuler
og utenriksministre, kunde han bli så rasende, at han blev stam.
Hadde konsul Martens levet i andre forhold
og under en annen innflydelse, vilde han hørt til på venstres
side, han med sin nøkterne livsinnstilling. Ja, han hadde ideer
som kunde høve et moderne, helt op sosialistisk samfund. Et rettsinn
og en rettferdsfølelse til å erkjenne sannheten som lå
bakom. Men han manglet fotfeste i det nye. De uensartede strømninger
kunde ikke forlikes, og folkemøtene avlet fiendskap, mistro, løgn.
Ungdommen var ikke til å skjønne. Kløften mellem partiene
fyltes av skjelsord, nedrakning og forbannelser og gjorde alt samkvem dem
imellem umulig.
Martens hadde sin fetisj som han dyrket og
elsket - høires fører Emil Stang. Trass i tidene, blev en
byste av høires og landets frelsermann innkjøpt og satt på
etagerens øverste hylle istedenfor den voksbleke Klytia som Tea
elsket og beundret. Klytias skjønne hals, det fint bøide
bode og det vemodige smil fikk et skjelvende liv hver gang sola stakk inn
gjennem vinduene eller ildslyset fra ovnen for flakkende over henne.
Martens var såvisst ingen forakter av
kvinnelig skjønnhet. Men Stang want over Klytia. Hun blev forvist
til en mørk krok i spisestuen, der sol og ildslys aldri nådde
henne. Hun visnet likesom. Statsministerens mektige skikkelse som struttet
av velvære blev løftet op på etageren der skalv av bevegelse
og ærefrykt.
Enda en forandring førte politikken
med sig. Portrettet av oldemor - den koselige gamle dame med kappe og pannekrøller
måtte forlate sin plass over pianoet og isteden kom det Selmerske
ministerium - tre rader mannehoder som Tea måtte se op til når
hun spilte skalaer i dur og moll og som faren innprentet var de edleste
og beste menn, falne for nidings hånd.
Ny tid og nye moter holdt sitt inntog. Mahognimøbler
og hestehårstrekk, glatt og blankt, deilige akebakker for barna mens
de var små, måtte byttes med polstrede sofaer og stoler, fulle
av knotter, knapper og kuler og rake i ryggen som prøisiske soldater.
Gammelt og nytt stod steilt overfor hverandre.
På denne tid hendte det noe som grep
inn i barnas og de voksnes sinn.
En vakker søndag i mai fant Martens ut at de skulde på
landtur til grotten som lå opunder fjellet, men hørte Berg
til. Den lå på Bergs mest utsatte front, mot fjellet, og byens
fattigkvarter. Grotten var som et stort, rummelig lysthus med bord og benker.
Klatrende villvin i fjellsprekkene. Konvall stakk op som små, gulgrønne
kremmerhus i den dypgrønne venka og dannet et deilig teppe. Og vakrere
blev det når blomstene åpnet sig. De hvite klokker og den tindrende
blå venka. Det var noe landlig og oprinnelig ved grotten og den mosgrodde
fjellveggen som barna elsket langt mere enn den fine hagen. Reisen dit
op var ikke lang just. Men der var mystikk og hemmelighetsfullhet både
over grotten og veien. På den siden som vendte mot fjellet stod alle
slags trær, tett i tett, tenkt som et bolverk mot fremmed inntrengen
og markerte grensen for Bergs eiendom. På den andre siden som vendte
mot jordene stod linnetrær i stramt geledd, og mellem hvert tre busker
med rips og stikkelsbær. Det var barnas bær - små, søte,
hårete bær med kvasse tagger på greinene. Dem rådde
de over og kunde dele med kameratene. Sommers dag kappsprang de opefter
alleen og ropte - fritt for den busken og fritt for den! Eller de lekte
sisten. Benkene som stod alleen langs, var mål. Selv på blanke
sommerdager var her skyggefullt, med solstreif og lysende flekker hist
og her. Tea, Maien og venninnene hoppet fra den ene solflekken til den
andre som et slags paradis. Veien førte et steinkast lenger enn
til grotten - til to uhyggelige brønner med spissgavlete tak, lik
låge, mørke hus for skrømt og underjordiske. Det var
verdens ende da de var små. Og alltid hadde de hørt at her
var farlig. Hit måtte de aldri gå alene, for her var troll
og busemann og alt som stygt var. Tea var redd, enda så stor hun
var. Men idag var far med. Han vilde se å pass mye vann de rådde
over, og lukket op en dør til et svart, fælt djup, der det
siklet og randt støtt. Av og til et plump og et plask som Andrine
sa var nøkken. Den som falt uti, kom aldri op igjen. Hu - det stod
slik støkk av brønnene.
I grotten var småjentene vertinner.
Der dekte de op med kaffe for de voksne og melk for barna og bad far og
mor vær så god. Maten smakte langt bedre enn i noen stue. Det
duftet av ungt løv, og fra linnetrærnes kroner strømmet
fuglesangen inn i grotten. Bokfink, rødstrupe og mange slags meiser
holdt til under fjellet. Alt åndet fred og glede. Men just som de
satt og hadde det som best, skulde Maien strekke sig efter en hvetebolle.
Da hendte det forferdelige - - en stor stein kom ovenfra, like foran Maiens
hode og rammet fatet med hvetebollene, så skårene føk
omkring dem. Den som tok det roligst, var fru Martens. Will og Karlemann
for op. Satte over gjerdet for å gripe synderne. Men Martens kalte
dem tilbake.
- Stopp, gutter! Her er ikke snakk om hevn
eller revansj eller den slags. Vi har andre steder å være.
Trenger ikke grotten. Vi overlater'n. Uten sverdslag.
Det kokte i Will av kamplyst, av hevntørst...
At far kunde være så feig. Overgi sig til rampen. Melde dem
skulde han, så de fikk juling herlig juling på rådstua.
Det hadde grosserer Markussen gjort. Hadde Leif vært her, de skulde
fått, uslingene. Slik som han langet ut efter dem i vinter, da de
ødela skliene i alleen. Det var gammelt fiendskap mellem dem på
denne og hin side gjerdet. Leif og Will hadde fart hardhendt fram. Det
var nå hevnet. Blodet suste i ørene på Will. Han var
fra sig av sinne. Men da han så op, møtte han farens rolige
blikk. Slik hadde far aldri sett på ham. Ikke hardt og stritt, men
ømt og kjærlig så han på barneflokken.
- Vi kan takke Gud at ingen av dere blev rammet.
Pakk sammen barn! La oss komme av gårde. - Til fru Martens hørte
Tea at faren sa: Ingen kan stanse tidens gang. Det hevner sig å kjempe
imot. Men da han slo på at også alleen skulde rømmes
og overlates med søtripsen og, stikkelsbæren og alt, skar
det henne i hjertet. Og veien... Vakker var den sommersdag men vakrere
enda om vinteren med rim på trærne, i sol eller måneskinn,
når de kom i lange rekker og glad på sklier over månestriper
og blå skygger, og greinene var et virvar av glitrende isblomster.
Her traff Tea Leif straks før han reiste ut. Han likesom gled tilfeldig
fram bak en trestamme. Her skulde de møtes når han kom hjem
til høsten. Men eventyret hadde fått en brå slutt. Martens
gav ordre til at benker og bord skulde kjøres ned. Veien lukkes
og låses.
Den som ikke kunde fatte noe av det hele,
var Malla Sopp. De måtte skrike det inn i øret hennes mange
ganger. Ikke skulde hun skyfle, ikke rake alleen under fjellet.
- Ska jag inte pønte veien som konseln
likær så godt å gå om søndagene?
Hun gikk fra dem, ristet på hodet og mumlet noe om at væla
blei snodigære og rarære tel hår ti.
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside |
Neste >
|