Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora kommer hjem, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >
 

SEIL OG DAMP

Det var makeløst som Markussen svang sig op på dampen. Han het ikke lenger kjøpmann, men grosserer - et navn som han var alene om å bære. Høker og bondehandelen hans var utvidet til byens fineste magasin med utstillinger i vinduene. Aldri hadde man sett sånt før. Det var dampen og botlenosen skyld i. Fremforalt Sverre Fjell som gikk i brodden. 4 år av sitt liv gav han i ustanselig slit, håpløst slit, og høstet skuffelser og tap. Endelig seiret han og kunde vise veien til ishavets rikdommer - hval, sel, botlenose, klappmyss, russekobbe. De gamle skutene blev lappet sammen og stelt på, men forsvant. Skrudd istykker av isen. Alle mann borte. For skrøpelige. Dudde ikke. Deres tid var forbi. Sel og hval krevde damp, og damp var løsenet. Spørsmålet var brendende, og avisene feldte dommen over seilskutene: Der kan ikke være tvil om det endelige utfall, stod det på trykk. Dampbåtene fordret større kapital enn man var vant til å sette inn på en kjøl. Man tok aksjer - en eller et par, de vågeligste tok flere.  Men det tiltalte ikke de gamle redere dette med aksjetegning. De hadde parter eller skuta hel og holden. De mest konservative strittet imot og holdt krampaktig fast på seil. Blandt dem var Martens. Fruen var klokere, mer følsom for tiden og dens krav. Men bad hun ham endre kurs, blev han vond. Disse kvinnfolka, sa han, legger sig bort i alt de ikke skjønner sig på. Så tidde hun med det.
     Grosserer Markussens frue var liten, nett og gescheftig, glatt som en ål, pots og panne i alle basarer og tilstellinger i veldedige øiemed. Døtrene var med i tablåene, sang og deklamerte til inntekt for fattige og hedninger, til nytte og glede for byen. Hver søndag gikk grossereren i kirke i spissen for sin familie, iført en høi, skinnende floss på sitt blekfete prelathode. Floss bruktes ikke dengang uten ved bryllup, barsel, begravelse og nyttårsvisitter. Det var bare kurfyrsten og Det gamle testamente som til daglig hadde lov til å vise sig med et sånt dristig plagg. Skorstensrøret til Markussen mente Tønnes og Abraham Korten var et synlig tegn på forræderi mot de gamle seilskutene - forræderi mot byen og byens tradisjoner. Mannskapene som kom hjem fra reis om høsten kunde berette om hundrevis av hvite seil i sundet. Det var noe å se på. Å nei, det var saktens ikke forbi med seilskutene. Bare viktigmakeri med den dampen. De som hadde fart svenskekysten opover om våren kunde fortelle om folk i skjærgården som viftet til de nyoppussete, norske skutene, og vi hilste dem med alle flagg,sa skipperne. Det var vel et syn, skulde jeg tro. Tønnes, Mathias med beine, Abraham Korten og hele gjengen av tømmermenn hadde ikke eder saftige nok. Men jo mer de bante røiken, dess svartere blev den. Stillt blev det på verven hos Martens som på alle verver kysten rundt. Dem har inte bruk for vårs mer, sa Tønnes og skjelte stygt til grosserer Markussen når han var ute og moverte med skorstensrøret og figurfrakken som ingen andre hadde maken til. Den hadde to knapper bak som småguttene ikke kunde la være å sikte på i godt snøballføre. Men skyte hadde bare en våget - Vesle-Markus - sønne-sønn hans Tønnes, den uvøringen som satte øksa i leggen så blodspruten stod dengang Teodora blev bygd. Da fikk han den første 12-skillingen av konsulen. Nå fikk han den andre. Markus siktet og traff grossereren midt i blinken, det vil si på den høire knappen. "Tok ham på korne" som det het. Ris på rådstua fikk han, for det gjorde grossereren fordring på. Det sved, men han bet ihop tennene, Vesle-Markus, og knyttet neven. Vesle-Markus steg i ry og rang for utvist mot og dristighet.
     Grossereren blev mer storslagen som tiden gikk. Han var i hovedstaden og fikk sig gullbriller. Far hans var almindelig sjømann, sa Tønnes. Ligner det noe å sprike sig tel med gullbriller .. . .Den fordømte dampen! - Det blinket i brillene når grossereren gikk opover kirkegulvet, og han vendte hodet til høire og venstre. Ved de øverste benkeradene slo han ut med armene til tegn på at fruen og frøknene kunde nedlate sig.
     Martens hatet å stille sig fram til offentlig beskuelse, så vel som alt hykkelsk vesen. Han trakk sig mer og mer inn i sig selv. Blev mere sky og innesluttet og lut. Så sterkt optatt av tanker at han glemte å hilse. Folk tenkte sitt. De kjente til moratoriet der hang som et damoklessverd over hodet hans. Og de visste han gikk i spenning for Teodora. Det samme gjorde Will og Karlemann for frimerkenes skyld, dem de kunde bytte bort og få allverden igjen for. Frimerker fra Guanape. Ingen gutt i byen hadde maken. Tea og Maien drømte om alt det vidunderlige som skipper Bagge hadde med sig. Det var siste turen hans. Men veien lang og farefull kring Kapp Horn til St. Mauritius. En fikk ingenting høre på lenge. For fru Martens kjentes det som å leve på en vulkan. Aldri vite noe, men tenke det verste. Hun hadde heller ingen anelse om at Martens hadde solgt ett av skibene og kjøpt bondegård. Ingenting visste hun. Hun kunde i fortvilelse slå fram på om Markussens - å godt de hadde det. Hele familien i kirke hver søndag. Alt føide sig så vel for dem. Klok mann - Markussen - som kvitterte seilskutene . . . At hun ikke kunde tie stille med Markussen. Det måtte briste eller bære. Og det brast for Martens. Han blev hvit av raseri og visste ikke hvad han sa eller gjorde. Barna rømte ut. Fru Martens skalv lenge efter uværet. Livet var en rekke tapte slag. Og så dette at hun aldri fikk Martens til å søke Guds hus. Han gledet sig til helgedagsfreden hjemme: Om vinteren i en lun sofakrok i langstuen med Morgenblads-føljetongene, klipt ut for uken, dem han aldri unte sig tid til å lese om hverdagene. Om sommeren i hagen og omkring på eiendommen. Der hadde han sin gudsdyrkelse. Enhver kan lage sig sin kirke, sa han. Innestengt i et lite, mørkt kontor til hverdags, hadde han trang til å dra pusten i Guds frie natur. Kirker og forsamlingshus var for trange.
      Fru Martens var bekymret for hans sjels frelse, og tante Letta trodde sig kallet til å omvende ham. Når hun kom opover alleen, føk Martens på dør. Han hadde sagt fra engang for alle at han ikke vilde ha noen innblanding i salighetsaffærer likeså litt som i sine timelige forretninger. Han pustet lettet når husets kvinner stod ferdigpyntet til kirkegang. Fru Martens forsømte ikke høimessen en søndag så lenge hun orket å gå. Om sommeren i silkesalopp som til daglig lå gjemt i chiffonieren sammen med parasollen, garnert med tykke, gule silkefrynser. Den staselige ørehatt blev 1øftet varsomt op av hattetinen. Den var et praktstykke med blomster eller fjærer - alt efter moten og årstiden, og med tykke, brede silkebånd tit å knytte under haken. Hun tok sig godt ut når hun med Vesle-Tea og Maien ved siden styrte opefter kirkegulvet og satte sig på sin faste plass under prekestolen. Men for barna var preken altfor lang og uforstålig, innsurret i dogmatikk. Søndagene sammen med faren var morsommere. Hodet til Maien heldte temmelig hardt mot mors silkesalopp. Tea stred lenge og hardt for å holde sig våken. Hun så op til engelen med budene som stod nærmest prekestolen - streng og utilnærmelig. Ikke et smil på leppen.  - Hold budene, sa 'n, så skal du leve. - Tea tokket sig innat moren i angst. Det var vel noe engelen ikke likte. Men å galt hadde hun gjort ... Vær oss nådig for Kristi blods skyld, hvisket hun. Det hadde hun lært av kapellan. Var kjolen hennes for fin kanskje, den med silketråder og panier og den ørvesle løitnanten. Hun så sig om. Alle hadde fine hatter og kåper. Alle hadde søndagsstasen på. Engelen hadde foller i skjørtet. Det var stas, det også. Et virvar av foller. Tea prøvde å telle dem - en - to -tre - fir - fem. Umulig å å holde dem ut fra hverandre. Omigjen og omigjen talte hun til hun gjespet av tretthet. Engelen på den andre siden med palmegren i hånd så blidere ut. Ansiktet hans lignet gudmors. Han het evangelium, sa moren. Tea så lenge og innstendig på ham til han stod som i en tåke og smilte til henne, svinget palmegren og svevde op mot hvelvet. Halsen hennes tøide sig lenger og lenger for å følge ham. Til slutt datt hodet bakover og falt tungt på morens arm. Hun fikk et puff og så sig fortumlet om. Presten var nede av prekestolen. Orglet bruste. Engelen med budene så enda strengere ut. Da de skulde gå, kom Tea ham så nær, at hun strøk hånd over kjolefollen. - "Og forlat oss vår skyld", hvisket hun. Engelen med palmegrenen nikket.
     Det var tett med folk ved utgangen. Skillingene skranglet i kirkebøssen. Grosserer Markussen la alltid nedpå en stor mynt med sterk klang. Dampen gav gode inntekter. Men om det var en 5-øre eller en 2-krone kunde ingen avgjøre. Den hadde en sterk klang som betydde så mye som at Guds ord ikke var falt på steingrund, men i dyp jord og bar god frukt. Utenfor viste sig et syn som slo alt kirkefolket i svime første gang de så det - grosserer Markussens ekvipage som kjørte herskapet rundt på godgjørenhetsvisitter efter preken. En spiller ny trille, blank som selve grevevognen, forspent to musegrå hester med hvitt blest i pannen, like på et hår, og på bukken en kusk i livré - sid grå frakk med grønne opslag, blanke knapper. Han stammet fra Skåne og hadde vært ved det danske hoff hos enkedronning Amalie i Kjøbenhavn. Markussen vet å gjøre sig det hyggelig i verden, sa fru Martens. Sikken opførsel på den mann, sa tante Henriette som var fra Danmark. Ja - det var rigtignok dailigt.
      Byens folk hadde nøid sig med en stuepike eller i høiden en tjenestegutt når de skulde be i gjestebud, men fra grossereren kom den skånske og ringte på entreklokken. Han gikk aldri kjøkkenveien. Piken som lukket op sank i kne, og herskapet bukket dypt når kusken stod der stiv og strunk og hilste med hånd på luen. Han skulde be fra grossereren - nevnte aldri fruen - om herskabet vilde gøre ham den fornøielse å komme til soupe, goute, bouffet eller små intime piknikker. Grossereren deltok ikke i de reglementerte kortaftener på Klubben, der borgerne traff hverandre ved trumfhwisteri på avkokt torsk med rødvin, og toddy efterpå. Nei - tonen var ikke fin nok, eller - det var folk der som støtte an i mange ting og hvis vandel forarget kristenfolket - alle disse sparsommelige, nøisomme, pene mennesker som grossereren hadde bruk for til aksjetegning i den nye damper. Derfor holdt han kortpartier hjemme. Blandt dem som hadde den store ære å bli buden var en av kandidatene på middelskolen. Ved en feiltagelse var det nær blitt kandidat Stensgård. Den skånske banket på døren hans. Gudæ - ett skritt tilside og hånden til luen. Jai skulle spørre fra grossereren om De ville gøre ham den fornøielse å spille et slag kort og ta Deres pibe med.
     Kandidaten stod himmelfallen over den store ære. Han tenkte straks på Gabrielle - sin forlovede - idet han forvekslet pibe med pie. Men en slik elskverdighet fra grossererens side syntes ham nesten utrolig.
      - Fra hvem, tør jeg spørre
      - Fra grossereren. - De kenner jo grosserer Markussen - ikke sant, hva - - Navnet blev uttalt så distinkt og tydelig, at det var ikke til å ta feil av. Stensgård bukket dypt, men bad for sikkerhets skyld om å få se listen over gjestene.
     - Vær så artig, min herre. Og kusken overrakte ham papiret.
     - Ja, men her står jo ikke mitt navn.
     - Hvæ behæger - fly mai den dog - se her står De jo - min herre - grossereren har selv skrevet Dem op.
     - Det er dessverre ikke mitt navn. De treffer den rette neste dør på høire hånd.
     - Merkverdigt -. Det blev mai sagt at det var en stor mann med et brunt skegg, og så formodet jai det var Dem.
     Kusken gikk et skritt tilbake, klasket helene sammen, hånden til luen, og den skånske forsvant.
     Guttene pustet ut. De hadde ikke dradd et åndedrag så lenge kusken stod innenfor klassedøren. Lenge efter ertet skolebestyreren kandidat Stensgård med innbydelsen. Når han kom tassende i slobrokk, tøfler, silkekalott og med halvt lukkede øiner, lik en søvngjenger - øiner som allikevel så alt de vilde se - og han traff kandidaten, klasket han ham på skulderen med den hvite, fete hånd, den med signetringen som guttene fryktet mer enn spanskrør fordi den sved på kinnet og gjorde det rødt og hovent. - De hadde jo så nær blitt buden til grosserer  Markussen, min far. Det er mere enn jeg kan si -. Skolebestyreren plirte med de små brune øinene. - Fint skal det være, sa kjerringa. Hun fikk en mahogniflis i - i - i rumpen.
     Den gamle stivbente aristokrat misunte såvisst ikke en sjel grossererens selskap, velsett gjest som han var i byens gode, gamle familier. Der kunde han gjøre regning på en bedre middag når han luktet at søsteren vilde traktere med grøt eller øllebrød. Som kateket måtte han la sin gråtkvalte røst høre fra prekestolen et par søndager i året. Han talte og gråt - talte om syndens grulige makt over menneskesjelen. "Derfor må vi gripe i vår harm og rope hjelp - hjelp!" Da brøt han ut i tydelig hulken, og den fåtallige forsamling gråt med. Efter en slik anstrengelse søkte han trøst og hugsvaling hos fru Fink på Nes, mor til Katti, den venninnen som Tea holdt mest av. Venninneskapet hadde gått i arv fra mødrene.
     De hadde sittet på skolebenken sammen - fru Fink og fru Martens - akkurat som Katti og Vesle-Tea. Fru Fink snakket ofte om hvor galt det var at Store-Tea var druknet i kjøkken og barnekammers og i et arbeide som fortonte sig ens hver dag. Hvorfor fikk hun ikke del i sin manns forretninger. Hun kjente Tea. Hun visste hvor klok hun var. Selv hadde hun alltid styrt gården med regnskaper og eftersyn, og da mannen døde, fikk hun med skibsparter og skuter å gjøre. Vi greier det såmenn likeså godt som dere mannfolk, sa hun. Øinene - de sterke blå - strålte. Det vakre, ovale bodet, innrammet av et par lange øredobber og med et sort, blankt hår, høit opsatt og med nakkekam, blev kastet bakover i ukuelig livsmot.
     Så snart kateketen kom inn under fru Finks gjestfrie tak, og hun rank og elastisk kom ham imøte, var han forvandlet til den glade selskapsbroder. Fru Fink hadde også følt tiderne, og livet hadde ikke spart henne for gjenvordigheter, men det skulde ikke snakkes om. Der eksisterte ikke triste tider, sa hun. Kun triste mennesker. Hvis menneskene var muntre, snilde, hjelpsomme, var det godt og vel bestandig. Av samme mening var den glade baker - byens onkel Thorvald eller som han også het Kurfyrsten. Han var også av dem som vanket på Nes. - Vel baker jeg ikke så høie tårnterter, ei heller så mange julekaker; men jeg baker til livets ophold og knar deigen med humør, sa han og strøk sine lyserøde whiskers og var idel glede.
     - Herregud har vi ikke levd så lenge at vi kjenner tiderne, sa fru Fink. Gode tider følger dårlige som bølger på havet. Og har vi ikke bibelens ord å holde oss til, hr. kateket?
     - Jo - det hører til vår barnelærdom og står skrevet i første Mosebok 41. kapitel 18. vers: Og se av floden opsteg 7 kjør, fede på kjød og vakre av skikkelse og åde av gresset. Og se, 7 andre kjør steg op efter dem, magre på kjød, tynne og såre, stygge av skikkelse og de magre opåde de 7 fede, men blev ikke federe for det. Ligeså lod Gud, opvokse 7 fulle aks på et strå, og se - 7 aks, inntørrede og svedne av østenvinden skjøde op efter dem. Og de tynne aks opslukte de 7 fulle . . . Der blev kateketen avbrutt i sin langtrukne, serrete preketone av fru Finks friske, livsglade røst. - Og så får vi håpe at der atter stiger 7 feite kuer op av Nilens flod ....
     Fru Fink sørget alltid for å gi samtalen en munter vending. Men det kunde ikke undgåes at der også blev talt om de store økonomiske vanskeligheter, om falitter og finansielle storstormer som herjet by og land. Voldsomme skred drev skogspekulanter og trelastmatadorer til konkurs. Gamle, grunnmurede handelshus røk overende. Bønder gikk fra gårdene sine . . .
     - Bønder fra gårdene sine, gjentok fru Fink. Hvorfor lar de sig narre til å spekulere. Det er grosserer Markussens skyld som realiserer gamle filleskuter og kjøper damp isteden. De nauta som biter på. De skal pløie, harve og kjøre møkk, det skjønner de sig på.
     - Forandring fryder, sa kateketen. Martens vil bli bonde, har jeg hørt.
     - Jeg har tenkt mig at han vil ha en fast ankerplass. Det går adundas med seilskutene.
     Martens stod midt  i brenningen som første kausjonist på gode venners dårlige papirer. Eller han stod sammen med andre som ikke kunde greie sine forpliktelser. Dessuten var han opi mangeslags bedrifter. Vilde han klare det... Maktet han å ri stormen av. Han utfollet en voldsom virksomhet. Var ikke hjemme uten til måltidene.
     Grosserer Markussen red enda på bølgen av gode tider. Seilskutene var realisert. Forlist i det beleilige øieblikk eller solgt. Han var kommet sig unda og i ly av dampen. Skjønt man ymtet om at han også hadde vanskeligheter. Men det møtte kraftig protest fra kusken.
     - Hvæd behæger - - grossereren fænt - har man hørt på mage - - Grosserer Markussen - - - Og så går han sku hen lie for nesen ad Dem, mine herrer, og køber et skib til 75 000 daler - - hør - 75000 daler. - Gør mai det efter.
I samme grad som grossererens mot vokste, vokste kuskens. Det nyttet ikke fruen eller fruens far å be kusken spenne for når grossereren var bortreist. Det hjalp ikke å minne om at fruens far var grossererens svigerfar.
     - Det ved jai skam godt. Men jai skal sie Dem, min herre - - når grossereren er borte, så er jai grossereren.
     Historien gikk fra munn til munn. Den var ikke til å kjenne igjen til slutt. Der blev lagt til og trukket fra, sånn som det går alle historier. Hos fru Fink på Nes kjente de også slutten på komedien. Den hadde de fra kateketen som kom til Nes, enkom erend, for å gi historien til beste. Den skånske var blitz opkalt på kontoret så snart grossereren kom hjem og hadde fått sin avskjed. Hvad grossereren hadde sagt og kusken svart, visste man på en prikk. - - Det er sku intet i vaien,hr. grosserer, at jai kan gå - - Men kusken var allikevel blitt stående ved døren.
     - Nå - - var det så mer? Grossereren var morsk.
     - Ja, det vil jai sie, at et mer skittent herskap har jai aldri tjent. - - -
    Det var rosinen i pølsens ende. Stuene på Nes runget av latter. - Men trilla og de musegrå? Hvor er det blitt av dem? - Ach, du lieber Augustin - sang kateketen og la sig velbehagelig til rette i fru Finks lenestol - alles ist weg - weg - weg....
    På Berg gikk Brona og Svarten i samme dilten. Den mosebrune frakken og hatten til Martin gårdsgutt skar nå i det grønne. Gammelt og slitt var seletøiet og alt sammen. Ikke tider til nyanskaffelser, sa konsulen brysk. Det gamle er sku godt nok.
     Martens stod i brytningen av gammel og ny tid. Livet var så mye lettere i fars og bestefars dager, sa han. Alt skifter så fort. Nye opfinnelser og opdagelser hver time på dagen. Hvor lenge vil dampen stå? Så lenge til de finner noe bedre. De svarte kullene har seiret over de hvite seil. Men engang vil de også bli slått ut.
     Martens var ingen politikker. Men sjølsagt var han høire. Forstod på ingen måte det unge fremstormende venstre som vilde rive ned ærverdige, grunnmurede innretninger. Undergrave kongemakten. Avsette kongens råd. Riksretten og dommen over statsrådene var hårreisende urett. Han kom i et forferdelig oprør når det blev bragt på bane. For Martens var kongen et hellig, ukrenkelig vesen. Vetostrid og riksrett motbydelig råskap. Hans aristokratiske uvidenhet stammet fra Frieles organ. Fra den kant kom all sunn og sann oplysning til Berg. Kom han op i en disputt om absolutt veto, egne konsuler og utenriksministre, kunde han bli så rasende, at han blev stam.
     Hadde konsul Martens levet i andre forhold og under en annen innflydelse, vilde han hørt til på venstres side, han med sin nøkterne livsinnstilling. Ja, han hadde ideer som kunde høve et moderne, helt op sosialistisk samfund. Et rettsinn og en rettferdsfølelse til å erkjenne sannheten som lå bakom. Men han manglet fotfeste i det nye. De uensartede strømninger kunde ikke forlikes, og folkemøtene avlet fiendskap, mistro, løgn. Ungdommen var ikke til å skjønne. Kløften mellem partiene fyltes av skjelsord, nedrakning og forbannelser og gjorde alt samkvem dem imellem umulig.
     Martens hadde sin fetisj som han dyrket og elsket - høires fører Emil Stang. Trass i tidene, blev en byste av høires og landets frelsermann innkjøpt og satt på etagerens øverste hylle istedenfor den voksbleke Klytia som Tea elsket og beundret. Klytias skjønne hals, det fint bøide bode og det vemodige smil fikk et skjelvende liv hver gang sola stakk inn gjennem vinduene eller ildslyset fra ovnen for flakkende over henne.
     Martens var såvisst ingen forakter av kvinnelig skjønnhet. Men Stang want over Klytia. Hun blev forvist til en mørk krok i spisestuen, der sol og ildslys aldri nådde henne. Hun visnet likesom. Statsministerens mektige skikkelse som struttet av velvære blev løftet op på etageren der skalv av bevegelse og ærefrykt.
     Enda en forandring førte politikken med sig. Portrettet av oldemor - den koselige gamle dame med kappe og pannekrøller måtte forlate sin plass over pianoet og isteden kom det Selmerske ministerium - tre rader mannehoder som Tea måtte se op til når hun spilte skalaer i dur og moll og som faren innprentet var de edleste og beste menn, falne for nidings hånd.
     Ny tid og nye moter holdt sitt inntog. Mahognimøbler og hestehårstrekk, glatt og blankt, deilige akebakker for barna mens de var små, måtte byttes med polstrede sofaer og stoler, fulle av knotter, knapper og kuler og rake i ryggen som prøisiske soldater. Gammelt og nytt stod steilt overfor hverandre.
     På denne tid hendte det noe som grep inn i barnas og de voksnes sinn.
En vakker søndag i mai fant Martens ut at de skulde på landtur til grotten som lå opunder fjellet, men hørte Berg til. Den lå på Bergs mest utsatte front, mot fjellet, og byens fattigkvarter. Grotten var som et stort, rummelig lysthus med bord og benker. Klatrende villvin i fjellsprekkene. Konvall stakk op som små, gulgrønne kremmerhus i den dypgrønne venka og dannet et deilig teppe. Og vakrere blev det når blomstene åpnet sig. De hvite klokker og den tindrende blå venka. Det var noe landlig og oprinnelig ved grotten og den mosgrodde fjellveggen som barna elsket langt mere enn den fine hagen. Reisen dit op var ikke lang just. Men der var mystikk og hemmelighetsfullhet både over grotten og veien. På den siden som vendte mot fjellet stod alle slags trær, tett i tett, tenkt som et bolverk mot fremmed inntrengen og markerte grensen for Bergs eiendom. På den andre siden som vendte mot jordene stod linnetrær i stramt geledd, og mellem hvert tre busker med rips og stikkelsbær. Det var barnas bær - små, søte, hårete bær med kvasse tagger på greinene. Dem rådde de over og kunde dele med kameratene. Sommers dag kappsprang de opefter alleen og ropte - fritt for den busken og fritt for den! Eller de lekte sisten. Benkene som stod alleen langs, var mål. Selv på blanke sommerdager var her skyggefullt, med solstreif og lysende flekker hist og her. Tea, Maien og venninnene hoppet fra den ene solflekken til den andre som et slags paradis. Veien førte et steinkast lenger enn til grotten - til to uhyggelige brønner med spissgavlete tak, lik låge, mørke hus for skrømt og underjordiske. Det var verdens ende da de var små. Og alltid hadde de hørt at her var farlig. Hit måtte de aldri gå alene, for her var troll og busemann og alt som stygt var. Tea var redd, enda så stor hun var. Men idag var far med. Han vilde se å pass mye vann de rådde over, og lukket op en dør til et svart, fælt djup, der det siklet og randt støtt. Av og til et plump og et plask som Andrine sa var nøkken. Den som falt uti, kom aldri op igjen. Hu - det stod slik støkk av brønnene.
     I grotten var småjentene vertinner. Der dekte de op med kaffe for de voksne og melk for barna og bad far og mor vær så god. Maten smakte langt bedre enn i noen stue. Det duftet av ungt løv, og fra linnetrærnes kroner strømmet fuglesangen inn i grotten. Bokfink, rødstrupe og mange slags meiser holdt til under fjellet. Alt åndet fred og glede. Men just som de satt og hadde det som best, skulde Maien strekke sig efter en hvetebolle. Da hendte det forferdelige - - en stor stein kom ovenfra, like foran Maiens hode og rammet fatet med hvetebollene, så skårene føk omkring dem. Den som tok det roligst, var fru Martens. Will og Karlemann for op. Satte over gjerdet for å gripe synderne. Men Martens kalte dem tilbake.
     - Stopp, gutter! Her er ikke snakk om hevn eller revansj eller den slags. Vi har andre steder å være. Trenger ikke grotten. Vi overlater'n. Uten sverdslag.
     Det kokte i Will av kamplyst, av hevntørst... At far kunde være så feig. Overgi sig til rampen. Melde dem skulde han, så de fikk juling herlig juling på rådstua. Det hadde grosserer Markussen gjort. Hadde Leif vært her, de skulde fått, uslingene. Slik som han langet ut efter dem i vinter, da de ødela skliene i alleen. Det var gammelt fiendskap mellem dem på denne og hin side gjerdet. Leif og Will hadde fart hardhendt fram. Det var nå hevnet. Blodet suste i ørene på Will. Han var fra sig av sinne. Men da han så op, møtte han farens rolige blikk. Slik hadde far aldri sett på ham. Ikke hardt og stritt, men ømt og kjærlig så han på barneflokken.
     - Vi kan takke Gud at ingen av dere blev rammet. Pakk sammen barn! La oss komme av gårde. - Til fru Martens hørte Tea at faren sa: Ingen kan stanse tidens gang. Det hevner sig å kjempe imot. Men da han slo på at også alleen skulde rømmes og overlates med søtripsen og, stikkelsbæren og alt, skar det henne i hjertet. Og veien... Vakker var den sommersdag men vakrere enda om vinteren med rim på trærne, i sol eller måneskinn, når de kom i lange rekker og glad på sklier over månestriper og blå skygger, og greinene var et virvar av glitrende isblomster. Her traff Tea Leif straks før han reiste ut. Han likesom gled tilfeldig fram bak en trestamme. Her skulde de møtes når han kom hjem til høsten. Men eventyret hadde fått en brå slutt. Martens gav ordre til at benker og bord skulde kjøres ned. Veien lukkes og låses.
     Den som ikke kunde fatte noe av det hele, var Malla Sopp. De måtte skrike det inn i øret hennes mange ganger. Ikke skulde hun skyfle, ikke rake alleen under fjellet.
     - Ska jag inte pønte veien som konseln likær så godt å gå om søndagene?
Hun gikk fra dem, ristet på hodet og mumlet noe om at væla blei snodigære og rarære tel hår ti.
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside |  Neste >