| Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora kommer hjem, Høgskolen i Vestfold, 2000. Gå til: < Forrige | Forside | Neste > 17.mai Barna fikk snart andre ting å
tenke på enn grotten og de sorgene. Det lakket til 17. mai. Will
og kameratene drev opunder fjellet om eftermiddagen og øvde sig
på å fyre av trollkjerringer. Småjentene tenkte på
stasen, og alt de skulde kjøpe
for de ørene de fikk av far. Men 17. mai var ingen fin dag.
Naar Vaaren aander paa Li og FjeldIkke før var ordet erklært fritt, så steg kjøbmann Davidsen op på talerstolen. Han var den joviale mann som folket likte å høre. - Mine damer og herrer! Her har en ung spire av en kandidat talt for kvinrten. Han kjenner henne ikke. Men jeg kjenner kvinnen. - Jeg åsså, ropte en røst blandt folket. - Jeg kjenner henne, gjentok Davidsen, jeg som har vært både i Kjøbenhavn og på Saltverket, og jeg er gift med Alexandra. Jeg vil ikke sammenligne henne med noen blomst just. Hun er en valkyrie - en fullriger - - E-e-en løstseiler, knurret det i en gammel sjøulk under talerstolen. - - Hurra for løstseiler'n -for Alexandra - blev det ropt. Hurra - . Davidsens tale druknet i latterbrøl. Endelig blev det så pass stilt at man kunde høre den virkningsfulle slutning: I kvinner fra by og land og øyene - vel møtt på frihetens, likhetens og gledens dag. Kom til mig imorgen i butikken, så skal dere få sjerting og bommesi, kord og sirs til halv pris. - Og nå skal vi svinge oss i dansen. Tut i luren, Tobiassen! Folk stimlet sammen om danseplassen. Davidsen som drev en innbringende bondehandel, banet sig vei med en lubben bondejente. Skubb dig unda, Gurine, Malvine og du som står der brei som ei låvedør! Davidsen fikk liv i dansen. Og jentene hadde moro. Tea og Maien stod klemt innat Andrine. Ingebjørg budeie hadde aldri villet ut med at hun hadde noen kjærest. Men det synte sig nå at hun hadde en, og det en kar som var både kjekk og vakker og holdt henne kring livet og feide dansegulvet rundt og rundt, så lenge musikken låt. Det var som han aldri vilde slippe taket. Så skulde det gå den veien med Ingebjørg også. Ilde var det da Andrine reiste for å gifte sig med Lars. Men dette blev minst likeså vondt - så mild og frisk og lettvindt en jente som Ingebjørg var. Stor sorg kom det til å bli på Berg den dagen hun for. Andrine traff kjennstfolk hun pratet med. Tea lydde efter. - Ser'u a Marianne! Tønnes passer vel ongen og butikken mens hu er på dans. - Visst kjenner jeg den dokka. Tea tøide ørene sine så lange som råd var. Hun husket nok Marianne igjen fra skutelaget. Hun som danset med lettmatros Magnus til hun falt i svime. Og da "Teodora" lettet anker og satte ut fjorden, så var det Marianne i den lyse sirskjolen og det svartkrusete håret som stod framme i prammen og viftet til det ikke var fliken av Teodora å se. Siden sank hun sammen i båten og storgråt. Marianne handler med peppermynte og lakrisbåter. Hun serverer brus og pottøl. Over døren har hun en ørende liten bjelle, ikke større enn en hestevekke. En bjelle over døra er gromt. Og når den sier klingeling, kommer Marianne fram bak forhenget av mønstret tøi. Tønnes - bestefar hennes - har lagt i handlen de få spareskillingene sine. Han er ikke god for å arbeide lenger eftersom gikta bryter i leer og lemmer. På verven hos Martens er det dessuten slutt. Han er bånjente, Tønnes, for Marinius - den vesle til Marianne og Reinart. Vi husker dem fra kafeen hos Biffen fastelavns mandag. Straks efter giftet de sig, og Reinart drog på langfart, og to veker efter kom gutten. Han fikk i dåpen navnet Marinius som minnet om dem begge. Ondskapsfulle tunger visste å berette at gutten lignet en handelsbetjent som Marianne hadde danset med straks efter at Magnus var reist og før Reinart kom hjem ut på høsten. Gutten var i hvert fall blitt forskånet for Reinarts lange, krokete nese. - Han ligner oldefar sin, sier Tønnes. Jeg og n' Marinius passær ihop, for vi kan inte komme noen stan, noen ta vårs. Hm-hm-hm - - au - det er fanken åsså som det tar i aksla. Det var hardt å slutte på verven med skutene - men Herregud når det inte fantes mer å gjøra. Forresten orka jeg inte lenger heller. Å huppen, å hei, å dudelidei - brummet Tønnes og husket Marinius på det stive knees. Gutten ildskrek av glede. Slik en liten tull var'a Marianne den ti jeg tok'a, og mor hennes døde i barselseng. Marianne ja - kunne hu inte ha venta på'n Magnus - så kjekk en kar og så vakkert et par som dem to. Det hadde vøri mye likære enn denna Reinarten. Inte grett for a'Marianne heller så optatt som hu alltid har vøri både utav fine og simple. Ja, Marinius, far - det er mange båær i sjøn. Det gjelder å styre klar av kvinnfolka. En sjømann skulde aldri se på et vakkert fruentømmer, langt mindre gifte sig med dem. Har'n dradd på sig ei sånn ei, kan en aldri væra trygg på noen ting. Tønnes fikk et skøieraktig blink i øiet. Akk, ja san - - dem får vel ha den moroa dem kan få mens dem er onge - sea så… Mens Tønnes småpratet med Marinius, danset Marianne i den blå tunnikken og det hvite skjørtet som var både rubbet og plisert og høi i bakstussen som en galeas. Hvit stråhatt, opkremmet i siden med en bukett røde roser. - Å får'a det fra, tru - hørte ,Tea Andrine si. - Hu har vel dem som forsyner'a. - Hu er da bare utav simple folk, å så stelle sig tel slik. Nei - nå mener jeg - - bukker inte sjølve kurfyrsten for den jåla - - se åssen hu gjør sig tel - - Han mener inte noe med det. Han er utav dem fine og gjør bare nær av en simpel stakkar. Andrine svarte kvast. - Bakern er slik, han, at han danser med alle, enten dem er fine eller simple. Andrine var alltid vaken når det gjaldt folket på Berg eller noen av deres. Onkel Thorvald var skylt til frua og av dem som vanket på Berg. Det var nok. Tea stod rød og sjenert. At onkel Thorvald skulde engagere Marianne som folk hadde så mye å si på. Men slik som hun danset, sa fjørin og lett. Vakker var hun også. Ingen kunde få sagt annet. Moro måtte det være allikevel å danse - Tea hadde vondt for å stå stille. Onkel Thorvald fikk øie på henne. - Kom Vesle-Tea, så danser vi! - Tea gjømte sig bak Andrine. Aldri i livet efter Marianne. Og der kom Blommen, blank som en sel. Og flere av byens herrer i følge med ham. De vilde slå sig løs en 17. mai. Svinge unge, glade jenter. More sig sjøl og andre. - Artig for dem å danse med andre enn fine fruer og frøkner. Det var en syerske som sa det - en Andrine kjente. Tea angret sig. Hvorfor takket hun ikke da onkel Thorvald bød henna op - - hun som var så glad i å danse. Hvorfor - ? Inne i henne sa det snobb -- snobb. Hun fattet i armen til Andrine og styrte mot maistanga. En flokk gutter stod i en krinsel - kjenninger fra verven. Kruggen midt iblandt dem. Han er ikke flisesanker lenger, Kruggen. Han har butikk i en kjellerhals, og kurvene hans går som ferskt hvetebrød. Iår er han oppasser ved maistanga, at alt går riktig til. - Det blir gutta våres som vinner, sier han med den tynne, pipete stemmen. Ifjor var det middeln, for denna Leifens skyld, han var så svinaktig seig til å klatre. Men nå kan dem komma. - Kan det væra sak detta, sier en liten fyr med kvikksølv i armer og bein - utalmodig efter å prøve sig. Dem tar alle dem største tinga før jeg kommer tel. - Dem største er inte dem likæste, Markus. Huser'u 'n Leif ifjor - - han reiv tel sig den minste pakka, og det var en hel 2-kroning. Tea hørte Leifs navn gang på gang. Hun var ikke lite kry. Alle holdt Leif for den kjekkeste av guttene. - La 'n Markus prøve sig førster, skrek et gneldremål. Markus vant sine første laurbær på verven. Siden traff han grossereren i blinken. Han er alles yndling. Markus blev puffet fram. Han klatrer så lett som en kattunge. - Klem på, gett! - Gi dig inte! - Høgere op, Mærkus! - Enda et støkke! - De skriker sig hese i alle tonearter. Noen er i sternmeskifte. - Jeg klarer det inte, guttær. - - Markus lot sig gli ned. Svetten rant i. svarte strimer. Klærna hans var tilsmurt med såpe og skitt. Andre fristet lykken, men hadde ikke lykken med sig, de heller. - Du da, Lennart - roper Kruggen. - Han tjukken - aldri i livet. - Lennart er go, han. Sterk som bare - - Det er rektig, Lennart. - Gi på. Noen tak tel så - -. - Ta den lange pakka - det er tollekniven. - Nei, den breie, flate - - det er en pengepung med mange pengær. - Lennart slår i lufta efter pungen. Når den ikke. Glir to tak tilbake for hvert han går fram. - Det er som svarte - -- - Senk kransen, roper kameratene. - Inte enda, skråler andre. Markus er blant dem. - Fleire skal prøve sig først! Lennart samler krefter til et nytt angrep - nugger tollekniven - - glir - ratter ned i flokken. - Er'e ingen fra middeln som vil prøve sig? Kruggen ser sig om som en diktator, og det sylkvasse målet hans skjærer gjennem luften. -Ifjor vant middeln, iår vinner vi - Will og kameratene drar sig unda. Tør ikke våge det. - Markus er gutt som ikke gir sig. - Med små, kjappe tak nærmer han sig målet. Blikket stivt rettet på kransen. - Ta'n, Markus - ta'n! - Hurra for Markus. Markus glir ned med en liten hvit pakke. - Å er'e Markus - å er'e -. - En pennekniv utav skilpædde - - roper han triumferende. Kaster kniven i været og stikker den dypt ned i bukselomma. Didrik og Karlemann var med i sekkeløp. Karl falt alt i ett. - Han er råtten i beina, den sønn tel konseln. Andrine hørte det. - Råtten, han - - å nei, han har så goe bein som noen. På et annet sted var pølsespisning. To gutter åt av samme pølse, og den som kom først til midten hadde vunnet. - Fy, så stygt, sa Andrine. Tenk om dem satte pølsa i halsen - -. Ikke før var det sagt, før pølsespiserne tok til å harke og hoste tett op i fjeset på hverandre, blå av forslukenhet. Seierherren erobret en notisbok, og hurraene ljomet. Andrine og småjentene drog sig bortat tribunen, der komiteen og komiteens damer, venner og kjenninger holdt til. En kunde se hodene deres over granbaret og mellem flaggstengene. Nei så sannelig var ikke onkel Thorvald der også - overalt, der gledens roser var å plukke. Han gjorde så visst ingen forskjell. Tribunen eller dansegulvet - det kom ut på ett. Kurfyrsten er alle vegne. Overalt velsett. Tea følger parrene i dansen. Isj -- så dum hun var. Når hun hadde lyst til å danse, hvorfor danset hun ikke - - - Gid, for en deilig vals.... Hun nynnet melodien og vugget kroppen. - Jeg mener musikken har gått i beina på dig, jentonge! Tea slapp Andrines arm og blev stående stiv som en pinne. - Se, som han svever, bakern kunde gjerne sette en tallerk suppe på hode hans, den vilde inte skvalpe over. - Hvem danser'n med , Andrine? - Ordførerfrua. Jeg kjenner den nye hatten hennes med dem sjandarmbla fjærene. Der er Blommen og sakførerfrua. Jo, de er der nok alle sammen. Klarinetten mjauet. Andersen brukte kontrabassen og Tobiassen tuban, og damene var i vind. Tea stod på to og stirret op på tribunen. Var Petra til byfogden der - - og Sigrid - -. Hun så dem ikke. Det var enda godt. Men gid så moro en gang å være med. Så moro å danse på tribunen. Fra "Sumpa" hørte hun høirøstet tale, kjente stemmer -- sang og latter. Rett som det var for en champagnekork i taket med et smell. Det var ikke høit under taket i sumpa. Så vidt at flossen gikk klar når en ikke var høi som Blommen. Han matte gå tvekrokete. Ved opgangen til tribunen stod altmuligmann Emanuelsen med jernkloa. Han visste hvem som skulde holdes utenfor, og hvem som skulde slippe inn. Det var en bestilling Emanuelsen likte, for det vanket ikke så lite sterkt utover kvelden og en cigar iblandt. - Står'u der med den fordømte kloa di! Slepp vårs inn da vel! To halvfulle gutter blev skubbet vekk, men kom igjen. - Du - du Emanuel - vi ske danse med jentene - - det er søttendes mai, skjønner'u, - får vi rote lov kanskje - - - Gå bort på danseplassen, der de hører hime. Det er bare fine fruer og frøkner her, skjønner dere. - Å dø å snyte - - ske det væra forskjel på frihetsda'n au. Jeg trudde vi var lissom like goe, jeg. Var'e inte det han sa kanskje, den idioten som var oppe å snakka. - Kom Kal, vi svingær våres eine jenter, vi. Dermed sjanglet de videre med armen kring halsen på hverandre. Så fikk de øie på Tea. - Du er jenta mi, du - - kom å bli med vårs! Tea blev livende redd. Hun gjømte sig bak Andrine. Men den andre gutten huket fatt i armen til Andrine og vilde hale henne med sig. - Fælt at skikkelige folk inte får stå i fre. - Hun slet sig løs og samlet småjentene og Karlemann om sig. De låt at de var så trette. De vilde gå. Frøs gjorde de også på den kalde, åpne sletta ut med sjøen. Det falt ikke vanskelig å rive sig løs fra all stasen. De gikk kakekoner og brusboder forbi uten å falle i fristelse. De bare stunnet efter å komme hjem. - Nå hører vi ikke lenger den vonde skrellen av instrumentene, sa Tea. Men hun hadde valsen i bena og vugget mens hun gikk. - Og så slipper vi å se alle de fulle mannfolka, sutret Maien. - Dem hadde nesten tatt dig, Andrine, men jeg - jeg - jeg drog i skjørtet ditt, jeg, så mye jeg orka. - Hvis inte du hadde frelst mig, Karlemann, så vet jeg inte åssen det hadde gått. - Andrine lo skøieraktig. Will kom imot dem med hele kameratflokken. - Ska dere gå hjem nå som moroa begynner. Maien fikk øie på krølltoppen og forsikret at hun var ikke det grand trett, ikke så mye hun kunde legge på fingertuppen engang. Og Tea var opspilt og blåøid. Hun hadde mest lyst til å snu. - Stort fyrverkeri, Tea - - og vi skal skyte med trollkjerringer. - Med trollkjerringer, Will. Visste far om det, så fikk du inte lov, formante Andrine. Det knep for henne å holde kyllingflokken samlet. Karl vilde være med de store guttene. Småjentene var lystne på moro. Tea så lengselsfullt efter gutteflokken som plystret på henne. - Du kan da være med om ikke Leif er her, skrek en efter henne. Han har moro på sin kant, han! Isj, den ertestikka! Hun snudde sig bratt og stod plutselig ansikt til ansikt med Petra, Sigrid, Laura og hele gjengen av skolekamerater. De hektet i hverandre og fylte fortauet. - Gidamei, skal du hjem alt? - Vi skal danse på tribunen, vi. Kom og vær med! Småjentene snakket i munnen på hverandre. - Fullmektigen hos sorenskriveren, var'n ikke forferdelig nydelig da han talte, Tea? - Var'n ikke søt. - Danser himmelsk. - Kom å bli med, Tea! Gid vi skal ha det så moro - Karsten og student Finsen, de kommer, og mange flere. Vi lovte å få fatt i dig. Bli med da vel .... - Det er inte noe for jentonger å være ute etter så seint. - Vi er ikke jentonger, vi. Vi går for presten, Andrine! Petra satte det vesle viktige trynet sitt tilværs. Hun var morsom, Petra. Men Sigrid sa spisst: Tea må ha dada til å følge sig, stakars liten. De pratet og de lo. Tea hørte mållet på dem lenge. Hun snudde sig og så de hoppet arm i arm mot festplassen. Hun hadde brendende lyst. Men Andrine seiret. - Inte hør på dem stygge flyærtøsene, du Teongen. Hjælper inte om dem er datter til byfogd heller ordfører - stygge i munn og gærne er dem. Tea stod i tårnvinduet på Berg, halvt avklædd og så over byen mot festplassen og den blanke stripe av sjø lengst ute. Stillt omkring henne. Som utdødd. Men derute blusset gleden i den lyse mainatt. Rakettene freste og dalte som blå, røde, grønne stjerner. Aldri hadde hun vært med. Aldri vågd sig til. Reddhara - redd for Andrine, for far og mor. Redd støtt. - Hadde hun ikke fylt 14 år og gikk i sitt 15..... Til høsten konfirmert, Voksen jente. Hun åpnet glasset, stakk hodet ut i vårkvelden og kjølte pannen. Så langt unda som det var syntes hun skjellig å høre skrattet av hornene, tuban som sa - bro, bro, bro. Latter og dans over hele linjen. Valsetonen kom igjen - atter og atter. Hun blev den ikke kvitt. De hadde vel blandet sig nå - dem på plassen og dem på tribunen, smeltet sammen til en glad menneskevrimmel. Under vinduet lyste bjørkenes unge løv med fosforaktig glans, og heggen stod med sin bristeferdige blomsterfråde. Vår ute, og vår i det unge blod. Maien og Karlemann hadde sovnet straks de kom i seng. Tea lå i vindusposten med overkroppen utover og klemte no innat sig - dukken - Vesle-Kristine, efter gudmor. Ingen måtte vite at hun lekte med dukker. Men enda søkte Tea trøst hos sin stumme hjertevenninne. Det kolde porselenshode kjølnet det iltre og heftige sinn. Da Ingebjørg var hjemkommen fra festen, så hun innom rummet til småjentene som hun alltid pleide om kveldene. Omsorgen for barna hadde gått i arv fra Andrine. Hun fikk øie på de to i vindusposten, tett sammenslynget. Tea i dyp søvn med dukken i armene. Ingebjørg skilte dem ikke at, men bar dem varlig i seng. Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside |
Neste >
|