Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora kommer hjem, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >

17.mai

       Barna fikk snart andre ting å tenke på enn grotten og de sorgene. Det lakket til 17. mai. Will og kameratene drev opunder fjellet om eftermiddagen og øvde sig på å fyre av trollkjerringer. Småjentene tenkte på stasen, og alt        de skulde kjøpe for de ørene de fikk av far. Men 17. mai var ingen fin dag.
       I den kongetro by blev den regnet for et angrep på konstitusjonen og kongehuset - en dag som luktet av råskap og revolusjon. Dan blev holdt likt med fastelavnsmåndag og forhyringsdagen - annendag nyttår. Simple dager med fyll og slagsmål. Tjenerne hadde fri, men herskapene holdt sig hjemme. Bare de som var nødt til det, viste sig, som byfoged, politimester og ordfører, komiteens medlemmer og de som hadde et friere syn. Dagen begynte med salutt. Brandkanonene tordnet kl. 6 om morgen, og rutene i byen skalv og klirret. De nærmeste gikk i knas. Desto stoltere var Emanuelsen. Han fyrte med venstre hånd, eftersom den høire var skutt bort under kongesalutten. Så hjalp han til med jernkloa som borgerne i edelmot hadde skillinget sammen til.
       - Bare inte far mister venstre hånda åsså, skurret det fra mor Emanuelsen. Da fikk jeg vel aldri en håndshjelp mer. Slik det var fødde hun forresten både ham og onga ved evig skuring og vask. Emanuelsen var et stasplagg. Ikke stort anna. En skvadronør, den store opfinner og det misforståtte geni, la hun til.
       Så snart Emanuelsen hadde vekket byen, begynte Klemet og Tobiassen å blåse i kirketårnet. Tobiassen hadde øvd sig på "Gud sign vår konge god" i uker og måneder. Like nær var han.
        - Fært å den kua rauter, sa folk som hørte tutingen hans. Kammerset, der han drev øvelsene, lå tett ved rådstua, og arrestantene i luftegår'n trødde det blåstes i basun, og befrielsens time var kommet, mens kuene i et nærliggende fjøs blev ville og styrne. Tobiassen tok sig storartet ut med den svarte, martialske barten og den digre messingtuban som sa - bro, bro, bro - Gud sign vår - . Hornet hans Klemet var mindre og bulk i bulk eftersom han brukte det på alt og alle. Ingen uten Klemet kunde lokke toner ut av et slikt instrument. Og så var det Aksel med stortromma som hadde øvd sig på verven til Martens ved å dunke på et blikkspann. Aksel var et rettelig eksempel på hvad det kan komme  ut av en smågutt som øver sig i tide og utide.
       Barn gledde sig uhyre til 17. mai den gangen også. Men barnetog var ikke opfunnet enda. Bare voksne menn, ikke kvinner gikk i tog. 
       De hørte til de umælende i folkehopen. Det var fem faner forrige 17. mai. Det kunde vel ikke bli mindre denne gang. Fanene som lyste og skjen i sola - rødt, blått, grønt, hvitt, var det deiligste ved dagen. Og så kakene. Likesom fastelavnsmåndag kom i følge med hveteboller, vanket det denne dagen noen gråhvite kaker som så ut til å ha bleksott. Tvers over kaka stod 17. mai i rødt eller hvitt sukker med svinger og kruseduller. En halvskilling stykke og to for skillingen. 17. mai var en av de sjeldne dager i året da barn fikk ører å kjøpe for, og barna på Berg fikk 6 skilling som Martens formante dem å fare        varsomt med. Kunde de la være å kjøpe dem bort, så var det så mye dess bedre. Da hadde de noe spart. Men fristelsene var store. På torvet satt Anne med kulen og verget sin rikdom av sukkerbeskrevne kaker og brystsukker mot bikkjer og smågutter. Øverst på torvet bodde Mikalsen, op en høi trapp. Så en svær dørstokk som en stupte over mens bjella over døren ringte og blev aldri ferdig med å ringe. Endelig kom Mikalsen ut fra hulen sin og så ut som sjølve døden, mager   og knoklet. Han stammet. - Ska-ske-ska det være m-maikaker idag, b-b-bana mine? - Småjentene nikket og neide og la skillingen på disken.
Tea kløp søsteren i armen og hugg tennene i underleppen på det at de ikke skulde le. Da var spillet tapt, og da vanket det ingenting på kjøpet.
     - Dere er s-nilde sm-småjenter - sa Mikalsen og la 2 brune brystsukker med gule renner på disken, dem småjentene lynrapt stakk til sig og styrtet ut av døren. Klingelingeling sa det over hodene på dem mens de kniste og sprutet ut i vill latter så snart de var i frihet.
     De hadde vært heldige denne dagen. To toskillingskaker hos onkel Thorvald om formiddagen.De gikk ærend for mor. Han 1øftet den deiligste napoleonskake noen har sett, gullgul av eggekrem på kantene og hvit av sukker ovenpå og holdt den op foran Tea. - Den får du mot en kyss, Vesle-Tea! - Hun visste ikke noe i verden så deilig som napoleonskake, men vegret sig tappert, snudde sig mot døren og blev dryppende rød.
     - Du da, Maien? Maien la troskyldig armene kring onkel Thorvalds hals, kysset ham på det blomstrende kinn og stakk triumferende en napoleon i munn. Tea stod med hånden på dørvrieren da onkel Thorvald knep henne i den vesle gjenstridige haken og la en velfylt napoleon i hånden hennes. Der, Vesle-Tea -  husk alltid på å være sparsom med kyssene dine.
     Toget stod opstilt på torvet om eftermiddagen kl. 5. Et stort, et herlig øieblikk. Det knitret i borgernes silkefaner og blafret i flagget som var
sjømennenes merke. Messinghornene lynte...
     Festen skulde holdes på den gamle ekserserplassen der småguttene øvdes op i krigskunst med gevær på skulderen - presenter gevær - fell bajonetter! Og så rendte de av gårde for å spidde fienden. Plassen hadde enn mer glorverdige minner fra borgervebningens tid og det gule kor som i blå uniformer med gule opslag sprengte av sted på hesteryggen. Noe så staselig eksisterte ikke lenger. Den tid var forbi. Av uniformerte var det ikke andre enn tre vektere med messingknapper i frakken som gikk foran toget, men først gikk Oldersen fra fattighjemmet. Han åpnet toget, utmaiet med sløifer og bånd som han tigget sammen - gammel ballstas og kotiljonstegn som damene overlot ham. Det var Oldersens store dag.
     Da musikken stemte i med "Sønner av Norge",gikk det kalt nedefter ryggen på Tea. Så storartet syntes hun det var. Akk, fest - fest. Hun var skapt til fest, og ikke til noen grå hverdag.
     Armen stakk hun inn i Andrines, for å være trygg. I den andre hånd holdt Andrine Maien og Karlemann. De lot sig gli med strømmen.
     Midt på plassen stod tribunen med talerstolen, klædd med granbar, innringet av flaggstenger og viftende flagg. Før talerne skulde i ilden, var de nedenunder i "Sumpa" - rummet under tribunen - og fikk sig en hjertestyrkning. Dit tydde de også når det var vel overstått. Dennegang skulde det ikke bli skipper Abrahamsen som holdt talen for dagen: Den gamle rørebøtta, sa byfogden. Forrige år silregnte det, og flossen med talen hans randt full av vann, så Abrahamsen visste hverken ut eller inn. Skulde han tale, fikk det som gammel sjømann bli for flagget. For dagen blev det kandidat Stensgard. Riktignok med stor   engstelse fra konservativt hold. Gud vet hvad han kunde finne på å si - han som var en begeistret  tilhenger av Wergeland, Bjørnson og den franske revolusjon. Det var ikke fritt for at komiteen skalv, da han ropte ut over forsamlingen: Bastillen er falt! Norge fritt! Den 17. mai har løsnet de bundne krefter i vårt folk! Vi har hevdet oss  utad til og vist verden at er vi enn en liten nasjon, så fortjener vi å leve. Et folk med 50 000 gode sjømenn er verdt å ha til allieret, sier engelskmann. Og hvad sier ikke det åndfulle Frankrike.Et folk med slik litteratur er stort, om det enn er litet. Verden vilde savne en av sine mest sermerkte nasjoner. Så talte han begeistret om fedrenes verk på Eidsvoll, og til slutt om nasjonaldagen - hvad den burde være - en fridag, en hviledag - ikke en doven søndag, men en festdag fra morgen til kveld - fra de første drøn av kanonene, til kvelden kom med raketter der som en regn av gnister søkte op mot de skjelvende stjerner og utløste et brus av tanker, ønsker, håp og gylne løfter.
     Venstre syntes om talen. Høire også. De lurte bare på om der lå underfundigheter bak ordene. Men ingen var stoltere over talen enn Emanuelsen. Det var jo han som lot kanonene tordne og satte op fyrverkeriet. Han følte sig som helten, jevngod med sjølve Christian Magnus Falsen. Han kunde av den grunn ta sig adskillige hiverter utover kvelden.
     Da Abrahamsen steg op på talerstolen og skulde tale for flagget, blev det en del mudder. 
     - Å vil den gamle idioten -  vil'n fortelle vårs at vi er gla i union kanskje. - Kløpp tor sildesalaten, så blir flagget reint - ropte en kraftig stemme. Det kunde ligne Kal radikal på brygga.
     En sjøgutt stod der rød i toppen som en kalkunsk hane. - Er inte unionsmerke vel så pent som en enletta, raud klut - og dessuten er union det lovlige flagge. - Å står det henne - -? - Det står i sjølve grunnloven. - Du vest kanskje paragrafen åsså, du. - Pass dig eller jæ ske gi dig en nasestyver, din elendige snørvasa. Jæ ekstrmerer dom radikaleræne itte meir enn som en hestelort.
     Sjøgutten var så fortærende sint at han gjerne hadde smelt til venstrekroppen, om ikke andre hadde gått imellem. Men han var ikke lite kry, sjøgutten, da taleren gav ham medhold og med rene ord sa at venstre i dette land har tilsmusset flagget med sine skitne fingrer.
     - Nei - nei - kom det kraftig fra venstrehold. - Jo - skrek andre.
     Byfogden likte sig ikke. Folk var kommet sammen for å ha moro, ikke for politisk kjeggel. Det hadde de nok av til hverdags. Så ropte han ut at nå kom talen for kvinnen. Den var fullkommen upolitisk og virket som bølgedemper.
Gudskjelov, sa kvinnene, at vi er ferdig med den vemmelige politikken som gjør mannfolka så gærne. Og Tea syntes venstre var noen forferdelige stygge mennesker, for annet hadde hun aldri hørt eller lært.
     Talen for kvinnen var iår lagt i hendene på en ung, uforlovet mann - fullmektig hos sorenskriveren og nykommen. Byens damer var kommet for hans skyld. Han så ut som nykonfirmert.
     Det var en og annen som snakket om hanekylling. Hårfakset hans stod som en hanekam. Med tynn stemme ropte han ut over forsamlingen at kvinnen var det edleste, det skjønneste iblandt oss - et yndefullt vesen -  Sier'n syndefullt, så har'n jagu rett - kom det fra en grov mannsrøst som brakte en del forstyrrelse i det yndige maleri av kvinnen. Fullmektigen fant heldigvis atter tråden og malte videre. Kvinnen er å ligne med en blomst - - Vekken blomst? - Taleren svettet, strøk hårfakset bakover, famlet efter ordene og sluttet med å sitere Jørgen Moes dikt til Nordens kvinder:

Naar Vaaren aander paa Li og Fjeld
og vækker Urterne of Dvalen,
da dufte sødt fra hvert Bakkehæld
vel tusind Blomster gjennem Dalen.
Men af dem alle er dog fagrest en,
den glindser skjær, foruden Plet og Men,
og aander ud
et Sommerbud:
Konvallen, Blommernes Blomme.
     Ikke før var ordet erklært fritt, så steg kjøbmann Davidsen op på talerstolen. Han var den joviale mann som folket likte å høre.
     - Mine damer og herrer! Her har en ung spire av en kandidat talt for kvinrten. Han kjenner henne ikke. Men jeg kjenner kvinnen. - Jeg åsså, ropte en røst blandt folket.
     - Jeg kjenner henne, gjentok Davidsen, jeg som har vært både i Kjøbenhavn og på Saltverket, og jeg er gift med Alexandra. Jeg vil ikke sammenligne henne med noen blomst just. Hun er en valkyrie - en fullriger - - E-e-en løstseiler, knurret det i en gammel sjøulk under talerstolen. - - Hurra for løstseiler'n -for Alexandra - blev det ropt. Hurra - . Davidsens tale druknet i latterbrøl. Endelig blev det så pass stilt at man kunde høre den virkningsfulle slutning: I kvinner fra by og land og øyene - vel møtt på frihetens, likhetens og gledens dag. Kom til mig imorgen i butikken, så skal dere få sjerting og bommesi, kord og sirs til halv pris. - Og nå skal vi svinge oss i dansen. Tut i luren,      Tobiassen!
     Folk stimlet sammen om danseplassen. Davidsen som drev en innbringende bondehandel, banet sig vei med en lubben bondejente. Skubb dig unda, Gurine, Malvine og du som står der brei som ei låvedør! Davidsen fikk liv i dansen. Og
jentene hadde moro. Tea og Maien stod klemt innat Andrine. Ingebjørg budeie hadde aldri villet ut med at hun hadde noen kjærest. Men det synte sig nå at hun hadde en, og det en kar som var både kjekk og vakker og holdt henne kring   livet og feide dansegulvet rundt og rundt, så lenge musikken låt. Det var som han aldri vilde slippe taket. Så skulde det gå den veien med Ingebjørg også. Ilde var det da Andrine reiste for å gifte sig med Lars. Men dette blev minst likeså vondt - så mild og frisk og lettvindt en jente som Ingebjørg var. Stor sorg kom det til å bli på Berg den dagen hun for.
     Andrine traff kjennstfolk hun pratet med. Tea lydde efter.
     - Ser'u a Marianne! Tønnes passer vel ongen og butikken mens hu er på dans.
     - Visst kjenner jeg den dokka.
     Tea tøide ørene sine så lange som råd var. Hun husket nok Marianne igjen fra skutelaget. Hun som danset med lettmatros Magnus til hun falt i svime. Og da "Teodora" lettet anker og satte ut fjorden, så var det Marianne i den lyse sirskjolen og det svartkrusete håret som stod framme i prammen og viftet til det ikke var fliken av Teodora å se. Siden sank hun sammen i båten og storgråt.
Marianne handler med peppermynte og lakrisbåter. Hun serverer brus og pottøl. Over døren har hun en ørende liten bjelle, ikke større enn en hestevekke. En bjelle over døra er gromt. Og når den sier klingeling, kommer Marianne fram bak forhenget av mønstret tøi. Tønnes - bestefar hennes - har lagt i handlen de få spareskillingene sine. Han er ikke god for å arbeide lenger eftersom gikta bryter i leer og lemmer. På verven hos Martens er det dessuten slutt. Han  er bånjente, Tønnes, for Marinius - den vesle til Marianne og Reinart. Vi husker dem fra kafeen hos Biffen fastelavns mandag. Straks efter giftet de sig, og Reinart drog på langfart, og to veker efter kom gutten. Han fikk i dåpen navnet Marinius som minnet om dem begge.
     Ondskapsfulle tunger visste å berette at gutten lignet en handelsbetjent som Marianne hadde danset med straks efter at Magnus var reist og før Reinart kom hjem ut på høsten. Gutten var i hvert fall blitt forskånet for Reinarts lange, krokete nese.
     - Han ligner oldefar sin, sier Tønnes. Jeg og n' Marinius passær ihop, for vi kan inte komme noen stan, noen ta vårs. Hm-hm-hm - - au - det er fanken åsså som det tar i aksla. Det var hardt å slutte på verven med skutene - men Herregud når det inte fantes mer å gjøra. Forresten orka jeg inte lenger heller.
Å huppen, å hei, å dudelidei - brummet Tønnes og husket Marinius på det stive knees. Gutten ildskrek av glede.
     Slik en liten tull var'a Marianne den ti jeg tok'a, og mor hennes døde i barselseng. Marianne ja -  kunne hu inte ha venta på'n Magnus - så kjekk en kar og så vakkert et par som dem to. Det hadde vøri mye likære enn denna     Reinarten. Inte grett for a'Marianne heller så optatt som hu alltid har vøri både utav fine og simple. Ja, Marinius, far - det er mange båær i sjøn. Det gjelder å styre klar av kvinnfolka. En sjømann skulde aldri se på et vakkert fruentømmer, langt mindre gifte sig med dem. Har'n dradd på sig ei sånn ei, kan en aldri væra trygg på noen ting. Tønnes fikk et skøieraktig blink i øiet. Akk, ja san - - dem får vel ha den moroa dem kan få mens dem er onge - sea så…
     Mens Tønnes småpratet med Marinius, danset Marianne i den blå tunnikken og det hvite skjørtet som var både rubbet og plisert og høi i bakstussen som en galeas. Hvit stråhatt, opkremmet i siden med en bukett røde roser.
     - Å får'a det fra, tru - hørte ,Tea Andrine si.
     - Hu har vel dem som forsyner'a.
     - Hu er da bare utav simple folk, å så stelle sig tel slik. Nei - nå mener jeg - - bukker inte sjølve kurfyrsten for den jåla - - se åssen hu gjør sig tel -
     - Han mener inte noe med det. Han er utav dem fine og gjør bare nær av en simpel stakkar.
     Andrine svarte kvast.
     - Bakern er slik, han, at han danser med alle, enten dem er fine eller simple. Andrine var alltid vaken når det gjaldt folket på Berg eller noen av deres. Onkel Thorvald var skylt til frua og av dem som vanket på Berg. Det var nok. Tea stod rød og sjenert. At onkel Thorvald  skulde engagere Marianne som folk hadde så mye å si på. Men slik som hun danset, sa fjørin og lett. Vakker var hun også. Ingen kunde få sagt annet. Moro måtte det være allikevel å danse  - Tea hadde vondt for å stå stille. Onkel Thorvald fikk øie på henne. - Kom Vesle-Tea, så danser vi! - Tea gjømte sig bak Andrine. Aldri i livet efter Marianne. Og der kom Blommen, blank som en sel. Og flere av byens herrer i følge med ham. De vilde slå sig løs en 17. mai. Svinge unge, glade jenter. More sig sjøl og andre.
     - Artig for dem å danse med andre enn fine fruer og frøkner. Det var en syerske som sa det - en Andrine kjente.
     Tea angret sig. Hvorfor takket hun ikke da onkel Thorvald bød henna op - - hun som var så glad i å danse. Hvorfor - ? Inne i henne sa det snobb -- snobb. Hun fattet i armen til Andrine og styrte mot maistanga. En flokk gutter stod i en krinsel - kjenninger fra verven.
     Kruggen midt iblandt dem. Han er ikke flisesanker lenger, Kruggen. Han har butikk i en kjellerhals, og kurvene hans går som ferskt hvetebrød. Iår er han oppasser ved maistanga, at alt går riktig til.
     - Det blir gutta våres som vinner, sier han med den tynne, pipete stemmen. Ifjor var det middeln, for denna Leifens skyld, han var så svinaktig seig til å klatre. Men nå kan dem komma.
     - Kan det væra sak detta, sier en liten fyr med kvikksølv i armer og bein - utalmodig efter å prøve sig. Dem tar alle dem største tinga før jeg kommer tel.
     - Dem største er inte dem likæste, Markus. Huser'u 'n Leif ifjor - - han reiv tel sig den minste pakka, og det var en hel 2-kroning.
     Tea hørte Leifs navn gang på gang. Hun var ikke lite kry. Alle holdt Leif for den kjekkeste av guttene.
     - La 'n Markus prøve sig førster, skrek et gneldremål. Markus vant sine første laurbær på verven. Siden traff han grossereren i blinken. Han er alles yndling. Markus blev puffet fram. Han klatrer så lett som en kattunge.
     - Klem på, gett! - Gi dig inte! - Høgere op, Mærkus! - Enda et støkke! - De skriker sig hese i alle tonearter. Noen er i sternmeskifte.
     - Jeg klarer det inte, guttær. - - Markus lot sig gli ned. Svetten rant i. svarte strimer. Klærna hans var tilsmurt med såpe og skitt. Andre fristet lykken, men hadde ikke lykken med sig, de heller.
     - Du da, Lennart - roper Kruggen.
     - Han tjukken - aldri i livet.
     - Lennart er go, han. Sterk som bare -
     - Det er rektig, Lennart.
     - Gi på. Noen tak tel så - -.
     - Ta den lange pakka - det er tollekniven.
     - Nei, den breie, flate - - det er en pengepung med mange pengær.
     - Lennart slår i lufta efter pungen. Når den ikke. Glir to tak tilbake for hvert han går fram.
     - Det er som svarte - --
     - Senk kransen, roper kameratene.
     - Inte enda, skråler andre. Markus er blant  dem. - Fleire skal prøve sig først!
     Lennart samler krefter til et nytt angrep - nugger tollekniven - - glir - ratter
ned i flokken.
     - Er'e ingen fra middeln som vil prøve sig? Kruggen ser sig om som en diktator, og det sylkvasse målet hans skjærer gjennem luften. -Ifjor vant middeln, iår vinner vi - Will og kameratene drar sig unda. Tør ikke våge det.
     - Markus er gutt som ikke gir sig. - Med små, kjappe tak nærmer han sig målet. Blikket stivt rettet på kransen. - Ta'n, Markus - ta'n!
     - Hurra for Markus. Markus glir ned med en liten hvit pakke.
     - Å er'e Markus - å er'e -. 
     - En pennekniv utav skilpædde - - roper han triumferende. Kaster kniven i været og stikker den dypt ned i bukselomma.
     Didrik og Karlemann var med i sekkeløp. Karl  falt alt i ett.
     - Han er råtten i beina, den sønn tel konseln. Andrine hørte det.
     - Råtten, han - - å nei, han har så goe bein som noen.
     På et annet sted var pølsespisning. To gutter åt av samme pølse, og den som kom først til midten hadde vunnet.
     - Fy, så stygt, sa Andrine. Tenk om dem satte pølsa i halsen - -. Ikke før var det sagt, før pølsespiserne tok til å harke og hoste tett op i fjeset på hverandre, blå av forslukenhet. Seierherren erobret en notisbok, og hurraene ljomet.
Andrine og småjentene drog sig bortat tribunen, der komiteen og komiteens damer, venner og kjenninger holdt til. En kunde se hodene deres over granbaret og mellem flaggstengene. Nei så sannelig var ikke onkel Thorvald der også - overalt, der gledens roser var å plukke.
     Han gjorde så visst ingen forskjell. Tribunen eller dansegulvet - det kom ut på ett. Kurfyrsten er alle vegne. Overalt velsett. Tea følger parrene i dansen. Isj -- så dum hun var.
      Når hun hadde lyst til å danse, hvorfor danset hun ikke - - - Gid, for en deilig vals.... Hun nynnet melodien og vugget kroppen. 
     - Jeg mener musikken har gått i beina på dig, jentonge!
     Tea slapp Andrines arm og blev stående stiv som en pinne.
     - Se, som han svever, bakern kunde gjerne sette en tallerk suppe på hode hans, den vilde inte skvalpe over.
     - Hvem danser'n med , Andrine?
     - Ordførerfrua. Jeg kjenner den nye hatten hennes med dem sjandarmbla fjærene. Der er Blommen og sakførerfrua. Jo, de er der nok alle sammen.
Klarinetten mjauet. Andersen brukte kontrabassen og Tobiassen tuban, og damene var i vind.
     Tea stod på to og stirret op på tribunen. Var Petra til byfogden der - - og Sigrid - -.
     Hun så dem ikke. Det var enda godt. Men gid så moro en gang å være med. Så moro å danse på tribunen. Fra "Sumpa" hørte hun høirøstet tale, kjente stemmer -- sang og latter. Rett som det var for en champagnekork i taket med et smell. Det var ikke høit under taket i sumpa.
     Så vidt at flossen gikk klar når en ikke var høi som Blommen. Han matte gå tvekrokete.
     Ved opgangen til tribunen stod altmuligmann Emanuelsen med jernkloa. Han visste hvem som skulde holdes utenfor, og hvem som skulde slippe inn. Det var en bestilling Emanuelsen likte, for det vanket ikke så lite sterkt utover kvelden og en cigar iblandt.
     - Står'u der med den fordømte kloa di! Slepp vårs inn da vel!
     To halvfulle gutter blev skubbet vekk, men kom igjen.
     - Du - du Emanuel - vi ske danse med jentene - - det er søttendes mai, skjønner'u, - får vi rote lov kanskje - -
     - Gå bort på danseplassen, der de hører hime. Det er bare fine fruer og frøkner her, skjønner dere.
     - Å dø å snyte - - ske det væra forskjel på frihetsda'n au. Jeg trudde vi var lissom like goe, jeg. Var'e inte det han sa kanskje, den idioten som var oppe å snakka.
     - Kom Kal, vi svingær våres eine jenter, vi.
     Dermed sjanglet de videre med armen kring halsen på hverandre. Så fikk de øie på Tea.
     - Du er jenta mi, du - - kom å bli med vårs!
     Tea blev livende redd. Hun gjømte sig bak Andrine. Men den andre gutten huket fatt i armen til Andrine og vilde hale henne med sig.
     - Fælt at skikkelige folk inte får stå i fre. -
     Hun slet sig løs og samlet småjentene og Karlemann om sig. De låt at de var så trette. De vilde gå. Frøs gjorde de også på den kalde, åpne sletta ut med sjøen. Det falt ikke vanskelig å rive sig løs fra all stasen. De gikk kakekoner og brusboder forbi uten å falle i fristelse. De bare stunnet efter å komme hjem.
     - Nå hører vi ikke lenger den vonde skrellen av instrumentene, sa Tea. Men hun hadde valsen i bena og vugget mens hun gikk.
    - Og så slipper vi å se alle de fulle mannfolka, sutret Maien.
     - Dem hadde nesten tatt dig, Andrine, men jeg - jeg - jeg drog i skjørtet ditt, jeg, så mye jeg orka.
     - Hvis inte du hadde frelst mig, Karlemann, så vet jeg inte åssen det hadde gått. - Andrine lo skøieraktig.
     Will kom imot dem med hele kameratflokken. - Ska dere gå hjem nå som moroa begynner. Maien fikk øie på krølltoppen og forsikret at hun var ikke det grand trett, ikke så mye hun kunde legge på fingertuppen engang. Og Tea var opspilt og blåøid. Hun hadde mest lyst til å snu.
     - Stort fyrverkeri, Tea - - og vi skal skyte med trollkjerringer.
     - Med trollkjerringer, Will. Visste far om det, så fikk du inte lov, formante Andrine.
     Det knep for henne å holde kyllingflokken samlet. Karl vilde være med de store guttene.
     Småjentene var lystne på moro. Tea så lengselsfullt efter gutteflokken som plystret på henne.
      - Du kan da være med om ikke Leif er her, skrek en efter henne. Han har moro på sin kant, han!
     Isj, den ertestikka! Hun snudde sig bratt og stod plutselig ansikt til ansikt med Petra, Sigrid, Laura og hele gjengen av skolekamerater. De hektet i hverandre og fylte fortauet.
     - Gidamei, skal du hjem alt? - Vi skal danse på tribunen, vi. Kom og vær med! Småjentene snakket i munnen på hverandre.
      - Fullmektigen hos sorenskriveren, var'n ikke forferdelig nydelig da han talte, Tea? - Var'n ikke søt. - Danser himmelsk. - Kom å bli med, Tea! Gid vi skal ha det så moro - Karsten og student Finsen, de kommer, og mange flere. Vi lovte å få fatt i dig. Bli med da vel ....
     - Det er inte noe for jentonger å være ute etter så seint.
     - Vi er ikke jentonger, vi. Vi går for presten, Andrine! Petra satte det vesle viktige trynet sitt tilværs. Hun var morsom, Petra. Men Sigrid sa spisst: Tea må ha dada til å følge sig, stakars liten. De pratet og de lo. Tea hørte mållet på dem lenge. Hun snudde sig og så de hoppet arm i arm mot festplassen. Hun hadde brendende lyst. Men Andrine seiret.
     - Inte hør på dem stygge flyærtøsene, du Teongen. Hjælper inte om dem er datter til byfogd heller ordfører - stygge i munn og gærne er dem.
     Tea stod i tårnvinduet på Berg, halvt avklædd og så over byen mot festplassen og den blanke stripe av sjø lengst ute. Stillt omkring henne. Som utdødd. Men derute blusset gleden i den lyse mainatt. Rakettene freste og dalte som blå, røde, grønne stjerner. Aldri hadde hun vært med. Aldri vågd sig til.
Reddhara - redd for Andrine, for far og mor.
Redd støtt. - Hadde hun ikke fylt 14 år og gikk i sitt 15..... Til høsten konfirmert, Voksen jente.
     Hun åpnet glasset, stakk hodet ut i vårkvelden og kjølte pannen. Så langt unda som det var syntes hun skjellig å høre skrattet av hornene, tuban som sa - bro, bro, bro. Latter og dans over hele linjen. Valsetonen kom igjen - atter og atter. Hun blev den ikke kvitt. De hadde vel blandet sig nå - dem på plassen og dem på tribunen, smeltet sammen til en glad menneskevrimmel.
     Under vinduet lyste bjørkenes unge løv med fosforaktig glans, og heggen stod med sin bristeferdige blomsterfråde. Vår ute, og vår i det unge blod.
Maien og Karlemann hadde sovnet straks de kom i seng. Tea lå i vindusposten med overkroppen utover og klemte no innat sig - dukken - Vesle-Kristine, efter gudmor. Ingen måtte vite at hun lekte med dukker. Men enda søkte Tea  trøst hos sin stumme hjertevenninne. Det kolde porselenshode kjølnet det iltre og heftige sinn.
     Da Ingebjørg var hjemkommen fra festen, så hun innom rummet til småjentene som hun alltid pleide om kveldene. Omsorgen for barna hadde gått i arv fra Andrine. Hun fikk øie på de to i vindusposten, tett sammenslynget. Tea i dyp søvn med dukken i armene. Ingebjørg skilte dem ikke at, men bar dem varlig i seng.
 
 
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside |  Neste >