Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora kommer hjem, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til:  Forside |  Neste >
 

HUSLEGEN
Tea kom i små hopp ned alleen. Vårvind strøk om kinnet hennes og lekte med flettene. En søt duft av vårens første liljevekster og en glede hun ikke kunde gjøre sig rede for, fikk henne til å glemme den blytunge stemning hjemme på Berg. Martens hadde fått moratorium på 2 år. Innen den tid måtte gjelden være betalt - en byrde som gode venner og fortvilede tider hadde veltet over ham. - Den tok kveletak på ham. Tea hørte faren stønne iblandt så det gikk gjennem marg og ben. Men han hadde en trumf i bakhånd - Teodora og skipper Bagge. De to hadde aldri skuffet ham. Der kom av og til ikke så små remisser, og når Teodora arriverte til høsten – Bagge hadde gudskjelov hellet med seg.
     Den festglade stemning var borte. Der var aldri gjester på Berg. Ikke uten de nærmeste. Lysekronene blev ikke tendt mere, de som fikk barnehjertet til å svulme av fryd. Sola skjen nok inn gjennem rutene som den alltid hadde gjort, og huset var like lyst og muntert å se til, men stuene var ikke de samme. Langstua som åpnet sig hver søndags morgen og fikk Martens i søndagshumør, var likesom bortkommen. Fru Martens sov mindre enn noensinne, og tungsinnet hennes lå trykkende over barn og tjenerskap. De blev fåmælte og tause.
     - Hvorfor synger'u ikke mer, sa Karlemann til Ingebjørg budeie. Syng da vel! Syng om tomten som dansa med jenta. Karlemann begynte å gjøre hallingsprett på gulvet. Ingebjørg prøvde å synge, men fikk det ikke til. Berg var forvandlet. Skapt i en festglad stund. I hele sin skikkelse, i arkitektur og i farge preget av sin tids gode humør.
     Tea stanset og så sig tilbars. Jo, hun satt der på den vante plassen, moren. Ved vinduet. Satt og vugget overkroppen og fulgte datteren med øinene. I det siste hadde det vært rent ilde. Ikke en eneste liten blund.
Will og Tea gikk for presten. Gamleprosten hadde nyss talt til dem om denne verdens sorger og bekymringer og lagt konfirmantene et ord på hjertet som Tea hadde gått til moren med: Kaster all eders sorg på Herren, ti han har omhu for eder. Og så hadde moren tatt den vesle myke barnehånd mellem sine harde, stive fingrer og trykket den. Det gjorde så godt, syntes Tea. Hun kunde visst aldri glemme det. Mor som ellers ikke sa eller følte noe, så det ut for. Jo hun visste hvorfor hun var glad idag. Vesle-Tea hoppet videre. Men dette med moren var allikevel ikke så lett å hoppe ifra. Hvorfor var Maiens og hennes mor ikke som Sigrids og Petras - Ikke som moren til Katti Fink og de andre morene - De kunde kjæle for barna sine, le og snakke med dem, et sødt barneprat. Mor til Karla som ikke hadde råd til en ny kjole engang, enda Karlas var utgammel og utslitt, og allikevel - - Karla kastet sig om halsen på mor sin og sa: du snilde, snilde mora mi!
     - Du bor i et himmerike, du Tea, sa Karla en dag. Så fint hus og sånn deilig hage - Karla hadde bare stue, kammers og kjøkken. Ikke sånn at hun var misunnelig. Det var heller Tea som misunte Karla.
     Langs alleen stod linnetrærne som skiltvakter, svarte i stammen og med en dusk i toppen av vårens første, lyse fjærer. En sjelden tidlig og vakker vår. Ingebjørg budeie hadde spådd sant.
     Når det regner ved vårfrumess leite - den 25. mars, skal det bli en god og mild vår. Frydefullt for folk og for dyra som Ingebjørg først og fremst tenkte på. Været hadde vekslet med sol og regn, og keiserkronene var alt sprungne. Hoffferdige og stive stod de alleen langs, et par store og noen små i klynge mellem hvert linnetre. De små var ikke gamle nok til å bære kroner. Deres tid kom nok. Keiserkronene blev aldri skåret av som andre blomster. De skulde stå og prange til bladene gulnet og blomstene tørket inn. Da kom Malta Sopp, skar dem ned og hev dem på søplehaugen. Tea fikk slik lyst til å titte inn i de teglstensrøde klokkene. Rart hun aldri hadde funnet på det før. De hang i en krinsel under en saftiggrønn dusk. Det var et under så vakre de var, men vondt luktet de. Klokkene hadde en kolv som andre klokker, og kolven var som en tykk, gul silkedusk, med enkelte tråder som var lengere enn de andre. De hadde poser med støv som gjorde Tea gul på nesen. Og innerst inne 6 store sortkantede øiner, breddfulle av tårer.
     - Hvorfor gråter keiserkronene, var det første Tea spurte om da hun smatt innom til Andrine Lars's, eller som hun for alltid het, Andrine barnepike.
     - Jo det skal jeg si dig, Tea. Krona er tung å bære både for keiser og konge. Vi har det mye bedre vi som ingen krone har.
     - Prinser og prinsesser har det vel godt, mente Tea. De får alt de vil.
     - Best å være som Vårherre har skapt en. Tea. Du vet inte å mange leielser og mye bekymmer dem har. Inte får dem gifte sig med hvem dem vil heller. Det kan være ilde nok, tenker jeg.
     - Det tenker andre åsså det, sa Tea eftertenksomt. Hun husket på gudmor.
     - Blandt fine folk så. Vi simple får gifte oss med hvem vi vil.
     - Hvad skal være best, Andrine, å se linerla framme eller bak første gang om våren?
     - Best når hu vender stjerten til, har jeg hørt.
     - Hun kom flygende mot mig og satte sig på en stein og vippet med stjerten.
     - På en stein du - - Heldigst om hu hadde satt sig i grase. Det betyr at du får litt utav begge delene, både sorg og glede, sånn som best er.
     - Men gauken, Andrine, hørte du efter å mange ganger gauken gol første gang ivår?
     - Det har jeg aldri brydd mig med. Tanta mi i Stokke sa altis: nord er sørjegauk, sø er glegauk, vest er pengegauk og øst lusegauk. Men å mange ganger han gol spurte vi aldri etter.
     - Bestemor hennes Ingebjørg var fra Telemark. Hun hadde en strofe som gamle folk der sa når de hørte gauken første gang: Kjære gauk spå meg visst, kor mange år eg liva får. De ønsket gauken skulde gale mange ganger.
Men ungdommen sa: "Kjære gauk spå meg visst kor mange år eg skal gå ugift." For Ingebjørg gol den bare 2 ganger . . . .
     - Å det er ikke så visst det blir om 2 år, tenker jeg. Hu er ikke sikker på om hu vil ha'n eller ei.
     - Har du hørt fra 'n Lars?
Andrine skjønte hvor jentungen vilde hen.
     - Du kan, inte vente å høre fra 'n Leif enda på ei stønn - ei veke eller to. Hus på, det er lang vei fra Bottenvika til Spania.
     Helene, svigermor hennes Andrine, kom fra kammerset i det samme. De bodde sammen i kammers og kjøkken og leide ut stua til logerende. Matroshyra var snau - 3 6 kroner måneden. Litt skulde Lars ha til tobakk. Resten fikk Andrine i trekk. Men det smatt vekk under hendene hennes, enda så nett hun stelte med pengene. Det skulde mere til utstyr enn hun hadde tenkt; for det gikk nok som konselen hadde spådd da hun vilde gifte sig, at det blev ikke så lenge de fikk være alene. En måtte stelle pent, skulde det rekke. Av gamle Helene kunde en ikke vente stort mere. Hun hadde slitt sin tid. "Nå er det demses tur," sa hun om Andrine og Lars. Andrine tok derfor med glede imot tilbudet om å komme til Berg og være i jomfru Annes sted som var blitt syk.
     - Jomfrua sjuk, sa Helene, henner som aldri har vøri sjuk en dag.
Andrine la sømmen fra sig. Hun fallet laken på en ørliten maskin. Så liten symaskin hadde Tea aldri sett.
     - Det er første maskin som kom tel byen. Jeg er Monsejente, jeg, skjønner'u, sa Helene. Jeg fekk'n utav gamle Monsen som er dø for mangfoldige år sæa. Ingen kunde greie maskin. Så gikk jeg tel Tønnes tømmermann. Det er godt hue på 'n Tønnes. Han sette'n i stand. Og jeg lovte å lappe alle fillebuksene hanses. Så mye klæer jeg har sydd og lappa på denna maskin . . .
     På den visen åtte Helene og Andrine et klenodie som ellers aldri falt i småfolks lodd. Den hadde luner. Gjorde forunderlige hopp og sprang og var sta iblandt. Men en velsigna innretning er'n, sa Helene. Og for Andrine som kom så huestupenes inn i ektestand. Dem måtte lyse i byen og på landet på samre da'n, for å få ferdiglyst. Lars måtte ut, han. Hu hadde inte fått falla mer
som et laken og noen håndklær. Og dem som har vøri så flotte at dom har kjøpt tøi tel en hel dusin . . . .
     - Å det blir ingen dusin, mor, når jeg får kløpt av til putevar. Kan jeg spara en beta blir det bruk for den seinere. Rødmen steg op i Andrines kinner. De gråblå øinene fikk en varm glans. Hun spurte efter frua.
     - Mor sover ikke.
     - Kunde få litt av søvnen hennes Andrine, for hu sover sa det durær i vegga. Mangens ti jeg inte har blond på aua mine når det murrær som verst i skrotten og Andrine snorkær. Mor skulde sende bud på kappelan og få hanom tel å be for sig. Han er så go atte. Jeg hørte'n på bedehuset forrige kvelden. Han tok fatt dem som hadde kapper og stas på skjørta. "Forfengelighed, sa'n, idel forfengelighed."  Jeg trur inte det er rekti med bånd heller når jeg ska si det jeg mener. - Helene siktet til et gammelt verkensskjørt som Andrine hadde vendt og pyntet med tre rader bånd.
     - Det kan inte vara synd med bånd lel, mor.
     - Du veit det er forfengelighed og forfengeligheders forfengelighed, som det står i bibelen. Alt sammen er forfengelighed.
     Helene som kunde være så munter. Hun var pott og panne i skutelaget da «Teodora» gikk av stabelen. Den gladeste av alle glade. Men begynte hun å snakke gudelig, da var det synd all ting. Huff - Tea stod der med så vondt et samvit. Martens hadde nettop vært i Kristiania og kjøpt kjoletøier til mor og småjentene. "Steen & Strøm" stod det på pakka. Marineblatt tøi til skjørt og av samme bunnfargen i tunniken, men med gule og røde silketråder. Tea klipte ut "Steen & Strøm" og viste det fram på skolen sammen med en ørliten  bite av tøiet med silketrådene. Tea og Maien var så glad for tøiet at de kastet sig om halsen på faren. Men moren hadde lagt sitt ned i chiffonieren. Hun trengte det ikke, sa hun. En ting var likeså storartet som silke-trådene. Syjomfrua hadde sagt at Tea var så stor- at hun kunde ha tunnik og panier. Og så hadde hun klasket henne bak og sagt at så flat som hun var måtte hun ha en liters løitnant. Tenk løitnant - - for første gang. Hun måtte fortelle det til skolekameratene. Men tenk om de sladret til kapellan i religionstimen, av pur misunnelse, både om løitnanten og silketrådene. Når det kom til stykke så var kanskje silketråder større synd enn kapper og band. Og løitnant -- -Gud i himmelen for en synd. Det var jo å gjøre anderledes det Gud selv hadde skapt .... Tea skyndte på Andrine at de fikk gå nå.
     Da hun var blitt alene med Andrine, brast det ut av henne. Du sa at det var bare gifte folk som kunde få barn, du Andrine. Dattern til Malta Sopp har fått ei tulle.
     - Hvem har sagt det?
     - Sigrid til ordførern. Malta vasker hos dem. Den Sigrida - - Andrine kjempet som en løve for å bevare Teas uskyld. Det var sant nok dette med dattern til Malta. Andrine kjente nok til det. Malla var ikke gift sjøl heller, hun, stakkaren. Og dattern hennes var nettop konfirmert. Bare ongen å regne for.
     - At slikt kan hende, Tea, er ei uløkke så stor, at en må be Gud fri og bevare sig fra at sånt skal skje. Og forresten så er'e noe dere jentonger aldri skulde snakke om.
     Will satt og pugget forklaring da Tea kom hjem. Han deiset boka i bordet og siden i skoften for å banke svar og skriftsteder fast.
     - Er du ikke ferdig med forklaringa enda? Du som har hatt'n hele tiden !
     - Hør mig da vel!
     - Kan den troende ved sine gode gjerninger bli rettferdig for Gud og salig?
     - Nei, dertil due våre beste gjerninger slett intet, ti-i - -. Isj, jeg kunde hvert evig eneste ord før du kom.
     - Ti de er alltid be-be-besmitt - -
     - Ti stille, da vel. Jeg huser det sjøl, jeg -
     - Ti de er alltid besmittet av synden, og når-når-når vi gjør noget godt-godt -
     - Det står bare en godt.
     - Isj, å vemmelig du er - må vi bekjenne at dette og enda mye mer - -
     - Nei ennu meget mer, står det.
     - Kommer inte det ut på ett kanskje!
     - Guds ord må læres purt og rent,   det har kapellan sagt.
     - Blås i kapellan. Nå har jeg glemt hele greia,  bare for din skyld. Will var på gråten.
     - Når far hører dig imorgen tidlig vil han  ha hvert evige ord.
     Will tok boka. Lukket den halvt med tommelfingeren imellem. Kikket i den hver gang han stod fast. Vugget stolen att og fram og puggleste.
     - Sitt ikke sånn, Will! Huser du ikke å sint far var i går for den ruggingen din. Du ødelegger stolene, sa'n.
     - Isj, så ekkel. Det er forklaringas skyld hvis stolen rauk, ska jeg si dig. Se op - nå kommer'n! Forklaringen seilte over i fanget til Tea. Nå begynte duren fra den kanten av bordet: Den evige død er en angstfull udelukkelse fra Guds salighed og i dennes sted en angstfull, forferdelig og uendelig pine på legeme og sjel i helvede. Og han skal sige til dem ved sin venstre side. Gå bort fra mig,   forbandede til den evige ild som er beredt djevelen og alle hans engler . . . Tea satt med benene opunder sig, albuene på bordet, fingertuppene i ørene og surret og leste som dette med en angstfull, forferdelig og uendelig pine og evig ild ikke angikk henne uten hver gang hun kom ihug silkestripene, panieren og løitnanten. Da skalv hun all igjennem. Forsage djevlen, verden og sitt eget kjød, bet det. Hun kunde vel ikke forsage kjolen som hennes egen kjødlige far hadde gitt henne i glede over en klatt penger som var kommet fra "Teodora". Var far en synder kanskje - han som var så mild.
     Will drev sig i matematikken. - Kan du skjønne å jeg ska med forklaring og matematikk, jeg som ska bli bonde. Poteta gror vel like godt om jeg var en hedning, en indianer, en hottentott - jeg skulde ønske jeg inte var fødd i et kristent land - .
     - Gid som du snakker, Will!
     Det dunket i veggen. - Hurra, eftasverd! De klasket bøkene ihop. Karl og Maien kom styrende fra et annet rum. De kappsprang nedover trappene.
     - Hurra for Andrine! Hurra for jomfrua! Andrine har smurt maten til vårs idag. Idag slepper vi å bruke briller! skrek Karlemann. Ellers satt de og laget briller av slikkepott og tommeltott og myste på brødstykkene. Jomfru Anne hadde skjendt på dem mangen gang når de satt slik. Den dagen kunde komme, sa hun, at dere inte får anna enn tørt brød. Da kan de ta på dere brillene.
Andrine hysjet på dem at de måtte være stille, så sjuk som jomfrua var. De fikk som litt skrupler.
     - Er'a fælt dårlig? Trur'u hu dør, Andrine?
     - Hu kan vel bli frisk igjen, får vi håpe.
     - Trur'u Anne vil ha et sukkertøi? Karl hadde ett som bare hadde fått av Didrik, sin gode venn, og som de hadde sudd på hver sin gang.
     Det så like helt ut, bare litt klisset.
     - Jomfrua vil ikke ha noen ting. Hu er mest som kvevd. Vi må vel sende bud på doktern, slo hun på for Martens. Martens vilde nødig bry sin gode venn. Det var vel ikke så farlig - bare en forkjølelse. Men Anne var et viktig hjul i det daglige maskineri - nær sagt umistenes. Så fikk Martin gårdsgutt ta Brona og dra av gårde.
     - Sterk forkjøling, ropte Andrine efter ham. Kjør innom apoteken og få med medisiner!
     Doktor Koll var straks på pletten, og medisinene struttet ut av lommene hans - en stor flaske til medisin å være, altfor stor, og en tykk bok. Ikke kunde det være bibel. Jomfrua hadde bibel sjøl, hun. Ikke var det testamente heller. Svarteboka, foreslo Will. Han skal utdrive djevelen . . . .
     Martens loset sin venn ovenpå til jomfruburet - en smal tarm av et værelse, der jomfru Anne lå glohet og svettet under en dyne med hjernmevevd trekk, av det slaget som stikker og svir i holdet, som en brennmanet. Doktor Koll talte til patienten med all den ømhet og kjærlighet som minnene om en fet rypesaus og en sprøstekt kalkun kan fremlokke.
     - Er du dårlig, jenta mi?
     - Herregud så sjuk jeg er, dokter. jeg som aldri har liggi en dag før. Blir visst aldri fresk mere i dette liv, sutret hun.
     - Få kjenne på pulsen! - Klokka kneppet i venstre hånd mens han tok pulsen med høire. Hm - - Tungen! Litt belagt. Ikke så rent ilde. Hold senga, du jenta mi, så er det verste over om 3--4 dager.
     I det samme kom en hosteri. - Huff - dette går aldri bra.
     - Trur'u kanskje du skal dø? Ikke så lett å dø, mor, som du tror.
     Mens doktoren godsnakket med henne, strirandt tårene nedefter de glødende kinn. Hun prøvde å forklare de to herrer at hun umulig kunde ligge midt i vårrengjøringa. Men alt i ett kom hosten og vanskeliggjorde samtalen.
     - Du tar en kvart dram konjakk 3 ganger om dagen, tenker jeg vi sier, og natta med, så sant du er vaken. Så tenker jeg han gir sig, jeg.
     - Ta'n vekk, doktor! Tåler inte se 'n.
     - Ta'n vekk, sier 'u. Vi får da først smake på'n om den er av rette slaget. Jo - den er bra. Den kan du trygt drikke, jenta mi. Bedre medisin kan ikke jeg skaffe dig.
     Jomfru Anne var fanatisk avholdende enten det gjaldt brennevin eller mannfolk. Hun var forvisset om at begge deler var en ulykke.
     - Kjære snille dig, jenta mi, vi kaster ikke bort Guds gaver. Martens og jeg skal nok greie konjakken. Vi lager en toddy og drikker på jomfruens sundhet.
     - Sannelig fikk jeg ikke jomfrua til å le, så senga rista, fortalte doktor Koll en torskekveld i klubben. Efterpå drog jeg op av lomma min nest beste medisin - "Landmannsliv av Frits Reuter". Så tages av denne bok et kapitel hver dag, sa jeg. Men da trodde hun jeg var blitt splitter gælen. Ligge å lese i ei romanbok midt på lyse dagen som et anna unyttig kvinnfolk, sa den stakkaren som var vant til å arbeide for andre sent og tidlig.
     Doktor Koll hadde utrettet store ting. Tårer var forvandlet til smil - en fin kunst som den elskverdige huslæge var mester i. Det hadde lettet for bringen hennes, og resten vilde nok onkel Bræsig besørge, sammen med glohet hyllete og byggsuppe.
     Hvad var det som gjorde at øinene til jomfru Anne, de som til daglig var strie og strenge, fikk et mildt, nesten varmt uttrykk. En bølge av noe hun ikke var klar over gjennemstrømmet kropp og sjel - en ungdom hun var snytt for. Hun myknet til. Følte sig ømt stemt, rent lykkelig da doktoren strøk henne over pannen, og konsulen tok henne i hånden og ønsket god bedring. - Jomfru Anne lukket øinene. Det var en salig stund i hennes liv.
     - Stakkars jomfru Anne, sa doktoren, da døren lukket sig efter dem. Lite har hun fått av kjærlighet i sitt liv. Slitt har hun gjort all sin dag. Hadde livet laget sig anderledes, var hun også blitt en annen.
     Den kvelden gjennemgikk doktor Koll hele husets sundhetstilstand - fra den minste til den største. Karl måtte vise fram den stygge tannen sin som blev slått fordervet på spiss-sleden. - Pen er den ikke, min venn, men du blir gift allikevel.  Så var det Maiens tur. Han strøk hårlokken hennes til side og si på arret i tinningen efter dengang sledemeien kjørte over henne. - Det vokser av dig, barnet mitt. Sjenerer ikke skjønnheten det minste. - Alle måtte syne sig fram. Ingebjørg budeie var ikke fullt så blomst-rende  som før, syntes han. - Å går det av dig, jenta mi? Har'n slått op, eller er det du som ikke vil?
     Ingebjørg blev dryppende rød. Visste denna doktern beskjed om all verdens tingen eller hoss? Hun stod en stund forlegen og fikk ikke et ord fram.      Huslægen måtte hjelpe henne på glid. Jo, det var dette med frua. Så trisk og urimelig som hu var blitt i det siste - inte rekti noen tingen - det fantes inte rå å væra på Berg lenger, enda så gla som hun var både i konsuln og barna og i alle dyra. - Flytte til høsten, sier du. - Nei, det må du ikke finne på, Ingebjørg. Vi snakkes ved siden. Jeg har nok en medisin for den syken også, jeg.
     Doktor Koll forstod at pikebytte nå som fru Martens var søvnløs og sinnslidende, var helt umulig. Det måtte for all del undgås.
     - Legg på en daler, min kjære Martens, så beholder du jenta og status quo som er det beste for alle parter.
     Doktoren kløp Vesle-Tea i kinnet. Noe tynn og smalkjaka. - Vokser mye - og - han så på henne med et skøieraktig blink i øiet. Sånne store småpiker finner på så forbanna mye. Tea blev rød som en kalkun, sprang på dør og gav sig febrilsk til å sette på toddybrettet, fylle kokende vann i mugga, ta fram glass og sukker. Siden lungebetendelsen for et år siden da doktor Koll så til henne hver dag og satt ved sengen hennes lange stunder, hadde hun vært glad i ham. Bent ut forelsket. Når hun hørte ham i entreen, tok hjertet til å banke. Hun hadde betrodd sig til Andrine som sa det var stor synd å gjøre sig til for en gift mann - likeså forferdelig som synd mot den Helligånd. Men hvad det var for en gruelig synd kunde ikke engang Andrine fortelle henne. Den eneste som naturligvis visste beskjed, var kapellan, men ham torde hun ikke spørre.
Livet var vrangt og innviklet, enda hun bare såvidt hadde fylt 15 år. En kunde saktens bli tynn og smalkjaka.
     De to venner hadde slått sig ned i dagligstuen i hvert sitt sofahjørne. Tea kom med toddybrettet, neiet og skyndte sig ut.
     - Vakkert pikebarn, Vesle-Tea. Sin mor op av dage.
     - Kommer aldri op mot Store-Tea. Martens så drømmende hen for sig. Hun var en skjønnhet. De brune øinene hans svømte i tårer. Han skalv da han bød sigarer. Vennene tendte hver sin og pustet røken ut i blå ringer som videt sig og la sig som en blå tåke under taket. Doktoren var den første som brøt stillheten.
     - Du Martens far, Stor-Tea må sendes vekk. Hun må bort fra hjemmet og i andre forhold - om det ikke blev mere enn noen uker.
Martens kvakk: Reiste sig i sofaen. Tea sendes vekk, sier du? - Holder du henne for sinnslidende eller helt op -  . Han hvitnet i kinnet. Var blitt furet og gammel. Øinene uhyggelig sorte. Nei - nei - nei - aldri i livet. Hvad vilde folk si. Sendes bort - - hun som aldri har vært vekk fra Berg en dag uten jeg har vært med.
     - Nettop derfor, Martens. Luftforandring, skjønner du. Andre forhold. Du går på kontoret, i banken, på møter. Hun sitter hjemme. Du reiser inn til Oslo i forretninger. Snakker med folk. Ser og hører litt av hvert. En aften i teatret. Kort sagt - du fornyer dig. For henne er det det samme dag ut og lag inn - bestandig det samme. Husmødrene går trett. Ikke bare Tea. Jeg har truffet flere enn henne som burde sendes vekk, et landophold eller en fornøielsesreise. Men for en husmor å reise fra hjemmet, det er som for en snile å forlate huset sitt. Men en husmor må få krype ut av snilehuset iblandt, om det ikke skal ende i søvnløshet og nervesammenbrudd. Tea har dessuten mere å stå i enn de fleste. Stor have, fjøs, hønsegård, et gjestfritt hus, og hun er i den alder da det skulde tas hensyn ....
     - Snilde dig, hun har hjelp - god hjelp . . . .
     - Hun må da selv være med, organisere, ordne, og du vet de vanskelige tider, Martens, det har gått på nervene løs, min kjære venn. De er som en ugrei hespel, sier hun selv. Hun sa til mig i denne dag  - jeg prøver å tenke mig tom, men jeg tenker mig full og får ikke fred natt eller dag. Det er noe istykker inne i mig, sa hun. Det er så riktig - det er noe istykker som vi må reparere. Det er vondt for dere alle sammen dette, men det kan rettes på. Jeg har sett det på dig, Martens. På tjenerne, og barna. De lider. Det er ikke forhold for barn å vokse op i dette. Men den som lider verst er Store-Tea selv. Jeg har tenkt en måneds ophold i Valdres. Jeg vet om et fredelig og vakkert sted. Utmerket stell. Vesle-Tea og Maien fikk være med, og du følger dem.
     - Jeg - i disse tider - kan ikke ta mig fri en eneste dag.
     - Du skal begynne å ta dig fri.
     - Umulig.
     - Så. - Doktoren tok noen dype drag av sigaren, lenet sig over bordet og strøk asken av på kanten av begeret. Jeg skal si dig, Martens, det er menneskenes store forbrytelse mot sig selv og sine nærmeste at de ikke tar sig fri. Den strenge, sure plikt gjør dem gnavne og gamle før tiden og forvandler et lykkelig menneske til et utslitt øk. Slik som du lesser på dig av arbeide. Formann her og direktør der. Du bar ikke engang søndagene fri for konferanser. Ikke en skilling for det. Utakk og ergrelser. Godt du ikke må betale fornøielsen. Det kan komme den tid også. En kjeltring av en kasserer som underslår .. . Herregud hvad har et stakkars menneske igjen for all sin møie - som skrevet står i Predikerens bok. Akk forfengelighet - idel forfengelighet. Tilslutt må vi sende dig også til oppussning på en bondegård.
     - Det er nettop mitt høieste ønske, du -  kvittere skutene og hele fillegreia og bli bonde. Jeg har bondeblod i årene, skal jeg si dig, fra bestefar og oldefar - fra langt tilbake. Gjerne så jeg at en av sønnene mine blev bonde. Ikke Jon. Han er skapt til å studere. Men Will. Hvad tror du om Store-Tea, Koll - om hun fikk leve på en stor, fredelig bondegård.
     - En bondegård er ikke fredelig, for så vidt som det er et voldsomt arbeidspress for den som står for styringen. Men fikk Tea god hjelp, rolige forhold - - det kunde bli et himmerike naturligvis. For er det noe som kan kurere syke nerver, sa er det sunde landsens forhold.
     - Jeg har en gård på hånd - et par hundre mål innmark, noen tusen mål skog - tilsalgs for pantegjella. Du vet det er likeså dårlig på land som på sjø, men jorda og skogen representerer en verdi, Koll - ikke som seilskutene der ikke er annet tess enn hugge op til ved. Herlig beliggende, fin veksterlig skog, førsteklasses jord i sydhellinga mot sjøen, fisk av alle slag, du. Martens var som omskapt. Det så ut som han hadde sagt direktøren, konsulen og skibsrederen farvel og flyttet over i en lykkeligere verden.
     - Skål bonde Jon Martens. Du er på vei til å bli et lykkelig menneske, gutt! Selg hele skitten! Snu byen ryggen og gå tilbake til det primitive. Det er sku det fornuftigste du kan gjøre. Vil man leve, må man vende sig til naturen. Herregud - du får mig til å minnes min ungdom da jeg som nybakt kandidat vikarierte for en distriktslæge på sørlandet. Et praktstykke av en sørlandsgård. Doktor Koll legger sig bakover i sofaen og lukker øinene. Du kan ikke tenke dig et sånt paradis. Han drog dype drag av sigaren. Jo, den gården din -. Jeg må tenke på skipper Bagge på ”Teodora”. Husker du den kvelden vi satt sammen, han, du og jeg. Svinaktig morsom fyr, den Bagge. Han sa at altfor kultiverte mennesker - mente kanskje overforfinete - er laverestående vesener som hverken kan fø eller klæ sig. Godt sagt. Skål på det, gamle kamerat! Hvad skulde jeg gjøre i et landlig paradis, overgitt helt og holdent til naturen? Jeg kom til å gå omkring med en tom mave, så sant jeg sjøl skulde fange fisken og skyte fuglen. Drepe disse fredsommelige dyra. Eller om jeg skulde dyrke jord. Jeg kom til å fryse ihjel for jeg kunde ikke hugge et tre i skogen eller bygge mig en hytte. Jeg måtte gå naken, for jeg ikke visste å lage mig klær. Nei, jeg kan forsyne mig ingenting - et laverestående vesen, som skipper Bagge sa, med embedsmannsblod i årene i mange generasjoner.
     - Du er doktor.
     - Doktor - puh - tobakksrøken hyllet ham inn i en grå sky. Doktor, sier du - puh - hvad betyr egentlig det? Vårherre kurerer. Doktoren tar betalingen. Det er forferdelig hvad folk kaster ut av penger på doktor og medisin. Helbreden står i deres egen hand, lever de såsant naturlig. Men hvem av oss gjør det? Vi er idioter. Står det f. eks. i min makt å gjøre Store-Tea frisk? Nei - akk nei - så gjerne som jeg vilde. Men du kan kurere henne - bonde Jon Martens. Den gården din ja - du får mig til å tenke på doktorgår'n sydpå, inne i en lun vik. En idyll. Vet aldri jeg har følt mig så lykkelig i mitt syndige liv. To vakre doktordøtre. 17 og 13 år. Nydelige unge piker. Jeg husker en søndags eftermiddag som jeg lå i gresset under et epletre. Stråene viftet mig med silkefrynsene sine. Små, blide godværsskyer seilte over hodet mitt. En himmel så blå, mellem eplegreinene - aldri sett noe så blått. - Kom og bli med, - ropte de op til mig, begge doktordøtrene. Gud, så forelsket som jeg var. I båt sammen med to nydelige unge piker. En sommerkveld. Jeg var forelsket i dem begge - og så blev det ingen av dem. Kunde ikke bestemme mig for den blonde eller den brune. 
     - For pokker, Martens - den gården din har gjort mig sentimental. Kjøp 'n, du - kjøp 'n snarest. Jeg blir gåendes her på sykebesøk og høre på folks elendigheter eller - jeg sitter i kontorstolen til jeg ikke orker mer. - Han stønnet - tok en slurk av glasset og pustet røkskyer. For mig er det ingen redning. Men for Store-Tea har du funnet den beste medisin som kan gives.
     De to venner blev sittende sammen utover kvelden. Innen de skiltes var de enige om at fru Martens skulde reise til Valdres i juli og ha småjentene med og siden til den nye eiendommen. Martens lovte doktoren å ordne med et papir i banken som var forfallent. Han var alltid hjelpsom sånn, Martens. Hadde strukket sig lenger enn han egentlig kunne forsvare. Sin hjertevenn, huslægen, kunde han i hvert fall ikke si nei til.
     Natten var lys og mild. Doktor Koll vandret i dype tanker gjennem alleen. Et melkehvitt takeslør lå svøpt om trær og busker. Over ham tendtes stjernene - alltid flere, jo mere han stirret inn i uendeligheten. De blev til et dryss av stjerner som lot lange sølvtråder efter sig. De blev til spente strenger mellem himmel og jord som samlet sig til en eneste mektig stråle - en skinnende bro inn til en skjønn, uutgrunnelig verden. Doktoren stanset og støttet sig til et av linnetrærne med hånden klemt mot hjertet. En hjertekrampe han aldri gad ta hensyn til. Så seg han sammen. Var det døden som kom . . . Skulde han vandre på stjernebroen som nyss viste sig for ham -. Eller skulde han som Elias tas op i en gloende vogn for å møte Herren i skyene som det står hos Paulus -. Nei, heller seile i en konkylie med skimmer av månesølv og morgenrødme og med toner i pakt med uendeligheten. Da han atter slo øinene op, var himmelen overtrukket med et lett skylag. Enkelte stjerner stakk igjennem og blinket matte og fjerne. Ikke enda - ikke enda, sa de. Doktoren forstod. Han vandret gjennem folketomme, stille gater. Ingen annen lyd enn de skarpe, harde smell av stokken mot gatestein. Ikke enda, sa han ved sig selv.
 
 

Gå til:  | Toppen | Forside |  Neste >