| Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora kommer hjem, Høgskolen i Vestfold, 2000. Gå til: < Forrige | Forside | Neste > LANDTUREN Et under som Teodora greide reisene. Nesten som en dampbåt. Hun
var på pletten den tid som var henne tilmålt. En av de siste
dager i juni kom telegrammet: Mauritius: Teodora. Det styrket Martens i
troen på seilskutene. Ikke de gamle. Men den nye typen. En skarpseiler
som Teodora. I guanotraden holdt de dampen ute. Will og Karlemann gledde
sig til frimerkene. Bagge skrev alltid når han kom og når han
reiste. Men posten måtte ha sin tid. Samstundes vilde Martens få
det han stundet efter - remissen som skulde dekke forpliktelsene for juni.
Småjentene rykket målet nærmere - Teodoras hjemkomst.
Herlig en sommerdag vandre i muntert lagAlle gjorde vei for toget - både mennesker og dyr. Hele byen tok del i gleden og var møtt op for å vifte. Et barnetog på landtur var et sjeldent syn og smittet hele byen med sin strålende livsglede. Derfor var det et jevnt sig mot skogen av gående og kjørende hele eftermiddagen. Utenfor middelskolen ropte småjentene hurra for å erte guttene. De fikk ikke landtur, de. Kateketen kalte det sludder og vev og pølsetøv. Aldri var det landtur i hans barndom, sa han. For riktig å få det til å klø i bena på guttene sang småjentene: Vi vandrer med freidig mot,Vinduene blev fulle av misunnelige gutteansikter som ikke noe heller vilde enn kaste boka og være ute slik en vidunderlig junidag, når luften dirrer av varme, og det kvitrer og summer alle vegne. - Sitte inne og høre på Svarten og Katta og Kolerabussen sånn en dag . . . Forsørje mig om vi gjør, sa Karsten og slengte bokpakka i pulten. Vi rømmer i siste frikvarter, gutter. - - Efter en del akkedas blev de enige om å bli dagen ut, men neimen om de leste lekser om eftermiddagen. Lærerne kunde sette dem igjen så mye de vilde, gi dem sansekaker eller spanskrør... når middagen var slukt, satte de til skogs. Tonene av - Vi vandrer - døde hen. Rumlingen av melkevognen hang en stund igjen i luften. Guttene satt døsige over pultene og tenkte på jentene som drog til et bedre sted. Her de satt blev de klamme på hender og hode. Barnetoget snodde sig opover bakkene, lik et broket bånd. - Sola steiker så jeg tror jeg kreperer. - Kast kufta, det har jeg gjort for lenge siden. - Gid så moro vi ska ha det. Jeg og du isammen, Sigrid! - Ja Petra. Familieforholdet ordnet sig snart. Petra far. Sigrid mor. Får jeg lov å være i hytta deres, bad Rigmor med det lyse krusete håret. Hun hørte ikke til klikken. Faren var bare styrmann. Det kom ikke op mot byfogd og ordfører. - Kan ikke. Vi er 9 stykker. Petra svarer avfeiende. Mere enn 4 barn vil vi ikke ha. Og så er det Tea, Maien og Laura. Kinnene blusset og øinene lyste eftersom de nærmet sig målet. Høie furukroner hevet sig lik palmer over grantoppene. Barna suget til sig av skogluften. - Bare vi snart var fremme så - - - Der er det jo, sa Tea. Hun kjente skogen så godt. Her var jeg med far og tok ut master og rær til Teodora. - Så viktig du er, Tea! - Å, så vakkert! - - Et gledeshyl. Innunder trærne opdaget småjentene tepper av gjøkesyre, bittekonval og hvite skogstjerner. På åpninger mellem trærne lyste blåklokker og smørblomst. - Nå skal vi se hvem som har spist mest smør, sa Maien troskyldig. Andrine hadde brukt å sette en smørblomst opunder haken på henne og Tea. Alltid vant Maien. - For noe tøis, sa mor Sigrid kontant. Vi binder kranser av dem og smetter dem kring håret. - Eller pynter op i huset - - Du er så huslig støtt du, Tea, du får visst være husjomfru, og Maren barnepike, og Laura - Petra lurte en stund - - Laura kan være stuepike og lukke op døren når det kommer visitter. - Dere skal ha stort tjenerskap, hører jeg, sa Lange-Mally til slakteren. - Du gjør ut for fire, du som er så Lang! - Ja, minst. Jeg har lært å arbe, jeg, skjønner'u, Petra. - Er vi ikke snart fremme, sutret Rigmor. - Jeg ska ta ransel'n din, stakkars liten! Mally var av dem som greide alt . Og da hun så at grinda, og lekeplassen ikke var langt unda, hoppet hun over gjerdet. - Den som kommer først til mølla, får først malt, ropte hun. - Skynd dig, skynd dig Petra, så ikke den langbeinte Mally tar hytta våres, skrek Sigrid efter de to som kappsprang bortigjennem skogen. Som trekkfuglene søker tilbake til de gamle reirplassene, søkte småjentene op hyttene fra ifjor. - Hurra! jeg var førster! - Nei, takk sann, hytta er våres, den. Vi hadde 'n ifjor og i forfjor - og - - - Og for hundre år siden, kanskje? - Det er ikke faste plasser i, skogen. Forresten kan du gjerne få 'n. Du er så vemmelig viktig støtt, Petra. Jeg vet forresten om ei hytte som er mye penere. Nilsine, Rigmor og alle dere som ikke par noen å være sammen med - bli med meg, dere. Mally er snild og grei, men hun hører ikke til klikken. Hun er datter til byens beste slakter. Byfogd og ordfører tar på krita hos ham både steik og pølse, har Mally sagt. Hun må fly med regningene, og svært ofte forgjeves. Det blev fullt i den vesle hytta som Petra hadde erobret. Men der var høgt til taket og vidt til veggene når de fikk greinene til side og flettet i hverandre. - Kom og besøk oss da vel! ropte Mally inn til dem idet hun for forbi. Vi har den gildeste hytta av dere alle sammen. - Æsj, gjør vi vel? - grein Petra. - Jo da - vi kommer når vi bare får gitt barna mat. De er så fryktelig sultne så. Og jomfru Tea pakket ut pannekaker, vaffelhjerter, brød og egg. Et kremmerhus med peppermynte gikk rundt. - Å står'e på din, Tea? - Du par en venn, men du vet det ikke. - Den var god! - På din da, Petra? - Gi mig et kyss! , - Å gid - hylte de. - På min står det så mye som - - Kan du ikke lese, du da Maien? Få se! Petra tydet skriften i en fart. Han er ikke langt borte, står det. Å helledussen - - Er'e Krølletoppen, Maien? Maien tok til tårene, hun. Det skulde ikke mere til. Nå hadde Tea tatt litt fra hver kurv og satt utover bakken. - Vær så god kom og spis! Men hvem skal gå efter vann? - Stuepika, naturligvis, sa mor Sigrid. Laura pilte av gårde med to hankeløse kopper, og kom igjen med en liten skvett i hver. Tea blander saft og bød rundt. - Gid så koselig! - Ja, det er vi som har det, sa far Petra. Efter middagen kan dada gå ut med barna, så far og mor kan få litt fred. - Det verker i mitt stakkars hode, sukket mor Sigrid. -Vi plukker blomster og pynter op, foreslo jomfru Tea, og ser innom til noen på veien. I det samme skar et fløitehvin gjennem skogen. Alle styrter til lekeplassen. Der stod Stensgård på en stubbe og vinket dem til sig. - Ingen må gå alene. Ingen må dra langt vekk. Dere kan gå dere bort. Det kan være tatere i skogen. Hvergang fløiten lyder, må alle samles på lekeplassen, og så er det vel unødig å si at alle må være gode venner og vel forlikte. Lik sommerfugler svevde de i alle retninger og dalte ned over blomstene. Mally og Nilsine tok Tea avsides. De visste om så mye fin myrsvibel og villkalla. Bare vi tre, skjønner'u, Tea. Så smatt de innunder greinene som dasket dem om ørene og vilde stenge veien for dem. Men de brøt sig igjennem, og skogen drysset over dem en frisksyrlig harpiksduft. Villfiol, pyrola og linea sendte strømmer av vellukt. Det var skratt og fuglelåt og sang. Glemt var kandidatens formaninger om ikke å søke langt inn i skogtykningen. Der sang fuglekonge og gjerdesmutt og gulspurv i hver en topp. Tea stanset. Hun vilde ikke lenger. Vakrere kunde det vel ikke bli. - Jo - mye finere. Bare kom! - De fikk i hvertfall vente til Tea hadde røsket med sig det grønne, finbladete slør som hang over alle råttastubber med de lyserøde mandelduftende klokker. Å du - å du! - Skynd dig, Tea, ellers springer vi fra dig! Atter bar det av gårde i full kut til de stod, på et gyngende moseteppe, der lyste i alle grønne nuanser. - En myr . . . . Du store tid, så farlig! Tea var hjerteredd. Hun kjente noe inni sig som en advarende røst. Rundt omkring stod alvorsfulle graner, og en og annen furu strakte hodet sitt over de andre trærne. Tea skjønte hvad de sa. Gå ikke her, sa de. Innmed kantene stod myrdun og nikket. Hist og her øier av bukkeblad og villkalla. Deilige var de. Den som bare kunde nå dem. Da brast det ut av Tea - om Leif hadde vært her nå . . . - Ja da, ja - lo Mally skøieraktig. - For blomstenes skyld, mener du, sa Nilsine. Dem ska vi få tak i lel. Lett som en erle hoppet hun fra tue til tue. - Pass dig, Nilsine! Det er hengemyr! - Tea hadde hørt de forferdeligste ting om nøkken i myra som drog småjentene til sig. - Nøkken er bare i eventyret, han. Nilsine grep efter en kalla, enda en. Hun hadde hånden full. Hun vilde bare ha en eneste til - så gled hun i det sleipe myrgraset og ned i blaut gjørme. - Hjelp Jesus! hjelp! De skrek i kor. Mally fektet med en stokk som Nilsine skulde gripe efter, men nådde ikke fram. Tea var efter kvist som hun strødde på myra, at de kunde gå på den. Alt i ett skrek de efter hjelp. Så hørte de det brake som om noen bante sig vei mellem greinene. Men om det var tater eller troll, eller det som verre var - en bjørn... Hjertet stod stille av skrekk. Da det kom nærmere, var det en kjerring med vedbør på ryggen. Hun kastet børen på tuene. Den kvisten hun møisommelig hadde sanket. Hun gikk som en skjor utover, fikk tak i Nilsines skjørteflik og drog henne til sig. Gusjelov og takke, mumlet hun nederst i halsen. Nese og munn gikk i ett på henne. Hun var styggelig gammel. Sikkert hundre år, tenkte Tea. En heks kanskje, som bodde i tjukkeste skogen. - Veit dere itte at brunnmann bur i tjønne, og ula i skauen - veit dei itte det - hæ - Tea stod bleik og hørte på henne. Men Mally gav sig til å sanke ny kvist og lage til en ny bør. Nilsine var stygt tilredd. Vannet silte av henne. - Kall og våt, sa kjerringa - hm, hm, hin - dans jentonge! Kresten Bakken og Kari Ra,Nilsine danset. Kjerringa sang, og lo gjorde de alle fire, så de holdt på å rulle overende. Mally lette i lommene sine og fant 12 øre og noen peppermynter som kjerringa fikk i redningslønn. Kom hun innom far hennes i butikken, så skulde hun få et vakkert kjøttstykke, det kunde hun lite på. Den som blev glad var kjerringa. - Aldri har jeg treft på så snilde småjinter. Vårherre væræ med dere småtroll. Så skiltes de. Nilsine blev hengt til tørk. Pytt - - hun hadde falt i en bekk. Ingen fikk vite om hengemyra og "brunnmann". - Jeg skal si at husjomfrua har tatt sig lenge fri, sa mor Sigrid, da Tea endelig kom. Stas blev det med all den vakre blommen. Petra vilde endelig pynte sig med linea da hun så å fin Tea var. - Du som er far - - - Har du ikke sett mannfolk med blomster i håret før. Vi har en på et billede hjemme som heter Bakkus. Han har krans av vinløv. - Løv ja, men ikke blomst. - Isj - å riktig du er jomfru, Tea! Den som bare eide en trå - - Det var som svarte . . . . - Fy Petra. - Tea kastet en full snelle i fanget hennes. - Degern snurre - -! - Vi hiver dig ut hvis du snakker stygt. - Jeg sier bare at du er knuppen - rosenknuppen. Du skal bli husjomfru hos mig når jeg gifter mig. Det spurtes over hele skogen at Tea hadde tråd. - Få litt av dig, Tea! du skal få et brystsukker av mig. - Og et drops av mig. Lange Mally stakk hodet inn. Lokke, lokke line, gid sofa måtte skine,Tea nøstet av en hel del, og Mally la en gild eplekake i hånden hennes. - Jeg vil ikke ha noen ting, Mally. - Du skal. Alle gjorde sig fine til eftermiddagen. Slo håret ut og bandt kranser. Tea brukte hverken tråd eller binding. Hun kastet linean som et slør over hodet så den blandet sig med det lange, brune håret. - Du ser ut som ei skogbrur. Hvem er'e du pynter dig for nå som Leif er borte! - Dom, du er, Petra. Jeg vet om en hel bråta som kommer - Karsten og den nye lærern og . . . - Har dere sett'n? Å gir'i mig for'n - - - Du kan få'n du, Petra, sa Sigrid. - Ikke om du slengten efter mig. Gidamei så kulten! Stygg som bare juling. Og sånn som'n snakker ... rene bondesproket. Gode Gud, for en idiot! Far sier han er venstremann åsså - - Laura ropte inn i hytta. - Er dere ferdig med pønten for nå vil jeg pønte op. Lærerinnene er begynt å gå rundt på visitter. - Har'u noe å traktere dem med, Tea? Sigrid fikk husmoderlige bekymringer. - Jo da - det var igjen av vaffelhjertene, noen peppermynter, og det som Tea hadde fått for tråden lå i en haug.Laura strødde gulvet med brisk. Det blir så usundt når en har småonger. - Godt å være kvitt det ongetræle, sa far Petra, tok sig en kvist hun sudde på og liksom blåste røken ut. Så lik var hun en Bakkus der hun satt med det viltre uttrykk i øinene og de uregjerlige lokkene som stjal sig fram under bladkransen. Hverken hun eller mor Sigrid gad gjøre noe i huset. Det overlot de som andre fine herskaper til tjenerne. Jomfru Tea og pikene hang i. De var ikke mer enn så vidt ferdige da frøknene bøide grankvisten til side og viste sig i hytteåpningen. Tre stykker. - Goddag småpiker! Så pent som dere har det - riktig nydelig - å så hyggelig - -. De kakler som høner, hvisket Petra til Tea. Gid vi var kvitt dem'. - Petra var en mester i forstillelse. Hun ønsket velkommen og bød dem hvad huset formådde. Men ikke før hadde de tre aldrende gratier tatt farvel, så fikk de gå igjennem. - Vet dere hvorfor Nikkelaisa bestandig har fløilsband kring halsen? Hun er sydd sammen, tenk sydd sammen. - Er hode hennes sydd fast? - Ja da, jeg har sett såre, jeg. Det er tydelig søm. - Håre hennes er bare løsfletter, for pika våres kjenner en pike som er venner med hennes pike, og hun har sett alle flettene ligge på kommoden. - Så vemmelig som hun er, la Petra i med kraft. Nå har jeg spretta op sikkert hundre ganger på en sånn derre rosenknupp med fullt av knuter lammelorter kaller jeg dem. Bare for det atte de fordømte lortene ikke er like på en prikk. Huff - - Frk. Nikkelaisen underviste i engelsk broderi. Sterkt prenete huller var hennes spesialitet så vel som ophøiede roser, så kraftig fylt med vatt, at Petra påstod de led av vattersot. - Gudskjelov jeg ikke er av yndlingene hennes. Da måtte jeg sy "svart adelaskes sofapute" med laksrøde roser eller et blått tjern med hvite vannliljer og antimakassa over. Nydelig pent, gjeipet Petra. - Det sier du bare for du ikke får lov. - Mor vil ikke eie vann i soffa sin. Skal jeg si dig, Laura. Laura blev rød. Hun visste hvad Petra siktet til. Et uhell engang. - Jeg har nok med å sy attersting og ettersting på konfirmasjonsserken min, jeg, sa Sigrid. Brøste mitt blir så hardt av nelliker og roser at det er som en rustning. Vet ikke å mange ganger jeg har stikki mig. - Det betyr kjærlighet. Du kommer til å gjøre løkke i serken. - Blås på dig, Petra! Og lommetørklæ - så fullt av rosenknopper og forglemmigeier, at jeg skrubber op nesa mi. - Nydelig når det ligger på eksamensbordet, vet du, med rødt silkepapir imellem. - Jeg er gla, jeg ikke er av kjæledeggene hennes, sånn som Tea og Katti. Bli klappa på kinne - - isj! Nei da er hun mye realere Mikkelsen. - Alltid var det "Mikkelsen" uten frøken foran. Det var det grove mannemålet hennes skyld i. Hun underviste i deklamasjon, svensk og en halvtime gymnastikk i uken som bestod i å slenge att og fram i en stige, ledsaget av kommandoordene - benene sammen - ikke sprik - hold tett! - Å gir'i mig for jomfru Marja da, i siste regnetimen igår. Hun gråt sikkert en pott med salte tårer. - Du var stygg, Petra! - Stygg - jeg skjønner ikke et dust av regnestykkene, så - - - Dere er orntlig vemmelige alle sammen. Laura var ikke med på sammensvergelsen, hun. Stakkars frk. Svendsen, hun er så mild. - Skjønte du støkkene kanskje? Alt jomfru Marja gråter og forklarer er det ingen som forstår et bøs. "Ikke du heller, Tea, sa'a med gråtkvalt stemme. Kan di ikke få det inn i begripelsen deres" - hu-hu-hu. Ikke Petra, Sigrid og Katti. Jeg tror dere gjørs på, jeg barn - huhu- -bu - - -- Det var forresten ikke bare mig som lo. Satt ikke dere andre og fniste kanskje. - Huff - det pipte! Mor Sigrid tok det med ro. Far Petra og jeg kommer siden. Spring dere barn! En lang inntrengende fløiten kalte på dem. - Vi skal synge, vi skal synge - - lød det fra barneflokken som strømmet mot lekeplassen. Der stod sanglæreren på en stubbe midt på sletta. En kraftig kar. Den rike, rødblonde hårmanken kastet bakover. Øinene lyseblå. De plirte og lo mot barneflokken som stimet om ham, men lugnet sig bare han så på dem. Alle kunde han få til å synge. Alle til å elske sangen. Han behøvde ikke å skjenne, ikke bruke et uvennlig ord for å opnå stillhet. Vakkert ordnet de sig efter stemmene - første, andre, tredde. Han løftet gaflen. Tok tonen fra luften likesom og ga dem. Og sangen steg op mot de mektige trekronene. Når barna tidde, sang måltrosten. Det var som den riktig likte sig idag. Kring lekeplassen satt foreldrene gruppevis og gledet sig over de lyse barnestemmer. - Nå tenker jeg vi slutter for dennegang, sa sanglæreren, da "Brudeferden" var sunget, og så kommer vi igjen siden. Å sier de om en leik, småtroll? - Hauk og due - Bjønn i skogen - Bamse brakar - Du skal være bjønn og ta vårs! ropte en av de minste. - Ja jeg skal ta dere, jeg, sa det grove bjønnemålet. I et øieblikk var hele ungeflokken spredd for alle vinder. Bamsen brøt sig vei i skogen. Beljet og brummet som en virkelig bjørn. Småjentene hvinte og skrek. Har'u sett'n? Har'u sett'n? Å er'n henne? - Jeg er så redd, atte. De skalv som det verste udyr var over dem. Men forferdelig morsomt var det. - Han kommer og tar vårs - han kommer og tar vårs! Der Tea stod hørte hun et tungt brak bak sig og straks efter et fryktelig brøl. Hun satte av gårde og skrek ende ut - frels - frels! Bjønn er etter mig - og styrtet like lukt i armene på en ung mann som stod i skogsveien, straks ovenfor lekeplassen. Hun dirret og skalv som en skremt fugl. Han holdt henne fast, så på henne med rolige grå øine. Hun senket hodet. Blev blussende rød og vilde slite sig løs. - Du treng inte væra redd, sa'n, så lenge du er hos mig. I det samme brøt det løs en lattersalve som et tordenskrall. Slik måtte det høres ut når trolla slo latterdøra op som det står i eventyrene. - Sånn skal det være når en leiker, ja - sa den store, godmodige bjørn og tørket svetten med et helt laken av et lommetørklæ. En skal leve med i leiken slik som Tea. Da først blir det virkelig moro. Du har fanget en villfugl, sa'n, henvendt til den nye lærerer; for ham var det Tea hadde søkt redning hos. - Sannelig var det henner som fløi på mig. Jeg sto her mo aleine, og visste av ingenting, så slo hu kloa i mig, gutt! Men denne fuglen ser inte villere ut, enn jeg kan temme'n. Tea vred og slet, men han holdt henna over armene. - Nei, vast list - du slepper inte så lett. Å er du for ei? - Tea Martens i øverste klasse. - Ja, ja, - - så får du sleppe for denne gangen. Tea snudde sig skamfull om, vendte sig brått - "om forladels," neide og sprang inn i skogen. Men hun skjønte at de stod og snakket om henne, sanglæreren og han, den nye. Da hun kom til hytta kjente de hele historien. - Var'n ikke kulten kanskje? Vemmelig uforskammet - - - Slik som han niholdt dig, Tea. Han skulde bare prøvd å holde mig sånn - - - Hvad vilde du gjort, Petra? - Vridd mig fra'n vel. - Han var så sterk. - Gitt'n en under øre, sa Sigrid, og opstoppern stod ende til værs. Et nytt signal forkynte at nå skulde leken på den store sletta begynne. Et surr av stemmer og gledeshyl. Noen vilde "slå på ringen". Andre "tredde mann i vind", "tyven, tyven"! Nei da - munken går i enge den lyse sommerdag. De største småpikene bestemte sig for siste par ut springer ut med lærerne og de store guttene. De aller minste bro, bro brille med frøknene. Tea visste ikke av det før den nye læreren fattet i armen hennes og drog henne med sig. - Du høver åt mig, du, sa'n, med hvit kjole og raude flagreband. Hun fikk ikke et ord fram. Måtte følge, rød i toppen. Hvor hun snudde sig hen fniste og lo de. Will hadde Katti. Petra stod med Karsten. Guttene og jentene hadde paret sig med den de svermet for. De gjorde tegn og grimaser at Tea skulde slite sig. Da det blev ropt - "siste par ut spring ut" - fløi Tea til skogs. Han fanget henne inn. Hånd i hånd, røde og andpustne kom de tilbake. De fikk plass foran Laura og Stensgård som forklarte den videnskapelige betydning av saken. - Alltid ligger der alvor til grunn for barnas lek, sa han. Kappløpet i siste par ut er et billede på himmellegemenes gang - sol og måne som forfølger hverandre. En medbeiler trenger sig inn mellem dem. Det fører til den spennende jakt. Men de rette finner hverandre, og verdensorden er gjenoprettet. - Siste par ut, spring ut! Atter er turen kommet til de to himmellegemer Tea og Bjørum. Så het den nye lærern, og atter vant han henne tilbake. - Tea drog sig fra ham, men måtte følge med, rød og forlegen. - Nå -- vil du inte være kjerringa mi lenger? Du er sola, skjønner'u, for sola er hukjønn og oppe om da'n. Månen er kar, og ute og går om natta. - Dere holder godt ihop, dere to, sa en eldre lærer som hørte folkeskolen til. Han het Engstad. - Vi får da holde ihop så lenge leiken varer, mente Bjørum. Heldigvis for Tea blev "siste par ut" avblåst. Lærerne skulde ha kaffe, og Tea sprang sin vei. - Det blir et par av dere to. De har ektesveipen. Bjørum satte i å le. - Den jentongen - datter til konsel Martens... - Le ikke De Bjørum - -far er sannspådd, sa fru Engstad som stod ved siden. Tea fikk gå igjennem i hytta. - Å sa'n for noe, han Bjørummen? Fridde'n, Tea - - - dere blev så lenge inne i skogen. - Husk på å be mig til brudepike, Tea! - Og mig - og mig åsså. De lo og skravlet i munn på hverandre. - Gid for en nydelig brudgom du får. Kjeften henger på'n som på en gammal gamp. Petra og Sigrid flatterte ham hver sin tur. Tea sa ingenting, men hun la merke til det giftige blinket i Sigrids øiner. Det var skøieraktighet paret med grønn misunnelse. Å, hun kjente henne fra ballene. Hun kunde gjerne revne av misunnelse, Sigrid, var de andre optatt mer enn henne. I sitt innerste hjerte kunde ikke Tea nekte for at det var moro sånn å bli kurtisert av en voksen - til og med en lærer, og det like i synet på Petra og Sigrid. - Godt ikke Leif var her - - Han hadde dradd til'n, sa Karsten. Han vilde skrive med det første og fortelle at Tea hadde tatt sig en ny kjærest. - Kjærest du - jeg kunde vel ikke for det, Karsten! Katti støttet Tea, men Petra og Sigrid var på Karstens parti. Og kjeklet gjorde de om kjærester til det tok til å bli skumt i bytta, og duggen begynte å falle. Da lød tre skarpe fløitehvin. Det betydde at hver måtte samle sitt og gjøre sig klar til hjemreise. Tilbaketoget var ikke nær så morsomt som da de drog skogen imøte. Slitne og sårføtt hang de minste i armen på lærerinnene. Frk. Svendsens lyse, hjertensgoe stemme hørtes over alle. Var det noen som sutret og gråt, fikk de sitte på lasset. Lange Mally holdt humøret oppe. Hun sang om ingen andre orket en tone. - Herlig en sommerdag drage i muntert lag hjem fra de lysgrønne skoge - -. Hvite kjoler, sko og strømper var fulle av grønske og grå av landeveisstøv. Pjusket og ugreit hang håret, innfiltret i vissen linea. De halte på kurver som enda hadde hardkokte egg og harde, stive vaffelhjerter i behold. Martens møtte småjentene nederst i alleen.. - Dere har hatt det morsomt, barna mine .. - Ja - sa Tea, nokså kort. Maien gjespet - je-ei er så trett atte - -. De glemte å vaske sig til kvelds og sovnet inn før "Fader vår" var halvlest. Tea trøstet sig til at om de ikke rakk ut med kveldsbønn, så gjettet Vårherre sig til resten. Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside |
Neste >
|