Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora kommer hjem, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >

KAPTEIN FEDLER

     Ikke ante Kristine Fedler at hennes mann var underveis og hjemmet nær den lørdags eftermiddagen Tea satt hos henne. Et brev fra doktor Koll bestemte ham til å  gå fra skibet i Rio og overlate det til førstestyrmann. Vondt var det å  skilles fra skute og mannskap, men det var som skjebnen hadde ordnet det for ham på beste måte.  En engelskmann lå med en kaffelast klar for London. Den norske kaptein kunde gå like ombord og blev mottatt på det hjerteligste av sin   engelske kollega. Det engelske barkskib var av moderne type. En hurtigseiler. I brevet fra doktor Koll stod det at hvis Fedler vilde se hustruen sin i live, måtte han komme snart. Kreften hadde bredd sig til høire bryst og videre op mot halsen. Den kunde ikke stanses ved operasjon. Det kan vare en tid, men det kan også gå fort, skrev han. Kaptein Fedler gikk rastløs fram og tilbake på        dekket. Vinden i passaten blåste uten omskiftelse - hverken øket eller avtok. Seilene stod den ene dag som den andre. De bøiet sig med myke, runde      konturer og lignet små, hvite skyer, snaret inn av tauger. Folkene hadde rolige dager - skrapte rust, malte, pusset. Når de var ferdige, begynte de om igjen.      Det blev tid til små fornøielser som å fange albatrosser der fulgte skibet, seilende på sine veldige vinger - steg og sank, rørte bølgetoppene med vingespissene eller svevde høgt oppe uten hvile, dag efter dag. Hvor de hørte hjemme ... Den engelske kaptein mente hundreder mil vekk. De har vel et reir på en ensom øi i oseanet ett eller annet sted under Ekvator. Der ruger maken egget mens hannen flyver over et uendelig hav. Sjøfolkene morer sig med å kaste ut et snøre med en kjøttbete til agn. Er de sultne, biter de på fort vekk. Den samme flere ganger. De basker med vingene når de blir fanget og holder et forferdelig leven for å komme løs. Kaptein Fedler ber for dem at de kan slippe fri. Men en del må bøte med livet for de praktfulle vingenes skyld som sjøfolkene vil ha med sig hjem som en slags trofeer.
     En annen fornøielse er å iaktta flyvefisken som lynsnart med et vrikk av halen skyter op over vannet så snart de ser sig forfulgt av hval eller rovfisk, og når skibet seiler inn i det svømmende stim. Ikke sjelden daler de ned på dekket, og kaptein Fedler kunde more sig med å gi dem tilbake til sitt våte element.
Sjøfolkene prater sig imellem hvad han er for en underlig skrue den nordmannen som driver slik att og fram, uten et ord, uten et smil. Han går mange mil om dagen, har de regnet ut, ja natta med. Er han ikke ved sine fulle fem - overnervøs kanskje. Ingen ting er naturligere. En kaptein med ansvar for skute, gods og menneskeliv. Alt hvilte på ham. Eller hvad er det som tynger og trykker ham...
     Sjøfolkene er muntre og overgivne, fremforalt de yngste. De ligger på bakken og røker eller tygger tobakk, betror sig til hverandre og forteller så naivt og sant om kone og barn, om kjæresten. De legger ikke skjul på noe. Hvorledes det traff sig at de blev glad i henne. Alle. de vidunderlige egenskapene hennes. Hvad de har kjøpt med hjem. Kvinnen er alltid med ombord, forskjønnet, forherliget, utstyrt med romantikkens glorie. De eldre sjøfolkene har hatt henne i tankene med smør og flesk som de har spart av rasjonene sine eller tjent op ved å ta vakta for de unge når de vil muntre sig i land. Lykkelige mennesker tenker den norske kaptein. Herregud, om jeg var i deres sted. Kaptein Fedler stønner. Gjerne gav han all rikdommen sin for et simpelt sjømannshjem, en frisk, livsfrodig hustru som venter og en barneflokk som stunner efter far skal komme.
     Om han hadde vinger som kjempefuglen, så han kunde nå henne på noen øieblikker. Den store sterke sjømann hulker lik et barn der er rammet av noe forferdelig vondt. Tiden kryper som en orm. Og skibet som en mile. Han går akter til styrmann som er optatt med loggen. Hvor stor fart gjør hun? - 10 knobs. Very fine, sir - Kaptein Fedler rister på hodet. For langsomt. Han må nå henne snart, før døden skiller dem at. Selv har hun fortiet alt. Ikke skrevet noe om sykdom eller smerter. Det siste brevet var freidigere enn ellers. Hun gledet sig til å se ham til høsten....
     Som han går der lenket til skibsdekket, ser han henne lidende. Det bleke madonnaansiktet mot puten, innrammet av det svære, brune hår. Pannen oversådd med svettperler som han ikke kan tørre bort. Hånden hennes matt og fuktig. om han fikk holde den et sekund i sin. Og øinene som kunde stråle så vidunderlig - - la mig få se dem enda engang....
     Oseanet er en verden av ensomhet, innesluttet av horisontens vide cirkel. Døgnet rundt hodet av en mann ved rattet mot den sollyse dag eller den stjernemettede natthimmel. Stø og rolig svinger rormann rattets knagger. I bysseåpningen sitter stuerten og messegutten og skreller potetene til lapskausen. De prater og ler som der ikke fantes sorger. Tømmermann og seilmaker slutter sig til dem. Lener sig opat bysseveggen og suger på pipa. Solbrente bryst innenfor en opknappet skjorte. Vinden vifter og kjæler dem over hodet og nedefter halsen. Alle er fornøgde og glade - alle uten han. Ensformigheten og stillheten er utålelig. En mann bøier sig over vanntanken og drikker ay øsa.      Kaster resten med et plask til sjøs. Kjettingene griner mot klysset. Det er som stønn fra en mann der segner under byrden. God vind. Skuta legger stadig nye breddegrader bak sig. Når dagen svinner, faller natten plutselig over en, slik den alltid gjør i syden, uten skumring. Alle konturer opløses. Hav og himmel flyter sammen. Skibet er som en hvit pyramide i den svartblå natt med millioner av funklende stjerner og stjernebilleder; også av dem som hører til under nordens himmel. Men tallrikere er havets milliarder av stjerner - det utall av små, lysende vesener som et gnistregn i skibets kjølvann eller i det fossende skum framme i baugen. Det er morilden - et flammehav på bølgetoppene. De seiler likesom i ildmørje. Et ildskuespill som fengsler ham for en stund. Havets fyrverkeri er langt rikere og overdådigere enn det som utspilles på jordkloden. Selv det ødsle og strålende fyrverkeri som kaptein Fedler har vært vidne til i krystallpalasset når han lå i London med skibet, kan ikke måle sig med morildens flammelek i tropene.
     De små ilddyrene er et syn, men de skjenker ham ikke fred. Han hever blikket mot stjernene - de uutgrunnelige kloder som seiler der oppe. De tindrer og skjelver - bleikner og lyser atter, mildt og elskelig som hadde de medlidenhet med et stakkars urolig og sorgfullt menneskehjerte. Et gjennemhullet teppe - sånn tenkte en som barn. Og i hvert hull en stjerne, tendt for vår skyld.
     Akk, stjerneteppet var bare et bedrag. Isteden et bunnløst dyp der suger oss til sig, og millioner funklende lys smiler av vår litenhet. Jorden er den ørvesle del av verden, forteller de oss - et forsvinnende fnugg, og du, du er et såkorn, et støvgrand i universet.
 
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside | Neste >