|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora kommer hjem, Høgskolen
i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige
| Forside | Neste
>
KAPTEIN FEDLER
Ikke ante Kristine Fedler at hennes mann var
underveis og hjemmet nær den lørdags eftermiddagen Tea satt
hos henne. Et brev fra doktor Koll bestemte ham til å gå
fra skibet i Rio og overlate det til førstestyrmann. Vondt var det
å skilles fra skute og mannskap, men det var som skjebnen hadde
ordnet det for ham på beste måte. En engelskmann lå
med en kaffelast klar for London. Den norske kaptein kunde gå like
ombord og blev mottatt på det hjerteligste av sin engelske
kollega. Det engelske barkskib var av moderne type. En hurtigseiler. I
brevet fra doktor Koll stod det at hvis Fedler vilde se hustruen sin i
live, måtte han komme snart. Kreften hadde bredd sig til høire
bryst og videre op mot halsen. Den kunde ikke stanses ved operasjon. Det
kan vare en tid, men det kan også gå fort, skrev han. Kaptein
Fedler gikk rastløs fram og tilbake på
dekket. Vinden i passaten blåste uten omskiftelse - hverken øket
eller avtok. Seilene stod den ene dag som den andre. De bøiet sig
med myke, runde konturer og lignet små,
hvite skyer, snaret inn av tauger. Folkene hadde rolige dager - skrapte
rust, malte, pusset. Når de var ferdige, begynte de om igjen.
Det blev tid til små fornøielser som å fange albatrosser
der fulgte skibet, seilende på sine veldige vinger - steg og sank,
rørte bølgetoppene med vingespissene eller svevde høgt
oppe uten hvile, dag efter dag. Hvor de hørte hjemme ... Den engelske
kaptein mente hundreder mil vekk. De har vel et reir på en ensom
øi i oseanet ett eller annet sted under Ekvator. Der ruger maken
egget mens hannen flyver over et uendelig hav. Sjøfolkene morer
sig med å kaste ut et snøre med en kjøttbete til agn.
Er de sultne, biter de på fort vekk. Den samme flere ganger. De basker
med vingene når de blir fanget og holder et forferdelig leven for
å komme løs. Kaptein Fedler ber for dem at de kan slippe fri.
Men en del må bøte med livet for de praktfulle vingenes skyld
som sjøfolkene vil ha med sig hjem som en slags trofeer.
En annen fornøielse er å iaktta
flyvefisken som lynsnart med et vrikk av halen skyter op over vannet så
snart de ser sig forfulgt av hval eller rovfisk, og når skibet seiler
inn i det svømmende stim. Ikke sjelden daler de ned på dekket,
og kaptein Fedler kunde more sig med å gi dem tilbake til sitt våte
element.
Sjøfolkene prater sig imellem hvad han er for en underlig skrue
den nordmannen som driver slik att og fram, uten et ord, uten et smil.
Han går mange mil om dagen, har de regnet ut, ja natta med. Er han
ikke ved sine fulle fem - overnervøs kanskje. Ingen ting er naturligere.
En kaptein med ansvar for skute, gods og menneskeliv. Alt hvilte på
ham. Eller hvad er det som tynger og trykker ham...
Sjøfolkene er muntre og overgivne,
fremforalt de yngste. De ligger på bakken og røker eller tygger
tobakk, betror sig til hverandre og forteller så naivt og sant om
kone og barn, om kjæresten. De legger ikke skjul på noe. Hvorledes
det traff sig at de blev glad i henne. Alle. de vidunderlige egenskapene
hennes. Hvad de har kjøpt med hjem. Kvinnen er alltid med ombord,
forskjønnet, forherliget, utstyrt med romantikkens glorie. De eldre
sjøfolkene har hatt henne i tankene med smør og flesk som
de har spart av rasjonene sine eller tjent op ved å ta vakta for
de unge når de vil muntre sig i land. Lykkelige mennesker tenker
den norske kaptein. Herregud, om jeg var i deres sted. Kaptein Fedler stønner.
Gjerne gav han all rikdommen sin for et simpelt sjømannshjem, en
frisk, livsfrodig hustru som venter og en barneflokk som stunner efter
far skal komme.
Om han hadde vinger som kjempefuglen, så
han kunde nå henne på noen øieblikker. Den store sterke
sjømann hulker lik et barn der er rammet av noe forferdelig vondt.
Tiden kryper som en orm. Og skibet som en mile. Han går akter til
styrmann som er optatt med loggen. Hvor stor fart gjør hun? - 10
knobs. Very fine, sir - Kaptein Fedler rister på hodet. For langsomt.
Han må nå henne snart, før døden skiller dem
at. Selv har hun fortiet alt. Ikke skrevet noe om sykdom eller smerter.
Det siste brevet var freidigere enn ellers. Hun gledet sig til å
se ham til høsten....
Som han går der lenket til skibsdekket,
ser han henne lidende. Det bleke madonnaansiktet mot puten, innrammet av
det svære, brune hår. Pannen oversådd med svettperler
som han ikke kan tørre bort. Hånden hennes matt og fuktig.
om han fikk holde den et sekund i sin. Og øinene som kunde stråle
så vidunderlig - - la mig få se dem enda engang....
Oseanet er en verden av ensomhet, innesluttet
av horisontens vide cirkel. Døgnet rundt hodet av en mann ved rattet
mot den sollyse dag eller den stjernemettede natthimmel. Stø og
rolig svinger rormann rattets knagger. I bysseåpningen sitter stuerten
og messegutten og skreller potetene til lapskausen. De prater og ler som
der ikke fantes sorger. Tømmermann og seilmaker slutter sig til
dem. Lener sig opat bysseveggen og suger på pipa. Solbrente bryst
innenfor en opknappet skjorte. Vinden vifter og kjæler dem over hodet
og nedefter halsen. Alle er fornøgde og glade - alle uten han. Ensformigheten
og stillheten er utålelig. En mann bøier sig over vanntanken
og drikker ay øsa. Kaster resten med
et plask til sjøs. Kjettingene griner mot klysset. Det er som stønn
fra en mann der segner under byrden. God vind. Skuta legger stadig nye
breddegrader bak sig. Når dagen svinner, faller natten plutselig
over en, slik den alltid gjør i syden, uten skumring. Alle konturer
opløses. Hav og himmel flyter sammen. Skibet er som en hvit pyramide
i den svartblå natt med millioner av funklende stjerner og stjernebilleder;
også av dem som hører til under nordens himmel. Men tallrikere
er havets milliarder av stjerner - det utall av små, lysende vesener
som et gnistregn i skibets kjølvann eller i det fossende skum framme
i baugen. Det er morilden - et flammehav på bølgetoppene.
De seiler likesom i ildmørje. Et ildskuespill som fengsler ham for
en stund. Havets fyrverkeri er langt rikere og overdådigere enn det
som utspilles på jordkloden. Selv det ødsle og strålende
fyrverkeri som kaptein Fedler har vært vidne til i krystallpalasset
når han lå i London med skibet, kan ikke måle sig med
morildens flammelek i tropene.
De små ilddyrene er et syn, men de skjenker
ham ikke fred. Han hever blikket mot stjernene - de uutgrunnelige kloder
som seiler der oppe. De tindrer og skjelver - bleikner og lyser atter,
mildt og elskelig som hadde de medlidenhet med et stakkars urolig og sorgfullt
menneskehjerte. Et gjennemhullet teppe - sånn tenkte en som barn.
Og i hvert hull en stjerne, tendt for vår skyld.
Akk, stjerneteppet var bare et bedrag. Isteden
et bunnløst dyp der suger oss til sig, og millioner funklende lys
smiler av vår litenhet. Jorden er den ørvesle del av verden,
forteller de oss - et forsvinnende fnugg, og du, du er et såkorn,
et støvgrand i universet.
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside | Neste
>
|