Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora kommer hjem, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige | Forside |  Neste >
 

HOS LEVENDE OG DØDE

     Byen hadde to kirkegårder - den gamle og den nye. Lørdag var der en strøm av folk mest kvinner, men også en og annen mann med en blomsterkvast som han på mannfolkevis bar underlig klosset og sjenert. Lørdagstravelheten var undavgjort. Folk kom pyntet, hver efter sin stand - damer med staselige ørehatter,  mantiller eller wienersjal som kapteiner hadde ført hjem fra Frankrike. De fineste sjalene hadde en gyllen, silkeaktig glans. Gamle og unge frøkner i fløilsmodester, garnert med silkerfynser eller kufter med wienerfoller og høi bakstuss. På hodet tyrolerhatter, høie i pullen, med fjærer og bånd eller bredbremmede italienere som hele blomsterbed, og ørehatter, fra de små nette     til rene kyser. Gamle koner hadde ullsjal, sorte eller  mørkegrå, lagt i snipp og frynsetørklæ knyttet under haken. Kirkegården var som en broket markedsplass. Man traff kjenninger. 
     Møttes i gangene, mellem gravene eller ved vannposten: Vekslet nyheter som blev drøftet. Enhver fikk med sig litt hjem som de kunde bære videre. Under sørgepiler og hengeasker, mellem  rosenbusker og sorte tujar lå kvinneskikkelser, bøid over gravene, plukket vekk det visne og satte friske blomster i vann. Kruseprinser og Kristi blodsdråpe stod dryssende fulle av blomst. Det var et under som det vilde til på kirkegår'n, eller var det som gamle Helene sa til Tea at englene la sin velsignelse attar. Derfor var libeliakransen kring brors og søsters grav så tindrende blå. De følte det tydelig, småjentene på Berg når de lå og grov i kirkegårdsmullen at de døde var engler som svevde om dem.
     Pynte gravene var det morsomste de visste. At de døde takket for hver blomst de satte i det hankeløse kruset, var de skråsikre om.
     - Å  rart det måtte være å  dø, sa Maien. Da blev vi engler, vi åsså. Å  vilde du helst, Tea - dø eller leve?
     - Leve, sa Tea. Det var ikke tvil i hennes  sje1.
     - Vil du ikke i himmelen, du da?
     - Ikke enda.
     Mellem oldemor og bestemor lå blinde Julie som døde blottende ung, og vesle Mathias, bare 11 år, de var mors søsken. At de to var engler og lekte i himmelen sammen med deres egne småsøsken, var de viss på.
     - Det er 4 engler av oss nå, sa Maien. Hun talte de små gravhaugene. Oldemor og bestemor er for gamle til å  være engler. De sitter vel oppe i himmelen i en krok og gleder sig over rosene fra Bergs-hagen.
     Da gravene var ferdigpyntet, dusjet Tea dem over, så rosene stod med funklende perler på hvert eneste blad og glitret i kveldssola. Den falt skrått inn under løvet og forlenet de fattiges skjeve trekors med den samme glorie som de rikes monumenter.
     Så vakkert som her er, sa folk. De gamle kom stavrende og flyttet møisommelig den ene fot foran den andre. Ett hadde de å  trøste sig til - at graven gjømmer alle. Døden gjør ingen forskjell. Mannen foran, pekende med stokken på gravskriftene. Konen efter.
     - Der ligger Ernestine, mor. La mig se - -Å herregud, hun er død for mange herrens år siden. - De stavrer videre, leser på kors og gravplater - leser sig til at Vårherre visst må ha glemt dem som vandrer her fremdeles.
     - Kanskje vi inte er goe nok for'n enda. Han kan vel inte ha glømt vårs. Men det skulde være artig å  komme tilsammens med Ernestine. Rart å  se den ene gå ut av verden efter den andre. Men vi blir sittenæs igjen . . . .
     Glemte graver har barna erobret. De er oppe under fjellet og finner harelabb, natt og dag og Jomfru Marias gullsko og pynter med. De sitter på grastorven og binder kranser som de legger mellem lange, gustne strår. Eller de hopper over tuene og leker sisten. En flokk småjenter har leiret sig på en steinplate med evangelistene i alle fire hjørner, et makeløst kunstferdig arbeide. Det forstår de sig ikke på. De er ivrig optatt med steinspill. Iblandt prøver de på å  stave sig gjennem skriften. Men den er for det meste utslettet av alle de ben som her har trampet og av tiden. Regn og frost har arbeidet i fellesskap.
På en rusten jernplate holder guttene til. De spiller kort.
     - Dette er grava våres, skriker de til de gamle som kommer møisommelig gående. Det er onkel som ligger her! - Onkel er snild, han! De har døpt den herreløse graven for onkel. Av skriften er ikke mere igjen enn - Fred med dirt støv! 1781.
     - Hundre år, mumler den gamle og støter stokken i jorden. Om hundre år er allting glemt.
     Guttene skråler og holder et forferdelig leven.
     - Jeg stakk lama di gett, med halv-fila. - Siste stikke er mitt! - Jasså nå - er inte hjerter tromf, og jeg hadde knekten. Det er helfila, det. - Du ljuger -. - Ljuger jeg, sier 'u?
     - To gutter spretter op på gravplaten og kavler på hverandre. Så kommer Helene Lars's som har lovt å  ha et øie med Monsegravene og dem som hører Berg til. Forresten er hun som en inspektør over alle gravene, Helens. Det er det eneste arbeide hun kan påta sig, for armer og ben verker utav gikt.
     - Hysj, guttær - veit dere inte at di er på kjærgårn. - Kan di inte gå anna stan å  holde kommers? -
     - Inte farlig her vel. Dem per daue, dem. Dem hører inte om vi roper aldri sa høgt.
     - Er'e dig, Alfred som har runert støtta tel bestemor Berg - penæste støtta på heile kjærgårn har vøri - -
     - Har inte rørt støtta henneses, jeg - dem skyller mig for alltingen. Alfred er ikke å  stole på. Han finner på så mye, som å  klore vekk noen murstein, at han kan titte ned i grava hans onkel. - Jeg får inte øie på 'n, sier den skøiern. Jeg ser inte anna enn noe svart, jeg.
     - Du er et djevelens barn, sier Helene med hul, mørk røst. Hun ligner en sibylle, der hun sitter på gravplaten med gutteflokken ikring sig, berett til å  fortelle dem de forferdeligste historier om dem som har forstyrret gravfreden.
     - Jo, ser'i, jeg har sett dem døde stige op for grava med likklæne på når jeg har gått her om kvelda i måneskinne og ved høgst nattes tider.
     - Blei du inte redd, Helene? Alfred skalv i målet.
     Å - jeg - å  skulle jeg væra redd for - jeg som aldri har gjort dem anna enn godt - vanna gravene demses og pønta med blomster. Men jeg kjenner dem som har hatt besøk av dauinger mens dem sov, sånne som har stilt blomme på gravene. Har'i hørt gjeti'a Gælen-Sandra - -
     - Joda - jada - henner bor i gåren våres, sier en bleik liten fyr.
     - Ja, hu stal blommer fra ei grav. Om natta kom det en op trappa. Hu vakna for han tok i dødklinka ved det at han slepte beina så rart etter sig. Hu trodde det var far hennes, for dem to bodde sammen på kvisten. Og det hendte han kom noe seint him når han hadde litt i toppen.
     Døra gikk op, og der stod et beinrangel så huløgd og fælt med likklæa på. Han gikk ende bortat senga og greip etter henner med knokkelarmene sine, men da skreik hu så fælt, at dem vakna, dem som budde ved sia og dem nedenunder og kom flygendes alle sammen. Dem såg ingenting, men hu Sandra var inte sig sjøl etter den dag.
     Guttene var bleike. Alfred samlet kortleiken. Men Helene var ikke ferdig enda. - Åssen det går den som har fornærma bestemor, det skjønner inte jeg. Dem døe tåler inte å  bli urodd.  Har'i hørt gjeti dødningeklyp guttær? Det er inte å  spøke med, ska jeg si dere. Jeg kjente to, jeg, som var så modige at dem dansa på gravsteinene lørdags natta. Men gutten - ja, han er  vaksen nå for lenge sea - han går der med stivt bein, og den han dansa med ligger under torven. Hu angra sig nok fælt, stakkaren. Dem såg tydelige merker etter dødningeklyp på kroppen hennes.
     Guttene satt så stille og alvorsfulle som de var omskapt. Helene hadde reist sig og rumsterte i en diger pose av en lomme som hun hadde bak i splitten. Fant endelig fram en pung, viklet inn i et klæe. Op av pungen drog hun en treskilling
som guttene fikk til delings. Men da måtte de love aldri å  røre stein hennes bestemor på Berg.
     - Aldri i live, sa Alfred. Han hugg med høire hånd mot halsgropen. Det var hans måte når han vilde forsikre en ting. Helene skrådde over til Tea og Maien som just var ferdig med lørdagspynten.
     - Nå, har'i stelt det pent for dem, småjenter. Dem er fornøid nå, kan de tro. Han har kommi sig fælt prinsen på bestemors grav. Jeg ser etter'n hver kveld med litt vann, nå som det er så tørt. - Helene ser sig om og får øie på gravstedet til Pålsen.
     - Fært som dem onga er pøbelske nå for tia. Det er inga mening. Har'u sett som dem har harpesert Pålse-grava. Korse hanses er sunnslått. Nå skulde gamle Pilsen se op, så tenker jeg han blei hugæren.
     - Du kjenner alle som ligger her omkring, du Helene?
     - Å  ja, det er inte mange utan jeg kjenner dem. Lån mig saksa di, Tea, ska jeg kleppe ta dem lengste stråa på grava hennes Milla. Se så - nå ser 'a litt likære ut. Du ville vel inte spendere ei rose utav dem simplaste. - Hu blei narra, Milla, stakkar. Møtte ved kjærka med myrtekrans og slør - men brudgommen uteblei.
     - Rømte 'n?
     - Gud veit å  det blei a'n - han kom sig vel over til Amerika, tenker jeg. Og så blei 'a sjuk,og - nå ligger 'a her.
     - Kjente du bestemor, Helene?
     - Om jeg kjente bestemora di, Tea? - Jeg hadde matdaer i henneses hus. Nydelig var'a, og så mild. Men bestefaren din var hverken pen eller mild. Men han tore nok inte yppe sig der. Han ligger sammen med den andre kona si, han. Det  viser sig på innskrifta for et storarta menneske hanses første kone var, "I enhver henseende sjelden", står det. "Hennes savn vil føles dypt av hver den som kjente henne. Velsignelse følge hennes dyrebare minne". Inte gamlære enn 40 år. Herregud å  så dø ifra en stor barneflokk. 12 støkker. Helene drog et dypt sukk. Hun hadde ingen å  pynte, Helene. De var døde på sjøen alle hennes.
     Under et monument som lutes sterkt fremover, likesom det skammet sig ved den overdrevne ros og de løgner det fortalte, lå Laura - skolekameraten hennes Tea - på kne og stelte bestefarens grav. I en klynge ved siden stod Petra, Sigrid og noen til.
     - At du ikke var med på 17. mai, Tea. Gid, så moro vi hadde det. - De lo i villen sky med ungdommens overgivne og frodige livslyst som om graven var tusener av mil borte. Skjønt - for ikke mange dagene siden hadde de fulgt Karla
til graven. Den snildeste i klassen. - Sånn er det bestandig, sa Laura. De snildeste dør.
     Tea sørget dypt og inderlig over Karla. Slukt en sviskestein, sa moren. Hun hadde så forferdelige smerter, at de hadde hørt henne langt ut på gaten. Iglene til jordmor Kristensen, og miksturen til doktor Koll greide ikke å  frelse henne.
Moren hadde satt et kors på graven. Til trøst og husvalelse for et sørgende moderhjerte hadde hun latt skrive:

Kjære lille, du fra oss mon ile.
Ditt savn vi føle i vårt bryst.
Men o store trøst du gikk til hvile
Inn i paradisets fryd og lyst.
     - Nydelig pent, sier Petra.
     - Lauras gravskrift er penere. Sigrid gjør grimaser til venninnen. Dermed er signalet gitt. De skal erte Laura som på sett og vis er troskyldig og takknemlig å  holde gjøn med.
     - Å grom han var, bestefaren din, Laura, så hadde han vel ikke to hoder.
     - Skjønner du ikke at det ene hode er bestemors . . . .
     - Bestemors - var det ikke henner vi så lyslevende på gaten i forgårs. Gjorde vi ikke kanskje? Sigrid nikker.
     - Ja, men hun skal ligge sammen med bestefar når hun dør.
     - Stakkars henner da.
     - Hvorfor det;
     - Det kan vel ikke være stort igjen av bestefaren din da. Ere ikke 30 år siden?
     - Fy, å  stygt du snakker, Petra!
     - Det er leit at bestefar har mistet nesa.Sigrid satte sin egen i sky.
     - Mor skal kjøpe en ny i Oslo. Pøbelguttene har gjort det. Nå var det Petras tur. - Hvad var egentlig bestefaren din?
     - Det står å  lese her, det. Laura blev så hjerteglad når der gaves leilighet til å  repetere alle bestefars dyder som kastet glans over familien Davidsen. Hun kunde det utenat, men gjorde som hun leste op efter skriften: Her er nedlagt det forgjængelige av kjøbmand Hans Severin Davidsen. Han indgik i ægteskab med hustru Sofie Bredine Nielsen, der bragte ham 5 døtre og 5 sønner, der tilligemed sin moder i inderlig kierlighed ærer og velsigner hans minde. Lykkelig som ægtemage og fader. Elsket som en samfundets velgører, nod han alles agtelse, gav Gud alene æren, døde hædret og ælsket av alle i troen paa sin frelser.
     - Gidamei, så storarta. Men det står mere, Laura! Les - bare les du, så nydelig som det er.
     - Vi sees igjen, leste Laura med dypt alvor.
     - Åsså de to hendene . ....
     - Ja, bestefars og bestemors.
     - Så nydelige hender som de har. Men han har mista pekefingern.
     - Mor skal kjøpe ny finger.
     Laura merket ikke fliret. Og Tea stod hensunken i tanker. Hun merket heller ingenting. Hun tenkte bare hvor vakkert de levde sammen før i tiden. Far og mor og barn holdt så inderlig av hverandre. Det var visst bare gode mennesker i
gamle dager. Hun ønsket verden måtte bli som dengang.
     Sigrid fikk øie på Katti Fink. Alle sammen skrådde over til hennes gravsted som var helldekket av eføi. Der var også et gammelt monument.
     - Ditt er penere enn Lauras, sa Petra. Sigrid rettet det til mye penere. Hun vilde gjerne stå høit for Katti. - Jeg liker ikke avhugne hender og hoder, jeg.
     - Hvad ståre på din gravsten, Katti? gjespet Petra. Kirkegår'n kjedet henne i lengden.
     - Les sjøl. - Ikke skulde de få Katti Fink til å  lese op vakre gloser om besteforeldrene, og så gjøre narr av henne bakefter.
     - Les du, Tea, som er så god for presten. Les! Petra brukte sin mest bydende røst, og Tea var undfallen. - Så, les nå! "Til erindring om de kierligste ægtefæller, de ømmeste forældre, de ædleste mennesker - -." Hold op! Vi orker ikke mer. Ikke tror jeg et ord av det som står der. Hvorfor skal de være de edleste, ømmeste, beste .... Gad vite å  de kommer til å  skrive på støttene våre, Sigrid!
     - Høit elsket og dypt savnet, tenker jeg. Åsså den vemmelige kapellan til å  holde liktalen. Ikke farlig for dig, Tea. Gid som han kyter av  dig for det du kan rable forklaringa. Pass dig!
     - Kanskje du blir prestefrue. Da må du gå i kjerka hver evige søndag. Stakkars dig! Ikke noe å  sette på det med Leif, skjønner 'u - barndomsforlibelser - går overstyr.
     - Kanskje det blir den nye lærern. Sigrid og jeg møtte'n i går. Lys, kort fjertforbi-frakk, grå skalk, spaserstokk. Slik som han glante. Petra stod på en grastue - en ustelt grav - og så ikring sig med sitt reserblikk. - Der - der går'n. Når en snakker om sola, så skinner'n.
     - Hun satte av gårde, snudde sig og vinket på de andre. Den nye læreren var en mystisk skikkelse, verdt å  jage på. Sigrid og Laura slo straks følge. Katti måtte hjem. Maien var ikke snakk om. Hun var for liten. Tea skulde til gudmor med blomster som hun pleide hver lørdags eftermiddag. Hun kunde ikke være med på jakten.
     Tea banket på en tykkmavet rokokodør under et buet hvelv, festlig og fornem. Ovenover stod familiens initialer i utskårne, snirklede bokstaver med glass bak. Hun syntes det var så morsomt å  slippe inn gjennem den tunge, rare døren, og bli lukket inn i en dyp, gammeldags stue, med bjelketak og brede vindusposter, der blomsterpottene stod i flere rader som en liten hage. Deilige gamle mahognimøbler trukket med det mest silkelignende hestehår. Aldri fikk noe nytt innpass her. Ingen stue var som gudmors. Den hadde sin egen duft, sin egen charme. Hver ting preger av hennes vesen. En verden skapt av henne, som gjorde menneskene godt å slippe inn i.
     Foran sybordet ved vinduet satt fru Fedler bøiet over et kanavasbroderi. Hun moret sig med å  uttrykke i perler og garn det hun elsket av blomster og farger. Eller hun broderte på bobinett de skjønneste kraver. Det var som hun sydde i luften. Blev hun trett, hvilte hun ut i Wergelands skrifter og i bibelen. Den hebraiske diktning elsket hun høiest av alt - og helst salmene, jobs bok og åpenbaringen. Av evangelistene holdt hun mest av Matheus som fullkomnest skildret Kristi liv. Hun gikk Tea i møte og drog henne inn til sig. Den kjærlighet som moren ikke var i stand til å  gi, den fant hun hos gudmor. Men plutselig trakk Tea hodet til sig. Hvad var det - Et tomrum der brystet skulde hvelve sig. Tea så op i et voksblekt ansikt og et smertelig fortrukket smil. Så var det allikevel sant som Andrine og Ingebjørg hadde hvisket om - det venstre
brystet,var skåret vekk. Kreft. Tea hadde lært hennes dypeste hemmelighet å  kjenne, den hun ikke engang hadde åpenbart sin mann - skipskaptein Fedler som for i langfart på tredje året. Ikke sin eneste datter - Nanna, som var i schweisisk skole. Hvorfor kaste skygger på deres vei, sa hun. Fløilskraven som skjulte ufullkommenheten var glidd til side. Hun rettet på den. Dukket ansiktet ned i rosene og trakk duften til sig.
     Kinnene fikk tillåns noe av rødmen fra rosene. Øinene strålte av ungpikeaktig skjelmeri.
     - Blomstene dine, Tea, minner mig om hvad mor og jeg engang lovte hverandre - brudebukettene våre skulde være av dyprøde roser. Min var hvit og kold som den skulde legges i hånden på et lik. Sånn var Store-Teas også. Akk - kjærligheten har sine barnaktigheter. Ære være den lidenskap som gjør oss til barn. Den er den vakreste. Hvorfor er fuglene så  glade om våren? Når det lir på, slutter de å  synge.
     Hun gikk frem og tilbake på gulvet og knuget rosene mot det tomme bryst. Hun hadde fått en hektisk rødme som blomstene om høsten, for kulden kommer. Hun glemte at der stod en blottende ung pike og lyttet til hennes utbrudd. Så slo hun armene kring sin guddatter. - Du lille pike som snart skal bli voksen. Jeg får ikke se dig som konfirmant, men du skal høre fra mig. Og nå vil vi to ha det riktig, riktig hyggelig.
     De satte sig overfor hverandre. Tante Kristine i sofaen. Tea på en stol. Billedet av gudmoren preget sig i denne stund for evig inn i Teas sjel. Rødmen hadde forlatt henne. Hun var som hugget i marmor. Den like nese og vakkert buede munnlinje. Øinene gråblå under en høi panne. En brun hårfylde som bølget om tinningen og var samlet i et nett. Tea syntes gudmorens skikkelse var omgitt av en glorie. Sånn måtte Guds moder ha sett ut. Hun fikk som en anelse - en knugende angst - var det siste gang gudmor orket å  tale med henne ... Hun gled ned av stolen og lå med hodet i fanget hennes. Tante Kristine strøk det blanke håret og de faste flettene ømt og kjærlig, og stemmen var myk og varm. Den lød som musikk i Teas ører.
     - Du skal få låne en bok av mig, Tea. Den forteller om en ung pike som het Fredrikka Bremer. Hun er død for mange år siden. Slik så hun ut ... Billedet av den finsk-svenske forfaterinne stod først i boken.
     - Hun er nydelig, utbrøt Tea begeistret.
     - Og så var hun et godt menneske, en edel sjel. Hodet fylt med tanker og hjertet av sterke følelser. Du kan lære mangt av henne, Tea. Her skal du se hvad hun skriver om lykken - den finnes i godhet, sier hun, i troskap, redelighet, kunnskap og fortrøstning til Gud. Så forteller hun om livet i det rike hjemmet, der hun vokste op og ikke følte sig lykkelig, om barndom og ungdom - jo, den boken får du glede av. 
     Hun løftet Teas hode, holdt det mellem hendene sine og kysset henne på pannen. - jeg holder så usigelig av dig, Tea, akkurat som jeg holdt av din mor. Vi to var en sjel og en tanke. Vi drømte om en lykke så stor. Lykken var mig så nær, sa en god venn til mig engang. Jeg holdt den et øieblikk i min hånd. Så smatt den fra mig.Bare en liten dreining av lykkehjulet ....
     Tea kjente tante Kristines kjærlighetshistorie fra Andrines fortelling og det ulykkelige ekteskap hun blev tvunget inni. Nå tok hun mot til sig og spurte om gudmor kjente til at hennes mor hadde holdt av noen annen enn far.
     - Du vet, Tea, vi har alle svermet som unge. Det er jo ikke sikkert man var blitt lykkelig med den man først holdt av, men en ting kan du være viss på - du blir alltid ulykkelig med den du ikke holder av. Nanna vil ikke gifte sig. Hun
vil lære noe og bli selvstendig. Hun ligner på søster Letta. Eller det er den nye tid som har skylden. Sånn er det kanskje med alle dere unge.
     Tea blev dryppende rød. Leif stod for henne med den lyse luggen og i den blå drakten. Hun kjente klemmet hans i hånden enda. Ved avskjeden.
     - Jeg skjønner dig, Vesle-Tea. Hvis jeg var ung - vet du hvad jeg gjorde - -
     - Si det, gudmor - si det - -
     - Giftet mig med den jeg holdt av. Men dere blir så kloke nå, så kloke at dere ikke gifter dere.Den nye tid.
     - Tante Letta har ikke giftet sig - -
     - Letta - nei. - Der la sig en skygge over ansiktet. Søster Letta fikk ikke den hun vilde ha .... dessuten .... hun egnet sig ikke for ekteskap.
     Tea forstod. Andrine hadde engang fortalt at tante Letta var glad i kaptein Fedler - søsterens mann, og hadde siden levd i uvennskap med dem begge.
     - Gjør som Nanna, Tea. Lær noe, så du kan greie dig selv: Det passer best den tid som kommer. Hun er strålende lykkelig og optatt av hvad hun ser og hører. Kunnskap er ikke tung å  bære. Den får du alltid bruk for. Sist du var her, Tea, lovte jeg å  fortelle dig om blomstene. Kan du si mig hvad vi skulde gjøre om vi ikke hadde dem .... Hun løftet rosenbuketten, og blikket gled kjærtegnende over hver blomst. Skjønnhet, livs glede ... en fest under Guds himmel. Sette sig på grøftekanten, du, eller på stubber inne i skogtykningen eller i en deilig have .... det er livets skjønneste stunder. Og navn har blomstene fått som minner om kyss og kjærtegn og hemmelighetsfulle tilståelser. Rose, forglemmigei, kjærminne. De heter efter den hellige jomfru, efter keiser og konger - Mariakåpe, Jomfru Marias gullsko, keiserkrone, hellig Olavs lysestake. Navnet smykker dem som en gjennemsiktig drakt - viol, lilje, ranunkel. Eller mater dem i billeder og lignelser - blåklokker, stjernehyacinther, lillekonval.
     - Hvem gav dem navn? brast det ut av Tea.
     - Navnene fikk de i paradishaven for tusener av år siden. Enkle og troskyldige som de var i tidernes morgen - pranger de nå med alle tenkelige farver, fylte og mektige i haverabattene. De har utviklet menneskets øie. De har forvandlet luften vi innånder til vellukt. Vi har åsså beskjedne tjenerinner iblandt dem, som malurt, timean, salvie. De holder til i bondehavene. Vi har urter og blomster som stiller smerter og lidelser. Og til aller sist forskjønner og formilder de menneskenes adskillelse - fra livet når de legges på Vår grav. Den du er så glad i - tulipanen - er kommet fra Konstantinopel. Fuksia, fløilsblomst, balsaminer og stokkroser kom samtidig fra India. Purpurrød skabiosa fra Mexico. Likeså zinia og georginer. Lobelian med de tindrende blå dåner er ikke gammel i Europa. Fra tiden straks før  den franske revolusjon. Det skulde ikke bety så meget å  kjenne dem, og allikevel - - de uttrykker vår høieste skjønnhetslengsel og fryd på jord. Som et lite uskyldig barn slår de øiet op efter nattens drømmer. De drikker morgendugg, vender sig mot sol og lys, sånn er deres liv. Like vakre ved fattigmanns dør som i de rikes parker . . . . Tante Kristine blev sittende og se frem for sig som om hun så inn i verdens deiligste have. Tea måtte tenke på hvad Andrine engang hadde sagt: Den som er riktig glad i blomster blir ikke gammel.
     Tea reiste sig for å  ta farvel. Tante Kristine våknet som av en drøm, gikk bort til sybordskuffen og fant en liten kniv av sølv og perlemor, innviklet i et gulnet papir. Så vakker en kniv hadde Tea aldri sett.
     - Den skal du ha til minne om denne dagen,  Teongen. Jeg fikk den engang av en god venn, sammen med disse linjer:
       Skjønn jomfru skjær
       forsiktig vær
       med hjertets, bogens og med rosens blader.
     Da Tea svinget inn alleen, møtte hun telegrafbudet. Det kunde bety både godt og vondt. Var det melding om Teodora . ... å  nei, det var for tidlig. Hun kunde ikke nå Mauritius for om et par maneder, og på ville havet var ingen telegrafstasjon. Het og andpusten kastet hun tøiet av sig og inn til faren. Han satt med telegrammet. Leste det atter og atter.
     - Er'e Teodora, far? - Hun orket ikke uvissheten lenger.
     - Passert Kapp Horn, står det. - Det var høitid over stemmen hans.
Skipper Bagge hadde ute på det åpne havet sendt semaforstasjonen på Kapp Horn melding ved flaggsystem eller andre tegn. Nå visste rederen at alt var vel, og Teodora lastet med guano for St. Mauritius.
     - Og derfra, far?
     - Lenger tenker vi ikke, Will. Gud give hun var fremme. Det er et stygt hav med voldsomme stormer rundt Det gode håp. Og så inn i det indiske osean. Der ligger Mauritius. - Martens pekte på kartet, og barna fulgte Teodora på hennes farefulle ferd for å  vinne gull som skulde hjelpe far av med den forferdelige gjeldsbyrden.
     Will tenkte på frimerkene, han.
     - Skrev ikke Bagge fra Guanape, far?
     - Øier midt i ville havet - uten post og telegraf - nei, derfra kan vi ikke vente noe. Du får smøre dig med tålmot, gutten min, til Teodora kommer til Mauritius om en måned eller to. Martens tok til å  regne og slå over. Avsendt 12. mai - juni - sist i juni aller heldigst. Men enten han vilde eller ei, måtte faren reise videre med barna. De gav sig ikke. Fra Mauritius forbi Det Gode håp, inn i passaten. Der går det strykende. Innom St. Helena for å  proviantere. Derfra får dere frimerker, gutter. Inn i det stille belte omkring ekvator. Men så får han god hjelp av passaten igjen, og det går villig vekk. Kanskje vi har Teodora hjemme i slutten av September.
      - Hurra - ropte Karlemann. Det var som Teodora ankret op på byfjorden, og de tok imot henne.
     Det var den lykkeligste kveld på lenge. Da småjentene bad aftenbønnen sin glemte de ikke Teodora og skipper Bagge
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside | Neste >