|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold,
2000.
Gå til: < Forrige |
Forside | Neste
>
TEODORA GÅR
AV STABELEN
Året gikk og enda ett. Første
mai i det nye året skulde skuta stå ferdig som "ei brur på
beddingen", hadde Samuelsen lovt. De holdt på med malingen - lyserød
med himmelblå rand og forgylte sirater på blå bunn, lekker
og fin som en forårsblomst.
Våren kom tidlig det året.
Jorden var teleløs, og snøen rant vekk som skum for sol og
regn. Julerosene i hagen på Berg lå fullt sprungne under snøen,
blendende hvite, med gullgule støvbærere og et skjært,
lysegrønt dekke som holdt om de unge skjønnheter og vernet
dem mot nattefrosten. De fjorgamle, dypgrønne blader hadde heller
ikke forlatt dem. De gamle kjenner til hvor farlig våren er, og ungdommen
kan så lite passe sig.
Biene kom ut på dagen i
varmeste solsteika, svevde helt fortumlet omkring julerosene og nøt
synet av deres jomfruelige ynde og renhet; før de bestemte sig for
å dale ned i det gule støv. Men da det led ut i april, fikk
de hvite kronene et stenk av rødt som blev sterkere og hissigere
for hver dag. Til sist stod de der kobberbrune med en metallisk, hård
glans. julerosenes tid var forbi. Insektene enste dem ikke mer. Der kom
nye skjønnheter å sverme for - -
Gjennem det sprø isdekke
brøt en hær av modig ungdom fram. De spiddet på sylkvasse,
gulgrønne blader det brune, krøllete løv som Malla
hagekone hadde dekket bedet med siste høst - og holdt det triumferende
i været som en baldakin over de ringlende bjeller. Lik en lystig
ungjenteflokk stakk de hodene sammen og ropte ut i våren - her kommer
vi - - - Og biene dasket dem om kinn og fløi fra den ene til den
andre.
Så kom fiffen. I klynger
sprengte krokus sig fram, så jorden revnet. Herre gud --- slik hast!
Ut av melkehvite, silketyrene hylstrer steg små,
nette balldamer i tarlatan og linon - dyp fiolett og lys lilla - i strålende
gult, i skinnende hvitt eller i tekkelig, blåstripet sirs - - men
alle sammen med en smørgul silkedusk til å lokke insekter
med. Make til kokett blomst finnes ikke. Og nu begynte den sommerlige konsert
av bi og humle som tumlet sig mellem de unge jomfruer - boret sig inn i
dem og forsynte sig glupsk på honning og blomsterstøv. De
stod der og skinte i sola - et par deilige dager - - Men plutselig
hang de med hodene og var ikke mer.
Men alltid kom nye blomster. Hver
hadde sin tid. Praktfullere og mer strålende eftersom vår og
sommer, skred fram. De søkte å døive hverandre
i farge og skjønnhet - i glød og glans. Til slutt blev blomsterfesten
avblåst - brutalt - med den siste fargemettede, glødende georgine
og den siste hektisk blussende rose.
Festens dronning var nu allikevel
julerosen.
Malla Sopp drev sig i hagen på
Berg, rakte lauv i hauger, skyflet i ganger og pyntet innunder trær
og busker. Navnet hadde hun efterdi hun hver høst fløi
på soppfangst. Før kua kom ut om morgen, var Malla avgårde.
Det var ikke snakk om i sopptiden å få henne til å ta
et tak i hagen eller være med på storvask og hovedrengjøring
som var hennes egentlige bestilling. Hun formelig skjente som kua efter
sopp og kjente lukta av den lang vei. Hun hadde de gamle soppstedene fra
år til annet, dem ingen andre visste om. Aldri hun åpenbarte
det for noen levende sjel. Hemmeligheten gikk i graven med henne. I sopptiden
fløi hun og strente fra morgen til kveld med et blikkspann på
armen og en brun, temmelig medtatt lokkekurv. Når hun kom hjem om
kvelden, søkklastet og gjennemblaut efter å ha fart i skog,
over vidder og myrer, og hun satt med en spilkum het kaffe og en tallerk
smørbrød foran sig, da smilte hun stort og fortalte å
fælt hun hadde tråvi. Men soppen var finfin. Kunde gjenne
æta'n slik han var.
Fru Martens veide op pund for
pund i de gamle, dinglende messingskålene og helte soppen i en stor
fortinnet kobberkjel, enten den var små og delikat som dueegg eller
grov og svær som en familieparaply. I gryta med det altsammen. De
pikante soppretter var ikke kjent dengangen. Men saften blev den herligste
soya, tilsatt mange slags krydderier og en god fransk en. Det var champignonsoyan
som satte prikken over i'et når det gjaldt stekesausen og fiskekakene.
Det var ikke mange ørene
Malla Sopp fikk for hvert skålpund - ikke noe å bli rik av,
eller en lønn som stod i forhold til de mangfoldige skritt. Men
soppsankningen var for gamle Malla friheten - den eneste ferie på
hele året. I hagen på Berg lå hun jo krokete dagstøtt.
I storvask gnudde hun på skjortelinninger og bukseben til fingrene
var såre og pløsne. Nei, soppen det var stas, det, og navnet
bar hun med ære.
Hun elsket blomster. Var en aldri
så liten knopp eller klokke avrevet under lukingen, hun festet den
i brystet og vernet om den. Ingen stelte så snygt og nett med
blomsterbedene som hun. Ingen fikk det til å blomstre og trives som
Malla både i hagen og på kirkegår'n.
Iår gjaldt det at hagen
blev finere enn nogensinne, iår - som skutelaget og stasen skulde
være. De skarpe, brune øinene så som en hauk hvert lite
ugras. Men døv var hun - stokk, sten døv. Var det noe fru
Martens vilde henne, måtte hun nappe i skjørtet hennes eller
i armen. Da stanset hun arbeidet og så op, og frua skjøv hodetørklæ
hennes til side fra venstre øre og skrek inn i det.. Forresten gikk
det med tegn og miner. Det sprog skjønte hun best. Kom Vesle-Tea
og trommet med fingren på leppene eller for å gjøre
sig enda mer forståelig - stappet fingren i munn, da betydde
det mat eller det grommeste av alt - "en sterk dråpe av rederns kopp",
den han nyss hadde drukket av før han strøk på kontoret.
En slik tår med en sukkerbit og en hjemmebakt kavring, var knabbermat.
Malla Sopps åsyn strålte når hun satte sig ned på
grasbakken, tørket svetten fra panne og neserot med tørklæsnippen,
holdt i koppen med en skjelv, arbeidssliten neve og klappet sig for brystet
som småunger pleier gjøre.
- Hels frua og si mangfoldigene
takk!
Malta Sopp hadde et barn - en
jentunge. Ingen visste åssen hun hadde fått'n. Lang og flat
var hun som en strykefjel med et stort grovt hesteansikt. Noen skjønnhet
var hun ikke. Men sammen med blomstene fikk øinene et vakkert, forelsket
glimt.
Eftersom skutedagen nærmet
sig, økte travelheten på Berg. Mor Sopp drev ikke lenger i
hagen, hun skurte med sand og såpe, så det skummet om henne.
Hun måtte både høgt og lågt - på loft og
i kjeller. Matbod og melkebod blev briskestrødd og godluktendes,
og salsgulvet skinnende hvitt.
I kjøkkenet holdt jomfru
Anne på med berlinerkranser og bordstabel, tante Nannas kake og mor
Monsen som hun stekte på hvite, smurte ark,
strødd med kavring. Fløtekakene var Gudskjelov undagjort.
Dem tok hun altid først, før kua fikk teften av grønt,
for da var fløten ikke så god å få stiv, og kakene
kunde smelle sund og mislykkes.
- Fikk hun bare være i fred
for disse "hersens ongæ" som rente gjennem kjøkkenet til alle
tider - inn den ene døra - ut den andre - - Hun kunde bli
så harm, at hun hveste.
- Hold dere vekk, onger - -! Dere
har inte noe her å bestille ! Men da satte de sig til å gaule
i kjøkkentrappa.
- Anne panne stekt i smør
atten hundre og fire og førr. -
Hun snakket ikke til dem, men
murret bare og småpratet for sig sjøl.
- Hu blei ei go ei, hu Teongen
som Andrine kalt'æ. Hu fekk nok glee av henner, skulde de få
se. De gjorde sitt beste med å skjemme bort jentongen, både
konseln og frua, men verst Andrine.
Jomfru Anne hadde hendene fulle.
Oppe klokken fire om morgen og holdt på til seine kvelden. Så
mye som skulde til ved en slik anledning. Øktematsbord på
verven med hjemmebakte julekaker, satt med fersk ølgjest fra bryggeriet,
rikelig med kardemomme og tett med rosin og sukat. Ikke spar på noen
ting. Pålegg på maten av rulleball, pølse og oksebryst.
Det pjutret dagen lang i den sværeste kjøttmatkjelen. Og så
all buljongen til sjølve middagen - -. Grytene boblet og kokte,
mette med kjøtt som til en offerfest for Odin eller Tor. På
melkeboden stod spillkummer med fløte, spart unda og kokt bort.
Det skulde ikke småtteri av kaffefløte til en folkefest når
de drog med sig både smått og stort - kjerringer og onger og
alltingen - - og så sjølve middagen - - - Jomfru Anne hadde
skjellig grunn til å komme i affekt og god anledning til å
snakke med sig sjøl - legge over fra først til sist åssen
det hele skulde gå for sig.
- Gjødkalven på matbua,
delikat og malmorert i kjøtte. Viser sig på'n all den nysila
mjølka- 10 liter til daen og 6 egg. Ingebjørg budeie fekk
nok ros når steika kom på borde. Baugen til karbonader, spedd
med enske fløte. Fløndre tel avkokt, bestilt hos Nils og
Emanuel fisker - jo dem var sikre nok. Hadde levert kolja tel puddingene
og hummern til å fylle dem med. Dem skulde sørje for østersen
også - - å jo, det greide sig nok.. Men kalkun ~- - hun fekk
dem inte til å etæ alt hun vilde. Det var i utia, må
vite. Nå hadde de fødd på dem i hele vinter for dettæ
skutelage. Og den byfogden som var slik en matkrok - - Husk at kalkun skal
være mør og sprø og smelte i munn, sa'n. Men da må'n
væra aparta stelt både i levandes live og i gryta. - For bløtkakene
var hun usørgd. Dem hadde konseln sjøl snakka tel koriditorn
om at dem måtte væræ av første sort. Likeså
tårnterta og kransekaka. Isen greide Maren Josefs. Hun kom dagen
før festen og forvandlet kjelleren til et ishav, der formene stod
i baljer av skjæringer som i en skrugard.
Andrine skulde være blandt
opvarterne, i sort kjole, hvitt, stivet forklæ og en ørende
liten pipet kappe på toppen av det brusete håret. Hun tok sig
nydelig ut i den enkle drakten. Jossa og Henrikka fra klubben var kvikke
og lettvinte. De kjente herrene fra varmmatsaftnene og visste hvordan de
vilde ha det. Dessuten to mannlige tjenere fra Jarlsberg som var vant til
selskaper med både grever og baroner. De kunde åpne østers
og dra op champagne.
Men var travlheten stor på
Berg, så var den ikke mindre på verven. Tømmermenn,
snekkere, malere og handlangere hadde nok å gjøre med å
rydde og sette alt i stand.
- All readdy, sa mestern.
Kilene til å drive inn forut og løfte baugen i været
ligger parat. Spill og donkraft om det kniper. De langskaftæ
hammeræ er på plass - - -
Så er vi enige om på
slaget 12, mester - ikke ett minutt over.
- All right - konsul. Mestern
svarte alltid på engelsk i de store, høitidelige øieblikk.
Helene, mor hans Lars, var sjefen
i kvinneflokken og festarrangsjør. Hun kommanderte og svingelerte,
rød i toppen som en kalkunsk hane.
- Ta i borde med mig, Hans - -
Hiv hit den plankeenden, gutt! Her blir fint plass til 12 personer. Så
spikrer du ihop noen benker og langbord -- - Du veit
kaffe og punsj og noen hali baier til manns, Hans - -
Hans Teien smusket og lo. Det
runde, fregnete ansiktet hans med den røde luggen var som ei gild
morrasol med en hel del solflekker.
Du Helena - du Helena - du veit åssen det ska gå for sig,
du -
Jeg har nå vøri med på noen hali skutelag, Hans!
Men nå må du hjælpe mig med dekkereringa. Jeg blir så
artig hugælen når jeg klyver op.
- Du har inte føri til
sjøss, Helena. Ellers trur jeg en kan si du har vøri et vidtløftig
kvinnfolk.
- Det er den svimmelheta som tar
slik overhand. Ellers syns jeg at jeg er like go som i ungdommens dager,
jeg Hans.
- Å, det mankerer trulig
noe. Du veit vi blir gamle alle sammen, å gromme vi har vøri.
Sjøbua som var materialhus
og nu gjorde tjeneste som matbu, blev steset op med kranser og flagg ved
Helenes og Hans Teiens hjelp. Den så strålende ut, og alle
visste at den gjemte på det som bedre var - flasker i krokene, kaffe
og sukker i store mengder, en svær rusk av en kaffekjel og kopper
og glass ferdig til servering.
På beddingen stod fartøiet,
med akterenden i sjøkanten og stavnen høgt på land,
knivskarp i baugen, elegant i skabelonen, malt rosa med den
himmelblå rand. Galionsfiguren skulde påsettes siden. Navnet
- den store hemmelighet, var skåret i tre og forgyllt. Mesteren vilde
sjøl spikre det på sent
om kvelden og dekke det til, slik at ingen lurte sig til å spre nyheten
utover. Mens skumringen senket sig over byen, og en blå vårrøik
steg op fra sjøen og markene kring byen, fløi mørke
skikkelser om hverandre på veiven til langt på natt. Det gjaldt
ikke å opsette til imorgen det som
kunde gjøres idag.
Jomfru Anne sov ikke den natta.
Hun la sig nedpå, men kalkun og kalvestek og karbonader og stuinger
svevde som en karusell rundt i hodet
hennes. Til slutt fant hun det best å stå op og sette i orden
det som enda manglet. Nede i stuene svevde en annen kvinneskikkelse omkring
i nattlig drakt.
- Jøsse namn, er 'e frua
- - - Kan da skjønne vi klarær det lel, om inte frua skal
slite sig ut.
- Du vet jeg sover dårlig,
Anne, når hodet mitt er fullt av tanker. Da kjens det som en hvile
å få no å rusle med.
Hun kom bærende med duker
fra linskapet.
- Jeg tror damasken med vindruklasene
passer best her, og den med rosene på det bordet.
Mens hele huset sov, blev bordene
dekket i de stille nattetimer. Da morgensola brøt inn av vinduene,
blinket og skinte det i glass og nypusset
sølv. Strålene som traff lysekronenes prismer blev hengende
igjen på veggen lik små regnbuer. Over den skinnende hvite
duk lekte solflekkene en munter lek med reflekser fra røde,
blå, grønne, vaser, vinglass og skåler. Et strålende
festbord stod dekket da en bukett av de skjønneste roser blev overrakt
fru Martens.
- Til fru Teodora, med hilsen
fra Deres gode venn - - - - - byfoged Gabler.
Hvad skulde det bety - - - Hun
fikk som en anelse. Det kunde nå vel aldri være - - -
Martens hadde aldri sagt kvad
skipet skulde hete.
Hverken han eller andre kalte
henne noensinne annet enn Tea. Det tungvinte Teodora var kastet vekk for
lenge siden - ja, hun hadde fra hun var barn aldri hett annet enn Tea.
Rosene tok sig herlig ut. De måtte
være kommet langveis fra. Byen hadde ingen gartner den gangen som
maktet å fremdrive slike vidundere til første mai.
Flaggene gled til topps i den
friske maimorgen under en blå himmel og mellem et slør av
lyst grønt. Hele byen lå flaggsmykket og tok del i
begivenheten, som hadde de alle part i skipet. Materialene var for største
delen hentet fra skogen tett utenfor byen. Mester og tømmermenn
var byens egne folk. Alle hadde fulgt med fra kjølen blev lagt til
skuta idag stod på beddingen i all sin glans.
Skolene fikk fri. Umulig å
holde barna innen fire vegger den dagen. Folk stimlet sammen på verven
og bryggene. Ute på fjorden lå snekker og prammer og alt som
flyte kunde. Sjøbodtakene var beleiret av vågehalser som satt
skrevs over mønet, likesom tvers over merseråa.
Småguttene hang i tretoppene.
Dengang fikk skipper Danielsen brukket toppen av det dyrebare pæretreet
sitt og ungeflokken sang:
Fuglene sitter i pæretre
synger så vakker ei vise.
Huttetu, nå datt dem
ne
og får sig litt utav
rise.
Politi Madsen skulde likesom holde
folk i age - sånn i all gemytlighet.
- De får inte trenge dere
slik fram, at de står med nesa like innat skutesia. De får
vel ha plass, tømmermennæ au med dem langskaftæ hammeræne
sine? Dem får vel ha armslag, vetkje, eller hoss? Fløtt dere,
sier jeg - - fløtt dere - -
Der kommer to karær med
kost og tjærepøs - Hold dere unda, sier jeg -- Det var Hans
Teien og en handlanger som skulde slette ut merkene efter støttene
eftersom de falt. Ifall det trengtes enda en omgang med smurning, stod
Dino Andersen og kokte på den siste smurningsgryta av grønn,
trå talg som jomfru Anne hadde samlet på i flere år.
Forsvarlig smurning hadde mestern sagt. Ingen skandale. Glatt og galant
skulde det gå. Ikke som på verven hos Abrahamsen, da "Fortuna"
gikk av stablen, og de stod der og leæ og rammæ i timesvis.
Folk blei så utålmodige, at dem gikk sin vei, og da det endelig
bar til, så stangæ skuta i bonn og blei sittænes ei lang
stønn, for det atte Abrahamsen er ei stor lus og sparær på
smurningen. Nei, konseln sparær inte, han, og derfor har kjerringæne
hatt flust med såpe denne tia. Men fette hennes jomfru Anne får
være i fred.
Hans Teien gikk og pratet ved
sig sjøl og smusket og lo. Han langet ut en tobakkssaus, så
folk skvatt til side. Sammen med Dino Andersen stod et par gamle sjøulker
og murret i skjegget.
- Du kan sparæ dig nå,
Dino. Hu glir lel. Bruk fette tel jomfrua og steik potitene dine i! Men
Dino og Hans hadde enda noen rennetrær som trengte en overhaling,
før de kunde si vel blåst eller rettere vel smurt.
Mesteren fløi omkring og
gav ordre. Svetten haglet. Det klemte for brystet når han gav akt
på kirkeuret og viserne som nærmet sig 12, og så all
folketrengselen. Men alt var gjort som stod i menneskelig makt. Resten
fikk stå til Vårherre.
Tømmermennene var parate
til å kile løs. Andre hadde sag i beredskap for å kutte
stokken der holdt skuta til beddingen og samstundes fast til
sleden som fulgte skipet ut i vannet. En del ungdom hadde fått lov
å være med på første reis, deriblandt rederens
eldste sønn og kameratene hans, foruten de som nødvendigvis
måtte stå ombord - de som, på tegn fra mestern skulde
la flaggene gå til topps på de midlertidige mastene.
Enda fem minutter igjen. Der kom
konsulen og frua og nærmeste venner. Mesteren handhilste. Han skalv
litt i stemmen, og hjertet banket da
han gratulerte med dagen og ønsket tillykke. Selskapet tok plass
under baugen, der champagneflasken hang ferdig til dåpsceremonien.
Men beste plassen hadde Tea, Malen og Karlemann som satt på kjøkkenbenken
hos gamle overtolderens - byens egentlige aristokrater - hun med gråe
propptrekkerkrøller ved ørene under den hvite krusete kappen
med lilla hakebånd - - han med det buklede grå hår,
høie fadermordere og blanke knapper i uniformsfrakken, som den
avgåtte tolder fremdeles brukte. Lik to aneportretter vandret de
gamle omkring i de lavloftede, koselige stuene. Hun glemte aldri å
holde nøie regnskap med sine medmennesker og kastet derfor av og
til et blikk inn i sladrespeilet. Så hun et par koner som blev stående
i et unødig langt prek ved vannposten, trippet hun ned til dem med
en stol. -
- Sitt mens de står, sa
hun. De skjønte fru overtolders mening og fjernet sig.
Åtte sønner hadde
de som for lenge siden var dradd ut i verden som askeladder og vunnet ry
og rikdom. En hadde endog "Don" foran navnet sitt og levde som en fyrste
i Buenos Aires. De andre var generalkonsuler og store menn. Alle gjorde
landet ære og sine landsmenn tjenester. Men aldri glemte de far og
mor og det gamle reiret ved fjorden, den som på en gang skilte og
bandt foreldrene til sønnene der ute i det fremmede. Idag var de
gamle som alle andre optatt av stabelavløpet. Fra kjøkkenet
hadde de det fineste utsyn, og kjøkkenbenken var som sjølve
kongelosjen.
Kirkeuret slo 12 drønnende
slag - - Nasjonalflagget og rederflagget for til værs, og i samme
blinken standeren med fartøiets navn. Fru Martens uttalte navnet
og klinket champagneflasken mot baugen, så skummet fosset.
"Teodora" var på alles lepper
- - - "Teodora" runget det fra havnen og bryggene, fra takene og tretoppene
og fra kongelosjen; og da fjelen reves vekk av navnebrettet der akter,
lyste "Teodora" i gull og blått for all verden. Kommandoordene fra
mester Samuelsen lød kjappe og fyndige. Tømmermennene rammet
løs på skuta - - - -
Å,-ramm på'n ho----
Å - kilemenn ramm - -
-
Å - ramm together ho
i ho - - -
Kilene løftet skipet, støttene falt - en efter en. Bare
et par stod igjen, at skipet ikke skulde miste balansen, mens stokken blev
saget over, den der lik en navlestreng bandt skuta til moder jord.
Enda et par minutter - - stillhet
- åndeløs stillhet - - da ropte mesteren - hiv unda - - De
siste støttene falt. Skipet tok til å gli - - først
næsten umerkelig - - så raskere - så gjøv det
på. Det knakte og brakte, gnistret og røik - - - Folk ropte
og skrek - viftet og huiet - - -
Under rungende hurraer satte "Teodora"
akterenden med et voldsomt plask i sjøen, så spruten stod
himmelhøgt. En frådende flodbølge møtte
alle dem som fulgte henne nede i fjæren. De blev våte til kness.
Will og Leif var iblandt de fremste. Will blev tatt av en bølge
og båret til sjøss. Leif kastet sig ut og drog kameraten
i land. De slapp med skrekken og et iskaldt vårbad. Et minne om "Teodora"
som de husket så lenge de levde.
"Teodora" svømte som en
sjøfugl over fjorden og la sig elegant til rette på sitt element.
Aron fra Nordbyen med gullringene
i øret, dryppende nese og båtsmannsskjegg - han som hinket
omkring på to kjepper - og Sofus Rakkvika, som var halvveis døv,
de stakk hodene sammen. De hadde sett så mye og hørt så
mangt, må vite.
- Såg du åssen hu
skjevra, Sofus?
- Offerno sier'u, Aron?
- Såg du åssen hu
kasta sig, sa jeg.
- Jagu nok -- det såg mest
ut til hu skulde kantre gutt.
- Hu får nok sitt å
gå igjennem - vær sikker - mente Aron og ristet på hodet.
Hu blir inte gamal, det jeg trur - - - -
Andre syntes det var det vakreste
stabelavløp de hadde sett. Det gikk som smurt, og smurt var det
også, både vel og grundig.
Alles tanker kretset om "Teodora".
De fulgte henne som et levende vesen - en god kamerat og venn - vokst op
sammen med dem - et bysbarn som de.
Helene hadde brennsheit kaffe
på kjelen. De kunde trenge en tår både mestern og folka
som hadde stått i natt og dag. Dessuten vilde konsulen med et glass
portvin få takke byggmester og arbeidsstokk for godt og trofast arbeid.
"Teodora" blev nok det siste skipet han kom til å bygge, sa'n. Men
det kjentes som en tomhet at hun ikke stod der lenger på beddingen,
og at han og Vesle-Tea som nu stod
med hånden i hans - - ikke mer skulde ha sin daglige vandring på
verven. Han endte med å ta hver av karene i hånd og gi dem
et lite minne om dagen - en snadde med sølvlokk, inngravert "Teodora".
Hans Teien, Abraham Korten, Dino Andersen og Mathias med beine og Tønnes
- det var den gamle stab som hadde bygd for ham før, dessuten var
flere nye kommet til i senere tid. De gamle gubbene gjorde noen forunderlige
grimaser og klorte vekk en og annen tåre som stjal sig fram i øiekrokene,
da de tok konsulen i hånd.
Byggmesteren som hadde fått
en langpipe i erindring, grep ordet og mens glasset dirret i hånd
hans, og den gyllenbrune drikk gikk i bølger, takket han konsulen
for real behandling. Det var inte mange så reale som hanom, sa'n.
Men de som kom til å føle tomheten størst, det blei
nok dem, det - de som hadde hatt "Teodora" så å si mellem hendæ.
Men ellers kunde han fortelle konsuln, at det måtte afselut inte
bli siste fartøiet hanses, for her var materialer flust til ei ny
skute. Om det inte blei no barkskip, så kunde det bli en brigg. Ja,
det kunde helt opp bli en god forretning for konsuln om han tok den med
det samre, nå, som dem var i svingen. Med hensyn til den dampen som
dem skremte med, trudde han ingenting på den. Det var klart at den
bare var en djevelens opfinnels - - bravo - - bravo - lød det fra
flokken - og det å føre en slik svart damper, var ikke større
sak enn å sitte på kuskesbokken og bruke sveipa - - -
Rektig - rektig, mester - fullkommen rektig - -
- Nei, ei seilskute, den føres
fram av Vårherres åndepust - så å si - og det skal
konst til å manøvrere ei skute, og den konsta skal leva så
lenge væra står. Dermed så tømmer vi glassa våres
for redern, på hanoms velgående og for dem norske seilskutene.
Dem lenge leve - - - -
Et nifoldig sjømannshurra
braket løs. Byggmester Samuelsen var en støver til å
tale. Men han var ikke borte Mathias med beine heller. Han slo på
glasset, og løftet Tea i været. - Vi får vel inte glømme
den vesle her, sa'n. Hu har vøri med vårs fra først
til sist. Jeg vil for min del gjøre en tale, og det skal væræ
for "Teodora" - skuta som har namn etter frua og
vesla - - et namn som hu bærer med ære. - - Mathias blev
sterkt rørt i ånden og fortsatte med noen snufs. - Stoltære
og finære skute har inte gått av stabeln her i fjor'n,
og det er jeg viss om at hu vil inte gjøre redern eller gamle Norge
skam der hu farer fram. Med noen rykk i kjeven - - - om det skyldtes bussen
som gikk baut fra den ene side av tanngarn til den andre, eller indre rørelse
- det skal være usagt - - Mathias så lissom inn i framtia -
- han så Teodora når hun kom fra reis med strykende bør
og full seilføring, med store remisser og mange herligheter ombord.
At en lykkelig skjebne for alle tider var skipet sikret, det var han viss
på ved hjelp av den sølvdalern han hadde lagt ned i kjølen
- hugget den inn og spunset den til. Men det kom først til rederns
kunnskap lenge efter. Han endte talen med følgende poetiske utgydelser:
Og så heter du Teodora, det deilige navn
Som vil bringe dig heder og gagn.
Du finner nok veien - du tar ikke feil,
Men kommer tilbake en gang.
Konsuln takket dypt og rørt
og stakk noe bort i neven hans. Han syntes alltid at han var i gjeld til
Mathias. Det var om bord i skuta hans det hendte at han falt ned av riggen.
Mathias var dessuten en trofast sjel, hadde opsyn med verven og en som
holdt god tukt og orden. Martens passet det alltid så, at det var
noe for ham å rusle med - vinter som sommer, så han ikke svalt
i hjel med det usle beinet sitt.
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside |
Neste >
|