Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige | Forside |  Neste >
 
 

       TEODORA GÅR AV STABELEN

       Året gikk og enda ett. Første mai i det nye året skulde skuta stå ferdig som "ei brur på beddingen", hadde Samuelsen lovt. De holdt på med malingen - lyserød med himmelblå rand og forgylte sirater på blå bunn, lekker og fin som en forårsblomst.
       Våren kom tidlig det året. Jorden var teleløs, og snøen rant vekk som skum for sol og regn. Julerosene i hagen på Berg lå fullt sprungne under snøen, blendende hvite, med gullgule støvbærere og et skjært, lysegrønt dekke som holdt om de unge skjønnheter og vernet dem mot nattefrosten. De fjorgamle, dypgrønne blader hadde heller ikke forlatt dem. De gamle kjenner til hvor farlig våren er, og ungdommen kan så lite passe sig.
       Biene kom ut på dagen i varmeste solsteika, svevde helt fortumlet omkring julerosene og nøt synet av deres jomfruelige ynde og renhet; før de bestemte sig for å dale ned i det gule støv. Men da det led ut i april, fikk de hvite kronene et stenk av rødt som blev sterkere og hissigere for hver dag. Til sist stod de der kobberbrune med en metallisk, hård glans. julerosenes tid var forbi. Insektene enste dem ikke mer. Der kom nye skjønnheter å sverme for - -
       Gjennem det sprø isdekke brøt en hær av modig ungdom fram. De spiddet på sylkvasse, gulgrønne blader det brune, krøllete løv som Malla hagekone hadde dekket bedet med siste høst - og holdt det triumferende i været som en baldakin over de ringlende bjeller. Lik en lystig ungjenteflokk stakk de hodene sammen og ropte ut i våren - her kommer vi - - - Og biene dasket dem om kinn og fløi fra den ene til den andre.
       Så kom fiffen. I klynger sprengte krokus sig fram, så jorden revnet. Herre gud --- slik hast! Ut av melkehvite, silketyrene hylstrer steg små,       nette balldamer i tarlatan og linon - dyp fiolett og lys lilla - i strålende gult, i skinnende hvitt eller i tekkelig, blåstripet sirs - - men alle sammen med en smørgul silkedusk til å lokke insekter med. Make til kokett blomst finnes ikke. Og nu begynte den sommerlige konsert av bi og humle som tumlet sig mellem de unge jomfruer - boret sig inn i dem og forsynte sig glupsk på honning og blomsterstøv. De stod der og skinte i sola -  et par deilige dager - - Men plutselig hang de med hodene og var ikke mer.
       Men alltid kom nye blomster. Hver hadde sin tid. Praktfullere og mer strålende eftersom vår og sommer, skred fram. De søkte å døive hverandre       i farge og skjønnhet - i glød og glans. Til slutt blev blomsterfesten avblåst - brutalt - med den siste fargemettede, glødende georgine og den siste hektisk blussende rose.
       Festens dronning var nu allikevel julerosen.
       Malla Sopp drev sig i hagen på Berg, rakte lauv i hauger, skyflet i ganger og pyntet innunder trær og busker. Navnet hadde hun efterdi hun hver  høst fløi på soppfangst. Før kua kom ut om morgen, var Malla avgårde. Det var ikke snakk om i sopptiden å få henne til å ta et tak i hagen eller være med på storvask og hovedrengjøring som var hennes egentlige bestilling. Hun formelig skjente som kua efter sopp og kjente lukta av den lang vei. Hun hadde de gamle soppstedene fra år til annet, dem ingen andre visste om. Aldri hun åpenbarte det for noen levende sjel. Hemmeligheten gikk i graven med henne. I sopptiden fløi hun og strente fra morgen til kveld med et blikkspann på armen og en brun, temmelig medtatt lokkekurv. Når hun kom hjem om kvelden, søkklastet og gjennemblaut efter å ha fart i skog, over vidder og myrer, og hun satt med en spilkum het kaffe og en tallerk smørbrød foran sig, da smilte hun stort og fortalte å fælt hun hadde tråvi.  Men soppen var finfin. Kunde gjenne æta'n slik han var.
       Fru Martens veide op pund for pund i de gamle, dinglende messingskålene og helte soppen i en stor fortinnet kobberkjel, enten den var små og delikat som dueegg eller grov og svær som en familieparaply. I gryta med det altsammen. De pikante soppretter var ikke kjent dengangen. Men saften blev den herligste soya, tilsatt mange slags krydderier og en god fransk en. Det var champignonsoyan som satte prikken over i'et når det gjaldt stekesausen og fiskekakene.
       Det var ikke mange ørene Malla Sopp fikk for hvert skålpund - ikke noe å bli rik av, eller en lønn som stod i forhold til de mangfoldige skritt. Men soppsankningen var for gamle Malla friheten - den eneste ferie på hele året. I hagen på Berg lå hun jo krokete dagstøtt. I storvask gnudde hun på skjortelinninger og bukseben til fingrene var såre og pløsne. Nei, soppen det var stas, det, og navnet bar hun med ære.
       Hun elsket blomster. Var en aldri så liten knopp eller klokke avrevet under lukingen, hun festet den i brystet og vernet om den. Ingen stelte så  snygt og nett med blomsterbedene som hun. Ingen fikk det til å blomstre og trives som Malla både i hagen og på kirkegår'n.
       Iår gjaldt det at hagen blev finere enn nogensinne, iår - som skutelaget og stasen skulde være. De skarpe, brune øinene så som en hauk hvert lite ugras. Men døv var hun - stokk, sten døv. Var det noe fru Martens vilde henne, måtte hun nappe i skjørtet hennes eller i armen. Da stanset hun arbeidet og så op, og frua skjøv hodetørklæ hennes til side fra venstre øre og skrek inn i det.. Forresten gikk det med tegn og miner. Det sprog skjønte hun best. Kom Vesle-Tea og trommet med fingren på leppene eller for å gjøre sig enda mer  forståelig - stappet fingren i munn, da betydde det mat eller det grommeste av alt - "en sterk dråpe av rederns kopp", den han nyss hadde drukket av før han strøk på kontoret. En slik tår med en sukkerbit og en hjemmebakt kavring, var knabbermat. Malla Sopps åsyn strålte når hun satte sig ned på grasbakken, tørket svetten fra panne og  neserot med tørklæsnippen, holdt i koppen med en skjelv, arbeidssliten neve og klappet sig for brystet som småunger pleier gjøre.
       - Hels frua og si mangfoldigene takk!
       Malta Sopp hadde et barn - en jentunge. Ingen visste åssen hun hadde fått'n. Lang og flat var hun som en strykefjel med et stort grovt hesteansikt. Noen skjønnhet var hun ikke. Men sammen med blomstene fikk øinene et vakkert, forelsket glimt.
       Eftersom skutedagen nærmet sig, økte travelheten på Berg. Mor Sopp drev ikke lenger i hagen, hun skurte med sand og såpe, så det skummet om henne. Hun måtte både høgt og lågt - på loft og i kjeller. Matbod og melkebod blev briskestrødd og godluktendes, og salsgulvet skinnende hvitt.
       I kjøkkenet holdt jomfru Anne på med berlinerkranser og bordstabel, tante Nannas kake og mor Monsen som hun stekte på hvite, smurte ark,      strødd med kavring. Fløtekakene var Gudskjelov undagjort. Dem tok hun altid først, før kua fikk teften av grønt, for da var fløten ikke så god å få stiv, og kakene kunde smelle sund og mislykkes.
       - Fikk hun bare være i fred for disse "hersens ongæ" som rente gjennem kjøkkenet til alle tider - inn den ene døra - ut den andre - -  Hun kunde bli så harm, at hun hveste.
       - Hold dere vekk, onger - -! Dere har inte noe her å bestille ! Men da satte de sig til å gaule i kjøkkentrappa.
       - Anne panne stekt i smør atten hundre og fire og førr.  -
       Hun snakket ikke til dem, men murret bare og småpratet for sig sjøl.
       - Hu blei ei go ei, hu Teongen som Andrine kalt'æ. Hu fekk nok glee av henner, skulde de få se. De gjorde sitt beste med å skjemme bort jentongen, både konseln og frua, men verst Andrine.
       Jomfru Anne hadde hendene fulle. Oppe klokken fire om morgen og holdt på til seine kvelden. Så mye som skulde til ved en slik anledning. Øktematsbord på verven med hjemmebakte julekaker, satt med fersk ølgjest fra bryggeriet, rikelig med kardemomme og tett med rosin og sukat. Ikke spar på noen ting. Pålegg på maten av rulleball, pølse og oksebryst. Det pjutret dagen lang i den sværeste kjøttmatkjelen. Og så all buljongen til sjølve middagen - -. Grytene boblet og kokte, mette med kjøtt som til en offerfest for Odin eller Tor. På melkeboden stod spillkummer med fløte, spart unda og kokt bort. Det skulde ikke småtteri av kaffefløte til en folkefest når de drog med sig både smått og stort - kjerringer og onger og alltingen - - og så sjølve middagen - - - Jomfru Anne hadde skjellig grunn til å komme i affekt og god anledning til å snakke med sig sjøl - legge over fra først til sist åssen det hele skulde gå for sig.
       - Gjødkalven på matbua, delikat og malmorert i kjøtte. Viser sig på'n all den nysila mjølka- 10 liter til daen og 6 egg. Ingebjørg budeie fekk nok ros når steika kom på borde. Baugen til karbonader, spedd med enske fløte. Fløndre tel avkokt, bestilt hos Nils og Emanuel fisker - jo dem var sikre nok. Hadde levert kolja tel puddingene og hummern til å fylle dem med. Dem skulde sørje for østersen også - - å jo, det greide sig nok.. Men kalkun ~- - hun fekk dem inte til å etæ alt hun vilde. Det var i utia, må vite. Nå hadde de fødd på dem i hele vinter for dettæ skutelage. Og den byfogden som var slik en matkrok - - Husk at kalkun skal være mør og sprø og smelte i munn, sa'n. Men da må'n væra aparta stelt både i levandes live og i gryta. - For bløtkakene var hun usørgd. Dem hadde konseln sjøl snakka tel koriditorn om at dem måtte væræ av første sort. Likeså tårnterta og kransekaka. Isen greide Maren Josefs. Hun kom dagen før festen og forvandlet kjelleren til et ishav, der formene stod i baljer av skjæringer som i en skrugard.
       Andrine skulde være blandt opvarterne, i sort kjole, hvitt, stivet forklæ og en ørende liten pipet kappe på toppen av det brusete håret. Hun tok sig nydelig ut i den enkle drakten. Jossa og Henrikka fra klubben var kvikke og lettvinte. De kjente herrene fra varmmatsaftnene og visste hvordan de vilde ha det. Dessuten to mannlige tjenere fra Jarlsberg som var vant til selskaper med både grever og baroner. De kunde åpne østers og dra op champagne.
       Men var travlheten stor på Berg, så var den ikke mindre på verven. Tømmermenn, snekkere, malere og handlangere hadde nok å gjøre med å rydde og sette alt i stand.
       - All readdy, sa mestern.  Kilene til å drive inn forut og løfte baugen i været ligger parat. Spill og donkraft om det kniper. De langskaftæ       hammeræ er på plass - - -
       Så er vi enige om på slaget 12, mester - ikke ett minutt over.
       - All right - konsul. Mestern svarte alltid på engelsk i de store, høitidelige øieblikk.
       Helene, mor hans Lars, var sjefen i kvinneflokken og festarrangsjør. Hun kommanderte og svingelerte, rød i toppen som en kalkunsk hane.
       - Ta i borde med mig, Hans - - Hiv hit den plankeenden, gutt! Her blir fint plass til 12 personer. Så spikrer du ihop noen benker og    langbord -- - Du veit kaffe og punsj og noen hali baier til manns, Hans - -
       Hans Teien smusket og lo. Det runde, fregnete ansiktet hans med den røde luggen var som ei gild morrasol med en hel del solflekker.
Du Helena - du Helena - du veit åssen det ska gå for sig, du - 
Jeg har nå vøri med på noen hali skutelag, Hans! Men nå må du hjælpe mig med dekkereringa. Jeg blir så artig hugælen når jeg klyver op.
       - Du har inte føri til sjøss, Helena. Ellers trur jeg en kan si du har vøri et vidtløftig kvinnfolk.
       - Det er den svimmelheta som tar slik overhand. Ellers syns jeg at jeg er like go som i ungdommens dager, jeg Hans.
       - Å, det mankerer trulig noe. Du veit vi blir gamle alle sammen, å gromme vi har vøri.
       Sjøbua som var materialhus og nu gjorde tjeneste som matbu, blev steset op med kranser og flagg ved Helenes og Hans Teiens hjelp. Den så strålende ut, og alle visste at den gjemte på det som bedre var - flasker i krokene, kaffe og sukker i store mengder, en svær rusk av en kaffekjel og kopper og glass ferdig til servering.
       På beddingen stod fartøiet, med akterenden i sjøkanten og stavnen høgt på land, knivskarp i baugen, elegant i skabelonen, malt rosa med den       himmelblå rand. Galionsfiguren skulde påsettes siden. Navnet - den store hemmelighet, var skåret i tre og forgyllt. Mesteren vilde sjøl spikre det       på sent om kvelden og dekke det til, slik at ingen lurte sig til å spre nyheten utover. Mens skumringen senket sig over byen, og en blå vårrøik       steg op fra sjøen og markene kring byen, fløi mørke skikkelser om hverandre på veiven til langt på natt. Det gjaldt ikke å opsette til imorgen det      som kunde gjøres idag.
       Jomfru Anne sov ikke den natta. Hun la sig nedpå, men kalkun og kalvestek og karbonader og stuinger svevde som en karusell rundt i hodet       hennes. Til slutt fant hun det best å stå op og sette i orden det som enda manglet. Nede i stuene svevde en annen kvinneskikkelse omkring i nattlig drakt.
       - Jøsse namn, er 'e frua - - - Kan da skjønne vi klarær det lel, om inte frua skal slite sig ut.
       - Du vet jeg sover dårlig, Anne, når hodet mitt er fullt av tanker. Da kjens det som en hvile å få no å rusle med.
       Hun kom bærende med duker fra linskapet.
       - Jeg tror damasken med vindruklasene passer best her, og den med rosene på det bordet.
       Mens hele huset sov, blev bordene dekket i de stille nattetimer. Da morgensola brøt inn av vinduene, blinket og skinte det i glass og nypusset       sølv. Strålene som traff lysekronenes prismer blev hengende igjen på veggen lik små regnbuer. Over den skinnende hvite duk lekte solflekkene en   munter lek med reflekser fra røde, blå, grønne, vaser, vinglass og skåler. Et strålende festbord stod dekket da en bukett av de skjønneste roser blev overrakt fru Martens.
       - Til fru Teodora, med hilsen fra Deres gode venn - - - - - byfoged Gabler.
       Hvad skulde det bety - - - Hun fikk som en anelse. Det kunde nå vel aldri være - - -
       Martens hadde aldri sagt kvad skipet skulde hete.
       Hverken han eller andre kalte henne noensinne annet enn Tea. Det tungvinte Teodora var kastet vekk for lenge siden - ja, hun hadde fra hun var barn aldri hett annet enn Tea.
       Rosene tok sig herlig ut. De måtte være kommet langveis fra. Byen hadde ingen gartner den gangen som maktet å fremdrive slike vidundere til første mai.
       Flaggene gled til topps i den friske maimorgen under en blå himmel og mellem et slør av lyst grønt. Hele byen lå flaggsmykket og tok del i       begivenheten, som hadde de alle part i skipet. Materialene var for største delen hentet fra skogen tett utenfor byen. Mester og tømmermenn var byens egne folk. Alle hadde fulgt med fra kjølen blev lagt til skuta idag stod på beddingen i all sin glans.
       Skolene fikk fri. Umulig å holde barna innen fire vegger den dagen. Folk stimlet sammen på verven og bryggene. Ute på fjorden lå snekker og prammer og alt som flyte kunde. Sjøbodtakene var beleiret av vågehalser som satt skrevs over mønet, likesom tvers over merseråa.
       Småguttene hang i tretoppene. Dengang fikk skipper Danielsen brukket toppen av det dyrebare pæretreet sitt og ungeflokken sang:

       Fuglene sitter i pæretre
       synger så vakker ei vise.
       Huttetu, nå datt dem ne
       og får sig litt utav rise.

       Politi Madsen skulde likesom holde folk i age - sånn i all gemytlighet.
       - De får inte trenge dere slik fram, at de står med nesa like innat skutesia. De får vel ha plass, tømmermennæ au med dem langskaftæ hammeræne sine? Dem får vel ha armslag, vetkje, eller hoss? Fløtt dere, sier jeg - - fløtt dere - -
       Der kommer to karær med kost og tjærepøs - Hold dere unda, sier jeg -- Det var Hans Teien og en handlanger som skulde slette ut merkene efter støttene eftersom de falt. Ifall det trengtes enda en omgang med smurning, stod Dino Andersen og kokte på den siste smurningsgryta av grønn, trå talg som jomfru Anne hadde samlet på i flere år. Forsvarlig smurning hadde mestern sagt. Ingen skandale. Glatt og galant skulde det gå. Ikke som på verven hos Abrahamsen, da "Fortuna" gikk av stablen, og de stod der og leæ og rammæ i timesvis. Folk blei så utålmodige, at dem gikk sin vei, og da det endelig bar til, så stangæ skuta i bonn og blei sittænes ei lang stønn, for det atte Abrahamsen er ei stor lus og sparær på smurningen. Nei, konseln sparær inte, han, og derfor har kjerringæne hatt flust med såpe denne tia. Men fette hennes jomfru Anne får være i fred.
       Hans Teien gikk og pratet ved sig sjøl og smusket og lo. Han langet ut en tobakkssaus, så folk skvatt til side. Sammen med Dino Andersen stod et par gamle sjøulker og murret i skjegget.
       - Du kan sparæ dig nå, Dino. Hu glir lel. Bruk fette tel jomfrua og steik potitene dine i! Men Dino og Hans hadde enda noen rennetrær som trengte en overhaling, før de kunde si vel blåst eller rettere vel smurt.
       Mesteren fløi omkring og gav ordre. Svetten haglet. Det klemte for brystet når han gav akt på kirkeuret og viserne som nærmet sig 12, og så all folketrengselen. Men alt var gjort som stod i  menneskelig makt. Resten fikk stå til Vårherre.
       Tømmermennene var parate til å kile løs. Andre hadde sag i beredskap for å kutte stokken der holdt skuta til beddingen og samstundes fast til       sleden som fulgte skipet ut i vannet. En del ungdom hadde fått lov å være med på første reis, deriblandt rederens eldste sønn og kameratene hans, foruten de som nødvendigvis måtte stå ombord - de som, på tegn fra mestern skulde la flaggene gå til topps på de midlertidige mastene.
       Enda fem minutter igjen. Der kom konsulen og frua og nærmeste venner. Mesteren handhilste. Han skalv litt i stemmen, og hjertet banket da       han gratulerte med dagen og ønsket tillykke. Selskapet tok plass under baugen, der champagneflasken hang ferdig til dåpsceremonien. Men beste plassen hadde Tea, Malen og Karlemann som satt på kjøkkenbenken hos gamle overtolderens - byens egentlige aristokrater - hun med gråe propptrekkerkrøller ved ørene under den hvite krusete kappen med lilla hakebånd - -  han med det buklede grå hår, høie fadermordere og blanke knapper i uniformsfrakken, som den  avgåtte tolder fremdeles brukte. Lik to aneportretter vandret de gamle omkring i de lavloftede, koselige stuene. Hun glemte aldri å holde nøie regnskap med sine medmennesker og kastet derfor av og til et blikk inn i sladrespeilet. Så hun et par koner som blev stående i et unødig langt prek ved vannposten, trippet hun ned til dem med en stol. -
       - Sitt mens de står, sa hun. De skjønte fru overtolders mening og fjernet sig.
       Åtte sønner hadde de som for lenge siden var dradd ut i verden som askeladder og vunnet ry og rikdom. En hadde endog "Don" foran navnet sitt og levde som en fyrste i Buenos Aires. De andre var generalkonsuler og store menn. Alle gjorde landet ære og sine landsmenn tjenester. Men aldri glemte de far og mor og det gamle reiret ved fjorden, den som på en gang skilte og bandt foreldrene til sønnene der ute i det fremmede. Idag var de gamle som alle andre optatt av stabelavløpet. Fra kjøkkenet hadde de det fineste utsyn, og kjøkkenbenken var som sjølve kongelosjen.
       Kirkeuret slo 12 drønnende slag - - Nasjonalflagget og rederflagget for til værs, og i samme blinken standeren med fartøiets navn. Fru Martens uttalte navnet og klinket champagneflasken  mot baugen, så skummet fosset.
       "Teodora" var på alles lepper - - - "Teodora" runget det fra havnen og bryggene, fra takene og tretoppene og fra kongelosjen; og da fjelen reves vekk av navnebrettet der akter, lyste "Teodora" i gull og blått for all verden. Kommandoordene fra mester Samuelsen lød kjappe og fyndige. Tømmermennene rammet løs på skuta - - - -

       Å,-ramm på'n ho----
       Å - kilemenn ramm - - -
       Å - ramm together ho i ho - - -
       
Kilene løftet skipet, støttene falt - en efter en. Bare et par stod igjen, at skipet ikke skulde miste balansen, mens stokken blev saget over, den der lik en navlestreng bandt skuta til moder jord.
       Enda et par minutter - - stillhet - åndeløs stillhet - - da ropte mesteren - hiv unda - - De siste støttene falt. Skipet tok til å gli -  - først næsten umerkelig - - så raskere - så gjøv det på. Det knakte og brakte, gnistret og røik - - - Folk ropte og skrek - viftet og huiet - - -
       Under rungende hurraer satte "Teodora" akterenden med et voldsomt plask i sjøen, så spruten stod himmelhøgt. En frådende flodbølge møtte       alle dem som fulgte henne nede i fjæren. De blev våte til kness. Will og Leif var iblandt de fremste. Will blev tatt av en bølge og båret til  sjøss. Leif kastet sig ut og drog kameraten i land. De slapp med skrekken og et iskaldt vårbad. Et minne om "Teodora" som de husket så lenge de  levde.
       "Teodora" svømte som en sjøfugl over fjorden og la sig elegant til rette på sitt element.
       Aron fra Nordbyen med gullringene i øret, dryppende nese og båtsmannsskjegg - han som hinket omkring på to kjepper - og Sofus Rakkvika, som var halvveis døv, de stakk hodene sammen. De hadde sett så mye og hørt så mangt, må vite.
       - Såg du åssen hu skjevra, Sofus?
       - Offerno sier'u, Aron?
       - Såg du åssen hu kasta sig, sa jeg.
       - Jagu nok -- det såg mest ut til hu skulde kantre gutt.
       - Hu får nok sitt å gå igjennem - vær sikker - mente Aron og ristet på hodet. Hu blir inte gamal, det jeg trur - - - -
       Andre syntes det var det vakreste stabelavløp de hadde sett. Det gikk som smurt, og smurt var det også, både vel og grundig.
       Alles tanker kretset om "Teodora". De fulgte henne som et levende vesen - en god kamerat og venn - vokst op sammen med dem - et bysbarn som de.
       Helene hadde brennsheit kaffe på kjelen. De kunde trenge en tår både mestern og folka som hadde stått i natt og dag. Dessuten vilde konsulen med et glass portvin få takke byggmester og arbeidsstokk for godt og trofast arbeid. "Teodora" blev nok det siste skipet han kom til å bygge, sa'n. Men det kjentes som en tomhet at hun ikke stod der lenger på beddingen, og at       han og Vesle-Tea som nu stod med hånden i hans - - ikke mer skulde ha sin daglige vandring på verven. Han endte med å ta hver av karene i hånd og gi dem et lite minne om dagen - en snadde med sølvlokk, inngravert "Teodora".  Hans Teien, Abraham Korten, Dino Andersen og Mathias med beine og Tønnes - det var den gamle stab som hadde bygd for ham før, dessuten var flere nye kommet til i senere tid. De gamle gubbene gjorde noen forunderlige grimaser og klorte vekk en og annen tåre som stjal sig fram i øiekrokene, da de tok konsulen i hånd.
       Byggmesteren som hadde fått en langpipe i erindring, grep ordet og mens glasset dirret i hånd hans, og den gyllenbrune drikk gikk i bølger,  takket han konsulen for real behandling. Det var inte mange så reale som hanom, sa'n. Men de som kom til å føle tomheten størst, det blei nok dem, det - de som hadde hatt "Teodora" så å si mellem hendæ. Men ellers kunde han fortelle konsuln, at det måtte afselut inte bli siste fartøiet hanses, for her var materialer flust til ei ny skute. Om det inte blei no barkskip, så kunde det bli en brigg. Ja, det kunde helt opp bli en god forretning for konsuln om han tok den med det samre, nå, som dem var i svingen. Med hensyn til den dampen som dem skremte med, trudde han ingenting på den. Det var klart at den bare var en djevelens opfinnels - - bravo - - bravo - lød det fra flokken - og det å føre en slik svart damper, var ikke større sak enn å sitte på  kuskesbokken og bruke sveipa - - - Rektig - rektig, mester - fullkommen rektig - -
       - Nei, ei seilskute, den føres fram av Vårherres åndepust - så å si - og det skal konst til å manøvrere ei skute, og den konsta skal leva så       lenge væra står. Dermed så tømmer vi glassa våres for redern, på hanoms velgående og for dem norske seilskutene. Dem lenge leve - - - -
       Et nifoldig sjømannshurra braket løs. Byggmester Samuelsen var en støver til å tale. Men han var ikke borte Mathias med beine heller. Han slo på glasset, og løftet Tea i været. - Vi får vel inte glømme den vesle her, sa'n. Hu har vøri med vårs fra først til sist. Jeg vil for min del gjøre en tale, og det skal væræ for "Teodora" - skuta som har namn etter frua og       vesla - - et namn som hu bærer med ære. - -  Mathias blev sterkt rørt i ånden og fortsatte med noen snufs. - Stoltære og finære skute har inte gått av  stabeln her i fjor'n, og det er jeg viss om at hu vil inte gjøre redern eller gamle Norge skam der hu farer fram. Med noen rykk i kjeven - - - om det skyldtes bussen som gikk baut fra den ene side av tanngarn til den andre, eller indre rørelse - det skal være usagt - - Mathias så lissom inn i framtia - - han så Teodora når hun kom fra reis med strykende bør og full seilføring, med store remisser og mange herligheter ombord. At en lykkelig skjebne for alle tider var skipet sikret, det var han viss på ved hjelp av den sølvdalern han hadde lagt ned i kjølen - hugget den inn og spunset den til. Men det kom først til rederns kunnskap lenge efter. Han endte talen med følgende poetiske utgydelser: 

Og så heter du Teodora, det deilige navn
Som vil bringe dig heder og gagn.
Du finner nok veien - du tar ikke feil,
Men kommer tilbake en gang. 
       Konsuln takket dypt og rørt og stakk noe bort i neven hans. Han syntes alltid at han var i gjeld til Mathias. Det var om bord i skuta hans det hendte at han falt ned av riggen. Mathias var dessuten en trofast sjel, hadde opsyn med verven og en som holdt god tukt og orden. Martens passet det alltid så, at det var noe for ham å rusle med - vinter som sommer, så han ikke svalt i hjel med det usle beinet sitt. 
 
 
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside |  Neste >