Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >
 

       PÅ SKØITEBANEN. HALV VEI FOR STORMASTA!

       Det frøs til, blev barfrost og fint vær utover høsten. Vårherre var med dem som bygde skuta. Han laget alt på det beste. Gjorde han nu så vel å sende et passelig føre, at mastene kunde bli framkjørt, så var alt efter ønske. Men først skulde ungdommen få beholde skøiteisen noen veker. Fjorden lå speilblank med utallige streker og riper efter skøitejern. Nu var det isen fremfor alt. Noen hadde bare et jern å stå på, andre sklidde bortefter, atter andre satt på kjelker og pigget sig fram så det durte og drønte i isen. Der var nybegynnere som kavet med armer og ben, men de øvede guttene kom i susende fart, gjorde åttetall, skrev navnet sitt i isen med mange kruseduller og øvde sig på lange hopp. Blandt dem var Leif.
       Will og Leif tok Tea mellem sig og var bortunder akterenden på skuta. Så fikk hun se hvordan der så ut. Spantene var reist og lignet ribben på et kjempeuhyre. De holdt på med den øverste, utvendige hudplankegangen. Her i fjæren var isen sprø og blærete. Det skraslet i den når de hogg med skøitejernene og fikk sig isbeter å su på. Utover så langt en kunde øine var isen som en blank glassrute og skiftet i farge og let til hver tid. Sist på dagen var den som ild og blod. Åsene lå mørke, næsten svarte. Smått om senn fløt det hele sammen i dunkelt gråblått, og isen lå øde og forlatt. Men når månen kom op, eller himmelen yrte av stjerner og nordlyset blafret over skogranden med fosforgule tunger som skjøt sig helt op mot senit, da gled det dunkelgrå teppe til side for en strålende eventyrverden - for isjomfruens rike. Men i det riket var Tea for ung en jomfru til å høre hjemme. Det manglet ikke  på lyster, men de støtte mot fars og mors lov. Nei, det riket hørte forelsket og svermelysten ungdom til som i måneskinnet gled bakom holmer, inn i viker og hemmelighetsfulle kroker. Det var unge gutter som leste til skipper og styrmannseksamen, fullmektigene hos sorenskriveren og byfogden, løver blandt handelsstand, de yngste av lærerne og ungdom i konfirmasjonsalderen. Men aller mest innbød skøitebanen til svermeri. Den lå like overfor verven. Der holdt tømmermennene på å rydde op efter endt arbeide og famlet sig fram mellem       bordstabler og tømmerhauger med travlampene sine. De forsvant og kom tilsyne som St. Hansormer i sommerkvelden. Til slutt blev de små, matte blink borte mellem husrekkene under fjellet. Verven lå mennesketom og lydløs med vakre konturer av et skrog. Men nu begynte livet på skøitebanen. Lyktene tendtes - grønne, røde, blå. De blinket og vinket som et Soria Moria på byens ungdom. Der kom de, den ene efter den andre med skøitene dinglende over armen eller kring halsen. Damene tok sig deilig ut når de svevde omkring, enkeltvis eller par om par og hånd i hånd, vuggende i hoftene, iført høie knappestøvler, hvite strømper, stivete, hvite skjørter med kapper og broderier som speilte sig i den blanke, mangefargete flate - et speilbillede som kunde gjøre en ung, uerfaren kavaler ganske fortumlet. Glacehansker, mansjetter, en liten kokett muffe og baretten på den høie håropsetning med en vaiende fjær fullendte toalettet. Smal om livet med svulmende barm og hofter. Fyldig, der ryggen slutter og halevirvlen begynner. Det var den tids eftertraktede figur og former som satte herrenes hjerter i brand. Kavalerene svermet i høipullet, stiv hatt, stram figurfrakk og benklær trange som kakkelovnsrør. De knelte for den attråede, løste eller bandt skøiteremmene mens hun koketerte med en nydelig liten fot. Så gled de inn i myldret: Han med mangeslags piruetter og krumspring,  eller han la håndflaten fast mot den tilbedtes  midje, skjøv henne banen rundt, eller hvis de foretrakk ensomheten - langt, langt utover fjorden.
       Ingensteds - selv ikke i ballsalen gikk kurtisen som på skøitebanen i den feaktige belysning. Fremfor alt når musikken spilte op til francaise, og rekkene stilte sig overfor hverandre. Tea hørte om det som et deilig eventyr hun engang skulde opleve. Bare årene vilde skynde sig å gå, så hun blev stor og fikk side skjørter. Bare det ikke var så lenge til.
       Isforlovelser var aldri av lang varighet. De var skjøre som isen og holdt ikke stort lenger enn isen holdt.
       Blev snøen for dryg, nyttet det ikke å tenke på å holde skøitebanen oppe. Man hadde andre fornøielser -- aketurer og kanefarter eller den sport       som enkelte bymatadorer og omegnens bønder var henfalne til, nemlig travkjøring. Isen kunde myldre av mennesker på søndags eftermiddag når en hel rei av kåte, spreke hester møtte op til kappkjøring. Den som alltid gikk av med seiren var den ramsvarte hingsten til slakter Evensen -   Fridtjov het den. Tea så'n engang utstyrt med sløifer og bånd og rosetter i pannen, dansende foran spissleden, med prustende nesebor og øier som gnistret av fyrrighet, svart bølgende man og en hale som sopte snøen. Lik en triumfator som vender hjem fra slagmarken med seir, blev Fridtjov tiljublet av mengdens bravorop.
       Tea tenkte på Brona og Svarten der hjemme - hvor fattige de var, uten medaljer og flagrebånd - ikke engang hederlig omtale. De gjorde bare sin plikt fra morgen til kveld - den ene dag som den andre. Men denne vinteren skulde en stor ære vederfares dem - en lykke som Fridtjov til  slakteren ikke opnådde hele sitt glansfulle liv - de og fire almindelige, simple landeveistråvere fikk kjøre mastetrærne til verven. 6 hester foran  - det var som sjølve kongen kom kjørende. Det var skogens majesteter, der holdt sitt inntog i byen.
Her kommer stormasta - hel vei i gata - skrek småguttene som var forløpere. Kjørekarene nøte på hestene at de fikk ta i alt de orket - alt remmer og seletøi kunde holde; og de drog så de blev tynne og svange, la sig framover, skumsvette og i en sky av damp med rimet man og pudret hår. Kjørekarene sprang efter i dilt, dyvåte, rimete på ryggen, i hår og i skjegg. Småguttene kujet og skrek -- masta kommer - av veien for masta! Folk spratt op på brøitekantene og på trappesteinene, til skogens kjemper  hadde passert. Da sluttet de sig i ærbødighet til toget og fulgte efter til fjords. - Pro-o-o - - se så - - nå er vi framme. Gudskjelov og takk - pro-o-o da, hesta mine! Martin la op tomma. Hesta var trøttkjørte. Han kastet klæe over de dampende ryggene, gikk fram med kulaget og klappet dem på hals og lend og godsnakket med dem.
       - Detta var en strid tørn, Brona. Du stod bra i det - du også, Svarten - - jo da, gutten!  Aldri han vågde å nevne den ene ved navn, når han, ikke samstundes snakket til den andre. Skummet valt tor kjeften og hang i dotter nedover bryst og lend. De småtogg på bikslet efter den siste, harde jobben nedover Tendråpa.
       - Flinke guttær har dere vøri, begge to, og inte ska jeg sparæ på havren ikveld, det kan dere væra forvissa om.
       Martin stod mellem begge hestene og pratet med dem annen hver gang. Det var Brona og Svarten som hadde tatt tyngste taket. De hadde vært i brådden og stått i - jo da - jo da. Sliti for husbond sin, ja - - Flinke guttær - ja da. De kastet på hodet, spisset ørene, lyttet og gledde sig for hvert strøk av Martins hånd og får hvert godord han hadde å si dem. Sløifer og bånd hadde de ikke erobret - de hadde gjort sin plikt.
 
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside |  Neste >