|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold,
2000.
Gå til: < Forrige
| Forside | Neste
>
PÅ SKØITEBANEN.
HALV VEI FOR STORMASTA!
Det frøs til, blev barfrost
og fint vær utover høsten. Vårherre var med dem som
bygde skuta. Han laget alt på det beste. Gjorde han nu så vel
å sende et passelig føre, at mastene kunde bli framkjørt,
så var alt efter ønske. Men først skulde ungdommen
få beholde skøiteisen noen veker. Fjorden lå speilblank
med utallige streker og riper efter skøitejern. Nu var det isen
fremfor alt. Noen hadde bare et jern å stå på, andre
sklidde bortefter, atter andre satt på kjelker og pigget sig fram
så det durte og drønte i isen. Der var nybegynnere som kavet
med armer og ben, men de øvede guttene kom i susende fart, gjorde
åttetall, skrev navnet sitt i isen med mange kruseduller og øvde
sig på lange hopp. Blandt dem var Leif.
Will og Leif tok Tea mellem sig
og var bortunder akterenden på skuta. Så fikk hun se hvordan
der så ut. Spantene var reist og lignet ribben på et kjempeuhyre.
De holdt på med den øverste, utvendige hudplankegangen. Her
i fjæren var isen sprø og blærete. Det skraslet i den
når de hogg med skøitejernene og fikk sig isbeter å
su på. Utover så langt en kunde øine var isen som en
blank glassrute og skiftet i farge og let til hver tid. Sist på dagen
var den som ild og blod. Åsene lå mørke, næsten
svarte. Smått om senn fløt det hele sammen i dunkelt gråblått,
og isen lå øde og forlatt. Men når månen kom op,
eller himmelen yrte av stjerner og nordlyset blafret over skogranden med
fosforgule tunger som skjøt sig helt op mot senit, da gled det dunkelgrå
teppe til side for en strålende eventyrverden - for isjomfruens rike.
Men i det riket var Tea for ung en jomfru til å høre hjemme.
Det manglet ikke på lyster, men de støtte mot fars og
mors lov. Nei, det riket hørte forelsket og svermelysten ungdom
til som i måneskinnet gled bakom holmer, inn i viker og hemmelighetsfulle
kroker. Det var unge gutter som leste til skipper og styrmannseksamen,
fullmektigene hos sorenskriveren og byfogden, løver blandt handelsstand,
de yngste av lærerne og ungdom i konfirmasjonsalderen. Men aller
mest innbød skøitebanen til svermeri. Den lå like overfor
verven. Der holdt tømmermennene på å rydde op efter
endt arbeide og famlet sig fram mellem
bordstabler og tømmerhauger med travlampene sine. De forsvant og
kom tilsyne som St. Hansormer i sommerkvelden. Til slutt blev de små,
matte blink borte mellem husrekkene under fjellet. Verven lå mennesketom
og lydløs med vakre konturer av et skrog. Men nu begynte livet på
skøitebanen. Lyktene tendtes - grønne, røde, blå.
De blinket og vinket som et Soria Moria på byens ungdom. Der kom
de, den ene efter den andre med skøitene dinglende over armen eller
kring halsen. Damene tok sig deilig ut når de svevde omkring, enkeltvis
eller par om par og hånd i hånd, vuggende i hoftene, iført
høie knappestøvler, hvite strømper, stivete, hvite
skjørter med kapper og broderier som speilte sig i den blanke, mangefargete
flate - et speilbillede som kunde gjøre en ung, uerfaren kavaler
ganske fortumlet. Glacehansker, mansjetter, en liten kokett muffe og baretten
på den høie håropsetning med en vaiende fjær fullendte
toalettet. Smal om livet med svulmende barm og hofter. Fyldig, der ryggen
slutter og halevirvlen begynner. Det var den tids eftertraktede figur og
former som satte herrenes hjerter i brand. Kavalerene svermet i høipullet,
stiv hatt, stram figurfrakk og benklær trange som kakkelovnsrør.
De knelte for den attråede, løste eller bandt skøiteremmene
mens hun koketerte med en nydelig liten fot. Så gled de inn i myldret:
Han med mangeslags piruetter og krumspring, eller han la håndflaten
fast mot den tilbedtes midje, skjøv henne banen rundt, eller
hvis de foretrakk ensomheten - langt, langt utover fjorden.
Ingensteds - selv ikke i ballsalen
gikk kurtisen som på skøitebanen i den feaktige belysning.
Fremfor alt når musikken spilte op til francaise, og rekkene stilte
sig overfor hverandre. Tea hørte om det som et deilig eventyr hun
engang skulde opleve. Bare årene vilde skynde sig å gå,
så hun blev stor og fikk side skjørter. Bare det ikke var
så lenge til.
Isforlovelser var aldri av lang
varighet. De var skjøre som isen og holdt ikke stort lenger enn
isen holdt.
Blev snøen for dryg, nyttet
det ikke å tenke på å holde skøitebanen oppe.
Man hadde andre fornøielser -- aketurer og kanefarter eller den
sport som enkelte bymatadorer og omegnens
bønder var henfalne til, nemlig travkjøring. Isen kunde myldre
av mennesker på søndags eftermiddag når en hel rei av
kåte, spreke hester møtte op til kappkjøring. Den som
alltid gikk av med seiren var den ramsvarte hingsten til slakter Evensen
- Fridtjov het den. Tea så'n engang utstyrt med sløifer
og bånd og rosetter i pannen, dansende foran spissleden, med prustende
nesebor og øier som gnistret av fyrrighet, svart bølgende
man og en hale som sopte snøen. Lik en triumfator som vender hjem
fra slagmarken med seir, blev Fridtjov tiljublet av mengdens bravorop.
Tea tenkte på Brona og Svarten
der hjemme - hvor fattige de var, uten medaljer og flagrebånd - ikke
engang hederlig omtale. De gjorde bare sin plikt fra morgen til kveld -
den ene dag som den andre. Men denne vinteren skulde en stor ære
vederfares dem - en lykke som Fridtjov til slakteren ikke opnådde
hele sitt glansfulle liv - de og fire almindelige, simple landeveistråvere
fikk kjøre mastetrærne til verven. 6 hester foran -
det var som sjølve kongen kom kjørende. Det var skogens majesteter,
der holdt sitt inntog i byen.
Her kommer stormasta - hel vei i gata - skrek småguttene som
var forløpere. Kjørekarene nøte på hestene at
de fikk ta i alt de orket - alt remmer og seletøi kunde holde; og
de drog så de blev tynne og svange, la sig framover, skumsvette og
i en sky av damp med rimet man og pudret hår. Kjørekarene
sprang efter i dilt, dyvåte, rimete på ryggen, i hår
og i skjegg. Småguttene kujet og skrek -- masta kommer - av veien
for masta! Folk spratt op på brøitekantene og på trappesteinene,
til skogens kjemper hadde passert. Da sluttet de sig i ærbødighet
til toget og fulgte efter til fjords. - Pro-o-o - - se så - - nå
er vi framme. Gudskjelov og takk - pro-o-o da, hesta mine! Martin la op
tomma. Hesta var trøttkjørte. Han kastet klæe over
de dampende ryggene, gikk fram med kulaget og klappet dem på hals
og lend og godsnakket med dem.
- Detta var en strid tørn,
Brona. Du stod bra i det - du også, Svarten - - jo da, gutten!
Aldri han vågde å nevne den ene ved navn, når han, ikke
samstundes snakket til den andre. Skummet valt tor kjeften og hang i dotter
nedover bryst og lend. De småtogg på bikslet efter den siste,
harde jobben nedover Tendråpa.
- Flinke guttær har dere
vøri, begge to, og inte ska jeg sparæ på havren ikveld,
det kan dere væra forvissa om.
Martin stod mellem begge hestene
og pratet med dem annen hver gang. Det var Brona og Svarten som hadde tatt
tyngste taket. De hadde vært i brådden og stått i - jo
da - jo da. Sliti for husbond sin, ja - - Flinke guttær - ja da.
De kastet på hodet, spisset ørene, lyttet og gledde sig for
hvert strøk av Martins hånd og får hvert godord han
hadde å si dem. Sløifer og bånd hadde de ikke erobret
- de hadde gjort sin plikt.
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside |
Neste >
|