| Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000. Gå til: < Forrige | Forside | Neste > SKUTELAG PÅ VERVEN Formiddagens festligheter var slutt.
Hver gikk hjem til sitt for å hvile ut til moroa begynte for alvor.
Klokken 5 stod øktematsbordet dekket, og javaen duftet lokkende.
Yngste mann i laget var Magnus - sønn til mesteren. Han hadde vært
med som handlanger og altmuligmann, og nu skulde han være lettmatros
ombord i Teodora, og lettvint var'n, det skal være visst - med en
stemme og et humør som skulde gjøre ham til beste shantyrnann
på lang lei - en som kunde være forlanger når verst det
knep - ved pumpene, når anker skulde hives, eller seil settes. For
laget i kveld var ung Magnus ubetalelig, slik som han sang og danset og
spilte trekkspill når det kom an på det. Jentene var vekk i
den brune krøllete luggen hans, de brune, skøieraktige øiene
og de hvite, sterke tennene bak røde, leende lepper. Om det så
var gamle Helene Lars's, så blev det annet liv i kaffekokingen og
serveringen når lettmatros Magnus var med. Slik som han balanserte
med brettene. Det kunde se farlig ut mangen gang; og kjerringene satt som
på ei hekle.
Og skibet lander fint og lett- Fei op en vals, Julius - sa Magnus. Julius var en støver på trekkspill og kunde et utall av melodier som han sveiste sammen ved hjelp av et sjelden fint musikalsk øre, laget overganger i dur og moll og tok kjente stubber som alle kunde synge. Når Julius fikk trekkspill mellem hendene, var det uråd å sitte stille. Den støleste trebokk måtte op og lee på sig. De unge sang. De gamle brummet. Jentene lo og hvinte. Men stemmen til Magnus hørtes over alle - - - Pikens sinn er som vind,Julius tok et par dype akorder, lot så valsen gli over i en lekende, lett polka som alle kjente ordene til. Vil man være glad, så må man drikke. Vin slukker alle sorger ut - - - Magnus svingte Marianne - vakker, brunøid, slank og mjuk. Tåspissene hennes rørte bare såvidt bakken.. Tvers igjennem den tynne, lyse sirskjolen som bølget om henne, kjente han den nakne kroppen, frisk og elastisk. Når hun og Magnus danset, var det som det bare fantes de to i hele verden, så optatt var de av hverandre. Tønnes stod og så på. Det var jentungen hans, eller rettere datterdatteren. Moren døde fra henne på barselseng. Faren giftet sig igjen. På den visen kom Marianne til Tønnes, og da han blev enkemann, så var det han og Marianne. Han var som mor og far på engang. Tønnes ruslet bort til Hans Teien for å høre åssen han syntes om jentungen. - En lekker folunge, gutt. - Var'n bare inte så fordømmande støl og gamal, så skulde jeg fanen gale yppe mig med n'Magnus. Hans knegget og lo. De frisket op minner fra dengangen i Hamburg og Rotterdam. Det stirrende gammelmannsblikket fikk litt av ungdommens glød. - Du slette tid som vi svingæ jentene - Tønnes--- - Jamen gjorde vi så - sa Mathias og sluttet sig til dem. Han tok et tak i det vonde beinet. - Fanken åsså - at en ska bli så ille gamal og spilrænne gælen. Men det er gjekta som huserer. Vi får vel regn og allvær, vetkje. - Vakkert parfolk hu og n'Magnus, hugg Hans i. Du får bra skipper på skuta di, Tønnes. Bare guttongen enda, veit du; men vær sikker, han drar sig opover til styrmann og kaftein. Sønn til mestere og venn med redere og alltingen. Tønnes så i ånden Marianne som skippermadam, og han drakk både ett og to glass på Mariannes rosenrøde framtid. - Jeg orker inte mer, jeg, Magnus. Marianne lente sig til ham, trett og varm efter dansen. Brystet hennes hev og sank, øinene strålte, og kinnet brant. Han holdt kring henne og gikk danseplassen rundt før han slapp henne. Ungdommen hadde danset sig svette. De gamle var andpustne. Barneflokken holdt til opunder en bordstabel, gikk i ring og sang - - - En vakker herre udi dansen går,De tynne barnestemmene klang spedt og skjært og vårlig i den lyse maikveld. Syng for oss, Magnus - låt det fra kjerringflokken. - Ta en kvikk en - - -! - Å ska jeg ta for en da. "Ane Madam" hadde kjærester ni og trofast, det var hun mot alle ti -- - Fy, dig - Magnus - ropte det fra jentene. - La vårs få den om Jonas Anton Hjelm -- det er noe til sang - mente Mathias. Den brukte vi ombord i min tid, og han tok til å brumme - Hurra for Jonas Anton Hjelm - - Men Marianne som satt Magnus nærmest, hvisket i øret hans - ta den - "Matrosen gikk i lunden og i den grøna eng" - - - - Det er noe for dig det, Marianne, sa Helene som satt nær nok til å høre ordene; men inte no for vårs gamle. Nei, "Hjemme sitter a mor og venter" - orntlig vakker sang, det -- -.- - Ja ta den, bad et par av tømmermennenes koner. Så fin en melodont. Inte hør på jentene, Magnus. Dem gjør guttæ reint forstørræ. - Å blås på dere, buste det ut av Bertine - en rødhåret, blåøid jente. - Lat n'Julius og a'Laura synge ihopes "En pike vandret udi en have!" - Han Magnus har lovt å synge for vårs, han, så får dere jentene holde kjeft, skravlet kjerringene i munn på hverandre. Syng - du Magnus - -! Magnus sang med en bløt, varm tone, og et vakkert foredrag og fulgte sangen med dempet trekkspill. Hjemme sitter a'mor og venter,Forunderlig med Magnus, slik stemme han hadde. Enda var han jo bare i sin vorden. Han kunde blitt en kunstner, sikkert nok - og høstet triumfer på konserttribuner rundt om i verden. Ung Magnus nøide sig med å være shantymann, men en av de beste vi har eid - en shantymann som kunde sette mot i mannskapet når det gjaldt å berge liv og eiendom. Når pumpene gikk på livet løst, så blodet rant fra hånd og håndledd, da sang Magnus lettmatros best. Ingen gav sig så lenge Magnus sang. Det var ingen strålende forsamling som lyttet til sangen hans hin kvelden. En flokk slitne arbeidsfolk i kav for føa fra morgen til kveld. En del lystig ungdom, en flokk småunger og noen gamle, skrukkete kjerringer. Øinene hennes Helene vassrant når han sang om a mor som venter. Hun hadde ventet så mangen gang, Helene, men borte var de blitt både mann og sønnene hennes. Hun hadde n'Lars igjen, han som var forlovet med Andrine hos konselen, og de to i Amerika som hun sjelden og aldri hørte fra. Klore og slite hadde hun gjort så lenge hun kunde minnes. Det blev saktens ingen forandring på den melodonten, sa Helene. - Bare en får beholde helsa, så går det alt, samme, sa hun. Glad og fornøgd støtt. Folk er så snilde, atte - het det - om hun ikke fikk mer enn et gammelt, uttjent skjørt. - Jeg kan inte konselen fulltakke, sa Helene, som husær på mig til alle juler og høgtider. Bertine drev på med Julius og Laura at de skulde overta underholdningen. - Nå er'e demses tur. B'yn da, Julius! Ti still, dere andre - -! Julius lette sig fram på tastene. Der har vi'n, sa'n. Det blev som en duet dem imellem. En pige vandret udi en have,
Så tok han henne i sine armeJentene syntes aldri de hadde hørt noe så vakkert. Men gammelkarene murret. - Jeg tyks inte om slik kjøssing og slike sørjetoner, sa Hans Teien. Lat vårs få en med humør! - Om bøljorna de rullallerullallerulla, foreslo Markus, den er fresk som salte sjøspruten. - Å sier du om turanteri og turantera - det er andre buller, gutt - - Abraham knegget og lo. - Syng med i omkvedet, guttær - så tar vi'n! Magnus stemte i. Ja, sjølivet er en fornøielig stand, turanteri, turantera
Jeg elsker - jeg elsker-i-in-ne,Marianne hadde de sterke armene til Magnus kring hals og liv. Hun kjente den varme pusten hans når han hev sig i dansen og sang. Hun var ikke 17 år enda, og aldri hadde hun kjent en manns faste favntak. Kinnene blusset, og øinene glødet. Sansesløs kastet hun sig om halsen på bestevenninnen - Laura - herregud, å moro det er i kveld! Helene fikk sig en sving med Hans Teien.- Har'u inte vøri ute i sjøgang før, så jagu ska du få huske dig i kveld? Da Helene satte sig ned, måtte hun holde sig fast i bakken. Alt sammen gikk rundt, rundt, rundt -- fjorden, tomta, og buene. Gammelkarene skålte titt og jamt og blev ørete i hue; som Helene kalte det. Dreier Kristensen og snekker Knudsen blev usams om hvem som hadde de beste kjerringene. Begge to var jordmormenner. Snekkeren mente at kona hans hadde "dem finneste husene - konsulen og byfogden og" - - Men dreieren avbrøt ham. - Er inte poltimestern og ordførern vel så fine kanskje - - og kjømmann Tobiassen attpå tel. Forresten er ongæ tel byfogden inte noe å skryte ta. Det blev Helene Lars's som skilte denne manns eller rettere konejevning. - Noen likær Knudsen og noen Kristensen. Jeg har prøvd dem begge to; jeg. Jeg syns det kommer ut på ett. Det tømmer vi glassa våres på. Og nå er'e tia tel å slutte eller å sier du, Mathias, som skal ha verven røddi til imorra? Kjerringene gjorde sig istand til å gå, samlet sine i ongeflokken og drog hjemover. Men Hans Teien, Abraham, Tønnes, Markus. Mathias, Dino og byggmesteren hadde hug til å bli litt lenger eftersom de hadde noen baier igjen og litt på en annen flaske også. Og alt det konene lirka og lokka, så fikk de dem ikke med sig. Det var artig for gammelkara å sitte en stund for sig sjøl. Dessuten hadde mesteren og Mathias opsynet med verven, så de kunde slettes ikke være av de første som gikk. - Skål mester - skål - skål - - De sluttet sig sammen i en fortrolig klynge. Mesterns skål - - - Mathias sang dertil en stomp på en sjøllaget, troskyldig melodi: Kjøper jeg kjøtt, så kjøper jeg bein.- Skål på det! Jamen kan det væræ koselig på landjorda au, men mangen gang lengter jeg ut på salte sjøen, guttær! - Har inte du fått nok av sjøn, Mathias - sa mestern som er blit både låghalt og stivbeint - - Da begynte Mathias med historien om "beine" for hundrede gang. - Jøsses jo - det var ei fæl reise jeg gjorde den gangen. Jeg datt i dekk med stagfokkfallet i venstre og piggfallet i høire handæ, og sjøen vokste og fekk kvite krager som blei til isnåler og svei i skinnet. Bråttæ slo over skuta, og alt samma, blei bare isen. Alle hadde nok med skuta. Ingen sansa mig som låg der i uvett. Ja, Nordsjøn er fæl i oktober og november når høststormene setter inn. - Og i desember med, det ska væræ visst.Har noen ta dere vøri ute for stormens øie - guttær. En forunderlig tingen. Det var midt i Atlantern - fortalte Tønnes - i en forrykende orkan. Skuta låg overende med riggen i sjøn. Vi hadde opgitt all tanke på redning. Så blei det med ett blikk stille på den flekken vi låg, og himmelen blå, mens storm og bøljer brølte og raste ikring oss. Det var stormens øie. Plutselig kom et stormkast og retta skuta op igjen, og vi seilte med god bør og nådde Hull julekvelden. Men den julekvelden glømmer jeg aldri. Mesteren hadde vært med på det som verre var i Nord-Atlantern engang. - Det var så ett hundre kvartmil fra Azorerne - fin skute, men vi måtte lever'a. Vi var på reise fra Bordeaux til Statene i ballast, hadde eksert med storm i fleire daer og lå på være. Så kom noen fæle brått på låringæ, vrei rorskruen, så rore blei liggænes i le som godt var. Men bråttæ reiv av dollboræ og vaterboræ heilt foran kahyttæ og slo av 5 plankeganger fra forkanten av hyttæ rundt akterenden, tok heile rundhuse, så det stod att bare 2-3 stolper. Flesketønner og kjøttønner gikk tilsjøs. Hyttetaket blei slått op. Kaptein gikk rundt i salongen, og jeg lå og svavræ i vatten i kammerse mitt. Så kom det en utav mannskape og ropte: styrmann - nå er'e på det siste med vårs! Jeg op. Fikk slått på noen planker og spikra fast seilduk, og pompene gikk ustanselig. Jeg trur jeg har merker enda etter såræ jeg fekk - Mesteren brettet op skjortelinningen og viste fram attgrodde huller. Inte snakk om å gi sig. Fekk'a lens 3 om natta. Da hørte vi hu hiksta lissom. - Så vare torsdag på morrasia vi fekk øie på en fullrigger som hadde opsalvert nødflagge våres. Da han var så pass nære, satte dem ut livbåten. Men sjøen var for svær. Det var bare så vidt at den reddæ sig sjøl. Skuta holdt sig i nærheten heile daen, men til slutt heist'a signal at dem måtte forlate vårs. Vi kunde se at kona til kaptein stod på hyttetaket, fastsurra til krøssmasta og gråt. Ja, det var hardt. Hverken dem eller vi tenkte på redning, men en må jo holde mote oppe. Så vare tidlig søndag morræ jeg fekk øie på ei skute i horisonten. Det var en skottlender som kom fra Jamaica og skulde til Palmouth for ordre. Vi signaliserte etter hjælp, og hu svarte at vi skulde sette ut en båt. Vi hadde bare en igjen, og ussel var den. Dem andre var gån. Kaptein spurte om jeg vilde stå til siste mann, og jeg sa inte nei til det. Men da turen kom til mig, så vare så vidt det klarte sig. Da jeg var ved skutesig, reiste båten unda mig, og jeg var på et hengende hår gått med, hadde inte lettmatrosen tatt mig i nakken og hivd mig ombord. Da jeg kom him til kjerringa klæslaus og nerbryten på sjel og kropp, så måtte jeg lovæ hevner at jeg skulde begi sjøen og ta tel med skipsbygging. - Du hadde vel lært mye av far din åsså du, denti han dreiv på verven hos Bull? - Du veit det, Dino, og så vare så forunderlig med kona mi. Så vondt hu lei hver gang det var noe om å gjøræ med mig. Den veka jeg lå på det vrake, hadd'a inte en rolig natt. Hu syntes skjellig det gikk en utaføre døræ og tusla og tassa i klissvåte oljeklær, og det var akkurat som vanne sukla ut og inn i støvlene hans's. Men når hu stod op og så ut, vare ingen ting. La hu sig nedpå, bynte samre spelle opat. Den natta jeg lå velberga ombord i den skotske briggen, vare rolighet. "Nå har Samuelsen vøri ute i et leit vær," sa hu tel søster si. "Gud skje lov og takk at det er overstått." - Jagu var det rart, sa Tønnes, men bror min var ute for noe som var likeså rart. Han for med ei skute som het Emanuel og hadde tørn ved rore med skippern stod ved siæ. Så kom det en fugl settende og fløi like i hodet på kaptein. Deretter fløi'n bakover i retning syd sydvest etter kompasset. Den kom igjen. Skippern jagde fuglen fra sig, og enda engang kom'n. Skippern trudde at den hadde løst tel å væræ med. Så blei'n fangæ og stengt inne i kahyttæ. Men der holdt'n et helvedes leven, så de måtte sleppen laus, og avgårde fløi'n i samme retningen. Da kom skippern i tanker om at dettæ måtte bety noe og satte kurs etter fuglen, og da kom dem til ei stor skute som brant og akkurat så vidt tidsnok tel å redde en masse mennesker. Abraham vilde på liv og død fortelle om muhamedanera som var likeså ilde som sjørøvera, sa'n. - Nei, haien er jagu værre, mente Dino. Jeg så han kløpte en mann tvers over, og sjøn blei farga raud. Haien og muhamedanera gikk i en røre. Flaskene var tomme og karene fulle. Mesteren og Mathias som var klarest i toppen formante ungdommen til forsiktighet med varmen. - Inte gaule og skrike, guttær - så får de holde på ei stønn tel. - Herregud, vi har jo sjøl vøri onge - - sa Tønnes og slo armene om mestern. Ungdommen hadde gjort op varme og lå kring bålet og hvilte. Mainatten var stille, men kjølig. Marianne og Laura lonket på grudden. Mat var det flust. Magnus satt med lua i nakken og drog noen lange, melankolske toner ut av trekkspillet. Månen skinte bleik og forranglet fra en mattblå vårhimmel. Guttene lå og døste og halvsov. - Jeg mener dere søvner alle sammen. Hjælp mig med kaffekjelen, Magnus! - Det var Mariannes lyse stemme. - - Og du, Julius - se til å få liv i beina demses! - En marsj - ropte Laura. Hun holdt på med koppene. Kaffen holdt sitt inntog under "Sønner av Norge det eldgamle rike. " - - Den jog søvnigheten vekk og liv og munterhet vendte tilbake. - En shanty, Magnus. - - En ung sjømann med et lyst, krusete hår under lueskyggen spratt op fra bakken og sang så det gnall. - Dengang jeg var 15 år - - Ta den, Magnus. - Ja, synger du med så! Sangen hørtes langt i nattestillheten. Den gang da jeg var femten år - Oh yes so -- Men i all verdens jord og rike - - Brenner bua - - eller hos - - - I Jøsse namn - - - - De skrek ende over sig. - Det er sola som spretter, ropte Bertine. Hun for avgårde og hoppet opefter bueeggen for å fange de brandrøde solflekkene. - Eller månen i Calkutta, sa Syver tungt. "Tenk blott når månen skinner der, brenner den værre enn sola her." Husær du den, Magnus? Syng, gutt, så skal jeg henge i med. - Vi ska fanen gale mig synge, så heile byen vakner, skrek en jypling av en dekksgutt og gjorde et hallingkast for å vise jentene at han var noe til kar. Og Magnus sang værre enn noensinne, assistert av Syver, om Calkutta, den herlige stad og om det navnkundige Røde hav. Det var som å seile i bringebærsaft. Og endelig om Egyptens land, der de blev til mumier alle mann. Sola stakk stor og rund, het og glødende op av sjøen, akkurat som den skulde vært i et muntert danselag på andre siden kloden. Det gylte i tretoppene, skinte i messingkulen på kirkespiret og flammet i vinduene på de øverste bygårdene, som det skulde være varmeløst. En stråle traff Teodora, så navnet hennes lyste. Det glitret lystig i de små, koselige kahyttsvinduene. Ellers lå skroget i skygge av landet på andre siden. Ubarmhjertig skinte sola på tømte flasker og glass, på papir og rusk og rask - på forrevne sirskjoler og lange, søvnige fjes, og på Julius spillemann som lå utmed det sluknende bål og snorsksov med trekkspillet over brystet, venstre tommelfinger i løkka og gapende munn. Jentene hadde travelt med å rydde op. Marianne, Laura, Julia, Bentine og Malvine plukket sammen og pakket inn kopper og matrester mens guttene satt klumpevis og tøiset. Magnus hadde lurt unda et par flasker punsj som gjorde dem øre og usamse. De tok til å kjekle om jenter og om hvem som var sterkest. Det hadde sikkert endt med slagsmål, hadde ikke stemmen til Mathias som et basunbrøl lydt oppe fra en plankestabel. - Klar til avgang - - guttær og jentær. Alt readdy tel redern kommer og inspiserer. - - - Guttene kvakk i - reiste sig søvndrukne og fulle - famlet bort i jenteflokken. - Hver tar sin, så tar jeg min, sang ung Magnus og trev Marianne om livet. Hele flokken toget gjennem de smale, krokete smug med de småskakke og skjevøide husene der likesom skjøt rygg og bøide sig avfeldig framover for å glane på komersen. Kvinner i nattkappe og nattrøie gløttet forskrekket på gardinet - stakk hodet ut gjennem vindøiet og fulgte ungdommen med øinene, til de syngende og skrålende blev borte bak næste framspring. Men sangen hans Magnus hang lenge igjen i den stille morgen. Min båt på stranden
står.
|