Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige | Forside |  Neste >
 

TEODORA ER SEILKLAR

            Det blev høisommer før Teodora lå fullrigget og ferdig til avgang. Hun skulde ikke bare ha førsterangs seilføring, men et panser av metall, en  kobberhud der dekket henne som skjellene på en  fisk og med den kvinnelige figur framme i baugen kunde hun godt fortjent navnet " Havfrua" .
            Nu kunde hun motstå boremuslingen som ellers vil trenge sig inn, og langhalser, miler og sjøplanter - som i tropene henger sig ved et skipsskrog.    Kobberpanseret var langt fra evigvarende. Om 3 år var det fortært av sjøvannet. Ungdommen på Berg gledet sig til å se igjen både Teodora og skipper Bagge; for om 3 år måtte altså skuta kalfatres og påsettes ny hud.
            Skipperen var til middag på Berg et par dager før avreisen. Han fylte halve døråpningen - svær og svart, brunsket av tropesol, med et kullsort, kruset skjegg som rakk næsten ned til maven, og et svart krus av hår kring den blanke skallen, og gnistrende mørke øier. Han kunde vært høvding for de ville stammer i Central-Afrika. Tea syntes han også minnet om et billede av keiser Menelik av Abesinia. Bare at skipperen hadde lenger skjegg. Om hun fikk pynte ham med fjær fra kalkunshanen, skulde han bli en av heltene i Coopers indianerfortellinger - en høvding av Delewarernes stamme eller som Chingachgook, Den store slange.
            - Pu, sa Jon som hørte på Teas fantasterier. Trur'u den tjukkassen kan smyge sig mellem urskogens trær. Å nei, skipper Bagge er ingen    Hjortedreper eller noen Unkas. Han ligner mer på menneskeeterne i Australia. Huff - Jon hadde absolutt rett. Når skipperen åpnet gapet og det lyste rødt mellem det svarte skjegget, da var han så lik en australneger - et billede hun hadde sett i Skillingsmagasinet.
            Fru Martens syntes at skipper Bagge måtte ha mest til felles med et uhyre av et norsk troll, og at det måtte kunne gro både busker og trær oppå      skolten hans. Og når han slo latterdøra op, var det som tordenskrall. Hun skalv lenge efter. Ikke delte hun barnas begeistring for alle skrønene hans heller. Men hun hadde aldri skjønt sig på hverken indianerfortellinger eller sjørøverhistorier som var Jons og Teas svermeri. For Tea var skipper Bagge en åpenbaring fra urskogens tykninger, fra tropejungelen og den strålende, farvemettede verden, der det grønnes, blomstrer og bærer frukt på en gang - hvor der er evig sommer uten begynnelse eller ende, aldri høst, vinter eller vår,  aldri en hvilestund for busker og trær, men et evig livsskapende kaos.
            Tea kretset omkring skipperen til han fanget henne inn med kjempearmene sine og løftet henne op på et svulmende kne: Hun gjorde motstand.  Så stor som hun var, følte hun den unge kvinnes blygsel. Men ut av hans klør fikk ingen kvinne vridd sig, og hun slo sig til ro etter hvert som han tok til å fortelle fra den vidunderlige verden, der øier som smaragder flyter i et safirblått hav, omkranset av slanke palmestammer med dusk i toppen og nøtter som menneskehoder, så svære og tunge at - - -
            - Den er vel ferdig som får en slik i skallen, avbrøt Jon.
            - Å ja, 2 kilo i hue, gutt - og fra en sånn høgde, det er ikke småtteri. Men nøttene faller helst om natta akkurat som eplene hos oss, og       forresten har det sig slik med nøtta at hu har øier å se med. Hu dreper aldri noen. De innfødte renner opefter stammen som apekatter og huker dem til sig.
         - Det er nå vel andre trær også, enn kokus - -
         - Ho-ho; der er trær, gutt. Så mange slags og så mangelunde skapelser på dem, iallfall i Ost-India der jeg har vøri mest. Palmer med blaer som strudsefjær, og andre som ligner påfuglhaler. Treet med påfuglhalene heter forresten De reisendes tre, for det sanker vann i blaene sine, og det kommer vel med i tørketiden når det inte er vanndråpen å opdrive. All slags frukt kan du ta så mye du vil ha, og krydder - kanel, kardemomme, pepper, ingefær - -
         - Det som mor kjøper i dyre domme - -
            - Det får'u gratis, Tea: Og ildfluer lyser op om kvelden som lanterner - -
         - Slik som St. Hansormen.
         -- St. Hansormen er bare som en gnist. Nei ildflua lyser som sol og måne på en gang. Det er fullkommeligen paradise der nede, skjønner dere. Menneskene skulde aldri vært trengt så langt nord som til Norge. Det er reint for gæli å fryse og sulte og li vondt når jorda er så varm og go. Nei, folka på Sydhavsøiene, dem er løkkelige, dem. Behøver inte å pugge i sig den fjerde bønn.
            Da våknet Will. Den fjerde bønn var det verste han visste. Så vrien. Aldri han fikk pus, hjem, ektemake, barn ordentlig efter hverandre. Eller han glemte fe, penger, gods.
            - Nei den slepper'u på Sydhavsøiene, gutt. Ha -ha-ha -
            Det latterbrøl som ledsaget den fjerde bønn fikk stoler og bord til å danse og fru Martens til å forferdes. Skipper Bagge var en ugudelig kropp, en grobian som barna hennes aldri skulde hørt på. Men skipperen fortsatte uanfektet, og barna slukte hvert ord.
            - Snilde mennesker. Deler med hverandre. Får en ei bukse, tilhører'n hele stammen. Forresten, et sånt besværlig plagg har dem inte bruk for. Slepper å sy i bukseknapper. Ha-ha-ha- Løkkelige mennesker, Tea! De fleste er så nakne som dem er fødde til væla. Men misjonæra har klædd på dem et nattlinnet. Herregud, å ska det væra tel? Mye penære foruten. Hus, seng, stol, bord overflødig. Noen bambusstokker og palmematter er utstyr nok. Lettvint med den giftinga, Tea - ha-ha-ha - -
       Tea blev noe urolig av sig og prøvde å dra sig unda bjønnelabbene hans og komme så langt ut på kneet som råd var.
        - Å gammel er'u, Tea?
        - 12 år.
        - 12 år er dem gifteferdige der nede. Nydelige småjenter. Brune som kaffe, kriddhvite tenner og røde lepper. Synger og danser og blåser på konkylier - -
        - Blåser de på konkylier?
        - Blåser på dem som på en trompet. De bruker fingersniler og tritonshorn. Setter dem for munn slik---
       Konkyliene hadde en underbar virkning på Tea. De mellemstore lå til pryd over stuedørene på Berg. Et par halvt gjennemsiktige som lignet perlemor og     skinte i alle regnbuens farger, stod på shiffonieren i langstuen sammen med dronning Sophie - men ute i hagen lå noen kjempestore som Tea la øret til, og ut fra den laksrøde åpningen strømmet en underlig musikk. Bagge sa at det var passaten som suser i palmekronene og det evige havbrus langs kystene. Blåse på konkylier - det var noe annet enn klimpre på et pianoforte, det hun hverken  hadde lyst eller anlegg for.
        Skipperen lo ikke lenger brutalt, men smilte godslig.
        - Næste gang, Tea, får du be far å være med til Sydhavsøiene å lære av de brune søstrene dine å blåse på tritonshorn. Der kan du få ri på skilpadder åsså og spise skilpaddeegg. Det er inte noe knussel med dem. 5 snes om gangen verper dem. Det er noe anna enn de få egga som ei høne verper. Dessuten er'e plenti med måkeegg over hele øia. Vi pella ballastkørjene våre fulle på ei   lita stønn. Innimellem koralreva fiska vi albatrosser med snøre eller dregg og hang en fleskebetæ til agn. Selte dem svære vingæne i England. I Liverpool var folk gælne etter dem. Åsså etter koraller. Kunde selt for mangfoldige penger. Vi hadde bare bytta dem til vårs for noen blekkdåser og et rødt lommetørklae.
            Teas øine lyste. Kunde hun få koraller for så godt kjøp, skulde hun gjerne reise, om det så var med skipper Bagge imorgen den dag.
            - Jøsses ja - du kan få koraller, jenta mi - raude som blod, som hvitrima busker og trær, som blomkål, roser og liljer. Dem har alle færger -  citrongule, eplegrønne, himmelblå og skarlagen. Så lenge dem står nere i vannet, så er dem å se på som den vakreste blomsterhage.
            Så kunde en vel også plukke dem som blomster, mente Tea, eller sanke dem som snilehusene i fjæren. Tea blev gruelig skuffet da skipper Bagge fortalte om kjempeblekkspruter som kunde dra henne til sig med fangarmene sine. Men verst  var haien som kunde klippe av armer og ben, slik som det gikk stuerten på Ebenezer, der Bagge var skipper før han overtok Teodora.
            - Det var så varmt. Vi hadde omtrentlig inte klær på skrotten, og stuerten fekk løst tel å ta sig et bad. Ja, han hoppa i sjøn. Men øieblikket  etter får vi se ryggfinnen på en hai. Skipperen var så optatt av haien at han merket ikke at Tea snodde sig ut av armene hans og gled ned av kneet.
            - Vi skreik alt vi orka og sprang i båten, men haien hadde kløpt foten hans av, og før vi fekk tak i stuerten hadde han mista så mye blod, at  han dødde i armene mine. - Nei men har'u forlatt mig da, Tea! Vi som hadde det så grepa koselig - - - -
            Tea hadde mistet lysten på paradiset i Sydhavet. Og da hun fikk høre Jon og skipperen snakke sammen om å vanskelig det var med disse korallene. Det var bare de innfødte som klarte dem. Skarpe var de som glass å skjære sig på, og levde så sant de små dyrene i korallen, så gikk det gift i såret, og en var dødsens.
            Jon som hadde greie på så mangt, hadde hørt at det skulde lukte så forskrekkelig vondt av dem også.
            - Hutetu, gutt - dem luktær som råtten fiskemat, før dem får tørka i vind og vær. Og med hensyn til fargen, så mistær dem den gilde kuløren når dem kommer op for sjøn.
            - Forunderlig med disse øiene, sa Jon, som har bygd sig op av koraldyr. Det kan inte være så lite farlig å seile mellem dem heller.
            - Mangen ei gild skute er knust mot et koralsrev - borte er dem blitt - uten at dem her hjemme får høre et enæste ord. Nå skal jeg fortelle noe som hendte far min. Han var matros på ei skute som hette så mye som "Familiens Håp". Dem lå til ankers sammen med en 3-4 andre og lastæ guano i prammær. En morra dem kom på dekk, var alt forsvinni - skutene og øiene. Dem lå der aleine og dreiv i en uendelighet av himmel og hav og fant ingen ankerbonn noen stann. Jorda er akkurat som ei barneleike i Vårherres hand, gutt! Den rives i filler og bygges op att. Menneskene hjælper til, dem åsså - - men helst med å rive ned, veit du.
            - Nå kommer far - Nå kommer'nl jeg ser'n øverst i alleen, ropte Maien som var satt til å holde utkik.
            Maten blev båret inn, og fru Martens bad vær så god. Men nye rystelser ventet henne. En hensynsløs herre var skipperen i matfatet med en glupende appetitt som fikk henne til å skjelve for torskefatet. Før han gikk til bords hadde han meddelt at han klarte 20 kjøttkaker som ingen ting. Hvor mye  torsk går det på 20 kjøttkaker? Det var et regnestykke som fru Teas hjerne arbeidet med da hun skottet bort på skipperen og han la sitt tolvte stykke på tallerkenen. Nu gikk plukkfisken fløiten, den som alltid fulgte efter en torskemiddag.
            - Vær så god, skipper Bagge - forsyn Dem - fikk hun sig til å si.
            - Takk, frue, jeg begynner lissom å bli mett,men når kvinnen frister, vet De, så er'e inte rart bevendt med vårs mannfolk. Kvinnen forførte mig,og jeg åt, heter det. Ja, ja - ett støkke tel for Demses skyld da, frue, og det trettende lå på tallerkenen. Det fantes ikke et fiskeben ute til tjenerne. Fru Martens hadde bare sittet og pirket i en fiskerumpe hele tiden. Men heldigvis forkynte en lyd fra dypet at skipperen var forsynt. Tea og Maien begynte å knise. Konsulen sendte dem et rasende blikk som betydde så mye som - marsj ut - hvis dere ikke holder op øieblikkelig. Det var ingen ting som fortørnet ham mer enn knis og latter ved bordet. Og dessuten måtte ingen fornærmelse vederfares Bagge, som var nummer 1 av skipperne. Derfor hadde han også fått æren av å føre "Teodora".
            Lattermusklene hennes Tea lot sig vanskelig stagge når de engang var kommet i bevegelse. Hver gang hun tenkte på skipperen - hun turde ikke se på ham - tok latteren til å gurgle i halsen og bryte ut i ubehersket lattersprut som fikk søtsuppen der fulgte efter torsken til å skvalpe over. Det trakk op til en pinlig scene med skjenn og utvisning, hadde ikke skipper Bagge reddet stillingen ved å berette om apen eller rettere apinnen Barbra - kjæledeggen hans ombord som gjorde all verdens skøierstreker. På den måten fikk han lokket latteren fram over hele linjen. Selv fru Martens måtte dra på smilebåndet, og Tea fikk  utløsning for sin tilbaketrengte latterkval.
            Skipper Bagge forlot Berg med lommene fulle av strålende glasskuler fra klinkeposene, perleringer og perlebånd som småjentene hadde tredd på tråd av glassperler i alle farger, Karlemanns rødternede lommetørklæ og en hel bunke blanke billeder - alt skulde byttes mot skjell, koraller, kokosnøtter, en kanarifugl og en papegøie, et spyd, en krigstromme og en tomahawk.
            "Teodora" var sluttet for Melbourne med trelast fra Fredrikstad. Siden skulde den seile med guano fra Sydhavsøiene over til Europa. Samme turen       flere ganger. Den traden var skipper Bagge så vel vant med. En torsdag i førsten av juli med fin bris og nordøstlig vind lå " Teodora" beredt til avgang. Skipperen hadde drevet på for å komme avgårde en torsdag og ikke bli liggende over til fredag som er en ulykkens dag. Skuter som begynte reisen en fredag, hadde bare uhell i vente.
          Har'u skipsnissen med ombord - spurte Mathias skipperen.
          - Anton båtsmann har sørja for det, og så var alt all right.
            Folk hadde tatt sig fri den torsdags eftermiddagen. Det vrimlet av mennesker på bryggene, utover odder og skjær. Fullt av folk på alle kanter. Det krydde av båter på fjorden, og de som hadde sine ombord, rodde helt innat skipssiden. Koner og barn, kjærester og venninner - alle måtte ha et siste glimt av mann, av far, bror og kameraten.
            Marianne var der i den lyse sirskjolen som flagret i vind lik et blafrende seil. Laura - hjertevenninnen - satt og padlet med årene. Sjøl stod hun smekker og rank som en mast forrest i båten med hånd for munn og hojet. Blikket hennes søkte bare den ene - han som hun hørte over alle andre ved ankerspillet. Når vinden bar imot henne kunde hun skjelne ordene:

       Nu stiger hjertet i vår barm.
       Med styrke løfter vi vår arm.
       Nu ruller blodet i vårt bryst -
       Nu hiver vi med liv og lyst.
       Og Anne madam blev snart enke igjen.
       Men lenge hun sørget ei over sin venn.
       Og Anne madam hadde kjærester ni - -
       Og trofast det var hun mot alle ti - -

            Det var på Teodora at Magnus blev shantysanger for alvor. Der traff han Anton båtsmann som hadde fart i 25 år og var viden kjent for sine shantier. Dessuten war mannskapet på Teodora en samling gode sangere, og skipperen sjøl musikalsk med en dyp bass fra havets dybder eller jordens indre. Han sørget alltid for å ha sang på skuta si. Martens hadde bedt både skipper og mannskap  om å synge når de lettet anker, og synge gjorde de, så det spurtes lenge efter. Folk kunde ikke minnes å ha hørt noe vakrere eller sett finere syn da de blendende hvite seil blev heist i den solknitrende luft. Stemningen grep alle. Shantiens ord kunde være muntre nok, ja lettsindige til og med, men tonen hadde havets rytme - steg og sank med bølgenes tunge dragsug.
            Tea syntes hun var i en stor, vidunderlig kirke. Når sjøfolkene satte i med omkvedet - Blow boys, blow - da var det som et mektig orgelbrus - en røst fra det stormektige hav.

       På våte veier vil vi vandre
       Blow boys blow.
       Vi tager avskjed med hverandre
       Blow boys, bully boys, blow - - -

       Men skipper Bagges yndlingsshanty var Sally Brown. - Under tonene av Sally Brown forlot Teodora byfjorden, rundet nesset og strøk til havs. "I spend my money whit my Sally Brown".
            Marianne viftet med et tørklæ, tørret vekk noen tårer - viftet og viftet. Hun hadde lovt å være ham huld og tro i tre lange år. "Men så ska det bli brøllop og en løsti vinter, det kan du forlate dig på" - hadde Magnus sagt. Ringen hans bar hun som pant. -
            Rederen var ombord og fulgte til Ferder - han sammen med losen og skipper og styrmannsfruene.
       Jon og Will hadde tigget om å bli med; men de skulde ro mor i steden. Hun satt i akterstavnen med småjentene. Andrine holdt til forut med Karlemann, bleik og alvorsfull. Det var så rart å se et skip forlate land og sjøfolka ta farvel med sine. Det kom så mange slags tanker. Andrine måtte huske på'n Lars som hun hadde et sted mellem Pensakola og Quebeck - om alt var vel.
            Barna følte ingen sorg eller hjerteve. Det var bare en ting som gjaldt for dem - at skipper Bagge snart kom igjen. De ønsket ikke noe heller enn       at reisen var slutt til jul. Men 3 hele år - de blev lange - likeså lange for dem som for Marianne.
            Fra skipper og styrmenn lød kommandoen kjapt og greit. Umulig å skjelne ordene for larmen av ankerspill og blafring av seil. De første rærne  blev halt bakk. Storrær og de bakerste seil fyltes av vind og skuta svingte på flekken.
            - Fyll forut -  sett ned fokka - -  hal merseil - bramseil og fokk - - ankere for  klysse - - Det gikk slag i slag. Så blev det som et lite pusterum til de kom i åpnet farvann og kunde sette alle seil til.
            Det gikk i opfyllelse det byggmesteren hadde spådd  - som en svane skal hu ligge på bøljetoppen. Teodora svømte som en svane på den dypblå, solglittrende fjord, og seilene var som vinger på flukt mot det fremmede. Farten økte. Sjøen vasket om baugen, Teodora lot efter sig et skummende, grønnhvitt kjølvann som siste farvel.
            En og annen ombord svingte med luen, men hvem - - Ingen var god for å skjelne det.
            Marianne blev stående forut i prammen til det bare var en flik av seilene å se. Det mørke, krusete håret bruste om henne, og det lyse sirsskjørtet vrengte sig i vind, kastet sig hit og dit kring den slanke, mjuke skikkelsen. Hun enste det ikke. Det var Magnus for alt, som dengang de danset sammen. De andre var ikke til for henne. Da skuta forsvant kring odden, satte hun sig ned og storgråt, hulket som en barnsunge.
            - Ta inte slik på vei, da jente! Han Magnus kommer igjen, vetkje -         Laura rodde mot land med kraftige åretak som en fullbefaren sjømann mens bølgene klukket kring båten og smålo.
            Det var tomt efter Teodora. På fjorden hadde hun staset op, og i sinnene hadde hun ruvet stort. Men ute av øie ute av sinn. Så også med Teodora. Ikke engang Marianne som var forlovet med lettmatros Magnus Samuelsen tenkte synderlig mer på henne. Hun svang sig i dansen om lørdags kveldene med andre lettmatroser. Ringen gjemte hun i komodeskuffen. Marianne var så nett en skapning - så fjørande lett, sa guttene.
       I de stille, dunkle augustkvelder når månen stor og rød krøp i hasselbuskene, gikk Marianne i den lyse sirskjolen til dans sammen med Laura,  og Malvine, Julie og Bertine. Skogen gjenlød av sang og trekkspillåt. Valsen var just den samme som den Julius brukte å spille:

            Pigens sinn er som vied
             Er som fugl på taget.
             Hvo som tror pigens ord,
             Bliver visst bedraget.
 
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside |  Neste >