|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold,
2000.
Gå til: < Forrige | Forside
| Neste >
TEODORA ER SEILKLAR
Det
blev høisommer før Teodora lå fullrigget og ferdig
til avgang. Hun skulde ikke bare ha førsterangs seilføring,
men et panser av metall, en kobberhud der dekket henne som skjellene
på en fisk og med den kvinnelige figur framme i baugen kunde
hun godt fortjent navnet " Havfrua" .
Nu kunde hun motstå boremuslingen som ellers vil trenge sig inn,
og langhalser, miler og sjøplanter - som i tropene henger sig ved
et skipsskrog. Kobberpanseret var langt fra evigvarende.
Om 3 år var det fortært av sjøvannet. Ungdommen på
Berg gledet sig til å se igjen både Teodora og skipper Bagge;
for om 3 år måtte altså skuta kalfatres og påsettes
ny hud.
Skipperen var til middag på Berg et par dager før avreisen.
Han fylte halve døråpningen - svær og svart, brunsket
av tropesol, med et kullsort, kruset skjegg som rakk næsten ned til
maven, og et svart krus av hår kring den blanke skallen, og gnistrende
mørke øier. Han kunde vært høvding for de ville
stammer i Central-Afrika. Tea syntes han også minnet om et billede
av keiser Menelik av Abesinia. Bare at skipperen hadde lenger skjegg. Om
hun fikk pynte ham med fjær fra kalkunshanen, skulde han bli en av
heltene i Coopers indianerfortellinger - en høvding av Delewarernes
stamme eller som Chingachgook, Den store slange.
- Pu, sa Jon som hørte på Teas fantasterier. Trur'u den tjukkassen
kan smyge sig mellem urskogens trær. Å nei, skipper Bagge er
ingen Hjortedreper eller noen Unkas. Han ligner mer på
menneskeeterne i Australia. Huff - Jon hadde absolutt rett. Når skipperen
åpnet gapet og det lyste rødt mellem det svarte skjegget,
da var han så lik en australneger - et billede hun hadde sett i Skillingsmagasinet.
Fru Martens syntes at skipper Bagge måtte ha mest til felles med
et uhyre av et norsk troll, og at det måtte kunne gro både
busker og trær oppå skolten hans.
Og når han slo latterdøra op, var det som tordenskrall. Hun
skalv lenge efter. Ikke delte hun barnas begeistring for alle skrønene
hans heller. Men hun hadde aldri skjønt sig på hverken indianerfortellinger
eller sjørøverhistorier som var Jons og Teas svermeri. For
Tea var skipper Bagge en åpenbaring fra urskogens tykninger, fra
tropejungelen og den strålende, farvemettede verden, der det grønnes,
blomstrer og bærer frukt på en gang - hvor der er evig sommer
uten begynnelse eller ende, aldri høst, vinter eller vår,
aldri en hvilestund for busker og trær, men et evig livsskapende
kaos.
Tea kretset omkring skipperen til han fanget henne inn med kjempearmene
sine og løftet henne op på et svulmende kne: Hun gjorde motstand.
Så stor som hun var, følte hun den unge kvinnes blygsel. Men
ut av hans klør fikk ingen kvinne vridd sig, og hun slo sig til
ro etter hvert som han tok til å fortelle fra den vidunderlige verden,
der øier som smaragder flyter i et safirblått hav, omkranset
av slanke palmestammer med dusk i toppen og nøtter som menneskehoder,
så svære og tunge at - - -
- Den er vel ferdig som får en slik i skallen, avbrøt Jon.
- Å ja, 2 kilo i hue, gutt - og fra en sånn høgde, det
er ikke småtteri. Men nøttene faller helst om natta akkurat
som eplene hos oss, og forresten har
det sig slik med nøtta at hu har øier å se med. Hu
dreper aldri noen. De innfødte renner opefter stammen som apekatter
og huker dem til sig.
- Det er nå
vel andre trær også, enn kokus - -
- Ho-ho; der er trær,
gutt. Så mange slags og så mangelunde skapelser på dem,
iallfall i Ost-India der jeg har vøri mest. Palmer med blaer som
strudsefjær, og andre som ligner påfuglhaler. Treet med påfuglhalene
heter forresten De reisendes tre, for det sanker vann i blaene sine, og
det kommer vel med i tørketiden når det inte er vanndråpen
å opdrive. All slags frukt kan du ta så mye du vil ha, og krydder
- kanel, kardemomme, pepper, ingefær - -
- Det som mor kjøper
i dyre domme - -
- Det får'u gratis, Tea: Og ildfluer lyser op om kvelden som lanterner
- -
- Slik som St. Hansormen.
-- St. Hansormen er
bare som en gnist. Nei ildflua lyser som sol og måne på en
gang. Det er fullkommeligen paradise der nede, skjønner dere. Menneskene
skulde aldri vært trengt så langt nord som til Norge. Det er
reint for gæli å fryse og sulte og li vondt når jorda
er så varm og go. Nei, folka på Sydhavsøiene, dem er
løkkelige, dem. Behøver inte å pugge i sig den fjerde
bønn.
Da våknet Will. Den fjerde bønn var det verste han visste.
Så vrien. Aldri han fikk pus, hjem, ektemake, barn ordentlig efter
hverandre. Eller han glemte fe, penger, gods.
- Nei den slepper'u på Sydhavsøiene, gutt. Ha -ha-ha -
Det latterbrøl som ledsaget den fjerde bønn fikk stoler og
bord til å danse og fru Martens til å forferdes. Skipper Bagge
var en ugudelig kropp, en grobian som barna hennes aldri skulde hørt
på. Men skipperen fortsatte uanfektet, og barna slukte hvert ord.
- Snilde mennesker. Deler med hverandre. Får en ei bukse, tilhører'n
hele stammen. Forresten, et sånt besværlig plagg har dem inte
bruk for. Slepper å sy i bukseknapper. Ha-ha-ha- Løkkelige
mennesker, Tea! De fleste er så nakne som dem er fødde til
væla. Men misjonæra har klædd på dem et nattlinnet.
Herregud, å ska det væra tel? Mye penære foruten. Hus,
seng, stol, bord overflødig. Noen bambusstokker og palmematter er
utstyr nok. Lettvint med den giftinga, Tea - ha-ha-ha - -
Tea blev noe urolig av sig og
prøvde å dra sig unda bjønnelabbene hans og komme så
langt ut på kneet som råd var.
- Å gammel er'u, Tea?
- 12 år.
- 12 år er dem gifteferdige
der nede. Nydelige småjenter. Brune som kaffe, kriddhvite tenner
og røde lepper. Synger og danser og blåser på konkylier
- -
- Blåser de på
konkylier?
- Blåser på
dem som på en trompet. De bruker fingersniler og tritonshorn. Setter
dem for munn slik---
Konkyliene hadde en underbar virkning
på Tea. De mellemstore lå til pryd over stuedørene på
Berg. Et par halvt gjennemsiktige som lignet perlemor og
skinte i alle regnbuens farger, stod på shiffonieren i langstuen
sammen med dronning Sophie - men ute i hagen lå noen kjempestore
som Tea la øret til, og ut fra den laksrøde åpningen
strømmet en underlig musikk. Bagge sa at det var passaten som suser
i palmekronene og det evige havbrus langs kystene. Blåse på
konkylier - det var noe annet enn klimpre på et pianoforte, det hun
hverken hadde lyst eller anlegg for.
Skipperen lo ikke lenger
brutalt, men smilte godslig.
- Næste gang, Tea,
får du be far å være med til Sydhavsøiene å
lære av de brune søstrene dine å blåse på
tritonshorn. Der kan du få ri på skilpadder åsså
og spise skilpaddeegg. Det er inte noe knussel med dem. 5 snes om gangen
verper dem. Det er noe anna enn de få egga som ei høne verper.
Dessuten er'e plenti med måkeegg over hele øia. Vi pella ballastkørjene
våre fulle på ei lita stønn. Innimellem
koralreva fiska vi albatrosser med snøre eller dregg og hang en
fleskebetæ til agn. Selte dem svære vingæne i England.
I Liverpool var folk gælne etter dem. Åsså etter koraller.
Kunde selt for mangfoldige penger. Vi hadde bare bytta dem til vårs
for noen blekkdåser og et rødt lommetørklae.
Teas øine lyste. Kunde hun få koraller for så godt kjøp,
skulde hun gjerne reise, om det så var med skipper Bagge imorgen
den dag.
- Jøsses ja - du kan få koraller, jenta mi - raude som blod,
som hvitrima busker og trær, som blomkål, roser og liljer.
Dem har alle færger - citrongule, eplegrønne, himmelblå
og skarlagen. Så lenge dem står nere i vannet, så er
dem å se på som den vakreste blomsterhage.
Så kunde en vel også plukke dem som blomster, mente Tea, eller
sanke dem som snilehusene i fjæren. Tea blev gruelig skuffet da skipper
Bagge fortalte om kjempeblekkspruter som kunde dra henne til sig med fangarmene
sine. Men verst var haien som kunde klippe av armer og ben, slik
som det gikk stuerten på Ebenezer, der Bagge var skipper før
han overtok Teodora.
- Det var så varmt. Vi hadde omtrentlig inte klær på
skrotten, og stuerten fekk løst tel å ta sig et bad. Ja, han
hoppa i sjøn. Men øieblikket etter får vi se
ryggfinnen på en hai. Skipperen var så optatt av haien at han
merket ikke at Tea snodde sig ut av armene hans og gled ned av kneet.
- Vi skreik alt vi orka og sprang i båten, men haien hadde kløpt
foten hans av, og før vi fekk tak i stuerten hadde han mista så
mye blod, at han dødde i armene mine. - Nei men har'u forlatt
mig da, Tea! Vi som hadde det så grepa koselig - - - -
Tea hadde mistet lysten på paradiset i Sydhavet. Og da hun fikk høre
Jon og skipperen snakke sammen om å vanskelig det var med disse korallene.
Det var bare de innfødte som klarte dem. Skarpe var de som glass
å skjære sig på, og levde så sant de små
dyrene i korallen, så gikk det gift i såret, og en var dødsens.
Jon som hadde greie på så mangt, hadde hørt at det skulde
lukte så forskrekkelig vondt av dem også.
- Hutetu, gutt - dem luktær som råtten fiskemat, før
dem får tørka i vind og vær. Og med hensyn til fargen,
så mistær dem den gilde kuløren når dem kommer
op for sjøn.
- Forunderlig med disse øiene, sa Jon, som har bygd sig op av koraldyr.
Det kan inte være så lite farlig å seile mellem dem heller.
- Mangen ei gild skute er knust mot et koralsrev - borte er dem blitt -
uten at dem her hjemme får høre et enæste ord. Nå
skal jeg fortelle noe som hendte far min. Han var matros på ei skute
som hette så mye som "Familiens Håp". Dem lå til ankers
sammen med en 3-4 andre og lastæ guano i prammær. En morra
dem kom på dekk, var alt forsvinni - skutene og øiene. Dem
lå der aleine og dreiv i en uendelighet av himmel og hav og fant
ingen ankerbonn noen stann. Jorda er akkurat som ei barneleike i Vårherres
hand, gutt! Den rives i filler og bygges op att. Menneskene hjælper
til, dem åsså - - men helst med å rive ned, veit du.
- Nå kommer far - Nå kommer'nl jeg ser'n øverst i alleen,
ropte Maien som var satt til å holde utkik.
Maten blev båret inn, og fru Martens bad vær så god.
Men nye rystelser ventet henne. En hensynsløs herre var skipperen
i matfatet med en glupende appetitt som fikk henne til å skjelve
for torskefatet. Før han gikk til bords hadde han meddelt at han
klarte 20 kjøttkaker som ingen ting. Hvor mye torsk går
det på 20 kjøttkaker? Det var et regnestykke som fru Teas
hjerne arbeidet med da hun skottet bort på skipperen og han la sitt
tolvte stykke på tallerkenen. Nu gikk plukkfisken fløiten,
den som alltid fulgte efter en torskemiddag.
- Vær så god, skipper Bagge - forsyn Dem - fikk hun sig til
å si.
- Takk, frue, jeg begynner lissom å bli mett,men når kvinnen
frister, vet De, så er'e inte rart bevendt med vårs mannfolk.
Kvinnen forførte mig,og jeg åt, heter det. Ja, ja - ett støkke
tel for Demses skyld da, frue, og det trettende lå på tallerkenen.
Det fantes ikke et fiskeben ute til tjenerne. Fru Martens hadde bare sittet
og pirket i en fiskerumpe hele tiden. Men heldigvis forkynte en lyd fra
dypet at skipperen var forsynt. Tea og Maien begynte å knise. Konsulen
sendte dem et rasende blikk som betydde så mye som - marsj ut - hvis
dere ikke holder op øieblikkelig. Det var ingen ting som fortørnet
ham mer enn knis og latter ved bordet. Og dessuten måtte ingen fornærmelse
vederfares Bagge, som var nummer 1 av skipperne. Derfor hadde han også
fått æren av å føre "Teodora".
Lattermusklene hennes Tea lot sig vanskelig stagge når de engang
var kommet i bevegelse. Hver gang hun tenkte på skipperen - hun turde
ikke se på ham - tok latteren til å gurgle i halsen og bryte
ut i ubehersket lattersprut som fikk søtsuppen der fulgte efter
torsken til å skvalpe over. Det trakk op til en pinlig scene med
skjenn og utvisning, hadde ikke skipper Bagge reddet stillingen ved å
berette om apen eller rettere apinnen Barbra - kjæledeggen hans ombord
som gjorde all verdens skøierstreker. På den måten fikk
han lokket latteren fram over hele linjen. Selv fru Martens måtte
dra på smilebåndet, og Tea fikk utløsning for
sin tilbaketrengte latterkval.
Skipper Bagge forlot Berg med lommene fulle av strålende glasskuler
fra klinkeposene, perleringer og perlebånd som småjentene hadde
tredd på tråd av glassperler i alle farger, Karlemanns rødternede
lommetørklæ og en hel bunke blanke billeder - alt skulde byttes
mot skjell, koraller, kokosnøtter, en kanarifugl og en papegøie,
et spyd, en krigstromme og en tomahawk.
"Teodora" var sluttet for Melbourne med trelast fra Fredrikstad. Siden
skulde den seile med guano fra Sydhavsøiene over til Europa. Samme
turen flere ganger. Den traden var
skipper Bagge så vel vant med. En torsdag i førsten av juli
med fin bris og nordøstlig vind lå " Teodora" beredt til avgang.
Skipperen hadde drevet på for å komme avgårde en torsdag
og ikke bli liggende over til fredag som er en ulykkens dag. Skuter som
begynte reisen en fredag, hadde bare uhell i vente.
Har'u skipsnissen
med ombord - spurte Mathias skipperen.
- Anton båtsmann
har sørja for det, og så var alt all right.
Folk hadde tatt sig fri den torsdags eftermiddagen. Det vrimlet av mennesker
på bryggene, utover odder og skjær. Fullt av folk på
alle kanter. Det krydde av båter på fjorden, og de som hadde
sine ombord, rodde helt innat skipssiden. Koner og barn, kjærester
og venninner - alle måtte ha et siste glimt av mann, av far, bror
og kameraten.
Marianne var der i den lyse sirskjolen som flagret i vind lik et blafrende
seil. Laura - hjertevenninnen - satt og padlet med årene. Sjøl
stod hun smekker og rank som en mast forrest i båten med hånd
for munn og hojet. Blikket hennes søkte bare den ene - han som hun
hørte over alle andre ved ankerspillet. Når vinden bar imot
henne kunde hun skjelne ordene:
Nu stiger hjertet i vår
barm.
Med styrke løfter vi
vår arm.
Nu ruller blodet i vårt
bryst -
Nu hiver vi med liv og lyst.
Og Anne madam blev snart enke
igjen.
Men lenge hun sørget
ei over sin venn.
Og Anne madam hadde kjærester
ni - -
Og trofast det var hun mot
alle ti - -
Det
var på Teodora at Magnus blev shantysanger for alvor. Der traff han
Anton båtsmann som hadde fart i 25 år og var viden kjent for
sine shantier. Dessuten war mannskapet på Teodora en samling gode
sangere, og skipperen sjøl musikalsk med en dyp bass fra havets
dybder eller jordens indre. Han sørget alltid for å ha sang
på skuta si. Martens hadde bedt både skipper og mannskap
om å synge når de lettet anker, og synge gjorde de, så
det spurtes lenge efter. Folk kunde ikke minnes å ha hørt
noe vakrere eller sett finere syn da de blendende hvite seil blev heist
i den solknitrende luft. Stemningen grep alle. Shantiens ord kunde være
muntre nok, ja lettsindige til og med, men tonen hadde havets rytme - steg
og sank med bølgenes tunge dragsug.
Tea syntes hun var i en stor, vidunderlig kirke. Når sjøfolkene
satte i med omkvedet - Blow boys, blow - da var det som et mektig orgelbrus
- en røst fra det stormektige hav.
På våte veier vil
vi vandre
Blow boys blow.
Vi tager avskjed med hverandre
Blow boys, bully boys, blow
- - -
Men skipper Bagges yndlingsshanty
var Sally Brown. - Under tonene av Sally Brown forlot Teodora byfjorden,
rundet nesset og strøk til havs. "I spend my money whit my Sally
Brown".
Marianne viftet med et tørklæ, tørret vekk noen tårer
- viftet og viftet. Hun hadde lovt å være ham huld og tro i
tre lange år. "Men så ska det bli brøllop og en løsti
vinter, det kan du forlate dig på" - hadde Magnus sagt. Ringen hans
bar hun som pant. -
Rederen var ombord og fulgte til Ferder - han sammen med losen og skipper
og styrmannsfruene.
Jon og Will hadde tigget om å
bli med; men de skulde ro mor i steden. Hun satt i akterstavnen med småjentene.
Andrine holdt til forut med Karlemann, bleik og alvorsfull. Det var så
rart å se et skip forlate land og sjøfolka ta farvel med sine.
Det kom så mange slags tanker. Andrine måtte huske på'n
Lars som hun hadde et sted mellem Pensakola og Quebeck - om alt var vel.
Barna følte ingen sorg eller hjerteve. Det var bare en ting som
gjaldt for dem - at skipper Bagge snart kom igjen. De ønsket ikke
noe heller enn at reisen var slutt
til jul. Men 3 hele år - de blev lange - likeså lange for dem
som for Marianne.
Fra skipper og styrmenn lød kommandoen kjapt og greit. Umulig å
skjelne ordene for larmen av ankerspill og blafring av seil. De første
rærne blev halt bakk. Storrær og de bakerste seil fyltes
av vind og skuta svingte på flekken.
- Fyll forut - sett ned fokka - - hal merseil - bramseil og
fokk - - ankere for klysse - - Det gikk slag i slag. Så blev
det som et lite pusterum til de kom i åpnet farvann og kunde sette
alle seil til.
Det gikk i opfyllelse det byggmesteren hadde spådd - som en
svane skal hu ligge på bøljetoppen. Teodora svømte
som en svane på den dypblå, solglittrende fjord, og seilene
var som vinger på flukt mot det fremmede. Farten økte. Sjøen
vasket om baugen, Teodora lot efter sig et skummende, grønnhvitt
kjølvann som siste farvel.
En og annen ombord svingte med luen, men hvem - - Ingen var god for å
skjelne det.
Marianne blev stående forut i prammen til det bare var en flik av
seilene å se. Det mørke, krusete håret bruste om henne,
og det lyse sirsskjørtet vrengte sig i vind, kastet sig hit og dit
kring den slanke, mjuke skikkelsen. Hun enste det ikke. Det var Magnus
for alt, som dengang de danset sammen. De andre var ikke til for henne.
Da skuta forsvant kring odden, satte hun sig ned og storgråt, hulket
som en barnsunge.
- Ta inte slik på vei, da jente! Han Magnus kommer igjen, vetkje
- Laura rodde mot land
med kraftige åretak som en fullbefaren sjømann mens bølgene
klukket kring båten og smålo.
Det var tomt efter Teodora. På fjorden hadde hun staset op, og i
sinnene hadde hun ruvet stort. Men ute av øie ute av sinn. Så
også med Teodora. Ikke engang Marianne som var forlovet med lettmatros
Magnus Samuelsen tenkte synderlig mer på henne. Hun svang sig i dansen
om lørdags kveldene med andre lettmatroser. Ringen gjemte hun i
komodeskuffen. Marianne var så nett en skapning - så fjørande
lett, sa guttene.
I de stille, dunkle augustkvelder
når månen stor og rød krøp i hasselbuskene, gikk
Marianne i den lyse sirskjolen til dans sammen med Laura, og Malvine,
Julie og Bertine. Skogen gjenlød av sang og trekkspillåt.
Valsen var just den samme som den Julius brukte å spille:
Pigens
sinn er som vied
Er som fugl på taget.
Hvo som tror pigens ord,
Bliver visst bedraget.
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside |
Neste >
|