|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold,
2000.
Gå til: <
Forrige | Forside | Neste
>
SOMMER
Morell og plomme var avblomstret.
Det hadde summet og brust i drivkvite kroner fra morgen til kveld. Så
var det blitt stilt. Stæren hadde fått unger og sloppet de
blågrønne skallene på bakken. Karlemann fant dem en
dag og bragte dem til Andrine. Stæren sang ikke mer, men fløi
ustanselig med mat i nebbet. Mer - mer - mer - låt det i fuglekassene
dagen lang.
Epletrærne stod med knopper
og blomster, noen i rosa, andre så hvite som en snødrive.
Det duftet søtt av mandel og honning. Aldri var det vakrere på
Berg enn i fruktblomstringen ved pinsetider..
- Her er'e som i ei kjærke,
sa bondekonene når de kom med smør til frua og fikk titte
inn i havestua. Det kan vel inte væra finære i paradise, vetkje
- - -
Barna fant fiol og nøkleband
opunder fjellet, og moren stjal sig til å bryte av noen eplegreiner.
Martens likte det ikke. Men hun mente det kunde ikke være mer glede
ved noen epler enn med blomstene som hun satte i porselensvasene i havestuen.
Hun tilbad dem. De fylte hennes sjel med en sart lykke, og de lyste likesom
med en himmelsk glorie. Og havestuen på Berg var i pinsedagene som
en helligdom, der fru Martens gikk omkring fri for hverdagslivets tyngsler
og bekymmer, med et lykkelig smil og øine så milde når
de dvelte ved forårets blomster.
Senere i livet når Tea skulde
gjenkalle sig et billede av moren, så var det helst fra barndommens
pinsedager.
Det varte så kort med epleblomsten.
Den drysset av og lå som snø i hagegangene og på de
kålgrønne plener.
Så blev det syrinenes tid.
Men da kom der noe nervøst over moren. I timevis kunde hun vandre
utover kvelden og natten med vinduene åpne og rummet fylt av
duft fra syrinhekken utenfor der bugnet av hvite, blå og store rødfiolette
fjærdusker. En overdådig skjønnhet som gjorde henne
svimmel. Som for å finne ro la hun kinnet innatt de kjølige,
duftmettede klaser. Pinsetidens fred var ikke lenger. Forsommeren hadde
slik il og hast. Den var som et musikkstykke i mange satser. Den ene avløste
den andre eller det tonte sammen i et presto prestissimo. Syrinene falmet
og fulgtes av gullregn, snøball, ildrød kvede og bevende
løitnantshjerter i funklende karmin og gjennemstunget av en
isgrå pil. De stod som svulmende buketter og bød sig fram
på hver side av innelysthuset, men bleknet når deres tid var
omme. Da var pinnene der som en brusende fanfare - høirøde,
rosa og gule. De kastet sig utover grønnsværet på hver
side av hagetrappen og svømte i et hav av flaskegrønne, flikete
blader. Ved siden av dem stod blodbøken som i juni måned hadde
blodet så friskt strømmende gjennem bladenes årenett.
Hver grein endte i et ungt, blodrødt skudd som senere blev brunsvart
når blodet likesom størknet og levret sig.
Som en skjær og lys motsetning
holdt den broketbladede hyll til foran inngangen til villvinlysthuset og
blandet sine kremgule blomsterskjermer og lysegrønne, ofte helt
hvite blader med villvinens saftige grønne. Med hyllen i flor
holdt høisommeren sitt inntog på Berg. Og samstundes sprang
roser og kaprifol.
Rosenhekken løp blomsterhagen
rundt og fulgte gangenes snoinger og buktninger. Aldri kunde man se noe
yppigere og mer overdådig fruktbart enn rosenhekken i juli måned.
Tante Letta fortalte barna at
når rosene i Bergshagen blomstret så rikt og glødende,
så var det fordi de hadde drukket menneskeblod. Det var en
gammel slagmark, og dengang de grov i tomta fant de menneskeben. Tea hadde
tydelig sett at rosene til sine tider dryppet blod. Det var ikke fritt
for at det spøkte også, helst i den nederste hagen, der trærne
stod tett. Tante Letta fikk alltid en til å følge sig i alleen,
og når det tok til å skumre og svartne under linnetrærne,
vågde hverken Tea eller Maien å gå der. Om høst
og vinterkveldene når vinden rusket i trærne, og de gnikket
og gned greinene sine innat veggen, og fløien på tårntaket
vred og våndet sig og hylte som i ulidelig
smerte, og det skrek og jamret kring husnovene - hu - da var Tea ikke mye
modig. Det kunde og komme dødninger inn i stuen eller på kammerset
om natta - -. Det blev ikke bedre da Jon hadde lest i en bok at det var
usæle ånder som skrek efter vigslet jord. Ja, det gikk så
vidt at hun tok litt jord fra bror og søsters grav og strødde
under kammersvinduet. Tea tore aldri gå alene ut et ærend om
kvelden. På det svære, svarte, iskalde loftet som småjentene
måtte over for å komme på kammerset, var det farligst.
Der stod riktignok en nattlampe, det vil si et ølglass, fylt med
vann og olje og en ørliten veke svømmende på oljeflaten.
Men rett som det var tok den til å sprute og sprake og husere i glasset,
og det var verre enn sjølve mørket. Men et glimt var det
å styre efter - et troskyldig fyr på så farefull en vei
med stummende mørke og pusling og tusling i alle kroker. Huff -
det var mus på loftet også - - småjentene hadde alltid
hjertet i halsen til de fikk tak i dørvrideren på kammersdøra
og hivd sig innenfor. Det kom sig for en stor del derav at Jon og Will
hadde skremt dem. De lå på lur og kløp dem i bena. Dødningsklyp,
kalte de det.
Men når tusenhekken stod
i flor, var det ingen som tenkte på spøkeri og denslags. Der
var roser i alle former og farger. Gullgule Persian yellow i bugnende overflod
på lange svaie grener. Provence og Centifoliaroser i alle nyanser
fra lyserødt til dyp purpur og hvite, skjære uniker, så
fullkomne i skapning og skikkelse, som var de et ekte stykke Meissner porselen.
På hver side av hagetrappen klatret ørsmå pimpenilleroser
som småjentene kalte sine og brukte å pynte sig med når
de var bortbudne.
Sylterosene var mors roser. Dem
måtte barna aldri røre, like så lite som de fine remontantrosene
midt i hagen, for de var fars - gloire, la france, anedronning og den glødende
Fisher and Holms - et stort rundt bed fulltkranset av lubelia og
puretrum. Dem gikk han og gledet sig over hver kveld når han
kom hjem fra kontoret.
Et mer strålende høisommerbillede
kunde en ikke se for sine øine enn når fru Martens kom frisk
og feiende ned veranda og hagetrappen i en nystrøken
blåtøiskjole, en vidbremrnet italiener på hodet og et
stort hvitt kjøkkenforklæ og gav sig til å sanke roser.
Småjentene kom dansende efter, og Karlemann til slutt. Den ranke
skikkelse med den vakre profil og blomstrende ansiktsfarve tok sig glimrende
ut i solskinnet der sivet inn mellem alt slags bladverk og la sig som lysende
flekker over grønnsvær og ganger, eller strålte uhindret
fra en høi, blå himmel. Barn og blomster elsket hun overalt
på jord, og med barna i hælene gikk hun hekken rundt og sanket
forklædet fullt av store, falleferdige roser som skar i det fiolette,
og dessuten stod i veien for knoppen, der stakk fram innunder rosenbladene.
- Den, Tea, kan du ta, den er
ingen stas ved lenger. Men knoppen må du spare. Og som for sig selv
kunde hun si - den er rød og frisk som en barnemunn.
- Fritt for den svære rosa
- ropte Karlemann. Han hadde sett sig ut en diger, blass bollerose.
- Ja, ta'n du - den er noe for
dig, sa Tea.
Da gutten nappet den til sig,
drysset rosenbladene og et helt reir av klypedyr for omkring i hånden
hans, opover håndleddet og innunder skjortelinningen.
Æsj - hu - u - u - de biter
- frels mig - hu -u-u-
Han brølte til moren fikk
vrengt av ham bluse og skjorte og overbevist ham om at der fantes ikke
ett klypedyr igjen. Men enda syntes han det krøp over hele
kroppen.
- Kom hit, Karlemann, skal du
se noe rart! Skynd dig, eller går'n sin vei.
Maien hadde opdaget gullsmeden
oppi en unikarose. Den lå og sov likesom på hvite silkeputer
med et stenk av rødt. Sjøl skinte den i gull og grønt
og fiolett - et under så vakkert. Karlemann klødde'n på
ryggen med et strå: Pirket den under maven. Ikke en rørelse.
Dau og dorsk var'n. Gullsmeden var ikke til å leke med. Det var ikke
noe moro med rosene heller.
- Dem er bare for jenter, dem,
sa'n - og så drog han bort til bassenget og seilbåten.
Det varte ikke lenge før
han satte i et hyl som fikk Andrine til å komme styrtende. Mor og
småjentene kastet rosene og for avgårde. Gutten hadde fått
krabbet sig opover stenkanten, men hylte som en gris, skjønt han
lå velberget i Andrines armer.
- Inte gråte, Karlemann!
Vær gla du, vennen, at Gud hjælpte dig op av det stygge vannet.
- Jeg - hu, hu, jeg kom opa mæi
- leine, jeg - hu, hu, ingen hjælpte mæi - hu -. Han hikstet
og gråt lenge efter at alt var vel overstått.
Imidlertid hadde fru Martens gått
hekken rundt og sanket forklæet fullt. Så satte hun sig i solskinnet
på havetrappen og skilte rosenbladene fra de grønne, blanke
fruktknuter med dusker av gule støvknapper. Dem sendte hun over
i fanget til småjentene, mens hun lot de røde kroner gli ned
i et trau. For en vellyst å la fingrene sildre gjennem bladhaugen.
Så blev de satt på matkammerset og fikk en neve salt over sig.
Ellers kunde de råtne, sa moren. Men da blev rosenbladene klisne
og fuktige og mistet glansen.
- Nå er de ikke et grand
pene mer - sa Tea - så vakre som de var.
- Vent bare, barnet mitt, skal
du se at rosene blir enda deiligere.
Stadig sanket moren nye roser,
saltet dem, rørte i dem daglig, vred dem og la dem utover papir
til tørk. Ingenting av alt det moren gjorde, var så morsomt
som dette med rosene. Jo, en ting var enda morsommere - blomsterløken
som hun puttet i potter om høsten og stod mørkt til innunder
jul, da den kom op av kjelleren med en gulgrønn spire som Tea fulgte
med spenning til hyasinten follet ut klokke for klokke. Naturen var full
av undere som blev barna på Berg rikelig til del.
Småjentene kikket ofte innom
stabburet om høsten for å se hvordan det gikk med rosene.
Litt efter litt krøllet bladene sig sammen som teblader, men duften
hadde de i behold. Senhøstes når rosene i hagen lengst var
forbi, lurte småjentene sig inn til dem og stakk nesene ned i de
sammenkrøllete blader. Akk, som de duftet! Og enda deiligere blev
de, da moren drysset lavendler og kongerøkelse i trauet og helte
blandingen i potpourrikrukker som hadde plassen sin under spillbordet i
salen. Den krukken var vel morsom å åpne og så suge lukten
til sig. Den gjømte på sommerens høieste trumf, rosene,
og minnet om dem kaltes tilbake når moren vinterkveldene, og
helst om søndagene, la dem på ovnen i langstuen - den koselige,
gammeldagse stuen med mahogni og hestehår så blankt og hårdt
at en kunde ake kjelke på setene, og hvor duften fra sylterosene
strømmet en imøte og bragte fest og glede over livet.
Men lavendlene - - --- ja, de
var et eventyr for sig. De var til likestor hygge for mennesker om for
vingete skapninger. Tidlig om våren albuet lavendelhekken sig op
av snøen - grå, mest utdød å se til: Men i mai
var den et irrgrønt slør av nye, brusende skudd som først
i juli tok til å blåne, og i august stod som en skog av blåfiolette
fjærer. Lavendlene var sprunget. Lokket av veilukten yrte det med
insekter. De måtte sikkert komme lang veis fra. Kanskje hadde de
reist mangfoldige mil for å komme i Bergshagen. Fra den tidlige morgenstund
surret og summet det i hekken av bi og humle. Hvordan visste de at lavendlene
blomstret? De luktet det, sa Andrine. Lavendelhekken var som et helt orkester.
- Bi-i-i-i - sa biene.
- Bur-ur-ur - sa humlene.
Men sommerfuglene sa ingenting
- bare spilte ut de blå, gule, grønne, brune og røde
silkekjolene sine og hvirvlet om hverandre - yre av duften. For en strålende
ballett! Iblandt slapp de sig ned i blomsterkronene og drakk av blomstersaften
- bare et øieblikk - så hvirvlet de atter videre i sanseløs
rus.
Tea stod der om eftermiddagen
når solen sank bak fjerne blå åser. Da var livet som
slukt, og ballet avblåst. Hekken lå forlatt og dunkelblå.
Biene drog hjem til kubene sine.
Sommerfuglene flagret inn i buskene. Men humlene krøp så langt
inn i blomsten som råd var. De vilde være de første
næste morgen når biene atter møtte op, og sommerfuglene
begynte dansen.
Tea hørte tunge skritt
i singelen. Det var faren som kom hjem fra kontoret etter en slitsom dag.
Hun sprang ham imøte, la hånden i hans og drog
ham bortat lavendelhekken. Alt hun hadde sett av yrende liv fortalte hun
far sin. Men nu fikk hun øie på noe hun ikke hadde sett før
- det lå strødd med lodne, gulbrune kropper under hekken.
Faren pirket dem fram med stokken.
De var døde.
- Hvem har drept dem, far?
- De iltre biene har med et lite
giftig stikk ryddet konkurrentene av veien. Det er kampen for tilværeisen
- barnet mitt - den kjenner du Gudskjelov ikke enda.
Han strøk henne vart over
håret, tok henne til sig og så inn i de sorgløse barneøine.
- Tea - Tea! -- Andrine ropte
henne inn til kvelds. Maien og Karlmann har lagt sig for lenge siden
- - -
Gid, så urettferdig! Alltid
skulde hun følge søsteren som var 3 år yngre- -. Kunde
hun ikke heller få være i lag med Will som bare var 2 år
eldre. Men nei da - -. Maien og hun hørte sammen som erteris. Likt
klædde var de også, akkurat som tvillinger.
Martens blev stående oppe
på verandaen. Aldri fikk han sett sig mett. En vidunderlig symfoni
av farger. De mangfoldige trekroner vevet inn i hverandre - hyllens gulhvite,
linnenes gulgrønne, det myrtegrønne, næsten svarte
løv på ask, or, eik, og bjørkestammenes lyse silketråder
smettet inn i det deilige gobelin der til forgrunn hadde de dristige, messinggule
og branngule liljer, brennende kjærlighet, hete som glør,
himmelblå iris, konvolvelus, lubelia og nemophile som leende barneøine.
Roser, levkøi, asters, georginer og sinjer i alle nyanser - fiolett,
blått, gult, rødt. Og den sorte stokkrosen som den eneste,
dystre akkord i den muntre, farge, glade konsert.
Sommerkveldene tok trettheten
vekk og gjorde skipsreder Martens til et nytt menneske. Kunde han bare
få Stor-Tea til å ta det med ro, så de sammen kunde nyte
skjønnheten. Men hun hadde det så ansamt støtt.
Nu var det lavendlene hun ikke
fikk fred for. - I kveld må de plukkes - - ropte hun op til ham.
Myggen biter. Svalen flyr lavt, og den svarte snilen er fremme.
Martens gikk inn og pikket på
barometret. Det falt. Han og guttene gikk igang med å plukke lavendler,
bundte og bære dem på loftet til tørk for siden å
strøes mellem roser og sammen med dem bringe vellukt i stuene. Lavendelkvaster
blev lagt i linnetskapet, eller mellem vintertøiet mot møll.
En del blev puttet i krydderposer mot tannverk, til lise og lindring for
en sutrende barnunge.
Lavendlene kunde en ikke være
foruten. De fordrev pest og vonde ånder, sa jomfru Anne. Hun tok
i all hemmelighet noen lavendelblomster og la i bløtt og dryppet
et par dråper i brøddeigen. De bevarte brødet fra å
mugne.
Hylleblomsten var under tak for
lenge siden og var nyttig om vinteren enten det gjaldt snue eller feber.
En kopp kokhet hyllete gav varme i kroppen, jog blodet friskt gjennem årene
og åpnet porene, så svetten piplet fram. Dengang Karlemann
hadde "glør i halsen", som han sa, og det var "varme" i sengen hans,
kjørte Andrine i ham hyllete, og forkjølelsen gav sig.
Både Andrine og frua trodde
mer på urter enn på doktor, men det vågde de ikke å
si høit, og når Andrine for gjennem huset med en gnistrende
briskekvist, var hun på lag å se til som en trollkjerring.
For sin tid var kjøkkenhagen
på Berg merkelig innholdsrik. Det var ikke bare sin egen husholdning
fru Martens hadde å tenke på. Hun skulde ruste ut skipene med
kålrabi og grønnt i tønnevis.
Hun og jomfru Anne stod for nedsaltningen,
tok grønnsakene like fra jorden, uten skylling og saltet dem ned
lagvis. Da holdt de sig som friske hele tiden, og Martens hadde hverken
skjørbuk eller beriberi på skutene sine. Fru Martens kjente
nok til at det grønne var såre godt og gagnlig for mennesker
som for dyr, selv om vitaminene enda ikke var opfunnet.
I Malla Sopp hadde hun en god
støtte. Malla sanket ikke bare soppen om høsten, men tidlig
om våren strente hun efter karvekål, og i august for hun efter
alle åkerreiner og samlet karve som jomfrua skulde ha å blande
i den mørke, saftige hjemmerug til brød og skonrok.
Frua på Berg hadde nok å
henge fingrene i, selv om hun hadde gode hjelpesmenn. Sjøl var hun
centrum hvorom alt dreide sig. Sommeren som alle andre kunde glede sig
til å nyte, var for henne travleste tiden. Aldri hadde hverken hun
eller Martens tatt sig en feriedag. Når slekt og venner kom på
besøk for dager og uker eller slo sig ned på verandaen med
en kopp sjokolade en formiddagsstund eller te om eftermiddagen, blev de
aldri trett av å legge ut om hvor deilig hun bodde - ja, hun visste
nok ikke å godt hun hadde det med slike store, gilde rum og sånn
have - - -
- - - Men fru Martens satt som
på glør for rips og stikkelsbær som var bortbestilt
og tok til å drysse, og bringebæra som måtte plukkes,
ellers falt de av eller råtnet. Sukkerertene blev trene. Piltertene
for gamle. Når gjestene blev fulgt til grinden fikk de med sig et
uhyre av en blomsterbukett, samlet fra alle bed og busker, og frukt i poser
og kurver. Tea Martens hadde jo så nok - Hun måtte være
glad til å bli det kvitt - -
Fredag og lørdag var de
store blomsterdager på Berg. Der blev skåret blomster i haugevis,
og dertil aspargesgrønt, båndsgras og broket lauv. De for
omkring, frua og småjentene. Men øverstbefalende var Malla
Sopp. Hun tok "10 øre pokketen" og hadde 10 øre av krona.
Det var ingen strålende fortjeneste for noen av partene; men mor
Sopp regnet det for en god jobb. Kunde hun få kranglet sig til noe
mer enn tiøringen, så var pengene hennes. Men fast måtte
pokketten være - full av blomme - inte sånt fanteri som Tea
for med - sette sammens etter kuløren. Nei takk sa'n, smak hadde
dem sjølve. Det var blomstær dem vilde ha for pengæ.
-
For fru Martens var blomsterpengene
gjevere enn annen mynt. Dem kunde hun gjøre med som hun vilde. Derfor
var det utrolig slik som hun orket å renne hagen rundt om lørdags
eftermiddagen når de kom i flokk og følge og skulde ha blomster
til "grava, eller for et par skilling til "å pønte op i stua¯.
Det overflødige hjertelag løp av med henne. De gikk bort
med favnen full, og de kom igjen alle lørdager så lenge sommeren
varte, ofte sent på kvelden når frua var sigende trøtt.
- Kom nå mor - - å
ta det med ro og slå dig ned på benken her hos mig - -
Martens holdt så uendelig
mye mer av henne, enn hun av ham. Han følte trang til å ha
henne hos sig, at de i fellesskap kunde nyte den skjønnhet de sammen
hadde skapt.
Sommerkvelden spant sitt slør
over trær, busker og blomster. Konturene løstes op. Det hele
fløt mer og mer sammen til et vakt drømmesyra.
Gå til: <
Forrige | Toppen | Forside
| Neste >
|