Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >
 

SOMMER

       Morell og plomme var avblomstret. Det hadde summet og brust i drivkvite kroner fra morgen til kveld. Så var det blitt stilt. Stæren hadde fått unger og sloppet de blågrønne skallene på bakken. Karlemann fant dem en dag og bragte dem til Andrine. Stæren sang ikke mer, men fløi ustanselig med mat i nebbet. Mer - mer - mer - låt det i fuglekassene dagen lang.
       Epletrærne stod med knopper og blomster, noen i rosa, andre så hvite som en snødrive. Det duftet søtt av mandel og honning. Aldri var det vakrere på Berg enn i fruktblomstringen ved pinsetider..
       - Her er'e som i ei kjærke, sa bondekonene når de kom med smør til frua og fikk titte inn i havestua. Det kan vel inte væra finære i paradise, vetkje - - -
       Barna fant fiol og nøkleband opunder fjellet, og  moren stjal sig til å bryte av noen eplegreiner. Martens likte det ikke. Men hun mente det kunde ikke være mer glede ved noen epler enn med blomstene som hun satte i porselensvasene i havestuen. Hun tilbad dem. De fylte hennes sjel med en sart lykke, og de lyste likesom med en himmelsk glorie. Og havestuen på Berg var i pinsedagene som en helligdom, der fru Martens gikk omkring fri for hverdagslivets tyngsler og bekymmer, med et lykkelig smil og øine så milde når de dvelte ved forårets blomster.
       Senere i livet når Tea skulde gjenkalle sig et billede av moren, så var det helst fra barndommens pinsedager.
       Det varte så kort med epleblomsten. Den drysset av og lå som snø i hagegangene og på de kålgrønne plener.
       Så blev det syrinenes tid. Men da kom der noe nervøst over moren. I timevis kunde hun vandre utover kvelden og natten med  vinduene åpne og rummet fylt av duft fra syrinhekken utenfor der bugnet av hvite, blå og store rødfiolette fjærdusker. En overdådig skjønnhet som gjorde henne svimmel. Som for å finne ro la hun kinnet innatt de kjølige, duftmettede klaser. Pinsetidens fred var ikke lenger. Forsommeren hadde slik il og hast. Den var som et musikkstykke i mange satser. Den ene avløste den andre eller det tonte sammen i et presto prestissimo. Syrinene falmet og fulgtes av gullregn, snøball, ildrød kvede og bevende løitnantshjerter i funklende karmin og  gjennemstunget av en isgrå pil. De stod som svulmende buketter og bød sig fram på hver side av innelysthuset, men bleknet når deres tid var omme. Da var pinnene der som en brusende fanfare - høirøde, rosa og gule. De kastet sig utover grønnsværet på hver side av hagetrappen og svømte i et hav av flaskegrønne, flikete blader. Ved siden av dem stod blodbøken som i juni måned hadde blodet så friskt strømmende gjennem bladenes årenett. Hver grein endte i et ungt, blodrødt skudd som senere blev brunsvart når blodet likesom størknet og levret sig.
       Som en skjær og lys motsetning holdt den broketbladede hyll til foran inngangen til villvinlysthuset og blandet sine kremgule blomsterskjermer og lysegrønne, ofte helt hvite blader med villvinens saftige grønne. Med hyllen i flor  holdt høisommeren sitt inntog på Berg. Og samstundes sprang roser og kaprifol.
       Rosenhekken løp blomsterhagen rundt og fulgte gangenes snoinger og buktninger. Aldri kunde man se noe yppigere og mer overdådig fruktbart enn rosenhekken i juli måned.
       Tante Letta fortalte barna at når rosene i Bergshagen blomstret så rikt og glødende, så var det fordi de hadde drukket menneskeblod. Det var en   gammel slagmark, og dengang de grov i tomta fant de menneskeben. Tea hadde tydelig sett at rosene til sine tider dryppet blod. Det var ikke fritt for at det spøkte også, helst i den nederste hagen, der trærne stod tett. Tante Letta fikk alltid en til å følge sig i alleen, og når det tok til å skumre og svartne under linnetrærne, vågde hverken Tea eller Maien å gå der. Om høst og vinterkveldene når vinden rusket i trærne, og de gnikket og gned greinene sine innat veggen, og fløien på tårntaket vred og våndet sig og hylte som i ulidelig       smerte, og det skrek og jamret kring husnovene - hu - da var Tea ikke mye modig. Det kunde og komme dødninger inn i stuen eller på kammerset om natta - -. Det blev ikke bedre da Jon hadde lest i en bok at det var usæle ånder som skrek efter vigslet jord. Ja, det gikk så vidt at hun tok litt jord fra bror og søsters grav og strødde under kammersvinduet. Tea tore aldri gå alene ut et ærend om kvelden. På det svære, svarte, iskalde loftet som småjentene måtte over for å komme på kammerset, var det farligst. Der stod riktignok en nattlampe, det vil si et ølglass, fylt med vann og olje og en ørliten veke svømmende på oljeflaten. Men rett som det var tok den til å sprute og sprake og husere i glasset, og det var verre enn sjølve mørket. Men et glimt var det å styre efter - et troskyldig fyr på så farefull en vei med stummende mørke og pusling og tusling i alle kroker. Huff - det var mus på loftet også - - småjentene hadde alltid hjertet i halsen til de fikk tak i dørvrideren på kammersdøra og hivd sig innenfor. Det kom sig for en stor del derav at Jon og Will hadde skremt dem. De lå på lur og kløp dem i bena. Dødningsklyp, kalte de det.
       Men når tusenhekken stod i flor, var det ingen som tenkte på spøkeri og denslags. Der var roser i alle former og farger. Gullgule Persian yellow i bugnende overflod på lange svaie grener. Provence og Centifoliaroser i alle nyanser fra lyserødt til dyp purpur og hvite, skjære uniker, så fullkomne i skapning og skikkelse, som var de et ekte stykke Meissner porselen. På hver side av hagetrappen klatret ørsmå pimpenilleroser som småjentene kalte sine og brukte å pynte sig med når de var bortbudne.
       Sylterosene var mors roser. Dem måtte barna aldri røre, like så lite som de fine remontantrosene midt i hagen, for de var fars - gloire, la france, anedronning og den glødende Fisher and Holms -  et stort rundt bed fulltkranset av lubelia og puretrum. Dem gikk han og gledet sig over hver kveld  når han kom hjem fra kontoret.
       Et mer strålende høisommerbillede kunde en ikke se for sine øine enn når fru Martens kom frisk og feiende ned veranda og hagetrappen i en nystrøken   blåtøiskjole, en vidbremrnet italiener på hodet og et stort hvitt kjøkkenforklæ og gav sig til å sanke roser. Småjentene kom dansende efter, og Karlemann til slutt. Den ranke skikkelse med den vakre profil og blomstrende ansiktsfarve tok sig glimrende ut i solskinnet der sivet inn mellem alt slags bladverk og la sig som lysende flekker over grønnsvær og ganger, eller strålte uhindret fra en høi, blå himmel. Barn og blomster elsket hun overalt på jord, og med barna i hælene gikk hun hekken rundt og sanket forklædet fullt av store, falleferdige roser som skar i det fiolette, og dessuten stod i veien for knoppen, der stakk fram innunder rosenbladene.
       - Den, Tea, kan du ta, den er ingen stas ved lenger. Men knoppen må du spare. Og som for sig selv kunde hun si - den er rød og frisk som en barnemunn.
       - Fritt for den svære rosa - ropte Karlemann. Han hadde sett sig ut en diger, blass bollerose.
       - Ja, ta'n du - den er noe for dig, sa Tea.
       Da gutten nappet den til sig, drysset rosenbladene og et helt reir av klypedyr for omkring i hånden hans, opover håndleddet og innunder     skjortelinningen.
       Æsj - hu - u - u - de biter - frels mig - hu -u-u-
       Han brølte til moren fikk vrengt av ham bluse og skjorte og overbevist ham om at der fantes ikke ett klypedyr igjen. Men enda syntes han det krøp  over hele kroppen.
       - Kom hit, Karlemann, skal du se noe rart! Skynd dig, eller går'n sin vei.
       Maien hadde opdaget gullsmeden oppi en unikarose. Den lå og sov likesom på hvite silkeputer med et stenk av rødt. Sjøl skinte den i gull og grønt og fiolett - et under så vakkert. Karlemann klødde'n på ryggen med et strå: Pirket den under maven. Ikke en rørelse. Dau og dorsk var'n. Gullsmeden var ikke til å leke med. Det var ikke noe moro med rosene heller.
       - Dem er bare for jenter, dem, sa'n - og så drog han bort til bassenget og seilbåten.
       Det varte ikke lenge før han satte i et hyl som fikk Andrine til å komme styrtende. Mor og småjentene kastet rosene og for avgårde. Gutten hadde fått krabbet sig opover stenkanten, men hylte som en gris, skjønt han lå velberget i Andrines armer.
       - Inte gråte, Karlemann! Vær gla du, vennen, at Gud hjælpte dig op av det stygge vannet.
       - Jeg - hu, hu, jeg kom opa mæi - leine, jeg - hu, hu, ingen hjælpte mæi - hu -. Han hikstet og gråt lenge efter at alt var vel overstått.
       Imidlertid hadde fru Martens gått hekken rundt og sanket forklæet fullt. Så satte hun sig i solskinnet på havetrappen og skilte rosenbladene fra de grønne, blanke fruktknuter med dusker av gule støvknapper. Dem sendte hun over i fanget til småjentene, mens hun lot de røde kroner gli ned i et trau. For en vellyst å la fingrene sildre gjennem bladhaugen. Så blev de satt på matkammerset og fikk en neve salt over sig. Ellers kunde de råtne, sa moren. Men da blev rosenbladene klisne og fuktige og mistet glansen.
       - Nå er de ikke et grand pene mer - sa Tea - så vakre som de var.
       - Vent bare, barnet mitt, skal du se at rosene blir enda deiligere.
       Stadig sanket moren nye roser, saltet dem, rørte i dem daglig, vred dem og la dem utover papir til tørk. Ingenting av alt det moren gjorde, var så morsomt som dette med rosene. Jo, en ting var enda morsommere - blomsterløken som hun puttet i potter om høsten og stod mørkt til innunder jul, da den kom op av kjelleren med en gulgrønn spire som Tea fulgte med spenning til hyasinten follet ut klokke for klokke. Naturen var full av undere som blev barna på Berg rikelig til del.
       Småjentene kikket ofte innom stabburet om høsten for å se hvordan det gikk med rosene. Litt efter litt krøllet bladene sig sammen som teblader, men duften hadde de i behold. Senhøstes når rosene i hagen lengst var forbi, lurte småjentene sig inn til dem og stakk nesene ned i de sammenkrøllete blader. Akk, som de duftet! Og enda deiligere blev de, da moren drysset lavendler og kongerøkelse i trauet og helte blandingen i potpourrikrukker som hadde plassen sin under spillbordet i salen. Den krukken var vel morsom å åpne og så suge lukten til sig. Den gjømte på sommerens høieste trumf, rosene, og minnet om dem kaltes tilbake når moren  vinterkveldene, og helst om søndagene, la dem på ovnen i langstuen - den koselige, gammeldagse stuen med mahogni og hestehår så blankt og hårdt at en kunde ake kjelke på setene, og hvor duften fra sylterosene strømmet en imøte og bragte fest og glede over livet.
       Men lavendlene - - --- ja, de var et eventyr for sig. De var til likestor hygge for mennesker om for vingete skapninger. Tidlig om våren albuet lavendelhekken sig op av snøen - grå, mest utdød å se til: Men i mai var den et irrgrønt slør av nye, brusende skudd som først i juli tok til å blåne, og i august stod som en skog av blåfiolette fjærer. Lavendlene var sprunget. Lokket av veilukten yrte det med insekter. De måtte sikkert komme lang veis fra. Kanskje hadde de reist mangfoldige mil for å komme i Bergshagen. Fra den tidlige morgenstund surret og summet det i hekken av bi og humle. Hvordan visste de at lavendlene blomstret? De luktet det, sa Andrine. Lavendelhekken var som et helt orkester.
       - Bi-i-i-i - sa biene.
       - Bur-ur-ur - sa humlene.
       Men sommerfuglene sa ingenting - bare spilte ut de blå, gule, grønne, brune og røde silkekjolene sine og hvirvlet om hverandre - yre av duften. For en strålende ballett! Iblandt slapp de sig ned i blomsterkronene og drakk av blomstersaften - bare et øieblikk - så hvirvlet de atter videre i sanseløs rus.
       Tea stod der om eftermiddagen når solen sank bak fjerne blå åser. Da var livet som slukt, og ballet avblåst. Hekken lå forlatt og dunkelblå.
       Biene drog hjem til kubene sine. Sommerfuglene flagret inn i buskene. Men humlene krøp så langt inn i blomsten som råd var. De vilde være de  første næste morgen når biene atter møtte op, og sommerfuglene begynte dansen.
       Tea hørte tunge skritt i singelen. Det var faren som kom hjem fra kontoret etter en slitsom dag. Hun sprang ham imøte, la hånden i hans og drog       ham bortat lavendelhekken. Alt hun hadde sett av yrende liv fortalte hun far sin. Men nu fikk hun øie på noe hun ikke hadde sett før - det lå strødd med lodne, gulbrune kropper under hekken.
       Faren pirket dem fram med stokken. De var døde.
       - Hvem har drept dem, far?
       - De iltre biene har med et lite giftig stikk ryddet konkurrentene av veien. Det er kampen for tilværeisen - barnet mitt - den kjenner du Gudskjelov ikke enda.
       Han strøk henne vart over håret, tok henne til sig og så inn i de sorgløse barneøine.
       - Tea - Tea! -- Andrine ropte henne inn til kvelds. Maien og Karlmann har lagt sig for lenge  siden - - -
       Gid, så urettferdig! Alltid skulde hun følge søsteren som var 3 år yngre- -. Kunde hun ikke heller få være i lag med Will som bare var 2 år eldre. Men nei da - -. Maien og hun hørte sammen som erteris. Likt klædde var de også, akkurat som tvillinger.
       Martens blev stående oppe på verandaen. Aldri fikk han sett sig mett. En vidunderlig symfoni av farger. De mangfoldige trekroner vevet inn i hverandre - hyllens gulhvite, linnenes gulgrønne, det myrtegrønne, næsten svarte løv på ask, or, eik, og bjørkestammenes lyse silketråder smettet inn i det deilige gobelin der til forgrunn hadde de dristige, messinggule og branngule liljer, brennende kjærlighet, hete som glør, himmelblå iris, konvolvelus, lubelia og nemophile som leende barneøine. Roser, levkøi, asters, georginer og sinjer i alle nyanser - fiolett, blått, gult, rødt. Og den sorte stokkrosen som den eneste, dystre akkord i den muntre, farge, glade konsert.
       Sommerkveldene tok trettheten vekk og gjorde skipsreder Martens til et nytt menneske. Kunde han bare få Stor-Tea til å ta det med ro, så de sammen kunde nyte skjønnheten. Men hun hadde det så ansamt støtt.
       Nu var det lavendlene hun ikke fikk fred for. - I kveld må de plukkes - - ropte hun op til ham. Myggen biter. Svalen flyr lavt, og den svarte snilen er fremme.
       Martens gikk inn og pikket på barometret. Det falt. Han og guttene gikk igang med å plukke lavendler, bundte og bære dem på loftet til tørk for siden å strøes mellem roser og sammen med dem bringe vellukt i stuene. Lavendelkvaster blev lagt i linnetskapet, eller mellem vintertøiet mot møll. En del blev puttet i krydderposer mot tannverk, til lise og lindring for en sutrende barnunge.
       Lavendlene kunde en ikke være foruten. De fordrev pest og vonde ånder, sa jomfru Anne. Hun tok i all hemmelighet noen lavendelblomster og la i bløtt og dryppet et par dråper i brøddeigen. De bevarte brødet fra å mugne.
       Hylleblomsten var under tak for lenge siden og var nyttig om vinteren enten det gjaldt snue eller feber. En kopp kokhet hyllete gav varme i kroppen, jog blodet friskt gjennem årene og åpnet porene, så svetten piplet fram. Dengang Karlemann hadde "glør i halsen", som han sa, og det var "varme" i sengen hans, kjørte Andrine i ham hyllete, og forkjølelsen gav sig.
       Både Andrine og frua trodde mer på urter enn på doktor, men det vågde de ikke å si høit, og når Andrine for gjennem huset med en gnistrende briskekvist, var hun på lag å se til som en trollkjerring.
       For sin tid var kjøkkenhagen på Berg merkelig innholdsrik. Det var ikke bare sin egen husholdning fru Martens hadde å tenke på. Hun skulde ruste ut skipene med kålrabi og grønnt i tønnevis.
       Hun og jomfru Anne stod for nedsaltningen, tok grønnsakene like fra jorden, uten skylling og saltet dem ned lagvis. Da holdt de sig som friske hele tiden, og Martens hadde hverken skjørbuk eller beriberi på skutene sine. Fru Martens kjente nok til at det grønne var såre godt og gagnlig for mennesker som for dyr, selv om vitaminene enda ikke var opfunnet.
       I Malla Sopp hadde hun en god støtte. Malla sanket ikke bare soppen om høsten, men tidlig om våren strente hun efter karvekål, og i august for hun efter alle åkerreiner og samlet karve som jomfrua skulde ha å blande i den mørke, saftige hjemmerug til brød og skonrok.
       Frua på Berg hadde nok å henge fingrene i, selv om hun hadde gode hjelpesmenn. Sjøl var hun centrum hvorom alt dreide sig. Sommeren som alle andre kunde glede sig til å nyte, var for henne travleste tiden. Aldri hadde hverken hun eller Martens tatt sig en feriedag. Når slekt og venner kom på besøk for dager og uker eller slo sig ned på verandaen med en kopp sjokolade en formiddagsstund eller te om eftermiddagen, blev de aldri trett av å legge ut om hvor deilig hun bodde - ja, hun visste nok ikke å godt hun hadde det med slike store, gilde rum og sånn have - - -
       - - - Men fru Martens satt som på glør for rips og stikkelsbær som var bortbestilt og tok til å drysse, og bringebæra som måtte plukkes, ellers  falt de av eller råtnet. Sukkerertene blev trene. Piltertene for gamle. Når gjestene blev fulgt til grinden fikk de med sig et uhyre av en blomsterbukett, samlet fra alle bed og busker, og frukt i poser og kurver. Tea Martens hadde jo så nok - Hun måtte være glad til å bli det kvitt - -
       Fredag og lørdag var de store blomsterdager på Berg. Der blev skåret blomster i haugevis, og dertil aspargesgrønt, båndsgras og broket lauv. De for omkring, frua og småjentene. Men øverstbefalende var Malla Sopp. Hun tok "10 øre pokketen" og hadde 10 øre av krona. Det var ingen strålende fortjeneste for noen av partene; men mor Sopp regnet det for en god jobb. Kunde hun få kranglet sig til noe mer enn tiøringen, så var pengene hennes. Men fast måtte pokketten være - full av blomme - inte sånt fanteri som Tea for med - sette sammens etter kuløren. Nei takk sa'n, smak hadde dem sjølve. Det var blomstær dem vilde ha for pengæ. -
       For fru Martens var blomsterpengene gjevere enn annen mynt. Dem kunde hun gjøre med som hun vilde. Derfor var det utrolig slik som hun orket å renne hagen rundt om lørdags eftermiddagen når de kom i flokk og følge og skulde ha blomster til "grava, eller for et par skilling til "å pønte op i stua¯. Det overflødige hjertelag løp av med henne. De gikk bort med favnen full, og de kom igjen alle lørdager så lenge sommeren varte, ofte sent på kvelden når frua var sigende trøtt.
       - Kom nå mor - - å ta det med ro og slå dig ned på benken her hos mig - -
       Martens holdt så uendelig mye mer av henne, enn hun av ham. Han følte trang til å ha henne hos sig, at de i fellesskap kunde nyte den skjønnhet de sammen hadde skapt.
       Sommerkvelden spant sitt slør over trær, busker og blomster. Konturene løstes op. Det hele fløt mer og mer sammen til et vakt drømmesyra.
 
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside |  Neste >