Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >
 

KONGEN KOMMER

            Kongens komme, og jernbanens innvielse hadde et helt år - ja mer, fylt sinnene og optatt alle - små og store - helst dem som aldri hadde sett en konge før, bare hørt om ham i eventyret; og det var de fleste - og så alle byens damer som ikke hadde snakket om annet i te og kaffeslaberaser enn kong Oskar. Gud - så nydelig! Den deiligste mann på jorden. Fantes ikke hans make  i Norge eller broderlandet. Ja, frk. Hermansen med de utspilte neseborene sa at hun kom til å dåne av lykke hvis kongen så på henne. Dertil kom den store begivenhet - jernbanen. Hele byen stod på ende lange tider før og lenge efter. Tenk et dampende tog som trillet like inn i byens bankende hjerte og tvers gjennem fjellet - et mirakel å regne for. Der hevet sig røster imot en slik  ordning. Skyte bort en masse penger i en kostbar tunnel når de hadde overflødig plass på løkkene utenfor byen. En mann fikk skutt bort det ene øiet sitt også og het fra den stund Tunnel-Andersen. Dessuten måtte jernbanen kline sig innat fjellet på en smal jordstrimmel som hadde glidd ut mange ganger under jordras og jordskjelv, den gang husene lå i leirsørpa og fløt. Menneskene blev reddet, men grisene satte livet til under forferdelige hyl, og på de svømmende hustak flakset haner og høner og kaklet og gol efter hjelp - hjelp -
            De få som talte imot tunnelen tilhørte et parti man dengang ikke regnet med. Kjøbmann Markussen sa om deres fører - Johan Sverdrup - da han holdt sin jomfrutale i tinget, at man har hørt en lus hoste.
            Nei, de gode, gamle borgere vilde ikke la sig si. Gjennem fjellet skulde toget gå med dunder og bråk, om det blev aldri så kostbart. Det var en innkjørsel de kunde være stolte av - en introduksjon som passet for den gamle, konservative by.
       Tok man fantasien til hjelp, hørte man i larmen likesom våbengny fra Sverres og Håkoners tid - ja helt fra Valdemar Atterdags dager - som hadde   erklært berget for uinntagelig. Men nu hadde det kapitulert for et brusende tog. I en seksa på Klubben hadde kjøbmann Markussen slått sig for sitt brede bryst og endt en tale for tunnelen - byens stolthet - med Wergelands dikt:

           Fjellet skal beve under vår neve
            Hurra, minerer, nu knaller ditt skudd.
            Nisser og dverge bygger i berge.
            Hurra, nu miner vi nissene ut.

            Jo, det var saktens stas med tunnelen. Den lengste i Iandet den gang og stummende mørk uten et bluss. Man så ikke en finger for sig. Unge forelskede tok "tur retur" til nærmeste stasjon for å kunne kysse hverandre i tunnelen. Men det hendte at de blev overrasket. Plutselig skar lyset gjennem kupevinduet. Man var i Nordbyen mellem maleriske, små hus i alle kulører - skjeve og skakke men koselige, nette hjem for sjøfolk og fiskere - med glassruter som spillkort fulle av blomster - gyllenlakk, tøffel, Kristi blodsdråpe, krusete prinser og ildrøde geranier. Om sommeren en hageflekk foran hvert hjem med en sydens yppighet - kjempehøie, branngule liljer, torskeflabb og blå duer, reinfann og krusemynte. De gamle hadde rett - det var en morsom vei inn til byen, om enn såre upraktisk. Og så hadde man sjøen for sig i alle dens stemninger - blank og blå en sommerdag eller med tusen små solglitrende bølger og krusninger - frisk, kvitbølgede en vårdag med sol og vind - kald, grå som bly eller fiolett som tinn en høstdag, og       i stille høstkvelder bygde månen gullbro over fjorden, og morilden lyste som millioner av stjerner. Om vinteren stålblank med skøiteløpere og travkjørere og en granbusk her og der som markerte fiskeplasser for sjøfolk, der holdt til hjemme om vintrene og hadde som levevei å pilke torsk og hvitting. Til alle årets tider hadde de reisende et underholdende og vakkert utsyn. Stasjonen var byens fineste murbygning, hvitkalket -- lignet fullkommen slottet, sa de som hadde vært så langt som til hovedstaden. Bare litt mindre. Den lå tett ved sjøen og bryggene - brennpunktet i den gamle sjøfartsby med båter som kom og båter som  gikk. Her var livet - både det fine, elegante, og det grove arbeidsslit. Her var promenaden og byens Karl Johan med kurtise og utstilling av siste mote i kåper, frakker, hatter, og her lå svenskejaktene og solgte smågriser til bønderne. Der var hvin og skrik hver gang en grisunge blev tatt i ørene og sluppet i sekken. Hollandske koffer solgte blomsterpotter og stentøi og i kahyttsglassene hadde de blomstrende løk. Vestlendinger hadde jaktene fulle av god og billig fetsild og brisling. Potetjakter fra Danmark, kølaskuter fra England og norske sjøgutter, svartere enn negrer lå over merseråa og sang:

           Rosinene, dem lot vi ligge - -
            Men mallagan, den søte saft --
            den drakk vi op med kraft.
 

            Byløkkene lå der med overflod på plass. Men der gikk byens kuer og åt og rautet fra vår til høst. Man så dem i sluttede geledder, slengende med       halen, snublende i de altfor lange klovene sine og balanserende på byens kulerunde eller spisstoppede brolegning.
            Byen lå med ansiktet mot sjøen. Løkkene var likesom vrangen og ikke på langt nær en så staselig entre for et dampende tog. Jo, en kunde godt forstå de gamle borgere.
            Og så kom kongen i admiralsuniform med tosnutet hatt, brystet fullt av ordener, gullsnorer og gullknapper, fulgt av kavalerer, svenske og norske. Alle i galla. For uinnvidde så de ut som konger alle sammen. Men en var det som var et hode høiere enn de andre. Byens herrer i snibel og hvitt bukket underdanigst, og damene sank i kne og kastet blomster for majestetens føtter. Unge piker stod i snorrett linje fra stasjonen op til Storgata i klare, hvite, kappebesatte kjoler og lignet porselensdukker. De kastet en regn av blomster  over kongen og følget hans. Bak dem var en espalier av flaggstenger hvorfra norske og svenske flagg i broderlig forening viftet majesteten i møte.
       Straks kongen steg ut av kupeen, drønnet brand-kanonene. Man kunde fått lånt et krigsskip fra Horten til å besørge kongesalutten. Men nei takk, denne gang vilde byen klare sig med sitt eget skyts. De hadde jo brandkanonene - dem som hver 17. mai fikk byens borgere til å skvette op av sin gode søvn kl. 6 om morgenen. Huff - de minnet en så forferdelig om brand og ulykker, og denne gang blev det også en ulykke. Den ene kanon fløi i filler. Altmuligmann Emanuelsen som hadde gitt den litt for mye mat, fikk skutt bort høire armen.
       Det kastet en smule skygge over gledesrusen. Tenk Emanuelsen som hadde 10 unger å forsørge - "åsså bare ei hand" . "Byens borgere skulde inte vøri så skittviktige. Fals slår egen herre på hand, og hovmod står for fall," sa mor Emanuelsen, "og vi som hadde det så bra så lenge far kunde bruke høire handa." Byen kunde saktens tatt imot det edle tilbud og latt Elida eller Balder sørge for salutten.
        På toppen av stasjonsbakken var æreporten reist, et arkitektonisk kunstverk som malermester Aslaksen hadde utklekket. Nu skulde. denne æreporten som en hver annen ha sin innskripsjon.
       Til alt hell hadde man kandidat Stensgård. Han var god å ta til i sorg som i glede med en alltid strømmende poetisk åre. I sorgens stund bragte han de sørgende lindring og trøst ved et minnedikt til den avdøde. Ved festlige tilstelninger var det ham som ved sin sang gjorde stemningen 1øftet. Man brukte å si at hadde man sikret sig kandidaten og Maren kokkekone, var man viss på en vellykket fest.
            En ulykke kommer aldri alene. Stolen som kong Oskar skulde sittet på, var bestilt i Hamburg for lenge siden. Men båten som hadde stolen ombord,      nådde ikke fram for maskinskade. Det var et uhell som rammet festkomiteen enda hårdere enn den avskutte armen til Emanuelsen. De kunde jo skillinge sammen til en jernhånd. Men stolen - - -
            Kongen kunde jo ikke sitte på en almindelig stol. Og hvorledes skulde man få underrettet majesteten om dette uhell? I sin nød gikk ordføreren       til poeten Stensgård. Det gjaldt om han i et par verselinjer kunde få uttrykt gleden over majestetens komme og sorgen over stolen som ikke kom. Det lykkedes til alles tilfredshet. Ordene blev tegnet med makeløs fine bokstaver av malermester Aslaksen og innrammet i grønt. De lyste lang vei.
       Kongen stanste foran æreporten og leste:

           Velkommen Oskar, Norges sol,
            Velkommen i vår midte:
            Akk gid, vi hadde hatt den stol
            Hvorpå du skulde sitte.

            Kongen kjempet litt for å bevare alvoret. Det var nok dem i følget som ikke klarte det.
            Kong Oskar erobret alles hjerter ved å hilse til høire og venstre. En begeistringens storm bruste imot ham - brakende hurraer og endeløs jubel.
            I nærheten av æreporten oppe på et gjerde stod fru Teodora i blå atlask, gul ørehatt med hvite fjærer og brede, hvite hakebånd. Hun så prektig  ut i svenske farger, og hennes begeistring for kongen stod på kokepunktet, ja, fosset over i et "leve hans majestet kong Oskar den annen"! I det samme kastet hun buketten av dyprøde roser. Kongen bukket sig efter den, smilte og nikket..  Fru Martens glemte aldri det kongelige smil.
            Tea og Maien var i hvite pikets kjoler med skotske livbånd. Blomstene deres var troskyldige barnebuketter, laget av forglemmigei, lyserøde       pimpenilleroser og brudeslør, fast sammenbundet på barnlig vis og stukket i et uttunget blomsterpapir. Men for en skuffelse - for en sorg! Bukettene nådde ikke  fram: De blev trådt og trampet på, de som var bundet sammen med så store forventninger. Samstundes følte Tea en sviende smerte i brystet. Det var noe som holdt igjen når hun drog pusten, og hodet verket. Frøs gjorde hun også, enda det var sommers dag og varmt solskinn. Hun fikk holde sig oppe så lenge stasen varte. Moren var for optatt til å merke noe, og de drev med strømmen til de stod utenfor kirken. Dørene var åpne og orglet bruste mot dem. Kongen gikk høi og rank ved siden av en hvithåret, lut skikkelse, den landskjente sjømann og skipsreder Sverre Fjell der siden fulgte majesteten til rådhuset, hvor frokosten skulde holdes. Kongens bønner til tross, var Fjell ikke å formå til å tre innenfor.
       Rådhuset var bygget der den gamle kirkegård lå, den som gjømte støvet av foreldrene hans og, av byens fedre. På samme plass lå også det ærverdige og interessante gudshus til jomfru Marias ære.
       Sverre Fjell hadde bedt for det at det måtte få stå i fred og kirkegården ligge der som en park. Om de  bygget den moderne kirken, kunde den gamle være god å ha. Den tid kom, mente han, at byen vokste sig så stor, at de trengte to kirker. Sverre Fjell så bedre med to øine enn borgerne med alle sine. Og således gikk det til at borgerfrokosten måtte være byens største borger foruten.
            Damene var aldri med ved slike leiligheter. Det var også kun de velstående borgere som kunde ta del i festligheten eftersom prisen pr. snute var så høit satt at andre var utelukket. Rettene var mange og utsøkte og vinene likeså. Det gikk ord av kongefrokosten, også utenfor Norges grenser. Et dansk blad skrev: Bevares hvad de nordmenn dog kan ede og drikke. Når de til en frokost har 12 retter med og liesåmange vine, hvad nyder de så til en  middag?
            Talen for kongen blev selvfølgelig holdt av byens ordfører som sluttet med disse ord: Hermed ber jeg mine herrer å tømme deres glass på vår høie gjests velgående. Tre ganger tre hurra for hans majestet kong Oskar den annen. Skålen blev drukket under fanfarer og almen begeistring. Byfogden sendte ordføreren et nikk der skulde si så mye som -  den klarte du jagu bra, far! Til talen sluttet sig kongesangen. Dessuten skulde kongen hyldes som skikk og bruk var i gammel tid med et kvad, forfattet av byens skald, kandidat Stensgård. Det blev fremsagt av ham selv, og første vers lød:

           Nu samlet er i denne by
           Om dig en trofast folkevakt,
           For tronen vern og hegn og ly,
           Et skjold mod demagogers magt.
           Kong Oskar, trygt kun stol på den!
           Thi der står Norges beste mænd.

        Skalden høstet både takk og ære. Kandidat Stensgård - - hr. kandidat - - lød det fra alle kanter og i alle tonearter. Han måtte drikke med alle og til slutt med kongen som ønsket å tale med ham personlig. Kong Oskar hadde lett for å velge emne. Med Stensgård talte han om ungdommen.
        Hur många elever har mellanskolan - hr. Stensgård?
       - Et par hundre, Deres majestet.
       - Det gäller att hålla reda på en så stor flock.
       - Ja, Deres majestet, ungdommen må disiplineres. 
       - Alldeles rätt - fullkomligt riktigt, hr. kandidat.
        Men forut for denne samtale holdt kongen en tale, kort og velformet:
        Jag tackar mina herrar for det ståtlige mottagandet och for de hjärtliga hyllningen, hvari jag ser ett vittnesbord om det goda forhållandet mellan folken och till kungahuset. Lycka och framgång åt staden som nu har fått forbindelse med stora världen genom jårnvågen. Leve gamla Norge!
            Efter middagen vekslet kongen noen ord med borgerne. En av de mest omfangsrike med gullkjetting på maven, hvit vest og et langt apostelskjegg tiltrakk sig majestetens opmerksomhet. Så grandios en skikkelse måtte saktens være en samfundets støtte.
            - Hur många invånare har staden, min herre?
            - Ja -- jo - ja, Deres majestet, jomset den tiltalte, bukket dypt og skalv i knærne lenge efter.
            Majesteten var reist. Men han hadde efterlatt sig en kongelig atmosfære, en festrus som først og fremst var merkbar hos dem som hadde deltatt i frokosten, men den hadde også smittet de andre.
       "Inte kunde man låta bli med en frukost förstås" - i anledning det høie svenske besøk forsøkte man å tala svenska. Der måtte i hui og bast ordnes med en soupe i Harmonien eller Klubben som den nu gikk over til å hete - ganske billig så de fleste fikk adgang, men kun for menn naturligvis. Byfoged Gabler var festarrangør med støtte av lord Palmerston, baronen og Napoleon som de alltid       het i et godt lag, foruten Det gamle testamente, kurfyrsten og redaktøren som mente at has dirigerte hele Europa gjennem byens avis.  Han sendte sin løpedreng rundt med noen små billetter.
            Ho, ho! Moro skulde det bli, det svor han på. I Harmonien var de som hjemme. Det var ikke alle og enhver som slapp inn der. Man måtte både henges og stemmes over. Det var 2 kortaftner i uken; hver tirsdag varmmatsaften og etpar assambleer og baller. Lunt og koselig i de gammeldagse rummene. Borgerne følte sig mer hjemme her enn i sine egne stuer hvor det alltid var visse hensyn å ta.
            Onkel Thorvald hadde brygget punsjen som var av den lumske, den med armanjak; champagne og rhinskvin, laget efter alle kunstens regler. Han brukte å skave sukkeret i kokende varmt vann, men aldri mye av det siste. Det blev en drikk som gudene i Valhall ikke hadde make til påstod han, men farlig - -. Til den unge og uerfarne sa han alltid - den drikk skal De passe Dem for, min unge mann. Sjøl var han varsom. Men ikke alle aktet hans råd og virkningene uteblev ikke. Punsjen åpnet for talenes flom, og den som ikke hadde fått utløsning ved frokosten kunde nu slå på glasset og åpne sine hjerter. Blandt dem var skipper       Abrahamsen.
            - Mine herrer - hm - mine herrer -  tiden er langt fremskreden - hm - mine herrer - klokka er mange - - hm - hm - -
            -  Ja, å mange er'a da? - -
            - Klokka er - - hm - hm - klokka er 11 - mine herrer, men skålen for kvinnen - - hm - hm er enda ikke drukket -- - jeg vil tale for kvinnen - mine herrer - -
         - Bravo - bravo - - -
         - Kvinnen er --- mine herrer - - hun er - - 
         - Ja, hvad er'a, da?
         - Kvinnen er nødelig - - -
            Stormende jubel. Abrahamsen blev båret på gullstol. Kurfyrsten valset rundt med ham.
            Dermed begynte ballet. Lord Palmerston førte Det gamle testamente som var noe vaklende i sin holdning. De hadde til vis-a-vis Napoleon og baronen. Der blev bukket og neiet og gjort alle slags koklementer. Redaktøren gol som den årvåkne hane. Byfoged Gabler agerte sangerinne. Noen mjauet som katter, andre gjødde som bikkjer - jo, det var en soupe som sent blev gjemt. Litt uoverensstemmelser kan det opstå i det beste lag som da sakfører Thoresen ut på natten forlangte ordet. Han vilde utbringe en skål for kongens far - Oskar den første - - Hør -- hør! Man ante fred og ingen fare. Oskar den første hadde jo       stått på Norges side i kampen mot storsvensken. Men sakføreren kalte ham uærbødig for den største lappeskredder i verden som tråklet ihop Norge og Sverige med unionslappen --- sildesalaten - i det ene hjørne av flagget. Men kanskje rakner den en vakker dag - - -
         - Hysj- hysj. Riv'n ned! Kast'n ut!
         Fra andre lød det: hør - hør!
         Talen blev et innlegg for det rene flagg og endte med et leve Bjørnstjerne Bjørnson - - -
            Et forferdeligere navn kunde ikke nevnes i denne forsamling. Det var som å tende varme i krutt, og det hele kunde endt i et forrykende slagsmål,       hadde ikke doktor Koll og byfoged Gabler på deres joviale måte jenket det slik at de kongelige festligheter endte med en broderkjede hvor alle deltok som enda kunde stå på bena. Man omfavnet og forsikret hverandre om ubrødelig vennskap og ruslet hjem arm i arm.
            Kvelden utover til høgst nattes drev folk att og fram i gatene og glante på illuminasjonen - et festskuespill til kong Oskars ære som han dessverre gikk glipp av. Alle byens lysestaker blev funnet fram, pusset. og tatt i bruk - både halte, og skakke. De stod der i draget fra de smårutete glass med lange, tynne lys og blafrende flammer. I det lave huset med arkene på taket der tilhørte jomfruene Wenche - evighetsblomstene som de kaltes - stod der høie, gule vokslys fra jomfruenes barndom som jomfruene kom fram og snøt.
        - Huff - det lukter trått helt ut i gata, sa folk. Bak høifornemme speilglassruter kunde man se kandelabre av sølv eller Sheffieldplett som bar     tykke, hvite lys der skinte som soler midt mellem palmer og bregner og et yppig blomsterflor. Tea syntes allikevel de var vakrere de små blinkende stjerner i fattigmannsstuene mellem kalaer, myrter og geranier. Fotografier av huset Bernadotte var dradd ned fra veggene, fra chiffonierer og kommoder og stillet op mellem blomster og grønt.
            Karl Johan stod stiv og strunk i høi, gullbrodert krave, stjerner og ordner og buklet hår. Dronningen - Desiree eller Desideria som hun het i Norge,  satt i hvit atlaskes kjole med mange rader perlebånd og en krone av briilianter på det kullsorte, krøllete hår. Hun lengtet tilbake til Frankrike, sa de. Hun så også litt misnøgd ut. Men kanskje syntes hun ikke om å sitte klemt mellem blomsterpotter og blomstervaser. Nei da så Josefine Beauharnais - dronningen til Oskar den første -  ganske anderledes yndig og elskelig ut. Karl den 15de og den hollandske Lovisa var alles yndling. Tea hørte noen karer pratet sig imellem: En gild påfaul, han Kal den femtende, gutt! Spente hallingkast og tok ryggtakk med vårs på moen.
        - Jadden var'n en snodig kar lel. Han hadde noen snett som 'n inte blei klok på, gutt.
        - Og slik som han braverte i dansen! Han fekk nå fatt i dem likaste jentene støtt - ha ha ha -
        Andrine drog Tea og Maien med sig. De stanste foran Oskar og Sofie hos kjøbmann Abrahamsen. De var som gamle kjente. De hadde maken hjemme, bare at dronningen var så mye vakrere på chiffonieren i Langstua der hun stod med Alexandra-krøller og et femraders halsbånd.
        Aldri hadde byen sett make til stas. Tea stirret inn i herligheten mens hun hang tungt i armen på Andrine.
        - Å går det av dig, jentonge, er'u sjuk?
        - Nei da - - nei, jeg bare fryser litt på ryggen.
        - Fryser midt på varme sommærn - -
        Kongefesten var altfor deilig til at Tea vilde tilstå å vondt hun hadde det. Det føltes som hun hadde en iskald hånd mellem akselbladene. Hun mere krøp enn gikk da det endelig bar hjemover.
 
 
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside |  Neste >