|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold,
2000.
Gå til: < Forrige
| Forside | Neste
>
KONGEN KOMMER
Kongens
komme, og jernbanens innvielse hadde et helt år - ja mer, fylt sinnene
og optatt alle - små og store - helst dem som aldri hadde sett en
konge før, bare hørt om ham i eventyret; og det var de fleste
- og så alle byens damer som ikke hadde snakket om annet i te og
kaffeslaberaser enn kong Oskar. Gud - så nydelig! Den deiligste mann
på jorden. Fantes ikke hans make i Norge eller broderlandet.
Ja, frk. Hermansen med de utspilte neseborene sa at hun kom til å
dåne av lykke hvis kongen så på henne. Dertil kom den
store begivenhet - jernbanen. Hele byen stod på ende lange tider
før og lenge efter. Tenk et dampende tog som trillet like inn i
byens bankende hjerte og tvers gjennem fjellet - et mirakel å regne
for. Der hevet sig røster imot en slik ordning. Skyte bort
en masse penger i en kostbar tunnel når de hadde overflødig
plass på løkkene utenfor byen. En mann fikk skutt bort det
ene øiet sitt også og het fra den stund Tunnel-Andersen. Dessuten
måtte jernbanen kline sig innat fjellet på en smal jordstrimmel
som hadde glidd ut mange ganger under jordras og jordskjelv, den gang husene
lå i leirsørpa og fløt. Menneskene blev reddet, men
grisene satte livet til under forferdelige hyl, og på de svømmende
hustak flakset haner og høner og kaklet og gol efter hjelp - hjelp
-
De få som talte imot tunnelen tilhørte et parti man dengang
ikke regnet med. Kjøbmann Markussen sa om deres fører - Johan
Sverdrup - da han holdt sin jomfrutale i tinget, at man har hørt
en lus hoste.
Nei, de gode, gamle borgere vilde ikke la sig si. Gjennem fjellet skulde
toget gå med dunder og bråk, om det blev aldri så kostbart.
Det var en innkjørsel de kunde være stolte av - en introduksjon
som passet for den gamle, konservative by.
Tok man fantasien til hjelp, hørte
man i larmen likesom våbengny fra Sverres og Håkoners tid -
ja helt fra Valdemar Atterdags dager - som hadde erklært
berget for uinntagelig. Men nu hadde det kapitulert for et brusende tog.
I en seksa på Klubben hadde kjøbmann Markussen slått
sig for sitt brede bryst og endt en tale for tunnelen - byens stolthet
- med Wergelands dikt:
Fjellet
skal beve under vår neve
Hurra, minerer, nu knaller ditt skudd.
Nisser og dverge bygger i berge.
Hurra, nu miner vi nissene ut.
Jo,
det var saktens stas med tunnelen. Den lengste i Iandet den gang og stummende
mørk uten et bluss. Man så ikke en finger for sig. Unge forelskede
tok "tur retur" til nærmeste stasjon for å kunne kysse hverandre
i tunnelen. Men det hendte at de blev overrasket. Plutselig skar lyset
gjennem kupevinduet. Man var i Nordbyen mellem maleriske, små hus
i alle kulører - skjeve og skakke men koselige, nette hjem for sjøfolk
og fiskere - med glassruter som spillkort fulle av blomster - gyllenlakk,
tøffel, Kristi blodsdråpe, krusete prinser og ildrøde
geranier. Om sommeren en hageflekk foran hvert hjem med en sydens yppighet
- kjempehøie, branngule liljer, torskeflabb og blå duer, reinfann
og krusemynte. De gamle hadde rett - det var en morsom vei inn til byen,
om enn såre upraktisk. Og så hadde man sjøen for sig
i alle dens stemninger - blank og blå en sommerdag eller med tusen
små solglitrende bølger og krusninger - frisk, kvitbølgede
en vårdag med sol og vind - kald, grå som bly eller fiolett
som tinn en høstdag, og i stille
høstkvelder bygde månen gullbro over fjorden, og morilden
lyste som millioner av stjerner. Om vinteren stålblank med skøiteløpere
og travkjørere og en granbusk her og der som markerte fiskeplasser
for sjøfolk, der holdt til hjemme om vintrene og hadde som levevei
å pilke torsk og hvitting. Til alle årets tider hadde de reisende
et underholdende og vakkert utsyn. Stasjonen var byens fineste murbygning,
hvitkalket -- lignet fullkommen slottet, sa de som hadde vært så
langt som til hovedstaden. Bare litt mindre. Den lå tett ved sjøen
og bryggene - brennpunktet i den gamle sjøfartsby med båter
som kom og båter som gikk. Her var livet - både det fine,
elegante, og det grove arbeidsslit. Her var promenaden og byens Karl Johan
med kurtise og utstilling av siste mote i kåper, frakker, hatter,
og her lå svenskejaktene og solgte smågriser til bønderne.
Der var hvin og skrik hver gang en grisunge blev tatt i ørene og
sluppet i sekken. Hollandske koffer solgte blomsterpotter og stentøi
og i kahyttsglassene hadde de blomstrende løk. Vestlendinger hadde
jaktene fulle av god og billig fetsild og brisling. Potetjakter fra Danmark,
kølaskuter fra England og norske sjøgutter, svartere enn
negrer lå over merseråa og sang:
Rosinene,
dem lot vi ligge - -
Men mallagan, den søte saft --
den drakk vi op med kraft.
Byløkkene
lå der med overflod på plass. Men der gikk byens kuer og åt
og rautet fra vår til høst. Man så dem i sluttede geledder,
slengende med halen, snublende i de
altfor lange klovene sine og balanserende på byens kulerunde eller
spisstoppede brolegning.
Byen lå med ansiktet mot sjøen. Løkkene var likesom
vrangen og ikke på langt nær en så staselig entre for
et dampende tog. Jo, en kunde godt forstå de gamle borgere.
Og så kom kongen i admiralsuniform med tosnutet hatt, brystet fullt
av ordener, gullsnorer og gullknapper, fulgt av kavalerer, svenske og norske.
Alle i galla. For uinnvidde så de ut som konger alle sammen. Men
en var det som var et hode høiere enn de andre. Byens herrer i snibel
og hvitt bukket underdanigst, og damene sank i kne og kastet blomster for
majestetens føtter. Unge piker stod i snorrett linje fra stasjonen
op til Storgata i klare, hvite, kappebesatte kjoler og lignet porselensdukker.
De kastet en regn av blomster over kongen og følget hans.
Bak dem var en espalier av flaggstenger hvorfra norske og svenske flagg
i broderlig forening viftet majesteten i møte.
Straks kongen steg ut av kupeen,
drønnet brand-kanonene. Man kunde fått lånt et krigsskip
fra Horten til å besørge kongesalutten. Men nei takk, denne
gang vilde byen klare sig med sitt eget skyts. De hadde jo brandkanonene
- dem som hver 17. mai fikk byens borgere til å skvette op av sin
gode søvn kl. 6 om morgenen. Huff - de minnet en så forferdelig
om brand og ulykker, og denne gang blev det også en ulykke. Den ene
kanon fløi i filler. Altmuligmann Emanuelsen som hadde gitt den
litt for mye mat, fikk skutt bort høire armen.
Det kastet en smule skygge over
gledesrusen. Tenk Emanuelsen som hadde 10 unger å forsørge
- "åsså bare ei hand" . "Byens borgere skulde inte vøri
så skittviktige. Fals slår egen herre på hand, og hovmod
står for fall," sa mor Emanuelsen, "og vi som hadde det så
bra så lenge far kunde bruke høire handa." Byen kunde saktens
tatt imot det edle tilbud og latt Elida eller Balder sørge for salutten.
På toppen av stasjonsbakken
var æreporten reist, et arkitektonisk kunstverk som malermester Aslaksen
hadde utklekket. Nu skulde. denne æreporten som en hver annen ha
sin innskripsjon.
Til alt hell hadde man kandidat
Stensgård. Han var god å ta til i sorg som i glede med en alltid
strømmende poetisk åre. I sorgens stund bragte han de sørgende
lindring og trøst ved et minnedikt til den avdøde. Ved festlige
tilstelninger var det ham som ved sin sang gjorde stemningen 1øftet.
Man brukte å si at hadde man sikret sig kandidaten og Maren kokkekone,
var man viss på en vellykket fest.
En ulykke kommer aldri alene. Stolen som kong Oskar skulde sittet på,
var bestilt i Hamburg for lenge siden. Men båten som hadde stolen
ombord, nådde ikke fram for maskinskade.
Det var et uhell som rammet festkomiteen enda hårdere enn den avskutte
armen til Emanuelsen. De kunde jo skillinge sammen til en jernhånd.
Men stolen - - -
Kongen kunde jo ikke sitte på en almindelig stol. Og hvorledes skulde
man få underrettet majesteten om dette uhell? I sin nød gikk
ordføreren til poeten Stensgård.
Det gjaldt om han i et par verselinjer kunde få uttrykt gleden over
majestetens komme og sorgen over stolen som ikke kom. Det lykkedes til
alles tilfredshet. Ordene blev tegnet med makeløs fine bokstaver
av malermester Aslaksen og innrammet i grønt. De lyste lang vei.
Kongen stanste foran æreporten
og leste:
Velkommen
Oskar, Norges sol,
Velkommen i vår midte:
Akk gid, vi hadde hatt den stol
Hvorpå du skulde sitte.
Kongen
kjempet litt for å bevare alvoret. Det var nok dem i følget
som ikke klarte det.
Kong Oskar erobret alles hjerter ved å hilse til høire og
venstre. En begeistringens storm bruste imot ham - brakende hurraer og
endeløs jubel.
I nærheten av æreporten oppe på et gjerde stod fru Teodora
i blå atlask, gul ørehatt med hvite fjærer og brede,
hvite hakebånd. Hun så prektig ut i svenske farger, og
hennes begeistring for kongen stod på kokepunktet, ja, fosset over
i et "leve hans majestet kong Oskar den annen"! I det samme kastet hun
buketten av dyprøde roser. Kongen bukket sig efter den, smilte og
nikket.. Fru Martens glemte aldri det kongelige smil.
Tea og Maien var i hvite pikets kjoler med skotske livbånd. Blomstene
deres var troskyldige barnebuketter, laget av forglemmigei, lyserøde
pimpenilleroser og brudeslør, fast sammenbundet på barnlig
vis og stukket i et uttunget blomsterpapir. Men for en skuffelse - for
en sorg! Bukettene nådde ikke fram: De blev trådt og
trampet på, de som var bundet sammen med så store forventninger.
Samstundes følte Tea en sviende smerte i brystet. Det var noe som
holdt igjen når hun drog pusten, og hodet verket. Frøs gjorde
hun også, enda det var sommers dag og varmt solskinn. Hun fikk holde
sig oppe så lenge stasen varte. Moren var for optatt til å
merke noe, og de drev med strømmen til de stod utenfor kirken. Dørene
var åpne og orglet bruste mot dem. Kongen gikk høi og rank
ved siden av en hvithåret, lut skikkelse, den landskjente sjømann
og skipsreder Sverre Fjell der siden fulgte majesteten til rådhuset,
hvor frokosten skulde holdes. Kongens bønner til tross, var Fjell
ikke å formå til å tre innenfor.
Rådhuset var bygget der
den gamle kirkegård lå, den som gjømte støvet
av foreldrene hans og, av byens fedre. På samme plass lå også
det ærverdige og interessante gudshus til jomfru Marias ære.
Sverre Fjell hadde bedt for det
at det måtte få stå i fred og kirkegården ligge
der som en park. Om de bygget den moderne kirken, kunde den gamle
være god å ha. Den tid kom, mente han, at byen vokste sig så
stor, at de trengte to kirker. Sverre Fjell så bedre med to øine
enn borgerne med alle sine. Og således gikk det til at borgerfrokosten
måtte være byens største borger foruten.
Damene var aldri med ved slike leiligheter. Det var også kun de velstående
borgere som kunde ta del i festligheten eftersom prisen pr. snute var så
høit satt at andre var utelukket. Rettene var mange og utsøkte
og vinene likeså. Det gikk ord av kongefrokosten, også utenfor
Norges grenser. Et dansk blad skrev: Bevares hvad de nordmenn dog kan ede
og drikke. Når de til en frokost har 12 retter med og liesåmange
vine, hvad nyder de så til en middag?
Talen for kongen blev selvfølgelig holdt av byens ordfører
som sluttet med disse ord: Hermed ber jeg mine herrer å tømme
deres glass på vår høie gjests velgående. Tre
ganger tre hurra for hans majestet kong Oskar den annen. Skålen blev
drukket under fanfarer og almen begeistring. Byfogden sendte ordføreren
et nikk der skulde si så mye som - den klarte du jagu bra,
far! Til talen sluttet sig kongesangen. Dessuten skulde kongen hyldes som
skikk og bruk var i gammel tid med et kvad, forfattet av byens skald, kandidat
Stensgård. Det blev fremsagt av ham selv, og første vers lød:
Nu samlet
er i denne by
Om
dig en trofast folkevakt,
For
tronen vern og hegn og ly,
Et
skjold mod demagogers magt.
Kong
Oskar, trygt kun stol på den!
Thi
der står Norges beste mænd.
Skalden høstet både
takk og ære. Kandidat Stensgård - - hr. kandidat - - lød
det fra alle kanter og i alle tonearter. Han måtte drikke med alle
og til slutt med kongen som ønsket å tale med ham personlig.
Kong Oskar hadde lett for å velge emne. Med Stensgård talte
han om ungdommen.
Hur många elever har
mellanskolan - hr. Stensgård?
- Et par hundre, Deres majestet.
- Det gäller att hålla
reda på en så stor flock.
- Ja, Deres majestet, ungdommen
må disiplineres.
- Alldeles rätt - fullkomligt
riktigt, hr. kandidat.
Men forut for denne samtale
holdt kongen en tale, kort og velformet:
Jag tackar mina herrar for
det ståtlige mottagandet och for de hjärtliga hyllningen, hvari
jag ser ett vittnesbord om det goda forhållandet mellan folken och
till kungahuset. Lycka och framgång åt staden som nu har fått
forbindelse med stora världen genom jårnvågen. Leve gamla
Norge!
Efter middagen vekslet kongen noen ord med borgerne. En av de mest omfangsrike
med gullkjetting på maven, hvit vest og et langt apostelskjegg tiltrakk
sig majestetens opmerksomhet. Så grandios en skikkelse måtte
saktens være en samfundets støtte.
- Hur många invånare har staden, min herre?
- Ja -- jo - ja, Deres majestet, jomset den tiltalte, bukket dypt og skalv
i knærne lenge efter.
Majesteten var reist. Men han hadde efterlatt sig en kongelig atmosfære,
en festrus som først og fremst var merkbar hos dem som hadde deltatt
i frokosten, men den hadde også smittet de andre.
"Inte kunde man låta bli
med en frukost förstås" - i anledning det høie svenske
besøk forsøkte man å tala svenska. Der måtte
i hui og bast ordnes med en soupe i Harmonien eller Klubben som den nu
gikk over til å hete - ganske billig så de fleste fikk adgang,
men kun for menn naturligvis. Byfoged Gabler var festarrangør med
støtte av lord Palmerston, baronen og Napoleon som de alltid
het i et godt lag, foruten Det gamle testamente, kurfyrsten og redaktøren
som mente at has dirigerte hele Europa gjennem byens avis. Han sendte
sin løpedreng rundt med noen små billetter.
Ho, ho! Moro skulde det bli, det svor han på. I Harmonien var de
som hjemme. Det var ikke alle og enhver som slapp inn der. Man måtte
både henges og stemmes over. Det var 2 kortaftner i uken; hver tirsdag
varmmatsaften og etpar assambleer og baller. Lunt og koselig i de gammeldagse
rummene. Borgerne følte sig mer hjemme her enn i sine egne stuer
hvor det alltid var visse hensyn å ta.
Onkel Thorvald hadde brygget punsjen som var av den lumske, den med armanjak;
champagne og rhinskvin, laget efter alle kunstens regler. Han brukte å
skave sukkeret i kokende varmt vann, men aldri mye av det siste. Det blev
en drikk som gudene i Valhall ikke hadde make til påstod han, men
farlig - -. Til den unge og uerfarne sa han alltid - den drikk skal De
passe Dem for, min unge mann. Sjøl var han varsom. Men ikke alle
aktet hans råd og virkningene uteblev ikke. Punsjen åpnet for
talenes flom, og den som ikke hadde fått utløsning ved frokosten
kunde nu slå på glasset og åpne sine hjerter. Blandt
dem var skipper Abrahamsen.
- Mine herrer - hm - mine herrer - tiden er langt fremskreden - hm
- mine herrer - klokka er mange - - hm - hm - -
- Ja, å mange er'a da? - -
- Klokka er - - hm - hm - klokka er 11 - mine herrer, men skålen
for kvinnen - - hm - hm er enda ikke drukket -- - jeg vil tale for kvinnen
- mine herrer - -
- Bravo - bravo -
- -
- Kvinnen er --- mine
herrer - - hun er - -
- Ja, hvad er'a, da?
- Kvinnen er nødelig
- - -
Stormende jubel. Abrahamsen blev båret på gullstol. Kurfyrsten
valset rundt med ham.
Dermed begynte ballet. Lord Palmerston førte Det gamle testamente
som var noe vaklende i sin holdning. De hadde til vis-a-vis Napoleon og
baronen. Der blev bukket og neiet og gjort alle slags koklementer. Redaktøren
gol som den årvåkne hane. Byfoged Gabler agerte sangerinne.
Noen mjauet som katter, andre gjødde som bikkjer - jo, det var en
soupe som sent blev gjemt. Litt uoverensstemmelser kan det opstå
i det beste lag som da sakfører Thoresen ut på natten forlangte
ordet. Han vilde utbringe en skål for kongens far - Oskar den første
- - Hør -- hør! Man ante fred og ingen fare. Oskar den første
hadde jo stått på Norges
side i kampen mot storsvensken. Men sakføreren kalte ham uærbødig
for den største lappeskredder i verden som tråklet ihop Norge
og Sverige med unionslappen --- sildesalaten - i det ene hjørne
av flagget. Men kanskje rakner den en vakker dag - - -
- Hysj- hysj. Riv'n
ned! Kast'n ut!
Fra andre lød
det: hør - hør!
Talen blev et innlegg
for det rene flagg og endte med et leve Bjørnstjerne Bjørnson
- - -
Et forferdeligere navn kunde ikke nevnes i denne forsamling. Det var som
å tende varme i krutt, og det hele kunde endt i et forrykende slagsmål,
hadde ikke doktor Koll og byfoged Gabler på deres joviale måte
jenket det slik at de kongelige festligheter endte med en broderkjede hvor
alle deltok som enda kunde stå på bena. Man omfavnet og forsikret
hverandre om ubrødelig vennskap og ruslet hjem arm i arm.
Kvelden utover til høgst nattes drev folk att og fram i gatene og
glante på illuminasjonen - et festskuespill til kong Oskars ære
som han dessverre gikk glipp av. Alle byens lysestaker blev funnet fram,
pusset. og tatt i bruk - både halte, og skakke. De stod der i draget
fra de smårutete glass med lange, tynne lys og blafrende flammer.
I det lave huset med arkene på taket der tilhørte jomfruene
Wenche - evighetsblomstene som de kaltes - stod der høie, gule vokslys
fra jomfruenes barndom som jomfruene kom fram og snøt.
- Huff - det lukter trått
helt ut i gata, sa folk. Bak høifornemme speilglassruter kunde man
se kandelabre av sølv eller Sheffieldplett som bar
tykke, hvite lys der skinte som soler midt mellem palmer og bregner og
et yppig blomsterflor. Tea syntes allikevel de var vakrere de små
blinkende stjerner i fattigmannsstuene mellem kalaer, myrter og geranier.
Fotografier av huset Bernadotte var dradd ned fra veggene, fra chiffonierer
og kommoder og stillet op mellem blomster og grønt.
Karl Johan stod stiv og strunk i høi, gullbrodert krave, stjerner
og ordner og buklet hår. Dronningen - Desiree eller Desideria som
hun het i Norge, satt i hvit atlaskes kjole med mange rader perlebånd
og en krone av briilianter på det kullsorte, krøllete hår.
Hun lengtet tilbake til Frankrike, sa de. Hun så også litt
misnøgd ut. Men kanskje syntes hun ikke om å sitte klemt mellem
blomsterpotter og blomstervaser. Nei da så Josefine Beauharnais -
dronningen til Oskar den første - ganske anderledes yndig
og elskelig ut. Karl den 15de og den hollandske Lovisa var alles yndling.
Tea hørte noen karer pratet sig imellem: En gild påfaul, han
Kal den femtende, gutt! Spente hallingkast og tok ryggtakk med vårs
på moen.
- Jadden var'n en snodig
kar lel. Han hadde noen snett som 'n inte blei klok på, gutt.
- Og slik som han braverte
i dansen! Han fekk nå fatt i dem likaste jentene støtt - ha
ha ha -
Andrine drog Tea og Maien
med sig. De stanste foran Oskar og Sofie hos kjøbmann Abrahamsen.
De var som gamle kjente. De hadde maken hjemme, bare at dronningen var
så mye vakrere på chiffonieren i Langstua der hun stod med
Alexandra-krøller og et femraders halsbånd.
Aldri hadde byen sett make
til stas. Tea stirret inn i herligheten mens hun hang tungt i armen på
Andrine.
- Å går det
av dig, jentonge, er'u sjuk?
- Nei da - - nei, jeg bare
fryser litt på ryggen.
- Fryser midt på varme
sommærn - -
Kongefesten var altfor deilig
til at Tea vilde tilstå å vondt hun hadde det. Det føltes
som hun hadde en iskald hånd mellem akselbladene. Hun mere krøp
enn gikk da det endelig bar hjemover.
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside |
Neste >
|