Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >

TEA FRISKNER TIL

       Tea fikk være oppe en times tid om dagen. Blek og spissneset var hun blitt, og`øinene dobbelt så store og mørke som før. Smalbent og veik i      føttene slang hun veggimellem som en nyfødt kalv. Bortat vinduet måtte hun først og titte efter om hun så Leif. Det traff sig slik at han skottet op og nikket.
       Martin kjørte inn kål og kålrot. Han hadde alltid vesle Didrik -- stedsønn sin - og Karlemann i kjølvannet.
       Mor drev i grønnsakene sammen med jomfrua og Ingebjørg. De spadde op persille, purre og selleri og plantet i kasser, flenget av de ytterste bladene til skipsbruk. Kaldt og rått var det. Riktig uggent. Hver morgen kunde de vente å se georginene svarte. Astersen med brune, sammenkrøllete blader og kronen i en lurv. Nu gjaldt det å ribbe inn fuksiar, geranier, nelliker og heliotropen, just   som de stod i rikeste blomstring og putte dem i bøtter, potter, sildekvartel og hvad som bød sig. Til kjellers med dem. Der mistet de stasen sin - alle blomstene falt av. Bladene gulnet og de sovnet likesom inn til våren vekte dem.
       Martin og Ingebjørg kunde glede sig for hver ting som kom velberga i hus. Det var levemåte for dyr og mennesker. De hadde den glede som særmerker landsens folk og det oprinnelige, naturlige menneske som i høsten ser innfrielsen av vårens løfter.
       For fru Martens betydde høsten død og tilintetsgjørelse. All den gyllenrøde prakt, den hektiske fargeglød var livets siste opblussen før vinteren bredte sitt liklaken over det hele. Hun sørget over bladene som falt og så ikke at høsten emnet på knoppen der vernet om livsgnisten. Hun gikk som i en mølle med all høstens bekymmer uten å kjenne høstens velsignelser. Trærne med sin bugnende fruktbarhet pinte henne. Det skaffet så uendelig mye besvær. Alt skulde  forsynes, syltes, selges, gis bort. Ingenting gjorde sig sjøl, og intet måtte gå tapt.
       - Bagateller, mor - sa Martens. Kvinnfolk går op i bare bagateller. Hvad har det å si om noen epler råtner - - at plommene sprekker og detter ned -  Ta det med ro -- snilde dig - -  Slik kunde han snakke som hver dag gikk til sitt kontor og i fred kunde stelle med forretningene sine. Var det tuseners tap, så     var det tuseners vinning også. Hun var dette vesle betrodd og skulde gjøre regnskap for det. Vær tro over lite, står det. Nei hun kunde ikke se på at noe blev  ødelagt. Alt skulde nyttes. Det skyldte hun Vårherre. På den vis plaget og pinte hun sig til det surret rundt i hodet hennes og stjal nattesøvnen mens Martens sov så det durte i veggene.
       - Gud vet å de kjaster og maser efter, sa doktor Koll, når han satte sig vel tilrette på kammerset . hos Tea. De renner om hverandre og rent travelt har de det alle sammen. Om menneskene engang lærte å ta det med mer ro, å mye bedre de skulde ha det den stund de skal leve her på jorda. Men jeg vet noen som har det godt, jeg - du skulde vel aldri kjenne dem, Tea?
       - Ja, men det skulde nå være moro å komme ut.
       - Komme ut, sier du -  å skal du ut efter surt og kaldt som det er. Besynderlig med menneskevei. Alltid er'e noe de fantaserer om  som er bedre enn det de har. Igår kom en gammel kone til mig og klaget sig ilde for hun hørte så dårlig. -- Å gammel er'u da; kona mi, sa jeg. - Jeg blir 85 år til våren om Gud gir mig helsa og levedagene. Men nå har jeg vørti så tunghørt, atte. Derfor vil jeg be doktoren så inderlig vakkert om å hjælpe mig, sa kjerringa. 
      85 år - - sa jeg. Da har du saktens hørt tullprat nok. Gå hjem og takk Vårherre som ikke lar dig høre annet enn du gjør - Nei, folk vil se og vite og høre så altfor  mye. Det er hele uløkka. Her på kammerse har du det godt og fredelig; jenta mi, og han strøk henne over det mørkebrune håret og det  smale, bleke kinnet. Du  kommer tidsnok ned til uroa. Jeg skulde gjerne sitte her hele dagen istedenfor å trave rundt og høre på folks elendighet. Jeg forsikrer dig til, ingen kan ha det bedre enn du og Andrine.
     Efter å ha gitt dem en klapp hver, pigget den elskverdige venn og huslæge avgårde. De hørte skrittene hans gjennem entreen og inn i kjøkkenet, der han fant nøkkelen til vinskapet. 
     På gårdsplassen gikk kalkunhanen og buldret og skjente på alle som gikk forbi. Bullerererrop - sa'n.
     Det er dig han roper på, Tea, sa Andrine. Å blir'e av Tea, sier'n.
     Han hadde lagt sin elsk på henne. Det var en  amerikaner, en flott kavaler av ekte rase, en strålende skjønnhet i sin hvite fjærprakt. Han var innkalt for å forbedre rasen. Fra første stund gjorde han stormende kur til Tea, på samme tid som han var mannvond mot andre, forfulgte dem med kakling og spetakkel og var ikke sen om å gi dem et hakk i leggen. Fattigfolk var rent ilde ute, og for småbarn var han farlig. Han var sintere enn den argeste gasse. Men man bar over med ham for hans edle byrd. En dag i middagshvila hendte det allikevel noe som fikk begret til å flyte over. Didrik og Karlemann hadde naturligvis ertet hanen. De for omkring med et rødt klær som  toreadorer på dyrefektning. Toreadoren Karlemann hadde snublet og lå nesegrus i bakken med hanen over sig. Rasedyret tok sikte på øiet hans, men råkte til alt hell guttens runde, røde kinn. Hyl og skrik fikk hele huset på bena. Ingebjørg  budeie kom først settende, kastet hanen av og rev gutten til sig. Han var ilde tilredt av blod og søle, og moren som også kom farende, var mest dåneferdig av angst, slik gutten så ut. Men da de hadde fått vasket ham, var det ikke verre enn at en plasterlapp skjulte såret. Dødsdom blev samme dag avsagt over hanen. Der blev sendt bud på politimester, byfoged, ordfører, "Det gamle testamente" og flere verdige herrer at de måtte innfinne sig til et slag kort og kalkunstek.
       Så tidlig på høsten - - -- Hvad kunde det være -- - Remisse fra skutene kanskje. Eller et vinanker som skulde krympes. Eller - - - vilde konsulen åpne kortspillsesongen tidligere iår. Vennene kom med godt humør. Fløidørene til spisestuen blev slått op. Kalkunhanen lå i sin glinssende, gyllenbrune rustning som jomfru Anne hadde skjenket ham ved hjelp av godt og rundelig smør og omhyggelig bruning. På et stort fat av engelsk flint lå han som det sømmet sig en kanadier, omringet av svisker, epler, røde og, hvite røtter, uthulet som roser. Et dusing langhalsete, gravalvorlige, grønne buteljer stod æresvakt, mens  burgunderen på tykkfalne flasker lignet gråtekoner og hadde en mer tilbaketrukken plass. Byfogden improviserte og deklamerte hanens død, og med full honnør og ledsaget av skåler og drikkeviser svant hanens jordiske levninger.
       På kammerset gråt Tea sine modige tårer. De eneste som brakte henne trøst og glemsel i sorgens stund var dukkene som Maien bar op til henne i en omvendt skammel der forestilte himmelseng.
       Dukken er en vidunderlig lekekamerat og likeså uundværlig for barnet, som barnet for den voksne kvinne. Det var den vordende mor som synte sig i Teas og Maiens omhu for Kristine, Helga, Inger Johanne og hvad de het alle sammen, som nu skulde utstyres med varme klær for vinteren. Andrine holdt just på med å sette luer, kyser, kåper, pjekkerter i stand, og der falt av alleslags filler og lapper som småjentene straks visste å nytte. Kristine fikk sig fløielsslynge. Hun var kjæledeggen; opkalt efter gumnor til Tea og likeså makeløs snild og god som henne. Og så vakker som hun var i den sorte fløilen. Tea måtte klemme henne inn til sig, så deilig var hun.
       - Det er stygt å gjøre forskjell på barn, sa Maien snusfornuftig.
       - Å, de behøver ikke å være misunnelige. De får sitt de andre åsså.
       Dukkene optok Tea. Hun glemte kalkunhanen. Nu kunde vinteren komme hvad dag som helst. Dukkene skulde såvisst ikke fryse. Ikke barna på Berg heller, for Andrine hadde alt i orden til vinteren, og vinteren var ikke langt borte.
       En dag i oktober kom snøen - ikke som lette, fine fnugg, men med store, våte flak som smeltet på bakken. Siden dalte ned no smått fyk. Karlemann kom settende.
       - Ska jeg ta ut kjælken din, Tea? Han er aldeles rusten. Jeg og'n Didrik ska gjøran blank til du kommer ner. Han snakket i ett kjør uten pust, så optatt var han. På venstre kinn hadde han en plakat, et minne om amerikaneren. Hans tilsynelatende elskverdighet hadde langtfra utsspring i et stort og edelt hjerte. Der lå beregning bak. Kjelken hennes Tea var større og grommere og morsommere å ake på enn den vesle hans.
       - Det er for tidlig å dra ut kjelker, Karlemann. Det ligger, bare noen hvite gryn bortefter bakken.
       Gryn du - -Dun er'e, ska jeg si dig. Det er gudongene som vifter med vinga så duna fyker, sier'n Didrik. Holder dem på til imorra, blir det svære faner.
       - Ta kjelken min da, masekoppen, men riv'n ikke sund, det sier jeg dig. Gutten var ute av døra i ett blunk, og det var ikke mange sekundene efter, at Teas kjelke for ut av vognskjulet og i strak galopp bar det mot fruktvollen, der  snøen lå mellem grastorvene og det gled noe lettere enn på jordbakken.
       Så glad som småkarene var for de første snøfjonene; likeså ottefull var frua over alt høstarbeid som stod til rest. Poteta var ikke innkommen. Martin hadde att noen renner. Vinterfrukten ikke nedtatt, for ikke å tale om alt som skulde høstpløies, dekkes og bares over.
       - Han blir inte liggænes den første snøen; trøstet Martin. Det har inte hendt enda, så lenge jeg har levd. Jorda blir no blaut. Men det kan komma mange pene daer etter denna. Man må ta daene som dem kommer, og Vårherres tilskikkelser som dem faller. En fekk inte anna gjort enn å sørje skulle en ta slik på vei. Nei, frua var inte skikka tel landmann. Det var inte å vente heller. Et bymenneske som hu var. 
       Næste dag silte det ned, og bakken lå svart. Småguttene stod med hendene i bukselommene og funderte over været og stirret op i de gråsvarte  skyene..
       - Det er gudongæ som tissær i hodene våres, sa Didrik.
       - Akkurat som reint vann, gutt, sa Karlemann og samlet regnet op i den hule hånden sin. Det gikk vel an å be dem holde op - mente han.
       - Dem er for høgt oppe. Sikkert hundre tusen alnær. Det er dem som tenner månen og stjernene åsså, har mora mi sagt.
       Karlemann hadde en god venn i Didrik. En kar med fantasi og opfinnsomhet. Sjøl var han tålig tung og dau etter den engelske syken og krampeanfallene som liten.
       Ingebjørg kom gående med en bøtte i hver hånd.
       - Å ska du hen, Ingebjørg.. Får vi væræ med dig?
       - Jeg ska med varm drekke tel Røsi. Hu har børi. Kom inte i fjøse før imorra, guttær. Kua er sjuk. De hørte kua drunne sårt og dumpt og innimellem kalvens første spede mø - mø -
       Det var vondt å la bli å kikke inn på den nykomne. Nu hadde guttene no som optok dem. Nu skulde det bli moro framover.
       Det var ingen Tea heller vilde ha besøk av enn Ingebjørg. Hun var i humør støtt og gjorde sig iblandt et svineærend på kammerset; såsant hun       kunde komme fra. Det var klart hun måtte fortelle Tea om kalven.
       - Fin kviekalv som ska sættæs på, Tea! Unna beste kua på fjøse. Rekti ei primiku. Ska kristnes når bare du blir så pass at du kan kreke bortat fjøse.
       - Å ska'n hete, Ingebjørg?
       - Jeg har lurt på om vi inte skulle kallen Teodora etter frua og skuta og - - skjuklingen våres, og så tok hun Tea i armene sine og svingte henne rundt med en frisk trall:

       Eg vil ha Ola
       og Ola vil ha meg.
       Ingen gard hev Ola,
       og ingen gard hev eg.
       Kva skal det bli av Ola og meg --

 Eller hun tok stokken som Tea brukte i førstningen hun var oppe, og donket i gulvet mens hun sang en barneregle hun hadde fra den tid hun var hos gomor i Telemark:

       Stauke, stauke stongi i landi og strandi -
       Vil du gifte deg idag enn i morgo - -

       Alltid var det som et friskt vær kring Ingebjørg. Men hun hadde bare øieblikker å avse, så trabelt var det støtt. Han hadde ikke lange stundene å       spendere far hennes heller. Om høsten kom skutene hjem, skulde kjølhales, eftersees, repareres i alle ender og kroker. Foruten så mange andre forretninger og bedrifter som hvilte på ham. Den enesste som gav sig gode stunder var doktor Koll, selv om byen stod på ende av skarlagensfeber, meslinger, røde hunder og hvad de het alle farangene som meldte sig høst og vinter med råværet og kulden.
       Fru Martens hadde fått en slem hevelse og smerte i overmunnen. Hutetu - som hun led vondt. Ikke søvn om natten, ikke fred om dagen.
       - Vondt blod, sa doktor Koll, vondt blod som må ut.
       Byen hadde ingen tannlæge. Doktor Koll trakk tenner ut med en mellemting av en stubbebryter og en korketrekker. Det var langtfra smertefritt. Men man hadde to ting å velge imellem - den ulidelige tannverken eller den forferdelige tannuttrekningen. For tannhyll og hevelse brukte han igler.
       -- Send bud på madamen og de svarte; sa'n.
       Jordmor  Kristensen og de svarte kom. Hun halte dem op av den samme, svarte voksduksvesken hun hadde med dengang Karlemann kom til verden, og satte dem fra sig på bordet i et glass vann, omviklet med et klæde.
       - Se så, nå får frua sette sig i stolen. Sån ja. Hue bakover. Takk! Bry Dere inte om mig. Dere kan gjøre akkurat som Dere sover.
       Jordmor Kristensen brettet op den hovne overleppen og la iglene tilrette på det betendte sted.
       - Nå greier dem sig sjøl.
       Så satte hun hendene i siden og pratet med dyra sine som en dyretemmerske.
       - Vær nå flinke guttær og sug frua godt. Ho-ho - han tar for sig! Det er sjølve gromgutten, det, ska jeg si Dere. Men han er inte dom vesselv heller. Bit dig fast, gutt! Frua svangnær snart. Det kan de være forvissa om. Jeg har så freske, flinke igler. Finns inte maken. Jeg kommer like fra henner Albretsa - kona til jakteskippern på Nedre Langgate. Hu hadde så ilde vondt i hue. Bevares å vondt hu lei. Men jeg skal si det letna. Det er reint primidyr jeg har, ser'i. Dere har fått ta dem likæste. Jeg er mye omkring både hos fine og simple. Det er ettersom doktern kommanderer. Men så blir jo dyra deretter. Ellers er'e mam Knudsen som lissom har dem simple.
       Fru Martens vinket avmektig på Andrine. - Hent kaffe til madamen!
       Hun håpet å stanse den stadig flytende talestrøm. Men jordmor Kristensen drev på mer rappmunnet enn noensinne ved tanken på kaffe. 
       - Jeg fekk en tår hos skipper Albretsen åsså. Du slette tid for noe skvalavatten som dem sier. Skippera pleier ellers å holde go kaffe; men Dere  kjenner vel henner, Albretsa. Hu er så gniken og gnien. Det er inte som å komma til Berg. Demses kaffe er fin, frue. Når en ligger i trafikken natt og dag sån som ei jordmor må gjøra, så er'e heltop en styrkels.
       Madamen tok noen lange slurp og satte koppen fra sig.
       - Nå er dem så tjukke og mette og vel fornøgde.. Takk, takk, frua mi - - nå ska vi inte ta mer fra Dere idag, og imorra er Dere så fresk atte --
   Da hendte det noe som fikk Tea til å sige ihop. Madamen la iglene på en tallerk med salt, og de svarte bestene kastet op alt det blodet de nyss       hadde suget i sig. Imens drakk madam Kristensen den tredje kaffekoppen og spiste atåt av julekake.
       - Jøsse nam - å gikk det av jentongen - - Jeg mener hu datt i svime for det blodgranne. Inte  for det -- - jeg kjenner voksne folk som heller inte tåler å se blod. Hu besner fort når hu får ligge på senga ei stønn. Inte grett med så veikt et kryp.
       Mens madamen stelte dyra sine - tørket vel av dem, puttet dem på glass og bandt over, gav hun til beste historier om den ene og den andre - om fru Pedersen som hadde så ilde brøstverk, at ongen og henner skreik omkapp. At dattera til ordførern venta sig inn av daene. Men da fru Martens snudde  hodet den andre veien og lå som i en døs, fikk hun som en følelse av at mor og datter trengte fred, begge to. Hun plukket sakene sine sammen og forsvant.
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside | Neste >