|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold,
2000.
Gå til: < Forrige
| Forside | Neste
>
SLAKTNING OG FATTIGMANN
Hver tid har sin strid. Dagene
før jul gikk som en røik: Malta Sopp skurte baljer, bøtter
og butter, kjeler, trau og saltholker. Martin slipte og brynte kniver.
Fru Martens støtte krydderier og helte på små blankskurte
blikkdåser. Jomfru Anne nasket undav fløte og kokte bort i
spillkummer. Herskapet fikk nøle sig med "etterskum nå føre
jul". Krukker i alle størrelser stod og ventet på å
bli fylt med boller, pølser, benløse fugler og medisterkaker.
Sist i november når månen
hadde det lette åsyn, blev grisene slaktet i byens omegn og opland
og kjørt til torvs i den årle morgenstund. Dengang var de
magre og slanke ikke på moten. Nei, byens kortbente og rundmavete
borgere svermet for de lubne med de små hodene. Fett flesk var dyden.
Kjøttet skulde være lukket av flesk, het det. Da kunde en
være trygg for at skinkene var møre; og dessuten hadde de
snapser nok -- - ekte, fin genever fra Holland i koselige, brune krukker.
De skinnmagre svina nyttet det ikke å komme med dengang.
Kjøtt og flesk var ikke
kvinnen betrodd å kjøpe. Det var undtagelser som doktorfrua
der hadde mannen sin kringom på visitter. Og prestens halvdel; da
det ikke sømmet sig en åndens åndens tjener å
befatte sig med kjødet. Og så var det sjømannskonene
som hadde mennene sine på det bølgende hav; de måtte
jo ta risikoen.
En grisedag på byens torv
var noe av det skjønneste borgerne kunde se for sine øine.
Lass på lass; tett i tett. En kunde så vidt smyke sig imellem
en skog av labber og grisetryner. Konsul Martens kjøpte inn som
til det store vinterblot. Det var griser i hel vekt, løse skinker,
oksebryst og okse, bakfjerdinger, tunger, knipper av årfugl og kramsfugl.
Silekalv til å legge inn i sylten og koke med i kraften hørte
også til. Men gjødkalven stammet fra fjøset på
Berg og blev slaktet straks før jul. Den var Ingebjørgs stolthet.
Ribber, skinker, forparter, bakfjerdinger,
sideflesk og isterplommer fylte matboden og lå stablet på bordene
eller hang under taket. Grisehodene lå med halvlukkede øier
og skulte til hverandre - likesom lurte på - hvad er nå mitt
og hvad ditt, tru - --
Fru Martens og jomfru Anne gikk
i jevnt sig mellem kjøkken, kjeller og matbod. Men når det
tok til å mørkne; flyttet de inn og tronte for hver ende av
kjøkkenbordet med hvert sitt mordvåben i hånd og med
svære hvite forklær, stenket av blod og fettflekker. De skar
op til medister og kjøttfarse, og det som skulde legges i rullene
lå i en haug for sig. Fru Martens laget rullene til med passelig
krydder. Jomfru Anne sydde, og småjente syntes det var moro å
gi de runde, trinne pølsene en klask før de reiste
i saltebalja.
På komfyren kokte og boblet
det støtt - knoker og slagsider, sener og slintrer til en kraftig
og stiv buljong som pølser og boller skulde legges ned i. Det utkokte
kjøttet gjorde sig gildt i hakkepølse som i virkeligheten
ingen pølse var. Det hakkete kraftkjøtt med rikelig fett,
tilsatt purre, krydderier, byggryn og mel blev stampet i en gryte
til en fast deig og innsatt i stekeovnen. Martens var stolt av de hjemmeavlede
byggrynene som gjorde sig så godt i hakkepølsen. Det var simpelt
hen hans livrett og skåret i skiver, brunet i matfett og overhelt
med en saus av smør og champignonsjavs, var det en delikatesse.
Hakkepølse, en god mortensjavs og vanngrøt med sur fløtemelk
satte Martens over alle fine og kostbare retter.
En fet, stinn luft fylte kjøkken
og ganger og trengte inn i stuene. Den vesle parafinlampen på kjøkkenveggen
lyste matt gjennem dampen og dunsten. Vegger og tak blev belagt med fett.
Men det var Malla Sopps sak å skylle det vekk i en syndflod av såpevann
de siste dagene innunder jul, ja alt efter gammel skikk, skulde være
så sølete og brokete som mulig forat julehøitiden kunde
få det fredens og forklarelsens stempel.
Sylta måtte være diger
som et møllehjul og blev presset i kjelleren under et lag kampestein.
Der blev stekt og brast, og en liflig stekeduft trengte sig inn i
stuene og minnet om julegjestebud, om dansemoro og baller, om forlibelser
og forlovelser.
Prøver av medisterkaker,
pølsesnabber og boller vandret mellem kjøkken og spisestue
til øverste dommer - konsulen sjøl - som hadde det avgjørende
ord med hensyn til krydder og salt. Han satt i sofahjørnet efter
endt arbeide og studerte "Morgenbladet". Vannkjelen surret og. pustet,
pep og plystret på spisebordet.. Lokket lettet sig. Tok til å
hoppe og danse av utålmodighet efter at teen skulde bli trukket.
Men kvinnene holdt på i kjøkkenet. Endelig blev Tea sendt
inn for å sette teen, og nu måtte moren. løsrive sig
fra kjøttgrytene.
Efter kveldsmaten skulde det være
som en liten kosestund omkring det runde bordet i dagligstuen med far og
mor i bjørketressoaren. Martens hadde idag en
overraskelse. Han hadde kjøpt med hjem Jonas Lies siste bok - Kommandørens
Døttre - nettop utkommet. Årets store begivenhet og imøtesett
med spenning. Fru Martens og småjentene tok håndarbeidene fram.
Guttene hadde hemmeligheter for sig på rommet. Martens pusset brillene
og gjorde sig istand til høitlesning. Han elsket Jonas Lie. Ibsen
var ham for dunkel; og Bjørnson tålte han ikke.
- Er'e ikke glimrende, mor! -
Kommandøren og fruen - akkurat som du skulde se dem lys levende
- og Nella - tatt på kornet. Men svaret fra fru Martens uteblev.
Hånden med strikketøiet var falt ned i fanget - hodet dubbet
og nikket - sjanglet til høire og venstre, og til sist blev det
så tungt, at det dasket bakover mot sofaryggen. Hun drog lange pust
som efterfulgtes av noen gurglende lyd - - Fru Martens var lykkelig og
vel over i søvnens rike.
Martens holdt inne med lesningen.
Men han kunde ikke dy sig for å bla hist og her i boken. Det var
tydelig å se at han nøt og godtet sig over Jonas Lies skildringer,
så nær det virkelige liv, at en kunde ta og føle på
det. Så lukket, han boken, la brillene bort og hvisket over til småjentene
-- Godnatt, barna mine. Det er sengetid. Imorgen er'e din tur til å
lese, Tea!
Tea blev rød som en pion.
Ikke bare av, undseelse over å skulle vise sine kunster i høitlesning,
men - - hvordan gikk det Jan og Marthe, tro.
Dem hadde hun sittet og tenkt
på. "Kommandørens Døtre" hadde bragt spenning inn i
livet på Berg. Fikk de hverandre - -? Det var vel det far tittet
efter åsså - - Ergerlig at mor skulde være så
søvnig just i kveld. Men det var vel godt får henne å
få den kveldsblund, så lite som hun sov ellers om natten.
Søstrene stiltret bortat døren,
lukket den forsiktig efter sig og gikk på tå op trappen. Over
det mørke loftet gikk de hånd i hånd av redsel for skrømt
i krokene. Nattlampen glimtet som et vakt fyr i det fjerne og loste dem
fram til kammersdøren. Men rundt omkring dem var mørke, idel
mørke. Ingen lysning å regne for av den vesle veika som fløt
på oljen. Hu - alle de uhyggelige lydene. Å var'e mon tro --
- Vind som rusket i noen greiner. Regnet som trommet på taket. Det
var kakelinna som kom, men grøssent og kaldt likevel. Bare ikke
Will og Jon hadde hørt dem i trappa og lå på lur, i
en krok -- - Gudskjelov og takk- de kom da velberga innom døren.
Juletravelheten på Berg
kulminerte på de store bakedagene når jomfru Anne var oppe
klokka 4 om morgen og dunket fattigmann så huset skalv som under
jordskjelv. To snes eggeplommer. En skje tykk fløte til hvert egg,
og en teskje sukker og litt mel. Jomfrua var en mester i den kunst å
få det til å henge sammen med minst mulig mel.
Fru Martens skjenkte bakkelsen
litt av den franske. Fremfor alt var hun nøie med smultet. Hun foraktet
dypt kjøpesmult. Og når bakkelsen på Berg var så
ekstra, så kom det sig av smultet, sa hun, for det var godt som smør.
Fru Martens stod foran en het
komfyr og over en rykende smultgryte fra den tidlige morgen, la op'i store,
velmente flak, huket dem til sig med en pinne når de var lett gyllenbrune,
blåste et par drag før hun overlot dem til havreleiven og
de medfødte blåsebelger som Ingebjørg og Andrine åtte
i sine sunde, kraftige lunger.
Barna ønsket de kunde være
fri skolen den dagen, så skulde det blitt blåsing. Men jomfrua
var inderlig glad hun var klar dem. På skolen satt de isteden og
drømte om bjerger av fattigmann som tårnet sig op på
veldige stekefat der blev båret inn i langstua og gikk deres nese
forbi.
Når de kom hjem lå
det en haug på kjøkkenbenken til delings av det som var blitt
for brunt eller gått i stykker.
Om eftermiddagen stekte jomfru
Anne gode råd; fete,- så det peip og låt i dem som var
de i ytterste nød. Smøret tøt og dryppet i varmen
der slikket kring jernet med en blålig, trolsk flamme. Jomfru Annes
gode råd var lette som terteløv. Hun holdt sig til Hanna Winsnes
nummer 1. Hanna Winsnes fikk mange fettflekker i julestria. Om de kunde
det aldri så vel både frua og jomfrua, var det sikrest å
slå efter..
Kakelinne varte og rakk: Det var
varmegrader, mange varmegrader. Akeføret rant vekk. Det blev helt
beinbryterføre. Fru Martens sørget over bollekrukkene sine.
Hun lå og lyttet til dette fortærende drypp, drypp hele natten..
Det spådde ikke godt. Kraften kunde surne og begynne å ese.
Fettbunnene sprekke. Det første hun gjorde om morgen var å
gå på bua og lukte på steikene. De var inngnidd med salt
og pepper, men enda kunde de få tanker. Den kakelinna ønsket
de til Bloksberg både små og store. De eneste som gledde sig
var fattigfolk.
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside |
Neste >
|