Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >
 

SLAKTNING OG FATTIGMANN

       Hver tid har sin strid. Dagene før jul gikk som en røik: Malta Sopp skurte baljer, bøtter og butter, kjeler, trau og saltholker. Martin slipte og brynte kniver. Fru Martens støtte krydderier og helte på små blankskurte blikkdåser. Jomfru Anne nasket undav fløte og kokte bort i spillkummer. Herskapet fikk nøle sig med "etterskum nå føre jul". Krukker i alle størrelser stod og ventet på å bli fylt med boller, pølser, benløse fugler og medisterkaker.
       Sist i november når månen hadde det lette åsyn, blev grisene slaktet i byens omegn og opland og kjørt til torvs i den årle morgenstund. Dengang var de magre og slanke ikke på moten. Nei, byens kortbente og rundmavete borgere svermet for de lubne med de små hodene. Fett flesk var dyden. Kjøttet skulde være lukket av flesk, het det. Da kunde en være trygg for at skinkene var møre; og dessuten hadde de snapser nok -- - ekte, fin genever fra Holland i koselige, brune krukker. De skinnmagre svina nyttet det ikke å komme med dengang.
       Kjøtt og flesk var ikke kvinnen betrodd å kjøpe. Det var undtagelser som doktorfrua der hadde mannen sin kringom på visitter. Og prestens halvdel; da det ikke sømmet sig en åndens åndens tjener å befatte sig med kjødet. Og så var det sjømannskonene som hadde mennene sine på det bølgende hav; de måtte jo ta risikoen.
       En grisedag på byens torv var noe av det skjønneste borgerne kunde se for sine øine. Lass på lass; tett i tett. En kunde så vidt smyke sig imellem  en skog av labber og grisetryner. Konsul Martens kjøpte inn som til det store vinterblot. Det var griser i hel vekt, løse skinker, oksebryst og okse, bakfjerdinger, tunger, knipper av årfugl og kramsfugl. Silekalv til å legge inn i sylten og koke med i kraften hørte også til. Men gjødkalven stammet fra fjøset på Berg og blev slaktet straks før jul. Den var Ingebjørgs stolthet.
       Ribber, skinker, forparter, bakfjerdinger, sideflesk og isterplommer fylte matboden og lå stablet på bordene eller hang under taket. Grisehodene lå med halvlukkede øier og skulte til hverandre - likesom lurte på - hvad er nå mitt og hvad ditt, tru - --
       Fru Martens og jomfru Anne gikk i jevnt sig mellem kjøkken, kjeller og matbod. Men når det tok til å mørkne; flyttet de inn og tronte for hver ende av kjøkkenbordet med hvert sitt mordvåben i hånd og med svære hvite forklær, stenket av blod og fettflekker. De skar op til medister og kjøttfarse, og det som skulde legges i rullene lå i en haug for sig. Fru Martens laget rullene til med passelig krydder. Jomfru Anne sydde, og småjente syntes det var moro å gi de runde, trinne  pølsene en klask før de reiste i saltebalja.
       På komfyren kokte og boblet det støtt - knoker og slagsider, sener og slintrer til en kraftig og stiv buljong som pølser og boller skulde legges ned i. Det utkokte kjøttet gjorde sig gildt i hakkepølse som i virkeligheten ingen pølse var. Det hakkete kraftkjøtt med rikelig fett, tilsatt purre, krydderier,  byggryn og mel blev stampet i en gryte til en fast deig og innsatt i stekeovnen. Martens var stolt av de hjemmeavlede byggrynene som gjorde sig så godt i hakkepølsen. Det var simpelt hen hans livrett og skåret i skiver, brunet i matfett og overhelt med en saus av smør og champignonsjavs, var det en delikatesse. Hakkepølse, en god mortensjavs og vanngrøt med sur fløtemelk satte Martens over alle fine og kostbare retter.
       En fet, stinn luft fylte kjøkken og ganger og trengte inn i stuene. Den vesle parafinlampen på kjøkkenveggen lyste matt gjennem dampen og dunsten. Vegger og tak blev belagt med fett. Men det var Malla Sopps sak å skylle det vekk i en syndflod av såpevann de siste dagene innunder jul, ja alt efter gammel skikk, skulde være så sølete og brokete som mulig forat julehøitiden kunde få det fredens og forklarelsens stempel.
       Sylta måtte være diger som et møllehjul og blev presset i kjelleren under et lag kampestein. Der blev stekt og brast, og en liflig stekeduft trengte  sig inn i stuene og minnet om julegjestebud, om dansemoro og baller, om forlibelser og forlovelser.
       Prøver av medisterkaker, pølsesnabber og boller vandret mellem kjøkken og spisestue til øverste dommer - konsulen sjøl - som hadde det avgjørende ord med hensyn til krydder og salt. Han satt i sofahjørnet efter endt arbeide og studerte "Morgenbladet". Vannkjelen surret og. pustet, pep og plystret på spisebordet.. Lokket lettet sig. Tok til å hoppe og danse av utålmodighet efter at teen skulde bli trukket. Men kvinnene holdt på i kjøkkenet. Endelig blev Tea sendt inn for å sette teen, og nu måtte moren. løsrive sig fra kjøttgrytene.
       Efter kveldsmaten skulde det være som en liten kosestund omkring det runde bordet i dagligstuen med far og mor i bjørketressoaren. Martens hadde    idag en overraskelse. Han hadde kjøpt med hjem Jonas Lies siste bok - Kommandørens Døttre - nettop utkommet. Årets store begivenhet og imøtesett med spenning. Fru Martens og småjentene tok håndarbeidene fram. Guttene hadde hemmeligheter for sig på rommet. Martens pusset brillene og gjorde sig istand til høitlesning. Han elsket Jonas Lie. Ibsen var ham for dunkel; og Bjørnson tålte han ikke.
       - Er'e ikke glimrende, mor! - Kommandøren og fruen - akkurat som du skulde se dem lys levende - og Nella - tatt på kornet. Men svaret fra fru Martens uteblev. Hånden med strikketøiet var falt ned i fanget - hodet dubbet og nikket - sjanglet til høire og venstre, og til sist blev det så tungt, at det dasket bakover mot sofaryggen. Hun drog lange pust som efterfulgtes av noen gurglende lyd - - Fru Martens var lykkelig og vel over i søvnens rike.
       Martens holdt inne med lesningen. Men han kunde ikke dy sig for å bla hist og her i boken. Det var tydelig å se at han nøt og godtet sig over Jonas Lies skildringer, så nær det virkelige liv, at en kunde ta og føle på det. Så lukket, han boken, la brillene bort og hvisket over til småjentene -- Godnatt, barna mine. Det er sengetid. Imorgen er'e din tur til å lese, Tea!
       Tea blev rød som en pion. Ikke bare av, undseelse over å skulle vise sine kunster i høitlesning, men - - hvordan gikk det Jan og Marthe, tro.
       Dem hadde hun sittet og tenkt på. "Kommandørens Døtre" hadde bragt spenning inn i livet på Berg. Fikk de hverandre - -? Det var vel det far tittet efter åsså - - Ergerlig at mor skulde  være så søvnig just i kveld. Men det var vel godt får henne å få den kveldsblund, så lite som hun sov ellers om natten.
      Søstrene stiltret bortat døren, lukket den forsiktig efter sig og gikk på tå op trappen. Over det mørke loftet gikk de hånd i hånd av redsel for skrømt i krokene. Nattlampen glimtet som et vakt fyr i det fjerne og loste dem fram til kammersdøren. Men rundt omkring dem var mørke, idel mørke. Ingen lysning å regne for av den vesle veika som fløt på oljen. Hu - alle de uhyggelige lydene. Å var'e mon tro -- - Vind som rusket i noen greiner. Regnet som trommet på taket. Det var kakelinna som kom, men grøssent og kaldt likevel. Bare ikke Will og Jon hadde hørt dem i trappa og lå på lur, i en krok -- - Gudskjelov og takk- de kom da velberga innom døren.
       Juletravelheten på Berg kulminerte på de store bakedagene når jomfru Anne var oppe klokka 4 om morgen og dunket fattigmann så huset skalv som under jordskjelv. To snes eggeplommer. En skje tykk fløte til hvert egg, og en teskje sukker og litt mel. Jomfrua var en mester i den kunst å få det til å henge sammen med minst mulig mel.
       Fru Martens skjenkte bakkelsen litt av den franske. Fremfor alt var hun nøie med smultet. Hun foraktet dypt kjøpesmult. Og når bakkelsen på Berg var så ekstra, så kom det sig av smultet, sa hun, for det var godt som smør.
       Fru Martens stod foran en het komfyr og over en rykende smultgryte fra den tidlige morgen, la op'i store, velmente flak, huket dem til sig med en pinne når de var lett gyllenbrune, blåste et par drag før hun overlot dem til havreleiven og de medfødte blåsebelger som Ingebjørg og Andrine åtte i sine sunde, kraftige lunger.
       Barna ønsket de kunde være fri skolen den dagen, så skulde det blitt blåsing. Men jomfrua var inderlig glad hun var klar dem. På skolen satt de isteden og drømte om bjerger av fattigmann som tårnet sig op på veldige stekefat der blev båret inn i langstua og gikk deres nese forbi.
       Når de kom hjem lå det en haug på kjøkkenbenken til delings av det som var blitt for brunt eller gått i stykker. 
       Om eftermiddagen stekte jomfru Anne gode råd; fete,- så det peip og låt i dem som var de i ytterste nød. Smøret tøt og dryppet i varmen der slikket kring jernet med en blålig, trolsk flamme. Jomfru Annes gode råd var lette som terteløv. Hun holdt sig til Hanna Winsnes nummer 1. Hanna Winsnes fikk mange fettflekker i julestria. Om de kunde det aldri så vel både frua og jomfrua, var det sikrest å slå efter..
       Kakelinne varte og rakk: Det var varmegrader, mange varmegrader. Akeføret rant vekk. Det blev helt beinbryterføre. Fru Martens sørget over bollekrukkene sine. Hun lå og lyttet til dette fortærende drypp, drypp hele natten.. Det spådde ikke godt. Kraften kunde surne og begynne å ese. Fettbunnene sprekke. Det første hun gjorde om morgen var å gå på bua og lukte på steikene. De var inngnidd med salt og pepper, men enda kunde de få tanker. Den kakelinna ønsket de til Bloksberg både små og store. De eneste som gledde sig var fattigfolk.
 
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside |  Neste >