|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold,
2000.
Gå til: < Forrige
| Forside | Neste
>
MELLEM LIV OG DØD
Da Tea hin kvelden gikk tilsengs,
blev det for lange tider. Hun klaget sig for brystet og ryggen, orket ikke
matbiten, hutret og frøs, gikk krokete som en gammel kjerring og
var så bleik at Andrine blev rent fælen, da hun riktig fikk
se på jentungen. Hun vågde ikke å ta ansvaret alene denne
gangen, men kalte på frua. De tullet henne inn i en glovarm blankis
og helte i henne en kopp glohet hyllete, og svetten rant som bekker i snøløsningen.
Tea hadde feber og talte over
sig.
- Der kommer kongen! Hurra - -
kast buketten din, mor - langt - langt! Han tokn - han tokn - - hurra
- Iblandt våndet hun sig i smerter og småsutret. Så kom
kulderier, og hun skalv, så sengen ristet. På morgensiden lå
hun i en døs. Andrine hadde ikke blund på øinene. Moren
satt ved sengen i angst og spenning en lang, pines full natt som aldri
vilde ta ende.
Hun kalte barnet sitt ved kjælenavn
og fór pannen hennes over med et håndklæ. Men Tea enste
det ikke. Hun ropte et par ganger "Andrine". Aldri mor. Både Andrine
og mor var begge to bra doktorer når det gjaldt å kurere maveknip
med kamferolje og grøtomslag eller tannbyll med krydderpose og øreflukt
med en teskje varm olje som Andrine samvittighetsfullt prøvde på
handbaken før hun helte den i øregangen. Mot forkjølelse
brukte de hyllete og lakrismikstur og for treg mave såpepikler. De
hadde råd for noe av hvert, men denne gangen stod de handfalne.
Bare natta var omme, sukket Andrine
- så de kunde budsende doktor Koll. Snild og koselig som han var,
kom han på første vink. Men de kunde ikke uro ham så
tidlig på morgenkvisten. Optatt hadde han vært dagen før
med kongefrokost og med jernbanesoupe til langt på natt. Kanskje
han ikke kom hjem før på morgensiden.
Klokken 7 drog Martin og Brona
avgårde. Martens hjalp å spenne for.
- Du får være snar,
Martin. Hun er klein, Tea.
- Brona og jeg skal gjøræ
våres beste -- - vær sekker.
Moren var ute av sig. Hun så
for sig de to hun mistet i den trondhjemske. De stod i lange, hvite klær
og strakte hendene ut efter Tea.
- Nei - nei - aldri i livet -
- de får henne ikke - jeg orker det ikke. Barmhjertige Gud; nådige
fader, for Kristi skyld hjelp mig!
Hun slo ut med armene og sank
sammen.
Andrine var redd at frua ikke
var vel bevart slik som hun tok på vei. Da Martin og Brona stod i
stalldøra, sprang hun til vinduet, åpnet glasset og skrek
ut: Det er Tea, Martin! Det står om livet! Si, han må komme
med en gang!
Tea var blitt så hvit i
ansiktet og blå under øinene -- hun som støtt var rød
i kinnene som et eple.
Foreldrene gikk att og fram i
rastløs uro. Kongerusen var gått av dem. All kongegalskapen
var hundrede mil borte. Moren knuget hendene og falt på kne ved sengen.
- Kjære Gud i himmelen -
- hjelp oss - - Vi kan ikke miste Tea - - Du må ikke ta henne fra
oss. Stakkars Teongen min som frøs, og jeg - jeg skjønte
det ikke - - - Alt i ett var hun borte ved sengegjerdet og tørket
svetten av den syke. Når hun holdt hånden hennes op, silte
vannet langs det vesle, smale håndleddet.
Endelig kom doktoren. Gangdøren
gikk op, og Martens tok imot ham i entreen. Det gikk tungt i trappene.
Doktor Koll var korpulent, rødsprengt i ansiktet og anstrengt efter
opstigningen. Svettedråpene perlet på den blanke issen og dugget
brilleglassene. Han pustet, så det blåste i nesen hans da han
satte sig ned ved sykesengen. Så tok han lommetørklæet
op, tørret pannen og pusset brillene, gav sig til å føle
pulsen - støttet Tea op med puter, boret hørerøret
innunder kravebenet og mellem ribbenene, banket og lyttet og la røret
til ryggen hennes. Tea var ved full sans og samling og kunde puste efter
komando - kort og langt. Men det siste gjorde så vondt, at hun hikstet.
Doktoren var alvorlig, da han skrudde hørerøret sammen og
puttet det i lommen.
- Feber - op i førr. Vann
i lungene. Martin må kjøre efter medisiner. Vi må legge
på en spansk flue. - -
Doktoren og Martens ruslet nedenunder
imens. Han var huskjent -- doktor Koll - visste hvor nøklene til
vinskapet hang, og var vant til å ta sig en hjertestyrkning
når han var på Berg. Et glass portvin eller madeira av den
hjemførte kvikket op - og en sigar av konsulens beste.
Martin og Brona var snare idag.
Den spanske fluen lignet et stykke hvitt tøi, på lag så
stort som en skrivebakside, oversmurt med et sennepaktig, gult stoff. Doktor
Koll klippet hakk i kantene, så den bedre skulde feste sig og la
den på ryggen mellem begge skulderbladene. Så hadde Tea ikke
annet å gjøre enn å ligge ganske stille, la den spanske
virke og ta alle medisinene som den snilde doktor Koll i rikt mål
forsynte henne med.
Han var av de gamle medisinmenn
som gjorde apotekerne til rike folk. Andrine var den påpasseligste
sykepleierske som talte dråper eller målte i spiseskjeer en
brun eller en hvit væske, nøiaktig på klokkeslettet.
Det blev hete timer for dem begge
da den spanske tok til å trekke og svi og brenne: Ikke orket Andrine
å se på at jentungen prates slik. Martin fikk spenne for og
hente doktoren. Flua måtte av til kvelds. Vilde ikke doktoren, så
var hun kar for å ta'n.
Doktor Koll kom om kvelden og
rev lappen av.
Hu - som det gjorde vondt! Ryggen
var en eneste vable, en sekk full av vann som doktoren klipte hull på,
og vannet silte ut. Etterpå blev ryggen til et stort sår, og
Tea måtte ligge nesegrus i mange dager.
Herregud, så mye vondt den
stakkars ongen skal lide, klynket Andrine når hun kom på kjøkkenet
til de andre tjenerne, og fru Martens løste henne av ved sykesengen,
der hun satt med strikketøiet, uten å røre det. Det
blev liggende i fanget, og blikket søkte Teas. De brune øinene
hennes som kunde stråle så livsfriskt og muntert, var fjerne
og mørke med en egen feberglød.
En ting fikk Tea .visshet for
- at moren elsket henne. Det var ikke fru Martens skikk å vise det
hverken med kyss eller kjærtegn. Hun var tilsynelatende fjern og
kald, selv overfor sine egne barn. Derfor blev det også noe kjølig
over barna på Berg. Men en natt som moren trodde Tea sov knelte hun
ved sengen hennes og bad Gud så inderlig vakkert at hun måtte
få beholde det kjæreste hun eide.
Det var medisinen som kalte Tea
tilbake til livet og fikk rødmen til å sive op i de bleke
kinn. Den næste dag erklærte doktoren Tea utenfor fare og tok
sig en ekstra gledestår. Der var skjedd en vending just hin natten,
krise som de kalte det. Fra nu av kunde hun ta mat til sig og kom sig for
hver dag.
Andrine satt trofast ved sengen
med bunding eller søm. Slik som de koste sig sammen, de to. Andrine
nynnet og sang for Tea med blid og mild røst.
- Syng den om Bianka - den
liker jeg så godt.
Andrine var aldri vond å
be. Men først måtte hun kremte - - hm - hm - og klare tonehuset
sitt. Så kom det sikkert og musikalsk:
Bianka for siste gangen,
hør du min zitar hør!
Sorgen forstummer sangen,
sangeren av kjærleik
død.
Bianka var tungsindig og søvndyssende å lytte til. Det
hendte at Tea tikk sig en blund på en times tid av Biankas kolde
kyss og troløshet. Når Tea slo øinene op, satt Andrine
ved sengen og sydde flittig. At hun hadde dormet og døset, det ante
ikke Tea det minste om.
- Syng mer, Andrine, - den om
nonnen - - hun som sang i det hellige kor; den er enda penere. Ta den,
er du snild!
- Får prøve om jeg
husær'n. Hm - hm - der har vi tonen!
Og sneen, den føk så
vide om jord,
men nonnen, hun sang i det
hellige kor -
der er roser i klosterets have.
Og ridderen kom fra den blodige
lek,
så rød var hans
brynje, hans kinn var så blek
hør --- klokkene ringer
til ave.
Da løvet ble grønnt
og fuglene sang,
sig ridderen ater i sadlen
svang -
der er roser i klosterets have.
Han jog gjennem lunden med
jublende røst;
men inne i cellen satt nonnen
så tyst - -
hør - klokkene ringer
til ave.
Tea skjønte på ingen
måte innholdet. Men ord og toner vugget henne inn i blide drømmer,
og når hun våknet, kjente hun krefter og livslyst vende tilbake.
Hun sendte bud efter dukkene sine. Ikke alle, nei, det orket hun ikke enda,
men dukken Kristine, for hun lå hennes hjerte nærmest. Kristine
med de dypblå øinene og mørke øienvippene og
det fine, kloke ansiktet. Hun la sig alltid så mykt og godt til rette
i armen hennes, som var hun et virkelig menneskebarn: Mens Tea lekte med
den vesle hånden, strøk henne over det lyse håret og
kysset henne i nakken, knuget Kristine sig til halsgropen hennes Tea. De
sovnet inn sammen, og når Tea follet hendene sine la også Kristine
de små dukkearmene overkors. Tea visste nok hvad hun bad om - - -
at Tea snart måtte bli frisk og komme ut i solskinnet. Ja det var
ikke tvil i Teas sjel at det var Kristine som gjorde det så
at hun blev frisk. Hun kunde ikke fulltakke sin hjertevenninne.
Men ett spørsmål
dukket op hver gang Andrine sang nonnesangen - hvorfor vilde noen være
nonne og bo i en mørk celle - -
- De er glad i Jesus skjønner
du vel - -
-Kan en ikke være glad i
Jesus likevel da?
- Følg mig - sa Jesus til
disiplene, og de forlot båten og fiskeredskapen, far og mor og alle
ting og fulgte ham.
- Gud vil vel ikke at jeg skal
gå fra far og mor, Andrine?
- Ikke gå fra dem, men han
vil at du skal gi Jesus hjerte ditt.
Tea grublet over Andrines lærdommer.
Skulde Jesus eie hjertet hennes, så kunde ikke Leif være der,
ikke far og mor. Ikke noen annen heller for den saks skyld. Om litt brast
det ut av henne --- har ikke du Lars i hjerte ditt, Andrine?
Andrine blev sprut rød
og sa forfjamset -- Du vet jeg og 'n Lars, vi har tenkt å gifte vårs,
vi. Men Jesus skal være mellem vårs.
Så glad som Tea blev. Hun
hoppet i sengen og slo armene kring halsen på Andrine. Slik skulde
hun og Leif ha det også. Og nå vilde hun ha en sang. Ikke sant,
Vesle-Kristine - - Skal ikke Andrine synge for oss?Dukken nikket og smilte.
Det var tydelig å skjønne at hun var glad i sang.
- Gå efter den gamle viseboka
di, Andrine!
Hun hentet fra komodeskuffen noen
gulnede blader, sammenheftet i ryggen med snellegarn.
- Ikke tåresangen, Andrine.
Hu - den er så sørgelig atte - - Under den hadde mor til Andrine
skrevet med skjelvende hånd:
Var du rik, du giftet dig imorgen.
Er du klok, betenker du dig
litt.
Er du lett, så løper
du fra sorgen.
Er du tung, innhenter den dig
titt.
- Om vi tok "Den visne viol". Den er
fin, Tea.
Du spørger min dreng
kvad jeg vil med deri visne viol,
hvis blader er tørre
som bøkene i min real - - -
- Isj, den da - - ikke den, den
er enda sørgeligere - - Tea bladde videre.
- Der er'n - den skal du synge.
Der har moren din skrevet noe under. Å er'e det står?
Ikke mor, Tea. Det er fars skrift.
"Skrevet ombord i skip Fleetwing av Holmestrand beliggende i Antwerpen
den 23. april 1861," står det.
- Den skal du synge!
Andrine lot sytøiet hvile
og sang med bløt og bevende røst. Kristine lå med hodet
innat Teas spinkle bryst. Begge to lyttet til Skjærsommer-sangen
- de vemotsfulle vakre ord og toner - "O, bed mig aldri mere om denne
ene sang."
Tea blev ført inn i en
verden av romantikk og elskov, og mellem henne og Andrine var for alle
tider knyttet det inderligste vennskaps bånd. Når Martens kom
med brev fra Lars, var gleden like stor hos dem begge. Tea fikk se et virkelig
kjærlighetsbrev. Det hadde sikkert ingen av venninnene hennes sett
før. Og Andrine leste høit næsten alt sammen. Noe hadde
Lars og Andrine sig imellem, men hun fikk se det fornemste - et hjerte
som stod i lys lue. Både det og verset nedenunder hadde Lars laget
sjøl. Det skulde Tea få lese siden engang når hun blev
litt eldre.
Enda stod det i brevet om noen
fine kopper han hadde kjøpt til "forærings" . Dem fikk hun
når han kom hjem.
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside | Neste
>
|