Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >

MELLEM LIV OG DØD

       Da Tea hin kvelden gikk tilsengs, blev det for lange tider. Hun klaget sig for brystet og ryggen, orket ikke matbiten, hutret og frøs, gikk krokete som en gammel kjerring og var så bleik at Andrine blev rent fælen, da hun riktig fikk se på jentungen. Hun vågde ikke å ta ansvaret alene denne gangen, men kalte på frua. De tullet henne inn i en glovarm blankis og helte i henne en kopp glohet hyllete, og svetten rant som bekker i snøløsningen.
       Tea hadde feber og talte over sig.
       - Der kommer kongen! Hurra - - kast buketten din, mor - langt -  langt! Han tokn - han tokn - - hurra - Iblandt våndet hun sig i smerter og småsutret. Så kom kulderier, og hun skalv, så sengen ristet. På morgensiden lå hun i en døs. Andrine hadde ikke blund på øinene. Moren satt ved sengen i angst og spenning en lang, pines full natt som aldri vilde ta ende. 
       Hun kalte barnet sitt ved kjælenavn og fór pannen hennes over med et håndklæ. Men Tea enste det ikke. Hun ropte et par ganger "Andrine". Aldri mor. Både Andrine og mor var begge to bra doktorer når det gjaldt å kurere maveknip med kamferolje og grøtomslag eller tannbyll med krydderpose og øreflukt med en teskje varm olje som Andrine samvittighetsfullt prøvde på handbaken før hun helte den i øregangen. Mot forkjølelse brukte de hyllete og lakrismikstur og for treg mave såpepikler. De hadde råd for noe av hvert, men denne gangen stod de handfalne.
       Bare natta var omme, sukket Andrine - så de kunde budsende doktor Koll. Snild og koselig som han var, kom han på første vink. Men de kunde ikke uro ham så tidlig på morgenkvisten. Optatt hadde han vært dagen før med kongefrokost og med jernbanesoupe til langt på natt. Kanskje han ikke kom hjem før på morgensiden.
       Klokken 7 drog Martin og Brona avgårde. Martens hjalp å spenne for.
       - Du får være snar, Martin. Hun er klein, Tea.
       - Brona og jeg skal gjøræ våres beste -- - vær sekker.
       Moren var ute av sig. Hun så for sig de to hun mistet i den trondhjemske. De stod i lange, hvite klær og strakte hendene ut efter Tea.
       - Nei - nei - aldri i livet - - de får henne ikke - jeg orker det ikke. Barmhjertige Gud; nådige fader, for Kristi skyld hjelp mig! 
       Hun slo ut med armene og sank sammen.
       Andrine var redd at frua ikke var vel bevart slik som hun tok på vei. Da Martin og Brona stod i stalldøra, sprang hun til vinduet, åpnet glasset og skrek ut: Det er Tea, Martin! Det står om livet! Si, han må komme med en gang!
       Tea var blitt så hvit i ansiktet og blå under øinene -- hun som støtt var rød i kinnene som et eple.
       Foreldrene gikk att og fram i rastløs uro. Kongerusen var gått av dem. All kongegalskapen var hundrede mil borte. Moren knuget hendene og falt på kne ved sengen.
       - Kjære Gud i himmelen - - hjelp oss - - Vi kan ikke miste Tea - - Du må ikke ta henne fra oss. Stakkars Teongen min som frøs, og jeg - jeg skjønte det ikke - - - Alt i ett var hun borte ved sengegjerdet og tørket svetten av den syke. Når hun holdt hånden hennes op, silte vannet langs det vesle, smale håndleddet.
       Endelig kom doktoren. Gangdøren gikk op, og Martens tok imot ham i entreen. Det gikk tungt i trappene. Doktor Koll var korpulent, rødsprengt i ansiktet og anstrengt efter opstigningen. Svettedråpene perlet på den blanke issen og dugget brilleglassene. Han pustet, så det blåste i nesen hans da han satte sig ned ved sykesengen. Så tok han lommetørklæet op, tørret pannen og pusset brillene, gav sig til å føle pulsen - støttet Tea op med puter, boret hørerøret innunder kravebenet og mellem ribbenene, banket og lyttet og la røret til ryggen hennes. Tea var ved full sans og samling og kunde puste efter komando - kort og langt. Men det siste gjorde så vondt, at hun hikstet. Doktoren var alvorlig, da han skrudde hørerøret sammen og puttet det i lommen.
       - Feber - op i førr. Vann i lungene. Martin må kjøre efter medisiner. Vi må legge på en spansk flue. - -
       Doktoren og Martens ruslet nedenunder imens. Han var huskjent -- doktor Koll - visste hvor nøklene til vinskapet hang, og var vant til å ta sig  en hjertestyrkning når han var på Berg. Et glass portvin eller madeira av den hjemførte kvikket op - og en sigar av konsulens beste.
       Martin og Brona var snare idag. Den spanske fluen lignet et stykke hvitt tøi, på lag så stort som en skrivebakside, oversmurt med et sennepaktig, gult stoff. Doktor Koll klippet hakk i kantene, så den bedre skulde feste sig og la den på ryggen mellem begge skulderbladene. Så hadde Tea ikke annet å gjøre enn å ligge ganske stille, la den spanske virke og ta alle medisinene som den snilde doktor Koll i rikt mål forsynte henne med.
       Han var av de gamle medisinmenn som gjorde apotekerne til rike folk. Andrine var den påpasseligste sykepleierske som talte dråper eller målte i spiseskjeer en brun eller en hvit væske, nøiaktig på klokkeslettet.
       Det blev hete timer for dem begge da den spanske tok til å trekke og svi og brenne: Ikke orket Andrine å se på at jentungen prates slik. Martin fikk spenne for og hente doktoren. Flua måtte av til kvelds. Vilde ikke doktoren, så var hun kar for å ta'n.
       Doktor Koll kom om kvelden og rev lappen av.
       Hu - som det gjorde vondt! Ryggen var en eneste vable, en sekk full av vann som doktoren klipte hull på, og vannet silte ut. Etterpå blev ryggen til et stort sår, og Tea måtte ligge nesegrus i mange dager.
       Herregud, så mye vondt den stakkars ongen skal lide, klynket Andrine når hun kom på kjøkkenet til de andre tjenerne, og fru Martens løste henne av ved sykesengen, der hun satt med strikketøiet, uten å røre det. Det blev liggende i fanget, og blikket søkte Teas. De brune øinene hennes som kunde stråle så livsfriskt og muntert, var fjerne og mørke med en egen feberglød.
       En ting fikk Tea .visshet for - at moren elsket henne. Det var ikke fru Martens skikk å vise det hverken med kyss eller kjærtegn. Hun var tilsynelatende fjern og kald, selv overfor sine egne barn. Derfor blev det også noe kjølig over barna på Berg. Men en natt som moren trodde Tea sov knelte hun ved sengen hennes og bad Gud så inderlig vakkert at hun måtte få beholde det kjæreste hun eide.
       Det var medisinen som kalte Tea tilbake til livet og fikk rødmen til å sive op i de bleke kinn. Den næste dag erklærte doktoren Tea utenfor fare og tok sig en ekstra gledestår. Der var skjedd en vending just hin natten, krise som de kalte det. Fra nu av kunde hun ta mat til sig og kom sig for hver dag.
       Andrine satt trofast ved sengen med bunding eller søm. Slik som de koste sig sammen, de to. Andrine nynnet og sang for Tea med blid og mild røst.
       - Syng den om Bianka -  den liker jeg så godt.
       Andrine var aldri vond å be. Men først måtte hun kremte - - hm - hm - og klare tonehuset sitt. Så kom det sikkert og musikalsk:

       Bianka for siste gangen,
       hør du min zitar hør!
       Sorgen forstummer sangen,
       sangeren av kjærleik død.

Bianka var tungsindig og søvndyssende å lytte til. Det hendte at Tea tikk sig en blund på en times tid av Biankas kolde kyss og troløshet. Når Tea slo øinene op, satt Andrine ved sengen og sydde flittig. At hun hadde dormet og døset, det ante ikke Tea det minste om.
       - Syng mer, Andrine, - den om nonnen - - hun som sang i det hellige kor; den er enda penere. Ta den, er du snild!
       - Får prøve om jeg husær'n. Hm - hm - der har vi tonen!

       Og sneen, den føk så vide om jord,
       men nonnen, hun sang i det hellige kor -
       der er roser i klosterets have.
       Og ridderen kom fra den blodige lek,
       så rød var hans brynje, hans kinn var så blek
       hør --- klokkene ringer til ave.

       Da løvet ble grønnt og fuglene sang, 
       sig ridderen ater i sadlen svang -
       der er roser i klosterets have.
       Han jog gjennem lunden med jublende røst;
       men inne i cellen satt nonnen så tyst - -
       hør - klokkene ringer til ave.
 

       Tea skjønte på ingen måte innholdet. Men ord og toner vugget henne inn i blide drømmer, og når hun våknet, kjente hun krefter og livslyst vende tilbake. Hun sendte bud efter dukkene sine. Ikke alle, nei, det orket hun ikke enda, men dukken Kristine, for hun lå hennes hjerte nærmest. Kristine med de dypblå øinene og mørke øienvippene og det fine, kloke ansiktet. Hun la sig alltid så mykt og godt til rette i armen hennes, som var hun et virkelig menneskebarn: Mens Tea lekte med den vesle hånden, strøk henne over det lyse håret og kysset henne i nakken, knuget Kristine sig til halsgropen hennes Tea. De sovnet inn sammen, og når Tea follet hendene sine la også Kristine  de små dukkearmene overkors. Tea visste nok hvad hun bad om - - - at Tea snart måtte bli frisk og komme ut i solskinnet. Ja det var ikke tvil i Teas sjel at det var Kristine som gjorde det  så at hun blev frisk. Hun kunde ikke fulltakke sin hjertevenninne.
       Men ett spørsmål dukket op hver gang Andrine sang nonnesangen - hvorfor vilde noen være  nonne og bo i en mørk celle - -
       - De er glad i Jesus skjønner du vel - -
       -Kan en ikke være glad i Jesus likevel da?
       - Følg mig - sa Jesus til disiplene, og de forlot båten og fiskeredskapen, far og mor og alle ting og fulgte ham.
       - Gud vil vel ikke at jeg skal gå fra far og mor, Andrine?
       - Ikke gå fra dem, men han vil at du skal gi Jesus hjerte ditt.
       Tea grublet over Andrines lærdommer. Skulde Jesus eie hjertet hennes, så kunde ikke Leif være der, ikke far og mor. Ikke noen annen heller for den saks skyld. Om litt brast det ut av henne --- har ikke du Lars i hjerte ditt, Andrine?
       Andrine blev sprut rød og sa forfjamset -- Du vet jeg og 'n Lars, vi har tenkt å gifte vårs, vi. Men Jesus skal være mellem vårs.
       Så glad som Tea blev. Hun hoppet i sengen og slo armene kring halsen på Andrine. Slik skulde hun og Leif ha det også. Og nå vilde hun ha en sang. Ikke sant, Vesle-Kristine - - Skal ikke Andrine synge for oss?Dukken nikket og smilte. Det var tydelig å skjønne at hun var glad i sang.
       - Gå efter den gamle viseboka di, Andrine!
       Hun hentet fra komodeskuffen noen gulnede blader, sammenheftet i ryggen med snellegarn.
       - Ikke tåresangen, Andrine. Hu - den er så sørgelig atte - - Under den hadde mor til Andrine skrevet med skjelvende hånd:

       Var du rik, du giftet dig imorgen.
       Er du klok, betenker du dig litt.
       Er du lett, så løper du fra sorgen.
       Er du tung, innhenter den dig titt.

      - Om vi tok "Den visne viol". Den er fin, Tea.

       Du spørger min dreng kvad jeg vil med deri visne viol,
       hvis blader er tørre som bøkene i min real - - -

       - Isj, den da - - ikke den, den er enda sørgeligere - - Tea bladde videre.
       - Der er'n - den skal du synge. Der har moren din skrevet noe under. Å er'e det står?
       Ikke mor, Tea. Det er fars skrift. "Skrevet ombord i skip Fleetwing av Holmestrand beliggende i Antwerpen den 23. april 1861," står det.
       - Den skal du synge!
       Andrine lot sytøiet hvile og sang med bløt og bevende røst. Kristine lå med hodet innat Teas spinkle bryst. Begge to lyttet til Skjærsommer-sangen - de vemotsfulle vakre ord og toner - "O, bed mig aldri mere  om denne ene sang."
       Tea blev ført inn i en verden av romantikk og elskov, og mellem henne og Andrine var for alle tider knyttet det inderligste vennskaps bånd. Når Martens kom med brev fra Lars, var gleden like stor hos dem begge. Tea fikk se et virkelig kjærlighetsbrev. Det hadde sikkert ingen av venninnene hennes sett før. Og Andrine leste høit næsten alt sammen. Noe hadde Lars og Andrine sig imellem, men hun fikk se det fornemste - et hjerte som stod i lys lue. Både det og verset nedenunder hadde Lars laget sjøl. Det skulde Tea få lese siden engang når hun blev litt eldre.
       Enda stod det i brevet om noen fine kopper han hadde kjøpt til "forærings" . Dem fikk hun når han kom hjem.
 
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside | Neste >