Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige | Forside |  Neste >

SVENSKE-OLINE

       Fru Martens sa alltid at det var de lykkeligste stunder i hennes liv når hun hadde en liten en ved brystet, og hun gav alltid bryst to fulle år. Da hadde hun ikke noe kluss med maven deres, sa hun, og ferme og friske var barna støtt når ikke en farang eller smittsom syke kom over dem. Men med Karlemann led hun mye vondt, for ikke å snakke om Andrine som gikk att og fram på gulvet med den vesle revertullen på armen, donket ham i ryggen når han skrek sig bort og blev  blå i ansiktet, vrengte øinene, og fråden skummet om munnen hans. Herregud, å fæle de kramperiene var. Fru Martens vred hendene i fortvilelse og bad Vårherre at han vilde hjelpe henne med gutten. Hun orket ikke å gi ham fra sig. Så  vakker han var når han tok brystet og lå og så op på henne med store, blå øier. Doktor Koll kom dagstøtt. Han foreslo "Kindermehl". Det skulde være bra mot krampe. Det kom fra Sveits i runde blikkbokser. Søtt smakte det. Tea og Maien møtte alltid op når Andrine rørte det fine, hvite melet sammen med melk til en grøt. De stod ved siden når hun gav gutten og fikk en skje hver. Karlemann likte godt grøten; men anfallene kom og gikk like ofte som før. Så måtte fru Martens gi efter for Andrines instendige bønner om å skikke bud på Svenske-Oline som de kalte henne. Det holdt hårdt; for no trollkjerringpakk skulde ikke komme der i går'n. Men Svenske-Oline var ikke mer trollkjerring hun enn noen annen. Hun var fra Solør-traktene, av finneblod, liten og svart. Far hadde hun aldri visst av. Moren hadde slitt sig fram i allslags arbeid, og Oline hadde tatt arven efter henne. Men det er visst hun kunde mer enn fadervåret sitt. Konsulen måtte ikke vite om det. Ikke doktor Koll heller. De to var beste venner. Aldri i livet skulde de tillatt det. Men når ingen annen råd var, så -
        Svenske~Oline stod en dag over vuggen til Karlemann - ihopkrøken, rødøid, tannløs og skrukkete. Hun så heksaktig vill ut med grå hårtotter om det gule, innfalne ansikt, der øinene brandt som glør.
       Redd og vettskremt lå Tea under bordet; men nyfiken som hun var, tittet hun fram, så hun kunde følge alle koklementene til trollkjerringa.
       - Jo da, Oline skjønte på en prikk, åssen det hadde sig med ongen. Men fine folk trur på doktora som på vangjeliboka. Dem akter itte båna sine for alt som menneskelig aue itte ser; men som nyfødde bån må vares imot. Takkars liten påsa, så tynn og ussel, de. Det kunde hjælpe å støipe over'n. For gutten har  trollsvekk, han, så sant som jeg står her. Jeg kunde syne dere lignamenter til ei trollkjerring nere i vatnet. Men frua vil itte vite av hverken støiping eller måling. Det er forbudt i bibeln, sier'a. Ha - ha - ha - ha - Uff det grøste i Tea da hun hørte den kalde latteren hennes. Men Oline fortsatte med sitt prek:
       - Forunderlig med vælståenes folk, de, sånne som kunsuln og frua - åsså itte sydd så mye som en tolvskilling inn i reiven. Fattigfolk må nøie sig med ei stoppenål, de, men det hjælper, det au. Jeg er viss om at de itte har sagt i jøsse namn eller korsa ongen når dem har lagt'n bort. Kan en vente anna da - - - Takars liten - - Med en hes, hvislende stemme spurte hun Andrine om hun hadde passt på å sleppe ei glo i vaskevatnet. Mange er blitt karske utav det. Om du nå henta litt nordrennenes vatn fra brønn opunder fjelle, Andrine. Mot gikt og vondskap har det hjølpi mangen kryp. Men hugs på - høgstnattes må du gange etter det. Og vask ongen med det morra og kveld. Og så -  hun drog fram en flaske tor barmen og flidde Andrine. Ei teski 3 ganger om daen, så skal du sjå gutten din er fresk inna 2 veker er gått.
       Oline stod bøid over Karlemann som sov stillt og fredelig. Hun mumlet rare ord som Tea ikke skjønte, vugget overkroppen og krøkte fingrene som mer lignet rovfuglklør enn menneskelige lemmer. Så gjorde hun sig istand til å gå, rigget sig til med sjal og hueplagg og bad farvel:
       - Vent litt Oline! Tea har ei vorte på venstre tommelfing. Du er go til å ta den, også du, vet jeg! - Tea! Tea! Hu er så livende redd, at hu har stikki sig bort. Tea! - - kom fram da vel! Oline skal bare se på vorta di. Det gjør inte det grand vondt.
       Tea krøp forskremt fram av smutthullet sitt og nærmet sig trollkjerringa. Modig var hun ikke. At Oline drev trollskap og svartekunster, det var hun nu sikker på. Hun skalv som et aspeløv, da hun rakte tommeln fram. Oline bare så på'n. Innen 8 dager var vorta vekk.
       Anfallene til Karlemann blev sjeldnere og sjeldnere. Men ingen vågde å fortelle doktoren at Oline hadde vært der.
Kindermehl er ekstra godt, sa'n. Det skal vi holde ved med.
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside | Neste >