|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold,
2000.
Gå til: < Forrige | Forside
| Neste >
SVENSKE-OLINE
Fru Martens sa alltid at det var
de lykkeligste stunder i hennes liv når hun hadde en liten en ved
brystet, og hun gav alltid bryst to fulle år. Da hadde hun ikke noe
kluss med maven deres, sa hun, og ferme og friske var barna støtt
når ikke en farang eller smittsom syke kom over dem. Men med Karlemann
led hun mye vondt, for ikke å snakke om Andrine som gikk att og fram
på gulvet med den vesle revertullen på armen, donket ham i
ryggen når han skrek sig bort og blev blå i ansiktet,
vrengte øinene, og fråden skummet om munnen hans. Herregud,
å fæle de kramperiene var. Fru Martens vred hendene i fortvilelse
og bad Vårherre at han vilde hjelpe henne med gutten. Hun orket ikke
å gi ham fra sig. Så vakker han var når han tok
brystet og lå og så op på henne med store, blå
øier. Doktor Koll kom dagstøtt. Han foreslo "Kindermehl".
Det skulde være bra mot krampe. Det kom fra Sveits i runde blikkbokser.
Søtt smakte det. Tea og Maien møtte alltid op når Andrine
rørte det fine, hvite melet sammen med melk til en grøt.
De stod ved siden når hun gav gutten og fikk en skje hver. Karlemann
likte godt grøten; men anfallene kom og gikk like ofte som før.
Så måtte fru Martens gi efter for Andrines instendige bønner
om å skikke bud på Svenske-Oline som de kalte henne. Det holdt
hårdt; for no trollkjerringpakk skulde ikke komme der i går'n.
Men Svenske-Oline var ikke mer trollkjerring hun enn noen annen. Hun var
fra Solør-traktene, av finneblod, liten og svart. Far hadde hun
aldri visst av. Moren hadde slitt sig fram i allslags arbeid, og Oline
hadde tatt arven efter henne. Men det er visst hun kunde mer enn fadervåret
sitt. Konsulen måtte ikke vite om det. Ikke doktor Koll heller. De
to var beste venner. Aldri i livet skulde de tillatt det. Men når
ingen annen råd var, så -
Svenske~Oline stod en dag
over vuggen til Karlemann - ihopkrøken, rødøid, tannløs
og skrukkete. Hun så heksaktig vill ut med grå hårtotter
om det gule, innfalne ansikt, der øinene brandt som glør.
Redd og vettskremt lå Tea
under bordet; men nyfiken som hun var, tittet hun fram, så hun kunde
følge alle koklementene til trollkjerringa.
- Jo da, Oline skjønte
på en prikk, åssen det hadde sig med ongen. Men fine folk trur
på doktora som på vangjeliboka. Dem akter itte båna sine
for alt som menneskelig aue itte ser; men som nyfødde bån
må vares imot. Takkars liten påsa, så tynn og ussel,
de. Det kunde hjælpe å støipe over'n. For gutten har
trollsvekk, han, så sant som jeg står her. Jeg kunde syne dere
lignamenter til ei trollkjerring nere i vatnet. Men frua vil itte vite
av hverken støiping eller måling. Det er forbudt i bibeln,
sier'a. Ha - ha - ha - ha - Uff det grøste i Tea da hun hørte
den kalde latteren hennes. Men Oline fortsatte med sitt prek:
- Forunderlig med vælståenes
folk, de, sånne som kunsuln og frua - åsså itte sydd
så mye som en tolvskilling inn i reiven. Fattigfolk må nøie
sig med ei stoppenål, de, men det hjælper, det au. Jeg er viss
om at de itte har sagt i jøsse namn eller korsa ongen når
dem har lagt'n bort. Kan en vente anna da - - - Takars liten - - Med en
hes, hvislende stemme spurte hun Andrine om hun hadde passt på å
sleppe ei glo i vaskevatnet. Mange er blitt karske utav det. Om du nå
henta litt nordrennenes vatn fra brønn opunder fjelle, Andrine.
Mot gikt og vondskap har det hjølpi mangen kryp. Men hugs på
- høgstnattes må du gange etter det. Og vask ongen med det
morra og kveld. Og så - hun drog fram en flaske tor barmen
og flidde Andrine. Ei teski 3 ganger om daen, så skal du sjå
gutten din er fresk inna 2 veker er gått.
Oline stod bøid over Karlemann
som sov stillt og fredelig. Hun mumlet rare ord som Tea ikke skjønte,
vugget overkroppen og krøkte fingrene som mer lignet rovfuglklør
enn menneskelige lemmer. Så gjorde hun sig istand til å gå,
rigget sig til med sjal og hueplagg og bad farvel:
- Vent litt Oline! Tea har ei
vorte på venstre tommelfing. Du er go til å ta den, også
du, vet jeg! - Tea! Tea! Hu er så livende redd, at hu har stikki
sig bort. Tea! - - kom fram da vel! Oline skal bare se på vorta di.
Det gjør inte det grand vondt.
Tea krøp forskremt fram
av smutthullet sitt og nærmet sig trollkjerringa. Modig var hun ikke.
At Oline drev trollskap og svartekunster, det var hun nu sikker på.
Hun skalv som et aspeløv, da hun rakte tommeln fram. Oline bare
så på'n. Innen 8 dager var vorta vekk.
Anfallene til Karlemann blev sjeldnere
og sjeldnere. Men ingen vågde å fortelle doktoren at Oline
hadde vært der.
Kindermehl er ekstra godt, sa'n. Det skal vi holde ved med.
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside | Neste
>
|