|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold,
2000.
Gå til: | Forside |
Neste >
VÅR
Det var søndag først
i april. Eimen av våknende jord blandet sig med lukten av ram gjødsel
fra rykende hauger utover jordene og en syrlig duft av groe og råtnende
løv. På alle sølepytter lå hver natt en isskorpe.
Den brast når sola fikk makt. Da tok det til å tine og sildre
mellem grastorvene. Det begynte å piple og putle, klukke og gurgle
i grøfter og bekkefar. Spireahekken stod alt i lysegult sprett på
sydsiden. Vårdisen hang i tretoppene som blandet greinene sine med
hverandre - fiolette, rustbrune og grågule. Fra bristeferdige knopper
strømmet en søt, harpiksaktig duft inn gjennem det åpne
kammersvinduet på Berg.
Andrine barnepike helte sig ut
over vinduskarmen og suget våren til sig gjennem nese og munn. Hun
følte forårets lykksalighet gjennemrisle kropp og sjel. Atten
somrer hadde hun levd, men aldri var våren vakrere. Et vindpust strøk
over håret hennes - lekte med det brune krus under nakkeknuten og
kilte henne under det løse livet, så det kruslet nedefter
ryggen. Øinene blev store og lysende. Munn og kinn rødmet
omkapp. Hun strakte armene i fryd og blev stående å lytte til
de bløte, bevende fløitetoner som stæren slynget ut
fra mønet bent over. Ingen som stæren til å tolke våren
og den evig unge brusende elskov. Han har lånt måltrostens
innsmigrende, melodiske strofer. Han kan knebre med nebbet og agere trommeslager,
slå hvirvel med vingene og plystre som en skøieraktig skolegutt.
Han kan gjø som en hund og gale som hanen nede på gårdsplassen.
Andrine kjente sig mjuk som en vidju og lett som en erle. Duene trippet
fram og tilbars langs mønet, krodde sig og kurret ,oi,oi-,oi!. Det
låt som en orgelstemmer skulde være i nærheten.
Hannene sprikte med vinger og hale, skjøt nakkefjærene i været
og møtte hverandre som riddersmenn til turnering. Nede på
gårdsplassen var støien øredøvende. Snadring
og skrål i andeflokken. Kakling og galing fra vergesyke høns.
Men kalkunhanen er basen. Det bobler og koker i halsen hans av elskov og
lidenskap. Hetten han har trukket over hodet, en lys lilla hinne, skifter
farge som huden på en kameleon - snart fiolett, snart ultramarin
og purpur. Snabelen henger og dingler foran nebbet lik et blodig stykke
kjøtt - sjølsagt til stort besvær - men en prydelse
er det som han ikke vil være av med for noen
pris. En fyrig elsker er kalkunhanen med mangfoldige forførende
og besnærende midler til sin rådighet. Aller best som han marsjerer
lik en grosserer i satt alder med den kullsvarte dusk som en blomst i det
mektig glinsende bryst, stanser han op, bruser med fjærene,
så de står ende ut, skraper med vingene,sprer halefjærene
til en vifte som den jonglerer med fra venstre til høire og omvendt,
ettersom den tilbedte er på hans venstre eller høire side.
Fjærdrakten er praktfull i vårens stund, lik flamennde kobber
og glødende bronse med blå og grønne lyn, og hver fjær
kantet med hvite stråler. I sannhet det menneskelige bandyr langt
overlegen. Lik en sultan hoverer han i sitt harem og ser i nåde ned
på de sortøiede, klynkende, elskovssyke skjønnheter
som av en uimotståelig elskovs makt drages ham nærmere og nærmere.
Andrine smiler og ler. - Jamen
er verden snodig. Hun stryker håret fra pannen og snur sig mot kammerset.
To små lubne barnearmer napper henne i skjørtet.
- Ut å søre - - ut
å søre, Andine.
- Ut å søre med ny
sole, Teongen.
Andrine svinger jentungen rundt,
så den nye kjolen står omkring henne som fjærene på
kalkunhanen.
- Jo visst er den fin lel om jeg
så skal si det sjøl.
Andrine var stolt av sitt verk.
Og Tea lot sig villig beundre. De lubne armstompene strittet til hver side.
Hun stod stiv og urørlig og lignet en deilig dukke med røde
eplekinn og gyllen ferskenhud. De broderte linnetspissene bøide
sig ut fra halsrundingen og var knyttet under det vesle pufferme. Andrine
hadde bare å stikke krumkammen inn i det mørke håret
og knytte den rødesilkesløifen.
- Nå er Teongen ferdigl
Hurra - - -
Andrine holdt henne ut fra sig.
Jo, mamelukkene hang passe under den skotske kjolen. De brillierte med
tunger og med huller, så de høirøde strømpene
skinte igjennem. Og så støvlene - søndagsstøvlene
med lakktupp og knirk: Tea følte hele den unge kvinnes lykke over
å være fin. De brune øinene strålte. Smilehullet
i venstre kinn vidde sig ut til en dyp grop, og tennene lyste mellem friske,
røde barnelepper. Andrine løftet henne op på stolen
foran speilet. Det var ikke stort større
enn et passelig visittkort, men Tea så sig sjøl i all sin
herlighet, og hun så den fine nakkebøiningen til Andrine og
det vakre smilet hennes.
- Du tole min så fin ongen
el idag da. - -
Tea stod fortapt og stirret på
det deilige speilbillede.
- Ongen el inte ga i dada si,
hu - - inte et eneste gann. - -
Tea snudde sig brått, slo
armene om halsen på Andrine og knuget henne til sig.
- Au - au - du kveler mig; Teongen!
Grovt så sterk du er, trollet!
Små klynk meldte at nu var
Maien våken. Nu fikk Tea greie sig sjøl en stund.
- Her har du børsten til
far din og kammen hans's. Den er fin å leke hest med, sving i ryggen,
hue og hengeman og all tingen - akkurat som Brona, og børsten, det
er enga med høgt, gildt gras. Hypp - Brona - hypp - nå ka
du eta dig god og mett. Hør, han knegger - hi - hi - hi - sier'n.
Tea lo frydefullt.
- Han piser - han piser, Andine!
Andrine var en mester til å
finne på leker. Hadde hun en papirlapp, blev den til et saltkar,
eller til båt og siden til mann i båten, til en stor eske og
endelig til en kråke som flakset og fløi. Så mye moro
som Andrine fikk ut av ingen ting. Av kaserte kortspill bygde hun slotter.
- El ongen lei hesten sin alt.
- - - Pelle på lire, sånn - og hun lærte Tea å
blåse mellem tennene på kammen. Det var en ny og vidunderlig
opfinnelse som Tea kunde more sig med.
Andrine løftet Maien i
været.
- Så tol er ongen - - op
sa'n. - - -
Maien hadde kraftige røde
soveroser, blå øine, lyst hår. Hun fylte året
i juli, samme dagen som Tea fylte fire. Det skulde egentlig vært
en mellem dem. Den gangen var fru Martens svært syk. Det stod om
livet. - Maien fikk hvit kåpe, hvit kråke på hodet, hvit
fra topp til tå som en sneklokke.
- Maien skal søre i vogna
si, hu - - vogna si hu, vogna si hu - - nynnet Andrine på samme melodien
som - "Nå går vi rundt om en enebærbusk." Tea gjentok
som et refreng - - søre i vogna, søre i vogna.
En skulde ikke tro de to var søsken
- den ene så lys, den andre så mørk. Andrine hadde passet
dem siden de kom til. Hun begynte som matpike i skibsreder og konsul Martens
hus to år før hun gikk og leste. Det var dengang foreldrene
døde, og faster hennes var glad for å få Andrine i så
godt et hjem. Fru Martens skjønte også at her hadde hun et
bra pikeemne. Henne kunde hun overlate barna når hun var optatt av
så mye som faller i et stort hus, av hage og mange gjester. Foruten
de to småjentene hadde. hun Will, 6 år, og Jon 8. De samlet
alltid om sig en hærskare av kamerater oppe på Berg. Der var
alskens lek, saker - huske, tanger med ringer,
klatrestenger og svingstang. De kunde tumle sig kring uthusene, på
løkkene og opunder fjellet. Berg var et eldorado for barn, og foreldrene
gav dem fritt lov til å styre og ståke, bare de holdt fred
i middagshvila, men det var de nøie på. Ellers fantes ikke
det sted i og utenom byen, der barn hadde så mye moro som på
Berg. Kanskje kom det av at far og mor helst så at guttene holdt
til på gården - helst så nær dem som mulig. De
hadde vært så uheldige å miste de to eldste på
en gang - gutt og pike - i den trondhjemske halsesyken. Jomfru Anne som
styrte huset mens Martens og fruen var på
en Kristianiareise, forstod ikke bedre enn det var en almindelig forkjølelse
og stelte med dem efter beste skjønn. Da faren og moren kom hjem,
var begge barna så hårdt angrepne, at det var ikke redning.
"Behrings antidifteriserum" som nu redder tusener av barn om året,
var ikke opfunnet dengang. De sluknet næsten samstundes, og moren
la dem så vakkert vekk med hendene i hverandre - slik som hun tenkte
de skulde tre fram for Gud faders trone - og med myrtekrans kring
hodet. De lå som i en hage med blomster og myrtebuketter, og deilige
var de som to Guds engler. Men da Martens skulde skru lokket til på
den vesle hvite kisten, falt moren sammen. Midt i all sorgen og elendigheten
kom Vesle-Tea - opkalt efter mor si som også het Tea.
Hun var fars jente, krabbet op på kneet hans,og gav sig til å
huske og heise.
- Søre - søre langt
- langt - langt - - - Og faren sang.
Ride - ride ranke
til møllerens hus.
Ingen annen hjemme
enn en liten kattepus.
Mølleren mol,
hanen han gol:
kykelikyl
Da skoggerlo Tea.
Idag var det søndag og
Tea skulde ut i solskinnet. Hun hoppet og danset kring barnevognen.
Just som Andrine kom kjørende
med Maien og Tea ved siden, gikk Martens op verandatrappen.
- Hvor esler du dig hen i dag,
Andrine?
Hun blev sprut rød, fikk
travelt med å ordne vognteppet og stelle om den vesle.
Så kom det forlegent - til
Kjellolla, hadde jeg tenkt. - - -
- Sellolla - Sellolla - ropte
Tea, viftet med de små armstompene og satte av gårde ned alleen.
Andrine efter og fikk henne fatt. Dermed slapp hun videre forklaring. Bare
ikke konsulen kom efter for å spasere med kjæledegga si - -
nettop idag som -- - -.
Tea tok til å grine. Hun
var ikke modig. Hun gjemte sig i skjørtene til Andrine.
-- Å el'e, ongen -- - å
el'e - - bissevovven el ikke fali. Bissevovven el nild, han.
- Han piser mig op - tygge bissevoven.
- Au-u--
- Hår bikkja biti dig -
Tea?
- Nei - - men - han kunde gjott'e.
- -
Tea holdt på fingeren som
om hun hadde et stort; forferdelig sår. Bikkja til byfogden snuste
omkring dem og viftet godlyndt med halen.
- Nå har vi dem sjølve
inte langt unna, skal du se.
Andrine dreide fra allen ut på
storveien. Da kom just byfogdens dem i møte. Fruen gav sig til å
prate barneprat med de små, mens byfogden
kurtiserte Andrine.
- Du skal møte kjæresten,
kan jeg tenke? Hvad behager - ingen kjærest enda. - - - Hadde jeg
så sant vært noen år yngre, så skulde du ikke fått
gå alene, Andrine.
Byfogden hadde en syngende dialekt
som han hadde beholdt fra barneårene i Bergen. Han gav Tea en dreis
med stokken. - Stygge taterongen til far - sa'n, og så gikk reisen
videre.
Det hvisket og tisket og sang
fra trekronene. Så full av kjærlighetslyst og kjærlighetskval
er våren. Et par bokfinkhanner kappsang over hodene deres.
- Ti-tyve-tredve-før-halvfjers,
og så en kort smellende trill til slutt.
Oppe fra et asketre som enda stod
og sprikte med vinterfrosten i de grå greinene, kastet en liten sanger
et vell av toner ut i den vårflimrende og
vårdirrende luft. Det var rødstrupen. Andrine så hvordan
det dirret i det vesle rustrøde sangerbryst. Men hun kunde ikke
få Tea til å fatte hvor lyden kom fra. I det samme hevet en
lerke sig fra en grastue straks innenfor gjerdet. Den fikk
Tea øie på, klappet i hendene og hoppet av fryd.
- Del - del -- el'n.
- Det er lerka -- Tea.
Hun fulgte med øinene den
vesle svarte prikken som hevet sig høiere og høiere. Iblandt
stod den stille i luften, virret med vingene - sang og sang i det uendelige.
Så forsvant den bak en hvit sky.
- Å blei'n av - - el'n hos
guden?
- Han kommer snart igjen, Tea.
De stod begge og stirret op mot
det blå hvelv. Himmelen hadde et overdrag av florlette skyer, og
Tea hadde mistet fuglen bak en skydott.
- Han el hos guden i himmelen,
sa hun alvorsam. Han synger for englene - Andine! Tom ned - tom da
vel - - del tommer'n. -- Lerka lot sig falle stykkomtil. Men plutselig
som skutt av en stein datt hun ned i grastorven. Hun var ikke sen, Tea
heller. I et blunk var hun over gjerdet. Bortover jordet. Andrine efter.
Hun måtte ta henne med makt og dra henne med sig. Så trillet
hun barnevognen inn på en sti som førte til Kjellolla. Det
var en vei Tea aldri hadde gått. Den gikk over vidtstrakte jorder,
der det yrte med lerkesang. Det var en jubel, så englene på
Betlehems marker kunde ikke sunget deiligere. Forresten hadde Andrine sine
egne grunner for å skille lag med storveien. Men de kjente ikke Tea.
Hun kastet sig over leirfivel som det krydde av i den opbløtte jord
og glemte verden omkring sig. Hun så ikke orlogsgasten der likesom
var skutt op av jorda og stod med Andrines hånd i sin. Han hadde
kraftige, blåtatoverte never, lua bak på skolten, en svart
lokk fram i pannen, spillende brune øier, solbrent og svart var'n
som en tater. Han og Andrine hadde kjent hverandre siden konfirmasjon.
Men ikke hadde Andrine drømt om at Lars var blitt slik en vakker
kar på den tiden han hadde vært ute. Men da Tea fikk øie
på den store, svarte mannen, skar hun i å gråte.
- Inte væle redd, gullongen
- - det el bare n'Lars. Lars er nill, han. Tom med den pene lanken din.
Dag - si -. Dag, Lars! Tell den nille mann å gammel du el. - - -
Tea drog på gjeipen. Det
trakk op til uvær. Straks efter satte hun i et brøl. Det hjalp
ikke at Lars løftet henne høit i været, tok et bruntrandet
brystsukker op av lomma og holdt det fram for henne. Selv ikke en slik
herlighet kunde lindre sjalusiens kvaler. Hun gned øinene i sorteste
fortvilelse, ristet på hodet, trampet med foten, og beljet som en
sint stut.
- Fy, ungen - - fy - Teongen stygg.
- -
Barnevognen gled saktelig videre
med Maien som smilte med to brede tannbisler og noen blåundrende
øler. Tea stod igjen sint og furten. De kunde bare gå med
sig - - gå - gå - gå - - skrek hun og hyttet med
en liten knyttneve. Så satte hun sig på huk ved grøftekanten.
Leirfiveln skinte som soler dypt nede, der vannet rislet og rant. Dem måtte
hun ha tak i. Far skulde få dem.
Han var snild, han. Ikke Andrine - ikke den stygge mann. Hun rev og slet
i de tykke, saftige knollene, og - plump - der lå Tea i grøfta.
Et skrik, et hyl skar gjennem luften.
Gud hjelpe mig - - Tea på
hue i grøfta. - De blanke skotuppene og røde strømpene
lyste lang vei.
- Takkors gullongen min - - åssen
kunde det gå så gæli da - - hm - hm - hm - har'u sett
slikt syn - - nye, pene solen. - - Gråt inte, du vennen! Vi skal
pynte dig så fin, atte - gråt inte, du ongen! Til natta ska
du få ligge med dada di, du!
Ja da, Teongen.
Andrine vasket og strøk
vekk alle minnelser efter fallet, mens Tea hikstet og gråt.
- I - i - i - ingen el ga i mæ-i
- - næ-i - alle el ga i dæ-i - dæ-i. - Væle goe
venner, væle ga mæi - og hun styrtet sig i Andrines åpne
favn.
Tea hadde oplevd sin første
store kjærlighetssorg - sin første, bitre skuffelse. Hun var
ikke lenger den fornemste i Andrines hjerte, og det følte hun som
en sviende smerte og en voldsom urettferdighet. En var kommet mellem dem
- en stor, stygg mann.
At noe var skjedd med Andrine
barnepike, det skjønte Tea så vel. Kvinnen er var og har fine
fornemmelser, om hun bare er fire år.
Utover vinteren når de satt sammen og klippet papirdukker,
kunde Andrine være så langt borte, hun som alltid hadde vært
så nærværende. Iblandt kom konsulen med et brev som hadde
et rart frimerke. Andrine rødmet fra halsen og op i håregarden,
og skalv på hånd når hun puttet brevet i lommen.
Nå, Andrine, du har kjæresten i Golfen, ser jeg. Derfra
skal han til Quebekk kan jeg tenke.
- Jo - - han skulde nok det. Han blir borte
i flere år, har'n tenkt. Vilde prøve å tjene sig litt
penger. Han har mor si som ikke er god for å gå borte mer,
og så - - skulden prøve å legge sig litt til beste -
- -
-- Så de kunde gifte dere,
mener du.. Jo, jeg skjønner. Men det haster ikke, Andrine. Forsikrer
dig til, du blir tidsnok gift. =- - -
Martens klappet henne på
skulderen.
- Haster ikke, Andrine, gjentok han med eftertrykk.
- Hils n'Lars fra mig og si at dere er så unge begge to. Dere har
tiden for dere og stunder til å vente, og - - - det koster å
gifte sig. Ikke farlig i førsten - så lenge det ikke er flere
enn dere to, men - - å lenge varer det. - - -
Andrine satt der så undselig
med tårer i øiekrokene. Jon kom heldigvis og hjalp henne ut
av forlegenheten.
Har'u fått brev, Andrine?
Få frimerke da vel! Og brevet måtte op av lommen igjen.
- Hurra, sjeldent frimerke, gett!
Koster sikkert flerfoldige kroner.
Fra Barbados i Vestindien hadde
Lars sendt hjem et dyrebart merke. Det var likesom halvt. Men det var nettop
det gromme. 5 kroner var det verdt, kanskje mer. Jo, matros Lars Larsen
var blitt en skatt, et klenodie som guttene hadde del i formedelst Andrine.
Takket være Lars, vokste frimerkesamlingen deres stadig. Dubletter
byttet de bort mot andre. Dessuten hadde de kontoret til far. I papirkurven
hans kunde de finne sjeldne ting; men frimerket hans Lars hadde likesom
dobbelt verd. Det var en hilsen fra ham, og Jon og Will hadde ingen kamerat
de var stoltere av. Den tiden han lå hjemme, var det slik stas. Han
kom ofte opp på Berg om søndagene og lekte med dem.
Han kunde slå ball, han! Det var poler, det! Ballen var sikkert hatveis
til himmels, mente Will. En kunde komme både ut og inn, mens ballen
var i lufta.
- Når kommer'n hjem, Andrine?
- Å - det blir lenge til,
Will.
- Skriv til'n at han kommer til
sommern, så skal vi slå langball og sette op drager - - drager
så svære som herfra til døra. Med haler så lange
- Så lange som herfra til månen, gjønte Jon. Han brukte
alltid å slå kaldt vann i blodet på Will.
- Skriv til'n med det samme, Andrine!
Will føk ut og gjorde et rundkast av glede over Lars's
snarlige atterkomst. Men Andrine blev sittende å grunne. Det var
nok sant som konsulen sa at det ikke var verdt å forhaste sig med
bryllup. Hun kjente nok av unge mennesker som giftet sig bort i gælenheta,
og det blev bare armoa. Godt hadde hun det på Berg, det var sikkert.
Var som datter i huset. Hun skjønte godt
at de satte pris på henne også. Barna fikk aldri maken hennes.
Det var både konsulen og frua klar over. Hun var som mor for
barneflokken - bare enda mer langmodig - så nær som hver lørdagskveld
når hun puttet dem efter tur i vaskebalja. Da gikk det for
sig. Da boltret hun sig med såpe som hun puttet inn i alle åpninger,
så de nøs og gråt såpeskum. Men så var de
også blankskurte og godluktendes og vakre å se på når
vasken var overstått. En ting sved verre enn såpe - en nøiaktig
strigling og kjemming som tiltok i voldsomhet eftersom barna på Berg
begynte å blande hodene sine med kamerater i skolen, og noen fremmede
ubehagelige individer holdt sitt inntog. Da kom Andrine med en skål
fransk brennevin som hun dyppet finkammen i, og efterpå saumfor hodet
- foran i hårgard'n, bak ørene, i nakkegropa og oppe i kronen:
Hu - - det sved lenge efter, til søvnen var barmhjertig og fanget
dem inn i en blidere verden. Som balsam på såret svøpte
Andrine dem inn i blankisser og bar dem op de tunge trappene fra
kjelleren og den steile, trange loftstrappen til barnekammerset, der de
havnet i hver sin seng og fikk lørdagsgrøten av kjernemelk
med sukker og kanel og smørøie i midten. Ingen fløtepudding
kunde smakt bedre, - så ber vi aftenbønn våres, sa Andrine
mykt og ømt og follet hendene:
Nu lukker sig mitt øie
o fader i det høie
i varetekt mig tag.
Fra synd, fra sorg, fra fare,
din engel mig bevare,
som ledet har min fot idag.
De hadde nok en bønn til,
men den var så gruelig lang. De kalte den langbønn eller "Fader
vår". Den bruktes bare til høgtids - til jul, påske
og pins. Det var snøtt Jon klarte
den. Den måtte Andrine hjelpe dem med. Hver kveld måtte de
be Gud bevare far og mor. Tea la til for egen regning - og alle dem andre
dyra, kalkunshanen og Brona og alle sammen. Men en kveld spurte hun
Andrine om ikke guden i himmelen blev lei det samme gnålet - op igjen
til hver dag.
- Gud blir aldri trett. Beder
uten avladelse, står det.
Tea skjønte hun hadde sagt
no riktig galt, for Andrine så alvorsam og bedrøvet ut. Og
hun blev sittende enda en stund med follede hender. Det var Lars hun bad
for - han som ferdedes der ute i den vide, vide verden på det store,
farefulle hav. Men når all bønn var undavjort, spratt Will
og Tea op som et lyn, Jon lå på gutteværelset, for han
var stor. De begynte å tinge om å få ligge med henne
og sove under den deilige dyna hennes med det hvite, hjemspunne og hjemmevevde
ulltrekket, randet med gult, grønt, rødt, blått og
brunt - den dyna søm stakk og brant og klødde, men allikevel
var verdens deiligste dyne, like så
sikkert som det var det beste de visste å sovne inn på armen
til Andrine med hodet gjømt ved hennes myke, varme barm. Men den
lykke blev vanskeligere og vanskeligere å opnå efter som Maien
vokste til, og Karlemann kom. Will blev stor gutt og flyttet sammen med
Jon.
Gå til: | Toppen
| Forside | Neste
>
|