Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: |  Forside |  Neste >

     VÅR

       Det var søndag først i april. Eimen av våknende jord blandet sig med lukten av ram gjødsel fra rykende hauger utover jordene og en syrlig duft av groe og råtnende løv. På alle sølepytter lå hver natt en isskorpe. Den brast når sola fikk makt. Da tok det til å tine og sildre mellem grastorvene. Det begynte å piple og putle, klukke og gurgle i grøfter og bekkefar. Spireahekken stod alt i lysegult sprett på sydsiden. Vårdisen hang i tretoppene som blandet greinene sine med hverandre - fiolette, rustbrune og grågule. Fra bristeferdige knopper strømmet en søt, harpiksaktig duft inn gjennem det åpne kammersvinduet på Berg.
       Andrine barnepike helte sig ut over vinduskarmen og suget våren til sig gjennem nese og munn. Hun følte forårets lykksalighet gjennemrisle kropp og sjel. Atten somrer hadde hun levd, men aldri var våren vakrere. Et vindpust strøk over håret hennes - lekte med det brune krus under nakkeknuten og kilte henne under det løse livet, så det kruslet nedefter ryggen. Øinene blev store og lysende. Munn og kinn rødmet omkapp. Hun strakte armene i fryd og blev stående å lytte til de bløte, bevende fløitetoner som stæren slynget ut fra mønet bent over. Ingen som stæren til å tolke våren og den evig unge brusende elskov. Han har lånt måltrostens innsmigrende, melodiske strofer. Han kan knebre med nebbet og agere trommeslager, slå hvirvel med vingene og plystre som en skøieraktig skolegutt. Han kan gjø som en hund og gale som hanen nede på gårdsplassen. Andrine kjente sig mjuk som en vidju og lett som en erle. Duene trippet fram og tilbars langs mønet, krodde sig og kurret ,oi,oi-,oi!. Det låt som en  orgelstemmer skulde være i nærheten. Hannene sprikte med vinger og hale, skjøt nakkefjærene i været og møtte hverandre som riddersmenn til turnering. Nede på gårdsplassen var støien øredøvende. Snadring og skrål i andeflokken. Kakling og galing fra vergesyke høns. Men kalkunhanen er basen. Det bobler og koker i halsen hans av elskov og lidenskap. Hetten han har trukket over hodet, en lys lilla hinne, skifter farge som huden på en kameleon - snart fiolett, snart ultramarin og purpur. Snabelen henger og dingler foran nebbet lik et blodig stykke kjøtt - sjølsagt til stort besvær - men en prydelse er det som han ikke     vil være av med for noen pris. En fyrig elsker er kalkunhanen med mangfoldige forførende og besnærende midler til sin rådighet. Aller best som han marsjerer lik en grosserer i satt alder med den kullsvarte dusk som en blomst i det mektig  glinsende bryst, stanser han op, bruser med fjærene, så de står ende ut, skraper med vingene,sprer halefjærene til en vifte som den jonglerer med fra venstre til høire og omvendt, ettersom den tilbedte er på hans venstre eller høire side.       Fjærdrakten er praktfull i vårens stund, lik flamennde kobber og glødende bronse med blå og grønne lyn, og hver fjær kantet med hvite stråler. I sannhet det menneskelige bandyr langt overlegen. Lik en sultan hoverer han i sitt harem og ser i nåde ned på de sortøiede, klynkende, elskovssyke skjønnheter som av en uimotståelig elskovs makt drages ham nærmere og nærmere.
       Andrine smiler og ler. - Jamen er verden snodig. Hun stryker håret fra pannen og snur sig mot kammerset. To små lubne barnearmer napper henne i skjørtet.
       - Ut å søre - - ut å søre, Andine.
       - Ut å søre med ny sole, Teongen.
       Andrine svinger jentungen rundt, så den nye kjolen står omkring henne som fjærene på kalkunhanen.
       - Jo visst er den fin lel om jeg så skal si det sjøl.
       Andrine var stolt av sitt verk. Og Tea lot sig villig beundre. De lubne armstompene strittet til hver side. Hun stod stiv og urørlig og lignet en deilig dukke med røde eplekinn og gyllen ferskenhud. De broderte linnetspissene bøide sig ut fra halsrundingen og var knyttet under det vesle pufferme. Andrine hadde bare å stikke krumkammen inn i det mørke håret og knytte den rødesilkesløifen.
       - Nå er Teongen ferdigl Hurra - - -
       Andrine holdt henne ut fra sig. Jo, mamelukkene hang passe under den skotske kjolen. De brillierte med tunger og med huller, så de høirøde strømpene skinte igjennem. Og så støvlene -  søndagsstøvlene med lakktupp og knirk: Tea følte hele den unge kvinnes lykke over å være fin. De brune øinene strålte. Smilehullet i venstre kinn vidde sig ut til en dyp grop, og tennene lyste mellem friske, røde barnelepper. Andrine løftet henne op på stolen foran speilet. Det       var ikke stort større enn et passelig visittkort, men Tea så sig sjøl i all sin herlighet, og hun så den fine nakkebøiningen til Andrine og det vakre smilet hennes.
       - Du tole min så fin ongen el idag da. - -
       Tea stod fortapt og stirret på det deilige speilbillede.
       - Ongen el inte ga i dada si, hu - - inte et eneste gann. - -
       Tea snudde sig brått, slo armene om halsen på Andrine og knuget henne til sig.
       - Au - au - du kveler mig; Teongen! Grovt så sterk du er, trollet!
       Små klynk meldte at nu var Maien våken. Nu fikk Tea greie sig sjøl en stund.
       - Her har du børsten til far din og kammen hans's. Den er fin å leke hest med, sving i ryggen, hue og hengeman og all tingen - akkurat som Brona, og børsten, det er enga med høgt, gildt gras. Hypp - Brona - hypp - nå ka du eta dig god og mett. Hør, han knegger - hi - hi - hi - sier'n. Tea lo frydefullt.
       - Han piser - han piser, Andine!
       Andrine var en mester til å finne på leker. Hadde hun en papirlapp, blev den til et saltkar, eller til båt og siden til mann i båten, til en stor eske og endelig til en kråke som flakset og fløi. Så mye moro som Andrine fikk ut av ingen ting. Av kaserte kortspill bygde hun slotter.
       - El ongen lei hesten sin alt. - - - Pelle på lire, sånn - og hun lærte Tea å blåse mellem tennene på kammen. Det var en ny og vidunderlig opfinnelse som Tea kunde more sig med.
       Andrine løftet Maien i været.
       - Så tol er ongen - - op sa'n. - - -
       Maien hadde kraftige røde soveroser, blå øine, lyst hår. Hun fylte året i juli, samme dagen som Tea fylte fire. Det skulde egentlig vært en mellem dem. Den gangen var fru Martens svært syk. Det stod om livet. - Maien fikk hvit kåpe, hvit kråke på hodet, hvit fra topp til tå som en sneklokke.
       - Maien skal søre i vogna si, hu - - vogna si hu, vogna si hu - - nynnet Andrine på samme melodien som - "Nå går vi rundt om en enebærbusk." Tea gjentok som et refreng - - søre i vogna, søre i vogna.
       En skulde ikke tro de to var søsken - den ene så lys, den andre så mørk. Andrine hadde passet dem siden de kom til. Hun begynte som matpike i skibsreder og konsul Martens hus to år før hun gikk og leste. Det var dengang foreldrene døde, og faster hennes var glad for å få Andrine i så godt et hjem. Fru Martens skjønte også at her hadde hun et bra pikeemne. Henne kunde hun overlate barna når hun var optatt av så mye som faller i et stort hus, av hage og mange gjester. Foruten de to småjentene hadde. hun Will, 6 år, og Jon 8. De samlet alltid om sig en hærskare av kamerater oppe på Berg. Der var alskens lek,      saker - huske, tanger med ringer, klatrestenger og svingstang. De kunde tumle sig kring uthusene, på løkkene og opunder fjellet. Berg var et eldorado for barn, og foreldrene gav dem fritt lov til å styre og ståke, bare de holdt fred i middagshvila, men det var de nøie på. Ellers fantes ikke det sted i og utenom byen, der barn hadde så mye moro som på Berg. Kanskje kom det av at far og mor helst så at guttene holdt til på gården - helst så nær dem som mulig. De hadde vært så uheldige å miste de to eldste på en gang - gutt og pike - i den trondhjemske halsesyken. Jomfru Anne som styrte huset mens Martens og fruen var      på en Kristianiareise, forstod ikke bedre enn det var en almindelig forkjølelse og stelte med dem efter beste skjønn. Da faren og moren kom hjem, var begge barna så hårdt angrepne, at det var ikke redning. "Behrings antidifteriserum" som nu redder tusener av barn om året, var ikke opfunnet dengang. De sluknet næsten samstundes, og moren la dem så vakkert vekk med hendene i hverandre - slik som hun tenkte de skulde tre fram for Gud faders trone - og med myrtekrans  kring hodet. De lå som i en hage med blomster og myrtebuketter, og deilige var de som to Guds engler. Men da Martens skulde skru lokket til på den vesle hvite kisten, falt moren sammen. Midt i all sorgen og elendigheten kom Vesle-Tea -   opkalt efter mor si som også het Tea. Hun var fars jente, krabbet op på kneet hans,og gav sig til å huske og heise.
       - Søre - søre langt - langt - langt - - - Og faren sang.
       Ride - ride ranke
       til møllerens hus.
       Ingen annen hjemme
       enn en liten kattepus.
       Mølleren mol,
       hanen han gol:
       kykelikyl
       Da skoggerlo Tea.
       Idag var det søndag og Tea skulde ut i solskinnet. Hun hoppet og danset kring barnevognen.
       Just som Andrine kom kjørende med Maien og Tea ved siden, gikk Martens op verandatrappen.
       - Hvor esler du dig hen i dag, Andrine?
       Hun blev sprut rød, fikk travelt med å ordne vognteppet og stelle om den vesle.
       Så kom det forlegent - til Kjellolla, hadde jeg tenkt. - - -
       - Sellolla - Sellolla - ropte Tea, viftet med de små armstompene og satte av gårde ned alleen. Andrine efter og fikk henne fatt. Dermed slapp hun videre forklaring. Bare ikke konsulen kom efter for å spasere med kjæledegga si - - nettop idag som -- - -.
       Tea tok til å grine. Hun var ikke modig. Hun gjemte sig i skjørtene til Andrine.
       -- Å el'e, ongen -- - å el'e - - bissevovven el ikke fali. Bissevovven el nild, han.
       - Han piser mig op - tygge bissevoven. - Au-u--
       - Hår bikkja biti dig - Tea?
       - Nei - - men - han kunde gjott'e. - -
       Tea holdt på fingeren som om hun hadde et stort; forferdelig sår. Bikkja til byfogden snuste omkring dem og viftet godlyndt med halen.
       - Nå har vi dem sjølve inte langt unna, skal du se.
       Andrine dreide fra allen ut på storveien. Da kom just byfogdens dem i møte. Fruen gav sig til å prate barneprat med de små, mens byfogden       kurtiserte Andrine.
       - Du skal møte kjæresten, kan jeg tenke? Hvad behager - ingen kjærest enda. - - - Hadde jeg så sant vært noen år yngre, så skulde du ikke fått gå alene, Andrine.
       Byfogden hadde en syngende dialekt som han hadde beholdt fra barneårene i Bergen. Han gav Tea en dreis med stokken. - Stygge taterongen til far - sa'n, og så gikk reisen videre.
       Det hvisket og tisket og sang fra trekronene. Så full av kjærlighetslyst og kjærlighetskval er våren. Et par bokfinkhanner kappsang over hodene deres.
       - Ti-tyve-tredve-før-halvfjers, og så en kort smellende trill til slutt.
       Oppe fra et asketre som enda stod og sprikte med vinterfrosten i de grå greinene, kastet en liten sanger et vell av toner ut i den vårflimrende og       vårdirrende luft. Det var rødstrupen. Andrine så hvordan det dirret i det vesle rustrøde sangerbryst. Men hun kunde ikke få Tea til å fatte hvor lyden kom fra. I det samme hevet en lerke sig fra en grastue straks innenfor gjerdet. Den fikk   Tea øie på, klappet i hendene og hoppet av fryd.
       - Del - del -- el'n.
       - Det er lerka -- Tea.
       Hun fulgte med øinene den vesle svarte prikken som hevet sig høiere og høiere. Iblandt stod den stille i luften, virret med vingene - sang og sang i det uendelige. Så forsvant den bak en hvit sky.
       - Å blei'n av - - el'n hos guden?
       - Han kommer snart igjen, Tea.
       De stod begge og stirret op mot det blå hvelv. Himmelen hadde et overdrag av florlette skyer, og Tea hadde mistet fuglen bak en skydott.
       - Han el hos guden i himmelen, sa hun alvorsam. Han synger for englene - Andine! Tom  ned - tom da vel - - del tommer'n. --  Lerka lot sig falle stykkomtil. Men plutselig som skutt av en stein datt hun ned i grastorven. Hun var ikke sen, Tea heller. I et blunk var hun over gjerdet. Bortover jordet. Andrine efter. Hun måtte ta henne med makt og dra henne med sig. Så trillet hun barnevognen inn på en sti som førte til Kjellolla. Det var en vei Tea aldri hadde gått. Den gikk over vidtstrakte jorder, der det yrte med lerkesang. Det var en jubel, så englene på Betlehems marker kunde ikke sunget deiligere. Forresten hadde Andrine sine egne grunner for å skille lag med storveien. Men de kjente ikke Tea. Hun kastet sig over leirfivel som det krydde av i den opbløtte jord og glemte verden omkring sig. Hun så ikke orlogsgasten der likesom var skutt op av jorda og stod med Andrines hånd i sin. Han hadde kraftige, blåtatoverte never, lua bak på skolten, en svart lokk fram i pannen, spillende brune øier, solbrent og svart var'n som en tater. Han og Andrine hadde kjent hverandre siden konfirmasjon. Men ikke hadde Andrine drømt om at Lars var blitt slik en vakker kar på den tiden han hadde vært ute. Men da Tea fikk øie på den store, svarte mannen, skar hun i å gråte.
       - Inte væle redd, gullongen - - det el bare n'Lars. Lars er nill, han. Tom med den pene lanken din. Dag - si -. Dag, Lars! Tell den nille mann å gammel du el. - - -
       Tea drog på gjeipen. Det trakk op til uvær. Straks efter satte hun i et brøl. Det hjalp ikke at Lars løftet henne høit i været, tok et bruntrandet brystsukker op av lomma og holdt det fram for henne. Selv ikke en slik herlighet kunde lindre sjalusiens kvaler. Hun gned øinene i sorteste fortvilelse, ristet på hodet, trampet med foten, og beljet som en sint stut.
       - Fy, ungen - - fy - Teongen stygg. - -
       Barnevognen gled saktelig videre med Maien som smilte med to brede tannbisler og noen blåundrende øler. Tea stod igjen sint og furten. De kunde bare gå med sig - - gå - gå - gå - -  skrek hun og hyttet med en liten knyttneve. Så satte hun sig på huk ved grøftekanten. Leirfiveln skinte som soler dypt nede, der vannet rislet og rant. Dem måtte hun ha tak i. Far skulde få dem.       Han var snild, han. Ikke Andrine - ikke den stygge mann. Hun rev og slet i de tykke, saftige knollene, og - plump - der lå Tea i grøfta. Et skrik, et hyl skar gjennem luften.
       Gud hjelpe mig - - Tea på hue i grøfta. -  De blanke skotuppene og røde strømpene lyste lang vei.
       - Takkors gullongen min - - åssen kunde det gå så gæli da - - hm - hm - hm - har'u sett slikt syn - - nye, pene solen. - - Gråt inte, du vennen! Vi skal pynte dig så fin, atte - gråt inte, du ongen! Til natta ska du få ligge med dada       di, du! Ja da, Teongen.
       Andrine vasket og strøk vekk alle minnelser efter fallet, mens Tea hikstet og gråt.
       - I - i - i - ingen el ga i mæ-i - - næ-i - alle el ga i dæ-i - dæ-i. - Væle goe venner, væle ga mæi -  og hun styrtet sig i Andrines åpne favn.
       Tea hadde oplevd sin første store kjærlighetssorg - sin første, bitre skuffelse. Hun var ikke lenger den fornemste i Andrines hjerte, og det følte hun som en sviende smerte og en voldsom urettferdighet. En var kommet mellem dem - en stor, stygg mann.
       At noe var skjedd med Andrine barnepike, det skjønte Tea så vel. Kvinnen er var og har fine fornemmelser, om hun bare er fire år.
 Utover vinteren når de satt sammen og klippet papirdukker, kunde Andrine være så langt borte, hun som alltid hadde vært så nærværende. Iblandt kom konsulen med et brev som hadde et rart frimerke. Andrine rødmet fra halsen og op i håregarden, og skalv på hånd når hun puttet brevet i lommen.
Nå, Andrine, du har kjæresten i Golfen, ser jeg. Derfra skal han til Quebekk kan jeg tenke.
     - Jo - - han skulde nok det. Han blir borte i flere år, har'n tenkt. Vilde prøve å tjene sig litt penger. Han har mor si som ikke er god for å gå borte mer, og så - - skulden prøve å legge sig litt til beste - - -
       -- Så de kunde gifte dere, mener du.. Jo, jeg skjønner. Men det haster ikke, Andrine. Forsikrer dig til, du blir tidsnok gift. =- - -
       Martens klappet henne på skulderen.
    - Haster ikke, Andrine, gjentok han med eftertrykk. - Hils n'Lars fra mig og si at dere er så unge begge to. Dere har tiden for dere og stunder til å vente, og - - - det koster å gifte sig. Ikke farlig i førsten - så lenge det ikke er flere enn dere to, men - - å lenge varer det. - - -
       Andrine satt der så undselig med tårer i øiekrokene. Jon kom heldigvis og hjalp henne ut av forlegenheten.
       Har'u fått brev, Andrine? Få frimerke da vel! Og brevet måtte op av lommen igjen.
       - Hurra, sjeldent frimerke, gett! Koster sikkert flerfoldige kroner.
       Fra Barbados i Vestindien hadde Lars sendt hjem et dyrebart merke. Det var likesom halvt. Men det var nettop det gromme. 5 kroner var det verdt, kanskje mer. Jo, matros Lars Larsen var blitt en skatt, et klenodie som guttene hadde del i formedelst Andrine. Takket være Lars, vokste frimerkesamlingen deres stadig. Dubletter byttet de bort mot andre. Dessuten hadde de kontoret til far. I papirkurven hans kunde de finne sjeldne ting; men frimerket hans Lars hadde likesom dobbelt verd. Det var en hilsen fra ham, og Jon og Will hadde ingen kamerat de var stoltere av. Den tiden han lå hjemme, var det slik stas. Han kom  ofte opp på Berg om søndagene og lekte med dem. Han kunde slå ball, han! Det var poler, det! Ballen var sikkert hatveis til himmels, mente Will. En kunde komme både ut og inn, mens ballen var i lufta.
       - Når kommer'n hjem, Andrine?
       - Å - det blir lenge til, Will.
       - Skriv til'n at han kommer til sommern, så skal vi slå langball og sette op drager - - drager så svære som herfra til døra. Med haler så lange - Så lange som herfra til månen, gjønte Jon. Han brukte alltid å slå kaldt vann i blodet på Will.
       - Skriv til'n med det samme, Andrine! Will  føk ut og gjorde et rundkast av glede over Lars's  snarlige atterkomst. Men Andrine blev sittende å grunne. Det var nok sant som konsulen sa at det ikke var verdt å forhaste sig med bryllup. Hun kjente nok av unge mennesker som giftet sig bort i gælenheta, og det blev bare armoa. Godt hadde hun det på Berg, det var sikkert. Var som datter     i huset. Hun skjønte godt at de satte pris på henne også. Barna fikk aldri maken hennes. Det var  både konsulen og frua klar over. Hun var som mor for barneflokken - bare enda mer langmodig - så nær som hver lørdagskveld når hun puttet  dem efter tur i vaskebalja. Da gikk det for sig. Da boltret hun sig med såpe som hun puttet inn i alle åpninger, så de nøs og gråt såpeskum. Men så var de også blankskurte og godluktendes og vakre å se på når vasken var overstått. En ting sved verre enn såpe - en nøiaktig strigling og kjemming som tiltok i voldsomhet eftersom barna på Berg begynte å blande hodene sine med kamerater i skolen, og noen fremmede ubehagelige individer holdt sitt inntog. Da kom Andrine med en skål fransk brennevin som hun dyppet finkammen i, og efterpå saumfor hodet - foran i hårgard'n, bak ørene, i nakkegropa og oppe i kronen: Hu - - det sved lenge efter, til søvnen var barmhjertig og fanget dem inn i en blidere verden. Som balsam på såret svøpte Andrine dem inn i blankisser og bar dem op de tunge trappene fra  kjelleren og den steile, trange loftstrappen til barnekammerset, der de havnet i hver sin seng og fikk lørdagsgrøten av kjernemelk med sukker og kanel og smørøie i midten. Ingen fløtepudding kunde smakt bedre, - så ber vi aftenbønn våres, sa Andrine mykt og ømt og follet hendene:

       Nu lukker sig mitt øie
       o fader i det høie
       i varetekt mig tag.
       Fra synd, fra sorg, fra fare,
       din engel mig bevare,
       som ledet har min fot idag.

       De hadde nok en bønn til, men den var så gruelig lang. De kalte den langbønn eller "Fader vår". Den bruktes bare til høgtids - til jul, påske og      pins. Det var snøtt Jon klarte den. Den måtte Andrine hjelpe dem med. Hver kveld måtte de be Gud bevare far og mor. Tea la til for egen regning - og alle dem andre dyra, kalkunshanen og Brona og alle sammen. Men en kveld spurte  hun Andrine om ikke guden i himmelen blev lei det samme gnålet - op igjen til hver dag.
       - Gud blir aldri trett. Beder uten avladelse, står det.
       Tea skjønte hun hadde sagt no riktig galt, for Andrine så alvorsam og bedrøvet ut. Og hun blev sittende enda en stund med follede hender. Det var Lars hun bad for - han som ferdedes der ute i den vide, vide verden på det store, farefulle hav. Men når all bønn var undavjort, spratt Will og Tea op som et lyn, Jon lå på gutteværelset, for han var stor. De begynte å tinge om å få ligge med henne og sove under den deilige dyna hennes med det hvite, hjemspunne og hjemmevevde  ulltrekket, randet med gult, grønt, rødt, blått og brunt - den dyna søm stakk og brant og klødde, men allikevel var verdens deiligste dyne, like så       sikkert som det var det beste de visste å sovne inn på armen til Andrine med hodet gjømt ved hennes myke, varme barm. Men den lykke blev vanskeligere og vanskeligere å opnå efter som Maien vokste til, og Karlemann kom. Will blev stor gutt og flyttet sammen med Jon.
 
 

Gå til:    | Toppen | Forside |  Neste >