|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold,
2000.
Gå til: < Forrige
| Forside | Neste
>
HOS GOKSTADSKIPET
-
I SKOGEN OG PÅ VERVEN
Den sommeren Tea fylte 9 år;
gikk hun hver dag med far sin til verven og så på det store
skipet som blev bygd. Aldri var Martens i bedre humør enn når
det stod skute på stabelen; og dette skulde bli den fineste av dem
alle. Materialene hadde ligget og godgjort sig i flere år. De var
knusk tørre. Tikk og mahogni til innredningen var hentet fra Brasiliens
skoger. Men eik til kjøl og kjølsvin og knær, og furu
til master, rær og skrog var fra skogen han hadde kjøpt med
det for øie, at han kunde velge og vrake. Til den skogen, tok de
kjøreturer, og større og stoltere øieblikk kunde barna
på Berg ikke tenke sig enn når den store, grønne trilla
blev trukket ut, og Brona og Svarten stod forspent, striglet og blank,
pusset, så de skinte lang vei. Martin gårdsgutt på kuskebukken
- riktignok i en tarvelig mundering; men med en staselig svepe som han
aldri brukte til annet enn et smell i lufta.
Barnas fryd var overdådig.
De gikk ikke ofte på; disse kjøreturene, derfor føltes
det så fint og fornemt å rulle slik avgårde, mens
andre måtte gå. Brona og Svarten følte sig også.
De kastet med hodene. Manen flagret i vind. Øinene lyste. Det var
no annet å springe foran en herskapstrille enn å gå der
å dubbe foran et møkklass. Det var en vidunderlig glede over
disse landlige utflukter på en søndags eftermiddag. Men reisen
kunde også ha fjernere mål og ta hele dagen - som kjøreturen
til Sandherred, dengang Gokstadskipet blev utgravd.
Tante Letta - søskenbarnet
til fru Martens og barndomsvennen hennes - blev budsendt. Hun kunde både
bibelen og Snorre og var god å ha med. Middagsmat gjorde jomfru Anne
istand, samt vaffel til kaffen, som skulde kokes underveis. Mens vognen
rullet avgårde, satt Tea hele tiden og tenkte på kongsskipet.
Det måtte vel minst være som "Tranen" eller "Ormen korte" som
hadde dragehode og hele stavnen gullagt. "Ormen lange" kunde det nå
ikke måle sig med. Det stod jo skrevet at det var største
skipet som bygdes i Norregs land. Men fint måtte det være,
all den stund det het sig "at det stod vel bevart i blåleira." Det
var nok som tante Letta sa at denne reisen blev et minne, verdt å
gjømme på. Den hadde sagaens glorie, og kjøreturen
gikk gjennem de jarlsbergske bygder i en yndefull; vekslende natur - snart
åpne, sollyse sletter kring store, vellstelte gårder, kranset
av fjerne, blå åser, snart svale skoger av mektig gran og furu
eller -lunder av bjørk og bok og blandet lauvskog. Der var kjempeeiker
iblandt som måtte ættes fra Harald Hårfagres tider..
Da de nærmet sig Sandherred,skar fjorden inn i lune viker, og gårdene
lå på hauger med utsyn over sjø og vakkert land. Dette
var riket til Olav Geirstader - bøndernes venn og mektig viking.
Her var kongshaugen, der han blev hauglagt: Tante Letta husket sagaens
ord:
På Geirstader
nu den gjeve
hærkonge ligger
dekket i haugen.
Hestene blev spent fra og fikk
være på en gård i nærheten, og selskapet begynte
vandringen på en grasgrodd sti som endte i leirvelling. Haugen var
enske leirgjørme, så stinn og seig og slimete, at den trakk
av dem både sko og kalosjer. Der stod de tre kvinner ulykkelig fastgrodd
i søle. Dypt under sig hadde de kongsskipet - en svart, elendig
farkost i deres øine. Vann siklet og rant rundt ikring og inn og
ut. Det var ikke fritt anten enn det tok til å dryppe fra øiekrokene
hennes Tea også.
- Er det kongsskipet, spurte hun
ulykkelig. Herregud, så vakker en drøm tilintetgjort: Sagaens
gylne drage var blitt til et usselt, morkent vrak.
- Men kongen - å er'n henne?
slapp det ut av henne.
- Du vilde vel han skulde sitte
der lys levendes med krone på, du - -- - sa Will. Han holder sig
i kahytta, tenker jeg.
- Nei du, da - - Jon hadde bedre
greie på det enn som så. - Kongene holdt sig alltid i løftingen,
de. Bakerst i skipet. Jon hadde alltid så god greie på enhver
ting. Det Will tok for kahytt, var gravkammer, der skjelettet av kongen
blev funnet. Han som voktet gravhaugen visste å fortelle at det var
tydelig merke etter fotverken som ifølge sagaen blev kongens bane.
Ennvidere melder sagaen at fosterfar til Olav den hellige plyndret gravhaugen
for gods og gull, så her var ikke mer att enn noe husgeråd
og en haug med bein som vitenskapsmennene fant ut hadde tilhørt
2 hester, 6 bikkjer og 1 påfugl som fulgte kongen til helheim.
Karene holdt sig sammen med vaktmann
og vasset i leirsuppe. Tea hørte, der hun stod, om fine linjer,
reisning og et skrog så slankt - harmonisk, elegant. En spennkraft
og elastisitet, så dragen har ridd stormer av, som vilde knekt mangen
tettbygd skute. Martens blev ikke trett av å studere Gokstadskipet.
Her stod de overfor en skipskunst, et mesterskap i beregning og et praktfullt
tømmermannsarbeid, som var det moderne båtbyggeri langt overlegen.
Han undersøkte spant og bolter og nater og nagler mens Jon og Will
talte åregangene. 16 par årer hadde kongsskipet hatt, vakkert
formet, og 32 mann ved årene. Det
har gått vaki, gett!
- Dem brukte seil så sant
vinden var høvelig, forklarte vaktmann. Men lå dem på
plyndring, så tok dem masta ner og lura sig innunder land og gjennem
trange sund. Da så dragen ut som ei vanlig sildeskute. Men kom dem
fra reis og stevna inn fjorden en dag som denna, da skulde de sett syn
- - Seila klædd med silke, hvite som snø med røde og
blå striper. Forgylt fløi på mastetoppen med påhefta
silkestrimler som blafra og smalt i lufta. Skjolda langs æsingen
lyste av gull og farger. Hjelm og brynje lynte i sola - Oppe på
haugen stod Tea og hørte hvert ord og så ut over den solglitrende
fjord. Tydelig var det akkurat som det stakk gylne drager fram bak holmer
og nes. Kongsskipet var iblandt dem. Det hadde kastet hammen, akkurat som
prinsen i eventyret. Og innen hun kom hjem om kvelden var den svarte båten
i leirsuppa utstyrt med all sin fordums herlighet.
Andrine og de minste lyttet til
Teas fortelling med store ører og åpen munn. Tea var mer enn
heldig som fikk være med, sa Andrine. Det var også den første
reisen ut i den vide verden. Ellers gikk kjøreturene som før
sagt til skogen for å ta ut materialer. Da var de minste også
med, og trillen blev full. Tea balanserte på det ytterste av tante
Lettas knær. - Au - så spisse og harde som dem er hvisket hun
til Will.
- Beinrangle - hvisket Will tilbake.
- Å er'e dere fniser og
ler av barn - -- Sitt rolig, Tea, ellers faller du ut - skjente fru Martens.
Så stilt og høitidsfullt som det var under de høie
granene og mektige furukronene. Ikke det jublende fuglekor som i løvkronene
hjemme på Berg.. En og annen furulus for stammen op og ned
på jakt efter insekter med en enstonig, smattende lyd. Hakkespetten
trommet og hugg efter mark. Dypt inne
i skogtykningen kurret villduen, dempet, næsten tungsindig. Den eneste
som vågde en liten lettsindig strofe, var gulspurven.
- Å blir'n av han storsangern
du har lovt oss, far?
- Vent barn, så skal dere
få høre. De må ha tålmod enda en liten stund til
sola begynner å dale. Da er det hans tid til å spille op. Det
gikk som far hadde sagt. Da sola kastet de siste gylne stråler over
furutoppene, og greinene lyste kobberrøde, og det siste streif gled
over dypgrønne grankolonner, hørtes fra en middelstor gran
tett ved noen sitrende, vemodsfulle toner. Det var som den vesle sanger
grep stemningen i naturen just som den var på det skjønneste
og gjengav den i toner som bar utover skogtoppene og
trengte inn i hvert menneskebryst. Sangen tok efter hvert farge av deri
rislende bekk, av det blanke vannspeil og de endeløse skogvidder
og av alskens småliv og skøieraktighet. Alle stod optatt og
lyttet. Bare Maien og Karlemann tullet med sitt.
- Hvor sitter'n henne, far - -
å er'n henne? hvisket Tea.
- Der - - i den grantoppen, pekte
Will. Ser'u inte det gulhvite bryste hanses. Det dirrer når han synger.
-- Nå ser jeg'n, Will. Jeg
ser øinene og nebbet hans åsså.
- Hører du å han
sier - spurte Martin Andrine. Ska du gift dig - - ska du gift dig? Nøit
dig -- nøit dig - nøit dig - Andrine skubbet til tjenestkameraten
sin.
- Hold op med det slarvet dittl
Kanskje måltrosten har en strofe om dig åsså. Gåre
skitt siern: Gåre skitt. Ta enka - ta enka - ta enka!
Andrines anvisning på enka
gav Martin noe å tenke på. At hun hadde en sønn -- en
liten kvikk gutt som het Didrik, gjorde henne ikke mindre attråverdig.
Innen året var omme gikk Martin i brudeseng med Nikoline. Det varte
saktens flere år før Andrine opnådde hvad fuglen sang
om.
Andrine hadde funnet ut en vakker
plett på den mosgrodde bunn, isprengt gjøksyre og hvite skogstjerner.
Der bredte hun et teppe utover og der lekte Maien med Karlemann. Mor og
tante Letta nød den friske, syrlige nåleduft. Den gjorde dem
så godt, sa de. Jon og Will for skogen rundt på opdagelser.
Brom og Svarten fikk kastet selestøiet, gikk løse og ledige
og ristet sig eller gnog tett og jamt av det ørsmå graset
mellem buskene. Det smakte mye bedre enn det grove foret på
enga hjemme. Tea fulgte i hælene på far og Martin som så
sig ut de retteste og høieste furuene til master, baugspryd og rær.
Hun knepte hendene på ryggen, kastet hodet bakover slik som dem og
målte treet fra rot og til topp. De fineste fikk et merke i stammen.
Hau - - sa det og gav gjenlyd i skogen. Til høsten kom tømmerhuggerne.
Det var ikke rette tiden nu. Til vinteren skulde trærne kjøres
fram.
På verven var Tea likeså
sikkert som amen i kjerka. Hun fulgte far sin og var hans fortrolige i
det nye han emnet på. Hun stod høgt for de gamle, hjulbeinte
tømmermennene som hadde fart til sjøs så lenge de var
god til, men blitt så søkkende fulle av gikt, eller som Mathis
med beine, vært ute for "ei uløkke". Gamle Samuelsen var byggmester
og sjef med gløgge, blå øier og busket hår og
skjegg. Han kom alltid i full fart, tvikrokete, rapp i munn.
Detta skulde bli mesterstøkke
hanses, sa'n. Som en svane skal hu svømme på bøljetoppen.
Enda var det ikke mye og se til svanen, bare noen uendelig lange stokker
- kjølsvinet og bunnstokken og kjølen. Men det var nå
lissom sjølve ryggraden. For hver dag skjedde der noe. Der var hamring
og banking, teljing og saging - liv på alle kanter. Her likte smågutten
sig. Han stod på hodet i flisehaugen først, før han
stappet sekken sin full. I gutteflokken stod en pukkelrygget liten fyr
- Anders Kruggen eller bare Kruggen som han het til daglig. Han passet
vel på at de ikke drog avgårde med den beste flisa, den han
hadde fått løfte på av konsulen. Den var for go for
dem. Den skulde han ha til å lage korger av.
- Den flisa er mi, Marius - -
kom me'a, Inte no slinger i valsen, gett. Kom me'a, sier jeg.. Kruggen
gav sig aldri. Han var polti på tomta. Guttene var redd'n, for han
sladra til konsulen.
Til frokost og eftasverd kom konene
med mat i et knytte og kaffe i et bulete
blikkspann og satt på plankestabelen hos mennene sine under kaffeøkta.
Tea misunte dem de tykke bleiene som
smatt ned med så god appetitt, og kandissukkerklumpen til slutt.
Men best smakte røiken efterpå. De drog op tor lomma en skrå,
som de karvet små i handgropa si og fylte i pipa. Så tendte
de på med mye plunder, smatta, reiv av den ene fyrstikken efter den
andre på buksebaken eller opefter, låret. Endelig hadde Mathis
fått fyr:
- Dettane herre-mt-mt-blir finaste
skuta i byn-mt--mt. - Neimen om hu
ska ligge i Nordsjøn å daske med props og så him igjen
i ballast, eller om løkka er go-mt-mt - få sig ei kølalast
og bli seanes ut som et svin-mt-mt. - Inte ska'a op,i Bottenvika heller
og svine sig tel-mt-mt-fryse inne og skrape ta sig all malinga.
- Fin skabelon på skuta,
guttl Hans Teigen spytta langt - fin
heil igjennem! Har sett tegninga tel mestern - - tvi - ligner inte det
deigtraue tel skipper Endresen.
- Den kølaboksen - - å
nei - Abraham Korten lo, så det gurgla langt nede i halsen. Dem var
nok noe å se på "Morgenen" og "Herkules", som telhørte
Nils Bull, men sannelig trur jeg hu blir finære denna.
Han satt i ett kjør og
togg tobakk, Abraham. Gjorde noen forferdelige grimaser hver gang han flyttet
skråen fra høire til venstre og langet ut en brun stråle.
- Kunseln har visst meining på
å skikk'a tel Australia, ettersom jeg har hørt eller tel øiene
i Stillehavet, sa Markus Tønnes. Markus snakket aldri mye. Det kom
fort og kjapt, akkurat som de små krokete beina hans jabbet med små
rappe skritt. Han mer sprang, enn gikk, hadde ikke stunder til å
sitte stille lenge av gangen. Det er maur i kroppen hans's, sa kameratene.
- Ta det med ro -- du Mærkus
- enda er det att ett korter! Abraham tok op av vestlomma den digre poteta
han hadde kjøpt over i London.
- Kronemetern viser akkurat tolv
og et kvart minutt igjen av økta. Vi har stønner tel å
ta vårs en røik tel. Husær du siste gangen over Nordssjøn.
Mærkus - - denti du flaug så lett som en kattonge i riggen
mens mastene subba bøljene. Dengangen var vi nære på
å seilt lukt inn i himmerike, gett!
- Eller helvete - Jomen
så det stygt ut. Men det tore nå hende vi dudde tel ei
reise enda engang, vi Abraham.
- Jøsses for en sjømann
du har vøri, Mærkus. Men nå makta vel inte de gælne
klørne dine å holde sig fast i riggen, tenker jeg. Jeg for
min del har lengta ut mangen gang. Hadde vi en stri tørn iblandt,
så var det nå beste tia vi har levd likevel.
De tok til å krabbe ned
av bordstabelen, den ene efter den andre. Konene tullet tørklæ
sammen, satte spannslokket på og fikk med sig noen bordbeter til
å legge under potetgryta; og karene slentret nedover mot arbeidsplassen.
- Å trur'u skuta skal hetæ,
Mærkus?
- Veit inte. Han vil inte ut med
det, mestern. Er tidlig dags ennå. Døpe ongen før'n
er født. Han sa bare engang at det skulde stå ei jomfru fram
i baugen.
- Ei jomfru - - Bevares væl
-- - da ska vel skuta hete etter eit kvinnfolk, akkurat som hennær
Karolina tel Olsen. Du husær vel å gæli det gikk med
hennær, denti hu gikk av stabeln - -
- Var inte hime den gangen, men
jeg hørte om'a.
- Hu sleit sig gett, og gikk tvers
over fjorden og like inn'i sjøbua tel Abrahamsen.
- Jamen var'a balstyrig au.
- Så slengte av sig gallionsfiguren
- ei finfin dame som forestillæ frøken Karoline - rederns
datter. Og da hu skulde kjølhalæs og få påsett
kobberhud; slo'a under sig 6 mann - - -
-- Hm - hm - jagu var'a eit naut
au - hm - hm--
- På første reisæ
datt deksgutten ner'a fokkeråa og slo sig kvekk ihæl, og på
samre reisæ fei'æ overbord 2 mann ved ratte.
- Hu var reint desperat gælen
å tegne for; hu da -
- Å slik som hu slingræ,
gett - - En måtte væræ heilt op galvanisert i magæn,
skulle'n holde ut med hennær.
- Fæle tingen å en
kan komme ut for, Abraham. Stod du ombord i a'Karoline no lenger tid?
- Jøsses nei - en tur var
fullkommeligen nok. Vi gikk fra Fredrikstad med høvla last tel Melbourne.
Hadde finfin reis, balbering på linna og all tingen. Men kommen væl
i havn, seilte en engelsk bark inn'i vårs og tok kryssmasta og stormasta.
Så skulde vi gå i ballast til ei øi. Den het så
mye som Madon, og derfra med guano til Hamburg, men på den reisæ
hadde vi mye trubbel og styggvær. Tømmermann blei gælen
for vårs, og en mann dødde. Vi vågde inte å væra
lenger ombord, jeg og annenstyrmann. Og godt var det; for våren etter
blei Karolina borte på Newfoundlandsbankæne med mann og mus.
- Nei kvinnfolk ombord - enten
hu sitter i baugen eller hu holder sig atterut - skulde aldri eksisteres.
- Rektig Mærkus - rektig
- tvi - - Hans Teien spytta lenger enn langt. Kvinnfolk er bra i land men
inte på sjøn. Du husær Amerika, gamæl eikeskute,
like brei for som akter. Vi skulde med is over til London. Så var
kjerringa tel skippern ombord. Men enten du vil tru mig heller ei - vi
lå 16 døgn i Nordsjøen og daskæ i dønningæne
og kom inte av flekken. Isen tinæ og løsnæ - -
- Au - islast - - falige greier
--
- Visst var det så - - men
litt moro må'n ha allikevæl. Det var en deksgutt som aldri
hadde vøri ute før. Så sa skipperen en dag tel'n -
Gå forut og sop vekk dauvanne, du Anders! Gutten gikk, han, kan du
vettæ og stod der og sopte. Men da varte det inte lenge før
det blånæ i kjettingen. Du veit å det betyr. Så
brisæ det op fra øst. Skutæ satte bakken under, og det
reiste sig et bølgeberg forut som blei til en veldig foss og haglæ
nerover vårs. Men verst vare med isen som tørnæ veggimellem
og dundræ og drønæ som kanonskott. Kjerringæ tel
skippern var reint fra sans og samling og skreik og bad - - å Herregud
-slepp mig i land! Vi kastæ ned i lastæ gamle båtær,
seil og å det var for no. Hadde inte Amerika vøri uta
dem gamle eikeskutene, så vare jagu gått gæli. Inn rovere
kom vi med 11-12 knobs fart. Men da vi la tel ved Richens kanal, krabbæ
kjerringæ iland, og aldri kom'a ombord mere..
-- Kanskje skippern bleia kvitt
for godt? Munnvikene hans Abraham drog sig op til et malesjøsk smil.
- Å nei - hu kom nok igjen.
Men jeg trur inte skippern var no fornøgd akkurat. Det var mye akkedas
dem imellem. Hu tok dampen over. Men vi gjorde himreisa på 3 døgn.
Fekk feiænes vestavind.
Det er som jeg sier - kvinnfolk ombord er
faenskap. Dermed tok Markus op klokka. Hall fem på streken, guttær.
Kaffeøkta var slutt. Hver gikk til sitt. Noen bar tømmer.
Mestere for omkring med spanteskabelon og fant ut det som passet best til
de forskjellige slags krumninger, risset til der de skulde høre
hjemme ifølge sin størrelse; merket dem for styrbord og babord.
Det ferdighugne tømmer blev båret til en plankeplan tvers
over kjølen. Arbeidet det gikk i jevnt sig med en spøk iblandt
når de rettet rygg en sjelden gang. Abraham Korten hadde just teljet
en spån på en 12-14 alner.
- Nå har jeg pinedø
fått ei flis til å tenne pipæ mi, gutt.
- Det er vårs som skal ha
flisæ - skrålte ett halvt tjau smågutter som stod ferdig
til å nappe'n unda.
- De får nøie dere
med småflisæ; guttær - Det er Kruggen som blir eiendes
av dennæ. Det var ingen diskusjon om livsproblemer, eller om sociale
og politiske anskuelser, skjønt lønnsspørsmålet
egnet sig nok til å bli tatt op til behandling. Det var 3 ort og
12 skilling (2,80), og dagen begynte kl. 5 og `sluttet 7 - den tiden det
var lyst. Det var førsterangs karer som kunde sine ting. De hogg
ikke feil eller rettet rygg mange ganger om dagen. Læreguttene
hadde 1 ort. Efter 4 år steg det til 2 (1,60). Men forholdet mellem
mester, sjef og arbeidsstokk var det hjerteligste.
En var glad så lenge det
stod skute på stabelen. Da var det noe å tjene. Ellers var
det ikke stort annet å gjøre enn å sitte ved et ishull
og pilke en torsk i ny og ne. Hver kveld ruslet tømmermennene hjem
med en slump ved under armen - noen bordstumper og plankerester. De var
usørgd for brensel, om godt var.
Nede i fjæren holdt ungeflokken
på med båtbygging. De minste nøide sig med fliser som
fikk pinner til mast og papirlapper til seil. ` Men de store guttene brukte
øks og tollekniv, hulte ut plankebeter, gjorde dem knivskarpe i
baugen.
"Håpet" til Bernt, sønnesønn
hans Markus, var raser til å seile og vant første premie -
en blank ankerknapp. Skutene deres hadde storseil, fokk, klyver, jager
og toppseil - alt hadde de laget sjøl. Det var en hel flåte
som lå der og duppet og nikket i solglitret - svarte og hvite skrog
med blå, rød, gul, grønn rand. Marius - sønnesønnen
hans Tønnes - hadde malt skuta og sig sjøl med mønje.
Men da fikk'n herlig juling også, og malerpøsene og mønjespannet
blev innlåst. Konsulen vilde ikke vite av at de sølte bort
malingen hans..
Verven var et paradis for gutteflokken,
for fattig som rik. Jon og Will måtte også få lov å
holde til der i fristunder, så lenge det stod skute på stabelen.
Verven lå åpen for en lærelysten ungdom.
Øksene var skarpslepne.
Det blinket i huggjern, og det klødde i fingrene efter spiker, hammer
og tang. De lurte sig til å håndtere dem. Arbeidet hadde noe
forlokkende, eventyrlig over sig. Marius, så liten han var, tok til
å telje som bestefar sin. Det hadde nær gått galt. Øksa
for i leggen, så blodspruten stod, og gutten datt i uvitt. Tønnes
surret omkring med tjæredrev og bar'n hjem.
Ikke mange dagene efter var Marius
der igjen. - Gutten får lære at bila er skarp og kniven kvass,
sa Tønnes. Det blir aldri no av den karen som inte får prøve
sig.
Konsulen gav Marius en 12-skilling,
den første han hadde ått i sitt liv. Marius var fra den stund
en helt å regne for. Han var kommet et trin høiere på
samfundsstigen, og fikk leke gjømsel med de store inne i de svarte
sjøbuene mellem tønner og fustasjer og var med å kvarte
muggen skipskjeks. Det var i sjøbua til konsulen at Bernt så
uforvarendes fant emne til den fine mahognijolla som hang og dinglet efter
storbåten hans. Men mestern var som på livet at de skulde komme
op på det øvre loftet, for der hadde han tegningene til skuta
i halv lengde, men i full skala, med spanteriss, vannlinje og spantehøide.
Der lå måneders arbeide som småguttfingrer kunde ødelegge
på et øieblikk. Hadde det ikke vært fordi konsulens
egne gutter var med på komersen, så skulde han stengt bua.
Her på tomta, eller som
andre sa, verven, traff Will kameraten sin for livet. Leif het'n - en vakker,
lyslett gutt, stor og kraftig, et par år eldre enn Will. De to blev
uadskillelige venner. Leif fattet straks godhet for Tea og passet på
at hun hadde det trøisamt mens faren gikk rundt og efterså
alt. Leif la en planke over en haug med bord, og han og Tea satte sig mot
hverandre, skrevs over plankeenden.
- Støt fra med ene beine,
Tea - smått og pent.
-- - Nå seiler vi ut fjorden
- - Bøljene slikker, opefter
skipssida - - Hold dig fast - tunga rett i munn - - nå kommer vi-
ut i åpent farvann, i Kattegat og Skagerak og Nordsjøen -
- Bøljene blir sværere og sværere - - er'u redd?
- Nei, aldri et grand - --- men
hun skalv i målet.
- Kjekk jente, du Tea! Det blir
stillere innunder England. Nå seiler vi gjennem kanalen, og så
kommer vi ut på sjølve storhave. Hui-hui- hører'u å
det blåser? Det tar i takkel og taug. Atlantern har bøljer
svære som hus. Hui-huil - Leif peip og kvein som en orkan. Klem dig
nerat! Hold dig fast, Tea!
- Tør inte, Leif - - Au
- det kiler så fælt i maven - - Er så redd atte - sutret
Tea. Leif saknet farten. I det samme kom far og fikk høre om Teas
reise på det store, villsomme hav.
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside | Neste
>
|