Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >
 

       HOS GOKSTADSKIPET -
      I SKOGEN OG PÅ VERVEN

       Den sommeren Tea fylte 9 år; gikk hun hver dag med far sin til verven og så på det store skipet som blev bygd. Aldri var Martens i bedre humør enn når det stod skute på stabelen; og dette skulde bli den fineste av dem alle. Materialene hadde ligget og godgjort sig i flere år. De var knusk tørre. Tikk og mahogni til innredningen var hentet fra Brasiliens skoger. Men eik til kjøl og kjølsvin og knær, og furu til master, rær og skrog var fra skogen han hadde kjøpt med det for øie, at han kunde velge og vrake. Til den skogen, tok de kjøreturer, og større og stoltere øieblikk kunde barna på Berg ikke tenke sig enn når den store, grønne trilla blev trukket ut, og Brona og Svarten stod forspent, striglet og blank, pusset, så de skinte lang vei. Martin gårdsgutt på kuskebukken - riktignok i en tarvelig mundering; men med en staselig svepe som han aldri brukte til annet enn et smell i lufta.
       Barnas fryd var overdådig. De gikk ikke ofte på; disse kjøreturene, derfor føltes det så fint og  fornemt å rulle slik avgårde, mens andre måtte gå. Brona og Svarten følte sig også. De kastet med hodene. Manen flagret i vind. Øinene lyste. Det var no annet å springe foran en herskapstrille enn å gå der å dubbe foran et møkklass. Det var en vidunderlig glede over disse landlige utflukter på en søndags eftermiddag. Men reisen kunde også ha fjernere mål og ta hele dagen - som kjøreturen til Sandherred, dengang Gokstadskipet blev utgravd.
       Tante Letta - søskenbarnet til fru Martens og barndomsvennen hennes - blev budsendt. Hun kunde både bibelen og Snorre og var god å ha med. Middagsmat gjorde jomfru Anne istand, samt vaffel til kaffen, som skulde kokes underveis. Mens vognen rullet avgårde, satt Tea hele tiden og tenkte på kongsskipet. Det måtte vel minst være som "Tranen" eller "Ormen korte" som hadde dragehode og hele stavnen gullagt. "Ormen lange" kunde det nå ikke måle sig med. Det stod jo skrevet at det var største skipet som bygdes i Norregs land. Men fint måtte det være, all den stund det het sig "at det stod vel bevart i blåleira." Det var nok som tante Letta sa at denne reisen blev et minne, verdt å gjømme på. Den hadde sagaens glorie, og kjøreturen gikk gjennem de jarlsbergske bygder i en yndefull; vekslende natur - snart åpne, sollyse sletter kring store, vellstelte gårder, kranset av fjerne, blå åser, snart svale skoger av mektig gran og furu eller -lunder av bjørk og bok og blandet lauvskog. Der var kjempeeiker iblandt som måtte ættes fra Harald Hårfagres tider.. Da de nærmet sig Sandherred,skar fjorden inn i lune viker, og gårdene lå på hauger med utsyn over sjø og vakkert land. Dette var riket til Olav Geirstader - bøndernes venn og mektig viking. Her var kongshaugen, der han blev hauglagt: Tante Letta husket sagaens ord:

       På Geirstader
       nu den gjeve
       hærkonge ligger
       dekket i haugen.

       Hestene blev spent fra og fikk være på en gård i nærheten, og selskapet begynte vandringen på en grasgrodd sti som endte i leirvelling. Haugen var enske leirgjørme, så stinn og seig og slimete, at den trakk av dem både sko og kalosjer. Der stod de tre kvinner ulykkelig fastgrodd i søle. Dypt under sig hadde de kongsskipet - en svart, elendig farkost i deres øine. Vann siklet og rant rundt ikring og inn og ut. Det var ikke fritt anten enn det tok til å dryppe fra øiekrokene hennes Tea også.
       - Er det kongsskipet, spurte hun ulykkelig. Herregud, så vakker en drøm tilintetgjort: Sagaens gylne drage var blitt til et usselt, morkent vrak.
       - Men kongen - å er'n henne? slapp det ut av henne.
       - Du vilde vel han skulde sitte der lys levendes med krone på, du - -- - sa Will. Han holder sig i kahytta, tenker jeg.
       - Nei du, da - - Jon hadde bedre greie på det enn som så. - Kongene holdt sig alltid i løftingen, de. Bakerst i skipet. Jon hadde alltid så god greie på enhver ting. Det Will tok for kahytt, var gravkammer, der skjelettet av kongen blev funnet. Han som voktet gravhaugen visste å fortelle at det var tydelig merke etter fotverken som ifølge sagaen blev kongens bane. Ennvidere melder sagaen at fosterfar til Olav den hellige plyndret gravhaugen for gods og gull, så her var ikke  mer att enn noe husgeråd og en haug med bein som vitenskapsmennene fant ut hadde tilhørt 2 hester, 6 bikkjer og 1 påfugl som fulgte kongen til helheim.
       Karene holdt sig sammen med vaktmann og vasset i leirsuppe. Tea hørte, der hun stod, om fine linjer, reisning og et skrog så slankt - harmonisk, elegant. En spennkraft og elastisitet, så dragen har ridd stormer av, som vilde knekt mangen tettbygd skute. Martens blev ikke trett av å studere Gokstadskipet. Her stod de overfor en skipskunst, et mesterskap i beregning og et praktfullt tømmermannsarbeid, som var det moderne båtbyggeri langt overlegen. Han undersøkte spant og bolter og nater og nagler mens Jon og Will talte åregangene. 16 par årer hadde kongsskipet hatt, vakkert formet, og 32 mann ved årene. Det       har gått vaki, gett!
       - Dem brukte seil så sant vinden var høvelig, forklarte vaktmann. Men lå dem på plyndring, så tok dem masta ner og lura sig innunder land og gjennem trange sund. Da så dragen ut som ei vanlig sildeskute. Men kom dem fra reis og stevna inn fjorden en dag som denna, da skulde de sett syn - - Seila klædd med silke, hvite som snø med røde og blå striper. Forgylt fløi på mastetoppen med påhefta silkestrimler som blafra og smalt i lufta. Skjolda langs æsingen lyste av gull og farger. Hjelm og brynje lynte i sola -  Oppe på haugen stod Tea og hørte hvert ord og så ut over den solglitrende fjord. Tydelig var det akkurat som det stakk gylne drager fram bak holmer og nes. Kongsskipet var iblandt dem. Det hadde kastet hammen, akkurat som prinsen i eventyret. Og innen hun kom hjem om kvelden var den svarte båten i leirsuppa utstyrt med all sin fordums herlighet.
       Andrine og de minste lyttet til Teas fortelling med store ører og åpen munn. Tea var mer enn heldig som fikk være med, sa Andrine. Det var også den første reisen ut i den vide verden. Ellers gikk kjøreturene som før sagt til skogen for å ta ut materialer. Da var de minste også med, og trillen blev full. Tea balanserte på det ytterste av tante Lettas knær. - Au - så spisse og harde som dem er hvisket hun til Will.
       - Beinrangle - hvisket Will tilbake.
       - Å er'e dere fniser og ler av barn - -- Sitt rolig, Tea, ellers faller du ut - skjente fru Martens. Så stilt og høitidsfullt som det var under de høie granene og mektige furukronene. Ikke det jublende fuglekor som i løvkronene hjemme på Berg.. En og annen furulus for stammen op og  ned på jakt efter insekter med en enstonig, smattende lyd. Hakkespetten trommet og hugg efter       mark. Dypt inne i skogtykningen kurret villduen, dempet, næsten tungsindig. Den eneste som vågde en liten lettsindig strofe, var gulspurven.
       - Å blir'n av han storsangern du har lovt oss, far?
       - Vent barn, så skal dere få høre. De må ha tålmod enda en liten stund til sola begynner å dale. Da er det hans tid til å spille op. Det gikk som far hadde sagt. Da sola kastet de siste gylne stråler over furutoppene, og greinene lyste kobberrøde, og det siste streif gled over dypgrønne grankolonner, hørtes fra en middelstor gran tett ved noen sitrende, vemodsfulle toner. Det var som den vesle sanger grep stemningen i naturen just som den var på det skjønneste og    gjengav den i toner som bar utover skogtoppene og trengte inn i hvert menneskebryst. Sangen tok efter hvert farge av deri rislende bekk, av det blanke vannspeil og de endeløse skogvidder og av alskens småliv og skøieraktighet. Alle stod optatt og lyttet. Bare Maien og Karlemann tullet med sitt.
       - Hvor sitter'n henne, far - - å er'n henne? hvisket Tea.
       - Der - - i den grantoppen, pekte Will. Ser'u inte det gulhvite bryste hanses. Det dirrer når han synger.
       -- Nå ser jeg'n, Will. Jeg ser øinene og nebbet hans åsså.
       - Hører du å han sier - spurte Martin Andrine. Ska du gift dig - - ska du gift dig? Nøit dig -- nøit dig - nøit dig - Andrine skubbet til tjenestkameraten sin.
       - Hold op med det slarvet dittl Kanskje måltrosten har en strofe om dig åsså. Gåre skitt siern: Gåre skitt. Ta enka - ta enka - ta enka!
       Andrines anvisning på enka gav Martin noe å tenke på. At hun hadde en sønn -- en liten kvikk gutt som het Didrik, gjorde henne ikke mindre attråverdig. Innen året var omme gikk Martin i brudeseng med Nikoline. Det varte saktens flere år før Andrine opnådde hvad fuglen sang om.
       Andrine hadde funnet ut en vakker plett på den mosgrodde bunn, isprengt gjøksyre og hvite skogstjerner. Der bredte hun et teppe utover og der lekte Maien med Karlemann. Mor og tante Letta nød den friske, syrlige nåleduft. Den gjorde dem så godt, sa de. Jon og Will for skogen rundt på opdagelser. Brom og Svarten fikk kastet selestøiet, gikk løse og ledige og ristet sig eller gnog tett og jamt av det ørsmå graset mellem buskene. Det  smakte mye bedre enn det grove foret på enga hjemme. Tea fulgte i hælene på far og Martin som så sig ut de retteste og høieste furuene til master, baugspryd og rær. Hun knepte hendene på ryggen, kastet hodet bakover slik som dem og målte treet fra rot og til topp. De fineste fikk et merke i stammen. Hau - - sa det og gav gjenlyd i skogen. Til høsten kom tømmerhuggerne. Det var ikke rette tiden nu. Til vinteren skulde trærne kjøres fram.
       På verven var Tea likeså sikkert som amen i kjerka. Hun fulgte far sin og var hans fortrolige i det nye han emnet på. Hun stod høgt for de gamle, hjulbeinte tømmermennene som hadde fart til sjøs så lenge de var god til, men blitt så søkkende fulle av gikt, eller som Mathis med beine, vært ute for "ei uløkke". Gamle Samuelsen var byggmester og sjef med gløgge, blå øier og busket hår og skjegg. Han kom alltid i full fart, tvikrokete, rapp i munn.
       Detta skulde bli mesterstøkke hanses, sa'n. Som en svane skal hu svømme på bøljetoppen. Enda var det ikke mye og se til svanen, bare noen uendelig lange stokker - kjølsvinet og bunnstokken og kjølen. Men det var nå lissom sjølve ryggraden. For hver dag skjedde der noe. Der var hamring og banking, teljing og saging - liv på alle kanter. Her likte smågutten sig. Han stod på hodet i flisehaugen først, før han stappet sekken sin full. I gutteflokken stod en pukkelrygget liten fyr - Anders Kruggen eller bare Kruggen som han het til daglig. Han passet vel på at de ikke drog avgårde med den beste flisa, den han hadde fått løfte på av konsulen. Den var for go for dem. Den skulde han ha til å lage korger av.
       - Den flisa er mi, Marius - - kom me'a, Inte no slinger i valsen, gett. Kom me'a, sier jeg.. Kruggen gav sig aldri. Han var polti på tomta. Guttene var redd'n, for han sladra til konsulen.
       Til frokost og eftasverd kom konene med mat       i et knytte og kaffe i et bulete blikkspann og satt på plankestabelen hos mennene sine under kaffeøkta. Tea misunte dem de tykke bleiene som
smatt ned med så god appetitt, og kandissukkerklumpen til slutt. Men best smakte røiken efterpå. De drog op tor lomma en skrå, som de karvet små i handgropa si og fylte i pipa. Så tendte de på med mye plunder, smatta, reiv av den ene fyrstikken efter den andre på buksebaken eller opefter, låret. Endelig hadde Mathis fått fyr:
       - Dettane herre-mt-mt-blir finaste skuta i       byn-mt--mt. - Neimen om hu ska ligge i Nordsjøn å daske med props og så him igjen i ballast, eller om løkka er go-mt-mt - få sig ei kølalast og bli seanes ut som et svin-mt-mt. - Inte ska'a op,i Bottenvika heller og svine sig tel-mt-mt-fryse inne og skrape ta sig all malinga.
       - Fin skabelon på skuta, guttl Hans Teigen       spytta langt - fin heil igjennem! Har sett tegninga tel mestern - - tvi - ligner inte det deigtraue tel skipper Endresen.
       - Den kølaboksen - - å nei - Abraham Korten lo, så det gurgla langt nede i halsen. Dem var nok noe å se på "Morgenen" og "Herkules", som telhørte Nils Bull, men sannelig trur jeg hu blir finære denna.
       Han satt i ett kjør og togg tobakk, Abraham. Gjorde noen forferdelige grimaser hver gang han flyttet skråen fra høire til venstre og langet ut en brun stråle.
       - Kunseln har visst meining på å skikk'a tel Australia, ettersom jeg har hørt eller tel øiene i Stillehavet, sa Markus Tønnes. Markus snakket aldri mye. Det kom fort og kjapt, akkurat som de små krokete beina hans jabbet med små rappe skritt. Han mer sprang, enn gikk, hadde ikke stunder til å sitte stille lenge av gangen. Det er maur i kroppen hans's, sa kameratene.
       - Ta det med ro -- du Mærkus - enda er det att ett korter! Abraham tok op av vestlomma den digre poteta han hadde kjøpt over i London.
       - Kronemetern viser akkurat tolv og et kvart minutt igjen av økta. Vi har stønner tel å ta vårs en røik tel. Husær du siste gangen over Nordssjøn. Mærkus - - denti du flaug så lett som en kattonge i riggen mens mastene subba bøljene. Dengangen var vi nære på å seilt lukt inn i himmerike, gett!
       - Eller helvete -  Jomen så det stygt ut.  Men det tore nå hende vi dudde tel ei reise enda engang, vi Abraham.
       - Jøsses for en sjømann du har vøri, Mærkus. Men nå makta vel inte de gælne klørne dine å holde sig fast i riggen, tenker jeg. Jeg for min del har lengta ut mangen gang. Hadde vi en stri tørn iblandt, så var det nå beste tia vi har levd likevel.
       De tok til å krabbe ned av bordstabelen, den ene efter den andre. Konene tullet tørklæ sammen, satte spannslokket på og fikk med sig noen bordbeter til å legge under potetgryta; og karene slentret nedover mot arbeidsplassen.
       - Å trur'u skuta skal hetæ, Mærkus?
       - Veit inte. Han vil inte ut med det, mestern. Er tidlig dags ennå. Døpe ongen før'n er født. Han sa bare engang at det skulde stå ei jomfru fram i baugen.
       - Ei jomfru - - Bevares væl -- - da ska vel skuta hete etter eit kvinnfolk, akkurat som hennær Karolina tel Olsen. Du husær vel å gæli det gikk med hennær, denti hu gikk av stabeln - -
       - Var inte hime den gangen, men jeg hørte om'a.
       - Hu sleit sig gett, og gikk tvers over fjorden og like inn'i sjøbua tel Abrahamsen.
       - Jamen var'a balstyrig au.
       - Så slengte av sig gallionsfiguren - ei finfin dame som forestillæ frøken Karoline - rederns datter. Og da hu skulde kjølhalæs og få påsett kobberhud; slo'a under sig 6 mann - - -
       -- Hm - hm - jagu var'a eit naut au - hm - hm--
       - På første reisæ datt deksgutten ner'a fokkeråa og slo sig kvekk ihæl, og på samre reisæ fei'æ overbord 2 mann ved ratte.
       - Hu var reint desperat gælen å tegne for; hu da -
       - Å slik som hu slingræ, gett - - En måtte væræ heilt op galvanisert i magæn, skulle'n holde ut med hennær.
       - Fæle tingen å en kan komme ut for, Abraham. Stod du ombord i a'Karoline no lenger tid?
       - Jøsses nei - en tur var fullkommeligen nok. Vi gikk fra Fredrikstad med høvla last tel Melbourne. Hadde finfin reis, balbering på linna og all tingen. Men kommen væl i havn, seilte en engelsk bark inn'i vårs og tok kryssmasta og stormasta. Så skulde vi gå i ballast til ei øi. Den het så mye som Madon, og derfra med guano til Hamburg, men på den reisæ hadde vi mye trubbel og styggvær. Tømmermann blei gælen for vårs, og en mann dødde. Vi vågde inte å væra lenger ombord, jeg og annenstyrmann. Og godt var det; for våren etter blei Karolina borte på Newfoundlandsbankæne med mann og mus.
       - Nei kvinnfolk ombord - enten hu sitter i baugen eller hu holder sig atterut - skulde aldri eksisteres.
       - Rektig Mærkus - rektig - tvi - - Hans Teien spytta lenger enn langt. Kvinnfolk er bra i land men inte på sjøn. Du husær Amerika, gamæl eikeskute, like brei for som akter. Vi skulde med is over til London. Så var kjerringa tel skippern ombord. Men enten du vil tru mig heller ei - vi lå 16 døgn i Nordsjøen og daskæ i dønningæne og kom inte av flekken. Isen tinæ og løsnæ - -
       - Au - islast - - falige greier  --
       - Visst var det så - - men litt moro må'n ha allikevæl. Det var en deksgutt som aldri hadde vøri ute før. Så sa skipperen en dag tel'n - Gå forut og sop vekk dauvanne, du Anders! Gutten gikk, han, kan du vettæ og stod der og sopte. Men da varte det inte lenge før det blånæ i kjettingen. Du veit å det betyr. Så brisæ det op fra øst. Skutæ satte bakken under, og det reiste sig et bølgeberg forut som blei til en veldig foss og haglæ nerover vårs. Men verst vare med isen som tørnæ veggimellem og dundræ og drønæ som kanonskott. Kjerringæ tel skippern var reint fra sans og samling og skreik og bad - - å Herregud -slepp mig i land! Vi kastæ ned i lastæ gamle båtær, seil og å det var for no. Hadde inte Amerika vøri  uta dem gamle eikeskutene, så vare jagu gått gæli. Inn rovere kom vi med 11-12 knobs fart. Men da vi la tel ved Richens kanal, krabbæ kjerringæ iland, og aldri kom'a ombord mere..
       -- Kanskje skippern bleia kvitt for godt? Munnvikene hans Abraham drog sig op til et malesjøsk smil.
       - Å nei - hu kom nok igjen. Men jeg trur inte skippern var no fornøgd akkurat. Det var mye akkedas dem imellem. Hu tok dampen over. Men vi gjorde himreisa på 3 døgn. Fekk feiænes vestavind. 
Det er som jeg sier - kvinnfolk ombord er       faenskap. Dermed tok Markus op klokka. Hall fem på streken, guttær. Kaffeøkta var slutt. Hver gikk til sitt. Noen bar tømmer. Mestere for omkring med spanteskabelon og fant ut det som passet best til de forskjellige slags krumninger, risset til der de skulde høre hjemme ifølge sin størrelse; merket dem for styrbord og babord. Det ferdighugne tømmer blev båret til en plankeplan tvers over kjølen. Arbeidet det gikk i jevnt sig med en spøk iblandt når de rettet rygg en sjelden gang. Abraham Korten hadde just teljet en spån på en 12-14 alner.
       - Nå har jeg pinedø fått ei flis til å tenne pipæ mi, gutt.
       - Det er vårs som skal ha flisæ - skrålte ett halvt tjau smågutter som stod ferdig til å nappe'n unda.
       - De får nøie dere med småflisæ; guttær - Det er Kruggen som blir eiendes av dennæ. Det var ingen diskusjon om livsproblemer, eller om sociale og politiske anskuelser, skjønt lønnsspørsmålet egnet sig nok til å bli tatt op til behandling. Det var 3 ort og 12 skilling (2,80), og dagen begynte kl. 5 og `sluttet 7 - den tiden det var lyst. Det var førsterangs karer som kunde sine ting. De hogg ikke feil eller rettet rygg mange  ganger om dagen. Læreguttene hadde 1 ort. Efter 4 år steg det til 2 (1,60). Men forholdet mellem mester, sjef og arbeidsstokk var det hjerteligste.
       En var glad så lenge det stod skute på stabelen. Da var det noe å tjene. Ellers var det ikke stort annet å gjøre enn å sitte ved et ishull og pilke en torsk i ny og ne. Hver kveld ruslet tømmermennene hjem med en slump ved under armen - noen bordstumper og plankerester. De var usørgd for brensel, om godt var.
       Nede i fjæren holdt ungeflokken på med båtbygging. De minste nøide sig med fliser som fikk pinner til mast og papirlapper til seil. ` Men de store guttene brukte øks og tollekniv, hulte ut plankebeter, gjorde dem knivskarpe i baugen.
       "Håpet" til Bernt, sønnesønn hans Markus, var raser til å seile og vant første premie - en blank ankerknapp. Skutene deres hadde storseil, fokk, klyver, jager og toppseil - alt hadde de laget sjøl. Det var en hel flåte som lå der og duppet og nikket i solglitret - svarte og hvite skrog med blå, rød, gul, grønn rand. Marius - sønnesønnen hans Tønnes - hadde malt skuta og sig sjøl med mønje. Men da fikk'n herlig juling også, og malerpøsene og mønjespannet blev innlåst. Konsulen vilde ikke vite av at de sølte bort malingen hans..
       Verven var et paradis for gutteflokken, for fattig som rik. Jon og Will måtte også få lov å holde til der i fristunder, så lenge det stod skute på stabelen. Verven lå åpen for en lærelysten ungdom.
       Øksene var skarpslepne. Det blinket i huggjern, og det klødde i fingrene efter spiker, hammer og tang. De lurte sig til å håndtere dem. Arbeidet hadde noe forlokkende, eventyrlig over sig. Marius, så liten han var, tok til å telje som bestefar sin. Det hadde nær gått galt. Øksa for i leggen, så blodspruten stod, og gutten datt i uvitt. Tønnes surret omkring med tjæredrev og bar'n hjem.
       Ikke mange dagene efter var Marius der igjen. - Gutten får lære at bila er skarp og kniven kvass, sa Tønnes. Det blir aldri no av den karen som inte får prøve sig.
       Konsulen gav Marius en 12-skilling, den første han hadde ått i sitt liv. Marius var fra den stund en helt å regne for. Han var kommet et trin høiere på samfundsstigen, og fikk leke gjømsel med de store inne i de svarte sjøbuene mellem tønner og fustasjer og var med å kvarte muggen skipskjeks. Det var i sjøbua til konsulen at Bernt så uforvarendes fant emne til den fine mahognijolla som hang og dinglet efter storbåten hans. Men mestern var som på livet at de skulde komme op på det øvre loftet, for der hadde han tegningene til skuta i halv lengde, men i full skala, med spanteriss, vannlinje og spantehøide. Der lå måneders arbeide som småguttfingrer kunde ødelegge på et øieblikk. Hadde det ikke vært fordi konsulens egne gutter var med på komersen, så skulde han stengt bua.
       Her på tomta, eller som andre sa, verven, traff Will kameraten sin for livet. Leif het'n - en vakker, lyslett gutt, stor og kraftig, et par år eldre enn Will. De to blev uadskillelige venner. Leif fattet straks godhet for Tea og passet på at hun hadde det trøisamt mens faren gikk rundt og efterså alt. Leif la en planke over en haug med bord, og han og Tea satte sig mot hverandre, skrevs over plankeenden.
       - Støt fra med ene beine, Tea - smått og pent.
       -- - Nå seiler vi ut fjorden - - Bøljene slikker,       opefter skipssida - - Hold dig fast - tunga rett i munn - - nå kommer vi- ut i åpent farvann, i Kattegat og Skagerak og Nordsjøen - - Bøljene blir sværere og sværere - - er'u redd?
       - Nei, aldri et grand - --- men hun skalv i målet.
       - Kjekk jente, du Tea! Det blir stillere innunder England. Nå seiler vi gjennem kanalen, og så kommer vi ut på sjølve storhave. Hui-hui- hører'u å det blåser? Det tar i takkel og taug. Atlantern har bøljer svære som hus. Hui-huil - Leif peip og kvein som en orkan. Klem dig nerat! Hold dig fast, Tea!
       - Tør inte, Leif - - Au - det kiler så fælt i maven - - Er så redd atte - sutret Tea. Leif saknet farten. I det samme kom far og fikk høre om Teas reise på det store, villsomme hav.
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside | Neste >