Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >
 

SKUTELAGET HOS KONSULEN 

       Champagnekorkene knallet. Byfoged Gabler holdt talen for Teodora - dagens begivenhet.
       - Vi er stolte av dig - Teodora - - Du er vokset op i våre skoger -- - hugget, tømret, plugget, drevet, malt av våre egne folk. Du er blitt til for våre øine, og vi kan næsten si du er kjøtt av vårt kjøtt og blod av vårt blod - ånd av vår ånd. Mester, tømmermann, snekker, dreier, smed, repslager, seilmaker hører alle til byens gode, solide håndverkerstand og har gjort sitt beste. Vi gledet oss idag, da flaggene fløi rødmende til topps i den strålende maimorgen. Og vi jublet ved det stolte syn da Teodora gled ut i sitt element. Teodora - - ja, i dobbelt forstand Teodora - med et sirlig bukk for husets frue -  stormende bifall! Vi følger dig Teodora; på ferden ut i det fremmede og ønsker dig hell og lykke.

Gud bevare denne svan
som sitt rede har i ran. 
Vind og vann la sammenstemme 
at hun lykkelig må svømme.
La den bære i sitt skjød, 
om Eliæ ravn et brød. 
For sjørøvres ran og vold - 
Zebaoth  vær hennes skjold!
      Teodoras sang blev sunget. Den var avskrevet og lå ved hver kuvert. Byfogdens lyse, kraftige baryton hørtes over alle andre.
Nu den ligger på vannet så yndig og nett. 
Lig en svane. den hever sig stolt.
Av sitt fengsel på verven den er bleven trett.
Den er fri for de lenker den holdt.

Og når vinger den får av de snehvite seil; 
den vil ud på det bølgende hav. 
Den finner nok veien og tager ei feil, 
der så mange har  funnet sin grav.

Den vil tid at besøge de fremmede land 
udi verden den gamle og ny. 
Den vil vise at vår by utsende kan vakre skuder, 
der breder dens ry.

Bær med heder, Teodora, ditt deilige navn, 
det vil bringe dig lykke og hell. 
La ditt flagg vaie stolt i den fremmede havn, 
til din  reder betal du din gjeld:

Ti han ofred på dig både penger og tid. 
Du er nu hans forhåbningers skatt. 
Dertil hjelpe dig Gud, og han føre dig did, 
hvor ditt  mål dig av skjebnen er satt.

       Rederen takket på skipets og egne vegne og opfordret gjestene til å drikke et glass for byens byfoged - husets gode venn som alltid legger for dagen at byens ve og vel ligger ham på hjertet. Varmt - la mig heller si inderlig - føler han for hver borger og - - borgerinne, ikke å forglemme -  - Stor jubel. Ja, selv de umælende vesener - hund og hest - har i vår kjære byfoged en hjertevarm venn. 
       - Har du sukker i lommene dine idag, byfoged? ropte doktor Koll.
       - Alltid far!
       Byfogden brukte mange pund sukkerbeter. Hestene snudde sig efter ham, om han skulde glemme dem.
       - Ja, vår kjære byfoged er kjent og elsket av alle byens hester - fortsatte Martens efter mange avbrytelser. Aldri går du en hest forbi uten å stikke en neve sukker i kjeften på'n. For ditt hjertelag mot store og små takker vi dig idag, og jeg vet jeg har selskapet med mig når jeg utbringer din  skål - - Bravo - bravo - -
       Mellem samtalens surr og summen og gaflenes og knivenes klirren, hørte man verten opfordre gjestene til å drikke med hverandre.
       -- La flyndren svømme! Kalkunen vederfares rettferdighet. Glem ikke at gjødkalven vil ha drikke, minnet konsulen om da steken blev bydd omkring.
       - Den har drukket som en helt, sa sorenskriveren, og vi drikker dens skål, ærede frue.
       Burgunderen var gammel og fyldig og farvet glassene. Byfogden lat den dvele lenge i munnen og smekket med tungen. Ordføreren slo på glasset, rømmet sig og bad om ordet. Han følte trang til å tale for en av de mest aktive av byens borgere - den mann der hadde satt store arbeider i gang, skapt verdier for byen, bragt liv og rørelse. Uredd kastet kapital og energi inn i mangfoldige foretagender til gagn og glede for sin by. Han endte med et lenge leve konsul Martens  og alle hans bedrifter.
       Martens takket med en tale for byens ordfører. Byens stortingsmann talte for kongen. Politimesterren for broderlandet, og kjøbmann Markussen for vårt elskede fedreland. Han ledsaget talen med teatralske bevegelser - slo ut med armene, grep i sitt brede, mektige bryst og rystet ut av sig en gråtkvalt slutning: For dette vårt-dyrebare fedreland tømmer vi våre beger. Vi reiser oss og synger - -

       Sønner av Norge det eldgamle rige
       sjunger til harpens den festlige klang
       Mandig og høitidsfull tonen la stige.
       Fedrenelandet innvies vår sang.

       Alle sang med. Men det var ikke alle som var i den grad grepet av kjøbmann Markussens tale som Markussen sjøl der måtte tørke både øine og   briller med et uhyre av et lommetørklæ og dertil gni løs på en rødfiolet snabel der utstøtte øredøvende trompetstøt.
       Mine damer og herrer, - - doktor Koll, den joviale koselige huslæge, fant at øieblikket var inne til å tale for kvinnen. Kvinnen - mine  herrer - den edleste, den beste iblandt oss. Hvad er en mann mot en kvinne - - - Som simpelt brennevin mot destillert spiritus - - Bravo - bravo! Så sier fader Holberg. Det er dessverre ikke mine ord, men han visste å verdsette kvinnen. Hans jomfruer er kloke og hans madamer forslagne. En lydelig knurren fra kvinnehold. Mannen er født av jord, men kvinnen av mennesket, mine herrer! Jeg er så lykkelig å kjenne den ypperste av det edle kvinnekjønn - vår vertinne, fru Teodora - bravo - - Hun vet å gjøre en mann lykkelig, et hjem, lunt og hyggelig. Hun er den strålende vertinne i gledens og festens stund. Hun har opfylt kvinnens høieste og skjønneste bestemmelse - å være mor for en vakker barneflokk. Idag er hennes navn festet til byens stolthet - skipet Teodora. Et bedre navn kunde aldri bli fartøiet til del. Din ånd - hulde kvinne - være dets følge over hav og salten bølge. A votre sonte - madame!
       Derefter sang doktor Koll med en litt rusten ølbass:

       La dadle kvinnene hvo vil
       Foruten dem vi intet vare.
       Jeg vil så lenge jeg er til
       Dem altid elske og forsvare

       Doktoren agerte med hender og fingrer som var han en trubadur med sin lutt. Like overfor ham satt byfogden og klunket likesom på fiolen med en langhalset flaske i favn, og da doktoren hadde sluttet sitt vers, istemte han det næste:

       La dadle kvinnene hvo vil
       jeg akter ei dem å forsvare,
       Kun flasken holder jeg mig til.
       Den frier mig ut av elskovs fare

Han grep sin "sporkling Hock" om livet, fylte sitt beger til randen - - -
       - Vi drikker for Bakkus - - -
       - Og for kvinnen, tilføide den evig unge og kvinnekjære onkel Thorvald med tilnavnet kurfyrsten.

       Kun vin, kun vin, kun vin og smukke piger - -
       kun dem, kun dem, kun dem jeg elske vil -- - -

        - Fy, onkel Thorvald - bestandig uskikkelig, sa den runde, muntre doktorfrue og slo ham med viften over armen.  Hele byen kalte ham onkel Thorvald eller kurfyrsten - den uforbederlige ungkar og damevenn som ingen kvinne hadde maktet å binde i hymens lenker.
       - Hvorfor har De ikke giftet Dem?
       - Kjære fru overrettssakfører, fordi dere er så altfor søte alle sammen. Hvem skulle jeg bønnfalle om å bli min? Gud velsigne damene - - jeg elsker eder alle tilhope. Kunde jeg bare ha hundrede koner. Men bare den ene - - bestandig den ene - - den samme natt og dag -
       - Fy - fy - er han ikke forferdelig - er han ikke grusom - - -
       Damenes fjærbusker rystet av forferdelse. Øredobber og smykker skalv og dirret. Noen blev hete, andre bleke. Fru sorenskriver fikk et stramt drag om munnen. I det kritiske øieblikk slo kandidat Stensgård overende et rødvinsglass. Skjebnen er grusom. At det just skulde hende ham som minst av alle ville sette en flekk efter sig. Fru Teodara hoppet på stolen. Duken hennes med vindruene - - Nu svømte druene i sin egen saft. Der kom salt fra alle kanter for å hjelpe. på ulykken. Og fru Teodora mannet sig op til å si - kjære dem hr. Stensgård, det gjør da ingen verdens ting. Det var i nervøsitet skjedd, akkurat som han skulde skyve stolen bak sig og slå på glasset. Som ungdommens lærer og leder, og som den der hadde den store glede å ha konsul Martens barn på skolen, ville han utbringe skålen for de unge, der kommer til oss lik våren og fugletrekket, atter og atter. De fyller vårt liv med sol. De gir oss av sin ungdom og tar oss med storm.
       Martens gav Andrine et vink om at barna fikk komme inn og holde sig nederst ved døren.
       - Holder inte snart mann op, spurte Karlemann utålmodig da han hadde stått en stund og nistirret på tårnterta med all sukkerstasen. Søstrene hadde       ham mellem sig og hysjet på'n. Tea kløp ham så hårdt i armen at gutten skrek -au! Moren blev febrilsk og urolig der hun satt. Til alt hell for mor og sønn endte Stensgård talen sin og sluttet med mange gode ønsker for den opvoksende slekt, og når Teodora idag gikk av stabelen og snart var seilklar, lå det nær å knytte de gode ønsker også til hennes fremtid og håpe til Gud på en lykkelig seilas for dem begge på livets stormfulle hav.
       Der la sig en høitid over selskapet som onkel Thorvald feide vekk med en strofe av "Kjærlighetens komedie".

       Og har jeg enn seilet min skute på grunn,
       så var det dog deilig å fare - - - -

       Det siktet til kandidatens iherdige frieri til Gabrielle Magelsen som også var til stede. De hadde vært en del sammen, men man mente hun hadde skjenket ham kurven. Det hele blev latter og moro, og Karlemann blev løftet høit op i taket og fikk den øverste kransen på tårnterta i belønning. Tea og Maien måtte vise sig fram i hvite pikets kjoler med riflet mønster og røde og blå livbånd, håret i mektig negerbrus efter mangfoldige små musefletter og med stivele mammelukker der braket hver gang de skulde hilse slik som Andrine hadde lært dem på barneværelset -- det ene ben bak det andre og et dypt kniks: Forestillingen varte bare så altfor kort. Konsulen gjorde tegn at de hadde å fjerne sig, og så stod de igjen utenfor døren - lukket ute fra paradiset og kikket gjennem nøkkelhullet efter tur, brennende av begjær efter å innta de plasser de sjøl tildelte sig.
       - Jeg skal være sorenskrivern, sa Jon, som eldst er.
       - Fritt for doktor Koll, bad Will.
       Karlemann ville være ordførern, for da kom han nærmest kransekaka. Maien siktet på en vase med krem.
       - Jeg vil være tante Kristine, jeg, sa Tea. Hun er den peneste av dem alle sammen.
       - Nå reiser dem sig - hurra - -
       Men det var bare byfogden som skjøv stolen til side og løftet glasset. - Jeg har den ære å ha vertinnen til bords - 
- Isj, nå skal vel han preke ei lang stønn - mumlet Will
Da jeg går ut fra at de alle er rundelig mettet og vel vederkveget, vil jeg på selskapets og egne vegne takke fru Teodora. for den utsøkte meny. Jeg er overbevist om at kalkunen og kalven - bare for å nevne et par av rettene - - ville gjort selv en Lukullus overlykkelig. Vår kjære vert skal også ha sin del av æren for den edle drikk han har hentet fra sitt lønnkammer. Når våre blikk glir henover dette festbord, fanges det av navn som får hjertet til å banke og blodet til å bruse i årene - Pommeri, Clicquot, Margot, Hvit Brion, Lafite Rotchil, Sparkling Hock og - Chateau Barsac, sekunderte doktoren.
 - Mine damer og herrer - uten en sang til vinens pris kan vi ikke gå "fra borde."
       Den gamle Behrenssanger istemte med fulltonende baryton: 

Druen vokser på vår klode
Og på ranken gleden gror.
Vinen gjør oss vel tilmode,
Skjønn er våres runde jord.
Klinker, brødre. Gledens skål.
Den er hele jordens mål.
La,la,la,la,la,la
Den er hele jordens mål. 
       Endelig - murret Maren kokkekone. Bevare mig væl, å dem har eti og drukki. En lavine av latter og snakk og skrapende stolben nådde kjøkkenet. Mens selskapet fordelte sig i sideværelsene, erobret barna spisestuen. Jomfru Anne stod vakt ved kaker og kremer som en viss engel med draget sverd. Uten persons anseelse blev skriver og doktor og de høie herskaper, fornedret til å sitte i en krinsfil nederst ved' bordet.
       - Trur'i jeg har tier tel å fly i øst og vest og forsyne dere kanskje?
       Dessuten blev en flekkete hverdagsduk lagt over damasken, og sjølve ordføreren fikk en matdask knyttet kring halsen med "snill gutt" på. Det gjorde et slemt skår i feststemningen. Men det nyttet jo ikke å sette sig op imot jomfrua. Hun var allmektig i en slik stund. Men en glede hadde de som hun ikke med sin beste vilje kunde tilintetgjøre - farens løfte om å få være oppe til kl. 11. Ikke hver dag var det stort skutegilde på Berg. Nu stakk de sig inn mellem festklædde gjester, blev klappet og kjælt for og husket i taket av barnekjære mennesker. Tea fikk høre det hun likte best, at hun lignet mor og Malen far. Mor var den pæneste, det visste hun så vel. Så skulde de få se lysene bli tendt i kroner og kandelabrer og skinne som himmelens stjerner. Fest - fest - - Intet kan fylle et barnesinn med større fryd. Intet kan sette minner i sjelen som stråler med større glans.
       De mest ungdommelige blandt gjestene søkte ut i hagen som stod i sitt tidligste vårskrud med duft av sprettende løv og nysprungne hyacinter og narcisser. Fru Teas ønske var gått i opfyllelse. Skjønt så tidlig, var luften mild, næsten sommerlig, og selskapet kunde glede sig ved synet av det vakre, velstelte anlegg. Damene samlet slepene om sig, kastet dem over armen og hyllet sig inn i crepesjaler eller silkesalopper. Luften virket forfriskende og fikk bukt med champagnerusen. Men de eldre vågde sig ikke ut på vandring. Hagen kunde oversees fra verandaen, og der stod onkel Thorvald i glansen av en rød fløilskjole og blokert av et himmelblått silkeslep. Han var i sitt ess og blusset av vin og fyrig livsglede. Onkel Thorvald var ingen høi mann: Han måtte se op til de to staselige fruer. Øinene tindret blå og blanke. Den skallete isse var kranset av et rødblondt hår. Overmunnen skjultes av en velpleiet, dristig bart som stod i forbindelse med kinnets whiskers. Den krumme nese var hans stolthet fordi den tydet på fin familie, som han sa. Den pekte sterkt til venstre skjønt onkel Thorvald var en svoren høiremann. Hele den tette firskårne skikkelse struttet av sundhet, humør og ungdom, de halv hundre til tross. I det mektige blankstrøkne og stivede skjortebryst satt et par funklende knapper. Lik en kalkunsk hane krysset han mellem brune og blå blikk, kurende og konverserende til høire og venstre, en kavaller av den gamle skole.
       - Har du aldri kommet i skade for å fri, sa damen i rødt.
       - Jo engang var jeg på et hengende hår blitt der. Men da vi møttes næste dag, sa frøknen -  det var vel ikke meningen din, Thorvald? - Nei, selvfølgelig ikke, svarte jeg. Og glad var jeg at jeg slapp så godt fra det. Siden har jeg aldri våget mig så langt, men gledet mig over friheten -- svermet fra blomst til blomst, drukket honningen -  Lik bien - - Ja, eller sommerfuglen - - -
       - Eller som turtelduer, sa damen i himmelblått - --
       - Den er såmenn den eneste fornuftige skapning, frue. Hvad skal dette svartsyn være godt for? Forretningsfolkenes gravalvor, eller akademikernes       dypsindige filosofering, og verre enn alt - prestenes moralprekener. Vi er mennesker. De får aldri gjort oss til engler å mye de preker. Nei - "ta livet i stora, glada drag. Inte låssen als," sa min svenske venn. Vi var sammen i bakerlære i Kongens Kjøbenhavn.
       - Du har evig rett, Thorvald! Sakfører Thomsen slynget sine ulenkelige orangutangarmer kring hele flokken og med grøtet stemme gjentok han refrenget:
       Klinker brødre. Gledens skål
       Den er hele jordens mål.
       La, la, la, la, la, la, la, la -- -
       Fru ordfører Sivets sluttet sig til gruppen. Det raslet i den svarte atlaskes kjolen, blank som en nypusset kakkelovn. Hun kom seilende som en       fullrigger med en kremgul fjær vaiende i det kullsorte hår. Et pokker så greit kvinnfolk, sa mennene om henne. Næsten for grei. Vel mye ordfører.
       - Nu skal De skrifte, monsieur Thorvald - hvorfor pessimist uti ekteskapet? De som er så elskverdig mot kvinnen kunde bli den beste ektemann i verden - - -
       - Elskverdige frue - jeg tror ingen som er her til stede vilde betro mig sin datter. Jeg har vært søkkende forelsket - - utallige ganger, og den      elskede har vært kysk som månen - hun har vært ren som sne - jeg har utstyrt henne med de mest storartede egenskaper, men - - hjertet mitt er som en fjærball, skal jeg si Dem, kjære frue - og kjærligheten har aldri vart lenger enn til jeg har fått et nytt svermeri:
       Kurfyrsten dreide sine lyserøde whiskers og så  med strålende appetitt på damene.
       - Gud, hvor dere er nydelige - alle sammen. Ekteskapet er kanskje det beste skap som hittil er opfunnet. Men i himmelen blir det ikke stiftet som enkelte påstår. Ti der skal hverken tages tilekte eller gives tilekte som skrevet står. Vårherre synes vel de har hatt nok av det her på jorden.
       Den perlegrå skjulte ansiktet bak viften. Damen i rødt gav kurfyrsten et kokett dask på skulderen. De to var dus.
       - Synes du ikke min mann og jeg ser lykkelige ut, onkel Thorvald?
       --- Dere har bare vært gift ett år. La oss snakkes ved om 10.
       Fru ordfører hadde forberedt sig på et lengere foredrag om ekteskapet, det av Gud innstiftede i paradiset. Hun så i ekteskapet en opdragelsesanstalt. Ingen utvikling for dem som ikke var gifte, sa hun.
       - Nei, la oss ikke begynne med paradiset og Adam og Eva. Prestene henviser til dem, men - Herregud, de var da uløkkelige nok med syndefallet sitt. Nei, ekteskapet har ingen hjemmel i bibelen, det jeg kan skjønne. Om Isak heter det at han førte Rebekka inn i sitt telt, og han elsket henne. Det var en vakker form for det forhold som kalles ekteskap. Men Paulus - -
       - Kom ikke med Paulus - -
       Fru ordførers stikkende brune øine lynte.
       - Til ugifte og enker sier han: det er dem godt om de bliver som jeg er.
       - Paulus var en gretten peppersvenn, en som - ja det står jo med rene ord i bibelen at han hadde vært en grov synder.
       - Ikke så streng, frue! Paulus hadde erfaring for at kvinnen kunde være en anstøtssten på mannens livsbane. At ekteskapet kan hemme og hindre ham - - -
       - Tvert imot. Kvinnen er mannens støtte og hjelp, og kan der finnes en større lykke for to unge enn å finne hverandre.
       - Ja, fikk de åsså bare lov å få hverandre, så var det sikkert en større chance for lykke, men det skal alltid være noen mammaer og pappaer som ordner det hele.
       - Foreldrene må da vite døtrene noenlunde sikret. Dette med inklinasjon og kjærlighetspartier er bra nok, men ekteskapet må bygges på solidere grunnvoll.
       Fru Sievers talte med salvelse og myndighet. Hun hadde nettop ordnet forlovelsen til den  nest yngste datteren. Den eldste var vel fortøid i ekteskapets havn. Hun talte av erfaring.
       Onkel Thorvald bad damene kaste et blikk til høire.
       - Å, fru Kristine Fedler - -
       - Nydelig - -
       - En strålende skjønnhet - -
       - Hun var byens vakreste dame i 18.årsalderen,  - deilig som en madonna, dengang hun svermet med løitnant Holst. Men ham måtte hun ikke få.
       Han hadde for liten gasje og ingen formue. Skipskaptein Fedler derimot førte egen skute, hadde penger i banken, var velstående og hadde underhandlet med faren. Kristine var det vidunderligste jeg har sett. Vi er godt kjente fra ungdommen.
       - Kanskje et svermeri - -
       - Det var det også, frue. Vi svermet for henne alle sammen, men løitnanten gikk av med seiren. Svinaktig kjekk kar! Men ham fikk hun altså ikke lov til å få. Synd forresten. Prektig fyr! Se fru Davidsen - søster til Tea Martens - de sier hun gråter ut et halvt dusin lommetørklær om dagen. Hun var også pen, men det er det ikke stort igjen av. Og vår kjære vertinne - -
       - Hvad - - har Tea Martens - - har hun -  Damene var begjærlige efter å vite hvad onkel Thorvald visste om den ting. De var av en yngre årgang - kjente ikke de gamle kjærlighetshistorier.
      - Fortell, onkel Thorvald!
      - Ganske enkelt - - hun var glad i en annen. Ja, det var visstnok mer enn et svermeri, de hadde nok - ja, de kjenner hvordan sånt er, man er "evig din", ikke sant. Men så kom Martens i veien. Han var i forretning hos Teas far, og dessuten en utmerket mann, og så gikk det som far vilde.
       - Og det er det eneste rette - 
       Sorenskriveren kom forbi i det samme og la sitt lodd i vektskålen.
       - De unge gjør dumheter. De gamle har erfaringen. Intet er så flyktig som ungdoms forlibelser - elskov - pu - - Skriveren blåste ut ringer av røk som opløste sig i lette skyer. Nei, min far, dette med forelskelse er dårlig fundament å bygge på. En idag og to morgen, er det ikke så det heter - -
       Onkel Thorvald nappet skriveren i armen og gjorde ham opmerksom på Andrine som bante sig vei med et bugnende kaffebrett mellem slep og panieer, sløifer, kapper og pliseer.
       - Er hun ikke nydelig - - nakken, håret - hvad - - -
       Kurfyrsten var fyr og flamme. Øinene hans stod på stilker. Han strødde ut komplementer og elskverdigheter, som Andrine lot som hun ikke hørte, drakk mange kopper sterk kaffe som egentlig var kontrabande, og måtte få iskjenket diverse glass punsj og likør for en vakker nakkes skyld og et lysebrunt, krusete hår. 
      - Skål skriver -- skål mine damer - -

       Bort med all melankoli -
       La oss glasset fylle.
       Sorgen drukner vi deri - - -
       Gleden vil vi hylle!

       Skriveren stod ikke fast for svar:

       Og nok en skål for dig, min venn,
       og for de norske piger.
       Og har du en, så skål for den,
       og skam få den som sviger. .
       Og skam få den som elsker tvang
       og hater piger, vin og sang.

- Hm - hm - konsul Frosen kremtet tørt. Det er det glade hjørne - hm - hm - forstår jeg. Han talte med en skarrende r. - Skål - konsul Finsen! Det muntre selskap løftet glassene.
       - Takker så meget, det ærede selskap, mine damer og herrer - - men jeg har allerede drukket mitt glass - hm -
       Og konsulen fortsatte sin gang, kold og tilknappet, med høie fadermordere, hvitt halsbind, korrekt i sitt ytre menneske fra tåspissen til issen. De tynne lepper var som streker - tørre, smale hender - tilbaketrukken som en østers - pleide onkel Thorvald å si. Det stod alltid kulde av ham. Fruen hadde noe forlegent, elskverdig ved sig, noe opgitt, som om hun intet maktet ved siden av denne isblokk. Selv onkel Thorvalds vitser prellet av på dette stålpanser som i øieblikket var optatt med å søke en fjerdemann til en whist.
       - Hvad sier politimesteren til et slag kort?
       Byens høie vern og beskytter som til daglig og i embeds medfør omgav sig med en mur av høitidelighet, var idag den glade laks.
       - Det gefaller mig ekselent, hr, konsul. De vet kortenspill, terninger, piger og vin er livets beste medicin.
       Doktor Koll kom polisk smilende just i samme stund og slo armene om begge.
       - Herregud, gid du var full bestandig, politimester, for da er'u så hyggelig.
       Finsen løste sig straks ut av doktorens favntak og bortførte politimesteren. Whistbordet var besatt.
       I forvalteren på grevegodset hadde onkel Thorvald et takknemlig objekt for sitt galgenhumør.  Som opvartende kavaler for grever og baroner hadde forvalteren tilegnet sig et visst preg av høifornemhet, eller om vi skal kalle det narraktighet. Han gikk under navnet "Det gamle testamente" for sin stivbente konservatisme, eller "Takk for talen". Når der blev holdt en tale til hans ære, så reiste han sig, gjorde en elegant komplement til høire og venstre og sa for øvrig intet mer enn - takk for talen - -. Jo, forvalteren kunde man ha litt moro med. Kurfyrsten grep ham i knapphullet og huket ham til sig.
       - Ganz allein, monsieur Bergersen, mellem all denne skjønnhet og ynde - brunetter, blondiner. Kan du motstå dette fyrverkeri av øiekast? Herregud - Det "gamle testamente" avbrøt ham med et ord av den vise Salomo.
       - Ynde er bedragelig, og skjønnhet er forfengelig. Men det er visstnok så at en kvinnes skjønnhet gjør mannens åsyn glad. Det er du et talende bevis for, kjære Thorvald.
       - Herregud -- vi lever jo bare en gang. La oss sverme mens hjertet slår varmt - - -
       - Akk, jeg har svermet - natt og lyse dager; men det blev ikke til noe. Ingen vilde ha mig. Derfor går jeg her alene.Det blev sagt likesom i spøk, men med en trist undertone. Forvalter Bergersen hadde i sin ungdom vært forlovet. På skrivebordet hans i forvaltergården stod portrettet av en nydelig ung pike. Hun døde, og han blev sin kjærlighet tro. Fra verandaen styrte Bergersen inn i salen og sluttet sig til en flokk eldre herrer som drøftet det interessante emne - kongens ankomst ved jernbanens åpning næste år i august. Byen måtte ruste sig på det beste. Intet spares. Og "Det gamle testamente" som var vant til å omgåes høie herskaper måtte naturligvis være pott og panne ved en slik anledning. Han var selvskreven formann i arrangementskomiteen.
       Kortspilet var i god gang inne i storstuen. Man hørte lang vei - hjerter, ruter, spar - - stikk den, du! Kortene blev diskutert og stikkene lagt op og gjennemsett som om de var de viktigste dokumenter av verden.
       - Politimesteren hadde utspillet - - ikke sant?
       - Jo, konsul - jeg kastet en liten hjerter.
       - Og De var renons, banksjef - - Sakføreren la på hjerterkong. Jeg satt med esset i bakhånd og hadde den ære å stikke Deres konge. Det var 3 og 4 er 7 - hm - hm - Finsen talte for sig sjøl, men slik at alle nøt godt av det.
       Såsnart konsul Finsen fikk kort på hånd, tok han på sig en enda høitideligere og tenksommere mine enn ellers, skjøt underleppen op over overleppen, trommet med pekefingeren på bordkanten og suget velbehagelig på en havaneser, en av skipsrederens prima hjemførte. Han likte sig. Det var lett å skjønne. Han ledsaget gjerne utspillet med et lett slag i bordet, og var det en dame som falt for en konge eller et ess, så het det gjerne: "Der kan du se, ditt hespetre. Eller hvad vilde du på den galei, gamle knurrepotte." Men det var også det sikreste tegn på at han hygget sig. Et slag kort ovenpå en god middag, det var mening i, sa han, og ikke alt dette vrøvl og snakk. Hvad tjener det til?
       Surren fra de andre rummene nådde de spillende som noe fjernt - noe de Gudskjelov ikke hadde  med. De satt i en tett skodde av tobakk, og lysene på kortbordene flimret matt i stadig nye skyer av blålig røk. Hun skulde bli fornøgd, jomfru Anne,når hun dagen efter fikk se de nystrøkne gardinnene sine.
       Op fra hagen kom herrer og damer gruppevis. De hadde ikke kunnet motstå fristelsen, men knepet en krokus eller en narsiss og festet den i brystet.
       Det var for tidlig på året. Aftnene var for kjølige å sverme i. Greinene i innelysthuset snodde sig i hverandre bladløse og gav ikke skjul for den minste kurtise. I det motsatte hjørne av hagen var et av de gammeldagse lysthusene av trespilrer med klatrende villvin og jasminbusker. Der hadde kandidaten og frk. Gabrielle søkt innom. Var de allikevel blitt enige? Det så slik ut. Damene mente å kunne slå fast som sikkert - en ny forlovelse. Den var over hele byen næste dag og blev drøftet sammen med skutelaget. Han får kam til håret sitt. Ja, det skal jeg love for. Hun vet hvor skapet skal stå, den Gabrielle. Han er heldig, sa andre. Atter andre satte et "u" foran og beklaget den enestående milde Stensgaard. Man snakket får og imot som ved enhver ny forbindelse. Men en ting var sikkert, Gabrielle var den rette.
     Selskapet trakk sig innenfor, og ungdommen fikk en svingom. Enda stod et par igjen ute på verandatrappen og betraktet vårkvelden som svøpte hagens busker og trær inn i et blålig slør.
       Stjernene tendtes efter hvert - bleke og vårmatte. Månen skinte hvitgul i springvannets skjelvende  vannflate, og den rislende, plaskende lyd av vanndråpene stemte sinnet lyrisk. De to gamle behrenssangere - byfogden og doktoren, venner fra studenterdagene, istemte den sang de så ofte hadde sunget i ungdommens vår på sangerfester og studentermøter:

       Herre min Gud, vad den månen lyser,
       se, vilken glans utover land och stad!
       Himlen är klar och var stjärna myser
       vänligt emot oss ner och vinkar glad.
       Där flammar Sirius, där Orion,
       där plaskar Svanen i eterns bad.
       Herre min Gud, vad den månen lyser,
       se, vilken glans utover land och stad.
 
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside | Neste >