| Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000. Gå til: < Forrige | Forside | Neste > SKUTELAGET HOS KONSULEN Champagnekorkene knallet. Byfoged
Gabler holdt talen for Teodora - dagens begivenhet.
Gud bevare denne svanTeodoras sang blev sunget. Den var avskrevet og lå ved hver kuvert. Byfogdens lyse, kraftige baryton hørtes over alle andre. Nu den ligger på vannet så yndig og nett.Rederen takket på skipets og egne vegne og opfordret gjestene til å drikke et glass for byens byfoged - husets gode venn som alltid legger for dagen at byens ve og vel ligger ham på hjertet. Varmt - la mig heller si inderlig - føler han for hver borger og - - borgerinne, ikke å forglemme - - Stor jubel. Ja, selv de umælende vesener - hund og hest - har i vår kjære byfoged en hjertevarm venn. - Har du sukker i lommene dine idag, byfoged? ropte doktor Koll. - Alltid far! Byfogden brukte mange pund sukkerbeter. Hestene snudde sig efter ham, om han skulde glemme dem. - Ja, vår kjære byfoged er kjent og elsket av alle byens hester - fortsatte Martens efter mange avbrytelser. Aldri går du en hest forbi uten å stikke en neve sukker i kjeften på'n. For ditt hjertelag mot store og små takker vi dig idag, og jeg vet jeg har selskapet med mig når jeg utbringer din skål - - Bravo - bravo - - Mellem samtalens surr og summen og gaflenes og knivenes klirren, hørte man verten opfordre gjestene til å drikke med hverandre. -- La flyndren svømme! Kalkunen vederfares rettferdighet. Glem ikke at gjødkalven vil ha drikke, minnet konsulen om da steken blev bydd omkring. - Den har drukket som en helt, sa sorenskriveren, og vi drikker dens skål, ærede frue. Burgunderen var gammel og fyldig og farvet glassene. Byfogden lat den dvele lenge i munnen og smekket med tungen. Ordføreren slo på glasset, rømmet sig og bad om ordet. Han følte trang til å tale for en av de mest aktive av byens borgere - den mann der hadde satt store arbeider i gang, skapt verdier for byen, bragt liv og rørelse. Uredd kastet kapital og energi inn i mangfoldige foretagender til gagn og glede for sin by. Han endte med et lenge leve konsul Martens og alle hans bedrifter. Martens takket med en tale for byens ordfører. Byens stortingsmann talte for kongen. Politimesterren for broderlandet, og kjøbmann Markussen for vårt elskede fedreland. Han ledsaget talen med teatralske bevegelser - slo ut med armene, grep i sitt brede, mektige bryst og rystet ut av sig en gråtkvalt slutning: For dette vårt-dyrebare fedreland tømmer vi våre beger. Vi reiser oss og synger - - Sønner av Norge det eldgamle
rige
Alle sang med. Men det var ikke
alle som var i den grad grepet av kjøbmann Markussens tale som Markussen
sjøl der måtte tørke både øine og
briller med et uhyre av et lommetørklæ og dertil gni løs
på en rødfiolet snabel der utstøtte øredøvende
trompetstøt.
La dadle kvinnene hvo vil
Doktoren agerte med hender og fingrer som var han en trubadur med sin lutt. Like overfor ham satt byfogden og klunket likesom på fiolen med en langhalset flaske i favn, og da doktoren hadde sluttet sitt vers, istemte han det næste: La dadle kvinnene hvo vil
Han grep sin "sporkling Hock" om livet, fylte sitt beger til randen
- - -
Kun vin, kun vin, kun vin og
smukke piger - -
- Fy, onkel Thorvald - bestandig
uskikkelig, sa den runde, muntre doktorfrue og slo ham med viften over
armen. Hele byen kalte ham onkel Thorvald eller kurfyrsten - den
uforbederlige ungkar og damevenn som ingen kvinne hadde maktet å
binde i hymens lenker.
Og har jeg enn seilet min skute
på grunn,
Det siktet til kandidatens iherdige
frieri til Gabrielle Magelsen som også var til stede. De hadde vært
en del sammen, men man mente hun hadde skjenket ham kurven. Det hele blev
latter og moro, og Karlemann blev løftet høit op i taket
og fikk den øverste kransen på tårnterta i belønning.
Tea og Maien måtte vise sig fram i hvite pikets kjoler med riflet
mønster og røde og blå livbånd, håret i
mektig negerbrus efter mangfoldige små musefletter og med stivele
mammelukker der braket hver gang de skulde hilse slik som Andrine hadde
lært dem på barneværelset -- det ene ben bak det andre
og et dypt kniks: Forestillingen varte bare så altfor kort. Konsulen
gjorde tegn at de hadde å fjerne sig, og så stod de igjen utenfor
døren - lukket ute fra paradiset og kikket gjennem nøkkelhullet
efter tur, brennende av begjær efter å innta de plasser de
sjøl tildelte sig.
Druen vokser på vår klodeEndelig - murret Maren kokkekone. Bevare mig væl, å dem har eti og drukki. En lavine av latter og snakk og skrapende stolben nådde kjøkkenet. Mens selskapet fordelte sig i sideværelsene, erobret barna spisestuen. Jomfru Anne stod vakt ved kaker og kremer som en viss engel med draget sverd. Uten persons anseelse blev skriver og doktor og de høie herskaper, fornedret til å sitte i en krinsfil nederst ved' bordet. - Trur'i jeg har tier tel å fly i øst og vest og forsyne dere kanskje? Dessuten blev en flekkete hverdagsduk lagt over damasken, og sjølve ordføreren fikk en matdask knyttet kring halsen med "snill gutt" på. Det gjorde et slemt skår i feststemningen. Men det nyttet jo ikke å sette sig op imot jomfrua. Hun var allmektig i en slik stund. Men en glede hadde de som hun ikke med sin beste vilje kunde tilintetgjøre - farens løfte om å få være oppe til kl. 11. Ikke hver dag var det stort skutegilde på Berg. Nu stakk de sig inn mellem festklædde gjester, blev klappet og kjælt for og husket i taket av barnekjære mennesker. Tea fikk høre det hun likte best, at hun lignet mor og Malen far. Mor var den pæneste, det visste hun så vel. Så skulde de få se lysene bli tendt i kroner og kandelabrer og skinne som himmelens stjerner. Fest - fest - - Intet kan fylle et barnesinn med større fryd. Intet kan sette minner i sjelen som stråler med større glans. De mest ungdommelige blandt gjestene søkte ut i hagen som stod i sitt tidligste vårskrud med duft av sprettende løv og nysprungne hyacinter og narcisser. Fru Teas ønske var gått i opfyllelse. Skjønt så tidlig, var luften mild, næsten sommerlig, og selskapet kunde glede sig ved synet av det vakre, velstelte anlegg. Damene samlet slepene om sig, kastet dem over armen og hyllet sig inn i crepesjaler eller silkesalopper. Luften virket forfriskende og fikk bukt med champagnerusen. Men de eldre vågde sig ikke ut på vandring. Hagen kunde oversees fra verandaen, og der stod onkel Thorvald i glansen av en rød fløilskjole og blokert av et himmelblått silkeslep. Han var i sitt ess og blusset av vin og fyrig livsglede. Onkel Thorvald var ingen høi mann: Han måtte se op til de to staselige fruer. Øinene tindret blå og blanke. Den skallete isse var kranset av et rødblondt hår. Overmunnen skjultes av en velpleiet, dristig bart som stod i forbindelse med kinnets whiskers. Den krumme nese var hans stolthet fordi den tydet på fin familie, som han sa. Den pekte sterkt til venstre skjønt onkel Thorvald var en svoren høiremann. Hele den tette firskårne skikkelse struttet av sundhet, humør og ungdom, de halv hundre til tross. I det mektige blankstrøkne og stivede skjortebryst satt et par funklende knapper. Lik en kalkunsk hane krysset han mellem brune og blå blikk, kurende og konverserende til høire og venstre, en kavaller av den gamle skole. - Har du aldri kommet i skade for å fri, sa damen i rødt. - Jo engang var jeg på et hengende hår blitt der. Men da vi møttes næste dag, sa frøknen - det var vel ikke meningen din, Thorvald? - Nei, selvfølgelig ikke, svarte jeg. Og glad var jeg at jeg slapp så godt fra det. Siden har jeg aldri våget mig så langt, men gledet mig over friheten -- svermet fra blomst til blomst, drukket honningen - Lik bien - - Ja, eller sommerfuglen - - - - Eller som turtelduer, sa damen i himmelblått - -- - Den er såmenn den eneste fornuftige skapning, frue. Hvad skal dette svartsyn være godt for? Forretningsfolkenes gravalvor, eller akademikernes dypsindige filosofering, og verre enn alt - prestenes moralprekener. Vi er mennesker. De får aldri gjort oss til engler å mye de preker. Nei - "ta livet i stora, glada drag. Inte låssen als," sa min svenske venn. Vi var sammen i bakerlære i Kongens Kjøbenhavn. - Du har evig rett, Thorvald! Sakfører Thomsen slynget sine ulenkelige orangutangarmer kring hele flokken og med grøtet stemme gjentok han refrenget: Klinker brødre. Gledens skålFru ordfører Sivets sluttet sig til gruppen. Det raslet i den svarte atlaskes kjolen, blank som en nypusset kakkelovn. Hun kom seilende som en fullrigger med en kremgul fjær vaiende i det kullsorte hår. Et pokker så greit kvinnfolk, sa mennene om henne. Næsten for grei. Vel mye ordfører. - Nu skal De skrifte, monsieur Thorvald - hvorfor pessimist uti ekteskapet? De som er så elskverdig mot kvinnen kunde bli den beste ektemann i verden - - - - Elskverdige frue - jeg tror ingen som er her til stede vilde betro mig sin datter. Jeg har vært søkkende forelsket - - utallige ganger, og den elskede har vært kysk som månen - hun har vært ren som sne - jeg har utstyrt henne med de mest storartede egenskaper, men - - hjertet mitt er som en fjærball, skal jeg si Dem, kjære frue - og kjærligheten har aldri vart lenger enn til jeg har fått et nytt svermeri: Kurfyrsten dreide sine lyserøde whiskers og så med strålende appetitt på damene. - Gud, hvor dere er nydelige - alle sammen. Ekteskapet er kanskje det beste skap som hittil er opfunnet. Men i himmelen blir det ikke stiftet som enkelte påstår. Ti der skal hverken tages tilekte eller gives tilekte som skrevet står. Vårherre synes vel de har hatt nok av det her på jorden. Den perlegrå skjulte ansiktet bak viften. Damen i rødt gav kurfyrsten et kokett dask på skulderen. De to var dus. - Synes du ikke min mann og jeg ser lykkelige ut, onkel Thorvald? --- Dere har bare vært gift ett år. La oss snakkes ved om 10. Fru ordfører hadde forberedt sig på et lengere foredrag om ekteskapet, det av Gud innstiftede i paradiset. Hun så i ekteskapet en opdragelsesanstalt. Ingen utvikling for dem som ikke var gifte, sa hun. - Nei, la oss ikke begynne med paradiset og Adam og Eva. Prestene henviser til dem, men - Herregud, de var da uløkkelige nok med syndefallet sitt. Nei, ekteskapet har ingen hjemmel i bibelen, det jeg kan skjønne. Om Isak heter det at han førte Rebekka inn i sitt telt, og han elsket henne. Det var en vakker form for det forhold som kalles ekteskap. Men Paulus - - - Kom ikke med Paulus - - Fru ordførers stikkende brune øine lynte. - Til ugifte og enker sier han: det er dem godt om de bliver som jeg er. - Paulus var en gretten peppersvenn, en som - ja det står jo med rene ord i bibelen at han hadde vært en grov synder. - Ikke så streng, frue! Paulus hadde erfaring for at kvinnen kunde være en anstøtssten på mannens livsbane. At ekteskapet kan hemme og hindre ham - - - - Tvert imot. Kvinnen er mannens støtte og hjelp, og kan der finnes en større lykke for to unge enn å finne hverandre. - Ja, fikk de åsså bare lov å få hverandre, så var det sikkert en større chance for lykke, men det skal alltid være noen mammaer og pappaer som ordner det hele. - Foreldrene må da vite døtrene noenlunde sikret. Dette med inklinasjon og kjærlighetspartier er bra nok, men ekteskapet må bygges på solidere grunnvoll. Fru Sievers talte med salvelse og myndighet. Hun hadde nettop ordnet forlovelsen til den nest yngste datteren. Den eldste var vel fortøid i ekteskapets havn. Hun talte av erfaring. Onkel Thorvald bad damene kaste et blikk til høire. - Å, fru Kristine Fedler - - - Nydelig - - - En strålende skjønnhet - - - Hun var byens vakreste dame i 18.årsalderen, - deilig som en madonna, dengang hun svermet med løitnant Holst. Men ham måtte hun ikke få. Han hadde for liten gasje og ingen formue. Skipskaptein Fedler derimot førte egen skute, hadde penger i banken, var velstående og hadde underhandlet med faren. Kristine var det vidunderligste jeg har sett. Vi er godt kjente fra ungdommen. - Kanskje et svermeri - - - Det var det også, frue. Vi svermet for henne alle sammen, men løitnanten gikk av med seiren. Svinaktig kjekk kar! Men ham fikk hun altså ikke lov til å få. Synd forresten. Prektig fyr! Se fru Davidsen - søster til Tea Martens - de sier hun gråter ut et halvt dusin lommetørklær om dagen. Hun var også pen, men det er det ikke stort igjen av. Og vår kjære vertinne - - - Hvad - - har Tea Martens - - har hun - Damene var begjærlige efter å vite hvad onkel Thorvald visste om den ting. De var av en yngre årgang - kjente ikke de gamle kjærlighetshistorier. - Fortell, onkel Thorvald! - Ganske enkelt - - hun var glad i en annen. Ja, det var visstnok mer enn et svermeri, de hadde nok - ja, de kjenner hvordan sånt er, man er "evig din", ikke sant. Men så kom Martens i veien. Han var i forretning hos Teas far, og dessuten en utmerket mann, og så gikk det som far vilde. - Og det er det eneste rette - Sorenskriveren kom forbi i det samme og la sitt lodd i vektskålen. - De unge gjør dumheter. De gamle har erfaringen. Intet er så flyktig som ungdoms forlibelser - elskov - pu - - Skriveren blåste ut ringer av røk som opløste sig i lette skyer. Nei, min far, dette med forelskelse er dårlig fundament å bygge på. En idag og to morgen, er det ikke så det heter - - Onkel Thorvald nappet skriveren i armen og gjorde ham opmerksom på Andrine som bante sig vei med et bugnende kaffebrett mellem slep og panieer, sløifer, kapper og pliseer. - Er hun ikke nydelig - - nakken, håret - hvad - - - Kurfyrsten var fyr og flamme. Øinene hans stod på stilker. Han strødde ut komplementer og elskverdigheter, som Andrine lot som hun ikke hørte, drakk mange kopper sterk kaffe som egentlig var kontrabande, og måtte få iskjenket diverse glass punsj og likør for en vakker nakkes skyld og et lysebrunt, krusete hår. - Skål skriver -- skål mine damer - - Bort med all melankoli -
Skriveren stod ikke fast for svar: Og nok en skål for dig,
min venn,
- Hm - hm - konsul Frosen kremtet tørt. Det er det glade hjørne
- hm - hm - forstår jeg. Han talte med en skarrende r. - Skål
- konsul Finsen! Det muntre selskap løftet glassene.
Herre min Gud, vad den månen
lyser,
|
|