Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >

DANSEN BEGYNNER

       På kammerset ovenpå satt Andrine med en liten enkelttrådsmaskin og sydde og sydde - sent og tidlig - ballkjoler til småjentene og matrosklær til Karlemann som for første gang skulde optre på juleball. Dessuten var det litt av hvert å gjøre på den svarte silken til frua også.
       En måneds tid før jul var far danselærer hver søndags eftermiddag i skumskotte. Det knitret og knurret i den gammeldagse etasjeovnen. Lyset fra trekkhullet danset opeœter veggene, bortover gulvet og kastet av og til et flakkende skjær i taket og over mahognichiffonieren på den motsatte veggen. Den pranget med en glød fra en annen verden og pralte av sine aner i de vestindiske øier, der den ekte og skjønneste mahogni gror med flammer av ild formedelst tropenes sol. Var det god trekk i ovnen, så det durte og brummet i den rummelige maven hans, nådde ildslyset oldemor over piano med det lure smil og de små svarte krøllene i ganen - dem Tea tok for fluer. Etasjeren fikk også et lysblaff iblandt. Men da skal jeg si det blev muntert opover i etasjene. Nedenunder i første og annen lå alvorlige og tilårskomne notebøker i mørke bind - Mozart, Beethoven, Hayden, Chopin. Men i tredje holdt rokokkofigurene til. Det var muntert folk. Damene sterkt utringet med panieér og brusende skjørter, opheftet med sløifer og blomster og herrer i kalvekryss, blomstret vest og knebukser. Gud vet kvad de hadde for sig, men når lyset falt på dem, var det likesom idel knis og underfundig morskap. I fjerde og øverste etasje som var mindre og elegantere enn de andre, stod Klytia,- om dagen kold og utilnærmelige med voksblekt smil og de hvite bryster halvt skjult i en bladkrans, men i skumringstimen når ildskjæret gjøl varme over den skjønne hals og det fint bøide hode, da blev det liv i damen. Den gamle etasjeovn hadde fått henne til å drømme om solguden - om Helios - ham hun elsket over alt, og som hun vendte sitt skjønne åsyn imot, efterat gudene hadde forvandlet henne til en blomst.
       Rosenbladene som moren hadde strødd på ovnsplaten, fylte stuen med en søt, krydret duft, og med ryggen mot ovnen stod Martens og vugget overkroppen i lykkelig velvære. Dårlige frakter, havarerte skuter, tap og bedrøveligheter av alle slags der til hverdags hang som en truende uværsky over, hjemmet, var tusener av mil borte. Søndagenes skumringstimer la solstreif over livet som nådde toppen av lykke når faren åpnet spilldåsen, en svartpolert kasse med en perlemors rand innlagt på lokket. Den var hjemført fra Hamburg med en av skutene. En kostelig ting var det som barna måtte holde fingrene sine ifra. Så snart Martens dreide nøkkelen rundt og trakk spilldåsen op, trengte barnehodene sig sammen for å titte ned i kassen på alt det rare som rørte sig der - en  messingcylinder med tusenvis av små nudder; en stålkam med grove og fine tenner. Tromme og klokker hørte de tydelig, men så dem ikke. Tonene kom rislende yndefulle og grasiøse som musikken fra et gammelt spinett. De blev stående og stirre ned i spilldåsen for å utpønske hemmeligheten. Trommen måtte vel være en virkelig tromme. Slik hørtes det da ut for. Men hvem var det som slo på tromme og ringlet med bjeller - - Det måtte sitte noen småfolk dernede. Tea trodde det bestemt. Will og Jon lo at henne. For de hadde engang åpnet glasslokket og lurt sig til å studere hele innretningen. Nuddene på messingcylinderen er små fingrer der spiller på stålkammen, sa de. De 9 tennene til venstre er trommen. Hør bare- - trom, trom, trom, trommelom. Pass på - nå kommer kontrabassen - de tre til høire. Under dem står en stålkloms. Det er den som gjør de dype tonene.
       Tea blev stående i undring. Men hun trodde nå sitt. Akk spilldåsen var en kilde til uendelig glede. Det var helst i tusmørke den kom fram - før   lampen blev tendt, og det flakkende lys fra ovnen rådet i stuen. Da mumlet og pratet det inni den gamle etasjeovnen, og den fortalte historier om nisser som satt på bunnen i kassen, slo på trommer og ringlet med bjeller og spilte de nydeligste triller og løp med de ørsmå fingrene sine.
       "Musique de Geneve" - stod det på lokket. Fra klokkemakerkunstens land stammet altså spilldåsen. Dessuten var skrevet med gotiske bokstaver: Tambour et Timbres. Martens oversatte det for barna - trommer og klokker skal det bety, sa  han. Nettop de to instrumenter som barn synes best om. Og så kom danselisten:

       1. Marche du Prophete.
       2. Irrlichter walzer.
       3. Arlequin Polka.
       4. Il Trovtaroe. Ai Nostri.
       5. Martha. En Lanqant.
       6. Faust walse.

       De fikk lov å be noen kamerater med på dansen. Leif vilde ikke.
       - Dans du, sa han til Tea. Jeg skal fare langt, langt vekk, jeg, og kommer ikke tilbars på mange år.
       Slik var det med Jan i Kommandørens Døtre også.
       Men Tea kunde ikke for at hun syntes dans var det morsomste i verden, og far sa at det hørte med til god opdragelse å kunne danse.
       Far Martens lot dem stille sig op, gutter og piker overfor hverandre.
       Engager - kommanderte han. Guttene bukket dypt. Jentene neide -- ikke et lite dupp bare, men med det ene ben bak det andre dalte de næsten på gulvet.
       - Om igjen! Å, en gang til! Endelig var det godt nok. Far Martens var nøie. Så satte han danseben, talte takten og nynnet til.
       - En-to og tre og en,-to,-tre - - eller Ach, du lieber Augustin -Augustin-Augustin - - Ach, du lieber Augustin - alles ist weg.
       I polkan gikk det lystigere for sig. Der talte han bare til to, og barna hoppet omkring og sang: 

        Jeg har skutt en papegøie,
       og nu har jeg ingen nød.
       Alting straaler for mit øie
       med forgyllen lue rød.
       Nu jeg synge maa hurra,
       synge maa Victoria!
       Tralala - tralala -
       synge maa Victoria!

       Den gikk på samme melodi som - Tyven - tyven skal du hete, for du stjal min lilla venn.
       Men når ballet begynte for alvor, da var det spilldåsen som blev skrudd op. Men en dans hadde spilldåsen ikke på sitt program, nemlig "stormen", den morsomste av alle danser.
       - Engager - kommanderte far Martens igjen, og par om par stilte de sig op efter hverandre, ferdig til å sette foten fast i gulvet når tante Letta slo an tonen på pianoet og faren ledsaget musikken med telling og trall.
       - En to, en-to, en-to, en - - tilbars i galopp-tralalalalala. Fremover - en-to en-to, en-to en. Tilbake! Og så i hvirvlende galopp stua rundt. -  Alle sang med: Se de to, se de to, se de to forlibte, gid de var, gid de var allerede gifte.
       De lange, knoklete fingrene til tante Letta rutsjet opover og nedover tangentene.
       - Fingrene hennes er orntlig goe til å ta lopper med, sa Will - mjuke og lealause.
       Det kom sig av at hun hadde vært i Stockholm og lært sykegymnastikk - hakket og skaket, strøket og gnudd muskler og nerver. Men barna så heller hun masserte piano enn armer og ben, så de fikk svinge sig i dansen - galopp og polka, rheinlender og masurka.
       Fru Martens var aldri med i disse danseøvelser. Hun gled stille imellem dem, holdt varmen ved like, passet rosene på ovnen, at de ikke brente og satte fram nøtter og stekte epler. Men da hun tendte lampen på den høie bronsefot med  den matte kulerunde kuppel, da var det tegnet til at dansen var slutt, og de voksne vilde ha en stund for sig sjøl.
       Tante Letta kom til Berg titt og jamt. Hun var jevnaldrende, lekekamerat fra barndommen og ungdomsvenn med fru Martens og dertil i nær slekt. Da Stor-Tea blev gift med Martens, var forholdet dem imellem kjølnet. Han blev alltid urolig og nervøs, Martens, når det het sig at frøkna kom.
       - Fy faen - - er nå det kvinnfolke der igjen!
       Han flyktet med en bunke Morgenblader. Men det hendte at hun overrumplet ham før han hadde fått tid til å rømme, og da plaget hun ham med forretninger og om råd som hun aldri fulgte.
       - Fruentimmer har inte vett på forretninger. Det skal de overlate til oss mannfolk.
       Men tante Letta spekulerte i skipsparter og i gårdhandel. Hun tjente sig en formue. Heldig i handel, men ulykkelig i kjærlighet, sa de om henne.
       Hun eide ikke herretekke. Ikke desto mindre var hun i ungdommen stormforelsket i kaptein Fedler som foretrakk den yngre søster Kristine -- gudmor hennes Tea og byens skjønnhet. Fra den tid var kapteinen og Letta som hund og katt. Hennes forsmådde kjærlighet gikk over på miskjente genier og opfinnere, dem hun mente samfundet ikke skjønte sig på fordi de var mangfoldige mil foran sin tid. Fremfor alt gjaldt det Emanuelsen som mistet armen under kongesalutten og hadde slått sig på en opfinnelse som skulde innbringe millioner.
       - Var 'e inte mye likære du utrettæ no nyttig med den jernkloa som byn har spendert på dig, fremfor å luske etter frøknæ og det satans brennevine, sa mutter Emanuelsen. Aldri er'u go for å tjene så pass som tel en middasmat eller et klæsplagg tell en av dem ti ongæne du har sett i væra.
       Hun øste sig op i sinne; så det røde håret hennes gnistret og stod i en krus. En eiendommelig, frisk skjønnhet hadde fru Emanuelsen vært i sine unge dager. Men det var sant som hun sjøl sa - det blir inte stort igjen av vakkerheta når en har ti ongær og skal slite for dem sjøl aleine og attpå tel ha en mann.
       Når hun blev riktig arg, satte hun hendene i siden og de vidåpne neseborene ende tilværs som en vill og styren hest.
       - Stikk inte nesa di i sky, mutter? Det kan detta noe ner i'a
       Efter en slik vits pigget Emanuelsen avgårde litt fort. En kunde høre ham suldre for sig sjøl:

       En dram gjør godt i nøden
       når man den rett fortære kan.
       Men drikke inntil døden;
       det skader mang en mann.

       Mutters harme fikk utløp i en flom av skjellsord, mens Emanuelsens ulenkelige skikkelse - en mellemting av sjraff og orangutang - var for langt undav til å kunne opfatte dem. Han gikk på loffing efter en kamerat som vilde spendere et beger.
       Siden skulde han på jakt efter frøkna som brukte å sveve byen rundt å massere folk gratis. - Ja den frøknæ, den frøknæ, hu er snild, hu. Fins inte makæn hennes sa'n, når han var riktig full. Men da hun vilde massere Emanuelsen også, så svarte'n at han hadde ingen massering behov, men det var de kronene -- de lumpne kronene om å gjøræ som skulde til patentere. Hun fikk dem jo tilbars med renter og rentes renter når millionen kom. For den var han sikker på. - Ja da, sa'n, pengæ er sikre nok. Han knepte i lufta med den riktige handa og var i humør. Bare pengæ kom, kunde mutter sette nesa i sky. Da skulde han hive denna loslitte frakken og kjøpe sig fin bonjour, og han Georg som hadde arva så goe talegaver efter mor si, skulde studere til prest.
       Emanuelsens geniale opfinnelse var et redningsapparat som måtte finnes i hvert eneste hus i den ganske verden. Foruten at det var menneskene til lykke og gagn, kunde der tjenes en formue. Frk.Letta fikk apparatet avtegnet med alle enkeltheter. Løven skulde holde fast i vindueskarmen. Til den var festet redningstauget eller slangen. Og til slangen hørte svalen, hvem man trygt kunde betro liv og lemmer og fire sig ned fra det brennende hus.
       Bruksanvisningen gikk forresten på rim:

       Løven siger: jeg har en klo
       Den er god for to.
       Sett dig på min hale
       jeg vil dig vedhale, 
       siger den svale.
       Stol på mig.
       Vær ikke bange,
       siger den slange.

       En forferdelig ulykke hadde nettop rammet byen. Tre kvinner innebrent. Slikt kunde aldri hendt hadde de hatt Emanuelsens redningsapparat. Frøkna fikk vann på mølla si, sa folk. Nu plaget hun livet av gode venner med løven, slangen og svalen. Martens flyktet når Karlemann opdaget henne, svevende opover alleen i gulig-grågrønn slynge, den Will lånte når han agerte spøkelse, dessuten tiltaklet med slør, kastetørklæ og hatt fra forrige århundre, opfjaset med bånd og blomster -  altsammen verdifulle ting når der skulde spilles komedie på Berg. Barna kunde ikke være tante Letta foruten om de voksne syntes hun var noe brysom. Hun hørte med til fødselsdagsgilder, barneballer, og i hverdagslivets ensformighet var hun det friske pust. Fremfor alt hørte hun med innunder jul og sluttet sig til kretsen kring det runde bord i dagligstuen, der hver satt med sitt arbeide. Strikkepinnene klirret og synålen smatt ut og inn enda snyggere når tante Letta kom.  Lampen kastet et rødlig skjær over de flittige hender mens krokene lå hen i halvmørke.
       -- Fortell, tante Letta - fortell - ropte barna.
       Frøken Letta fortalte helst om konger og dronninger, prinser og prinsesser. Ikke dem fra eventyrets verden, - dem kjente hun ikke større til. Nei, om dem som hadde levd eller levde. Hun kunde Europas fyrstehuser på fingrene med alle deres kjærlighetshistorier og intriger. Fra henne hadde Tea alt hun visste om dronning Sophie og Kong Oskar, fra dengang dronningen var en liten prinsesse og lå i vuggen og det blev spådd at der skulde komme en prins - den vakreste i verden - tante Letta var nemlig uhyre forelsket i kong Oskar - og han skulde føre henne til et land med evig sne og is.
       Tea grov og spurte. Hun måtte vite alt om den prinsessen hvis billede stod på chiffonieren og alltid optok henne. Hun var vakker. - Ja visst var hun vakker. Hun kunde spille piano da hun var 5 år, spilte med Rubinstein, han som holdt konserter i Paris da han var 11.
       Tea var 12 hun, og allikevel hadde hun vondt for å famle sig fram mellem noter og tangenter.
       Nyss konfirmert kom prinsessen til keiseren og keiserinnen av Russland, fikk drakter av fløil og silke, var på rideturer med keiseren, med på baller, operaer og soireer. Livet var en hvirvel av fornøielser. Plutselig stod man over for alvoret. Krimkrigen brøt ut. Dessuten kom det bud fra Baden at moren var meget syk. Da prinsessen kom hjem, var storhertuginnen død. Så kom Sophie til halvsøsteren sin - fyrstinnen av Wied - hun som fant sin største glede i å hjelpe syke og lidende. Der lærte vår dronning sin store velgjørenhet, sa tante Letta med eftertrykk. Fyrstinnen av Wied var dessuten en venn av kunst og videnskap og samlet om sig diktere, malere og musikere. En dag kom en nydelig, ung mann til hoffet - greven av Rosendal, en elsker av musikk og diktning. Greven var ingen annen enn prins Oskar som skulde føre prinsessen til landet med evig sne og is - våres prektige og elskelige kong Oskar, endte tante Letta fortellingen.
       -Han som mor kastet blomstene på, ropte Maien.
       - Han som gjorde at jeg blev syk, sa Tea sårt og sutrende.
       Bare jentetøis alt sammen, mumlet Jon og Will som stod for sig sjøl. Nei, da var Lars til Andrine noe anna. Han kunde fortelle, han.
       Lars kom hjem først i desember og var på Berg hver søndagseftermiddag og lekte med barna. Like morsom var han enten de kriget med snøballer eller spilte Svarteper eller femkort om gutter og jenter. Med gravalvor leste han op den samme regla som skulde sies for hver og en som vant:

       Elsker av hjerte
       overmåde meget
       bitte lite
       slett intet.

       Han var god til å spille snipp, snapp, snurre, basserulle korintibuss. Men aldri fikk han gnavspillet inn i hodet sitt og de små brunpolerte brikkene blev borte i den svære neven. Det suste for ørene hans med "hus forbi", "hugg av", "kiss" -. Karlemann satt og trommet på bordplaten med brikken sin.
       - Han har narren - han har narren! Narren går og drar ugla, potta eller ringen med sig. Lars har potta!
       - Vis op! Den som har beste brikken, vinner peppernøtta!
       Det spillet som Lars likte best, var halv tolv.
Med en nøttehaug foran sig kjøpte og solgte de.
       - Kjøper for 2! Kjøper for 5! Fordekt på den! Jon fikk esset! Hurra, halv tolv! Heldig støtt. Lars sprakk. Uheldig i kort og løkkelig i kjærlighet!
       Når de ble lei av kortspill, tok de til å gjette gåter eller leke. Lars var en morsom blindebukk og tomler stua rundt for å få tak i dem. Siden tok de en stillere lek. Den som het 

       Karl byder o-of-fer
       Karl byder re-de-ri
       Karl byder sjø og sjømanns rederi
       Karl byder kongs-mildriane.

       De stilte sig mot hverandre som til francaise - bukket, neide og sang.
       - Nå skal Maien by offer, sa Andrine. De minste først.Barna sang så gjerne det samme opatt og opatt når tonen var vakker. Dertil kom også at både Lars og Andrine hadde gode stemmer. Tilslutt tok de i ring.

       Riss, rass, filebom, bom, bom, bom
       vil du være med, så kom, kom, kom.
       Riss, rass, filebom, bom, bom
       vil du være med, så kom!
 
       Fru Cederstrøm - fru Cederstrøm,
       fru Cederstrøm, fru Ce-der-strøm.
       Og vesle Mass og Rass
       så reiser vi til byene
       og kjøper stas til pigene
       og riss og rass
       og brurestas
       og brennevin i kalas.

       Efterpå satte de sig i en fortrolig klynge til å spise nøtter og epler. Jon og Will måtte ha Lars til å fortelle.
       -- Å skulde det bli for noe, da?
       - Fortell fra siste reis vel, bad Will.
       - Det er jussom ingen moro. Sist kom jeg fra Pensacola, der folk dødde som fluer av gule febern.
       - Heisan, det blir moro, gett!
       - Inte for dem som er opi det, Jon. Jeg så at 5-6 utav dem freskeste og kjekkaste norske guttæ blei gravd ned. Ingen høgtid - bare kasta i ei kiste og gravd over. Jeg kom ut en søndags morra mens vi lå ved kaia og skulde vaske buksa mi. Da så jeg mig omkring over rekka, og så fikk jeg øie på en mann som lå og sov lissom - Are you dedd, ropte jeg og støtte foten borti'n. Fekk inte svar - nattelivis - kunde inte få svar av hanom. Så tok jeg ei kasse, putta'n nedi og barn avgårde.
       - Å - å gjorde du med'n, Lars?
       Guttene satt spent og stirret inn i de svarte øinene hans. 
    - Jeg barn bort til en engelskmann som lå ved kaia straks bortafor vårs. Jeg vilde inte han skulde ligge slik - kan dere vetta.
       - Tenk - om du hadde blitt smitta, Lars, mor di som har mista så mange - - - Andrine så på ham med tårefylte øine og med et blikk som tagg om å ta vare på sig - for hennes skyld.
       - Så hadde jeg fulgt kammerata mine, Andrine, for dem gikk samre veien, dem åsså - tre av dem. Tårene vilde fram. Lars strøk dem vekk med handbaken.
       - Blei dem kasta i grava, dem åsså?
       - Nei, vi hadde dem med vårs, Will - et støkke. Men så -- orka dem vel inte lenger. De blei begravd i Atlantern.
       Barna kjente godt til begravelser på landjorden. Det var likesom festforestillinger i en liten by når et fint lik skulde til jorden med æreporter og granbar strødd i gatene, likvogn med dusker og stas og svarte kusker og hestene overtrukket med svart klæde. Bare de forunderlig store, blanke hesteøinene syntes og de spisse ørene. Var liket av de aller fineste, bar hestene fjærbusker fram i pannen. Kirkeklokkene hugg i med tunge, dumpe slag, jamret og klaget sig og fikk hele byen på benene. De som fulgte var svarte som ravner. Glanerene hadde også funnet fram ett og annet svart plagg, og konene fra fattigstuene holdt sig så nær kista som sømmelig var, at de kunde få øie på "blomstene  - kalan og månedsrosa som var alt op i vindøie deres". Jo flere kalar desto finere lik. Myrtekransen kring kista stammet også fra de smårutete glassene, der den trivdes best. I fattigstuene stod "myrteln" lubben og ventet på å bli ribbet til brylluper eller til kranser og kors "for dem fine." Jo det var saktens stas med begravelser på landjorda. Men åssen det gikk for sig på sjøen, det       var ungene nyfikne efter å høre om.
       -- Jo, vi gjorde det så godt vi kunde. Rare greiene var det inte, sa Lars. Rærne vart brasa bakk og lagt i kors. Flagget heist på halv stang under gaffeln. Guttæne blei inntulla i seilduk, hekta i ei talje på råa og nedsenkt i sjøri. Så gjorde kaptein en bønn - en for hvert lik, og vi sang:

       Med gråt vi hans legem nedgrave.
       Hans sjel Gud i himmelen have.
       Han kan den alene hussvale.
       Her gråt følger døden i dale.

       Vi tro på Guds løfter og minnes.
       Det stunder til dagen vi finnes.
       Når Herren av himlen er kommen.
       Og vi skulde stande for dommen.

       Kaptein leste et støkke utav bibeln. Etterpå sang vi de siste versa:

       Farvel da, o kjæreste broder.
       Her sørger Guds kirke din moder.
       I himlen hun palmen dig byder.
       Hvor saliges seirsang lyder.

       Gud hjelpe oss alle å vandre
       I troen til Gud med hverandre.
       Og skilles så herfra vi trede
       For Herren vi stande med glede.

       Så lå vi stille en halvtime før vi brasa avgårde. Vi hadde ingen større høgtid å gjøre dem. Men trist var det å komme him til kjerringene demses. Noen av dem sitter tilbars med en stor ungeflokk. Vintern står for døra. Hyra er stopp med det samre forsørjern er borte. Ingenting å leva ta - Andrine måtte gjøre sig et ærend ut. Da hun kom inn litt senere og satte på kveldsbordet, var øinene rødkantete av gråt.
       Om ikke lenge skulde Leif ut i samme farer. Gud hjelpe ham, så ung som han er, tenkte Tea tenksomt.
       -- Jeg skal si dig at det står i skipperns makt å kurere for kolera - hvis som det er en skipper som det er noe greie på da. Koleran begynner i f ingertoppæne med sån artig seilring. Da skal en ta 6 dråper klorodein. Skippern skjenkte mig så uvørrent, at jeg fikk visst næsten den dobbelte porsjon. Så sovna jeg - trudde aldri jeg hadde våkna mer - skulde i tjenesten andre daen, men sovna på skipskista - sov i fleire daer. Men så vart jeg klar koleran au. Elles er det dem skipperæne som sørjer for å gi folka sine no dem kallær leirmus - pressa citronsaft. Da er dem klar skjørbuk og kolera og mye anna vondt som det er av til sjøs. Jon kjente til skjørbuk. Skipper Jonassen på "Morgenen" kunde stikke alle tennene i vestelomma og var så låk i knea, at han snøtt kunde gå, nettop fordi han ikke trodde på citronsaft, men brukte andre safter som var "kraftiære" sa'n. Ikke trodde han på det graset heller, Jonassen, som frua saltet i tønner.Når kålhodene kom ombord, så trillet han noen av dem inn i byssa til stuerten. Her kommer ugraset ditt, sa n.
       Andrine bad tilbords. Lars skulde ete med dem tilkvelds. Det hadde de tigget sig til av far og mor som var bortbudne. Da vanket det selskapskost - tevann og smørbrød med pålegg - noe som aldri forekom i hverdagslaget. Jo, de fikk noen skav av en hard kumysost som de kalte murstein, men ikveld vanket det tynne fliser av pølse og salt kjøtt på maten. Karlemann hoppet på stolen av fryd. Jomfru Anne svevde bordet rundt med en sprukken tepotte og skjenket et lysegult vann i koppene deres.
       - Hu lyner i splitten, gett, hvisket Will. Henner er sinna.
       Guttene satte sig så nær innat Lars de bare kunde komme og til å spørre og grave.
       - Har'u forlist Lars?
       - Tru om de kunde la'n Lars få matro, hveste jomfru Anne. Det vilde sikkert væræ godt for'n.
       Men guttene hørte ikke på det øret, og Lars var alltid snild til å fortelle.
       - Inte nettop forlist, sa Lars, men nære ved, som       den gang vi gikk over Hoorns rev, om dere veit å det er henne - - -
       - Syd-Amerika, ropte Jon, så det gnall.
       - Det er farlige greier, gutt! Brotta trakk op svære sandhauger på dekk. Dengang trudde jeg snøtt vi var kommi him igjen.
       Guttene satt med matbiten i munn og glemte å  tygge.
       - Skuta sprang lekk ser'i. Måtte holde ut natt og dag ved pompene tel vi fekk'a flott og kom ut i rum sjø. Blodet silte av nevæne våres og det svimræ for øiene, så vi datt overende. Jeg lovte på at jeg aldri mer tok hyre med slik ei gammæl, råtten filleskute - likkiste dem kallær. Men når det er overstått, så er'e glømt. Vind sprang om og stod fra land - Gudskjelov og takk. Og berga
var vi. Da kom skippern og skjenkte vårs.
       - Drikk, guttær, sa'n. Skål! Det karsstøkke dere nå har gjort, hadde inte mange klart. - Han var sinna ellers, men nå var'n i humør. - Skål, skål! Og de drakk. Men da turen kom til mig, sa jeg at jeg orka itte.
- Tullprat, sa'n. En ekte, norsk akkevitter - -
    Men jeg hadde lovt Andrine itte å røre no stert, og det er best åsså, for en sjømann kan kommæ ut for mangt. Alt det skippern trua og nøtte, så  fekk'n mig itte tel. Jeg har mere løst på å synge, sa jeg.
       Syng du Lars - sa'n. Vårherre har bevart vårs idag. Stem i, gutt!
       - Så begynte jeg på salmen "Vår Gud han er så fast en borg", og hele mannskapet sang med. Jeg skal si det låt vakkert.
       Å jo - det kan væra mangen en hard tørn for en sjømann, men når en er kommet vel i havn, så er som sagt allting glømt.
       Jomfru Anne gløttet på døra.
       - Skynt dere i seng, onger! Klokkæ er 9. Dere ska vel inte væræ oppe til høgstnattes, så tjeneræne inte får ei lita stønn for sig sjøl. Andrine kunde vel ha no utalt med kjæresten sin åsså.
       Sånt tenkte ikke barna på. De syntes at en søndags kveld uten far og mor, og de fikk rå sig så noenlunde sjøl, var det morsomste de visste. Den gikk som en røik når Lars var hos dem.
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside |  Neste >