|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold,
2000.
Gå til: < Forrige
| Forside | Neste
>
KANEFART
Om dagen skinte sola. Om kvelden
månen. Det var et herlig vær den jula. Aketurer og kanefarter
florerte. Onkel Thorvald stod i spissen for en kanetur til Kjær,
en skyssstasjon en halv mils vei utenfor byen. Ekteparet Martens var innbudt
som vertskap og anstand.
De var altfor gamle til sånt
juggel, svarte Martens. Tea syntes det var ordentlig ergerlig, for det
kunde vært så artig å være alene hjemme og få
til litt leven med julebukker og julemoro. Hun var sikker på at moren
hadde lyst, så glad som hun var i å kjøre. Men når
ikke far vilde, så - - Det kunde ikke være noe moro å
være gift på den måten. Dessuten hadde Tea et hemmelig
ønske om å høre hvordan det gikk til på en kanefart.
Hun trøstet sig med at hun altis fikk vite noe av Petra og Sigrid,
for byfogdene og ordførerens var innbudt. Men det måtte
være gildt i fint føre, i måneskinn og all tingen å
sitte lunt og godt under felden med en som en syntes om. Og når de
kom fram - dans og moro.
En ting gjorde denne turen så
spennende. Onkel Thorvald hadde bror Karl med som nettop var kommet fra
utlandet og gikk under navn av Don Carlos eller Spanjolen. Det gikk det
ordet at en spansk signorita - prinsesse Medosa - var blitt så forelsket
i ham, at hun hadde fulgt ham til Norge. Ingen hadde enda fått henne
å se. Alle stundet efter at det måtte lykkes dem, undtagen
Martens som var like glad både med Medusa og Medosa, sa'n, Han kunde
ikke skjønne at folk hadde tid og penger å ofre på slikt.
Men en som hadde både tid og lyst og penger attpå, det var
onkel Thorvald. Han hadde fått fatt i en pen dame og pakket henne
omhyggelig inn i en mangfoldighet av kåper og sjaler. Hun kom nok
ikke til å fryse.
Herrene hadde med punsj, damene
smørbrød. En skotlende het og sterk kaffe var ferdigkokt
på slaget 6 om ettermiddagen, og gjestgiveren på Kjær
og madamen stod breie og trivelige på trammen og tok imot. I kammers
og stue var ovnene rødglødende og dirret og skalv av hete.
Fluene våknet og surret opunder taket som varmeste sommerdag. Musikken
søkte nær ovnen med instrumentene for å tine dem op
- han Klemet med fela og Jens med klarinetten som drakk mere enn han blåste.
Don Carlos kjørte en ganske
fremmed dame med et tett, sort slør foran ansiktet. Hvem kunde det
være annet enn den spanske. - Spenningen var stor. Spanjolen løftet
henne ut av sleden og bar henne like inn i stuen i et dunkelt hjørne.
Der hjalp han henne av med yttertøiet. Hun var efter spansk skikk
klædd i sort silke og mantille. Ansiktet var skjult av sløret,
så man ikke kunde skjelne trekkene. Var hun virkelig
så nydelig som de kytte av? Herrene gled forbi henne og bukket og
skrapte og forsøkte å få et nikk av den skjønne.
Den spanske prinsesse satt kold
og urørlig. Hun er genert, sa noen. Andre mente hun var stolt. Atter
andre at hun følte sig ulykkelig oppe i det kolde nord og så
fjernt fra sitt fødeland.
Gjestgivermadammen var så
alterert at hun veltet en kopp kokende kaffe i fanget på henne; men
kaffe skulde hun slett ikke ha, ikke smørbrød heller. Don
Carlos stod ved siden av henne hele tiden og var tolk, og han oversatte
på godt norsk at hun hadde spist nyss før hun reiste. Vilde
heller vente. Damene hvisket og tisket. Han kunde gjerne latt den spanske
prinsessa vært der hun var, i hvert fall var det ikke noe å
dra med på kanetur. Det var ikke fritt for annet enn hun la et bånd
på dem alle.
Så tok Klemet og Jens til
å stemme og feide op med en rheinlender. Men da blev det liv i signoritaen.
Don Carlos veivde omkring med henne, svingte henne så skjørtene
stod ende til værs, og alle som på gulvet var, måtte
unda.
- Degern snurre, er'e inte dame
som kan danse, hæ.hæ.hæ - - gjestgiveren slo sig på
låret. Jagu kan'a danse tel - kan skjønne hu kommer fra et
varmere klimat. Sannelig skulde jeg ha løst for å prøve,
jeg au - hæ.hæ.hæ - - Han hadde smakt punsjen som holdt
gradene sine, og all sjenansen var vekk.
Spanjolene hadde erobret hele
gulvet. De andre stod klemt borte i krokene.
- I Jøsse namn, å
er detta for slags kvinnfolk - - Jens måtte legge klarinetten fra
sig og tørke sig om truten. Klemet gnudde like godt på fela,
han. Men da Don Carlos hivde signoritaen i været og tok henne igjen
som en kasteball, så opløste det hele sig i en skrallende
latter. Gjestgiveren og madamen stod i døra og lo, så det
disset i de 300 kilo. Prinsesse Medosa var avsløret. Hun var en
kjempedukke som Don Carlos hadde laget - hun var kvinnen skapt av mannen.
Men ingen av damene var i vind som henne. Selv Jens Klarinett måtte
ha en sving med den spanske. Frakkeskjøtene hans stod ende ut, og
ansiktet var blårødt av koldpunsjen, som var av den farlige,
tilsatt med champagne i anledning prinsesse Medosa.
Jens var til slutt så medtatt
og klarinetten hans så falsk, at han måtte legges til hvile
i gjestgiverens og madamens ekteseng. Onkel Thorvald og Don Carlas overtok
efter tur blåsingen, til de erklærte at nå fikk det være
vel blåst.
Men kanefarten fikk et efterspill.
Den vesle, nette frøken Rask - gullfuglen de kalte henne - og løitnant
Blom kjørte sammen. Han hadde nettop fått "ja" , og overveldet
av lykke trykket han den elskede ømt til sitt bryst, mens han holdt
tømmene med den andre hånd. Just i samme øieblikk reiser
sig en skikkelse i skogkanten med en svær sekk på ryggen. I
måneskinnet så det uhyggelig svært og trolsk ut. Hesten
blev redd - skvatt over veien, fløi ut, sleden veltet, og frøken
Rask
fikk et voldsomt slag i ryggen. Det satte sig til verk som siden blev til
en pukkel. Stakkars frøken Rask! Hun hadde vært for rask på
det, het det sig. Løitnant Blom slapp godt fra det. Han giftet sig
med pukkelen og fikk mange penger attpå. Hun skrumpet inn og blev
enda mindre enn hun før var - som en fugleunge med en tynn, pipende
stemme.
- Jeg opfyller skriftens ord og
bærer min kone på hendene, jeg - sa han med sin veldige røst
- og så satte han henne på de brede skuldrene sine.
Løitnant Blom, eller som
onkel Thorvald kalte ham, Blommen, blev større og bausere for hver
tid. Om sommeren lå han ute på tokt, om vinteren navigerte
han i land fra det ene selskap til det andre, alltid i glimrende humør
- velsett på Klubben til kortpartier og varmmatsaftener så
vel som i grand galla. Fruen var med en og annen gang, alltid med en krave
over skulderen for å skjule pukkelen. Så liten var hun mot
ham at han gjerne kunde puttet henne i frakkelommen.
Men ingen kunde annet si enn de
to hadde det godt sammen, og onkel Thorvald som var skeptisk overfor ekteskapet
og gikk ut og inn i så mange skap - som han sa - erklærte at
Tulla Rask og Blommen var det lykkeligste ektepar i hele byen, og det var
kaneturen til Kjær skyld i. Da han var den som fikk kaneturen i stand,
falt en del av æren på ham. Et varmt vennskap bandt ham til
huset Blom.
Onkel Thorvald var alltid festarrangør
for turer til lands og til vanns - i slede om vinteren - om sommeren i
høivogner, hvor man blev rystet sammen. De gledet sig lenge i forveien
til onkel Thorvalds turer som bestandig var morsomme, alltid ledsaget av
musikk, god mat og drikke, men i største enkelhet. Og alltid fulgte
inklinasjoner - i den lette og alvorlige genre. Men ikke alle fikk så
strålende et resultat som Rask og Blommen.
Av alt morsomt på jord måtte
kanefarter være det fornemste. Det var mange kaneturer den jula formedelst
det fine føret og måneskinnet. Slede efter slede - par om
par - hester brune, blå og svarte - rop, latter og bjelleljom - en
hel Åsgårdsrei drog forbi Berg mot Sem og Fyllpå.
Tea stod øverst i bakken
og fulgte dem med øinene til den siste sleden var som et punktum
og bjellesangen døde hen.
Moro - moro støtt for den
som var voksen, tenkte Tea.
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside |
Neste >
|