Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >

KANEFART

       Om dagen skinte sola. Om kvelden månen. Det var et herlig vær den jula. Aketurer og kanefarter florerte. Onkel Thorvald stod i spissen for en kanetur til Kjær, en skyssstasjon en halv mils vei utenfor byen. Ekteparet Martens var innbudt som vertskap og anstand.
       De var altfor gamle til sånt juggel, svarte Martens. Tea syntes det var ordentlig ergerlig, for det kunde vært så artig å være alene hjemme og få til litt leven med julebukker og julemoro. Hun var sikker på at moren hadde lyst, så glad som hun var i å kjøre. Men når ikke far vilde, så  - - Det kunde ikke være noe moro å være gift på den måten. Dessuten hadde Tea et hemmelig ønske om å høre hvordan det gikk til på en kanefart. Hun trøstet sig med at hun altis fikk vite noe av Petra og Sigrid, for byfogdene og ordførerens var innbudt. Men det måtte  være gildt i fint føre, i måneskinn og all tingen å sitte lunt og godt under felden med en som en syntes om. Og når de kom fram - dans og  moro.
       En ting gjorde denne turen så spennende. Onkel Thorvald hadde bror Karl med som nettop var kommet fra utlandet og gikk under navn av Don Carlos eller Spanjolen. Det gikk det ordet at en spansk signorita - prinsesse Medosa - var blitt så forelsket i ham, at hun hadde fulgt ham til Norge. Ingen hadde enda fått henne å se. Alle stundet efter at det måtte lykkes dem, undtagen  Martens som var like glad både med Medusa og Medosa, sa'n, Han kunde ikke skjønne at folk hadde tid og penger å ofre på slikt. Men en som hadde både tid og lyst og penger attpå, det var onkel Thorvald. Han hadde fått fatt i en pen dame og pakket henne omhyggelig inn i en mangfoldighet av kåper og sjaler. Hun kom nok ikke til å fryse.
       Herrene hadde med punsj, damene smørbrød. En skotlende het og sterk kaffe var ferdigkokt på slaget 6 om ettermiddagen, og gjestgiveren på Kjær og madamen stod breie og trivelige på trammen og tok imot. I kammers og stue var ovnene rødglødende og dirret og skalv av hete. Fluene våknet og surret opunder taket som varmeste sommerdag. Musikken søkte nær ovnen med instrumentene for å tine dem op - han Klemet med fela og Jens med klarinetten som drakk mere enn han blåste.
       Don Carlos kjørte en ganske fremmed dame med et tett, sort slør foran ansiktet. Hvem kunde det være annet enn den spanske. - Spenningen var stor. Spanjolen løftet henne ut av sleden og bar henne like inn i stuen i et dunkelt hjørne. Der hjalp han henne av med yttertøiet. Hun var efter spansk skikk klædd i sort silke og mantille. Ansiktet var skjult av sløret, så man ikke kunde    skjelne trekkene. Var hun virkelig så nydelig som de kytte av? Herrene gled forbi henne og bukket og skrapte og forsøkte å få et nikk av den skjønne.
       Den spanske prinsesse satt kold og urørlig. Hun er genert, sa noen. Andre mente hun var stolt. Atter andre at hun følte sig ulykkelig oppe i det kolde nord og så fjernt fra sitt fødeland.
       Gjestgivermadammen var så alterert at hun veltet en kopp kokende kaffe i fanget på henne; men  kaffe skulde hun slett ikke ha, ikke smørbrød heller. Don Carlos stod ved siden av henne hele tiden og var tolk, og han oversatte på godt norsk at hun hadde spist nyss før hun reiste. Vilde heller vente. Damene hvisket og tisket. Han kunde gjerne latt den spanske prinsessa vært der hun var, i hvert fall var det ikke noe å dra med på kanetur. Det var ikke fritt for annet enn hun la et bånd på dem alle.
       Så tok Klemet og Jens til å stemme og feide op med en rheinlender. Men da blev det liv i signoritaen. Don Carlos veivde omkring med henne, svingte henne så skjørtene stod ende til værs, og alle som på gulvet var, måtte unda.
       - Degern snurre, er'e inte dame som kan danse, hæ.hæ.hæ - - gjestgiveren slo sig på låret. Jagu kan'a danse tel - kan skjønne hu kommer fra et varmere klimat. Sannelig skulde jeg ha løst for å prøve, jeg au - hæ.hæ.hæ - - Han hadde smakt punsjen som holdt gradene sine, og all sjenansen var vekk.
       Spanjolene hadde erobret hele gulvet. De andre stod klemt borte i krokene.
       - I Jøsse namn, å er detta for slags kvinnfolk - - Jens måtte legge klarinetten fra sig og tørke sig om truten. Klemet gnudde like godt på fela, han. Men da Don Carlos hivde signoritaen i været og tok henne igjen som en kasteball, så opløste det hele sig i en skrallende latter. Gjestgiveren og madamen stod i døra og lo, så det disset i de 300 kilo. Prinsesse Medosa var avsløret. Hun var en kjempedukke som Don Carlos hadde laget - hun var kvinnen skapt av mannen. Men ingen av damene var i vind som henne. Selv Jens Klarinett måtte ha en sving med den spanske. Frakkeskjøtene hans stod ende ut, og ansiktet var blårødt av koldpunsjen, som var av den farlige, tilsatt med champagne i anledning prinsesse Medosa.
       Jens var til slutt så medtatt og klarinetten hans så falsk, at han måtte legges til hvile i gjestgiverens og madamens ekteseng. Onkel Thorvald og Don Carlas overtok efter tur blåsingen, til de erklærte at nå fikk det være vel blåst.
       Men kanefarten fikk et efterspill. Den vesle, nette frøken Rask - gullfuglen de kalte henne - og løitnant Blom kjørte sammen. Han hadde nettop fått "ja" , og overveldet av lykke trykket han den elskede ømt til sitt bryst, mens han holdt tømmene med den andre hånd. Just i samme øieblikk reiser sig en skikkelse i skogkanten med en svær sekk på ryggen. I måneskinnet så det uhyggelig svært og trolsk ut. Hesten blev redd - skvatt over veien, fløi ut, sleden veltet, og frøken Rask fikk et voldsomt slag i ryggen. Det satte sig til verk som siden blev til en pukkel. Stakkars frøken Rask! Hun hadde vært for rask på det, het det sig. Løitnant Blom slapp godt fra det. Han giftet sig med pukkelen og fikk mange penger attpå. Hun skrumpet inn og blev enda mindre enn hun før var - som en fugleunge med en tynn, pipende stemme.
       - Jeg opfyller skriftens ord og bærer min kone på hendene, jeg - sa han med sin veldige røst - og så satte han henne på de brede skuldrene sine.
       Løitnant Blom, eller som onkel Thorvald kalte ham, Blommen, blev større og bausere for hver tid. Om sommeren lå han ute på tokt, om vinteren navigerte han i land fra det ene selskap til det andre, alltid i glimrende humør - velsett på Klubben til kortpartier og varmmatsaftener så vel som i grand galla. Fruen var med en og annen gang, alltid med en krave over skulderen for å skjule pukkelen. Så liten var hun mot ham at han gjerne kunde puttet henne i frakkelommen.
       Men ingen kunde annet si enn de to hadde det godt sammen, og onkel Thorvald som var skeptisk overfor ekteskapet og gikk ut og inn i så mange skap - som han sa - erklærte at Tulla Rask og Blommen var det lykkeligste ektepar i hele byen, og det var kaneturen til Kjær skyld i. Da han var den som fikk kaneturen i stand, falt en del av æren på ham. Et varmt vennskap bandt ham til huset Blom.
       Onkel Thorvald var alltid festarrangør for turer til lands og til vanns - i slede om vinteren - om sommeren i høivogner, hvor man blev rystet sammen. De gledet sig lenge i forveien til onkel Thorvalds turer som bestandig var morsomme, alltid ledsaget av musikk, god mat og drikke, men i største enkelhet. Og alltid fulgte inklinasjoner - i den lette og alvorlige genre. Men ikke alle fikk så strålende et resultat som Rask og Blommen.
       Av alt morsomt på jord måtte kanefarter være det fornemste. Det var mange kaneturer den jula formedelst det fine føret og måneskinnet. Slede efter slede - par om par - hester brune, blå og svarte - rop, latter og bjelleljom - en hel  Åsgårdsrei drog forbi Berg mot Sem og Fyllpå.
       Tea stod øverst i bakken og fulgte dem med øinene til den siste sleden var som et punktum og bjellesangen døde hen.
       Moro - moro støtt for den som var voksen, tenkte Tea.
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside |  Neste >