|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold,
2000.
Gå til: < Forrige |
Forside | Neste
>
HOS GUDMOR
En dag mellem jul og nyttår
tak fru Martens Tea med sig til Kristine Fedler. De skulde takke for julegaven
- det vakre korset. Det var stas å besøke tante Kristine.
Nydelig var hun og vakkert hadde hun det.
Utenfor den hvelvete portal og
de tykkmavete dører i rokokko stod to stener - en på hver
side, likesom to sukkertopper, dem småguttene brukte å hoppe
bukk over, og barn satt og red på. Stuene var store og dype. Brede
vindusposter. Smårutet glass og sladrespeil. Mahognimøblene
hadde en varmere lød, mer glødende i tonen enn hjemme på
Berg og et langt finere snekkerarbeide. Hestehårstrekket mer silkeskinnende.
Tante Kristine var som en borgfrue,
høi, stadig, helst klædd i sort med en kardinalkrave av sort
fløiel. Man sa det var for å fremheve den sarte, bleke hud.
Men de som var bedre underrettet visste at det var en skavank under kraven
- det ene brystet var skåret vekk av kreft. Hun hadde hatt en operasjon
i Kristiania, men i dypeste hemmelighet. Det var som jomfru Anne sa - -
det breier vi et laken over - - eller det snakker vi inte om.
Tante Kristine var ikke av dem man møtte
i selskapslivet. Den faste plassen hennes var ved sybordet, bøiet
over et fint broderi i perler og kanevas, eller hun broderte de vidunderligste
kraver, kastetørklær og kapper på bobinett, likesom
sydd i luften.
Kaptein Fedler reiste i langfart.
Sjelden hjemme oftere enn hvert tredje år, når skibet skulde
kjølhales og forhudes. Meningen var å komme hjem for alvor
om et par år. Da vilde han trekke sig tilbake fra sjøen og
leve resten av sine dager i familielivet sammen med en nydelig kone og
en forgudet datter. Nanna var vakker, men ikke den regelmessige skjønnhet
som moren. De to var bestevenninner. Hverken fra skolen eller konfirmasjonen
hadde hun noen annen å fortro sig til enn moren. De to var ett.
Å få være med
til Fedlers hadde for Tea mange tillokkelser - - Nanna eide nemlig det
fineste dukkeskap i byen, og dukkene hadde faren tatt med fra utlandet.
De var i silkekjoler med sko og strømper, hatter og langt hår.
De kunde sove og næsten snakke. Det kunde ikke hennes dukker, og
ikke noen annen dukke hun hadde sett heller. Tea fikk klæ av og på
dem. Så fine som de var fra ytterst til innerst. Hun la dem til å
sove under et vatert silketeppe, og når de våknet hadde hun
satt fram det fine, gjennemsiktige porsselensstellet som dukkene drakk
sjokolade av.
Det var fra Frankrike. Komfyr
og kasseroller, ingen ting manglet - ikke en gang et lite møbel
under sengen og en vaskevannsbolle som dukkene vasket sig i. Det var toppen
av fullkommenhet.
Tea var optatt med sitt, mens
venninnene fra gamle dager pratet sammen - tok sig en slurk av gamle minner,
som tante Kristine kalte det, og Nanna blev sendt ovenpå efter den
nye silkekjolen hun skulde ha på nyttårsball - der hun
skulde for første gang.
- Det er største gleden
far har, å sende hjem tykke, deilige silkestoffer og pynte datter
sin - ja, mig også, men du vet, jeg går ikke ut.
Hun sa no som Tea ikke hørte,
enda hun gjorde ørene sine så lange. Men at det ikke var no
gledelig, skjønte hun på dem begge.
- Tro ikke så ilde - Kristine
- det kan tas vekk, så flinke som kirurgene er nå. Du vet "keiseren"
greier det.
- Ja, det går nok. Jeg er
ikke redd for det. Og der har vi Nanna med kjolen - - -
En citrongul silkekjole av kinesisk
stoff - vidunderlig vakker.
Tea la dukene vekk. Kjolen optok
hele hennes sinn og sanser.
- Å gid - så nydelig
- - -
Tante Kristine satte den op mot
datterens ansikt.
- Står den ikke vakkert
til huden hennes og håret? Far har god smak. Han gleder sig til å
høre om ballet - og så komme hjem og se henne - - -
Nanna stod forlegen ved siden
av den pompøse drakt - egentlig for sart, for tender til å
bære den.
Livet i spiss, dypt utringet,
puffærmer, et langt slep og skjørtet rikt garnert. Juleballet
var ingenting mot nyttårsballet. Der kom gjester langveis fra, fra
hovedstaden og byene omkring. Nyttårsballet med militærmusikken
fra Horten i den vakre Klubbsalen, der gulvplankene var i en lengde av
de mest utsøkte materialer - var berømt. Ungdom, skjønnhet
og glede satte hverandre stevne.
Tea strøk nedover kjolen.
Den var deilig å føle på - knitret av liv, skiftet farve
eftersom lyset falt, skinte i hvitt og i gult. I skyggene hadde
den et grønnlig skimmer.
- For en snill far du har - Nanna
- - -
Det var ikke fritt for at Tea
misunte henne denne faren.
Nanna nikket og smilte, samlet
kjolen på armen og bar den bort. I det samme fikk hun et vink fra
moren om å sette inn vin og kake.
Så fin blir aldri jeg, tenkte
Tea. Det eneste kunde være om Leif blev skipper og reiste til Kina.
Da vilde han sikkert kjøpe silkekjoler, for han
gav henne jo alltid det beste han hadde.
Tea tok fatt på å
klæ dukkene.
- Nå har de fått dere
en go lur. Op san, stor og lang - sitte fanget - - Nå, skal jeg synge
for dere -- -
Tippe tippe tuva.
Mor var ei fruva,
far var ein herremann,
bror var ein spellemann.
Spela so lenge
på far sine strengjer.
til han tente pengar.
Pengane i pungen,
pungen i skrine,
skrine i kista,
kista i kyrja,
kyrkja i Kjøpenhamn
kling, klang, kling, klang.
Det var en visestump hun hadde
fra Ingebjørg. Ganske svakt sang hun, for moren likte ikke hun brukte
det sproket som Ingebjørg hadde fra bestemor i Telemark. Hun var
redd Tea skulde ta efter.
De voksne hørte forresten
ikke på henne. De hadde sitt å prate om.
- Er det ikke rart med Nanna,
du - - hun gleder sig ikke det minste, og slik som vi moret oss den gangen
da du og jeg var på hennes alder - - - om vi hadde eid en slik
kjole, Tea---
Fru Kristine fikk roser på
kinn og var ungpikeaktig glad.
- Husker du den hvite min, Kristine,
med røde dobber - så kry som jeg var av den - brukte'n om
igjen og om igjen på mangfoldige baller og fester. Vesle-Tea måtte
snu sig og se på moren. Var det virkelig mor hennes som var så
munter?
- Ungdommen har andre fordringer
nå, Tea. Ikke for det - Nanna bryr sig ikke om stas. Hun syns det
er formelig leit. Det er faren som vil ha henne fin.
- Hun kommer til å gjøre
stormende lykke, Kristine!
- Stakkar - -
Der la sig et sørgmodig
drag over fru Kristines deilige ansikt.
- Jeg har aldri ønsket
at barne mitt skulde gjøre "stormende lykke" , Tea, for det betyr
ingen lykke. Nanna er ikke no glad for det, heller. Tenk, hun bryr sig
ikke om noen, du - i hennes alder - 16 år - - husker du, Tea?
- - Hun tok sig i det - hun hadde
næsten sagt for mye.
- Det er vel ikke sikkert hun
vilde si det til dig, om så var at hun svermet for noen.
- Hun eier ikke hemmeligheter
for mig. Vi to er bestevenninner. Vi to har det så koselig sammen.
Derfor bryr hun sig ikke om å gå ut, heller. Men det er sikkert
galt. Ungdommen skal ut. Jeg vil sende henne til en pensjonatskole i
Sveits for å lære sprog. Det gleder hun sig til. Lese, lese
frem for alt. Far hennes vil det ikke. Han er så gammeldags, vet
du. Kvinnen skal være hjemme, og så gifte sig. Vil hun gifte
sig, så får hun gjøre det - hun skal få velge
efter sitt hjerte. Men kunnskap er lett å bære. Den fikk ikke
vi for mye av, Tea.
- Det blir ensomt for dig - Kristine.
- Det kan jeg ikke tenke på.
Vi har allered lagt over at vi skriver to ganger i uken - ikke sant, Nanna?
- Jo mor - kanskje mere også
- -
Datteren kom strålende inn
av døren med et brett hun satte fra sig på bordet foran moren.
- Ta brettet vekk, Nanna, og legg
en duk isteden. Nå skal vi kose oss.
- Det brettet var vel vakkert.
Et helt lite maleri med en gyllen fontene. To blå og hvite fasaner
med lange, dristige halefjær ved vannkanten, omgitt av gullbremmede
skyer, og utenfor dem en krans av roser, konvolveler og forglemmigeier.
- Fra Kina eller Japan, Kristine?
- Fra Frankrike. Far hadde det
med engang. Det skal du ha efter mig, Tea, hvis - - - Nanna satte
sølvkurven med tante Kristines fløtekaker og berlinere midt
på bordet, en karaffel ekte malaga og finslepne glass med små
stjerner og en allagrekbord i kanten.
Tea hadde ryddet vekk dukkestasen.
Hun hadde med spent opmerksomhet hørt på samtalen. Nu skjønte
hun så mange ting, og tante Kristine blev mer og mer heltinnen i
en roman som hun vilde prøve å komme til bunns i, "I hennes
alder - 16 år - husker du, Tea - -
-". Ordene og det myke, varme tonefallet klang i ørene hennes lenge
efter.
- Kom, Vesle-Tea! Du skal også
være med å skåle! Malaga har du ikke vondt av. Kom, vennen,
så drikker vi på et godt og velsignet år for oss alle
sammen. Julen er så langt fremskreden. Nyåret nærmer
sig. Takk for det gamle og for alle blomster du har gitt mig - Vesle-Tea!
Tea var ikke før hjemkommen,
før hun opsøkte Andrine. Hun satt med stoppekurven og en
hel haug med strømper.
- Jeg vil være hos dig,
jeg, Andrine. Jeg er så pass stor nå at jeg kan stoppe strømpene
mine sjøl.
- Det er rett, Tea. Du ~ har godt
av å vende dig til.
Så koselig vi har det, Andrine.
Du -- Tea snakket lavt og fortrolig og flyttet stolen innat hennes.
Vet du at vi var hos tante Kristine idag? Kan tro jeg hørte mye
rart. Nanna skal reise til utlandet i pensjonskole. Så moro som hun
får det!
- Skal Nanna - - så blir
frua aleine - - -
- Hun tenkte ikke på sig
selv, sa hun.
- Nei, det har fru Fedler aldri
gjort. Du slette tid, så mild hun har vært bestandig - akkurat
som en engel. Mor til n'Lars - Helene som stod for skutelaget på
verven, vet du - hu var så mye og gjorde reint hos mora tel fru Fedler,
mens henner Kristine var lita. Men makæn hennes fans inte sa'a. Søstera
- henner frøken Letta, var et stort troll med så mye egenheter
og påfunn, og Kristine måtte føie henner i alt. Hun
var nå så enestående vakker åsså. Det
var en hel bråta som sverma for'a, og deriblandt var'e en - - nei,
jeg skulde inte snakke om sånt til dig. Det er reint for gæli.
- Er'e farlig det da?
Tea flyttet stolen sin enda nærmere
Andrines.
- Hvis du får altfor mye
å vite, blir du tidlig gammel, Tea.
- Jamen, jeg vet det alt. Tante
Kristine var forelsket da hun var 16 år. Hun har sagt det.
- Har'a fortalt det sjøl?
Ja, det var en vakker mann, kan du tru. Jeg var lita dengangen, så
jeg husær'n inte så fælt godt, men svigermor mi
- hu Helene altså - sier, at vakrere par hadde ingen sett. Men det
var vel så at dem skulde inte få hverandre. Han var løitnant.
Nå har'n stigi høgt i gradene, har jeg hørt. Men ugift
er'n den dag idag.
- Fikk hun ikke lov til å
ta'n - - -
- Nei, faren vilde det på
ingen måte. Hun var forlova med'n fra straks etter konfirmasjon -
i et par tre år - hemmelig, skjønner'u. Den tia var'a vel
nydelig. Men så kom kaptein Fedler, den rikingen - venn med far hennes
og hjalp hanom med penger, sa de. Det
var en pen kar, det åsså, men mye eldre. Frøken Letta
var forelska i hanom, men han vilde inte ha henner. Det var Kristine han
endelig skulde ha tak i - han fridde og han fridde, og hu svarte "nei"-
- han fridde om att mange ganger og lovte både gods og gull,
men like lite hjalp det. Så var det faren som lovte på det
at hanom skulde hu ha, og løitnanten vilde han inte se for sine
øier. Mor hennes lå på sine kne og bad for'a. Sjøl
satt'a på kjøkkenbenken og gråt. Du store verden - for
ei stri det var. Du snakker om slavehandel, men det var slavehandel det.
- -- Han hadde det inte for godt far hennes på det siste heller,
etter som dem sier. Men hun satt jo hos'n og tilga'n alt.
- Det blev brøllop, da
Andrine -- - -
- Og det som fint var, ja. Han
holdt det sjøl, brudgommen. Så storarta alt samme. Brura var
i hvit atlask, som han hadde hatt med sig hjem. Vakrere og sørgmodigere
brur hadde inte stått for alteret.
- Hvorfor kunde han ikke tatt
tante Letta isteden -- - -
- Det skulde inte være så
vel, skjønner'u. Og hu har hata svogern og søstra si etter
den dag. Stakkarn - hu kunde vel inte for det. Men detta må du inte
si til noe menneske.
- Det skal jeg gi dig hånd
på, Andrine!
Tea fatet hånd hennes med
sin høire og hugg over med den venstre.
- Nå visner hanna mi, såsant
jeg sier det.
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside | Neste
>
|