Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >

HOS GUDMOR

       En dag mellem jul og nyttår tak fru Martens Tea med sig til Kristine Fedler. De skulde takke for julegaven - det vakre korset. Det var stas å besøke tante Kristine. Nydelig var hun og vakkert hadde hun det.
       Utenfor den hvelvete portal og de tykkmavete dører i rokokko stod to stener - en på hver side, likesom to sukkertopper, dem småguttene brukte å hoppe bukk over, og barn satt og red på. Stuene var store og dype. Brede vindusposter. Smårutet glass og sladrespeil. Mahognimøblene hadde en varmere lød, mer glødende i tonen enn hjemme på Berg og et langt finere snekkerarbeide. Hestehårstrekket mer silkeskinnende.
       Tante Kristine var som en borgfrue, høi, stadig, helst klædd i sort med en kardinalkrave av sort fløiel. Man sa det var for å fremheve den sarte, bleke hud. Men de som var bedre underrettet visste at det var en skavank under kraven - det ene brystet var skåret vekk av kreft. Hun hadde hatt en operasjon i Kristiania, men i dypeste hemmelighet. Det var som jomfru Anne sa - - det breier vi et laken over - - eller det snakker vi inte om.
      Tante Kristine var ikke av dem man møtte i selskapslivet. Den faste plassen hennes var ved sybordet, bøiet over et fint broderi i perler og kanevas, eller hun broderte de vidunderligste kraver, kastetørklær og kapper på bobinett, likesom sydd i luften.
       Kaptein Fedler reiste i langfart. Sjelden hjemme oftere enn hvert tredje år, når skibet skulde kjølhales og forhudes. Meningen var å komme hjem for alvor om et par år. Da vilde han trekke sig tilbake fra sjøen og leve resten av sine dager i familielivet sammen med en nydelig kone og en forgudet datter. Nanna var vakker, men ikke den regelmessige skjønnhet som moren. De to var bestevenninner. Hverken fra skolen eller konfirmasjonen hadde hun noen annen å fortro sig til enn moren. De to var ett.
       Å få være med til Fedlers hadde for Tea mange tillokkelser - - Nanna eide nemlig det fineste dukkeskap i byen, og dukkene hadde faren tatt med fra utlandet. De var i silkekjoler med sko og strømper, hatter og langt hår. De kunde sove og næsten snakke. Det kunde ikke hennes dukker, og ikke noen annen dukke hun hadde sett heller. Tea fikk klæ av og på dem. Så fine som de var fra ytterst til innerst. Hun la dem til å sove under et vatert silketeppe, og når de våknet hadde hun satt fram det fine, gjennemsiktige porsselensstellet som dukkene drakk sjokolade av.
       Det var fra Frankrike. Komfyr og kasseroller, ingen ting manglet - ikke en gang et lite møbel under sengen og en vaskevannsbolle som dukkene vasket sig i. Det var toppen av fullkommenhet.
       Tea var optatt med sitt, mens venninnene fra gamle dager pratet sammen - tok sig en slurk av gamle minner, som tante Kristine kalte det, og Nanna blev sendt ovenpå efter den nye silkekjolen hun skulde ha på nyttårsball - der hun    skulde for første gang.
       - Det er største gleden far har, å sende hjem tykke, deilige silkestoffer og pynte datter sin - ja, mig også, men du vet, jeg går ikke ut.
       Hun sa no som Tea ikke hørte, enda hun gjorde ørene sine så lange. Men at det ikke var no gledelig, skjønte hun på dem begge.
       - Tro ikke så ilde - Kristine - det kan tas vekk, så flinke som kirurgene er nå. Du vet "keiseren" greier det.
       - Ja, det går nok. Jeg er ikke redd for det. Og der har vi Nanna med kjolen - - -
       En citrongul silkekjole av kinesisk stoff - vidunderlig vakker.
       Tea la dukene vekk. Kjolen optok hele hennes sinn og sanser.
       - Å gid - så nydelig - - -
       Tante Kristine satte den op mot datterens ansikt.
       - Står den ikke vakkert til huden hennes og håret? Far har god smak. Han gleder sig til å høre om ballet - og så komme hjem og se henne - - -
       Nanna stod forlegen ved siden av den pompøse drakt - egentlig for sart, for tender til å bære den.
       Livet i spiss, dypt utringet, puffærmer, et langt slep og skjørtet rikt garnert. Juleballet var ingenting mot nyttårsballet. Der kom gjester langveis fra, fra hovedstaden og byene omkring. Nyttårsballet med militærmusikken fra Horten i den vakre Klubbsalen, der gulvplankene var i en lengde av de mest utsøkte materialer - var berømt. Ungdom, skjønnhet og glede satte hverandre stevne.
       Tea strøk nedover kjolen. Den var deilig å føle på - knitret av liv, skiftet farve eftersom lyset falt, skinte i hvitt og i gult. I skyggene hadde       den et grønnlig skimmer.
       - For en snill far du har - Nanna - - -
       Det var ikke fritt for at Tea misunte henne denne faren.
       Nanna nikket og smilte, samlet kjolen på armen og bar den bort. I det samme fikk hun et vink fra moren om å sette inn vin og kake.
       Så fin blir aldri jeg, tenkte Tea. Det eneste kunde være om Leif blev skipper og reiste til Kina. Da vilde han sikkert kjøpe silkekjoler, for han       gav henne jo alltid det beste han hadde.
       Tea tok fatt på å klæ dukkene.
       - Nå har de fått dere en go lur. Op san, stor og lang - sitte fanget - - Nå, skal jeg synge for dere -- -
       
       Tippe tippe tuva.
       Mor var ei fruva,
       far var ein herremann,
       bror var ein spellemann.
       Spela so lenge
       på far sine strengjer.
       til han tente pengar.
       Pengane i pungen,
       pungen i skrine,
       skrine i kista,
       kista i kyrja,
       kyrkja i Kjøpenhamn
       kling, klang, kling, klang.

       Det var en visestump hun hadde fra Ingebjørg. Ganske svakt sang hun, for moren likte ikke hun brukte det sproket som Ingebjørg hadde fra bestemor i Telemark. Hun var redd Tea skulde ta efter.
       De voksne hørte forresten ikke på henne. De hadde sitt å prate om.
       - Er det ikke rart med Nanna, du - - hun gleder sig ikke det minste, og slik som vi moret oss den gangen da du og jeg var på hennes alder - - - om vi hadde  eid en slik kjole,  Tea---
       Fru Kristine fikk roser på kinn og var ungpikeaktig glad.
       - Husker du den hvite min, Kristine, med røde dobber - så kry som jeg var av den - brukte'n om igjen og om igjen på mangfoldige baller og fester. Vesle-Tea måtte snu sig og se på moren. Var det virkelig mor hennes som var så munter?
       - Ungdommen har andre fordringer nå, Tea. Ikke for det - Nanna bryr sig ikke om stas. Hun syns det er formelig leit. Det er faren som vil ha henne fin.
       - Hun kommer til å gjøre stormende lykke, Kristine!
       - Stakkar - -
       Der la sig et sørgmodig drag over fru Kristines deilige ansikt.
       - Jeg har aldri ønsket at barne mitt skulde gjøre "stormende lykke" , Tea, for det betyr ingen lykke. Nanna er ikke no glad for det, heller. Tenk, hun bryr sig ikke om noen, du -  i hennes alder - 16 år - - husker du, Tea?
       - - Hun tok sig i det - hun hadde næsten sagt for mye.
       - Det er vel ikke sikkert hun vilde si det til dig, om så var at hun svermet for noen.
       - Hun eier ikke hemmeligheter for mig. Vi to er bestevenninner. Vi to har det så koselig sammen. Derfor bryr hun sig ikke om å gå ut, heller. Men det er sikkert galt. Ungdommen skal ut. Jeg vil sende henne til en pensjonatskole i  Sveits for å lære sprog. Det gleder hun sig til. Lese, lese frem for alt. Far hennes vil det ikke. Han er så gammeldags, vet du. Kvinnen skal være hjemme, og så gifte sig. Vil hun gifte sig, så får hun gjøre det - hun skal få velge efter sitt hjerte. Men kunnskap er lett å bære. Den fikk ikke vi for mye av, Tea.
       - Det blir ensomt for dig - Kristine.
       - Det kan jeg ikke tenke på. Vi har allered lagt over at vi skriver to ganger i uken - ikke sant, Nanna?
       - Jo mor - kanskje mere også - -
       Datteren kom strålende inn av døren med et brett hun satte fra sig på bordet foran moren.
       - Ta brettet vekk, Nanna, og legg en duk isteden. Nå skal vi kose oss.
       - Det brettet var vel vakkert. Et helt lite maleri med en gyllen fontene. To blå og hvite fasaner med lange, dristige halefjær ved vannkanten, omgitt av gullbremmede skyer, og utenfor dem en krans av roser, konvolveler og forglemmigeier.
       - Fra Kina eller Japan, Kristine?
       - Fra Frankrike. Far hadde det med engang. Det skal du ha efter mig, Tea, hvis - - -  Nanna satte sølvkurven med tante Kristines fløtekaker og berlinere midt på bordet, en karaffel ekte malaga og finslepne glass med små stjerner og en allagrekbord i kanten.
       Tea hadde ryddet vekk dukkestasen. Hun hadde med spent opmerksomhet hørt på samtalen. Nu skjønte hun så mange ting, og tante Kristine blev mer og mer heltinnen i en roman som hun vilde prøve å komme til bunns i, "I hennes alder      - 16 år - husker du, Tea - - -". Ordene og det myke, varme tonefallet klang i ørene hennes lenge efter.
       - Kom, Vesle-Tea! Du skal også være med å skåle! Malaga har du ikke vondt av. Kom, vennen, så drikker vi på et godt og velsignet år for oss alle sammen. Julen er så langt fremskreden. Nyåret nærmer sig. Takk for det gamle og for alle blomster du har gitt mig - Vesle-Tea!
       Tea var ikke før hjemkommen, før hun opsøkte Andrine. Hun satt med stoppekurven og en hel haug med strømper.
       - Jeg vil være hos dig, jeg, Andrine. Jeg er så pass stor nå at jeg kan stoppe strømpene mine sjøl.
       - Det er rett, Tea. Du ~ har godt av å vende dig til.
       Så koselig vi har det, Andrine.  Du --  Tea snakket lavt og fortrolig og flyttet stolen innat hennes. Vet du at vi var hos tante Kristine idag? Kan tro jeg hørte mye rart. Nanna skal reise til utlandet i pensjonskole. Så moro som hun får det!
       - Skal Nanna - - så blir frua aleine - - -
       - Hun tenkte ikke på sig selv, sa hun.
       - Nei, det har fru Fedler aldri gjort. Du slette tid, så mild hun har vært bestandig - akkurat som en engel. Mor til n'Lars - Helene som stod for skutelaget på verven, vet du - hu var så mye og gjorde reint hos mora tel fru Fedler, mens henner Kristine var lita. Men makæn hennes fans inte sa'a. Søstera - henner frøken Letta, var et stort troll med så mye egenheter og påfunn, og Kristine måtte føie henner i alt. Hun var nå så enestående vakker åsså. Det       var en hel bråta som sverma for'a, og deriblandt var'e en - - nei, jeg skulde inte snakke om sånt til dig. Det er reint for gæli.
       - Er'e farlig det da?
       Tea flyttet stolen sin enda nærmere Andrines.
       - Hvis du får altfor mye å vite, blir du tidlig gammel, Tea.
       - Jamen, jeg vet det alt. Tante Kristine var forelsket da hun var 16 år. Hun har sagt det.
       - Har'a fortalt det sjøl? Ja, det var en vakker mann, kan du tru. Jeg var lita dengangen, så jeg husær'n inte så fælt godt, men svigermor mi  - hu Helene altså - sier, at vakrere par hadde ingen sett. Men det var vel så at dem skulde inte få hverandre. Han var løitnant. Nå har'n stigi høgt i gradene, har jeg hørt. Men ugift er'n den dag idag.
       - Fikk hun ikke lov til å ta'n - - -
       - Nei, faren vilde det på ingen måte. Hun var forlova med'n fra straks etter konfirmasjon - i et par tre år - hemmelig, skjønner'u. Den tia var'a vel nydelig. Men så kom kaptein Fedler, den rikingen - venn med far hennes og hjalp       hanom med penger, sa de. Det var en pen kar, det åsså, men mye eldre. Frøken Letta var forelska i hanom, men han vilde inte ha henner. Det var Kristine han endelig skulde ha tak i - han fridde og han fridde, og hu svarte "nei"- - han  fridde om att mange ganger og lovte både gods og gull, men like lite hjalp det. Så var det faren som lovte på det at hanom skulde hu ha, og løitnanten vilde han inte se for sine øier. Mor hennes lå på sine kne og bad for'a. Sjøl satt'a på kjøkkenbenken og gråt. Du store verden - for ei stri det var. Du snakker om slavehandel, men det var slavehandel det. - -- Han hadde det inte for godt far hennes på det siste heller, etter som dem sier. Men hun satt jo hos'n og tilga'n alt.
       - Det blev brøllop, da Andrine -- - -
       - Og det som fint var, ja. Han holdt det sjøl, brudgommen. Så storarta alt samme. Brura var i hvit atlask, som han hadde hatt med sig hjem. Vakrere og sørgmodigere brur hadde inte stått for alteret.
       - Hvorfor kunde han ikke tatt tante Letta isteden -- - -
       - Det skulde inte være så vel, skjønner'u. Og hu har hata svogern og søstra si etter den dag. Stakkarn - hu kunde vel inte for det. Men detta må du inte si til noe menneske.
       - Det skal jeg gi dig hånd på, Andrine!
       Tea fatet hånd hennes med sin høire og hugg over med den venstre.
       - Nå visner hanna mi, såsant jeg sier det.
 
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside | Neste >