|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold,
2000.
Gå til: < Forrige
| Forside | Neste
>
JULEMORO
Nyttår var opsangen tll selskaper
og dansemoroer for barn som for voksne.
Med spenning så småjentene
et fremmet menneske komme opover Bergsbakken, tinge på entreklokken,
hilse så mye fra herskapet og overrekke en liste.
I gamle dager var det bedemenner
som bad til fest i gravøl eller barsel, men nu var det stuepikene
som hadde sin store fornøielse av å komme ut blandt
folk og snakke med tjenere i andre hus. De hadde ellers ingen anledning
til å treffe hverandre. Dessuten vanket traktement,. eftersom
ingen måtte bære jula ut.
Listen blev lags ut over kjøkkenbordet
og nøie studert.
Katti Fink gir sig den ære
å inn innby til ball onsdag den fjerde januar kl. 5.
Så fulgte navnene på
de lykkelige som dels bodde i Storgata som dels på Øvre og
Nedre Langgate. Jon, Will, Tea g Maien stod tilslutt, for de bodde
utenfor byen.
- Du store tid, så moro!
Småjentene kunde ikke være stille et øieblikk.
- Du må skrive - mor - takk
takk! Tusen takk må du skrive.
Som et lyn var Tea efter blekk
og penn, og fru Martens skrev: - "Takker meget for innbydelsen og
skal have den fornøielse."
De andre hadde takket på
forskjellig vis - takker forbindtligst - takker hjerteligst, men
ved siden av et enkelt navn stud det - takker, men sykdom hindrer
mig fra at motta innbydelsen.
- Det er ikke sant, mor - Karla
Gundersen - hun er ikke syk - jeg vet det - jeg vet det - moren hennes
hadde ikke råd til å sy ballkjole til henne til jul:
Hun sa det til mig. - - Tenk om Andrine
- -
- Vi skal snakke om det siden;
barne mitt - -
- Ja, De må hilse mange
ganger og takke fru Fink at hun vil ha hele denne flokken.
- Skal vi ha krøller eller
kruser, Andrine?
- Tenker vi tar kruser denne gangen.
- Er det ikke krølleball
hos Finks, så fint som der er?
- Kruser skulde nå vel være
fint, det åsså, Tea - -
Når Andrine flettet et par
dusin tynne harde pisker, blev Tea et mektig krushode. Håret
stod ut på hver side av ansiktet som på de spanske
infantinner til Velasques.
Det kunde just høve i et
ball hos fru Fink på Næss i de gamle, vakre omgivelser
og den slottsaktige murbygning. Husene ellers i og utenfor byen var
av tre. Næss var noe for sig sjøl. Og fru Fink var som skapt
til å residere på et slikt herresete, staselig som en
dronning med det sorte håret som en krone på hodet, festet
med en høibuet skilpaddekam. Det nydelige, ovale ansikt var
innrammet av et par mektige øredobber. Hun var vittig, spøkefull
og uendelig gjestfri. En var alltid velkommen has enkefruen på Næss.
Enkedronningen som de kalte henne, med de vakre døtrene.
Bestefaren til Katti måtte
vært en merkelig mann som kunde bygge et slikt palass. Arkitekten
var hentet fra Kjøbenhavn, Næss var bygd lik en herregård
dernede. Ballgjestene kom kjørende
gjennem en borgmessig port og
holdt foran trappen .som hadde et rekkverk i Louis seize. Samme stil møtte
man i trappen innenfor som førte op til gjesterummene, der
de små balldamer tok av sig. Salen var i hvitt og gull, og møblene
elfenbensgule,trukket med lyseblå silke. Lysekroner, lampetter,
kandelabrene på høie søiler var kunstverk, men frem
for alt speilene. De var vidunderlige syntes Tea, med malerier av høns
og kaniner nederst ved gulvet. Hun og Karla Gundersen lå på
alle fire og tittet. Dyrene stod bak et nettverk av gulhvite spilrer, akkurat
som i bur. Så livs levende så de ut, at Tea kunde ikke la være,
hun måtte klappe den grå kanin mellem sprinklene, og Karla
lokket på tuppene.
Karla var søt og strålende
i blomstret musselin. Hun og Tea var med Katti nede i kjelleren under det
tykke, buede hvelv.
- Her har vært nonnekloster
engang, forklarte Katti hemmelighetsfullt. Her vandret skjønn Valborg
omkring, skilt fra sin elskede Axel Tordsønn.
- Fikk hun ikke lov å få
ham? Tea var nyfiken efter å høre. Det var akkurat som med
tante Kristine.
- Nei, han var ikke god nok for
henne. Hun skulde ekte sjølve kongen. Men de elsket, hverandre i
lønndom.
- I lønndom?
- Så ingen så det
vel - -
- Å - nå - - - elsket
i lønndom - - -
- Det gikk en gang fra fjellet,
skjønner'u, under fjorden, som kom fram i klosterhagen, der vi har
parken var, du vet, og der møttes Axel og Valborg hver natt.
- Er'e det som heter lønndom?
- Det står om det i historieboken,
falt Karla inn.
- Da vet tante Letta det. Hun vet alt sånt. Tea blev ivrig og
alle tre opsatte på å høre mer om de elskende og finne
lønngangen.
- Vi skal få tante Letta
til å fortelle, og Leif finner nok lønngangen, bare vi ber'n
hjelpe åss.
Så lovte de hverandre ikke
å røbe hemmeligheten, sprang kjellertrappen op og inn i salen.
- Å har dere vært
henne?
- Ikke si det, Karla!
- Karsten og kadett Sparre har
spurt efter dig.
Fru Fink var en strålende
vertinne. S1ik som hun fikk det til med muntre innfall imellem dansen.
Hun hadde noe som hun kalte laternamagika
- levende billeder. Et laken blev spent op på veggen, og stoler
satt foran i rader, akkurat som på teater. Det var en følelse
så deilig, at det kriblet i maven; næsten som når Urania
Marqard Olsen kom til byen med Esmeralda, Kameliadamen og reisen til Kina,
og de fikk gå en gang på billigste plass. Efterpå spilte
de komedie i høilåven på Berg. Leif dudde ikke som skuespiller.
Men Håkon Ram var sjelen i det hele. Han
hadde valgt stykket, var instruktør, iscenesetter og en nydelig
elsker med sine spillende, blå øine og det brune lokkete hår.
Søstrene hans kleiste. De var nymfer. "Kapikjiota", sa de. Tea var
Kaprisiosa med utslått hår og krone. Men just som elskeren
ligger på kne foran henne og tilstår sin kjæerlighet,
ramler kronen av hodet og ned blandt tilskuerne som moret sig med å
skikke den rundt som en kasteball. Lange, vemmelige Arnulf prøvde
den på sitt hode.
Så fikk Leif den fatt og
hivde'n op på scenen. - Her har'u blekktrommelten din, Tea!
Kaprisiosa var sønderknust og viste sig aldri mer.
Fru Finks forestillinger gikk
alltid i en lystig genre. Barna hylte av fryd over tanntrekkeren. Den gjorde
mest lykke.
- Da capo - da capo! De klappet
som på teater.
Fru Fink var også
makeløs til å agere. Hun var doktor og patient på en
gang. Doktoren røkte og økte, og mannen med kjakebindet
og og et digert kinn grein og jamret sig. Et kraftig napp til. Der has
vi'n. Men jagu satt'n fast, det svine!
- Hurra - ropte tilskuerne. Det
er doktor Koll. Vi kjenner'n på nappa.
- Ã… mye fikk'n for tanna
si? sa en som nyss hadde vært hos doktoren og fått 10
øre for sin.
Når det lakket mot slutten,
satte fru Fink sig midt i salen med en pute på fanget full av kulørte
silkesløifer, ordner og band. Alle kom og fikk sine kotiljonstegn
som herrene festet på den dame han syntes best om og damen
på herren i det frie valg. Det var mange, turer, men blomsterturen
stod høit i kurs.
- Hvad likes du best rose
eller nellik, sa Karsten Monsen til kadett Sparse. Han hadde Tea
i den ene hånd og sigrid i den andre.
- Jeg elsker roser, men rosenes
tid er så kort. Derfor velger jeg nelliken, sa kadetten og
bukket sirlig med hånden på hjertet. Karsten rakte ham
Tea som neide dypt. Så hvirvlet han rundt med henne, både
vrangt og rett.
Kadettene var makeløse
til å danse.
Siste tur het neieren. Da var
humøret på toppen. Musikken spilte Kjerringa med staven. Alle
sang. En dame neide for en herre. Han neide for en ny dame, og hun for
en herre. - Slik gikk det til hele salen var neiet op. Så bar
det med sang og leven gjennem alle rum i huset. Satt de voksne fordypet
i en whist, blev sparkong, kløverknekt og hjerterdame
uten pardon neiet op.
Alle måtte med i "Neier'n".
Gjennem ganger og kjøkken til kokkekone og opvartning, og endelig
inn i salen, der fløimann stilte sig midt på gulvet,
mns den dansende rekke snodde et nøste.
- Ikke for fast, ikke for fast!
ropte de eldre og besindige. Fløimannen skulde jo bore sig ut.
Armene holdt på å
vries og slites av ledd. En sving salen rundt, ropte fløimann. Dermed
var kotiljonen og ballet slutt.
På Berg var det dansemoro
8. januar på Karlemanns fødselsdag. Men det var også
slutten på moroa. Skolen begynte, og den 13. kom Knut og jagde jula
ut. Så var det striskjorta og havrelefsa.
Spisebordet var uttrukket i hele
sin lengde, og tantene innkalt til smørbrødskjæring.
Bjerger av smørbrød hevet sig, tårn over tårn,
det ene høiere enn det andre, med oksebryst, tunge, rull, schweiserpølse
- alt hjemmelaget. Tante Laura fra Klubben kunde gjerne smøre i
søvne, så kjent var hun i trafikken. Hun visste hvad det gikk
mest av - franskbred med gjetost og brød med ansjos og egg. Fru
Martens brygget bispen som blev budt mellem dansene. Noen tok stener ut
av plommer, så at ikke små slukhalser skulde sette dem i halsen.
Jomfru Anne holdt på med desserten - gele og eggekrem. Det var en
livrett som de pleide å forsyne sig glupsk av. Man levde jo nøkternt
i det daglige. Melk og brød om morgenen og grøt og melk om
kvelden. Sjokolade og kaker hang ikke på trær. Et brunt brystsukker
med gule renner eller en peppermynte var høieste stas. Derfor var
det ikke lett å bremse når leilighet bød sig en sjelden
gang. Det var ikke jul mar enn den ene gangen om året. Men et barneselskap
gikk sjelden av uten opkastelse, vondt i maven og hodet, og noen
gjester som måtte legges til sengs.
For musikk var man usørget
når man hadde spilldåsen og tante Letta.
- Will førte op med Katti
Fink. Han svermet for henne. Tea holdt sig stillferdig tilbake. Det var
ikke så svært morsomt når Leif var til stede.
Han stod og stirret på henne
når hun valset rundt med studenten eller kadetten. Han kunde ikke
utstå dans og var nærmest en trebokk å kalle i ballsalen.
Han var ikke kavaler som de andre. Han var på en annen måte,
Leif. Ingen spente på henne skøitene så godt som han,
og ingen som han til å skyve henne utover den speilblanke fjorden
- langt, langt. Og i akebakken var Leif nummer 1; det var visst og sant.
Men i ballsalen - nei - - Derfor fant Tea på at de kunde leke. Så
blev Leif åsså med.
- Skal vi to halvten ute og halvten
inne?
- Ja da -- guttene kan være
ute først og pikene inne. Petra går rundt og gir oss kavalerer.
Petra til byfogeden var grei sånn.
Hver flkk sin.
Den første bukket for Karla
Gundersen som nikket og srnilte forlegent. Vær sa god bli inne, kom
det undselig.
-- Tenk han traff den rette?
- Gid så heldig han var?
Næste mann fikk et knipsk
--- der er døra. Qg som ikke det var tydelig nok, snudde Sigrid
baken til og neide.
- Isj - så vemmelig du er,
sa Karsten, for ham var det.
- Ut med'n, ropte jentene.
Leif kom stø og alvorlig
og bukket for Tea. - Der er døra -- sa skøiertaska
og lo. Hele salen lo.
Leif blev rød helt op i
den lyse luggen. Han måtte ut og inn mange ganger.
- Du får huske på
at jeg er til, jeg åsså, Leif - for det om jeg passer data,
sa Petra.
Petra vat en av de ekleste jentene
Leif visste, men nu hadde han ikke annet å gjøre enn å
bukke for henne.
-- Der kan du se - Hvorfor bukket
du ikke for mig først?
Senere på kvelden da Leif
raket til å være to ene med Tea, så sa han til henne:
Hvorfor tok du ikke mig, Tea?
- Skjønner'u ikke det,
da -- tosken
- Skal vi sitte på forundringsstol
- du først, Tea?
- Nei, sitt du, Petra!
Petra var aldri vond å be.
- Ja, nå får de noe
å forundre dere over,tenker jeg. Gå omkring og saml i vadsekk
-- du da Tea.
- Sigrid kan ta guttene, så
tar jeg jentene. Hver gang Tea bøide sig ned og fikk i vadsekken
var det en fnis og en kris.
- Gid å mig å grove
dere er - - Jeg hører det helt hit. Men jeg er like rund, jeg.
Tea kom først med forundringene
sine. Noen forundrer sig over mig, men alle forundrer sig over dig som
sitter på en stol og glor.
- Hvad syns du er verst, Petra?
- At jeg er gælen efter
gutta. Den som har sagt det skal sitte.
-Gjett---
- Nå har du bommet 2 ganger,
Petra, nå er det bare en gang igjen, sa Katti Fink, litt forsert.
.
- Det skulde vel aldri være
dig - Katti? Er'e? Ja, du skal få det igjen, det kan du være
stø' på.
Sa var det Kattis tur til å
høre både pent og stygt. Enda et par til kom på forundringsstolen,
men så var de lei den leken.
- Skal vi utføre ordsprog?
- Jeg og du og Sigrid på
ett parti, ropte Linken Henriksen.
Petra, Sigrid og Linken hang sammen
bestandig og var gruelig flinke når det gjaldt å agere. De
opførte rene skuespill. Men så satte de også huset på
ende, der de for fram. Andrine var så lut lei dem, for klæsloftet
var i ett rot efterpå. De skulde ha fatt i konsulens bukser og fruas
skjorter. Spurte aldri om lov - bare tok for sig. Nei, de ungene
kunde Andrine ikke utstå. Men hun måtte inn å se på
dem allikevel, for det var fullkommen komedie. Ja, de ungene hadde greie
på mye.
Mens det ene partiet ventet på
forestillingen, kunde de andre også ha noe for sig - som å
hilse på dronningen av Saba.
På hver sin stol satt dronningen
og prinsessen eller den høieste hoffdame med et åp imellem
sig som ingen så, for der la et sjal. Den som kom inn, måtte
knele for dronningen. Siden skulde hun eller han få den ære
å sitte ved dronningens side. Da reiste de kongelige sig, og bums
datt den innkomne på enden.
- La oss ta hermeleken, sa Jon.
Han fikk fatt i to skåler med vann. Like så de ut. Den ene
skulde han ha. Den andre blev høitidelig overrakt den inntredende,
og den var svertet under.
- La mig nå se du gjør
akkurat maken til mig. Fingeren til Jon var dels oppi, dels under
skålen.
- Sånn ja, utmerket! Se
dig nå i speilet! Du var riktig flink, du!
Et skrik - et hyl -- et latterbrøl.
Den nydelige Laura Svendsen var utstyrt med svarte knebler, kullsorte øienbryn
og renner i pannen som en gammel heks.
De lekte panteleken - falt i brønn,
talte stjernene, plukket jordbær under snøen og gikk postbud.
Hakon Ram fant på noe som
gjorde stormende lykke. Han holdt hendene på ryggen, så skulde
jentene ta hver sin finger.
- Si oss hvem du vil danse med?
- Med slikkepott på høire
handa! ropte'n.
- At det skulde falle sig så
heldig, Maien, sa Tea med et sksieraktig blink. Maien svermet for den brune
krølltoppen.
I den tid var det almindelig med
julebukker. Aldri det var et lag eller noe moro med mindre det var julebukker
til stede. Enten kjenninger som på den vis vilde more sig sjøl
og selskapet, eller det var gjestene som klædde sig ut og fant på
kommers. Dennegang var det Will, Leif og Ingebjørg som var blitt
enige om å spille ablegøier.
Ingebjørg hadde fortalt
at hos gomor i Telemark brukte de å kjøre julekut. De reiste
på langsleder en hel bråtce fra gård til gård med
"det stygge dyre". Det var forferdelig
å møte dem. Næsten så de kunde skremme vettet
av folk. Men Will og Leif syntes det var gilde greier. Borte i vognskuret
hang skinnet av gjødkalven som blev slaktet nyss før jul.
De laget til et fælt stutehode av papp med svære horn og en
rød ullfille i kjeften. Ingebjorg fikk dratt det nedover hodet,
kalveskinnet blev kastet over ryggen, klovene fastbundne til hender og
føtter, og halen slepte efter som en huldrerove. Ingebjerg gikk
på fire som en virkelig stut, belja og brølte, stanga i gulvet
og skrapte med klovene og glante stygt med de olme øiene som en
folkevond stut. Will og Leif var utklædd som cowboys og bjelret engelske
gloser. Alle var slagne av skrekk og forferdelse. En liten jentunge besvimte.
Andre hylte i villen sky. Martens var morsk og jagde "det stygge dyre"
og cowboysene ut. Men da barna fikk vite at den sinte stuten var Ingebjørg,
vilde de på liv og død ha henne inn. De var ikke et grand
redde sa de - og ropte Ingebjørg, Ingebjørg! Kom inn da vel!
Men det stygge dyre kom ikke mer
- hverken denne jula eller andre juler.
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside |
Neste >
|