Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >

 JULEMORO

       Nyttår var opsangen tll selskaper og dansemoroer for barn som for voksne.
       Med spenning så småjentene et fremmet menneske komme opover Bergsbakken, tinge på entreklokken, hilse så mye fra herskapet og overrekke en liste.
       I gamle dager var det bedemenner som bad til fest i gravøl eller barsel, men nu var det stuepikene som hadde sin store fornøielse av å komme  ut blandt folk og snakke med tjenere i andre  hus. De hadde ellers ingen anledning til å treffe hverandre. Dessuten vanket traktement,. eftersom  ingen måtte bære jula ut.
       Listen blev lags ut over kjøkkenbordet og nøie studert.
       Katti Fink gir sig den ære å inn innby til ball onsdag den fjerde januar kl. 5.
       Så fulgte navnene på de lykkelige som dels bodde i Storgata som dels på Øvre og Nedre Langgate. Jon, Will, Tea g Maien stod tilslutt, for  de bodde utenfor byen.
       - Du store tid, så moro! Småjentene kunde   ikke være stille et øieblikk.
       - Du må skrive - mor - takk takk! Tusen takk må du skrive.
       Som et lyn var Tea efter blekk og penn, og fru Martens skrev: - "Takker meget for innbydelsen  og skal have den fornøielse."
       De andre hadde takket på forskjellig vis -  takker forbindtligst - takker hjerteligst, men ved  siden av et enkelt navn stud det - takker, men sykdom hindrer mig fra at motta innbydelsen.
       - Det er ikke sant, mor - Karla Gundersen - hun er ikke syk - jeg vet det - jeg vet det  - moren hennes hadde ikke råd til å sy ballkjole  til henne til jul: Hun sa det til mig. - - Tenk       om Andrine - -
       - Vi skal snakke om det siden; barne mitt - -
       - Ja, De må hilse mange ganger og takke fru Fink at hun vil ha hele denne flokken.
       - Skal vi ha krøller eller kruser, Andrine?
       - Tenker vi tar kruser denne gangen.
       - Er det ikke krølleball hos Finks, så fint som der er?
       - Kruser skulde nå vel være fint, det åsså,  Tea - -
       Når Andrine flettet et par dusin tynne harde  pisker, blev Tea et mektig krushode. Håret stod  ut på hver side av ansiktet som på de spanske  infantinner til Velasques.
       Det kunde just høve i et ball hos fru Fink på  Næss i de gamle, vakre omgivelser og den slottsaktige murbygning. Husene ellers i og utenfor  byen var av tre. Næss var noe for sig sjøl. Og fru Fink var som skapt til å residere på et slikt  herresete, staselig som en dronning med det sorte håret som en krone på hodet, festet med en høibuet skilpaddekam. Det nydelige, ovale ansikt var       innrammet av et par mektige øredobber. Hun var vittig, spøkefull og uendelig gjestfri. En var alltid velkommen has enkefruen på Næss. Enkedronningen som de kalte henne, med de vakre døtrene.
       Bestefaren til Katti måtte vært en merkelig mann som kunde bygge et slikt palass. Arkitekten var hentet fra Kjøbenhavn, Næss var bygd lik en herregård dernede. Ballgjestene kom kjørende
       gjennem en borgmessig port og holdt foran trappen .som hadde et rekkverk i Louis seize. Samme stil møtte man i trappen innenfor som førte op til  gjesterummene, der de små balldamer tok av sig. Salen var i hvitt og gull, og møblene elfenbensgule,trukket med lyseblå silke. Lysekroner, lampetter,       kandelabrene på høie søiler var kunstverk, men frem for alt speilene. De var vidunderlige syntes Tea, med malerier av høns og kaniner nederst ved gulvet. Hun og Karla Gundersen lå på alle fire og tittet. Dyrene stod bak et nettverk av gulhvite spilrer, akkurat som i bur. Så livs levende så de ut, at Tea kunde ikke la være, hun måtte klappe den grå kanin mellem sprinklene, og Karla lokket på tuppene.
       Karla var søt og strålende i blomstret musselin. Hun og Tea var med Katti nede i kjelleren under det tykke, buede hvelv. 
       - Her har vært nonnekloster engang, forklarte Katti hemmelighetsfullt. Her vandret skjønn Valborg omkring, skilt fra sin elskede Axel Tordsønn.
       - Fikk hun ikke lov å få ham? Tea var nyfiken efter å høre. Det var akkurat som med tante Kristine.
       - Nei, han var ikke god nok for henne. Hun skulde ekte sjølve kongen. Men de elsket, hverandre i lønndom.
       - I lønndom?
       - Så ingen så det vel - -
       - Å - nå - - - elsket i lønndom - - -
       - Det gikk en gang fra fjellet, skjønner'u, under fjorden, som kom fram i klosterhagen, der vi har parken var, du vet, og der møttes Axel og Valborg hver natt.
       - Er'e det som heter lønndom?
       - Det står om det i historieboken, falt Karla inn.
- Da vet tante Letta det. Hun vet alt sånt. Tea blev ivrig og alle tre opsatte på å høre mer om de elskende og finne lønngangen.
       - Vi skal få tante Letta til å fortelle, og Leif finner nok lønngangen, bare vi ber'n hjelpe åss.
       Så lovte de hverandre ikke å røbe hemmeligheten, sprang kjellertrappen op og inn i salen.
       - Å har dere vært henne?
       - Ikke si det, Karla!
       - Karsten og kadett Sparre har spurt efter dig.
       Fru Fink var en strålende vertinne. S1ik som hun fikk det til med muntre innfall imellem dansen.
       Hun hadde noe som hun kalte laternamagika - levende billeder. Et  laken blev spent op på veggen, og stoler satt foran i rader, akkurat som på teater. Det var en følelse så deilig, at det kriblet i maven; næsten som når Urania Marqard Olsen kom til byen med Esmeralda, Kameliadamen og reisen til Kina, og de fikk gå en gang på billigste plass. Efterpå spilte de komedie i høilåven på Berg. Leif dudde ikke som skuespiller. Men Håkon Ram var sjelen i det hele. Han       hadde valgt stykket, var instruktør, iscenesetter og en nydelig elsker med sine spillende, blå øine og det brune lokkete hår. Søstrene hans kleiste. De var nymfer. "Kapikjiota", sa de. Tea var Kaprisiosa med utslått hår og krone. Men just som elskeren ligger på kne foran henne og tilstår sin kjæerlighet, ramler kronen av hodet og ned blandt tilskuerne som moret sig med å skikke den rundt som en kasteball. Lange, vemmelige Arnulf prøvde den på sitt hode.
       Så fikk Leif den fatt og hivde'n op på scenen.  - Her har'u blekktrommelten din, Tea!  Kaprisiosa var sønderknust og viste sig aldri mer.
       Fru Finks forestillinger gikk alltid i en lystig genre. Barna hylte av fryd over tanntrekkeren. Den gjorde mest lykke.
       - Da capo - da capo! De klappet som på  teater.
       Fru Fink  var også makeløs til å agere. Hun var doktor og patient på en gang. Doktoren  røkte og økte, og mannen med kjakebindet og og et digert kinn grein og jamret sig. Et kraftig napp til. Der has vi'n. Men jagu satt'n fast, det  svine!
       - Hurra - ropte tilskuerne. Det er doktor Koll. Vi kjenner'n på nappa.
       - Ã… mye fikk'n for tanna si? sa en som  nyss hadde vært hos doktoren og fått 10 øre for  sin.
       Når det lakket mot slutten, satte fru Fink sig midt i salen med en pute på fanget full av kulørte silkesløifer, ordner og band. Alle kom og fikk sine kotiljonstegn som herrene festet på den  dame han syntes best om og damen på herren i det frie valg. Det var mange, turer, men blomsterturen stod høit i kurs.
       -  Hvad likes du best rose eller nellik, sa Karsten Monsen til kadett Sparse. Han hadde Tea  i den ene hånd og sigrid i den andre.
       - Jeg elsker roser, men rosenes tid er så kort.  Derfor velger jeg nelliken, sa kadetten og bukket sirlig med hånden på hjertet.  Karsten rakte ham Tea som neide dypt.  Så hvirvlet han rundt med henne, både vrangt og rett.
       Kadettene var makeløse til å danse.
       Siste tur het neieren. Da var humøret på toppen. Musikken spilte Kjerringa med staven. Alle sang. En dame neide for en herre. Han neide for en ny dame, og hun for en herre. - Slik gikk  det til hele salen var neiet op. Så bar det med sang og leven gjennem alle rum i huset. Satt  de voksne fordypet i en whist, blev sparkong,   kløverknekt og hjerterdame uten pardon neiet op.
       Alle måtte med i "Neier'n". Gjennem ganger og kjøkken til kokkekone og opvartning, og endelig  inn i salen, der fløimann stilte sig midt på gulvet,  mns den dansende rekke snodde et nøste.
       - Ikke for fast, ikke for fast! ropte de eldre og besindige. Fløimannen skulde jo bore sig ut.
       Armene holdt på å vries og slites av ledd. En sving salen rundt, ropte fløimann. Dermed var kotiljonen og ballet slutt.
       På Berg var det dansemoro 8. januar på Karlemanns fødselsdag. Men det var også slutten på moroa. Skolen begynte, og den 13. kom Knut og jagde jula ut. Så var det striskjorta og havrelefsa.
       Spisebordet var uttrukket i hele sin lengde, og tantene innkalt til smørbrødskjæring. Bjerger av smørbrød hevet sig, tårn over tårn, det ene høiere enn det andre, med oksebryst, tunge, rull, schweiserpølse - alt hjemmelaget. Tante Laura fra Klubben kunde gjerne smøre i søvne, så kjent var hun i trafikken. Hun visste hvad det gikk mest av - franskbred med gjetost og brød med ansjos og egg. Fru Martens brygget bispen som blev budt mellem dansene. Noen tok stener ut av plommer, så at ikke små slukhalser skulde sette dem i halsen. Jomfru Anne holdt på med desserten - gele og eggekrem. Det var en livrett som de pleide å forsyne sig glupsk av. Man levde jo nøkternt i det daglige. Melk og brød om morgenen og grøt og melk om kvelden. Sjokolade og kaker hang ikke på trær. Et brunt brystsukker med gule renner eller en peppermynte var høieste stas. Derfor var det ikke lett å bremse når leilighet bød sig en sjelden gang. Det var ikke jul mar enn den ene gangen om året. Men et barneselskap gikk  sjelden av uten opkastelse, vondt i maven og hodet, og noen gjester som måtte legges til sengs.
       For musikk var man usørget når man hadde spilldåsen og tante Letta.
       - Will førte op med Katti Fink. Han svermet for henne. Tea holdt sig stillferdig tilbake. Det var ikke så svært morsomt når Leif var til stede.
       Han stod og stirret på henne når hun valset rundt med studenten eller kadetten. Han kunde ikke utstå dans og var nærmest en trebokk å kalle i ballsalen. Han var ikke kavaler som de andre. Han var på en annen måte, Leif. Ingen spente på henne skøitene så godt som han, og ingen som han til å skyve henne utover den speilblanke fjorden - langt, langt. Og i akebakken var Leif nummer 1; det var visst og sant. Men i ballsalen - nei - - Derfor fant Tea på at de kunde leke. Så blev Leif åsså med.
       - Skal vi to halvten ute og halvten inne?
       - Ja da -- guttene kan være ute først og pikene inne. Petra går rundt og gir oss kavalerer.
       Petra til byfogeden var grei sånn. Hver flkk sin.
       Den første bukket for Karla Gundersen som nikket og srnilte forlegent. Vær sa god bli inne, kom det undselig.
       -- Tenk han traff den rette?
       - Gid så heldig han var?
       Næste mann fikk et knipsk --- der er døra. Qg som ikke det var tydelig nok, snudde Sigrid baken til og neide.
       - Isj - så vemmelig du er, sa Karsten, for ham var det.
       - Ut med'n, ropte jentene.
       Leif kom stø og alvorlig og bukket for Tea. - Der er døra -- sa  skøiertaska og lo. Hele salen lo.
       Leif blev rød helt op i den lyse luggen. Han måtte ut og inn mange ganger.
       - Du får huske på at jeg er til, jeg åsså, Leif - for det om jeg passer data, sa Petra.
       Petra vat en av de ekleste jentene Leif visste, men nu hadde han ikke annet å gjøre enn å bukke for henne. 
       -- Der kan du se - Hvorfor bukket du ikke  for mig først?
       Senere på kvelden da Leif raket til å være to ene med Tea, så sa han til henne: Hvorfor tok du ikke mig, Tea?
       - Skjønner'u ikke det, da -- tosken
       - Skal vi sitte på forundringsstol - du først, Tea?
       - Nei, sitt du, Petra!
       Petra var aldri vond å be.
       - Ja, nå får de noe å forundre dere over,tenker jeg. Gå omkring og saml i vadsekk -- du da Tea.
       - Sigrid kan ta guttene, så tar jeg jentene. Hver gang Tea bøide sig ned og fikk i vadsekken var det en fnis og en kris.
       - Gid å mig å grove dere er - - Jeg hører det helt hit. Men jeg er like rund, jeg.
       Tea kom først med forundringene sine. Noen forundrer sig over mig, men alle forundrer sig over dig som sitter på en stol og glor.
       - Hvad syns du er verst, Petra?
       - At jeg er gælen efter gutta. Den som har sagt det skal sitte.
       -Gjett---
       - Nå har du bommet 2 ganger, Petra, nå er det bare en gang igjen, sa Katti Fink, litt forsert. .
       - Det skulde vel aldri være dig - Katti? Er'e? Ja, du skal få det igjen, det kan du være stø' på.
       Sa var det Kattis tur til å høre både pent og stygt. Enda et par til kom på forundringsstolen, men så var de lei den leken.
       - Skal vi utføre ordsprog?
       - Jeg og du og Sigrid på ett parti, ropte Linken Henriksen.
       Petra, Sigrid og Linken hang sammen bestandig og var gruelig flinke når det gjaldt å agere. De opførte rene skuespill. Men så satte de også huset på ende, der de for fram. Andrine var så lut lei dem, for klæsloftet var i ett rot efterpå. De skulde ha fatt i konsulens bukser og fruas skjorter. Spurte aldri om lov - bare tok for sig.  Nei, de ungene kunde Andrine ikke utstå. Men hun måtte inn å se på dem allikevel, for det var fullkommen komedie. Ja, de ungene hadde greie på  mye.
       Mens det ene partiet ventet på forestillingen, kunde de andre også ha noe for sig - som å hilse på dronningen av Saba.
       På hver sin stol satt dronningen og prinsessen eller den høieste hoffdame med et åp imellem sig som ingen så, for der la et sjal. Den som kom inn, måtte knele for dronningen. Siden skulde hun eller han få den ære å sitte ved dronningens side. Da reiste de kongelige sig, og bums datt den innkomne på enden.
       - La oss ta hermeleken, sa Jon. Han fikk fatt i to skåler med vann. Like så de ut. Den ene skulde han ha. Den andre blev høitidelig overrakt den inntredende, og den var svertet under.
       - La mig nå se du gjør akkurat maken til mig.  Fingeren til Jon var dels oppi, dels under skålen.
       - Sånn ja, utmerket! Se dig nå i speilet! Du var riktig flink, du!
       Et skrik - et hyl -- et latterbrøl. Den nydelige Laura Svendsen var utstyrt med svarte knebler, kullsorte øienbryn og renner i pannen som en       gammel heks.
       De lekte panteleken - falt i brønn, talte stjernene, plukket jordbær under snøen og gikk postbud.
       Hakon Ram fant på noe som gjorde stormende lykke. Han holdt hendene på ryggen, så skulde jentene ta hver sin finger.
       - Si oss hvem du vil danse med?
       - Med slikkepott på høire handa! ropte'n.
       - At det skulde falle sig så heldig, Maien, sa Tea med et sksieraktig blink. Maien svermet for den brune krølltoppen.
       I den tid var det almindelig med julebukker. Aldri det var et lag eller noe moro med mindre det var julebukker til stede. Enten kjenninger som på den vis vilde more sig sjøl og selskapet, eller det var gjestene som klædde sig ut og fant på kommers. Dennegang var det Will, Leif og Ingebjørg som var blitt enige om å spille ablegøier.
       Ingebjørg hadde fortalt at hos gomor i Telemark brukte de å kjøre julekut. De reiste på langsleder en hel bråtce fra gård til gård med "det       stygge dyre". Det var forferdelig å møte dem. Næsten så de kunde skremme vettet av folk. Men Will og Leif syntes det var gilde greier. Borte i vognskuret hang skinnet av gjødkalven som blev slaktet nyss før jul. De laget til et fælt stutehode av papp med svære horn og en rød ullfille i kjeften. Ingebjorg fikk dratt det nedover hodet, kalveskinnet blev kastet over ryggen, klovene fastbundne til hender og føtter, og halen slepte efter som en huldrerove. Ingebjerg gikk på fire som en virkelig stut, belja og brølte, stanga i gulvet og skrapte med klovene og glante stygt med de olme øiene som en folkevond stut. Will og Leif var utklædd som cowboys og bjelret engelske gloser. Alle var slagne av skrekk og forferdelse. En liten jentunge besvimte. Andre hylte i villen sky. Martens var morsk og jagde "det stygge dyre" og cowboysene ut. Men da barna fikk vite at den sinte stuten var Ingebjørg, vilde de på liv og død ha henne inn. De var ikke et grand redde sa de - og ropte Ingebjørg, Ingebjørg! Kom inn da vel!
       Men det stygge dyre kom ikke mer - hverken denne jula eller andre juler.
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside |  Neste >