Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >
 

SNART JULA GÅR, OG SÅ VI FÅR IGJEN DET GAMLE GNAGE

       Martens var for lenge siden vendt tilbake til hverdagslivets striskjorte. Han bidde nok ikke på tyvendedagen og hr. Knut.
       For barna var skolen det avgjørende. Når den begynte, kom alt i den samme duren som ellers. Den ene dag lik den andre. Årene rullet som hjul, og årstidene avløste hverandre. Ikkun høitidene skilte sig ut og satte marker i barnesinnet.
       Martens ringte alltid til opstandelse om morgenen. Det vil si han dunket i veggen til pikekammerset og barneværelset. Kl. 6 gikk reveljen om vinteren. Om sommeren noe tidligere.
       Barna skulde være på skolen 8, og leksene leses over. Will hadde gjerne en gråtescene før han gikk hjemmefra.
       Jeg kan det nok - sa'n - men jeg huser inte orda ettar hverandre som de står.
       Far Martens vilde ha det ordrett.
       Om vinteren satt de og pugget, hakket tenner og skalv i målet. Det hadde ikke rukket å bli varmt i den iskalde spisestua, der melkebrødet stod og ventet på dem i blikkopper. Guttene grov hendene dypt ned i bukselommene. Småjentene varmet sine innunder forklædet. Og så gikk puggen som en jevn dur.
       - Du skal ikke ha fremmede guder for mig, det er vi skal frykte og elske - isj, nå glemte jeg mig igjen. Jeg kan inte huse "over alle ting", jeg. Over alle ting, over alle ting, gjentok Karlemann i det uendelige.
       - Pattedyrene ånder ved lunger. De føder levende unger som de opammer med melk - - -
       - Norge grenser mot nord til Nordishavet, mot vest til Vestishavet, mot øst til Russland, Finnland, Sverige, Kattegat -
       - Av nåde ere I frelste, av nåde ere I frelste - fanen så vrient åsså            - Fy Will, nå bannet du i Guds ord! Tenk å banne i bibelen - - -
       -- Det er bare forklaringa, dette herre.
       Tea stanset med pattedyrene, og Maien druknet Norge i Kattegatt. Men Will drev på.
       - Av nåde ere I frelste formedelst troen, og det ikke av eder. Det er en Guds gave. Dette står skrevet i brevet til de - epheser -- det er åsså et artig ord.
       - Skyndt dig og les, Will!
       De hørte Martens i trappen.
       Will skalv og leste og knepte hendene: A-a-av  nå-e-de e-ere I fre-elste -
       Tea hadde så vondt av bror sin. Hun visste at Wills tårer kom til å strømme. Ingen sak for Jon som hadde så lett for det. Bare han så nedover siden, så kunde han det. Jon skulde studere. Det var oplagt. Will hadde mest lyst på det praktiske, han. Hugge, sage, banke - få til noe med hendene sine. Men det blev ikke regnet for noe. Skjønt når hønsehuset skulde repareres, lages       kyllingbur, eller mor skulde ha hjelp i hagen, så var det hendene til Will og ikke Jons lesehode som greide det. Men stryk fikk han - først av far og siden av Søten eller Svarten. Det var opnavnene på skolebestyreren som gikk omkring og tasset i nedtrådte tøfler, en gammel slobrok og svart silkekalott. Han dasket guttene med de fete hendene sine - hardt eller lest - eftersom de kunde si op salmeverset og forklaringen. Men blev det bare hakkemat, la han sig bakover i stolen med halvlukkede øine og sang: Lirum, larum, katten gjør egg - og guttene fortsatte: plomma sitter i Svartens skjegg. Og så kom mester Erik fram som Svarten svang med stor behendighet.
       Men han hadde sitt kors å bære, han og - en gammel mester, den argeste peppermø som han hadde lovt moren på dødsleiet å sørge for. Når hun var i riktig vrangt humør, trakterte hun med øllebrød eller grøt. Det verste broren visste. Men han tok revansj i en god og hyggelig aften hos fru Fink på Næss.
       Han hadde den likhet med fader Holberg at han koste sig i damelag. Frydet sig ved å smærte dem og være ugalant. Kunde han gjøre dem en prette, var det ham aldri imot, som da han en kveld fulgtes innover til byen med en flokk høns, som han kalte kvinnene. En av dem hadde en fløteflaske hun bad ham bære.
       - Da drikker jeg den op, sa skolebestyreren med salvelse.
       - Prøv, om De tør!
       Da de skiltes, overrakte han henne en tom flaske.
       Hele kollegiet ved middelskolen var ungkarler. En ung seminarist søkte plass i forberedelsesklassene og tilføide i ansøkningen følgende "Jeg er så heldig at jeg har en hustru som er jordemoder." Bestyreren var hjerteløs nok til å svare tilbake: "Her er 2 jordemødre før i denne by -  madame Kristensen og Knudsen. Skulde Deres hustru håpe på noen praksis blandt skolens lærere, så må jeg oplyse om at vi alle er ungkarler, da ingen her hatt råd til å gifte sig."
       Kandidat Stensgard var den eneste som brøt ut av ungkarlshiet da det lyktes ham å få frk. Gabrielles "ja" i skutelaget på Berg. Sammen med henne grunnet han den pikeskole som Tea og Maien gikk på. - Jeg forlanger ikke lønn,
får jeg være lærer så lenge jeg lever, sa fru Gabrielle. Slik elsket hun barn, helst de minste. Derfor holdt hun sig alltid i første klasse.
       Kandidat Stensgård var en likeså egenartet som elskverdig lærer. Hans poetiske åre som i sorg og glede strammet like villig, gjorde sig også gjeldende i undervisningen. Likesom Nordlandspresten og dikteren Petter Dass av kjærlighet til folket og til Guds ord gjorde bibelen og katekismen lett tilgjengelig for menigmann med sine katekismussanger og bibelske visebok, så hjalp Stensgård de små barnehjerner til lettere å tilegne sig historie- og geografibokens ofte dunkle og vriene sprogbruk ved å sette det på rim. Om hans metode viI finne nåde for høipedagogene, er uvisst. Men han opnådde hvad der ofte ikke lykkes dem - å more elevene og slå det historisk geografiske stoff fast for alle tider. Hvem glemmer Calais og Dover med det vesle tilheng -  setter man over. Men Dover-Ostende må man også kjenne.
       Man kjente og man husker Ardennerne når det het:

       Belgias Ardenner er Belgias og-venner.
       De her ei sølv, ei gull.
       Men jern og kull.

 Skulde geografien repeteres hadde han en genial måte å gjøre det på:

       Det er langt fra Odalen til Podalen.
       Fra Orkedalen til Sørkedalen.
       Fra Lofoten til Toten.
       Fra Larvik til Narvik.
       Fra Fosen til Gosen.
       Fra Voss til Moss o. s. v.

     Han hadde studert barnets kjærlighet til rim og regler og barnets trang til å flytte det fjerne og fremmede over på hjemlig grunn. Derfor hadde han av De ostindiske Øier som faller de fleste tungt å minnes, lager en hel familihistorie:
 Pappa Sumatra, kaffe-mamma Java, tykke bestefar Borneo, gamle bestemor Celebes - hun er så gammel, at hun kryper på alle fire. Så kommer i       gåsegang de små. En er uskikkelig og skriker - Timor! Det må aldri dere gjøre! Ovenfor har vi fetterne - de stakkars Molukker som frir til sine kusiner - de før så spanske Fillipiner. De sier - vi vil ikke høre på friersnakk, men heller røke cigarer og tobakk. Og de stakkars Mollukker som frier og sukker, blir til dagenes ende - noen peppersvenne.
       Ting som barn finner så kjedsommelig som  innførsel og utførsel - omgjort til regler var det morsomt.
       Men det som Tea syntes best om var de historiske rim som for alle tiler festet verdensbegivenheter til en liten flyktig barnehjerne. En strofe som denne: I 1709 er det med Sverige som stormakt forbi - mante på en gang fram Sveriges ulykkelige politikk under heltekongen, ved siden av Peter den store og Poltava. Navn og årstall måtte læres og huskes dengang. Dertil hjalp rimene til kandidat Stensgård utrolig godt.
       Han fikk hjertene til å slå varmt for store begivenheter og store menn. Når han fortalte om girondens fall, blev han stående tankefull og se fram for sig, og mens øinene duggedes av tårer, utbrøt han - de edle girondister! Ellers brukte han å sveve skolestuen rundt med hendene under bonjourflakene, så frakkeskjøtene vippet op og ned som en hale. En måtte tenke på et halemenneske. Alltid var han den galante mot elevene: Vil Petra behage å reise sig. Vil Tea behage å sitte ned. Gikk det trått og tregt med gjenfortellingen, så nøtet og smattet han likesom på en hest for å sette den på trav. Var hesten sta og kom ikke av flekken, ropte han utover klassen - alle mann! alle mann! - og da fikk man brøle i munn på hverandre. Men gikk det glatt, var han likeså lykkelig som han skulde fått en overveldende gave. Da blinket det bak brillene, og han blev stående og gjenta atter og atter - riktig - alleles riktig - fullkommen riktig, og hans glede var overstrømmende når man kunde anvende et eller annet av rimene hans.
       Tea blev engang hørt om Napoleons siste meriter og samlet det hele i et citat av Stensgård:

       Fra Elba Napoleon kom tilbage i de hundrede dage.
       Ved Waterlo han Wellington slo.
       Men så kom Blücher - - -
       Da gikk det for Napoleon istykker.
       Og så begynte hans ulykker.
       Med seir fra Moskva til Cartagena
       han dør dog ensom på St. Helena.

Dengang var let ikke ende på stas.
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside | Neste >