|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold,
2000.
Gå til: < Forrige |
Forside | Neste
>
JULEKVELDEN
Menneskene hadde fått sitt.
Nu var det dyras tur. Martin satte op kornband for himmelens fugl og stelte
godt med hesten. I fjøs og låve hadde Ingebjørg sopt.
Der var fint som i en dansesal. I hver bås var strødd rikelig
med sagmugg. Hun hadde lagt av det mjukeste og beste høiet i krybbene,
og kua knaslet og åt i lyset fra løkta på fjøsveggen.
Ingebjørg gikk siste vendingen til fjøset denne julekvelden.
Hun hadde stukket noe innunder forklæet sitt som ingen måtte
se. I den andre hånd hadde hun en lysprås som kastet gullskimmer
over nysnøen. Småjentene fulgte i fotefaret hennes med hendene
inn under strikktørklæet, småhutrende i kulden. Og til
slutt kom pus med halen i været og satte labben så forsiktig
og lett, at det var bare så vidt at han kom nær snøen.
Ingebjørg rev fjøsdøra
op. Eimen av gjødsel og dyrevarme strømmet imot dem. Kuene
snudde hodene og tok til å mute og rope - Ingebjørg - Ingebjørg!
- Sannelig roper de ikke navnet ditt, sa Maien.
- Søta, søta - å
stakkarene! - Forunderlig med de dyra, slik forstand som er nedlagt i dem.
Sjå dem snur sig etter mig. Dyra er oppriktige venner. Ingen så
trufaste som dem. Ingebjørg godsnakket med hver og en og delte kornband
mellem dem.
- Hær har'u julæftæsbanne
ditt, å nå behøver'u itte væræ rædd
før trøllkjæringæ - - -
Slik høgtid som det var
i fjøset, og så lugnt og varmt. Småjentene gikk op i
båsen til Kranselin og Stjerne. Det var kuene deres. Silkemjuke var
de i holdet, og barna la hodene inn til den varme dyrekroppen. Bedre venner
kunde de ikke få og tryggere var det ingenstad i verda, sa Ingebjørg.
Sjå på Mollik! Hu er sjalu.
Ingebjørg klødde
henne framme i kronen, og Mollik fynte sig innat henne.
- Og så Gullros, takkarn,
har jeg itte tala ved dig da - fineste kua ska bli når du får
børi en kalv tel.
- Mø - mø, sa det
borte i bingen.
- Vil 'n danse kanskje? Ingebjørg
tralla, og kalven dansa. Kuene lydde og knuspet havre. Det falt et gyllenrødt
skinn over kuryggene. Ellers var det dunkelt. I krokene var det stummende
mørkt. Ingebjørg satte fra sig grautbollen. Om den måtte
småjentene ikke si et eneste ord. Hun fulgte skikken fra gomor, der
hun var opalen. Hver julekveld hadde hun satt ut mat til nissen og svidd
kuene i krona med julelyset, og alltid hadde hun hatt løkke med
dyra. En får det nok att, sa gomor. Ingebjørg hektet løkta
fra spikeren, bad dyra vel lever lokket katten med sig og låste fjøsdøra.
På kjøkkenet stod
jomfru Anne rød og varm, blankskurt som en nypussa kobberkjel med
skinnende hvitt forklæ og rørte i risengrøten som pjutret
og boblet.
Martens var kommet hjem fra kontoret.
Brysk og morsk travet han kjøkkenet rundt. Julekvelden var verste
dagen i året, sa han. Bare utgifter. Hadde han gjort annet hele dagen
og dagene forut enn å telle ut penger. Godt at kvelden snart var
over. Han sukket så tungt, at det gikk gjennem marg og bein på
Tea. Og dette var julekvelden som hun hadde gledd sig slik til. Nei, da
var det bedre i fjøset. Hun kunde gjerne lagt sig med Kranselin
om kvelden. Hun hadde så visst hverken stanget eller skubbet henne
vekk. Nu skjønte hun hvorfor frelseren var født i en stall.
Fjøs og stall, det kom nå ut på ett. Like fredlig var
det i dem begge. Det var ikke glass i herberget stod det i bibelen. Kan
så være at der var mange folk. Men fremfor alt var der ufred
og spektakkel. Det høvde ikke for frelseren å bli født
i et herberge. Hos okse og asen var det helg og høgtid. En krybbe
med mjukt høi var vel så god som noen seng. Ikke var, rike
folk lykkelige, det hun kunde skjønne. Ikke var det godt å
være utfattig heller som alle de stakkars krokene der kom til Berg
straks før jul. Men Ingebjørg og Andrine var fornøgde
støtt. Jeg har så mye å takke Vårherre for til
kor dag, sa Ingebjørg. Aldri hadde hun hørt far eller mor
nevne noe slikt. Ikke var de glade heller, men trette og slitne. Doktor
Koll hadde nok rett når han sa at folk
maser sig ihjel. Hun skyntet sig ut av kjøkkenet og inn til
moren som holdt på å duke bordet og sette fram glass og alt
som godt var til høgtidskvelden. Best å holds sig unda kjøkkenet
når Martens regjerte. Den som greide ham best var jomfru Anne.
Er vannet kokende - Anne?
- Nettop opkokt - -
- Og sukkeret?
Jomfru Anne føk efter sukkerskuffen
til konsulen og satte den på kjøkkenbenken rett for nesen
hans. Hun hadde alt på rede hånd. Lenge før jul kom
de store sukkertoppene til gårds som hun hugg og klipte op i småbiter
til kaffesukker eller slo sund med en klubbe og støtte klumpene
i marmormorteren til fineste strøsukker. Konsulen tok den vesle
lyspråsen og nøklen til vinkjelleren - det eneste sted i hele
huset han hadde for sig sjøl, sa han. Ellers kom de kvinnfolka overalt.
Men i vinkjelleren kom ikke frua engang. Der hang kingelveven fra tak til
gulv, og vevkjerringa fikk spinne nettet sitt mellem hyllene. Støvet
lå i tykke lag på smale og smekre som på korte og, tykke
flasker. Det glimtet i rubinrøde, sinobergrønne, sølvhvite
og messinggule kapsler. Nederst til høire lå en rekke tunge
og trinne madamer med gullhetter, omviklet med ståltråd. Dem
hadde han ikke bruk for idag. Han holdt lyset bortat og leste på
merkene - et par flasker rhinskvin, noen røde Bordeaux, en flaske
armanjakk - den gav finere smak enn konjakk i punsjen. Skulde det være
riktig fint, brukte man å tilsette champagne. En festlig drikk når
den var iskold. Men farlig. Høvde ikke til julekvelden.
Martens dvelte gjerne lenger enn
nødvendig i sitt lønnkammer og gjenså med glade de
gode merker. Ekte saker. Kjøpt gjennem solids Kristianiafirmaer
eller hjemkommet med skibene. Sherry, portvin og malaga lå enda på
ankerer siden i høst og skulde tappes i romhelga. Det luktet av
vin og mugge fra halmen i hyllene. Litt ny, frisk halm - - ja - ja - ja,
sa'n. Han gikk og småhumret og gledet sig til å to en
dag fri og rydde op i lønnkammeret sitt, her han regjerte
uinnskrenket. Så tok han flaskekurven og stampet op kjellertrappen.
På kjøkkenet kom
det febrilske og utålmodige over ham igjen.
- Hvor er øsa? Har'u tatt
fra mig punsjemugga, Anne? Aldri får jag ha no i fred.
Det står like foran konsulen
på disken alt samma.
- Så - så - humret
han. Det begynte likesom å lage sig nu.
Punsjen og bispen var noe med
det viktigste av all kokekunst. Da måtte det være musestilt
på kjøkkenet og alle som kunde, holdt sig unda. Jomfru Anne
måtte bli kvar hos den pjutrende grautgryta.
- Smak, Anne! Er'n som ellers?
Litt sterk kanskje ---
Den er rektig fin, syns jeg. Kanskje
en tanke sterkære enn forrige jul.. Jeg trur jeg tålte inte
mye av'n før jeg blei full.
Om julekvelden skulde det være
varm punsj og varm bisp. Men der blev alltid brygget så mye at de
hadde til koldt. Punsjen og bispen blev bedre og bedre jo lenger det led.
Det iltre humøret gikk litt efter litt av konsulen, eftersom han
kom til ro i Langstuen, der lys var tendt i hver en krok. Det duftet av
rosenblader. Det durte i ovnen, og julebordet stod dekket. Den gylne fattigmann
lå i store, veimente flak, vablete og pløsne. Glassene var
iskjenkt den gullgule og den røde drikk. Martin fikk et ølglass
fullt av det sterkeste. Han skulde kjenne litt i toppen julekvelden. Ingebjørg
og Andrine holdt sig til bispen.
- Er'n farlig denna, tru? Jeg
er redd jeg blir hugælen på ein hellig julekveld.
- Den kan du drikke trygt, Ingebjørg.
Og så får vi skåle med hverandre og ønske gledelig
jul. Skål - skål - - Skål, Martin - - -
De klinket og skålte.
Tea og Martin gikk rundt med litt
til hver. I konvolutter med påskrevet navn hadde faren lagt penger
til tjenerne. Moren gav nyttige ting som for klær, strømper,
hodetørklær. Andrine fikk litt til huset sitt. Småjentene
hadde laget pulsvanter, våtter, skjerf. Det var slik takking og glede,
og med hendene fulle av gaver og godteri drog de til jentekammerset med
hele rikdommen, og Martin gikk hjem tiI Nikkoline og vesle Didrik. Men
småjentene fløi mellem stue og jentekammers og tedde fram
det gilde de hadde fått. Tenk hver sin dukkevogn! Det de hadde ønsket
sig så lenge. Men det gikk som et stikk gjennem hjertet hennes Tea
når hun tenkte på å kostbar den var. Prislappen stod
bakpå. Men gleden var overveldende og feide all bekymring vekk -
gleden over å kunne dra dukkene ut i solskinnet, kringom i hagen
og ut i enga når den stod mett med prestekrager og blåklokker.
Kanskje helt opunder fjellet efter natt og dag, harelabb og jomfru Marias
gullsko. Det vesle moderhjertet banket ad fryd. Will hadde spendert spareskillingene
sine. Hvert øre hadde han kjøpt bort. Far kalte ham en ødeland
som aldri kunde holde på noe. Nei, da var Jon annet til kar. Han
hadde satt sine i banken, han, mens pengene på Wills sparebøsse
var forvandlet til tinnsoldater som Karlemann skulde eksersere med, Noas
ark full av alleslags dyr, som Martin fikk med hjem til Didrik. Maien blev
så sjeleglad for en nisse som spratt op av en eske, og Tea var lykkelig
over to gullfisker som svømte lik levende fisk når hun hadde
dem i vann og holdt en liten stålstang foran dem.
- Den Will, den Will, han er noe
for sig sjøl, sa Andrine. Hun fikk en hjørnehylle til å
sette en figur på, men figuren skulde hun få når han
blev rik.
Tante Letta hadde sendt op noen
gamle, fine kopper som stammet fra barndornshjemmet hennes. Men en kunde
aldri være trygg for å beholde dem. Når det led om lidt,
så hentet hun dem igjen.
- Vi setter dem pent bort, sa
fru Martens. De kan være lovt bort til sjømannsmisjon, til
madagasser, zulukaffer eller santaler. Slikt hadde hendt før.
Men det morsomste av alt hadde
far kjøpt med frå byen - "Her selges små billeder for
store barn" av Vinc. St. Lerche. Far sang eller leste eftersom det høvde:
Bake, bake; bake -
Bake kake søte!
Dyppe den i fløte.
Først i fløte,
og så i vann,
Så i sukker og så
i sand.
Siden kommer en gammel mann.
Han skal kaka prikke
Med en gyllen stikke.
- Og der står mor og baker
kringler til jul!
Barna skrek over sig av fryd.
- Ja, det gjør'a. Og der
er far - - -
- Du da! Karlemann sier det er
far! Han ligner mye mer Martin eller Tønnes tømmermann. Mens
de akkorderte om hvem den gamle mannen var, bladde far om og sang:
Nils Johansen,den gjeve guten
Han kyste jomfrua på
sjølve truten
Han kyst'a ‚engang, han kyst'a
to
Lel var den jomfrua like go
Lel var den jomfrua like go.
- Det er'n Leif, hvisket Will.
Tea gav ham en dunk i siden og
blev sprut rød. Ikke for det, hun hadde aldri kyst Leif. Men at
slikt stod trykt i billedbøker, syntes hun var rent ulikt, og at
faren sang om en gutt og ei jente som kyste hverandre. - De andre merket
ikke å skamfull hun blev; for de var optatt med de vakre, røde
rosene som slynget sig om navnet til Nils og veslejenta der strakte truten
fram, og mannen med narrelua i det venstre hjørne som pekte og lo
at dem.
- Ja det var et morsomt blad,
sa faren, og her kommer ett som heter Sakte vals:
Hvad siger Dem om livet mitt
-
Livet mitt, livet mitt?
Livet Deres er nok bra
Enn bena mine frøken
da?
Tralera, tralera, tralerara
- -
- Du så moro! Vet dere hvem
hun ligner? Frøken Mikkelsen, erklærte Maien. Så tynn
om livet som en sytråd og så krusete og fin. Hun kunde ikke
for sitt bare liv utstå Mikkelsa.
- Og han da - - Er'n ikke akkurat
lik kandidat Stensgaard i de stripete buksene og snibelflakene som vifter
omkring'n?
Joda, joda, Tea hadde rett.
- Neimen - har vi inte tante Letta
oppe i vinduet - - og nedenunder står Emanuelsen og synger for henner;
fant Jon ut.
- Ja visst er'e tante Letta med
den tynne halsen og den krokete ryggen. Å er'e han synger, far, ropte
Karlemann.
La dadle kvinnene hvo vil.
Foruten dem vi intet vare.
Jeg vil så lenge jeg
er til
Dem altid elske og forsvare.
- Men nå skal dere høre
en som synger på en annen måte. Den gamle ungkaren der med
flasker og glass foran sig og rød nese, han er ikke fullt så
glad i kvinnen. Han holder mer av flaska, han.
La dadle kvinnene hvo vi
jeg akter ei dem å forsvare.
Kun flasken holder jeg mig
til
Den frir mig ut av elskovs
fare.
Hvert nytt blad holdt dem i spenning.
Og nu leste de i kor: Hr. D-i-l-t - - Å - Ola Dilt, ropte de. En
gammel kjenning. Han står på den ene vektskåla og ei
spekesild ligger på den andre. Så tynn er'n, geft! De sang
i høieste diskant.
Ola Dilt, Ola Dalt
Ola Spekesild og salt
Ola mæ-hæ-hæ
-
Næste bladet syntes faren var det beste av dem alle. Det
var sjøen må vite, som han holdt så mye av. En losbåt
med rød stripe på storseilet, og fyrtårnet langt ute.
På en bergknatt stod losen og sønn hans og kikket på
sola som var blitt til en smørbli jente og månen til en alvorlig
betenkt mann, og så sang han:
Ser du sola, min Ola
Ser du månen, min Per?
Ser du vinden blir nora
Se, nå får vi godt
ver.
- Og nå tenker jeg det kan være tid å komme
i seng, eller å sier du, mor?
Moren tok til å sette på
brettet glasser og fat. Hun syntes nok det skulde smake å komme til
ro, og barna var sikkert trette.
- Nei, nei, nei! En til far! Bare
en eneste till Han tittet under bladet.
- Ho - det blir nok sengedansen
som kommer nå, og den kjenner dere alle sammen fra før.
Det var
Kjerringa med staven
Høgt op i Hakedalen
Aatte potter rømme
Fire merker smør - -
-
Ordene blev borte. Sangen og dansen
fortsatte gjennem kjøkken og ganger, inn på jenteværelset
og fikk med Ingebjørg og Andrine; op trappen, over loftet. Det endte
på kammerset, der Jon Blund ventet dem med en sund og vederkvegende
søvn.
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside | Neste
>
|