Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >
 

JULEKVELDEN

       Menneskene hadde fått sitt. Nu var det dyras tur. Martin satte op kornband for himmelens fugl og stelte godt med hesten. I fjøs og låve hadde Ingebjørg sopt. Der var fint som i en dansesal. I hver bås var strødd rikelig med sagmugg. Hun hadde lagt av det mjukeste og beste høiet i krybbene, og kua knaslet og åt i lyset fra løkta på fjøsveggen. Ingebjørg gikk siste vendingen til fjøset denne julekvelden. Hun hadde stukket noe innunder forklæet sitt som ingen måtte se. I den andre hånd hadde hun en lysprås som kastet gullskimmer over nysnøen. Småjentene fulgte i fotefaret hennes med hendene inn under strikktørklæet, småhutrende i kulden. Og til slutt kom pus med halen i været og satte labben så forsiktig og lett, at det var bare så vidt at han kom nær snøen.
       Ingebjørg rev fjøsdøra op. Eimen av gjødsel og dyrevarme strømmet imot dem. Kuene snudde hodene og tok til å mute og rope - Ingebjørg - Ingebjørg! - Sannelig roper de ikke navnet ditt, sa Maien.
       - Søta, søta - å stakkarene! - Forunderlig med de dyra, slik forstand som er nedlagt i dem. Sjå dem snur sig etter mig. Dyra er oppriktige venner. Ingen så trufaste som dem. Ingebjørg godsnakket med hver og en og delte kornband mellem dem.
       - Hær har'u julæftæsbanne ditt, å nå behøver'u itte væræ rædd før trøllkjæringæ - - -
       Slik høgtid som det var i fjøset, og så lugnt og varmt. Småjentene gikk op i båsen til Kranselin og Stjerne. Det var kuene deres. Silkemjuke var  de i holdet, og barna la hodene inn til den varme dyrekroppen. Bedre venner kunde de ikke få og tryggere var det ingenstad i verda, sa Ingebjørg. Sjå på Mollik! Hu er sjalu.
       Ingebjørg klødde henne framme i kronen, og Mollik fynte sig innat henne.
       - Og så Gullros, takkarn, har jeg itte tala ved dig da - fineste kua ska bli når du får børi en kalv tel.
       - Mø - mø, sa det borte i bingen.
       - Vil 'n danse kanskje? Ingebjørg tralla, og kalven dansa. Kuene lydde og knuspet havre. Det falt et gyllenrødt skinn over kuryggene. Ellers var det dunkelt. I krokene var det stummende mørkt. Ingebjørg satte fra sig grautbollen. Om den måtte småjentene ikke si et eneste ord. Hun fulgte skikken fra gomor, der hun var opalen. Hver julekveld hadde hun satt ut mat til nissen og svidd kuene i krona med julelyset, og alltid hadde hun hatt løkke med dyra. En får det nok att, sa gomor. Ingebjørg hektet løkta fra spikeren, bad dyra vel lever lokket katten med sig og låste fjøsdøra.
       På kjøkkenet stod jomfru Anne rød og varm, blankskurt som en nypussa kobberkjel med skinnende hvitt forklæ og rørte i risengrøten som pjutret og boblet.
       Martens var kommet hjem fra kontoret. Brysk og morsk travet han kjøkkenet rundt. Julekvelden var verste dagen i året, sa han. Bare utgifter. Hadde han gjort annet hele dagen og dagene forut enn å telle ut penger. Godt at kvelden snart var over. Han sukket så tungt, at det gikk gjennem marg og bein på Tea. Og dette var julekvelden som hun hadde gledd sig slik til. Nei, da var det bedre i fjøset. Hun kunde gjerne lagt sig med Kranselin om kvelden. Hun hadde så visst hverken stanget eller skubbet henne vekk. Nu skjønte hun hvorfor frelseren var født i en stall. Fjøs og stall, det kom nå ut på ett. Like fredlig var det i dem begge. Det var ikke glass i herberget stod det i bibelen. Kan så være at der var mange folk. Men fremfor alt var der ufred og spektakkel. Det høvde ikke for frelseren å bli født i et herberge. Hos okse og asen var det helg og høgtid. En krybbe med mjukt høi var vel så god som noen seng. Ikke var, rike folk lykkelige, det hun kunde skjønne. Ikke var det godt å være utfattig heller som alle de stakkars krokene der kom til Berg straks før jul. Men Ingebjørg og Andrine var fornøgde støtt. Jeg har så mye å takke Vårherre for til kor dag, sa Ingebjørg. Aldri hadde hun hørt far eller mor nevne noe slikt. Ikke var de glade heller, men trette og slitne. Doktor Koll hadde nok rett når han sa at folk
maser sig ihjel. Hun skyntet sig ut av kjøkkenet og inn til moren som holdt på å duke bordet og sette fram glass og alt som godt var til høgtidskvelden. Best å holds sig unda kjøkkenet når  Martens regjerte. Den som greide ham best var jomfru Anne.
       Er vannet kokende - Anne?
       - Nettop opkokt - -
       - Og sukkeret?
       Jomfru Anne føk efter sukkerskuffen til konsulen og satte den på kjøkkenbenken rett for nesen hans. Hun hadde alt på rede hånd. Lenge før jul kom de store sukkertoppene til gårds som hun hugg og klipte op i småbiter til kaffesukker eller slo sund med en klubbe og støtte klumpene i marmormorteren til fineste strøsukker. Konsulen tok den vesle lyspråsen og nøklen til vinkjelleren - det eneste sted i hele huset han hadde for sig sjøl, sa han. Ellers kom de kvinnfolka overalt. Men i vinkjelleren kom ikke frua engang. Der hang kingelveven fra tak til gulv, og vevkjerringa fikk spinne nettet sitt mellem hyllene. Støvet lå i tykke lag på smale og smekre som på korte og, tykke flasker. Det glimtet i rubinrøde, sinobergrønne, sølvhvite og messinggule kapsler. Nederst til høire lå en rekke tunge og trinne madamer med gullhetter, omviklet med ståltråd. Dem hadde han ikke bruk for idag. Han holdt lyset bortat og leste på merkene - et par flasker rhinskvin, noen røde Bordeaux, en flaske armanjakk - den gav finere smak enn konjakk i punsjen. Skulde det være riktig fint, brukte man å tilsette champagne. En festlig drikk når den var iskold. Men farlig. Høvde ikke til julekvelden.
       Martens dvelte gjerne lenger enn nødvendig i sitt lønnkammer og gjenså med glade de gode merker. Ekte saker. Kjøpt gjennem solids Kristianiafirmaer eller hjemkommet med skibene. Sherry, portvin og malaga lå enda på ankerer siden i høst og skulde tappes i romhelga. Det luktet av vin og mugge fra halmen i hyllene. Litt ny, frisk halm - - ja - ja - ja, sa'n. Han gikk og  småhumret og gledet sig til å to en dag fri og rydde op i lønnkammeret sitt, her han regjerte       uinnskrenket. Så tok han flaskekurven og stampet op kjellertrappen.
       På kjøkkenet kom det febrilske og utålmodige over ham igjen.
       - Hvor er øsa? Har'u tatt fra mig punsjemugga, Anne? Aldri får jag ha no i fred.
       Det står like foran konsulen på disken alt samma.
       - Så - så - humret han. Det begynte likesom å lage sig nu.
       Punsjen og bispen var noe med det viktigste av all kokekunst. Da måtte det være musestilt på kjøkkenet og alle som kunde, holdt sig unda. Jomfru Anne måtte bli kvar hos den pjutrende grautgryta.
       - Smak, Anne! Er'n som ellers? Litt sterk kanskje ---
       Den er rektig fin, syns jeg. Kanskje en tanke sterkære enn forrige jul.. Jeg trur jeg tålte inte mye av'n før jeg blei full.
       Om julekvelden skulde det være varm punsj og varm bisp. Men der blev alltid brygget så mye at de hadde til koldt. Punsjen og bispen blev bedre og bedre jo lenger det led. Det iltre humøret gikk litt efter litt av konsulen, eftersom han kom til ro i Langstuen, der lys var tendt i hver en krok. Det duftet av rosenblader. Det durte i ovnen, og julebordet stod dekket. Den gylne fattigmann lå i store, veimente flak, vablete og pløsne. Glassene var iskjenkt den gullgule og den røde drikk. Martin fikk et ølglass fullt av det sterkeste. Han skulde kjenne litt i toppen julekvelden. Ingebjørg og Andrine holdt sig til bispen.
       - Er'n farlig denna, tru? Jeg er redd jeg blir hugælen på ein hellig julekveld.
       - Den kan du drikke trygt, Ingebjørg. Og så får vi skåle med hverandre og ønske gledelig jul. Skål - skål - - Skål, Martin - - -
       De klinket og skålte.
       Tea og Martin gikk rundt med litt til hver. I konvolutter med påskrevet navn hadde faren lagt penger til tjenerne. Moren gav nyttige ting som for klær, strømper, hodetørklær. Andrine fikk litt til huset sitt. Småjentene hadde laget pulsvanter, våtter, skjerf. Det var slik takking og glede, og med hendene fulle av gaver og godteri drog de til jentekammerset med hele rikdommen, og Martin gikk hjem tiI Nikkoline og vesle Didrik. Men småjentene fløi mellem stue og jentekammers og tedde fram det gilde de hadde fått. Tenk hver sin dukkevogn! Det de hadde ønsket sig så lenge. Men det gikk som et stikk gjennem hjertet hennes Tea når hun tenkte på å kostbar den var. Prislappen stod bakpå. Men gleden var overveldende og feide all bekymring vekk - gleden over å kunne dra dukkene ut i solskinnet, kringom i hagen og ut i enga når den stod mett med prestekrager og blåklokker. Kanskje helt opunder fjellet efter natt og dag, harelabb og jomfru Marias gullsko. Det vesle moderhjertet banket ad fryd. Will hadde spendert spareskillingene sine. Hvert øre hadde han kjøpt bort. Far kalte ham en ødeland som aldri kunde holde på noe. Nei, da var Jon annet til kar. Han hadde satt sine i banken, han, mens pengene på Wills sparebøsse var forvandlet til tinnsoldater som Karlemann skulde eksersere med, Noas ark full av alleslags dyr, som Martin fikk med hjem til Didrik. Maien blev så sjeleglad for en nisse som spratt op av en eske, og Tea var lykkelig over to gullfisker som svømte lik levende fisk når hun hadde dem i vann og holdt en liten stålstang foran dem.
       - Den Will, den Will, han er noe for sig sjøl, sa Andrine. Hun fikk en hjørnehylle til å sette en figur på, men figuren skulde hun få når han blev rik.
       Tante Letta hadde sendt op noen gamle, fine kopper som stammet fra barndornshjemmet hennes. Men en kunde aldri være trygg for å beholde dem. Når det led om lidt, så hentet hun dem igjen. 
       - Vi setter dem pent bort, sa fru Martens. De kan være lovt bort til sjømannsmisjon, til madagasser, zulukaffer eller santaler. Slikt hadde hendt før.
       Men det morsomste av alt hadde far kjøpt med frå byen - "Her selges små billeder for store barn" av Vinc. St. Lerche. Far sang eller leste eftersom det høvde:

       Bake, bake; bake -
       Bake kake søte!
       Dyppe den i fløte.
       Først i fløte, og så i vann,
       Så i sukker og så i sand.
       Siden kommer en gammel mann.
       Han skal kaka prikke
       Med en gyllen stikke.

       - Og der står mor og baker kringler til jul!
       Barna skrek over sig av fryd.
       - Ja, det gjør'a. Og der er far - - -
       - Du da! Karlemann sier det er far! Han ligner mye mer Martin eller Tønnes tømmermann. Mens de akkorderte om hvem den gamle mannen var, bladde far om og sang:

       Nils Johansen,den gjeve guten
       Han kyste jomfrua på sjølve truten
       Han kyst'a ‚engang, han kyst'a to
       Lel var den jomfrua like go
       Lel var den jomfrua like go.

       - Det er'n Leif, hvisket Will.
       Tea gav ham en dunk i siden og blev sprut rød. Ikke for det, hun hadde aldri kyst Leif. Men at slikt stod trykt i billedbøker, syntes hun var rent ulikt, og at faren sang om en gutt og ei jente som kyste hverandre. - De andre merket ikke å skamfull hun blev; for de var optatt med de vakre, røde rosene som slynget sig om navnet til Nils og veslejenta der strakte truten fram, og mannen med narrelua i det venstre hjørne som pekte og lo at dem.
       - Ja det var et morsomt blad, sa faren, og her kommer ett som heter Sakte vals:

       Hvad siger Dem om livet mitt -
       Livet mitt, livet mitt?
       Livet Deres er nok bra
       Enn bena mine frøken da?
       Tralera, tralera, tralerara - -

       - Du så moro! Vet dere hvem hun ligner? Frøken Mikkelsen, erklærte Maien. Så tynn om livet som en sytråd og så krusete og fin. Hun kunde ikke for sitt bare liv utstå Mikkelsa.
       - Og han da - - Er'n ikke akkurat lik kandidat Stensgaard i de stripete buksene og snibelflakene som vifter omkring'n?
       Joda, joda, Tea hadde rett.
       - Neimen - har vi inte tante Letta oppe i vinduet - - og nedenunder står Emanuelsen og synger for henner; fant Jon ut.
       - Ja visst er'e tante Letta med den tynne halsen og den krokete ryggen. Å er'e han synger, far, ropte Karlemann.

       La dadle kvinnene hvo vil.
       Foruten dem vi intet vare.
       Jeg vil så lenge jeg er til
       Dem altid elske og forsvare.

       - Men nå skal dere høre en som synger på en annen måte. Den gamle ungkaren der med flasker og glass foran sig og rød nese, han er ikke fullt så glad i kvinnen. Han holder mer av flaska, han.

       La dadle kvinnene hvo vi
       jeg akter ei dem å forsvare.
       Kun flasken holder jeg mig til
       Den frir mig ut av elskovs fare.

       Hvert nytt blad holdt dem i spenning. Og nu leste de i kor: Hr. D-i-l-t - - Å - Ola Dilt, ropte de. En gammel kjenning. Han står på den ene vektskåla og ei spekesild ligger på den andre. Så tynn er'n, geft! De sang i høieste diskant.

       Ola Dilt, Ola Dalt
       Ola Spekesild og salt
       Ola mæ-hæ-hæ -

 Næste bladet syntes faren var det beste av dem alle. Det var sjøen må vite, som han holdt så mye av. En losbåt med rød stripe på storseilet, og fyrtårnet langt ute. På en bergknatt stod losen og sønn hans og kikket på sola som var blitt til en smørbli jente og månen til en alvorlig betenkt  mann, og så sang han:

       Ser du sola, min Ola
       Ser du månen, min Per?
       Ser du vinden blir nora
       Se, nå får vi godt ver.

 - Og nå tenker jeg det kan være tid å komme i seng, eller å sier du, mor?
       Moren tok til å sette på brettet glasser og fat. Hun syntes nok det skulde smake å komme til ro, og barna var sikkert trette.
       - Nei, nei, nei! En til far! Bare en eneste till Han tittet under bladet.
       - Ho - det blir nok sengedansen som kommer nå, og den kjenner dere alle sammen fra før.  Det var

       Kjerringa med staven
       Høgt op i Hakedalen
       Aatte potter rømme
       Fire merker smør - - -

       Ordene blev borte. Sangen og dansen fortsatte gjennem kjøkken og ganger, inn på jenteværelset og fikk med Ingebjørg og Andrine; op trappen, over loftet. Det endte på kammerset, der Jon Blund ventet dem med en sund og vederkvegende søvn.
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside | Neste >