|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold,
2000.
Gå til: < Forrige
| Forside | Neste
>
FATTIGFOLK OG ANDRE KOMMER TILGÅRDS
Småjentene og Karlemann kortet
de siste dagene før jul ved å gå rundt i gangene med
kulørte papirlenker, julestjerner og annen julestas som Andrine
hadde hjulpet til å klippe, og sang julesangene hun hadde lært
dem. - Jeg er så glad hver julekveld, Glade jul, hellige jul, Deilig
er den himmel blå, O stjerne hav takk, vår ledende venn imellem
de villsomme veier. Gjennem en tåke av kakebakst, storvask og storrengjøring
skinte julestjernen ned til dem med gylne løfter. Julen vender alltid
tilbake like ung, like ny, med sitt lyse, glade barneansikt. O jul med
din glede og barnlige lyst, vi ønsker dig alle velkommen, sang de
tynne, skingre barnestemmene. Den gjør sinnet mykt og hjertet åpent
for andres nød og sorger. Derfor hørte det julen til å
dele med den store skare mennesker som gikk betlerstien i de dager og var
henvist til andres barmhjertighet.
Opover alleen kom flokker av fattige
og forkomne mennesker i forunderlig sammenbragte klæsplagg
- for trange, for vide, for lange eller for korte skjørter. Luvslitte,
fillete, frynsete bukser og frakker, bøtt med alle stags ulike lapper.
Mennene bar de besynderligste hatter fra lengst forgangne tider og moter
- grønne og skimlete av elde. Kvinnene hadde for det meste hodet
innballet i tørklær eller kapotter og kyser som hadde en flott
fortid kunde man se på restene av silke og fløiel. En forunderlig
draktparade. Man kunde tro det var et optog eller en maskerade.
Verst var det med skoene. Isvannet
sulket og rant ut og inn. Snø tinte og flømte utover kjøkkengulvet.
Med klærne fulgte en ram dunst av skittent tøi og urenslighet.
Fra fotsålen til issen var de preget av usselt stell, av sult og
lidelser. Det gikk utover øinene først og fremst. De var
røde og rennende. Munnen hadde gjerne noen mimrende, forunderlige
trekninger, og hendene til Milla Engelskmann dirret og skalv, så
kaffen i spilkummen skvulpet over.
Stakkars Milla! Mannen hennes
banket henne som tørt brød når han var full. Han gikk
for å være engelsk skjønt han var sikkert norsk nok.
Slem var han som arvesynda.
- Å vilde du gifte dig etter,
Milla, sa jomfru Anne. Stygge mann med det lurvete, raude skjegge - - -
- Det er jo slik bestemt fra verdens
skapelse, svarte Milla saktmodig, at vi skal leva par som par, og det har
itte andre fridd tel mig enn denna styggen. Det var noe inderlig fromt
og godt ved Milla, og ingen var så takknemlig for det hun fikk heller.
Fru Martens hadde lagt alt ferdig
som hver og en skulde ha. Det lå i orden på matboden - et rundt
brød med et kors på midten med henblikk på sofa og Jesus
Krist, en pose gryn og en pose mel, et fleskestykke og et lys, på
det at jula skulde vorde lys for dem også. Når Milla Engelskmann
hadde mottatt de milde gaver med takk og tusen velsignelser, reiste hun
sig fra benken og sang med en tynn, sprukken tone og underlige trimulanter.
Min Gud jeg prise vil med flid,
ti han mot mig er såre
blid,
han er min fader
som mig aldri forlader
men trolig står mig bi.
Han haven af stor nåde
i denne natt fra våde
og fra alt ondt forsvaret
og faderlig bevaret
mig som sin øiesten.
Så ulik var Milla kameraten
sin, Lisa Matsekk, som puttet alt hun fikk i en sekk - ull og mjøl
i en pose. Hun var sur og mutt med øier og nese som rant. Hun gikk
tvekrokete og støtte sig på en stokk. Småjentene var
grulig redd henne. Folk sa at hun stappet unger i sekken og solgte dem
til tryntyrken.
Berte Vestlending gikk med kyse
og tullmut langt ut på sommeren og hadde humør for dem alle
sammen. Hun hadde alltid mye å fortelle - sant eller løgn
- like kjærkomment var det.
- Gudag -- gudag, har jeg tenkt,
de -- sa hun - og en staslig gumorn med frønser på!
Det blev moro på kjøkkenet
når hun kom. Munnen gikk på henne som en pepperkvern med sladden
og slarv. Engang blev hun dømt til å betale 3 mark for munnen
sin.
- Men så vil jeg åsså
ha rett til å si det som sant er og inte ljuge, sa Berte. Da rant
det av kjeften hennes som erter tor en sekk.
- Stopp, stopp, Berte, sa politimesteren.
Nå blir det 3 mark til, om du ikke holder op! Det var best å
holde sig inne med a'Berte både for herskap og tjener og stikke bra
med mat i sekken hennes. Ingen visste hvad hun kunde komme til å
slarve om.
- Har jomfrua noe lapskaus til
mig idag - hvisket Marte Mo med en hås stemme. Og falt det sig så
heldig at jomfrua hadde noe stående, så la Marte lapskausen
mellem to flatbrødstykker inn på barmen. Lapskaus var det
beste hun visste.
- Nå holder'n sig heit,
mor - sa Marte.
"Marte Mo lappa sine gamle sko"
- sang de efter henne, ungeflokken. Ola Blinks var kavaleren hennes. Han
fikk også en strofe efter sig -
- Ola dilt - Ola dalt - Ola spekesild
og salt
-Ola mæ,hæ,hæ--
Han blev aldri sint. Fikk han
noe, sa han alltid - jeg er tusen takk så artig, bukket dypt og lukket
kjøkkendøra langsomt og forsiktig efter sig, alt med han
mumlet de underligste talemåter.
- Gud velsigne den som kommer
til snilde folk. Takk, tusen takk - det var sjeli gødt det du la
i sekken min, mor. - Han kalte sig Ola ekspress, for han gikk gård
imellem med bud og tjente noen ører. Han var på en måte
som en slugs telefon for sin tid.
- Gå på bua efter
en porsjon, du Tea - kunde moren si. Og de rendte avgårde med slik
glede både hun og Maien. Men når Anne med kulen kom - hun hadde
en gevekst på halsen - da fløi de sta og gjømte sig.
Ikke for det, Anne gjorde aldri en katt fortred, hun var snarere et fint
og godt menneske som livet hadde fart ilde med. Og kulen skjønte
hun så vel var et slugs barneskremme.
- Er'i redd mig, bån, sa
Anne sørgmodig. Å nei, å nei, så vakre småjinter
som frua har. Gud bevare dem for alt som er vondt og vilt og stygt og ildt.
Så bredte hun ut det blommete hutørklæ sitt og la ihopes
brød og flesk og alt som tilhørte, takket og ønsket
gledelig fest.
Det fulgte alltid noe godt med
Anne, og barna lærte å holde av henne. Anderledes med a'Marte
Ula. Henne var de styggelig redd både voksne og barn. Hun kunde sette
vondt på folk og fe, sa de. Slik støkk som det stod av henne
efter at mannen hadde hengt sig i omhengssenga. Emanuelsen og Kal på
brygga skar ham ned, og tydelig satt det inte ei gnistrænde, svart
katte med øier som ildmørje og glante på vårs,
sa'n Kal. Det var vel den vonde sjøl som henta sjela hasses.
Fæle folk var både
mann og kjerring, men verst a'Marte. Det var bare Ingebjørg budeie
som vågde å si nei til henne. Som den gangen hun tagg om "nysila
mjølk". Men om kvelden var det ikke en dråpe i kua. Marte
hadde vært ute med trolldomskunstene sine. En stund efter kom hun
til Berg, akkurat som Ingebjørg holdt på med storvask, og
ikke hadde stunder til å varte henne op. Og da hun ilsk og sinna
snudde ryggen til, sendte Ingebjørg en vassakvett efter henne.
- Den ske du ha att, sa det stygge
trolle. Ingebjørg blev stiv i armen samme dagen, hun, og måtte
til jordmor Kristensen og koppe sig.
- Fælt, svart trollblod
hadde jeg fått i skrotten, sa Ingebjørg, men det letna etter
koppinga.
Aldri det var snakk om å
få noe på a'Marte Ula så innful og lønsk som hun
var. Men at hun drev med svartekunster, tvilte ingen på, og det var
dem som trodde at hun for til Bloksberg på en lime også.
En som vanket på veien nedenfor
Berg - alltid full som ei alke innunder jul, lang og tynn slingret
han fra den ene kanten av veien til den andre - det var Tipptappen. Han
het egentlig Mathias. Når ungeflokken hadde utslynget de forsmedelige
skjellsord - tipptapp, tipptapp - tipper du mig, så tapper jeg dig
- tipp tapp, tipp tape, så svarte han igjen - å det kan væræ
jitat, jitat og hytta med stokken. Men da fløi ungene som det skulde
gjelde livet, og gjømte sig i Bergsbakken. Mathias efter. Mathias
tipptapp var langtfra farlig. Det var ikke mange så fredsommelige
som Tipptappen, og dum var han heller ikke. Da prosten vilde omvende ham
fra drukkenskapens last og minnet ham om det bibelens ord som sier, at
drankere ikke skal arve Guds rike, så hadde Mathias svar på
rede hånd -
- Jeg trur fråtsere går
føre, prost!
Statt og kona hans kom gjerne
sist på dagen efter å ha fart byen rundt. De tok gjerne Berg
på hjemveien eftersom de bodde på de kanter. Han var en avdanket
skolemester og hadde krav på finere traktering. Foruten det som andre
fikk, skulde de ha et stort glass brennevin i sammen.
- Først tar jeg en svelg,
så du, min brave hustru. Hun nippet bare så vidt til glasset.
- Så jeg, og så får vi like meget.
Derefter forlot de huset med mangfoldige
takksigelser og gode ønsker. Må jeg trykke jomfruens hånd,
sa han, og ønske henne en ny kjærest på det nye år,
hvis hun da ikke vil beholde sin gamle. Og om jomfru Anne ikke brydde sig
stort om slike besøk, så blev hun bløtgjort av skolemesterens
talemåter som stadig blev avbrutt av et hikk.
- Tusen takk fra min kone - hikk
- mig for hvad vi har - hikk - fått i påsa og sekk - hikk -
av mat og drekk - hikk.
- Så er vi da Gud skje lov
ferdig med det træle, sa jomfru Anne og pustet lettet, når
Statt og Statta arm i arm, like fulle og i strålende humør
vandret hjemover. Men hun hadde glemt at det enda gjenstod et besøk
- gamle Heftye med lirekassa. Han kom så sikkert som sjølve
julekvelden. Ja om det snødde trollkjerringer, om det føkte
og blåste - Heftye stod i snøhaugen og spilte til sin avdøde
kones - enkemadame Myhres pris:
Jeg elsket madame Myhre,
og madame Myhre elsket mig
pu-pu-pu -
Lirekassen hans manglet tone og
uttrykk for Heftyes brennende kjærlighet til enken. Men barna hjalp
til å blåse - pu-pu-pu -
Heftye var av storfolk. Han hadde
en fin og galant opførsel, men hadde vært ute for et uhell
i ungdommen, og det var kommet noe i ulage i øverste etasje. Slektningene
hadde hjulpet ham til lirekasse, og med den opholdt han livet og bante
sig vei til barnehjertet. Ungeflokken fulgte ham fra gård til gård,
og på Berg drog Karlemann ham inn i kjøkkenet. Fikk ikke hjelpe
om jomfru Anne blev aldri så sinna. Han måtte ha traktering
fremfor noen. Det var ikke jul minders.
Det var ikke bare hele reia av
fattigfolk som skulde motta gaver og skjenk i den glade juletid, men en
del mennesker som ernærte sig og sine ved tilfeldig jobb - bar kjøtt
fra torvet og fisk fra bryggene, slike som Fiskesuppa, Skrubben og Kjeppen.
De holdt humøret oppe med en drink på bolaget, og innunder
jul blev de dessuten traktert i husene.
Det var hålke i Bergsbakken
da Ola Kjepp og Anders Skrubb traff hverandre. De gikk ærend for
konsulen.
- En kunde trenge kjepp nå
- hi.hi.hi - lo Skrubben.
- Ja, for ellers kunde en dette
å skrubbe sig - ho-ho-ho, sa Kjeppen, og så lo de så
inderlig godt isammen.
Men de som hadde gjort sig særskilt
fortjent til å bli erindret julekvelden, var post og telegrafbud
og vekterne. De møtte op hos Martens på kontoret. De første
hadde jo bragt nyheter året rundt - gode og vonde - og vekterne
hadde våket over byens fred. Når borgerne hørte
piggstokken stange mot brostenene, kunde de snu sig om på andre siden
og sove trygt videre. Men vekterne var ikke mer enn mennesker, de heller,
de kunde fanges inn i søvnens armer de som andre. Helst under jul
når
de gikk fra hus til hus, og snilde folk gav dem et glass mer enn de tålte.
Således gikk det til at Per vekter sovnet inn i Hovbrennerkjelleren.
Just hin kvelden vilde uløkka at politimesteren med et par kamerater
hadde smakt på julebrennevinet hos onkel Thorvald og snublet i stokken
hans Per.
- Hei, Per - klokka er slagen
2 - - syng ut gutt!
- Å Herre Gud - er'e mestern
sjøl - - jeg skal si Dere, mester - jeg var jussom så tong
i hue, og så sette jeg mig ner og så - - -
- Vi snakker ikke om det, Per,
men du skal synge den gamle vektersangen for oss; og så er alt op
og avgjort.
Politimesteren var i humør.
Julebrennevinet til onkel Thorvald hadde smakt ham likeså godt som
drammen hadde smakt Per.
Per stilte sig i positur. Han
manglet bare morgenstjernen - den store messingkulen med piggene på
toppen som hørte svunnen tid til. Og så sang han:
- Ho vekter i, ho - - Våresis
klokke er slagen 2 - ikk - 2! Her er så kaldt i gata, atte vektærn
lier trang - ikk - trang. Her går så mang ei jente som gjerne
vil ha en mann. Befaler eder i herrens fred. Vokter lys og ild - værer
klok og snild - - Våresis klokke er slagen 2 - - ikk - 2.
- Godt - Per - godt - men hvordan
er det det står i det gamle reglemente - det gjelder forresten den
dag idag - - husker du det - Per?
- Jo mester - det er no jeg aldri
glømmer. Per ramset op uten "hikk og ikk". Det gikk som av sig sjøl.
- Det er vårs vektere tilholdt
å bruke all årvåkenhet og opmerksomhet så vel med
ild som med tyver og mistenkelige personer samt alt hvad der hører
til orden og kan tjene til sikkerhet for innvånerne hvilket best
skjer når vekterne patruljerer i gata hver i sitt distrikt. De har
å ringe i kjerka klokka 9 aften, og 4 morgen og gjøre rop
hver i sitt distrikt hver fulle klokketime mellem 10 og 4. Ho - vekter
ho. Våris klokke er slagen 2 - 3 - hikk! Lovet være Gud, vår
Herre. Hans navn skje lov, pris og ære. Vinden er nord nordost. Eller
som Krestoffer vekter sa - når han hadde litt på - vinden er
- - la mig se vinden er op og ner - -
- Bra Per. Bra - - Politimesteren
klappet Per vekter på skulderen. Du kan reglemente ditt, hører
jeg. Det er det det kommer an på, ser'u. Og Per hadde absolusjon
for alle synder.
Men gamle mor Hovbrender hadde
våknet og lurt på å det kom sig av at Per hadde tatt
til med det gamle ropet fra fordums lager. Hun visste ikke enten hun hadde
drømt eller hoss det hadde sig - - -
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside | Neste
>
|