|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold,
2000.
Gå til: < Forrige
| Forside | Neste
>
FAMILIEMIDDAG
Første juledag var det familiemiddag
på Berg. Tantemiddag kalte Martens det, for det var mest av det slaget.
- Fru Feller kommer ikke, sa fru
Martens til Andrine, som holdt på å dekke bordet, og Tea hjalp
til.
- Har frua fått atterbud?
Hu er sjuk kan hende - -
- Kommer ikke tante Kristine?
Ikke Nanna heller?
- Nei, Nanna ville være
hjemme hos moren.
- Isj, så leit! De snilleste
menneskene kommer ikke, sutret Tea.
- Når en ikke føler
sig bra, er det ikke moro å gå bort, barnet mitt.
- Hu så inte mye fresk ut,
fru Feller, denti hu var her straks føre jul. Å er'e det mankerer'a,
tru?
Andrine hadde sine tanker mens
hun tok glasssene ut av skapet og satte dem på bordet.
- Bare det ikke er no alvorlig,
sa Tea, for hvem gudmor var som et høiere vesen, - en av de gode
feer fra eventyrets verden - en der hørte mer til i himmelen enn
på jorden. De dypblå øinene, pannen som hvelvet sig
så vakkert under det brune, bølgete hår, den like nesen,
og den fine munnlinjen - jo, hun var en skjønnhet av de sjeldne,
og dertil så eiegod. Ingen under at det var mange om budet
der, og han som fikk henne, skulde aldri hatt henne. Datteren som var nyss
konfirmert, var ikke den skjønnhet som moren, men hun hadde en ynde
og charme som bedåret alle.
- Hun kommer vel, hun, Begredelsernes
bok, sa Jon, som gikk gjennem spisestuen i det samme.
- Fy, Jon, du skal ikke snakke
sånn om tante Julie, stakkar!
- Hvorfor skal'a sutre og gråte
bestandig da? Jeg trur sikkert hu blauter ut et dusin lommetørklær
om dagen. Øinene hennes må sitte på et utrolig vått
sted, slik som det renner tor dem støtt.
- Jeg skal si dig en ting, jeg,
Jon - både du og de andre skal være riktig snille mot tante
Julie; for hun har det ikke godt, skjønner du. Der kom tårer
i morens øine. Og Jon skyndte sig ut.
- Han skal vel her, onkel "Vortt"
åsså da, spurte Tea. De kalte mannen til tante Julie, som egentlig
het Markus, for onkel "Vortt", for han spurte alltid om de hadde "vortt"
der og der. Det var et uttrykk barna ikke var vant med. Han var forresten
svart og mørk å se på, riktig en busemann, syntes Tea.
Hun var glad at ikke faren hennes så slik ut. Men selvfølgelig
var onkel Markus og tante Julie selvskrevne i familielag. Gjestene
tok til å komme. Tante Letta var i sort silke fra attenhundreogdenti.
Hun gav Tea en eske fra søster Kristine.
- Å nei, å nei - et
kors? "Fra gudmor til hennes kjære guddatter," stod det. Korset var
av sort, blank onyks med en blomst av gull i midten, og i blomsten en ørliten,
ekte perle. Tea følte at dette smykke hadde sitt store verd. Ikke
bare fordi det var en vakker prydelse. Tante Kristine hadde lagt no mer
i gaven.
- Se, mor, å jeg har fått!
- Der har du et vakkert minne
om gudmor din, Tea. Hun mener vel at alle har et kors å bære,
men med kjærlighet overvinnes alt. Derfor klynger rosen sig inn til
hjertet av korset - -
- Og så perlen, mor? De
blanke, brune øinene ventet i spenning på hvad perlen skulde
bety.
--Den ligger som en liten blank
tåre mellem rosenbladene. Duggdråpen i rosen har du sikkert
lagt merke til mangen gang.
-Korset skal jeg gjømme
så lenge jeg lever, mor. Hun sprang trappen op til kammerset så
lett og lykkelig, trakk kommodeskuffen ut og la esken sammen med hemmeligheten,
den ingen i verden hadde sett, ikke engang Andrine --en brevlapp fra Leif
med et hjerte og en pil, og under var skrevet med så godt som trykte
bokstaver - "Du er den peneste i hele jenteflokken."
Da hun kom ned trappen, stod tante
Cecilie og tok kappen med de sirlig, sammenlagte silkebånd forsiktig
op av kappekurven. De krusete strimler tålte ingen rystelse.
- Goddag, barnet mitt. Gledelig
jul! De skjelvende hender tok om Teas hode og trykket det inn til
sitt furete kinn.
- Gud velsigne dig, Vesle-Tea!
Og så må jeg få lov å stjele et kyss på den
glatte pannen din - sånn - du vesle, rare Tea. Hun lo friskt
og ungpikeaktig. Der satt en romantisk, svermelysten sjel i gamle Cecilia.
I 20 år var hun forlovet. Utstyret lå ferdig. Bryllupsdagen
fastsatt. Så fant kjæresten ut at det var best de levde hver
for sig. Kanskje hadde han rett. Glansen kunde gå av deres ungdoms
kjærlighet. Forgyllingen slites når de giftet sig. Begge blev
gamle folk - op i de åtti. Der kom en sjelden gang et brev
til jomfru Cecilia. Men aldri hun nevnte at det var fra ham. Når
der blev talt om kjærlighet, sa hun alltid at det var en blomst man
måtte behandle med varsomhet, og skulde man holde den ved like,
vilde der særskilte gaver til, som det ikke var alle forundt å
eie. Og da gjorde man best i å leve hver for sig. Hun snurpet munnen,
slo kappebåndene tilside og follet hendene over en liten kulerund
mave som stod fram under fiskebenslivet. De fromme dueøinene strålte
av en indre lykke, og de grå propptrekkerkrøllene, festet
med små skilpaddekammer stakk koket fram under kappen. Hvor
hun kom blev der glede. Og aller mest på barna.
Men så en dag het det sig
at tante Cecilia var død - død en naturlig, virkelig død.
Det var dem som trodde at hun måtte bli optatt til himmelen i en
ildvogn som salig Elias. Men sannelig lå hun på likstrå
som et almindelig, syndig menneske, men med et salig smil om munnen og
med roser i hånd. Likkistesnekkeren kom og tok mål. Men da
hun skulde flyttes fra sengen over i det sorte skrinet, slo hun øinene
op - de samme fromme dueøinene. Tante Cecilia lever! Det gikk som
en løpeild over byen. Og tante Cecilia levde i flere år efter
den dag. Men hun var ikke den samme muntre Cecilia. Hun hørte likesom
til deroppe blandt den store, hvite flokk i myldret av himmelens stjerner,
der hun snart skulde skinne som en av dem.
Tante Henriette var også
en vanlig gjest ved en første juledagsmidag. Hun var klædd
i en brunbrusende silkekjole, hvit, pipet kappe med himmelblå silkebånd
og var alltid i strålende humør. Hvad hadde hun også
å sørge over. Hun hadde sin mann under torven - og hadde kostet
en fin støtte på graven hans den hun aldri forsømte
å pynte.
- Gud ske lov, nu ved jai hvor
jai har ham.
Hun var nemlig likeså dansk
som for halvhundre år siden da en onkel av fru Martens førte
henne op fra kongens København. På gravstenen hadde hun latt
hugge inn: Høit var du elsket. Dypt er du savnet. Vi sees igen.
Tante Henriette fordrev imidlertid tiden inntil den dag da hun skulde møte
den dypt savnede med å legge kabaler, gå i te og sjokoladeslaberaser,
for ikke å snakke om hyppige kaffelag. Hun hadde været maiet
kønn; det var lett å se, og hun dvelte med forkjærlighet
ved sine oplevelser i ungdommen. Det var disse lyse minner fra
ungpikedagene som gav henne det skøieraktige glimt i øiet.
Barna hørte på henne i stor spenning når hun berettet
om engelskmennene som bombarderte Kjøbenhavn. Dengang var hun bare
en 4-5 år. Hun og moren krøp ned i kjelleren. Der hørte
de kanonene som en uavbrudt torden, og kulene som knitret og vislet, og
de så luene slå op fra den brendende by.
- Jai var maiet liden, mindre
enn lille Karl som ved mai staar, og allievel, jai glemmer det aldrig,
de forfærdelige timer i kuleregnen.
God mat og drikke gjør
hugen glad, og hvad de hadde av sorger og såre minner blev været
vekk. Selv tante Julie glemte pikesorger, matbekymmer og allehånde
bedrøveligheter og skuffelser som livet hadde ødslet med.
Jon sa at hun gråt ikke mer enn 5 ganger på juledags eftan,
og det var bagateller for "Bedrøvelsernes bok".
Jomfru Anne disket op med et av
sine store nummere - en kraftig buljong med boller, gjødkalvstek
med fløtesaus, stuete, brune bønner og rumpudding,
som fru Martens laget efter Hanna Winsnes nummer 1.
Det var ikkke av de store og ikke
av de flotte middager. Det var familiens engere krets som var samlet, og
Martens ønsket dem alle en god og
hyggelig jul. Onkel Markus takket med sitt yndlingsuttrykk at det hadde
da "vort" bra hidentil.
Efter middagen dubbet de av i
langstuen, og mens barna blev sendt ut i snøhaugen, sovnet de eldre
blidelig inn til jomfru Anne vekte dem med en sterk kopp kaffe og bugnende
kakefater. Da kom munnen på gli, og skravlen gikk.
Første juledag hadde barna
rett til å være inne med de voksne. Det var en av de få
dager i året. Og med barn følger lek.
- Vi tar "tampen brenner", sa
frøken Cecilia. Den koster ikke no besvær for oss voksne,
og barna kan leke uten støi og spektakel.
De voksne kunde til og med bli
sittende i stolene sine når de bare holdt hånden for øinene
mens de gjømte tampen.
Barna stormet ut i salen til tante
Cecilia fikk skjult den på et lurt sted.
- Nå kan dere komme!
- Å har'u gjørnt'n
henne?
- Si det til mig da vel!
- Hvisk det! - Karlemann gned
sig innat henne. Si bare den første bokstaven da vel! Men Cecilias
munn var lukket med 7 segl. Det slapp ikke no ut av den annet enn hver
gang en nærmet sig stedet. Da ropte hun: Nå brenner det!
Tampen brenner. Pass dig!
- Her er'n - ropte Will triumferende,
og drog den op av lommen til onkel Vort. Og nu var det hans tur til å
gjømme tampen. Han tok lommetørklæet sitt som han slo
en knute på og puttet den ned i tante Henriettes pose. Men det var
så lurt et sted, at ingen kunde finne det ut.
Blindebukk og "Det brenner et
lys" var gamle juleleker med hentydning til den store lysfest som julen
er. Den siste leken var den gjeveste med ord og vakker tone og en svingom
i siste vers.
Der brenner et lys - det brenner
så klart
det brenner med tusen kranser.
Kunde jeg den ære få
alt med min venn få danse.
Snu dig om - ta mig i hånd
og la oss danse sammen.
Snu dig om - ta mig i hånd
og se dig efter flere.
Om kvelden fikk de voksne sig et
slag kort. Men tante Cecilia holdt sig til barna og hjalp dem med å
klæ sig ut i tante Lettas forunderlige slynger og sjaler og ellers
gamle klæsplagg, som de fant fram fra kotter og loft. De agerte Berte
Vestlending og Milla Engelmann, Statt og Statta. Will kom trekkende med
en kasse han sveivde på og sang: jeg elsker madam Myre-pu-pu-pu.
- - Så slo han tilside et teppe og viste fram papirdukker som danset
og en apekatt som kunde gjøre kunster. Det var hvad man kalte et
otteskap, som det kostet nøtter og rosiner å titte inni. Karlemann
gikk omkring med en grønn flosshat og bad
dem så tynt å kaste i pøsen. Stor jubel blev det da
onkel "Vort" kastet en hel 5-øring, Det var no annet enn en nøtt,
selv om den var både stor og spansk.
Alle var med på moroa. Cecilia
frydet sig som et barn. Hun er poesi, sa doktor Koll om henne. Hennes sjel
gjemmer en roman. Tante Julie lo. Det hadde Jon aldri sett før og
skrev det ned i notisboken sin. Hjertene var unge, om benene hadde gått
trett i det daglige slit.
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside |
Neste >
|