Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >

FAMILIEMIDDAG

       Første juledag var det familiemiddag på Berg. Tantemiddag kalte Martens det, for det var mest av det slaget.
       - Fru Feller kommer ikke, sa fru Martens til Andrine, som holdt på å dekke bordet, og Tea hjalp til.
       - Har frua fått atterbud? Hu er sjuk kan hende - -
       - Kommer ikke tante Kristine? Ikke Nanna heller?
       - Nei, Nanna ville være hjemme hos moren.
       - Isj, så leit! De snilleste menneskene kommer ikke, sutret Tea.
       - Når en ikke føler sig bra, er det ikke moro å gå bort, barnet mitt.
       - Hu så inte mye fresk ut, fru Feller, denti hu var her straks føre jul. Å er'e det mankerer'a, tru?
       Andrine hadde sine tanker mens hun tok glasssene ut av skapet og satte dem på bordet.
       - Bare det ikke er no alvorlig, sa Tea, for hvem gudmor var som et høiere vesen, - en av de gode feer fra eventyrets verden - en der hørte mer til i himmelen enn på jorden. De dypblå øinene, pannen som hvelvet sig så vakkert under det brune, bølgete hår, den like nesen, og den fine munnlinjen - jo, hun var en skjønnhet av de sjeldne, og dertil så eiegod. Ingen  under at det var mange om budet der, og han som fikk henne, skulde aldri hatt henne. Datteren som var nyss konfirmert, var ikke den skjønnhet som moren, men hun hadde en ynde og charme som bedåret alle.
       - Hun kommer vel, hun, Begredelsernes bok, sa Jon, som gikk gjennem spisestuen i det samme.
       - Fy, Jon, du skal ikke snakke sånn om tante Julie, stakkar!
       - Hvorfor skal'a sutre og gråte bestandig da? Jeg trur sikkert hu blauter ut et dusin lommetørklær om dagen. Øinene hennes må sitte på et utrolig vått sted, slik som det renner tor dem støtt.
       - Jeg skal si dig en ting, jeg, Jon - både du og de andre skal være riktig snille mot tante Julie; for hun har det ikke godt, skjønner du. Der kom tårer i morens øine. Og Jon skyndte sig ut.
       - Han skal vel her, onkel "Vortt" åsså da, spurte Tea. De kalte mannen til tante Julie, som egentlig het Markus, for onkel "Vortt", for han spurte alltid om de hadde "vortt" der og der. Det var et uttrykk barna ikke var vant med. Han var forresten svart og mørk å se på, riktig en busemann, syntes Tea. Hun var glad at ikke faren hennes så slik ut. Men selvfølgelig var onkel Markus og tante Julie selvskrevne i familielag.  Gjestene tok til å komme. Tante Letta var i sort silke fra attenhundreogdenti. Hun gav Tea en eske fra søster Kristine.
       - Å nei, å nei - et kors? "Fra gudmor til hennes kjære guddatter," stod det. Korset var av sort, blank onyks med en blomst av gull i midten, og i blomsten en ørliten, ekte perle. Tea følte at dette smykke hadde sitt store verd. Ikke bare fordi det var en vakker prydelse. Tante Kristine hadde lagt no mer i gaven.
       - Se, mor, å jeg har fått!
       - Der har du et vakkert minne om gudmor din, Tea. Hun mener vel at alle har et kors å bære, men med kjærlighet overvinnes alt. Derfor klynger rosen sig inn til hjertet av korset - -
       - Og så perlen, mor? De blanke, brune øinene ventet i spenning på hvad perlen skulde bety.
       --Den ligger som en liten blank tåre mellem rosenbladene. Duggdråpen i rosen har du sikkert lagt merke til mangen gang.
       -Korset skal jeg gjømme så lenge jeg lever, mor. Hun sprang trappen op til kammerset så lett og lykkelig, trakk kommodeskuffen ut og la esken sammen med hemmeligheten, den ingen i verden hadde sett, ikke engang Andrine --en brevlapp fra Leif med et hjerte og en pil, og under var skrevet med så godt som trykte bokstaver - "Du er den peneste i hele jenteflokken."
       Da hun kom ned trappen, stod tante Cecilie og tok kappen med de sirlig, sammenlagte silkebånd forsiktig op av kappekurven. De krusete strimler tålte ingen rystelse.
       - Goddag, barnet mitt. Gledelig jul! De skjelvende hender tok om Teas hode og  trykket det inn til sitt furete kinn.
       - Gud velsigne dig, Vesle-Tea! Og så må jeg få lov å stjele et kyss på den glatte pannen din -  sånn - du vesle, rare Tea. Hun lo friskt og ungpikeaktig. Der satt en romantisk, svermelysten sjel i gamle Cecilia. I 20 år var hun forlovet. Utstyret lå ferdig. Bryllupsdagen fastsatt. Så fant kjæresten ut at det var best de levde hver for sig. Kanskje hadde han rett. Glansen kunde gå av deres ungdoms kjærlighet. Forgyllingen slites når de giftet sig. Begge blev gamle folk - op i de  åtti. Der kom en sjelden gang et brev til jomfru Cecilia. Men aldri hun nevnte at det var fra ham.  Når der blev talt om kjærlighet, sa hun alltid at det var en blomst man måtte behandle med varsomhet,  og skulde man holde den ved like, vilde der særskilte gaver til, som det ikke var alle forundt å eie. Og da gjorde man best i å leve hver for sig. Hun snurpet munnen, slo kappebåndene tilside og follet hendene over en liten kulerund mave som stod fram under fiskebenslivet. De fromme dueøinene strålte av en indre lykke, og de grå propptrekkerkrøllene, festet med små skilpaddekammer  stakk koket fram under kappen. Hvor hun kom blev der glede. Og aller mest på barna.
       Men så en dag het det sig at tante Cecilia var død - død en naturlig, virkelig død. Det var dem som trodde at hun måtte bli optatt til himmelen i en ildvogn som salig Elias. Men sannelig lå hun på likstrå som et almindelig, syndig menneske, men med et salig smil om munnen og med roser i hånd. Likkistesnekkeren kom og tok mål. Men da hun skulde flyttes fra sengen over i det sorte skrinet, slo hun øinene op - de samme fromme dueøinene. Tante Cecilia lever! Det gikk som en løpeild over byen. Og tante Cecilia levde i flere år efter den dag. Men hun var ikke den samme muntre Cecilia. Hun hørte likesom til deroppe blandt den store, hvite flokk i myldret av himmelens stjerner, der hun snart skulde skinne som en av dem.
       Tante Henriette var også en vanlig gjest ved en første juledagsmidag. Hun var klædd i en brunbrusende silkekjole, hvit, pipet kappe med himmelblå silkebånd og var alltid i strålende humør. Hvad hadde hun også å sørge over. Hun hadde sin mann under torven - og hadde kostet en fin støtte  på graven hans den hun aldri forsømte å pynte.
       - Gud ske lov, nu ved jai hvor jai har ham.
       Hun var nemlig likeså dansk som for halvhundre år siden da en onkel av fru Martens førte henne op fra kongens København. På gravstenen hadde hun latt hugge inn: Høit var du elsket. Dypt er du savnet. Vi sees igen. Tante Henriette fordrev imidlertid tiden inntil den dag da hun skulde møte den dypt savnede med å legge kabaler, gå i te og sjokoladeslaberaser, for ikke å snakke om hyppige kaffelag. Hun hadde været maiet kønn; det var lett å se, og hun dvelte med forkjærlighet ved sine oplevelser i ungdommen. Det var disse lyse minner fra    ungpikedagene som gav henne det skøieraktige glimt i øiet. Barna hørte på henne i stor spenning når hun berettet om engelskmennene som bombarderte Kjøbenhavn. Dengang var hun bare en 4-5 år. Hun og moren krøp ned i kjelleren. Der hørte de kanonene som en uavbrudt torden, og kulene som knitret og vislet, og de så luene slå op fra den brendende by.
       - Jai var maiet liden, mindre enn lille Karl som ved mai staar, og allievel, jai glemmer det aldrig, de forfærdelige timer i kuleregnen.
       God mat og drikke gjør hugen glad, og hvad de hadde av sorger og såre minner blev været vekk. Selv tante Julie glemte pikesorger, matbekymmer og allehånde bedrøveligheter og skuffelser som livet hadde ødslet med. Jon sa at hun gråt ikke mer enn 5 ganger på juledags eftan, og  det var bagateller for "Bedrøvelsernes bok".
       Jomfru Anne disket op med et av sine store nummere - en kraftig buljong med boller, gjødkalvstek med fløtesaus, stuete, brune bønner og  rumpudding, som fru Martens laget efter Hanna Winsnes nummer 1.
       Det var ikkke av de store og ikke av de flotte middager. Det var familiens engere krets som var samlet, og Martens ønsket dem alle en god og       hyggelig jul. Onkel Markus takket med sitt yndlingsuttrykk at det hadde da "vort" bra hidentil.
       Efter middagen dubbet de av i langstuen, og mens barna blev sendt ut i snøhaugen, sovnet de eldre blidelig inn til jomfru Anne vekte dem med en sterk kopp kaffe og bugnende kakefater. Da kom munnen på gli, og skravlen gikk.
       Første juledag hadde barna rett til å være inne med de voksne. Det var en av de få dager i året. Og med barn følger lek.
       - Vi tar "tampen brenner", sa frøken Cecilia. Den koster ikke no besvær for oss voksne, og barna kan leke uten støi og spektakel.
       De voksne kunde til og med bli sittende i stolene sine når de bare holdt hånden for øinene mens de gjømte tampen.
       Barna stormet ut i salen til tante Cecilia fikk skjult den på et lurt sted.
       - Nå kan dere komme!
       - Å har'u gjørnt'n henne?
       - Si det til mig da vel!
       - Hvisk det! - Karlemann gned sig innat henne. Si bare den første bokstaven da vel! Men Cecilias munn var lukket med 7 segl. Det slapp ikke no ut av den annet enn hver gang en nærmet sig stedet. Da ropte hun: Nå brenner det!
Tampen brenner. Pass dig!
       - Her er'n - ropte Will triumferende, og drog den op av lommen til onkel Vort. Og nu var det hans tur til å gjømme tampen. Han tok lommetørklæet sitt som han slo en knute på og puttet den ned i tante Henriettes pose. Men det var så lurt et sted, at ingen kunde finne det ut.
       Blindebukk og "Det brenner et lys" var gamle juleleker med hentydning til den store lysfest som julen er. Den siste leken var den gjeveste med ord og vakker tone og en svingom i siste vers.

       Der brenner et lys - det brenner så klart
       det brenner med tusen kranser.
       Kunde jeg den ære få
       alt med min venn få danse.

       Snu dig om - ta mig i hånd
       og la oss danse sammen.
       Snu dig om - ta mig i hånd
       og se dig efter flere.

       Om kvelden fikk de voksne sig et slag kort. Men tante Cecilia holdt sig til barna og hjalp dem med å klæ sig ut i tante Lettas forunderlige slynger og sjaler og ellers gamle klæsplagg, som de fant fram fra kotter og loft. De agerte Berte Vestlending og Milla Engelmann, Statt og Statta. Will kom trekkende med en kasse han sveivde på og sang: jeg elsker madam Myre-pu-pu-pu. - - Så slo han tilside et teppe og viste fram papirdukker som danset og en apekatt som kunde gjøre kunster. Det var hvad man kalte et otteskap, som det kostet nøtter og rosiner å titte inni. Karlemann gikk omkring med en grønn flosshat og bad       dem så tynt å kaste i pøsen. Stor jubel blev det da onkel "Vort" kastet en hel 5-øring, Det var no annet enn en nøtt, selv om den var både stor og spansk.
       Alle var med på moroa. Cecilia frydet sig som et barn. Hun er poesi, sa doktor Koll om henne. Hennes sjel gjemmer en roman. Tante Julie lo. Det hadde Jon aldri sett før og skrev det ned i notisboken sin. Hjertene var unge, om benene hadde gått trett i det daglige slit.
 
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside |  Neste >