Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >
 

JULEBALL

       Så oprant endelig tredjedagen med ball på Klubben. Annendag var introduksjon til festen med papiljotter og krølling.
       - Få fatt i noen Morrablaer, Tea! Dem er mye seigære og sterkære å lage av enn den skjøre filleavisa våres.
       Så måtte Tea lure sig til å stjele et par fra bunken. Det var en formastels. Næsten jevngod med synd mot den helligånd. Faren trodde jo på "Friele og Morgenbladet" mye mer enn på Moses og profetene. Hvert ord Friele skrev var som innblåst av Gud. Og så skulde der vederfares dem en slik vannhelligelse som å bli opklipt til papiljotter og follet sammen i strimler som Andrine krøllet hårlokken ikring. Så knyttet hun dem sammen og drog til.
       - Au - - du lugger, Andrine! Det strammer så fælt atte - -
       - Den som vil væra med på leiken, får tåle smeiken. Du veit en må li for stasen.
       - Jamen jeg er så hårsår atte - -
       - Inte grin! Du ska bli lisså fin som prinsessa på chiffonjæren.
       Det var som lidelsene svant. Hun så sig sjøl med Alexandraskrøller nedefter halsen og med mange rader perler. Men veien førte gjennem skjærsild og styggedom. Hun så jo ut som en hottentott og ikke som et kristent menneske med  papiljottene strittende til alle kanter. Verst var det å sove om natten. På hvilken kant en snudde og vendte sig, så gjorde det like vondt. Og når en våknet om morgenen, var hodet så ømt, at en kunde ikke sette fingeren bortat uten å skrike - au! Leiere enda var det å vise sig for kameratene. Jentene blåste de i, men guttene. De holdt leven utenfor i snøhaugen - tynte og døpte hverandre i nysnø og kastet på ruten til småjentene, som satt innenfor lik tukthusfanger. Bare ikke sola hadde skint. Tenk så fint føre for både kjelker og ski! De kunde vel prøve å få kysene på - - Huff - som det strammet og stripte i noen hårstrår. Papiljottene borte sig inn i skallen. Men det endte med at de måtte ut. Så fikk de prøve de nye skiene også. Aldri hadde de hatt annet på bena enn truger som brødrene hadde laget. Men disse var gjort av eikestaver fra tobakksfatene, som  faren fikk hjem fra Bremen. Så rare greiene var det ikke. Men fine ski var det ingen barn som åtte dengangen. De  stakk foten i en stropp. Datt de, så drog skiene sin kos, og de måtte vasse efter i lause snøen med tunge kåper og sokker og allslags tungvint påklædning. Ingen sak for Tea som hadde Leif. Han rente gjerne til verdens ende efter skiene hennes. Men krøllene sved i skolten, og hodet verket. Guttene slapp alt dette med krøller og stas, de. Men det var nå moro å være jente lel. Tea vilde ikke bytte.
       Straks over middag måtte de ta til med pynten. Ballet skulde jo begynne klokka 6 om eftermiddagen. Det knitret og brandt i kammersovnen. Godt og varmt måtte det være, for de skulde jo klæ sig splitter nakne og såpevaskes over hele kroppen Andrine vilde ikke vite av no slurv. Stasen lå utover sengene - ballinnet, balliv, ballstrømper - ball og ball het det alt sammen, for ikke å snakke om ballmamelukker med brede håndbroderte border.
       - Sett dig ned først, du da Tea!
       Det store øieblikk var kommet at krøllene skulde løses op. Tea holdt pusten og fikk ballroser i kinnene. Det var næsten som når de stemte felene før dansen skulde begynne.
       Det som tok lengst tid var håret. Papiljottene plukkes op og trekkes ut. Hver lokk greies og settes inn med te eller sukkervann, at krøllen kunde holde til langt på natt, siden rulles på krøllpinne fast innat det ømme hodet. Tea hoppet på stolen av hårsårhet. Til gjengjeld fikk hun en løvemanke av lange, blanke krøller, dem Andrine smettet et lyserødt silkebånd ikring. Tea blygdes for å se sitt eget billede i speilen. Hun syntes de mørke krøllene hang så deilig nedover den slanke halsen med den bløte, brune lød.
       - Tror'u noen blir - - så fine som oss - Andrine? Det blev sagt stakato og litt undselig.
       - Får se når kjolen kommer på - pass for krøllene! Hold hodet stille ellers  nugger jeg innat! 
       En sky av brusende, hvit linon innhyllet dem begge, men lot armer og hals bare. Det var just som Andrine klædde på to dukker, så stive og urørlige stod de.
       - Stikk armen inn i puffen! Skal løse litt på strikken kanskje - - for sram, - eller å syns du! Stå stille til jeg får hekta bak, da jentonge! Du er så urolig atte. Klemmer'n om livet kanskje? Tea gjorde sig så svang og tynn hun var god for. Smal om livet var siste mote. Hun hadde spist så ørende lite til middag. Ballfeber, sa moren. Søstrene gled foran toilettbordet med det hvite omheng og det vesle speilet, men stort nok til at de kunde se å nydelige de var. De plukket på det røde livbåndet, likesom kjælte for det. Andrine bandt det i en stor sløife bak.
       - Se så - nå er'e perlebanda da!
       - Mitt det med korset! Korset hun hadde fått av gudmor, skulde på for første gang idag.
       - Nå kan dere gå i speilen å se å fine dere er!
       Tea bet sig i leppen av fryd og smilte til det rødmende speilbilledet, drog litt i krøllen ved øret, så den falt lang som prinsessens på chiffonieren, kløp lett og forsiktig i kappeskjørtet og svingte sig rundt.
       - Gå over gulvet begge to, får jeg se. - Den høire mamelukken din, Tea, ska en tanke op.
       - Isj, er'e no med mamelukken! - Sikker om vi kommer for sent på balle. - - Kanskje det har begynt alt - - -
       - Bare ti still - - det er en go halvtime att. Vil du at den mamelukken din skal komme ut over heile byn imorra? Skjørte til Maien henger en mon nedenfor på høire side og kjolen stomper bak, ser jeg. Kanskje dere vil at folk skal si, di selte flesk?
       Andrine la sig på kne for småfrøknene, tok et nest her og et napp der. De skarpe øinene hennes opdaget litt småtteri som hun ikke for sin æres skyld kunde la gå.
       - Bestandig skal vi være de siste. - Tea trampet utålmodig med den vesle, spisse skoen. Andrine rystet på hodet med munn full av knappenåler.
       - Maien er aldri så amper som dig, Tea. Forresten begynner balle aldri presis. Er'e no moro å være blandt dem første da? Se så - - nå kan dere gå og vise dere fram for far og mor.
       Moren kom just brusende inn av døren. - Så fine som Andrine har fått dere, barn. Har de takket pent for kjolene?
       Det hadde de rent glemt. Skamfulle snudde de sig i døren og neide for Andrine.
       - Gå ned og takk far også for de vakre livbåndene! Og du - Andrine - må sette en nål bak i fisjyet. Vil du rette litt på den fjæren i håret åsså - - -
       - Tenker vi setter'n på venstre side denne gangen. - Det klær frua mye bedre. Dere ska vel ha bruresjalet? Jeg finnere i chiffonjæren. Andrine føk avgårde.
       - Andrine, Andrine! - Det rauk en knapp i buksa mi - Andrine
       - Kom hit - Will - skal vi skyndte vårs å sy'n i.
       - Kraven min er så hardsteva, atte - jeg får inte knappen i høle - -
       - Ta det med ro, Jon - nå kommer jeg.
       - Jeg finner inte sælan min heller - - 
       Om Andrine hadde hatt hundre hender, hun kunde trengt dem alle. Den hun var mest stolt av, det var Karlemann.
       - Er'n inte fjongesen kanskje - - - stram kar i splinter nye matrosklær. Sitter dem inte som støpt? Kraven er inte aldeles rett, trur jeg. Kom hit du, guttemann min, skal jeg sette i en nål. Så- nå tenker jeg det er bra, jeg - eller å synes frua?
       Fru Martens kytte av Andrine, slik hun hadde fått det til alt sammen.
       Nå hørte de bjellene utenfor. Martin stod ferdig med Brona. Ingebjørg hadde båret tøiet inn fra den iskalde entreen og bredd det utover stoler og border -- øtulupper, basefisker, kyser, muffediner, sjaler, skjerf, at det kunde slå av sig kulden. Det var klart og kaldt, må vite.
       - Hjelp mig, Ingebjørg. Jeg får inte armen inn i tuluppen hans far - -
       - Nei, du er et barn i blakkens sæle enda, Will.
       - Ta i med mig, Andrine. Jeg har venta så lenge atte -
       Slik stimet og maste de.
       Så satt de endelig godt innballet under isbjørnfelden - frua og småjentene. Jon stod bakpå hos Martin sammen med Andrine, Will og Karlemann i dompa. Mens månen stod blank og messinggul på en grønnblå himmel med gråhvite måneskyer, og dombjellene sang i den frostklure luft, deklamerte Jon Jørgen Moes "Sledefart":

       En aften i den glade jul
       vi skulde ut at kjøre.
       På himlen seiled som et hjul,
       den blanke måne, stor og gul.
       Det var et deiligt føre.

       Skyggen av trærne lå tvers over veien med et virvar av greiner. Brona travet med sleden efter seg så lett som var den en barneleike, og hestehoven kraste i veien og slengte fra sig isklumper.
       - Au, au - der fikk jeg en midt i fleisen, gutt!
       - Og jeg en på nesa, Will!
       - Så lange bein som Brona har fått, gett! Og Maien ligner et troll med nese som et riveskaft. Det er tuppen på basselisken -ha-ha-ha- Å gid, så rar du er, Maien!
       - Pass deg sjøl, du Karlemann. Nesa di er akkurat som på heksa i eventyrboka.
       Det var som et trollfølge kjørte ved siden av dem og ikke forlot dem før de kom inn i de trange bygatene. Da kastet månen av og til skygger opefter husveggene, men det var ikke tydelig å skjønne enten det skulde være folk eller fe.
       - Pro - pro - Martin holdt Brona foran et langt, hvitt toetasjes hus. Snøen lå opunder vinduene, og man kunde stupe like inn fra fortauet. En rekke glanerer stod på hver side og speidet efter et glimt av en lys ballkjole, en rose eller en fjærtopp under kapotten. Litt av den stas som de fine åtte og de sjøl attrådde, om det bare hadde vært så laga.
       Martin og Andrine løftet småjentene ut av sleden, og de trillet inn gjennem gangen som nøster. Klubben var byens fineste selskapslokale, der fiffen vanket. Dansende medlem var just ikke så vanskelig å bli, når man hadde en kjent størrelse til å anbefale sig, og man ellers eide nogenlunde danseben og livkjole. Kontingenten var høi. På den måte hadde man forskanset sig mot dem som tjente mindre, og derfor hørte til en simplere klasse mennesker. Men for å bli stemmeberrettiget medlem, måtte man henges - skrives op på en tavle - og stemmes over, hvorvidt man passet inn under Harmoniens eller Klubbens strenge krav med hensyn til stand, stilling og vandel. Man blev siktet og veid på gullvekt før en slapp innenfor.
       Familien Martens trippet hjemmevant i de mørke, hemmelighetsfulle gangene som løp i krik og krok, oplyst av et svakt bluss. Jon og Will søkte herregarderoben, så store som de var, men Karlemann hørte til på damesiden, så forsmedelig det enn var. De famlet sig fram opigjennem en mørk trapp. Øverst oppe viste sig en svak lysning i nøkkelhullet. Her var damerummet, egentlig soverum for klubbjomfruen. Det dunkelt oplyste værelse oste av lysetalg og rykende parafinlamper og var overfylt av store og små balldamer og små kavalerer som enda trengte en årvåken dada. Andrine var straks i virksomhet og fikk hjelp av Kirstine gangkone der om sommeren gjorde tjeneste som badekone.
       - Vi tullær tøiet demses i en bylt og stappær inn under senga tel jomfrua. Å nei, jeg gjorde vel et spell me'a en kveld - - Kirstine lo og gottet sig. Jeg klædde ut en mann og la op i senga tel'a. Du livsens måne som hu skreik. Jeg sto utaføre og lo så mye jeg orka. Det disset i bryst og mave som gikk i ett på Kirstine, bare skilt med et forklæbånd.
       - Har du lagt det, så vi finner det igjen, Kirstine?
       - Frua kan væra trygg nå. Helles er'e fullt overalt - oppe i sengæ, i krokæne og alle stan.
       Damene sprang lik sommerfugler i alle farger ut av sitt puppehylster. De vekslet hilsner og nikk, tok mål av hverandre og kritiserte hverandres       toaletter, mens de trakk hanskene på. De flotteste hadde hansker til albuen og enda lenger. Fru Møldrup rynket på nesen av en blond ungpike med en freidig opstopper.
       - Hvem kan det være? Henne har jeg ikke sett her før?
       - Rigmor Evensen - datter til slakteren han med travern.   Kjenner De ikke henne?  Hun er med oss, sa doktorfruen  gemyttlig.
       - Å…-å- Tekkelig pike. Har ikke vært på klubbballene før.  Men nu kommer jo sa mange slags folk - - - Der har  doktorfrua hentet sig en god stek; du; sa fru Meldrup,   henvendt til frøken Hermansen som nikket   forståelsesfullt.
       Tea og Maien hilste på venninner fra skolen. Petra til byfogden var i lyserødt. Sigrid - ordførerens datter - i  lyseblått. De klædde hverandre godt.. De to hang alltid  sammen.
       - Gid så livat vi skal ha det! Vi tre holder i sammens,  Tea! Er'u engasjert?
       -- Ikke enda.
       Det var de voksne fiffdamene som pleide å bli optatt  på forhånd, ikke barn.
       - Gid-a-mæ, jeg har korte mitt næsten fullt. Sigrid åsså.   Vi vet om en bråte hyggelige herrer som kommer ikveld - -
       Ingen hadde dansekort før en blev konfirmert. Men det  var anderledes med Petra og Sigrid. Petra hadde vifte også, hun. Tea følte sig aldeles slått av marken, der hun  stod. Da hørte hun den snilde doktorfruen si til moren, så  pene, småpiker du har Tea. Vesle-Tea er riktig nydelig.
       Det gav mot. Tea ranket sig og kastet stjålne blikk inn i speilet og fulgte efter moren. Det brandt i kinnene.  Ballfeber. Nu var den der for  alvor. Luften dirret av spenning. Både Maien og Tea kjente det i maven. Kirstine gangkone sa at hun hadde  det så trabelt på disse ballæne, for dem små balldamæne  var så nervøse.
       Fra den åpne salsdør hørtes et jevnt surr av snakk  - et  brus som fra blomstrende morelltrær om våren.  Spenningen øket da musikken på trevet tok til å stemme.  Fru Martens gikk rank og staselig op over det hvitskurte salsgulv med Karlemann ved siden. Småjentene trippende  efter. De prøvde sette foten slik som faren hadde lært dem. For et stort øieblikk! Det knitret i morens silkekjole. Nåler og øreringer glitret i det flimrende lys fra lysekronene under  stjernetaket og fra kandelabrene langs veggene, der de  eldre damer og veggepryden satt i røde sofaer på en forhøining og fulgte med til siste slutt. Ungdommen sat  på røde, silketrukne benker som løp salen rundt. Tea følte   frøken Münsters skarpe og kritiske blikk da hun satte  lorgnetten på nesetuppen.
       Øverst i salen var fløidørene slått op for biljard og  kortspillrum. Der stod de hvitbrystede kavalerer i knipetang og mønstret damene eftersom de steg inn på arenaen. Der var krigsmakten til lands og til vanns. Kadetter fra Horten med smørstikker ved siden. Løitnanter i galla kastet prøvende blikk over benkeradene som  feltherrer over sine tropper. Og der var akademisi på besøk i byen, forleste og nærsynte med lorgnetter og uhyre  interessante å se på. De klumpet sig  sammen og noterte sig forskjellige oplysninger om damene.
       - Hun i den himmelblå silken og den dyprøde rosen er Nanna Fedler. Nydelig figur. Eneste datter til kaptein Fedler - - -
       - Rik? - - Løitnant Hammer var tilreisende.
       - Rik og søt og alt som godt er, svarte en av de stedlige.
       En avdeling militær styrtet sig over henne, og kortet blev fulltegnet i en fart.
       Karsten Monsen, god venn av Tea, stod i en ring av kadetter - unge løver, importert til ballet. Karsten var kjentmann med kjennermine.
       - Der har vi Tea Martens - svinaktig pen jente, venninne med Petra Gabler og Sigrid Sievers som jeg presenterte der for i formiddag.
       Tea føler at de har henne i kikkerten. Hun blir rød og forlegen, skraper med den vesle spisse skoen som klemmer på tåen. Hun må tenke på Andrines ord - en må li for stasen. Den som bare var konfirmert og eide en vifte!
       Enda har ikke kadettene funnet ut hvem Tea er. - Henne med den lyse fletten og opstoppern? - Hun ser mig forresten kvikk ut. Den unge mann skarret. Han var blasert og vant med så svinaktig vakre småpiker fra Bergen.
       - Nei, det er Rigmor Evensen. Hun hører egentlig ikke til på klubben. Pen pike forresten. God for en del tusen. Så kommer Petra og Sigrid dernæst.
       - Fa'n så muntre - lød det på kav bergensk.
       - Og ovenfor dem Tea Martens, datter til skibsredern.
       - Hun med de sorte krøllene og den lyserøde sløifen? Hun ligner et portrett av keiserinne Eugenia. Ikke sant, Sparre?
       Hele kompaniet av kadetter og studenter strømmer i retning av Tea og venninnene hennes. Der blir presentert og engasjert.
       - Har ikke frøkenen et kort? - - Så får jeg lov å skaffe Dem et.
       Tea er i den syvende himmel. Dansekort for første gang. Åsså "Dem" og "frøken". Det klang vidunderlig. Det bergenske språket kildret henne i øret. Og slike kavallerer.
       - Ja, det er no annet enn vi er vant til, sa Petra og kastet på nakken.
       Tea stråler av glede. Hun er på den sikre siden. Alt optatt. I francaiser og lancieer skal de være sammen hele kula. Katti Fink er også kommet med, for hun er så knakende kjekk, og så har hun alltid ball straks over nyttår, og dit blir de  budne hele smelta.
       - Er'e ikke forferdelig, gyselig, skrekkelig morro - hvisket Petra til Tea som i samme øieblikk blir engasjert av Karsten Monsen. Danseinspektøren har bestemt at de to skal åpne ballet.
       For en lykke! - Hun vet at Andrine står i damerummet og ser på henne. Hun føler kritikken fra veggepryden. Godt at Andrine fikk heist op mamelukken allikevel.
       Samtalen i sofaene som har dreid sig om tjenestepiker og husholdningsspørsmål, om de siste nedkomme og dem som venter sig, om de siste  inklinasjoner og forlovelser, drøfter nu Tea og Karsten Monsen.
       - Riktig en pen gutt - skal inn i sin fars forretning.
       - Han lys og hun mørk - sier en eldre frøken med stanglorgnet.
       - Et pent par - riktig nydelig par, fru Martens.
       - Kjære, snille Dem, fru Gabel, snakk ikke om par. Tea går i sitt fjortende. Hun må få lov å være barn enda en god stund - - -
       - Å de begynner tidlig i våre dager, sa fru byfoged og slo med viften.
       - Jeg skulde helst ønske at Tea gikk klar alt som heter forlovelse og ekteskap og alt sånt - -
       - Nå gjør du hjerte ditt til en røverkule - Tea! Den veien skal vi da alle, sa den muntre doktorfrue.  Hun var der med fire døtre og ønsket intet  heller enn at de skulde gå av stabelen. 
       Polonesen gikk over i en feiendgalopp. Tea rusjet nedover salsgulvet i voldsom fart. Øinene strålte, de røde leppene lo muntert og overgivent, og de florlette skjørtene stod som en sky kring den smekre midjen.
       To herrer stod i døråpningen og lorgneterte henne.
       - Armer og ben er piketynne, men det er en kvinnelig ynde over skikkelsen, og håret - jo, den har sågu herretekke.
       - Hun ligner en sommerfugl som spiler vingene ut for første gang og - - lyster en lek -
       Tea var blandt dem som var i vind. Hun vugget sig i vals til melodier av Strauss eller suste forbi i hvirvlende fart til champagnegaloppens toner med knall og smell som av korker der for i taket, og skum som fuste over. Dengang brukte man å bytte damer i dansen. Hun blev kastet fra den ene til den andre, og så tilbake til ham hun hadde først. Gudskjelov at krøllene var innsatt med sukkervann. Ellers hadde de aldri i livet holdt.
       - Huff, der kommer fetter Hans - onkel "Vorts" og tante Julies eldste pode - - -
       - Si nei, hvisket Sigrid.
       -Tør ikke---
       Tea neide riktig pent. Men forferdelig trett, klaget hun. Orker ikke mer enn gulvet rundt, Hans.
       - Vi er vel ikke goe nok nå som du er så optatt med disse flotte lapsene fra Horten og Kristiania og Bergen.
       Han stomper og homper ivei, tråver avgårde og tråkker henne på tærne - hiver og heiser. 
       - Han danser som en gamp, hvisket Petra, da Tea andpusten fikk satt sig ned. Om det var fettern min hundre ganger, ville jeg si nei til en slik idiot. Hvem skal du ha i masurkaen?
       - Kadett Sparre.
       - Gid av mig - han har'u danset med 2 ganger før. - - Masurkaen blev den tredje. Pass dig, Tea. Veggepryden har skarpe øine og lange ører. 3 ganger med samme kavaler, det betyr no. Imorgen ved te og kaffeslaberasene får du gå igjennem. Vær trygg, de har dig i kikkerten. Gamle fru postmester som er 92 kan ikke forlate ballet. Hun får ikke en blund på øinene før hun har sett kotiljonen - både åttetallet og stjerne turen. Og fremforalt det frie valg med pyramiden og blomsterturen. Da blir det åpenbart hvem kandidaten, løitnanten og fullmektigen svermer for. Kanskje kunde hun gå hjem med en forlovelse i posen. Dessuten var det mange mødre med gifteferdige døtre. De var ikke minst spent på ballets utfall. De måtte sitte å ha et øie med i spillet. Overlate ungdommen til sig selv - det var likeså farlig som for barn å leke med varmen. Barnas skjebne lå om ikke helt, så for en stor del i foreldrenes hånd. Ja, så mente fru Koll.
       - Det er de unge, og ikke de gamle som skal gifte sig, sa en ung nygift frue.
       - Fullkommen uenig med siste ærede taler. Fru sorenskriver blandet sig i samtalen, bred og myndig. Ekteskapet er alt for alvorlig til at det kan bygges på svermeri. Foreldrene som er fornuftige og erfarne folk, er de eneste som ser klart i en slik sak.
       - Jeg tror på inklinasjon, sa frøken Hermansen.
       Hvorfor ikke begge deler, sa den unge frue og så forelsket bort på sin mann i døråpningen.
       - De lar sig så vanskelig forene - kjære Dem, og da er man på den sikre side når man forener sig med fornuften.
       Fru sorenskriver hadde giftet bort flere av døtrene sine. Hun var en stor diplomat og en kjent Kirsten giftekniv.
       Mens mødrene hadde sin strid, følte kurfyrsten sig som fisken i vannet. Han stod øverst i salen og så utover all denne skjønnhet og ynde, over kvinnebarmer og kvinnearmer. Akk kvinne, smil og kvinneøine - brune, blå, sorte og grå - like deilige, vidunderlige og uutgrunnelige - -  eller hvad sier du, min kjære gamle venn?
       Han vendte sig til "Det gamle testamente" som stod ved siden.
       - Nydelige damer - - deilige toaletter - -  Forvalteren fra gravegodset var likeså uundværlig som ceremonimester som onkel Thorvald som danseinspektør. De sørget for at ballet gikk presist og stilfullt - klappet av for hver dans og klappet når hver dans skulde begynne og ordnet med de unge at de ilske tumlet om hverandre.
       I pausene erobret de minste gulvet - lekte sisten, laget sklier, sloss og fatt og stod op igjen, eller lå overende og kavlet på hverandre til de skrikende måtte bæres bort fra valplassen. Karlemann var blandt dem som gledet sig mest over pausene.
       Så kom valsen - en deilig, smektende en av Millocker. Tea var engasjert av en nydelig kadettaspirant og gledet sig voldsomt. Hun så det blinke i knappene hans lang vei da han stilte mot henne; men hun så også danseinspektøren nærme sig med små trippende trin.
       - Å Gud - Petra Gabler kløp Tea i siden. - Du får'n Tea .- ser'u ikke øinene hans sikter like på dig. Han kan gjerne spise dig op med det blikket sitt. Å hvor løkkelig du er - - -
       Det mektige, hvite skjortebrystet buklet sig og gikk i bølger som et skinnende hvitt storseil. Og midt i storseilet lynte en ganske liten, men funklende diamant. Øinene tindret blått. De rødlige whiskers var strøket omhyggelig til side. Ansiktet var rødmusset og mer strålende enn noen sinne.
       Kadetten vek ærbødig for inspektøren.
       - Jeg er hennes onkel, skal jeg si Dem, og da har man visse forrettigheter. Det var virkelig sant, onkel Thorvald var Teas filleonkel, men nu ønsket hun filleonkelen hundre mil borte.
       Han gjorde en storartet komplement. Petra vred sig av latter, og Tea gjorde er fortvilet kniks.
       Så svingte de rundt og rundt. Hun kjente de røde whiskers krisle mot kinnet, for kurfyrsten var ingen høi mann, og hun kjente dunsten av spiritus.
       - Du - du -onkel, jeg blir så svimmel - jeg - - jeg tror det er best vi slutter - - - - Snikk snakk - deilig å vugge sig i en vals.
       Da han hadde svevet gulvet rundt enda en gang, løftet han henne i været gav henne et kyss på pannen og satte henne fra sig. Fortumlet og blodrød styrtet hun ut av salen, og kastet sig inn til Andrine: Onkel Thorvald har kysset mig - vask mig; gni mig med vann og såpe - og så tok hun til å stortute.
       - Hysj - Tea, de hører dig. Du blir rødøid og krøllene dine går ut - ti still - du blir like go att.
       Kirstine gangkone kom også i det samme.
       - Du dauær itte no av et kyss - jentonge -  du er neimen itte no smørstøkke, verkje. Tørk tårene dine og gå op i salen. Den fine gutten  med dem blanke knappæne står og venter på dig. Kom - ska du se - -
       Kirstine tittet med det runde månefjeset sitt inn av salsdøren der alltid stod åpen, så tjenestepikene som hadde stått i mangfoldige timer og ventet, kunde se herskapet danse og more sig.
       Ikke før dukket Tea op nederst i salen, før kadetten satte imot henne i tette dansebein og tok henne op til polka masurka. Den innsmigrende, slaviske musikken og de yndefulle svingningene gjorde henne på en måte god igjen. Dessuten lå det en deilig napoleonskake fra onkel Thorvald og ventet på henne i restauranten. Men kysset var ikke glemt. Hun syntes hun hadde fått en flekk i pannen som alle måtte legge merke til.
       Restauranten lignet ikke nutidens. Den gamle koselige klubbvert og vertinne var i slekt med fru Martens og het derfor onkel Morten og tante Marthe. De var forresten onkel og tante til hele byen, og i de lavloftede stuene deres dalte man ned i gammeldagse stoler og følte sig hjemme. Bak de smårutete vinduer mellem alle blomsterpottene og innunder sladrespeilet hadde man kontroll med byens hovedåre - Store langgate, og her satt tante Fredrikke - et gammelt husinventar - og holdt utkikk med byen. Her var som en børs og en central hvor det nyeste nytt blev bragt til torvs og gled ubekymret ned sammen med et glass portvin.
       Når der var ball, stod onkel Morten bak skjenkebordet med klubbtjener Gullik. Der servertes punsj for herrer og bisp for damer, og både den gule og den ande drikk var ledsaget av skjemtsomme ord og vittigheter. 

 Skjenker i bøtter, i spann og i krus - 
 Mannen ei skader et måtelig rus.
       Se jula går,
       og så vi får
       igjen det gamle gnaget.

 Det var dem som begjærte rhinskvin. Den var no sur, sa de. Og så vanket det champagne i "Kahytta" -- en av de koselige stuene nedenunder. Men ballgjestene i almindelighet, og pappaer og mammaer med hele barneflokken, de satt kring småborder og koste sig med te, sjokolade, buljon og smørbrød som tante Marthe og søster Laura delte ut ved det store langbordet, akkurat som de var gjester alle sammen og kunde ta for sig efter ønske. Det var en eneste gang i året familiene spiste utenfor hjemmet, og derfor smakte det så uforlignelig. Der kom selvfølgelig en regnskapens dag. Men man merket ikke no til det den kvelden. De var alle som i et stort gjestebud, og onkel Morten improviserte og var en kjøkemester av det gamle slaget, likesom tante Marthe med sin blondekappe og det inderlig gode smilet sitt var en kokekunstner av den gamle verden, berømt for sin fiskemat, delikat avkokt torsk, medisterpølser og kjøttkaker.
       Karlemann hadde fløiet omkring som en utemmet folunge og var trett av leken: Maien hadde hoppet og danset mer enn hun hadde godt av, og nu kom moren med begge to, en i hver hånd
    - Nå er vi ferdig til å reise - Tea - Martin står nede og venter.
       - Isj, skal vi alt gå - - jeg som er engasjert til de voksnes dans av student Finsen og en hel del andre - - nå skulde jeg hatt det så forferdelig morsomt - - -
       - Du har moret dig nok, barnet mitt. Om et par år kommer turen til dig å danse med de voksne.
       - Ikke sant, frøken Hermansen, barn har best av å komme i seng før midnatt -- - -
       Isj, at moren skulde henvende sig til den avskyelige Hermansa - den verste til å sladre i hele byen. Hun snakket i nesen attpå til. Petra til byfogden sa at hun bestod likesom av bare sener og knokler og hadde hals og nesebor som en gyngehest.
       - De vet det - fru Martens, sa hun - at når man er slik i vind som Tea, så er det sårt å gå hjem. Jeg husker fra min egen barndom, jeg - -
       Nei, hør på Hermansa med det sleske smilet og de stikkende stenkullsøinene - - "fra min egen barndom", sier hun - hun som satt over       bestandig, for ingen ville dra på den "melsekken" som de kalte henne. Faren hennes var baker. -
       Nå kommer hun til å fare byen rundt og sladre om den kokette og guttegælne Tea Martens som ikke ville gå hjem.
       Tea snudde sig brått med et kniks og sa så søtt som hun bare kunde - Godnatt frøken Hermansen.
       - Går du Tea? Det var riktig synd. Sådan er det at have en streng mama. Hun talte alltid så korrekt og fint.
       Andrine hadde holdt trofast vakt og stod ferdig med tøiet. Inntullet som levende klæsbylter famlet de sig nedover den bratte trappen -- gjennem ganger som nu syntes enda mørkere fordi de kom fra lyshavet der oppe. Dansemusikken hørtes tydelig. Akk, det var Theresiavalsen - Nå danser Petra, Sigrid og Katti - isj gå her og sjangle veggimellem som en full mann. Den kalde natteluften møtte henne i den ytterste gangen og gjorde henne edru.
       Utenfor stod Martin i splintrende kulde og slo føttene mot hverandre. Krona ristet utålmodig på bjellekransen. Martin hadde lagt teppe over ryggen hennes.
       - Har du ventet lenge - Martin, - spurte fru Martens.
       - Å det blei ei stønn - å ja - itte så verst lenge heller - men det er harslig kaldt i kveld.
       - Kjør på, Martin, du får en dram når du kommer hjem.
       Tanken på drammen gjorde godt.
       - Åssen blir det med konseln og guttæ?
       - Du slipper å hente dem, Martin. De går hjem.
       Karlemann sovnet underveis. Maiens hode dalte tungt ned på Tea som satt og gispet.
       -Å-å- så søvnig en blir av et sånt ball -  mor - å-å en lang gisp igjen.
       - Det var nok godt du kom hjem allikevel -  Tea.
       De andre snorksov mens ballet enda surret rundt i hodet på Tea. Karsten Monsen førte henne salen rundt i polonese. Student Finsen og kadett Sparre hvirvlet omkring med henne. Hun var bedt på aketur dagen derpå - - - skal - skal       ikke - skal - hun talte på knappene i nattlinnetet, skal - - Hvad ville Leif si om hun drog på aketur med en hel del andre - - - hun som alltid satt på kjelken hans. Leif danset ikke. Men ingen var så god til å styre som han. Han sa ikke så mange pene ting, Leif, men han var nå den likeste lel.
       Hun lå i søvnørske og skulde til å dukke under. Så var hun med ett lys våken. Karsten Monsen bøide sig over henne og hvisket no i øret hennes. Å gid - - -
       Endelig kom søvnen og forbarmet sig over det trette, tunge hode, sårt og ulidelig vondt som det var efter alle papiljottene og all krøllingen.
       Felene gnikket og låt enda en stund og kontrabassen sa bom-bom-bom - - -
 

Gå  til: < Forrige   | Toppen | Forside |  Neste >