|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold,
2000.
Gå til: < Forrige
| Forside | Neste
>
JULEBALL
Så oprant endelig tredjedagen
med ball på Klubben. Annendag var introduksjon til festen med papiljotter
og krølling.
- Få fatt i noen Morrablaer,
Tea! Dem er mye seigære og sterkære å lage av enn den
skjøre filleavisa våres.
Så måtte Tea lure
sig til å stjele et par fra bunken. Det var en formastels. Næsten
jevngod med synd mot den helligånd. Faren trodde jo på "Friele
og Morgenbladet" mye mer enn på Moses og profetene. Hvert ord Friele
skrev var som innblåst av Gud. Og så skulde der vederfares
dem en slik vannhelligelse som å bli opklipt til papiljotter og follet
sammen i strimler som Andrine krøllet hårlokken ikring. Så
knyttet hun dem sammen og drog til.
- Au - - du lugger, Andrine! Det
strammer så fælt atte - -
- Den som vil væra med på
leiken, får tåle smeiken. Du veit en må li for stasen.
- Jamen jeg er så hårsår
atte - -
- Inte grin! Du ska bli lisså
fin som prinsessa på chiffonjæren.
Det var som lidelsene svant. Hun
så sig sjøl med Alexandraskrøller nedefter halsen og
med mange rader perler. Men veien førte gjennem skjærsild
og styggedom. Hun så jo ut som en hottentott og ikke som et kristent
menneske med papiljottene strittende til alle kanter. Verst var det
å sove om natten. På hvilken kant en snudde og vendte sig,
så gjorde det like vondt. Og når en våknet om morgenen,
var hodet så ømt, at en kunde ikke sette fingeren bortat uten
å skrike - au! Leiere enda var det å vise sig for kameratene.
Jentene blåste de i, men guttene. De holdt leven utenfor i snøhaugen
- tynte og døpte hverandre i nysnø og kastet på ruten
til småjentene, som satt innenfor lik tukthusfanger. Bare ikke sola
hadde skint. Tenk så fint føre for både kjelker og ski!
De kunde vel prøve å få kysene på - - Huff - som
det strammet og stripte i noen hårstrår. Papiljottene borte
sig inn i skallen. Men det endte med at de måtte ut. Så fikk
de prøve de nye skiene også. Aldri hadde de hatt annet på
bena enn truger som brødrene hadde laget. Men disse var gjort av
eikestaver fra tobakksfatene, som faren fikk hjem fra Bremen. Så
rare greiene var det ikke. Men fine ski var det ingen barn som åtte
dengangen. De stakk foten i en stropp. Datt de, så drog skiene
sin kos, og de måtte vasse efter i lause snøen med tunge kåper
og sokker og allslags tungvint påklædning. Ingen sak for Tea
som hadde Leif. Han rente gjerne til verdens ende efter skiene hennes.
Men krøllene sved i skolten, og hodet verket. Guttene slapp alt
dette med krøller og stas, de. Men det var nå moro å
være jente lel. Tea vilde ikke bytte.
Straks over middag måtte
de ta til med pynten. Ballet skulde jo begynne klokka 6 om eftermiddagen.
Det knitret og brandt i kammersovnen. Godt og varmt måtte det være,
for de skulde jo klæ sig splitter nakne og såpevaskes over
hele kroppen Andrine vilde ikke vite av no slurv. Stasen lå utover
sengene - ballinnet, balliv, ballstrømper - ball og ball het det
alt sammen, for ikke å snakke om ballmamelukker med brede håndbroderte
border.
- Sett dig ned først, du
da Tea!
Det store øieblikk var
kommet at krøllene skulde løses op. Tea holdt pusten og fikk
ballroser i kinnene. Det var næsten som når de stemte felene
før dansen skulde begynne.
Det som tok lengst tid var håret.
Papiljottene plukkes op og trekkes ut. Hver lokk greies og settes inn med
te eller sukkervann, at krøllen kunde holde til langt på natt,
siden rulles på krøllpinne fast innat det ømme hodet.
Tea hoppet på stolen av hårsårhet. Til gjengjeld fikk
hun en løvemanke av lange, blanke krøller, dem Andrine smettet
et lyserødt silkebånd ikring. Tea blygdes for å se sitt
eget billede i speilen. Hun syntes de mørke krøllene hang
så deilig nedover den slanke halsen med den bløte, brune lød.
- Tror'u noen blir - - så
fine som oss - Andrine? Det blev sagt stakato og litt undselig.
- Får se når kjolen
kommer på - pass for krøllene! Hold hodet stille ellers
nugger jeg innat!
En sky av brusende, hvit linon
innhyllet dem begge, men lot armer og hals bare. Det var just som Andrine
klædde på to dukker, så stive og urørlige stod
de.
- Stikk armen inn i puffen! Skal
løse litt på strikken kanskje - - for sram, - eller å
syns du! Stå stille til jeg får hekta bak, da jentonge! Du
er så urolig atte. Klemmer'n om livet kanskje? Tea gjorde sig så
svang og tynn hun var god for. Smal om livet var siste mote. Hun hadde
spist så ørende lite til middag. Ballfeber, sa moren. Søstrene
gled foran toilettbordet med det hvite omheng og det vesle speilet, men
stort nok til at de kunde se å nydelige de var. De plukket på
det røde livbåndet, likesom kjælte for det. Andrine
bandt det i en stor sløife bak.
- Se så - nå er'e
perlebanda da!
- Mitt det med korset! Korset
hun hadde fått av gudmor, skulde på for første gang
idag.
- Nå kan dere gå i
speilen å se å fine dere er!
Tea bet sig i leppen av fryd og
smilte til det rødmende speilbilledet, drog litt i krøllen
ved øret, så den falt lang som prinsessens på chiffonieren,
kløp lett og forsiktig i kappeskjørtet og svingte sig rundt.
- Gå over gulvet begge to,
får jeg se. - Den høire mamelukken din, Tea, ska en tanke
op.
- Isj, er'e no med mamelukken!
- Sikker om vi kommer for sent på balle. - - Kanskje det har begynt
alt - - -
- Bare ti still - - det er en
go halvtime att. Vil du at den mamelukken din skal komme ut over heile
byn imorra? Skjørte til Maien henger en mon nedenfor på høire
side og kjolen stomper bak, ser jeg. Kanskje dere vil at folk skal si,
di selte flesk?
Andrine la sig på kne for
småfrøknene, tok et nest her og et napp der. De skarpe øinene
hennes opdaget litt småtteri som hun ikke for sin æres skyld
kunde la gå.
- Bestandig skal vi være
de siste. - Tea trampet utålmodig med den vesle, spisse skoen. Andrine
rystet på hodet med munn full av knappenåler.
- Maien er aldri så amper
som dig, Tea. Forresten begynner balle aldri presis. Er'e no moro å
være blandt dem første da? Se så - - nå kan dere
gå og vise dere fram for far og mor.
Moren kom just brusende inn av
døren. - Så fine som Andrine har fått dere, barn. Har
de takket pent for kjolene?
Det hadde de rent glemt. Skamfulle
snudde de sig i døren og neide for Andrine.
- Gå ned og takk far også
for de vakre livbåndene! Og du - Andrine - må sette en nål
bak i fisjyet. Vil du rette litt på den fjæren i håret
åsså - - -
- Tenker vi setter'n på
venstre side denne gangen. - Det klær frua mye bedre. Dere ska vel
ha bruresjalet? Jeg finnere i chiffonjæren. Andrine føk avgårde.
- Andrine, Andrine! - Det rauk
en knapp i buksa mi - Andrine
- Kom hit - Will - skal vi skyndte
vårs å sy'n i.
- Kraven min er så hardsteva,
atte - jeg får inte knappen i høle - -
- Ta det med ro, Jon - nå
kommer jeg.
- Jeg finner inte sælan
min heller - -
Om Andrine hadde hatt hundre hender,
hun kunde trengt dem alle. Den hun var mest stolt av, det var Karlemann.
- Er'n inte fjongesen kanskje
- - - stram kar i splinter nye matrosklær. Sitter dem inte som støpt?
Kraven er inte aldeles rett, trur jeg. Kom hit du, guttemann min, skal
jeg sette i en nål. Så- nå tenker jeg det er bra, jeg
- eller å synes frua?
Fru Martens kytte av Andrine,
slik hun hadde fått det til alt sammen.
Nå hørte de bjellene
utenfor. Martin stod ferdig med Brona. Ingebjørg hadde båret
tøiet inn fra den iskalde entreen og bredd det utover stoler og
border -- øtulupper, basefisker, kyser, muffediner, sjaler, skjerf,
at det kunde slå av sig kulden. Det var klart og kaldt, må
vite.
- Hjelp mig, Ingebjørg.
Jeg får inte armen inn i tuluppen hans far - -
- Nei, du er et barn i blakkens
sæle enda, Will.
- Ta i med mig, Andrine. Jeg har
venta så lenge atte -
Slik stimet og maste de.
Så satt de endelig godt
innballet under isbjørnfelden - frua og småjentene. Jon stod
bakpå hos Martin sammen med Andrine, Will og Karlemann i dompa. Mens
månen stod blank og messinggul på en grønnblå
himmel med gråhvite måneskyer, og dombjellene sang i den frostklure
luft, deklamerte Jon Jørgen Moes "Sledefart":
En aften i den glade jul
vi skulde ut at kjøre.
På himlen seiled som
et hjul,
den blanke måne, stor
og gul.
Det var et deiligt føre.
Skyggen av trærne lå
tvers over veien med et virvar av greiner. Brona travet med sleden efter
seg så lett som var den en barneleike, og hestehoven kraste i veien
og slengte fra sig isklumper.
- Au, au - der fikk jeg en midt
i fleisen, gutt!
- Og jeg en på nesa, Will!
- Så lange bein som Brona
har fått, gett! Og Maien ligner et troll med nese som et riveskaft.
Det er tuppen på basselisken -ha-ha-ha- Å gid, så rar
du er, Maien!
- Pass deg sjøl, du Karlemann.
Nesa di er akkurat som på heksa i eventyrboka.
Det var som et trollfølge
kjørte ved siden av dem og ikke forlot dem før de kom inn
i de trange bygatene. Da kastet månen av og til skygger opefter husveggene,
men det var ikke tydelig å skjønne enten det skulde være
folk eller fe.
- Pro - pro - Martin holdt Brona
foran et langt, hvitt toetasjes hus. Snøen lå opunder vinduene,
og man kunde stupe like inn fra fortauet. En rekke glanerer stod på
hver side og speidet efter et glimt av en lys ballkjole, en rose eller
en fjærtopp under kapotten. Litt av den stas som de fine åtte
og de sjøl attrådde, om det bare hadde vært så
laga.
Martin og Andrine løftet
småjentene ut av sleden, og de trillet inn gjennem gangen som nøster.
Klubben var byens fineste selskapslokale, der fiffen vanket. Dansende medlem
var just ikke så vanskelig å bli, når man hadde en kjent
størrelse til å anbefale sig, og man ellers eide nogenlunde
danseben og livkjole. Kontingenten var høi. På den måte
hadde man forskanset sig mot dem som tjente mindre, og derfor hørte
til en simplere klasse mennesker. Men for å bli stemmeberrettiget
medlem, måtte man henges - skrives op på en tavle - og stemmes
over, hvorvidt man passet inn under Harmoniens eller Klubbens strenge krav
med hensyn til stand, stilling og vandel. Man blev siktet og veid på
gullvekt før en slapp innenfor.
Familien Martens trippet hjemmevant
i de mørke, hemmelighetsfulle gangene som løp i krik og krok,
oplyst av et svakt bluss. Jon og Will søkte herregarderoben, så
store som de var, men Karlemann hørte til på damesiden, så
forsmedelig det enn var. De famlet sig fram opigjennem en mørk trapp.
Øverst oppe viste sig en svak lysning i nøkkelhullet. Her
var damerummet, egentlig soverum for klubbjomfruen. Det dunkelt oplyste
værelse oste av lysetalg og rykende parafinlamper og var overfylt
av store og små balldamer og små kavalerer som enda trengte
en årvåken dada. Andrine var straks i virksomhet og fikk hjelp
av Kirstine gangkone der om sommeren gjorde tjeneste som badekone.
- Vi tullær tøiet
demses i en bylt og stappær inn under senga tel jomfrua. Å
nei,
jeg gjorde vel et spell me'a en kveld - - Kirstine lo og gottet sig. Jeg
klædde ut en mann og la op i senga tel'a. Du livsens måne som
hu skreik. Jeg sto utaføre og lo så mye jeg orka. Det disset
i bryst og mave som gikk i ett på Kirstine, bare skilt med et forklæbånd.
- Har du lagt det, så vi
finner det igjen, Kirstine?
- Frua kan væra trygg nå.
Helles er'e fullt overalt - oppe i sengæ, i krokæne og alle
stan.
Damene sprang lik sommerfugler
i alle farger ut av sitt puppehylster. De vekslet hilsner og nikk, tok
mål av hverandre og kritiserte hverandres
toaletter, mens de trakk hanskene på. De flotteste hadde hansker
til albuen og enda lenger. Fru Møldrup rynket på nesen av
en blond ungpike med en freidig opstopper.
- Hvem kan det være? Henne
har jeg ikke sett her før?
- Rigmor Evensen - datter til
slakteren han med travern. Kjenner De ikke henne? Hun
er med oss, sa doktorfruen gemyttlig.
- Å…-å- Tekkelig pike.
Har ikke vært på klubbballene før. Men nu kommer
jo sa mange slags folk - - - Der har doktorfrua hentet sig en god
stek; du; sa fru Meldrup, henvendt til frøken Hermansen
som nikket forståelsesfullt.
Tea og Maien hilste på venninner
fra skolen. Petra til byfogden var i lyserødt. Sigrid - ordførerens
datter - i lyseblått. De klædde hverandre godt.. De to
hang alltid sammen.
- Gid så livat vi skal ha
det! Vi tre holder i sammens, Tea! Er'u engasjert?
-- Ikke enda.
Det var de voksne fiffdamene som
pleide å bli optatt på forhånd, ikke barn.
- Gid-a-mæ, jeg har korte
mitt næsten fullt. Sigrid åsså. Vi vet om
en bråte hyggelige herrer som kommer ikveld - -
Ingen hadde dansekort før
en blev konfirmert. Men det var anderledes med Petra og Sigrid. Petra
hadde vifte også, hun. Tea følte sig aldeles slått av
marken, der hun stod. Da hørte hun den snilde doktorfruen
si til moren, så pene, småpiker du har Tea. Vesle-Tea
er riktig nydelig.
Det gav mot. Tea ranket sig og
kastet stjålne blikk inn i speilet og fulgte efter moren. Det brandt
i kinnene. Ballfeber. Nu var den der for alvor. Luften dirret
av spenning. Både Maien og Tea kjente det i maven. Kirstine gangkone
sa at hun hadde det så trabelt på disse ballæne,
for dem små balldamæne var så nervøse.
Fra den åpne salsdør
hørtes et jevnt surr av snakk - et brus som fra blomstrende
morelltrær om våren. Spenningen øket da musikken
på trevet tok til å stemme. Fru Martens gikk rank og
staselig op over det hvitskurte salsgulv med Karlemann ved siden. Småjentene
trippende efter. De prøvde sette foten slik som faren hadde
lært dem. For et stort øieblikk! Det knitret i morens silkekjole.
Nåler og øreringer glitret i det flimrende lys fra lysekronene
under stjernetaket og fra kandelabrene langs veggene, der de
eldre damer og veggepryden satt i røde sofaer på en forhøining
og fulgte med til siste slutt. Ungdommen sat på røde,
silketrukne benker som løp salen rundt. Tea følte
frøken Münsters skarpe og kritiske blikk da hun satte
lorgnetten på nesetuppen.
Øverst i salen var fløidørene
slått op for biljard og kortspillrum. Der stod de hvitbrystede
kavalerer i knipetang og mønstret damene eftersom de steg inn på
arenaen. Der var krigsmakten til lands og til vanns. Kadetter fra Horten
med smørstikker ved siden. Løitnanter i galla kastet prøvende
blikk over benkeradene som feltherrer over sine tropper. Og der var
akademisi på besøk i byen, forleste og nærsynte med
lorgnetter og uhyre interessante å se på. De klumpet
sig sammen og noterte sig forskjellige oplysninger om damene.
- Hun i den himmelblå silken
og den dyprøde rosen er Nanna Fedler. Nydelig figur. Eneste datter
til kaptein Fedler - - -
- Rik? - - Løitnant Hammer
var tilreisende.
- Rik og søt og alt som
godt er, svarte en av de stedlige.
En avdeling militær styrtet
sig over henne, og kortet blev fulltegnet i en fart.
Karsten Monsen, god venn av Tea,
stod i en ring av kadetter - unge løver, importert til ballet. Karsten
var kjentmann med kjennermine.
- Der har vi Tea Martens - svinaktig
pen jente, venninne med Petra Gabler og Sigrid Sievers som jeg presenterte
der for i formiddag.
Tea føler at de har henne
i kikkerten. Hun blir rød og forlegen, skraper med den vesle spisse
skoen som klemmer på tåen. Hun må tenke på Andrines
ord - en må li for stasen. Den som bare var konfirmert og eide en
vifte!
Enda har ikke kadettene funnet
ut hvem Tea er. - Henne med den lyse fletten og opstoppern? - Hun ser mig
forresten kvikk ut. Den unge mann skarret. Han var blasert og vant med
så svinaktig vakre småpiker fra Bergen.
- Nei, det er Rigmor Evensen.
Hun hører egentlig ikke til på klubben. Pen pike forresten.
God for en del tusen. Så kommer Petra og Sigrid dernæst.
- Fa'n så muntre - lød
det på kav bergensk.
- Og ovenfor dem Tea Martens,
datter til skibsredern.
- Hun med de sorte krøllene
og den lyserøde sløifen? Hun ligner et portrett av keiserinne
Eugenia. Ikke sant, Sparre?
Hele kompaniet av kadetter og
studenter strømmer i retning av Tea og venninnene hennes. Der blir
presentert og engasjert.
- Har ikke frøkenen et
kort? - - Så får jeg lov å skaffe Dem et.
Tea er i den syvende himmel. Dansekort
for første gang. Åsså "Dem" og "frøken". Det
klang vidunderlig. Det bergenske språket kildret henne i øret.
Og slike kavallerer.
- Ja, det er no annet enn vi er
vant til, sa Petra og kastet på nakken.
Tea stråler av glede. Hun
er på den sikre siden. Alt optatt. I francaiser og lancieer skal
de være sammen hele kula. Katti Fink er også kommet med, for
hun er så knakende kjekk, og så har hun alltid ball straks
over nyttår, og dit blir de budne hele smelta.
- Er'e ikke forferdelig, gyselig,
skrekkelig morro - hvisket Petra til Tea som i samme øieblikk blir
engasjert av Karsten Monsen. Danseinspektøren har bestemt at de
to skal åpne ballet.
For en lykke! - Hun vet at Andrine
står i damerummet og ser på henne. Hun føler kritikken
fra veggepryden. Godt at Andrine fikk heist op mamelukken allikevel.
Samtalen i sofaene som har dreid
sig om tjenestepiker og husholdningsspørsmål, om de siste
nedkomme og dem som venter sig, om de siste inklinasjoner og forlovelser,
drøfter nu Tea og Karsten Monsen.
- Riktig en pen gutt - skal inn
i sin fars forretning.
- Han lys og hun mørk -
sier en eldre frøken med stanglorgnet.
- Et pent par - riktig nydelig
par, fru Martens.
- Kjære, snille Dem, fru
Gabel, snakk ikke om par. Tea går i sitt fjortende. Hun må
få lov å være barn enda en god stund - - -
- Å de begynner tidlig i
våre dager, sa fru byfoged og slo med viften.
- Jeg skulde helst ønske
at Tea gikk klar alt som heter forlovelse og ekteskap og alt sånt
- -
- Nå gjør du hjerte
ditt til en røverkule - Tea! Den veien skal vi da alle, sa den muntre
doktorfrue. Hun var der med fire døtre og ønsket intet
heller enn at de skulde gå av stabelen.
Polonesen gikk over i en feiendgalopp.
Tea rusjet nedover salsgulvet i voldsom fart. Øinene strålte,
de røde leppene lo muntert og overgivent, og de florlette skjørtene
stod som en sky kring den smekre midjen.
To herrer stod i døråpningen
og lorgneterte henne.
- Armer og ben er piketynne, men
det er en kvinnelig ynde over skikkelsen, og håret - jo, den har
sågu herretekke.
- Hun ligner en sommerfugl som
spiler vingene ut for første gang og - - lyster en lek -
Tea var blandt dem som var i vind.
Hun vugget sig i vals til melodier av Strauss eller suste forbi i hvirvlende
fart til champagnegaloppens toner med knall og smell som av korker der
for i taket, og skum som fuste over. Dengang brukte man å bytte damer
i dansen. Hun blev kastet fra den ene til den andre, og så tilbake
til ham hun hadde først. Gudskjelov at krøllene var innsatt
med sukkervann. Ellers hadde de aldri i livet holdt.
- Huff, der kommer fetter Hans
- onkel "Vorts" og tante Julies eldste pode - - -
- Si nei, hvisket Sigrid.
-Tør ikke---
Tea neide riktig pent. Men forferdelig
trett, klaget hun. Orker ikke mer enn gulvet rundt, Hans.
- Vi er vel ikke goe nok nå
som du er så optatt med disse flotte lapsene fra Horten og Kristiania
og Bergen.
Han stomper og homper ivei, tråver
avgårde og tråkker henne på tærne - hiver og heiser.
- Han danser som en gamp, hvisket
Petra, da Tea andpusten fikk satt sig ned. Om det var fettern min hundre
ganger, ville jeg si nei til en slik idiot. Hvem skal du ha i masurkaen?
- Kadett Sparre.
- Gid av mig - han har'u danset
med 2 ganger før. - - Masurkaen blev den tredje. Pass dig, Tea.
Veggepryden har skarpe øine og lange ører. 3 ganger med samme
kavaler, det betyr no. Imorgen ved te og kaffeslaberasene får du
gå igjennem. Vær trygg, de har dig i kikkerten. Gamle fru postmester
som er 92 kan ikke forlate ballet. Hun får ikke en blund på
øinene før hun har sett kotiljonen - både åttetallet
og stjerne turen. Og fremforalt det frie valg med pyramiden og blomsterturen.
Da blir det åpenbart hvem kandidaten, løitnanten og fullmektigen
svermer for. Kanskje kunde hun gå hjem med en forlovelse i posen.
Dessuten var det mange mødre med gifteferdige døtre. De var
ikke minst spent på ballets utfall. De måtte sitte å
ha et øie med i spillet. Overlate ungdommen til sig selv - det var
likeså farlig som for barn å leke med varmen. Barnas skjebne
lå om ikke helt, så for en stor del i foreldrenes hånd.
Ja, så mente fru Koll.
- Det er de unge, og ikke de gamle
som skal gifte sig, sa en ung nygift frue.
- Fullkommen uenig med siste ærede
taler. Fru sorenskriver blandet sig i samtalen, bred og myndig. Ekteskapet
er alt for alvorlig til at det kan bygges på svermeri. Foreldrene
som er fornuftige og erfarne folk, er de eneste som ser klart i en slik
sak.
- Jeg tror på inklinasjon,
sa frøken Hermansen.
Hvorfor ikke begge deler, sa den
unge frue og så forelsket bort på sin mann i døråpningen.
- De lar sig så vanskelig
forene - kjære Dem, og da er man på den sikre side når
man forener sig med fornuften.
Fru sorenskriver hadde giftet
bort flere av døtrene sine. Hun var en stor diplomat og en kjent
Kirsten giftekniv.
Mens mødrene hadde sin
strid, følte kurfyrsten sig som fisken i vannet. Han stod øverst
i salen og så utover all denne skjønnhet og ynde, over kvinnebarmer
og kvinnearmer. Akk kvinne, smil og kvinneøine - brune, blå,
sorte og grå - like deilige, vidunderlige og uutgrunnelige - -
eller hvad sier du, min kjære gamle venn?
Han vendte sig til "Det gamle
testamente" som stod ved siden.
- Nydelige damer - - deilige toaletter
- - Forvalteren fra gravegodset var likeså uundværlig
som ceremonimester som onkel Thorvald som danseinspektør. De sørget
for at ballet gikk presist og stilfullt - klappet av for hver dans og klappet
når hver dans skulde begynne og ordnet med de unge at de ilske tumlet
om hverandre.
I pausene erobret de minste gulvet
- lekte sisten, laget sklier, sloss og fatt og stod op igjen, eller lå
overende og kavlet på hverandre til de skrikende måtte bæres
bort fra valplassen. Karlemann var blandt dem som gledet sig mest over
pausene.
Så kom valsen - en deilig,
smektende en av Millocker. Tea var engasjert av en nydelig kadettaspirant
og gledet sig voldsomt. Hun så det blinke i knappene hans lang vei
da han stilte mot henne; men hun så også danseinspektøren
nærme sig med små trippende trin.
- Å Gud - Petra Gabler kløp
Tea i siden. - Du får'n Tea .- ser'u ikke øinene hans sikter
like på dig. Han kan gjerne spise dig op med det blikket sitt. Å
hvor løkkelig du er - - -
Det mektige, hvite skjortebrystet
buklet sig og gikk i bølger som et skinnende hvitt storseil. Og
midt i storseilet lynte en ganske liten, men funklende diamant. Øinene
tindret blått. De rødlige whiskers var strøket omhyggelig
til side. Ansiktet var rødmusset og mer strålende enn noen
sinne.
Kadetten vek ærbødig
for inspektøren.
- Jeg er hennes onkel, skal jeg
si Dem, og da har man visse forrettigheter. Det var virkelig sant, onkel
Thorvald var Teas filleonkel, men nu ønsket hun filleonkelen hundre
mil borte.
Han gjorde en storartet komplement.
Petra vred sig av latter, og Tea gjorde er fortvilet kniks.
Så svingte de rundt og rundt.
Hun kjente de røde whiskers krisle mot kinnet, for kurfyrsten var
ingen høi mann, og hun kjente dunsten av spiritus.
- Du - du -onkel, jeg blir så
svimmel - jeg - - jeg tror det er best vi slutter - - - - Snikk snakk -
deilig å vugge sig i en vals.
Da han hadde svevet gulvet rundt
enda en gang, løftet han henne i været gav henne et kyss på
pannen og satte henne fra sig. Fortumlet og blodrød styrtet hun
ut av salen, og kastet sig inn til Andrine: Onkel Thorvald har kysset mig
- vask mig; gni mig med vann og såpe - og så tok hun til å
stortute.
- Hysj - Tea, de hører
dig. Du blir rødøid og krøllene dine går ut
- ti still - du blir like go att.
Kirstine gangkone kom også
i det samme.
- Du dauær itte no av et
kyss - jentonge - du er neimen itte no smørstøkke,
verkje. Tørk tårene dine og gå op i salen. Den fine
gutten med dem blanke knappæne står og venter på
dig. Kom - ska du se - -
Kirstine tittet med det runde
månefjeset sitt inn av salsdøren der alltid stod åpen,
så tjenestepikene som hadde stått i mangfoldige timer og ventet,
kunde se herskapet danse og more sig.
Ikke før dukket Tea op
nederst i salen, før kadetten satte imot henne i tette dansebein
og tok henne op til polka masurka. Den innsmigrende, slaviske musikken
og de yndefulle svingningene gjorde henne på en måte god igjen.
Dessuten lå det en deilig napoleonskake fra onkel Thorvald og ventet
på henne i restauranten. Men kysset var ikke glemt. Hun syntes hun
hadde fått en flekk i pannen som alle måtte legge merke til.
Restauranten lignet ikke nutidens.
Den gamle koselige klubbvert og vertinne var i slekt med fru Martens og
het derfor onkel Morten og tante Marthe. De var forresten onkel og tante
til hele byen, og i de lavloftede stuene deres dalte man ned i gammeldagse
stoler og følte sig hjemme. Bak de smårutete vinduer mellem
alle blomsterpottene og innunder sladrespeilet hadde man kontroll med byens
hovedåre - Store langgate, og her satt tante Fredrikke - et gammelt
husinventar - og holdt utkikk med byen. Her var som en børs og en
central hvor det nyeste nytt blev bragt til torvs og gled ubekymret ned
sammen med et glass portvin.
Når der var ball, stod onkel
Morten bak skjenkebordet med klubbtjener Gullik. Der servertes punsj for
herrer og bisp for damer, og både den gule og den ande drikk var
ledsaget av skjemtsomme ord og vittigheter.
Skjenker i bøtter, i spann og i krus -
Mannen ei skader et måtelig rus.
Se jula går,
og så vi får
igjen det gamle gnaget.
Det var dem som begjærte rhinskvin. Den var no sur, sa de.
Og så vanket det champagne i "Kahytta" -- en av de koselige stuene
nedenunder. Men ballgjestene i almindelighet, og pappaer og mammaer med
hele barneflokken, de satt kring småborder og koste sig med te, sjokolade,
buljon og smørbrød som tante Marthe og søster Laura
delte ut ved det store langbordet, akkurat som de var gjester alle sammen
og kunde ta for sig efter ønske. Det var en eneste gang i året
familiene spiste utenfor hjemmet, og derfor smakte det så uforlignelig.
Der kom selvfølgelig en regnskapens dag. Men man merket ikke no
til det den kvelden. De var alle som i et stort gjestebud, og onkel Morten
improviserte og var en kjøkemester av det gamle slaget, likesom
tante Marthe med sin blondekappe og det inderlig gode smilet sitt var en
kokekunstner av den gamle verden, berømt for sin fiskemat, delikat
avkokt torsk, medisterpølser og kjøttkaker.
Karlemann hadde fløiet
omkring som en utemmet folunge og var trett av leken: Maien hadde hoppet
og danset mer enn hun hadde godt av, og nu kom moren med begge to, en i
hver hånd
- Nå er vi ferdig til å reise - Tea
- Martin står nede og venter.
- Isj, skal vi alt gå -
- jeg som er engasjert til de voksnes dans av student Finsen og en hel
del andre - - nå skulde jeg hatt det så forferdelig morsomt
- - -
- Du har moret dig nok, barnet
mitt. Om et par år kommer turen til dig å danse med de voksne.
- Ikke sant, frøken Hermansen,
barn har best av å komme i seng før midnatt -- - -
Isj, at moren skulde henvende
sig til den avskyelige Hermansa - den verste til å sladre i hele
byen. Hun snakket i nesen attpå til. Petra til byfogden sa at hun
bestod likesom av bare sener og knokler og hadde hals og nesebor som en
gyngehest.
- De vet det - fru Martens, sa
hun - at når man er slik i vind som Tea, så er det sårt
å gå hjem. Jeg husker fra min egen barndom, jeg - -
Nei, hør på Hermansa
med det sleske smilet og de stikkende stenkullsøinene - - "fra min
egen barndom", sier hun - hun som satt over
bestandig, for ingen ville dra på den "melsekken" som de kalte henne.
Faren hennes var baker. -
Nå kommer hun til å
fare byen rundt og sladre om den kokette og guttegælne Tea Martens
som ikke ville gå hjem.
Tea snudde sig brått med
et kniks og sa så søtt som hun bare kunde - Godnatt frøken
Hermansen.
- Går du Tea? Det var riktig
synd. Sådan er det at have en streng mama. Hun talte alltid så
korrekt og fint.
Andrine hadde holdt trofast vakt
og stod ferdig med tøiet. Inntullet som levende klæsbylter
famlet de sig nedover den bratte trappen -- gjennem ganger som nu syntes
enda mørkere fordi de kom fra lyshavet der oppe. Dansemusikken hørtes
tydelig. Akk, det var Theresiavalsen - Nå danser Petra, Sigrid og
Katti - isj gå her og sjangle veggimellem som en full mann. Den kalde
natteluften møtte henne i den ytterste gangen og gjorde henne edru.
Utenfor stod Martin i splintrende
kulde og slo føttene mot hverandre. Krona ristet utålmodig
på bjellekransen. Martin hadde lagt teppe over ryggen hennes.
- Har du ventet lenge - Martin,
- spurte fru Martens.
- Å det blei ei stønn
- å ja - itte så verst lenge heller - men det er harslig kaldt
i kveld.
- Kjør på, Martin,
du får en dram når du kommer hjem.
Tanken på drammen gjorde
godt.
- Åssen blir det med konseln
og guttæ?
- Du slipper å hente dem,
Martin. De går hjem.
Karlemann sovnet underveis. Maiens
hode dalte tungt ned på Tea som satt og gispet.
-Å-å- så søvnig
en blir av et sånt ball - mor - å-å en lang gisp
igjen.
- Det var nok godt du kom hjem
allikevel - Tea.
De andre snorksov mens ballet
enda surret rundt i hodet på Tea. Karsten Monsen førte henne
salen rundt i polonese. Student Finsen og kadett Sparre hvirvlet omkring
med henne. Hun var bedt på aketur dagen derpå - - - skal -
skal ikke - skal - hun talte på
knappene i nattlinnetet, skal - - Hvad ville Leif si om hun drog på
aketur med en hel del andre - - - hun som alltid satt på kjelken
hans. Leif danset ikke. Men ingen var så god til å styre som
han. Han sa ikke så mange pene ting, Leif, men han var nå den
likeste lel.
Hun lå i søvnørske
og skulde til å dukke under. Så var hun med ett lys våken.
Karsten Monsen bøide sig over henne og hvisket no i øret
hennes. Å gid - - -
Endelig kom søvnen og forbarmet
sig over det trette, tunge hode, sårt og ulidelig vondt som det var
efter alle papiljottene og all krøllingen.
Felene gnikket og låt enda
en stund og kontrabassen sa bom-bom-bom - - -
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside |
Neste >
|