Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >

DET LAKKER TIL JUL

       Det tegnet til juleføre, så det forslo. Nordosten  peip og kvein kring husnovene. Hui - låt det. Den tok i somme tider, så en kunde være redd at den reiste med hele huset. Snøføika stod i en eneste hvirvlende dans, sopte bart på sine steder og kastet op fonner under stuevinduene. I slikt vær går arbeidet så fjørende lett innendørs. På Berg økte travelheten innunder jul. Verst var det dagen før julekvelden - vesle julaften - som har ord for å være årets uryddigste dag.
       Veden var huggen, og småguttene bar bislaget mett med bok, bjørk og gran, hver til sitt bruk. Jentene på Berg var grove til å brenne, sa Martin. Men nå hadde de flust. Han slapp å ta i øksa før trettendagen.
       ---Det luktet såpe og storrengjøring i boder, ganger, kjeller og loftsrum, for ikke å tale om kjøkenet, der alt var så lynende blankt at en kunde speile sig i puddingformer og gamle kobberlokk.
       --- Det lukter Malla Sopp, sa konsulen. Han var ingen elsker av grønnsåpe og husrengjøring.
     Inne i de renskurte stuene hang gardinene stive og nystrøkne  og blåhvite foran velpussede glass. Det var jomfru Annes verk og hennes stolthet, så vel som de såpevaskede prismene i kroner og lysestaker. På øverste trappetrin stod jomfrua og svingte kronene som karuseller og satte i lys og       lysmansjetter som småjentene rakte henne. Alt skulde skinne og blinke og være beredt til fest. Hver krok var gjennemstøvet, og hver skuff gjennemsett. Fru Martens hadde bare igjen å rydde op i chiffonieren. Det var likesom det siste, og det var noe Tea og Maien gledde sig til, for skuffene gjømte livets mest forlokkende og eftertaktede herligheter - stasen som mor hadde på når hun blev       bedt i lag. Hun var ikke av dem som likte selskapelighet, fru Martens. Men det måtte til. Ikke brød hun sig om å pynte sig heller. Tea og Maien syntes det var gromt når Andrine festet de blinkende sommerfugler i chinjongen, kronte henne med en hvit fjær og stakk øredobbene med de lange dingler inn i øreflippene. Mor var som et deilig billede, syntes de, når hun stod pyntet i den sorte silken med blonder og tyll i halsen, krepsjalet over skuldrene og et langt, brusende slep. De så på henne i undring. Det var som de tvilte på at det var deres egen mor, så ulik var hun henne der til hverdags gikk og tråkket som en gamp i et treskeverk. De snek sig til å klappe den blanke kjolen hennes.
       Ved juleoprydningen i chiffonieren fikk de glimt inn i herligheten, ja det hendte at de fikk ta og føle på et armbånd, og var moren i godlag, vågde de å åpne låsen og smette det innpå armen, riste i øredobbene og holde dem bortat øre, eller løfte en ballblomst forsiktig op av esken og feste den i håret et eneste lite øieblikk. Øinene blev store og strålende, og i drømme så de sig sjøl svevende omkring i en lys ballsal med all morens stas.
       - Der er medaljongen, mor, med alle hårlokkene! De husket den fra ifjor.
       - Ja, den er et minne om søskenflokken hjemme - 12 lyse og mørke barnehoder, spredt for alle vinder. 3 av dem ligger under torven; Mathias,      Georg og Marie - henne du er opkalt efter Maien. Den gule krøllen er hennes.
       - Hun som var så vakker?
       - Ja, vakker var hun og dertil så god. Men så fikk hun hjernebetendelse i 14.årsalderen og mistet synet. De vakre blå øinene hennes var som brustne.       Vårherre gjorde vel og tok henne til sig da hun var 16. Himmelbruden, kalte far henne, da hun lå i den hvite kisten. Jeg var bare 4 år den gangen. Men jeg husker så godt hun lå med myrtekrans kring det gule håret. 2 år derefter døde mor, og jeg fikk stemor.
       - En sånn slem en som i eventyret?
       Fru Martens vilde aldri inn på det kapitel.
       - Vær glad dere barn, så lenge dere har deres egen mor, sa hun.
       - Hvemses lokk er tante Julies, avbrøt Maien.
       - Den gyllenbrune er hennes. Hun hadde det vakreste håret av oss alle sammen.
       - Tante Julie - hun som har så stygt hår, og øinene hennes er så røde og renner støtt akkurat som på Lisa Matsekk.
       - Fy, å stygt du snakker, Maien! Du får også sånne øine når du gråter.
       - Jeg vii ikke gråte en tåre mere, jeg. Maien var ellers som et aprilsvær, snart sol, snart regn. Moren viklet medaljongen inn i silkepapir og la den vekk. I det samme kom tilsyne en strålende rød koral innfattet i gull. Som en frisk blodsdråpe lyste den i Teas øine.
       - Så vakker den er, mor! Den har jeg aldri sett før. Hun strakte sig på tåspissene, så hun holdt på å rulle framstupes, men hevlet sig i siste       øieblikk.
       - Pass dig som du står til, barn, sa moren litt brydd og gjømte korallen innunder blonder og tyll.
       - Se så, nå er den skuffen ferdig. Hun trakk ut den næste. Der fikk Tea øie på noe som ledet tanken bort fra korallen - et voksperlebånd så langt, at Tea kunde slynge det sikkert 4 ganger kring halsen.
       - Nå er jeg prinsessen! Hun så op på billedet av dronning Sophie fra dengang hun var blottende ung.
       - Du mangler krøllene, sa Maien kontant.
       - Andrine skal sette 30 papiljotter i håret mitt til juleball.
       - Dere får ta perlebåndet til delings, barn, så blir de akkurat som to prinsesser.
       Småjentene hoppet ned av stolene, tok hverandre kring livet og danset rundt, rundt, rundt mens moren ordnet i de nederste skuffene, der farens tøi lå - de svarte klærne hans, snipper, mansjetter og svarte begravelseshansker og hvite til fest. Den skuffen var ikke det grand morsom. Så var chiffonieren gjennemsett, og skumringen gled inn over stuen og over det høie, staselige møbel  med dronningen på toppen. Som æresvakt på hver side stod de to franske kandellabrene av mattblomstret glass med lange, tunge prismer og ett  eneste, tykt lys i liver. Når de blev tendt jutlekvelden, var det høgtid. Slik lyste vel stjernene på Betlehems marker, tenkte Tea.
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside | Neste >