|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold,
2000.
Gå til: < Forrige |
Forside | Neste
>
DEN STILLE UKE
Endelig fikk sol og regn bukt med
de svare snø, masser. Men isen under snøhaugene, der barna
hadde trampet og tråkket, gikk sent. Kring husene var det hålt
og glatt. Farlig for gamle ben. Ungdommen nyttet siste rester av vinteren
til sklier. Men store og små stundet gifter bar mark. Og innunder
påske tok tiningen til for alvor, og de siste rester brånte
vekk. Det siklet og rant alle vegne. Didrik og Karl grov elver og sjøer
i sølevannet og seilte med barkbiter. "Barkskib", heter dem, sa
Karl.
I solveggen blev det klinket med
glasskuler i alle kulører eller dem av marmor med blå tegninger
og små svarte trollkuler som de spyttet på før de sendte
dem avgårde. De vant over alle. Det blev kjeklet og målt med
fingrene i vårsøla, den de siden slengte veggimellem. Efterpå
stakk de hendene i bukselommene
og kjeklet videre.
- Du - du nugga, gett - du nugga
- jeg så det. Herregud det nytter inte å nekte slikt som jeg
så med mine egne øier.
- Du ljuger - har inte vært
nær kula di engang.
- Så jeg inte hu fløtta
sig kanskje, denti du strekte veslefingern og dulta tel'a.
Det gjaldt et stikk - en bukseknapp
eller to. Men kom de til kort på knapper, skar de ut av buksene sine
og satte pinner eller om det så var seks toms spiker i steden.
Av de første bare flekkene
laget jentene sig paradis. Men morsomst var det å renne bortetter
de brune jordene med skitne snøflekker i skyggen. Det kjentes som
en vellyst å få strekke på bena og sette avgårde
under en blå himmel med hvite, seilende skyer, med hår og skjørter
flagrende for vind.
- Ho - vi seiler - - skrek det
rundt hushjørnene.
- Ho - vi ror - - svarte det tilbake.
Eller det stod en midt på
gårdsplassen og ropte av sine lungers fulle kraft:
- Hvem frykter for den svarte
mann - -
- Aldri ett gryn eller ett grand,
svarte de andre som med en munn og stormet mot mål. Og det var post
og røver og tittern på hjørnet og gjømsel. Fritt
for å telle!
Elle melle dig fortelle
skibet går ut i hår.
Rygg i rann, to i spann.
Snipp snapp snute, du er ute!
Vesle munnrappe Laura kunde bruke
truten best.
Det sikreste vårtegn var
ballen som Jon og Will laget av svarte og gule skinntrekanter, stoppet
med krøllhår så hardt, så hardt som de bare kunde,
og attpå til surret med et nett av hyssing. Der den traff, der gjorde
det vondt.
- Ikke skyt, - ikke skyt
mig i ansiktet skrek Tea og holdt hendene foran sig når hun sprang
uten å se til høire eller venstre.
Men så hendte det at en
stakk hånden bort i hennes og trakk henne lynrapt efter sig. Frelst
kom hun både til den store og den vesle rotta.
Maien var mye kjekkere. Men ballen
hadde engang satt et merke i fleisen på henne som hun lenge mintes.
De trillet hall i hatt, og han
som fikk ballen i lua si, råkte til å treffe henne i synet,
så nesa hovnet op til en potet.
Ingen under at Maien stakk hodet
mellem skuldrene når hun fløi.
Det fulgte alltid noe skrik og
skrål med ballen, selv om de lovte å fare stilt. Det blev akkedas
om ballen traff eller strøk forbi. Om de var kommet på rotta
eller et halmstrå ifra. Jo, det var stridspunkter nok.
Den stille uke la likesom en skygge
over leken. Ikke egentlig med tanke på frelseren, men av hensyn til
heksene som for løse i lufta på geit og kalv og kosteskaft.
Kirkeklokker og lærde folk kunde mane dem til å dette ned hvor
det var, om det så var på Berg, hadde Ingebjørg sagt.
Det var helst skjærtorsdag som var en farlig dag sålessen.
Da blev Jesus sveken av Judas, og Gud lot ondskapen vinne.
- Fordømt usling, den Judasen,
sa Karl.
- Forråde kameraten sin
da, gett, sa Didrik.
De var enige om det var for hans's
skyld trolla var så nærgåendes.
Huff - småjentene frøs
og grøste bare det for en flokk kråker over hodene på
dem. Det kunde være hekser som hadde skapt sig om. Svarte sjal hadde
de, svarte hueplagg og grå skjørt. Skreik, gjorde de. Hu så
stygt. Kvæk-kvæk-kvæk! Gammalt kjerringskrik. Guttene
satt på steingjerdet og drøste og prekte om alt de skulde
finne på utover våren og somme. ren. Det forrevne fjellet som
lå der fra tidernes morgen, skutt op av jordens indre, innbød
til lek: Der var ruiner efter virkelige festninger, efter kongsgård
og kirke og ringmur, alt som kan sette fantasien i sving. Under fjellet
var kilden med nordarennenes vatten, det Oline bad Andrine å hente
ved midnattstider og som gjorde Karlemann frisk. Etsteds i nærheten
skulde lønngangen være, der Aksel og Valborg møttes.
Og i en sprunge i fjellet lå
brønnen som holdt liv i baglerne, laftet av eiketømmer. Sagaen
fortalte om eikeskoger som vokste under berget på Harald Hårfagres
tid, og av dem stod ett eneste tre igjen. Der var mystikk og eventyr knyttet
til berget. Det var som en levende historiebok, og gildere lekeplass fantes
ikke. Håkon krølltopp var historiker på sin hals.
De kunde fortsette leiken fra
fjor, mente han, og dele sig i to partier -bjerkebeiner og bagler. Men
Leif som hadde vært Reidar Sendemann, hadde tatt
hyre og skulde reise straks over påske. Det var et avbrekk i leiken.
De hadde Per Støiper, Tord Dokka og Halvard Bratte. De hadde kong
Sverre og høvdingene hans, men Reidar Sendemann var hovedpersonen,
og han drog sin vei.
- Drar I til Myklegard eller til
det hellige land, edle høvding - spurte Håkon med høviskhet.
- Til Bottenbukta, svarte Leif
mutt. Han var ikke oplagt til spøk, nu da avskjedens time nærmet
sig.
- Du tar vel med a'Tea?
Det var den samme gapen som ertet
Leif i akebakken. Leif for på ham. Nesegrus lå han og fikk
gnudd trynet sitt litt realt.
Jon kom i det samme.
- Hold fred, gutter! Ellers kommer
hele heksereia og tar dere med til Bloksberg.
Han pekte på de veldige
skybunker som tårnet sig op - svarte og gråblå - ballet
sig sammen og føk fra hverandre, tok form av troll og hester og
sinte stuter, og efter hvert forvandlet de sig til en slags menneskelige
vesener.
- Forrest rir Bukke Berte med
nese så lang som et riveskaft. Se, som hu fyker avgårde! Efter
kommer Svenske-Oline. Tydelig er'e ikke henner -
- Og Marte Ula. Ligner det ikke
kanskje? Tea skalv i målet da hun sa navnet hennes.
Når Jon pekte dem ut, de
forskjellige, så kunde de alle sammen dra kjensel på dem.
- De skal til Bloksberg inatt,
hele kompaniet, og øve sig i svartekunster og høre fanden
predike.
Jentene satte til kjellers. Jon var en mester til å skremme dem.
Var skjærtorsdag en farlig
dag, hadde langfredag en tyngsle over sig som ingen annen av årets
dager. Der Ingebjørg hadde levd sin barndom begynte de dagen med
å fly gård imellem og rise folk. Det het langfredagsskjerpa.
Tjenestguttene på gårdene
blev sendt til skogs 3-4 om morgenen for å hente hjem risved. Det
var frelseren som skulde ihukommer og alle pinslene hans. Den dagen skulde
de helst ingenting nyte. Selv dyrene skulde faste. Men Ingebjørg
var ikke god for annet enn å stikke til kua litt mat. Så fikk
hun heller faste sjøl for dem alle sammen. Skurene flagget på
halv stang. Der lå et alvor i luften som barnesinnet ikke engang
evnet å trosse.
I flokk og følge gikk de
adstadig som voksne folk og viste fram de nye kjolene, og guttene de nye
skottluene sine med silkeband som blafret i vind. Svarte skyer gjømte
sola og fulgtes av et iskaldt gufs fra en vinter som ikke var langt unda.
Og plutselig opløste skyene sig i hagl, svære som kjeksekuler.
De hoppet og spratt og smalt i vissent løv, kilte dem nedefter nakken,
og bakken var hvit i et nu, men himmelen kull svart. Tea syntes det minnet
om mørket over Golgata. Sikkert var det Vårherre som ville
vise sin vrede.
Will og Leif hadde lagt over at
ut på eftan skulde de komme sammen, de to og småjentene, men
ingen andre, og prøve det siste store mester. verk, en kjempedrage
som Lars hadde hjulpet dem med, en drage som skulde vinne over alle andre
drager, riktig en storflyer. "Stormfuglen" hadde Leif døpt den.
Bjelken og tverrtreet var av beste sort gran. Buen av pil, og skjelettet
klædd med "Morgenblader" , og malt med nese, øier og munn.
Et kjempeansikt som skulde boltre sig mellem skyene. Halen hadde småjentene
vært med å klippe. Det var nettop som å lage papiljotter.
Dessuten hadde de spendert noen kulørte strimler iblandt. De lurte
sig fra Karl og Didrik. Jon hadde en morsom bok og så ikke efter
dem engang. Under fjellet sat gutter i klynger - 5.6 i følge - med
en drage mellem sig -- småvørne fattigslige drager, sammenlapper
av papirbiter. Faren deres holdt nok ikke "Morgenbladet". Men i luften
tok de sig briljant ut og fulgtes av lysende gutteøier, og dirrende
hender holdt snøret. Ikke alle vilde ta lufta fatt, men vred og
vrengte sig, vrikket med halen og datt ned som en pannekake.
- Snora er gælen, sa Leif.
Det er den det kommer an på. Det gjelder å finne den rette
avstand fra bjelken på hver side.
Nu skulde det stå sin prøve
om Bergs-dragen var av rette slaget. Hjertet hamret i brystet på
karene. Will satt med lina, og Leif sprang med dragen høit løftet,
slik at den første vindkula kunde bære den til værs.
Halen sopte bakken.
- Hurra - der går'n,
der flyr'n! Det var drage som vant på dem alle sammen. Maken
til drage hadde ingen sett. "Stormfuglen" var døpt med sitt rette
navn, og når den kom tilbake til jorda, skulde Leif skrive navnet
med svære, røde bokstaver.
- Se åssen han kaster sig,
gett, og skruer sig op. over og Opover --
- Og halen hans - ropte Tea, for
den hadde jo hun vært med på.
Ja halen var næsten det
vakreste, skinnende i brokete farger, svingende og svansende, til slutt
som en lysende kometstripe, "Stormfuglen" seilte sammen med en hvit skydott.
Ute av syne var den.
- Å er'n henne? Jeg ser'n
ikke mer, ropte Maien i hjerteangst.
- Å den kommer nok fram
igjen, sa Leif, rolig og sikker.
- Der seiler'n forbi ei sky. Åsså
gjør'n saltemortale, gett -
Will triumferte. "Stormfuglen"
hadde opvisning i looping the loop, det som flyvemaskinene skulde forbause
oss med mangfoldige år efter. Den presterte, glideflukt og elegante
opstigninger. En fryd for øiet og den skjønneste lek på
jord. "Stormfuglen" hadde vunnet sine første laurbær. Den
hadde endog fløiet høiere enn himmelens skyer. Will halte
den nærmere jorden. Det var kanskje ikke rett å hovmode sig,
tenkte han.
- Få lov å holden,
bare et øieblikk, bad Maien. Men Will beholdt nøstet for
sikkerhets skyld.
Tea satt spent uten å si
et ord. Hun myste mot sola og "Stormfuglen" som gikk sammen deroppe. Den
var blitt til en gullfugl. Øinene hennes møtte Leif. Et lykkelig
smil gled over ansiktene deres. Fjellet bak dem rødmet av sol. Skyene
gyllet. Tretoppene fikk gullglans. Det var et av disse få øieblikker
i livet da himmel og jord er et eneste strålehav.
- Han drar så fælt,
gett. Nå har jeg inte mer line igjen.
- Vi skjøter'n, sa Leif,
og drog op et nøste av lomma. Holder du'n fast? Slepp inte - det
sier jeg dig.
Will blåholdt dragen der
likesom kjempet for livet. Høiere - enda høiere. Dragen blev
til et levende vesen som tagg og bad om friheten om å bli løst
fra jorden. Men Will hadde ham i klypa si. Snøret rant mellem fingrene
hans. Men ikke lenger enn Will vilde. "Stormfuglen" steg høiere
op i eteren. En gyllen sky tok
den bort for øinene deres.
- Men i Herrens navn - dragen
-- dragen har slitt sig - -
Will veltet sig overende på
bakken og gråt - storgråt. Snøret lå inni
hånden hans, og en bitter skuffelse satt igjen i hjertet.
"Stormfuglen" hadde kostet omhu
og omtanke. Måneders arbeide. Nu var den optatt til himmels på
en gullskya. Skjønnere avslutning på et kort, men ærerikt
liv kunde ikke tenkes. Det gikk sagn om "Stormfuglen" lenge gifter.
Leif og Will kom aldri til å
bygge noen ny drage.
Leif skulde reise om et par dager.
Will måtte ta boka fatt og lese på spreng til eksamen. Leiken
var slutt.
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside |
Neste >
|