Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >

DEN STILLE UKE

       Endelig fikk sol og regn bukt med de svare snø, masser. Men isen under snøhaugene, der barna hadde trampet og tråkket, gikk sent. Kring husene var det hålt og glatt. Farlig for gamle ben. Ungdommen nyttet siste rester av vinteren til sklier. Men store og små stundet gifter bar mark. Og innunder påske tok tiningen til for alvor, og de siste rester brånte vekk. Det siklet og rant alle vegne. Didrik og Karl grov elver og sjøer i sølevannet og seilte med barkbiter. "Barkskib", heter dem, sa Karl.
       I solveggen blev det klinket med glasskuler i alle kulører eller dem av marmor med blå tegninger og små svarte trollkuler som de spyttet på før de sendte dem avgårde. De vant over alle. Det blev kjeklet og målt med fingrene i vårsøla, den de siden slengte veggimellem. Efterpå stakk de hendene i        bukselommene og kjeklet videre.
       - Du - du nugga, gett - du nugga - jeg så det. Herregud det nytter inte å nekte slikt som jeg så med mine egne øier.
       - Du ljuger - har inte vært nær kula di engang.
       - Så jeg inte hu fløtta sig kanskje, denti du strekte veslefingern og dulta tel'a.
       Det gjaldt et stikk - en bukseknapp eller to. Men kom de til kort på knapper, skar de ut av buksene sine og satte pinner eller om det så var seks toms spiker i steden.
       Av de første bare flekkene laget jentene sig paradis. Men morsomst var det å renne bortetter de brune jordene med skitne snøflekker i skyggen. Det kjentes som en vellyst å få strekke på bena og sette avgårde under en blå himmel med hvite, seilende skyer, med hår og skjørter flagrende for vind.
       - Ho - vi seiler - - skrek det rundt hushjørnene.
       - Ho - vi ror - - svarte det tilbake.
       Eller det stod en midt på gårdsplassen og ropte av sine lungers fulle kraft:
       - Hvem frykter for den svarte mann - -
       - Aldri ett gryn eller ett grand, svarte de andre som med en munn og stormet mot mål. Og det var post og røver og tittern på hjørnet og gjømsel. Fritt for å telle!
Elle melle dig fortelle 
skibet går ut i hår. 
Rygg i rann, to i spann. 
Snipp snapp snute, du er ute!
       Vesle munnrappe Laura kunde bruke truten best.
       Det sikreste vårtegn var ballen som Jon og Will laget av svarte og gule skinntrekanter, stoppet med krøllhår så hardt, så hardt som de bare kunde, og attpå til surret med et nett av hyssing. Der den traff, der gjorde det vondt.
       - Ikke skyt,  - ikke skyt mig i ansiktet skrek Tea og holdt hendene foran sig når hun sprang uten å se til høire eller venstre. 
       Men så hendte det at en stakk hånden bort i hennes og trakk henne lynrapt efter sig. Frelst kom hun både til den store og den vesle rotta.
       Maien var mye kjekkere. Men ballen hadde engang satt et merke i fleisen på henne som hun lenge mintes.
       De trillet hall i hatt, og han som fikk ballen i lua si, råkte til å treffe henne i synet, så nesa hovnet op til en potet.
       Ingen under at Maien stakk hodet mellem skuldrene når hun fløi.
       Det fulgte alltid noe skrik og skrål med ballen, selv om de lovte å fare stilt. Det blev akkedas om ballen traff eller strøk forbi. Om de var kommet på rotta eller et halmstrå ifra. Jo, det var stridspunkter nok.
       Den stille uke la likesom en skygge over leken. Ikke egentlig med tanke på frelseren, men av hensyn til heksene som for løse i lufta på geit og kalv og kosteskaft. Kirkeklokker og lærde folk kunde mane dem til å dette ned hvor det var, om det så var på Berg, hadde Ingebjørg sagt. Det var helst skjærtorsdag som var en farlig dag sålessen. Da blev Jesus sveken av Judas, og Gud lot ondskapen vinne.
       - Fordømt usling, den Judasen, sa Karl.
       - Forråde kameraten sin da, gett, sa Didrik.
       De var enige om det var for hans's skyld trolla var så nærgåendes.
       Huff - småjentene frøs og grøste bare det for en flokk kråker over hodene på dem. Det kunde være hekser som hadde skapt sig om. Svarte sjal hadde de, svarte hueplagg og grå skjørt. Skreik, gjorde de. Hu så stygt. Kvæk-kvæk-kvæk! Gammalt kjerringskrik. Guttene satt på steingjerdet og drøste og prekte om alt de skulde finne på utover våren og somme. ren. Det forrevne fjellet som lå der fra tidernes morgen, skutt op av jordens indre, innbød til lek: Der var ruiner efter virkelige festninger, efter kongsgård og kirke og ringmur, alt som kan sette fantasien i sving. Under fjellet var kilden med nordarennenes vatten, det Oline bad Andrine å hente ved midnattstider og som gjorde Karlemann frisk. Etsteds i nærheten skulde lønngangen være, der Aksel og Valborg møttes. Og i en       sprunge i fjellet lå brønnen som holdt liv i baglerne, laftet av eiketømmer. Sagaen fortalte om eikeskoger som vokste under berget på Harald Hårfagres tid, og av dem stod ett eneste tre igjen. Der var mystikk og eventyr knyttet til berget. Det var som en levende historiebok, og gildere lekeplass fantes ikke. Håkon krølltopp var historiker på sin hals.
       De kunde fortsette leiken fra fjor, mente han, og dele sig i to partier -bjerkebeiner og bagler. Men Leif som hadde vært Reidar Sendemann, hadde tatt       hyre og skulde reise straks over påske. Det var et avbrekk i leiken. De hadde Per Støiper, Tord Dokka og Halvard Bratte. De hadde kong Sverre og høvdingene hans, men Reidar Sendemann var hovedpersonen, og han drog sin vei.
       - Drar I til Myklegard eller til det hellige land, edle høvding - spurte Håkon med høviskhet.
       - Til Bottenbukta, svarte Leif mutt. Han var ikke oplagt til spøk, nu da avskjedens time nærmet sig.
       - Du tar vel med a'Tea?
       Det var den samme gapen som ertet Leif i akebakken. Leif for på ham. Nesegrus lå han og fikk gnudd trynet sitt litt realt.
       Jon kom i det samme.
       - Hold fred, gutter! Ellers kommer hele heksereia og tar dere med til Bloksberg.
       Han pekte på de veldige skybunker som tårnet sig op - svarte og gråblå - ballet sig sammen og føk fra hverandre, tok form av troll og hester og sinte stuter, og efter hvert forvandlet de sig til en slags menneskelige vesener.
       - Forrest rir Bukke Berte med nese så lang som et riveskaft. Se, som hu fyker avgårde! Efter kommer Svenske-Oline. Tydelig er'e ikke henner -
       - Og Marte Ula. Ligner det ikke kanskje? Tea skalv i målet da hun sa navnet hennes.
       Når Jon pekte dem ut, de forskjellige, så kunde de alle sammen dra kjensel på dem.
       - De skal til Bloksberg inatt, hele kompaniet, og øve sig i svartekunster og høre fanden predike.
Jentene satte til kjellers. Jon var en mester til å skremme dem.
       Var skjærtorsdag en farlig dag, hadde langfredag en tyngsle over sig som ingen annen av årets dager. Der Ingebjørg hadde levd sin barndom begynte de dagen med å fly gård imellem og rise folk. Det het langfredagsskjerpa.
       Tjenestguttene på gårdene blev sendt til skogs 3-4 om morgenen for å hente hjem risved. Det var frelseren som skulde ihukommer og alle pinslene hans. Den dagen skulde de helst ingenting nyte. Selv dyrene skulde faste. Men Ingebjørg var ikke god for annet enn å stikke til kua litt mat. Så fikk hun heller faste sjøl for dem alle sammen. Skurene flagget på halv stang. Der lå et alvor i luften som barnesinnet ikke engang evnet å trosse.
       I flokk og følge gikk de adstadig som voksne folk og viste fram de nye kjolene, og guttene de nye skottluene sine med silkeband som blafret i vind. Svarte skyer gjømte sola og fulgtes av et iskaldt gufs fra en vinter som ikke var langt unda. Og plutselig opløste skyene sig i hagl, svære som kjeksekuler.        De hoppet og spratt og smalt i vissent løv, kilte dem nedefter nakken, og bakken var hvit i et nu, men himmelen kull svart. Tea syntes det minnet om mørket over Golgata. Sikkert var det Vårherre som ville vise sin vrede.
       Will og Leif hadde lagt over at ut på eftan skulde de komme sammen, de to og småjentene, men ingen andre, og prøve det siste store mester. verk, en kjempedrage som Lars hadde hjulpet dem med, en drage som skulde vinne over alle andre drager, riktig en storflyer. "Stormfuglen" hadde Leif døpt den. Bjelken og tverrtreet var av beste sort gran. Buen av pil, og skjelettet klædd med "Morgenblader" , og malt med nese, øier og munn. Et kjempeansikt som skulde boltre sig mellem skyene. Halen hadde småjentene vært med å klippe. Det var nettop som å lage papiljotter. Dessuten hadde de spendert noen kulørte strimler iblandt. De lurte sig fra Karl og Didrik. Jon hadde en morsom bok og så ikke efter dem engang. Under fjellet sat gutter i klynger - 5.6 i følge - med en drage mellem sig -- småvørne fattigslige drager, sammenlapper av papirbiter. Faren deres holdt nok ikke "Morgenbladet". Men i luften tok de sig briljant ut og fulgtes av lysende gutteøier, og dirrende hender holdt snøret. Ikke alle vilde ta lufta fatt, men vred og vrengte sig, vrikket med halen og datt ned som en pannekake.
       - Snora er gælen, sa Leif. Det er den det kommer an på. Det gjelder å finne den rette avstand fra bjelken på hver side.
       Nu skulde det stå sin prøve om Bergs-dragen var av rette slaget. Hjertet hamret i brystet på karene. Will satt med lina, og Leif sprang med dragen høit løftet, slik at den første vindkula kunde bære den til værs. Halen sopte bakken.
        - Hurra - der går'n, der flyr'n!  Det var drage som vant på dem alle sammen. Maken til drage hadde ingen sett. "Stormfuglen" var døpt med sitt rette navn, og når den kom tilbake til jorda, skulde Leif skrive navnet med svære, røde bokstaver.
       - Se åssen han kaster sig, gett, og skruer sig op. over og Opover --
       - Og halen hans - ropte Tea, for den hadde jo hun vært med på.
       Ja halen var næsten det vakreste, skinnende i brokete farger, svingende og svansende, til slutt som en lysende kometstripe, "Stormfuglen" seilte sammen med en hvit skydott. Ute av syne var den.
       - Å er'n henne? Jeg ser'n ikke mer, ropte Maien i hjerteangst.
       - Å den kommer nok fram igjen, sa Leif, rolig og sikker.
       - Der seiler'n forbi ei sky. Åsså gjør'n saltemortale, gett -
       Will triumferte. "Stormfuglen" hadde opvisning i looping the loop, det som flyvemaskinene skulde forbause oss med mangfoldige år efter. Den presterte, glideflukt og elegante opstigninger. En fryd for øiet og den skjønneste lek på jord. "Stormfuglen" hadde vunnet sine første laurbær. Den hadde endog fløiet høiere enn himmelens skyer. Will halte den nærmere jorden. Det var kanskje ikke rett å hovmode sig, tenkte han.
       - Få lov å holden, bare et øieblikk, bad Maien. Men Will beholdt nøstet for sikkerhets skyld.
       Tea satt spent uten å si et ord. Hun myste mot sola og "Stormfuglen" som gikk sammen deroppe. Den var blitt til en gullfugl. Øinene hennes møtte Leif. Et lykkelig smil gled over ansiktene deres. Fjellet bak dem rødmet av sol. Skyene gyllet. Tretoppene fikk gullglans. Det var et av disse få øieblikker i livet da himmel og jord er et eneste strålehav.
       - Han drar så fælt, gett. Nå har jeg inte mer line igjen.
       - Vi skjøter'n, sa Leif, og drog op et nøste av lomma. Holder du'n fast? Slepp inte - det sier jeg dig.
       Will blåholdt dragen der likesom kjempet for livet. Høiere - enda høiere. Dragen blev til et levende vesen som tagg og bad om friheten om å bli løst fra jorden. Men Will hadde ham i klypa si. Snøret rant mellem fingrene hans. Men ikke lenger enn Will vilde. "Stormfuglen" steg høiere op i eteren. En gyllen        sky tok den bort for øinene deres.
       - Men i Herrens navn - dragen -- dragen har slitt sig - -
       Will veltet sig overende på bakken og gråt -  storgråt. Snøret lå inni hånden hans, og en bitter skuffelse satt igjen i hjertet.
       "Stormfuglen" hadde kostet omhu og omtanke. Måneders arbeide. Nu var den optatt til himmels på en gullskya. Skjønnere avslutning på et kort, men ærerikt liv kunde ikke tenkes. Det gikk sagn om "Stormfuglen" lenge gifter.
       Leif og Will kom aldri til å bygge noen ny drage.
       Leif skulde reise om et par dager. Will måtte ta boka fatt og lese på spreng til eksamen. Leiken var slutt.
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside |  Neste >