|
Høgskolen
i Vestfold |
Nettbiblioteket
|
Digitale tekster | Skjønnlitteratur
| Tilla Valstad
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold,
2000.
Gå til: < Forrige
| Forside | Neste
>
ANDRINE GIFTER SIG
Andrine reiste langfredags kvelden
til det vesle, nye hjemmet sitt. Rød og ophovnet av gråt gikk
hun omkring og bad farvel. Verst syntes hun det var å ta den tørre,
visne hånd til frua mellem sine lubne, røde - opsvulmet efter
all vasken og rengjøringen. For Andrine forlot ikke huset før
hun hadde fart over alt, og sett gjennem skaper og skuffer. Hvem skulde
erstatte Andrine! Hun var uerstattelig, sa Martens.
Tårene haglet fra de gråblå,
trofaste øinene.
Fru Martens satt tåreløs
med stirrende, stivt blikk.
- Det må være kastet
trollham over mig, Andrine. Den som kunde løse mig fra trollskapen.
- - Å fri oss fra det onde, hvisket fru Martens hen for sig og follet
de magre hendene.
- Jeg vet en som kan hjelpe Dere.
Det er den Herre Kristus. Vi skal be for frua at hu må få att
helsa si, og at alt må bli som i gamle dager
Ikke var det lett å skilles
fra Karlemann heller. Om han blev aldri så stor, så var og
blev han Karlemann for Andrine. Han var nu gutten hennes, må vite.
Hun hadde båret ham i armene sine natt og dag i de fæle kramperiene.
Han hadde ligget innatt hjertet hennes og var som hennes eget barn.
- Hvorfor høver du å
reise til'n Lars, Andrine?
- Det er Guds vilje, gutten min.
- Å - nå - - Dette
med Gud og Guds vilje var ikke til å komme forbi. Det hadde Karl
lært. Når Gud ville at Andrine skulde gifte sig, da var hun
sjølsagt nødt for å gjøre det.
- Vil du være med mig, Karlemann?
- når jeg reiser?
- Jeg og Martin skal kjøre
dig med Brona, vi.
Han gjorde sig så kjekk
han bare kunde, Karl. Men han hadde gråten i halsen.
Tea stod bak gardinet da Martin
kjørte ut av gården med Andrine som holdt armen om livet på
Karl. Martin stod bakpå og hadde et tak i den brunflammete kommoden
hennes.
Så ødt og tomt som
det var efter Andrine. Tea skjønte godt at faren følte det
som den ene veggen var borte.
De gamle skikkene ville Martens
de skulde beholde så langt som råd var, selv om Andrine hadde
forlatt dem, og moren ikke lenger kunde ta hånd om noe.
Det skulde være eggedosis
i blomsterværelset iår som alle andre år.
Den dagen sola blev så varm,
at fru Martens kunde slå dørene til blomsterværelset
på vid vegg, hadde alltid vært en høitidsstund i hennes
liv. Da blev langstuen en lys og strålende verden. Og blomstene som
hadde vært bortsatt og sammenstuvet i trange kjellerrum og hvor det
falt sig, fikk komme op i sol og lys. De lignet bleksottige barn som atter
fikk blodet til å sive op i gustne kinn.
Midt i blomsterrummet stod en
sekskantet, grønn kjempetrapp, og inne i rundingen vokste likesom
en tropeskog av gulplettet eukuba, hvitstripet aspedistra og den flikete,
bredbladede filledendro med bunter av luftrøtter. Den svarte til
tropeskogens lianer. På hyllene omkring stod eller hang bregner og
blomster i alle farger. Over dem alle strålte den krapprøde
amaryllis ved siden av den gyllenbrune tøffel, geranier i purpur
og karmosin, fuksiar med dobbelte, tunge dotter i lysende rødt og
hvitt eller de enkle fiolette og rødbrune med ildrøde frynser.
Herregud som Vårherre kan
sette fargene sammen, hørte Tea moren si så mangen gang mens
hun var frisk og gikk og dusjet og stelte blomstene sine. Og så var
det roser og nelliker som fylte stuene med duft og gjorde potpourrikrukken
med de tørrere rosenblader overflødig. En plante kunde Tea
aldri gå forbi uten å kjenne på de sylkvasse piggene
- det var Kristi tornebusk, en kaktusart. Det var med den Kristus
blev tornekronet, het det. Og blomsten som kom ved påsketider, var
som blodsdråper.
I hvert hjørne av blomsterværelset
stod planter som tante Letta hadde sett vokse som veldige busker og trær
i Syden. Det var oliander med stive, grågrønne blader og rosarøde,
mandelduftende blomsterklaser og et gullregnlignende tre med myrtaktige
blader og blomster som små gule stjerner. Så var det
gummiplanter, blanke og stive og høitidelige, alltid med et nytt,
friskt lysegrønt blad i toppen. Det follet sig så morsomt
ut. Et slikt hadde duen i nebbet da Noa utstrakte sin hånd og tok
den inn til sig i arken. Det var rart å tenke på, syntes
Tea. Øverst på blomstertrappen, på en plattform,
stod en rød korall og bredte det grenete vev ut til en vifte.
Tea måtte tenke på
tornebusken i ørkenen som brente og brente og aldri blev fortært.
Korallen var just som en evig trendende busk. Skipper Bagge hadde ført
den hjem både den og den hvite fingerkorallen. Den var som en liten
snøfonn med de fingerformede takker innspunnet av rim. Bagge hadde
sett både den og edelkorallen bli fisket op fra havets bunn, og konkyliene
også som lå omkring dem i en krinsel - gråhvite og sorte
med lyserøde åpninger. Alltid bruste det inni dem som av havets
og bølgenes evig enstonende sang.
Gjennem vinduer i øst,
syd og vest strømmet solstrålene inn og lånte blomst
og blad, koraller og konkylier en glødende fargeprakt, som var man
fra snø og kulde flyttet til et sydens og tropenes land.
Og denne flytning skulde efter
gammel skikk feires med en fest - en eggedosis første påskedags
formiddag. Will hadde bedt om å få ha Leif som de kanskje ikke
fikk se på lenge. Leif satt der høi, dys og alvorlig i flunkende
nye, blå klær han hadde fått til reisen. Da han hilste
på Martens, syntes Tea det var noe i blikket som bad om datteren
hans. Hun syntes tydelig det sa som
så - Jeg skal være god mot henne og passe henne vel som jeg
har gjort det i alle år fra jeg så Tea første gang på
verven, og vi to reiste ut i verden på en planke. Men Tea syntes
også at faren ristet på hodet. Tea er bare barnet skulde det
bety. Det er mange år før hun er voksen, og mangt kan ha forandret
sig til den tid. Om tre år er hun 17, syntes hun Leif svarte. Andrine
var ikke stort mer da hun forlovet sig med Lars. Da kom Leif til å
bli 20. Han kjente mange som var både forlovet og gifte i den alder.
Han vilde bare få som et løfte på henne. Han var så
livende redd at Tea skulde bli en annens.-
Det vesle selskap tok plass på
blomstertrappens nederste hylle. Den hadde alltid vært forbeholdt
barna, og moren hadde frydet sig så mangen gang over de lyse og mørke
barnehoder som blandet sig med blomstene.
- Barn og blomster, sa hun, er
det vakreste Vårherre har skapt.
Påske-eggedosisen blev dennegang
et avskjeds lag for Leif. Tea følte det næsten som en avskjed
med barndommen, slik som alvoret nå kom veltende over henne.
Hun kjente Leif nappe i de lange
flettene hennes, og hun følte et varmt pust i nakkegropen en gang
de stod sammen. Men hun vågde ikke å snu sig. Da de bad farvel
med ham alle de andre med mange gode ønsker for reisen, fikk hun
ikke et ord over leppene sine.
Han klemte hånden hennes,
så hun blev rød, men ikke et ord falt dem imellem.
Andrine og Lars hadde giftet sig
påskekvelden i all stillhet. Barna på Berg hadde gledd sig
til bryllup, og småjentene som aldri hadde vært brudepiker
i sitt liv, stundet til den dagen skulde komme hele vinteren igjennem.
Men Lars hadde ordre til å holde sig ferdig og seilklar, og da var
det som bryllupsstas ikke høvde.
Den kvelden satt Ingebjørg
budeie på barnekammerset og pratet med småjentene istedenfor
Andrine. De hadde litt kaker og godteri og skulde likesom agere bryllup.
Ingebjørg fortalte fra sin barndom og hvad de hadde for sig om påskekvelden.
- Vi la vedtrær i senga,
så vi kunde vakne tidlig påskedags morran, helst ved 2-tida,
for å nå op på en høg fjelltopp å se jomfru
Maria danse med sola på et sølvfat. Det hadde gomor sett med
hu var lita. Vi klædde godt på oss. Balla oss alvorlig inn
i sjaler og tørklær. For det var styggelig kaldt så
tidlig på morran. Vi lista oss på sokkelesten og stiltra bortat
døra, holdt pusten med vi løfta klinka. Uff, hu grein så
stygt, døra, da vi lokt'a att. Der stod vi på tramstein og
lydde. Nei, dem sov, snorksov gjorde dem. Ingen visste om oss. Søster
mi var med. Egentlig skulde en gått aleine når det hadde vøri
rettigt. Men det var så underlig utrykt i granskogen, må vite.
De høge granene lå på kryss og tvers i måneskyggen
og krøkte og tøide sig etter oss. Hu - det var mest som de
vilde fange en inn. Tenk om dem bergtok oss, hviska søster.
Tea og Maien satt i senga med
store, redde øier og lydde. De tenkte på vesle-Marit som ropte
inn far sin til måls og blev borte, og andre som Ingebjørg
hadde talt til dem om som var forsvunnet i berg eller i haug.
- Vi rente avgårde med hjerte
i halsen. - Om gomor aldri får se oss att, småsutra veslesøster.
Og så kaldt som det er på hender og føtter! Jeg kulsa
nedetter ryggen og angra på at vi hadde vågd oss i vei. Utkomne
av skogen hadde vi vidda for oss. Nå vare lissom inte så farlig.
Fritt og lyst til alle sider.
Det var som å gå på et størknet hav, på
bårer og i dype daler. Fjelltoppen lyste imot oss. Den så ut
til å væra ganske nær, men vi gikk, og vi gikk, det forteste
vi vant, for sola kunde ikke væra langt unda. Månen tok til
å dale bakom fjella, og stjernene blei matte og slaktes den ene etter
den andre. Det kunde itte bli mange minuttene før sola spratt, og
enda hadde vi et støkke att -
- Fikk du se jomfru Maria, Ingebjørg?
Maien kunde ikke holde sig fra
å spørre.
Ingebjørg ristet på
hodet.
- Itte jomfru Maria nettop. Hu
stod bakom ei sølvgrå sky. Men sola så vi. Først
steig hu op lite grand. Det blei lissom varmeløst i synsranna
og i
alle toppa kringom. Det gløste og brant bak den sølvgrå
skya som bevre og skalv og dansa lissom - mens sola spratt som ei eldraud
kule.
Jo, Ingebjørg hadde sett
sola danse påskemorgen. Derfor var hun støtt så lys
og glad i hugen. Aldri fikk tungsinnet makt over henne, enda hun hadde
prøvd mangt, Ingebjørg, og ikke danset på roser just.
Tidlig mistet hun foreldrene sine og kom til gomor i Telemark, og da hun
døde, blev hun bortsatt på en gård en mils vei fra Berg,
Der blev hun holdt til strengt arbeide. Men humøret var en vuggegave,
eller det var sola som hadde gitt henne det til skjenks den påskemorgen
hun så henne danse.
Gå til: < Forrige
| Toppen | Forside |
Neste >
|