Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside |  Neste >

ANDRINE GIFTER SIG

       Andrine reiste langfredags kvelden til det vesle, nye hjemmet sitt. Rød og ophovnet av gråt gikk hun omkring og bad farvel. Verst syntes hun det var å ta den tørre, visne hånd til frua mellem sine lubne, røde - opsvulmet efter all vasken og rengjøringen. For Andrine forlot ikke huset før hun hadde fart over alt, og sett gjennem skaper og skuffer. Hvem skulde erstatte Andrine! Hun var uerstattelig, sa Martens.
       Tårene haglet fra de gråblå, trofaste øinene.
       Fru Martens satt tåreløs med stirrende, stivt blikk.
       - Det må være kastet trollham over mig, Andrine. Den som kunde løse mig fra trollskapen. - - Å fri oss fra det onde, hvisket fru Martens hen for sig og follet de magre hendene.
       - Jeg vet en som kan hjelpe Dere. Det er den Herre Kristus. Vi skal be for frua at hu må få att helsa si, og at alt må bli som i gamle dager
       Ikke var det lett å skilles fra Karlemann heller. Om han blev aldri så stor, så var og blev han Karlemann for Andrine. Han var nu gutten hennes, må vite. Hun hadde båret ham i armene sine natt og dag i de fæle kramperiene. Han hadde ligget innatt hjertet hennes og var som hennes eget barn.
       - Hvorfor høver du å reise til'n Lars, Andrine?
       - Det er Guds vilje, gutten min.
       - Å - nå - - Dette med Gud og Guds vilje var ikke til å komme forbi. Det hadde Karl lært. Når Gud ville at Andrine skulde gifte sig, da var hun sjølsagt nødt for å gjøre det.
       - Vil du være med mig, Karlemann? - når jeg reiser?
       - Jeg og Martin skal kjøre dig med Brona, vi.
       Han gjorde sig så kjekk han bare kunde, Karl. Men han hadde gråten i halsen.
       Tea stod bak gardinet da Martin kjørte ut av gården med Andrine som holdt armen om livet på Karl. Martin stod bakpå og hadde et tak i den brunflammete kommoden hennes. 
       Så ødt og tomt som det var efter Andrine. Tea skjønte godt at faren følte det som den ene veggen var borte.
       De gamle skikkene ville Martens de skulde beholde så langt som råd var, selv om Andrine hadde forlatt dem, og moren ikke lenger kunde ta hånd om noe.
       Det skulde være eggedosis i blomsterværelset iår som alle andre år.
       Den dagen sola blev så varm, at fru Martens kunde slå dørene til blomsterværelset på vid vegg, hadde alltid vært en høitidsstund i hennes liv. Da blev langstuen en lys og strålende verden. Og blomstene som hadde vært bortsatt og sammenstuvet i trange kjellerrum og hvor det falt sig, fikk komme op i sol og lys. De lignet bleksottige barn som atter fikk blodet til å sive op i gustne kinn.
       Midt i blomsterrummet stod en sekskantet, grønn kjempetrapp, og inne i rundingen vokste likesom en tropeskog av gulplettet eukuba, hvitstripet aspedistra og den flikete, bredbladede filledendro med bunter av luftrøtter. Den svarte til tropeskogens lianer. På hyllene omkring stod eller hang bregner og blomster i alle farger. Over dem alle strålte den krapprøde amaryllis ved siden av den gyllenbrune tøffel, geranier i purpur og karmosin, fuksiar med dobbelte, tunge dotter i lysende rødt og hvitt eller de enkle fiolette og rødbrune med ildrøde frynser.
       Herregud som Vårherre kan sette fargene sammen, hørte Tea moren si så mangen gang mens hun var frisk og gikk og dusjet og stelte blomstene sine. Og så var det roser og nelliker som fylte stuene med duft og gjorde potpourrikrukken med de tørrere rosenblader overflødig. En plante kunde Tea aldri gå forbi uten å kjenne på de sylkvasse piggene -  det var Kristi tornebusk, en kaktusart. Det var med den Kristus blev tornekronet, het det. Og blomsten som kom ved påsketider, var som blodsdråper.
       I hvert hjørne av blomsterværelset stod planter som tante Letta hadde sett vokse som veldige busker og trær i Syden. Det var oliander med stive, grågrønne blader og rosarøde, mandelduftende blomsterklaser og et gullregnlignende tre med myrtaktige blader og blomster som små gule stjerner.  Så var det gummiplanter, blanke og stive og høitidelige, alltid med et nytt,  friskt lysegrønt blad i toppen. Det follet sig så morsomt ut. Et slikt hadde duen i nebbet da Noa utstrakte sin hånd og tok den inn til sig i arken. Det  var rart å tenke på, syntes Tea.  Øverst på blomstertrappen, på en plattform, stod en rød korall og bredte det grenete vev ut til en vifte.
       Tea måtte tenke på tornebusken i ørkenen som brente og brente og aldri blev fortært. Korallen var just som en evig trendende busk. Skipper Bagge hadde ført den hjem både den og den hvite fingerkorallen. Den var som en liten snøfonn med de fingerformede takker innspunnet av rim. Bagge hadde sett både den og edelkorallen bli fisket op fra havets bunn, og konkyliene også som lå omkring dem i en krinsel - gråhvite og sorte med lyserøde åpninger. Alltid bruste det inni dem som av havets og bølgenes evig enstonende sang.
       Gjennem vinduer i øst, syd og vest strømmet solstrålene inn og lånte blomst og blad, koraller og konkylier en glødende fargeprakt, som var man fra snø og kulde flyttet til et sydens og tropenes land.
       Og denne flytning skulde efter gammel skikk feires med en fest - en eggedosis første påskedags formiddag. Will hadde bedt om å få ha Leif som de kanskje ikke fikk se på lenge. Leif satt der høi, dys og alvorlig i flunkende nye, blå klær han hadde fått til reisen. Da han hilste på Martens, syntes Tea det var noe i blikket som bad om datteren hans. Hun syntes tydelig det sa som        så - Jeg skal være god mot henne og passe henne vel som jeg har gjort det i alle år fra jeg så Tea første gang på verven, og vi to reiste ut i verden på en planke. Men Tea syntes også at faren ristet på hodet. Tea er bare barnet skulde det bety. Det er mange år før hun er voksen, og mangt kan ha forandret sig til den tid. Om tre år er hun 17, syntes hun Leif svarte. Andrine var ikke stort mer da hun forlovet sig med Lars. Da kom Leif til å bli 20. Han kjente mange som var både forlovet og gifte i den alder. Han vilde bare få som et løfte på henne. Han var så livende redd at Tea skulde bli en annens.-
       Det vesle selskap tok plass på blomstertrappens nederste hylle. Den hadde alltid vært forbeholdt barna, og moren hadde frydet sig så mangen gang over de lyse og mørke barnehoder som blandet sig med blomstene.
       - Barn og blomster, sa hun, er det vakreste Vårherre har skapt.
       Påske-eggedosisen blev dennegang et avskjeds lag for Leif. Tea følte det næsten som en avskjed med barndommen, slik som alvoret nå kom veltende over henne.
       Hun kjente Leif nappe i de lange flettene hennes, og hun følte et varmt pust i nakkegropen en gang de stod sammen. Men hun vågde ikke å snu sig. Da de bad farvel med ham alle de andre med mange gode ønsker for reisen, fikk hun ikke et ord over leppene sine.
       Han klemte hånden hennes, så hun blev rød, men ikke et ord falt dem imellem.
       Andrine og Lars hadde giftet sig påskekvelden i all stillhet. Barna på Berg hadde gledd sig til bryllup, og småjentene som aldri hadde vært brudepiker i sitt liv, stundet til den dagen skulde komme hele vinteren igjennem. Men Lars hadde ordre til å holde sig ferdig og seilklar, og da var det som bryllupsstas ikke høvde.
       Den kvelden satt Ingebjørg budeie på barnekammerset og pratet med småjentene istedenfor Andrine. De hadde litt kaker og godteri og skulde likesom agere bryllup. Ingebjørg fortalte fra sin barndom og hvad de hadde for sig om påskekvelden.
       - Vi la vedtrær i senga, så vi kunde vakne tidlig påskedags morran, helst ved 2-tida, for å nå op på en høg fjelltopp å se jomfru Maria danse med sola på et sølvfat. Det hadde gomor sett med hu var lita. Vi klædde godt på oss. Balla oss alvorlig inn i sjaler og tørklær. For det var styggelig kaldt så tidlig på morran. Vi lista oss på sokkelesten og stiltra bortat døra, holdt pusten med vi løfta klinka. Uff, hu grein så stygt, døra, da vi lokt'a att. Der stod vi på tramstein og lydde. Nei, dem sov, snorksov gjorde dem. Ingen visste om oss. Søster mi var med. Egentlig skulde en gått aleine når det hadde vøri rettigt. Men det var så underlig utrykt i granskogen, må vite. De høge granene lå på kryss og tvers i måneskyggen og krøkte og tøide sig etter oss. Hu - det var mest som de vilde fange en inn. Tenk om dem bergtok oss, hviska søster.
       Tea og Maien satt i senga med store, redde øier og lydde. De tenkte på vesle-Marit som ropte inn far sin til måls og blev borte, og andre som Ingebjørg hadde talt til dem om som var forsvunnet i berg eller i haug.
       - Vi rente avgårde med hjerte i halsen. - Om gomor aldri får se oss att, småsutra veslesøster. Og så kaldt som det er på hender og føtter! Jeg kulsa nedetter ryggen og angra på at vi hadde vågd oss i vei. Utkomne av skogen hadde vi vidda for oss. Nå vare lissom inte så farlig. Fritt og lyst til alle sider.        Det var som å gå på et størknet hav, på bårer og i dype daler. Fjelltoppen lyste imot oss. Den så ut til å væra ganske nær, men vi gikk, og vi gikk, det forteste vi vant, for sola kunde ikke væra langt unda. Månen tok til å dale bakom fjella, og stjernene blei matte og slaktes den ene etter den andre. Det kunde itte bli mange minuttene før sola spratt, og enda hadde vi et støkke att -
       - Fikk du se jomfru Maria, Ingebjørg?
       Maien kunde ikke holde sig fra å spørre.
       Ingebjørg ristet på hodet.
       - Itte jomfru Maria nettop. Hu stod bakom ei sølvgrå sky. Men sola så vi. Først steig hu op lite grand. Det blei lissom varmeløst i  synsranna og i
alle toppa kringom. Det gløste og brant bak den sølvgrå skya som bevre og skalv og dansa lissom - mens sola spratt som ei eldraud kule.
       Jo, Ingebjørg hadde sett sola danse påskemorgen. Derfor var hun støtt så lys og glad i hugen. Aldri fikk tungsinnet makt over henne, enda hun hadde       prøvd mangt, Ingebjørg, og ikke danset på roser just. Tidlig mistet hun foreldrene sine og kom til gomor i Telemark, og da hun døde, blev hun bortsatt på en gård en mils vei fra Berg, Der blev hun holdt til strengt arbeide. Men humøret var en vuggegave, eller det var sola som hadde gitt henne det til skjenks den påskemorgen hun så henne danse.
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside |  Neste >