Høgskolen i Vestfold | Nettbiblioteket | Digitale tekster | Skjønnlitteratur  | Tilla Valstad 
Tilla Valstad: Teodora, Høgskolen i Vestfold, 2000.
Gå til: < Forrige |  Forside | 
 

SELSKAPET HOS ANDRINE  OG LARS

       Det var ikke stor bekvemmeligheten Lars og Andrine var flyttet inn i. De hadde stue og kjøkken. Det delte de med Helene som holdt til i kammerset.
       - En behøver saktens inte store lokalitetene, sa Lars, bare en har det godt tilsammens.
       Første påskedags ettermiddag kom Lars op alleen til Berg - fin og flott i bryllupsstasen. Han skulde spørre fra Andrine om barna fikk komme på en liten kaffetår, og dersom det var noen av de voksne som vilde slå følge, så var de velkommen. Det kunde være artig for Andrine å se tjenestkameratæ sine hvis om det var så væl at dem fekk lov for konsulen og frua.
       Jo da, Martens ordnet det slik at de kunde gå.
       Småjentene danset ned bakken med Karl mellem sig. Jon, Will og Lars kom gående adstadig efter. Og til aller sist kom jomfru Anne og Ingebjørg i deres beste puss. Far blev hjemme hos mor. Flere hadde heller ikke fått plass i "kahytta" som Lars kalte den vesle stua si. Mor bor i ruffen, sa'n, og byssa   har vi ihopes. Jo, en til var budsendt - Leif som Lars hadde lovt å ta sig av. Han skulde jo ut å fare for første gang og med samme skute. Selskapet hos Lars og Andrine var, som et annendagsbryllup. Bruden hadde den grå kordes-kjolen der stod så vakkert til det friske, raudlette ansiktet, de gråblå øinene og brune håret. Hun var blyg og på samme tid stolt av å tilhøre ham matrosen - som hun hadde holdt av siden de gikk og leste. Så langt var hun nu kommet på livets knudrete vei. 
       Lykkelige var de at alt var overvunnet av kamp og vanskeligheter som gjerne vil stille sig i veien for to elskende. Det var sakstens ingen briljant framtid Lars kunde by henne, men en ærlig hånd og et trofast hjerte, som er langt mer verdt enn gull, sa Andrine.
       Hun hadde dekket så fint med duken hun fikk av frua til jul. Brudebuketten som var Helenes stolthet med månedsroser, en nellik og en kvast av en kurspris stod midt på bordet, og brudekransen omkring. Hveteboller og kanelstenger lå på glassvasen som jomfrua hadde forært. Fløtemugge og sukkerkopp fra Ingebjørg, og staskoppene - hvite med grønn rand, hadde Lars kjøpt i Liverpool. Det fulgte enda et dikt med, som bruden i hemmelihet viste Tea. Dengang hun lå syk hadde Andrine lovt Tea at hun skulde få lese det når  hun blev no eldre.

Hav takk, o elsket, for hver stund som gikk 
for hver en time som du glad mig skjenket, 
for hvert et elskovsfullt og kjærlig blikk 
hvormed mitt hjerte fastere du lenket,

Mottag min takk. Ei skal jeg troløs glemme 
hvor glad du ofret mig hvert øieblikk. 
Dypt i mitt hjerte skal jeg minnet gjemme.

      Diktet og koppene var Andrines stolthet. Lars var idealet av en sjømann. Bare en mening om det. Matros var han - staut, vakker kar. Skrive vers kunde han attpå til. Men han var ikke borte, Leif heller, enda han var bare dekksgutten. Kortet hun fikk i vinter med en brennende, rød rose på den ene siden og tro, håp og kjærlighet på den andre, tegnet av ham sjøl, var et rent kunstverk. Leif var mesterlig til å tegne. Fikk beste karakter på skolen i tegning. Men andre fag brød han sig ikke om. Under rosen hadde han skrevet næsten som trykt:
O rose rød, jeg til min død 
vil elske dig, min pige sød.
       Ingen levende sjel måtte se det. Derfor hadde Tea gjømt det innerst inne i kommodeskuffen sin. Riktignok var hun og Andrine trofaste venner, men dette var farlige saker - næsten så en kunde brenne fingrene sine når en tok i det. I hvert fall kjente hun hjertet dulpe og dunke voldsomt, hver gang hun hadde det framme.
       Andrine og Lars blev Teas ideal av ekteskap. Fine folk var ikke et grand lykkelige med alt det de eide. Bare ank og otte for gods og eiendom. Og så mye som skulde til for å gjøre dem glade. Lars og Andrine var glad for ingenting, de. Ja, hun syntes gjerne hun skulde bytte bort salen og stor,, stua, hele det fine huset og hagen med for den vesle kahytta til Lars. Og så koselig som Andrine hadde stelt det. På kommoden lå duken småjentene hadde sydd. Og på den lå gipsbikkja Karl hadde kjøpt for sparepengene sine. - Kraftig sinna sera ut, sa'n, for hu skal passe huse demses. I hvert fall voktet den syskrinet Will hadde laget - et løvsagarbeide med underlag av ildrødt papir som skinte gjennem alle åpninger. Over kommoden hang speilet til Jon. Rammen hadde han gjort med høist egne hender, klumpete og grov. Men Jon var ingen håndens mann. Han dudde ikke til snekker. Men det som Andrine viste fram med den største stolthet - var esken med sølvskjeene - 6 store skjeer fra konsulen og frua.
       - Så blanke da, gett! Å nei, se på mig nå! -
       Karl holdt skjeen op for ansiktet, sjekte og bar sig, viste fram den stygge tannstubben efter den gangen han klinket tannen mot skvettskjermen. Å du, så vakker jeg er! Få se på dig da, Tea! Men Tea skyndte sig vekk, da hun fikk se å stygg Karl blev.
       - Kom hit, Lars, skal du se å vakker du er!
       Karl lo i vilden sky da han fikk se ansiktet til Lars i skjea.
       - Han er dobbelt så brei som han er lang, gett! Se på øia - og kinna hanses! Akkurat som et utblåst beljespell. Munnen helt op til øra.
       - Du slette tid å fæl han er. Ingebjørg skrek ende over sig. - Te dig for brura, Lars, så kanskje du får opsigels med en gang. Nei, se på tennene hans's. Breie er dem før, men - - og  nesebora - - ha-ha-ha - - Hadde du vøri så stygg dengang du fridde, så neimen om Andrine vilde hatt dig.
       - Beste løkka, hu er itte likære sjøl, sa Lars og satte skjea bort i fjeset hennes. Men nå kunde det vel væræ på tide å smake kaffen din - Andrine!
       - Sett dere innatt, så skal nok kaffen komma.
       Men hvordan det var og ikke var, så fikk Tea plass ved siden av n'Leif. De satt så støe og stive, for de hadde jomfrua bent imot sig, og øinene hennes, strie som haukeøier. Lignet hun ikke Nella i Kommandørens Døtre kanskje. Ja, ikke i øinene, for Nella var snild, hun. Men hun passet så vel på Jan og Marthe. Og Anne holdt øie med Leif og Tea. Og Leif var så lik Jan, at Tea måtte undre sig. Likeså sår som han.
       - Du får ikke bli så lenge vekk første gangen, hadde hun sagt til ham.
       - Jo, er'e no jeg har lyst til, så er'e å reise langt vekk og bli borte lenge - - Var det ikke akkurat som Jan svarte Marthe. De ordene sang i ørene hennes.
       Hurra - - der kommer a'mor med kaffen guttær - Lars var i strålende humør, og nu kom Andrine med en kaffekjel så skinnende blank, og i kjølvannet hennes mor Helene - blankskurt, rund og trivelig.
       - Bare bli sittænes dere, jeg kommer lissom i aftensangen, jeg, men det er itte for seint når dere itte har drekki op kaffen. Å syns dere da - jomfru - - - Har dem itte fått mye pent? Itte sak å gifte sig, sier jeg, når en kan væra så heldig. Jeg husær denti n'Lars - far hanoms - og jeg gifta vårs - vi fekk ei kaffekanne og to koppær og to teskier. Det tykte vi var storarta. Men det er andre tier nå enn dengangen. - Nei, nå får dere væræ så god da - - - jomfrua
sittær så tørt -- aldeles uten noen tingen. Skjenk i for'a du, Andrine!
       Helene bar særskilt omsorg for jomfrua. - Og så småfrøknene da! Svært så småtærænes dem er! Ske det itte væræ ei bolle heller en kanelstang? Bare forsyn dere! Lars har kjøft ei heil kørj full.
       -- Du får sette dig ned, du også, da mor! Jeg skal nok greie opvartningen, sa Andrine litt utålmodig over svigermorens gesjeftighet.
       Jon var galant og vilde gjøre plass for gamla.
       - Nei, nei, nei, bare bli sittænes - jeg får altis en plass, om itte anna så i sengæ demses.
       - Å syns jomfrua om tepene? Det gikk tel mye garn, og mye arbe vare au. Men så er'e noe som varær. Kjenn å tjukt det er!
       - Vi sættær vårs tettære isammens, mor, sa Lars. Vi er da kjensfolk og nauer itte no om vi kommer nær hverandre.
       Lars så over på Leif og Tea. De var kommet helt innatt hverandre. Leif støtte albuen i hennes, og Tea kjente hjertet hamre.
       - Jeg syns vi har det godt, jeg, sa musa, hu satt i smørfatet. Eller å syns du, Leif? Snart slår avskjedens time, gutt - - Det kan bli inatt - imorra tidlig, eller når som helst - - Da blir'e andre bullær enn hveitebollær. - - Veit du å jeg har tenkt på - -? Du ska bli en grepa, go shantymann, gutt. Stemme har'u og musikælsk er'u. Det er øvelsen om å gjøræ. Ingen sjømann er så akta og avholdt som en flink shantymann.
       - Jeg har inte sånn stemme som skal til, jeg, Lars.
       - Død og pine, har'u itte stemme, gutt! Det hørte jeg den kvelden vi sang den du husær - -
Så kom vi til Hamburg, den fornøielige stad,
hvor alle småpiker er muntre og gla.
På brygga der sto nå' en pige så fin.
Jeg ønskede blott hun var kjæresten min, hurra!
       - Syng i gutt! - Turanteri, turantera, turanteri, hurra!
       - Har itte Leif stemme kanskje?
       - Jo stemme har'n go nok, sa Andrine no misnøgd. Men du kunde saktens lært gutten penære sang enn denna.
       - Er itte den fin mor, om pigerne i Hamburg by? Jeg har syngin for dig så mangen gang - -
       Leif satt noe brydd og forlegen. Lars kunde valgt en annen sang, når Tea satt og hørte på. Men det gav Lars en god dag.
       - Men det var det jeg vilde sagt, fortsatte Lars, Leif har stemme, han. Og når du kommær ombord, og du ske væra med å hive anker og heise seil, da ske du erfare at enighet gjør sterk, og at det er en go shantymann som sveiser vårs isammens. Har dere moro ta det, så ske jeg fortelle om en shantymann som var beste kameraten min. Ola, het'n - Ola Torkildsen. Vi var akkurat som brødrer og seilte med "Håpet" av Fredrikstad og skulde til Quebeck. Alt gikk væl. Vi blei kommandert til å skyte balasta på ei øi utafore byn. Der var vakkert, kan dere tru, med fine villar og landsteder. Det var bare dem rikæste som budde der om sommærn, og balasta skulde dem lage brygge ta. Da vi taua skutæ inn, så sang vi. Ola var den fornemste. Hadde han vøri påkosta, måtten blitt no rekti stort. Nå var'n itte anna enn lettmatros, men en kjernekar. Folk iland stod og lydde. Om kvelden blei vi bedt til stor fest med kaffe og kaker, som dem fine folka spenderte. Vi måtte ta noen nommere da au, og dem klappæ og bad om mer. Ola sang aleine tilslutt, men da vare itte ende på klapping. Og så go som han var tel å spelle trekkspell. - - Bevare mig væl, slik låt som han fekk i spelle. Men så var det andre gangen vi var på vei til Quebeck. Vi skulde pusse op skuta før vi kom iland, male lista, og styrmann var med vårs og sa åssen vi skulde gjøræ det.       Skippern hadde gitt ordre til at ingen måtte gå utabords med mindre han hadde et tau kring live. Men det brø itte vi vårs om, kan du vetta. Vi greide vårs nok lel. Jeg blei først ferdig og kom velberga over rekka. Men da n'Ola skulde trå på leddern, så var'n laus. Gud veit hvem som hadde gjort'e. Det var en gutt ombord, og Ola og han var gla i samre jentæ. Men det var Ola hu holdt av, som  rimelig var. Vi syntes nok gutten blei noe rar av sig etterpå. Men - nei, det kunde itte væræ mulig. Ola gikk lukt i sjøn, han. Det blei brast bakk. Stor fart hadde vi, og samtidig fekk vi hard kuling, så riggen brakk. Livbåten kom itte ut så fort som den skulde heller. Vi så n'Ola langt borte på bølgetoppen. Men itte langt fra'n fekk vi øie på en hai - - -
       -- Å Gud hjælpe vårs alle sammen, - brast det ut av Helene. Hun satt med hendene knept over maven og rugget på sig. Detta er no som du aldri har fortælt mig før, Lars.
       Tea satt og skalv, men guttene var fyr og flamme. Maien tokket sig innat Andrine. Alle var spente.
       - Vi så ryggfinnen tel haien nærme sig mer og mer. Tilsist kasta'n sig over på ryggen - - de veit haien har kjeften på undersida - - - og n' Ola var borte - - for bestandig.
       Selv jomfru Anne vippet vekk en tåre, og de andre fikk travelt med å pusse nesene sine.
       - Det verste var igjen - - å si det tel jenta hans's. Dem var inte ringforlova, men det skulde bli, og ei fælande mild og bra jente vare. - Ja, det er det verste jeg har vøri ute for. - Nei, nå ske vi snakke om noe anna. La vårs ta  gleden mens den fins', guttær. Skjenk i litt mer kaffe, Andrine! Motgang og motvind får vi ta som det faller, Leif.
       - Jeg syns du skulde synge for vårs, jeg Lars, bad Andrine. En pen en. Du har da nok av dem. Så drikker de andre imens. Ska det inte væra mer? - Du da, Ingebjørg?
       Det blev Helene og Ingebjørg som holdt hverandre med selskap med nok en tår.
       - Vi får ta en kjærlighetsvise og avskjedssang på samme tid. Lars blinket til Leif.
En sang jeg her fremføre vil
alt om festmøen jeg har. -
Så ung og rask en pige,
stor kjærlighet for henne jeg bar.
Ja, for henne så vil jeg leve,
ja for henne vil jeg dø,
ja for henne vil jeg våge
mitt hjertans blod så rød.
 
Om jeg stod klædt i det rødeste gull,
og hun stod blott og bar,
jeg henne ei forakte skal,
såfremt hun mig vil ha.
Nei før skal messing forandre sig til sølv,
ja, sølv til det rødeste gull.
Nei, før skal stjernen på himmelen falle ned,
førend jeg skai bli svigafull.

Adjø min kjære fader,
adjø min kjære mor,
adjø min kjære søster,
adjø min lille bror,
adjø og lev vel min pige,
du min deilige ros,
adjø du min deilige fødeby,
nå seiler vi våres kos.

       Det siste verset hadde lagt en vemodig stemning over selskapet, helst over "den deilige ros" -- Andrine - og mor Helene fikk travelt med å tørke tårene bort. Men Lars var mann for å feie vekk sut og sorg. Han tok mor si om livet, veivet kringom bordet med henne. - - Hei, hopp, fallera -fallerulaala-fallera-fallera - - og dermed satte han mor si på en stol attmed ovnen, og der
blev hun sittende å le, så både hun og ovnen ristet.
       - Nei, den gutten - hm - hm - hm. - En gælning har'u vøri all din dag, Lars. - - At du itte er likære nå som du er blitt gift -
       - Han er mye verre, forsikret Andrine.
       - Ske vi rødde stuæ, guttær, og hive jentene op i sengæ! Jeg tar jomfruæ på min part - - -
       - Lars, Lars -.- Andrine syntes det var best å stanse mens leiken var god.
       Jomfru Anne holdt sig fast i sengestolpen. Aldri hadde no mannfolk vært nær henne. Ikke med sin minste finger, som fader Holberg sier. Det blev en huskestue kring stoler og bord. Tea smatt bortatt glasset i månestripen, som hadde listet sig inn i det vesle rummet mens Lars sang.
       - Kom hit, skal dere få se no som er vakkert, ropte hun.
       - Halvmånen - - han ligger, Leif! Veit du å det betyr, spurte Lars.
       Så mye sjømannskap kunde Leif også.
       - Liggende måne, stående matroser. Vel - jeg har sovi i land. Nå kan jeg vake ombord.
       - Det er rett - gutt. Men du skulde itte stå slik tel at månen lyste i fjese ditt, du Tea - -
       - Er'e farlig det da?
       - Ja månen - den er en farlig fyr. Jeg kjenner dem som er blitt både skakke og skjeive etterat månen har skint på dem. Du har vel hørt at månen trekker. Allvisst i de sydlige lande er det reint fælt. Månen trekker på sjølve havet, så kan du vettæ han trekker på et menneske. På franske kysten og i Themsen-rovere har dem høivanne inntil 20 fot.
       Jon blev eftertenksom. Ebbe og flod hadde både han og de andre barna hørt om i geografien, men aldri hadde det stått klart for noen av dem, i hvert fall ikke for Tea, som hadde grunnet mye på dette med høi og lavvanne. Lars hadde sett det med egne øine, han. Han hadde det fra livets bok.
       Det var no annet enn geografiboken. Så tok Lars til å fortelle om sydens lande, der månen er farlig, helst i passaten. Straks sola er gått ned, er'e kølsvart. Inne i ruffen er det varmt som i en bakærovn. Du kan itte tenne lampæ -- du kan itte legge dig til å sova der, utas du må finne dig en plass på dekk. Men en må hytte sig for månen. Skinner'n på dig, er'u dødsens.
       - Tea, du er blitt skakkjefta som en hai! Det var Jon, den ertestikka, som hadde funnet det ut.
       - Ja, sannelig trur jeg inte munn din har vridd sig - -
       - Du lyver, - Will, - det er ikke sant. Er'e vel? Hun vendte sig til Leif i sin store nød, og trøsten uteblev ikke.
       - Du er likedan som du alltid har vært, du Tea, sa Leif trohjertig.
       Ta på dere, onger! Reint for gæli å lenge vi har blitt. - - Kommæ så seint him. Hm - hm - Å trur'i konsein og fruæ sier. - - -Jomfru Anne fløi rundt, brummet og surret som en humle.
       -- Imorra ved disse tider er vi i rum sjø, Leif! Lars klappet sin nye kamerat på skulderen, som de skulde fart sammen og vært gode busser i aldri så mange år. Jeg kjennere på værtrekke, sa han. Vi har påskenordosten i anmarsj. Gå him og be farvel med mor di, gutt!
       Tea lå lenge våken den kvelden. Da søsteren hadde sovnet, stod hun op og åpnet glasset. Hun var varm. Det prikket i tinningene, og hjertet banket. Aprilnatten var klar og frisk. Det luktet smeltet snø, som enda lå igjen i nordhellingene, og hun fornam duften av vår - - av bristeferdige knopper og eimen av våt jord og groe. Hun kjente også det fuktige drag fra nordost, det som betydde god bør for dem som skulde reise ut. Skyene gled over det sort.blå hvelv, lette som englevinger. Stjernene tindret med en sterk, blålig glans. Hun hørte brak av løsnende isflak som kanonskudd i den stille vårnatt. De drog til havs. Snart drog de samme veien - Lars og Leif - - ut i den vide verden.
 
 

Gå til: < Forrige   | Toppen | Forside |