Evalueringsrapport : Maritim høgskoleutdanning
Forrige Opp Neste

6 Synspunkter og vurdering

Utvalget er i mandatet bedt om å vurdere innholdet i de to modellene av maritim høgskoleutdanning og vurdere om begge bør videreføres, eller om det skal velges én av dem. Utvalget skal også vurdere justeringer i rammeplanene ut fra endringer som er skjedd og som er relevante for maritim utdanning.

Med bakgrunn i kvantitet i kapittel 4 og beskrivelsen av hvordan utdanningen foregår i kapittel 3, finner utvalget at følgende, i logisk rekkefølge, er de viktigste områdene innen maritim høgskoleutdanning som myndighetene, høgskolene og næringen må ta fatt i og finne tilfredsstillende løsninger på:

Utvalget har registrert informasjon, dannet seg et inntrykk som er blitt drøftet og vurdert og sammenholdt det med materialet som er presentert i foregående kapitler. Utvalget har hatt møter med studenter, undervisningspersonell, høgskolene og arbeidslivet. For å se på hvilke muligheter for videreutdanning/parallelle muligheter som finnes for maritimt personell har utvalget hatt kontakt med NTNU og Sjøkrigsskolen. I mandatet er utvalget bedt om å belyse brukergruppenes vurderinger.

6.1 Rekruttering

Rederienes behov er estimert til 550 dekks- og maskinoffiserer totalt årlig. Høgskolenes måltall er tilsammen ca. 255. Kandidatproduksjonen har ligget godt under dette de siste årene. Det er i fremtiden meningen at teknisk fagskole, linje for maritime fag også skal ta en andel av utdanningen, men det er usikkert om det kan bidra til å dekke resten av det årlige behovet på 550. Tall for utplassering av lærlinger kan gi en pekepinn på hvor mange som kan gå inn i teknisk fagskole, linje for maritime fag og få sertifikatutdanning, men at muligheten er til stede, er ikke det samme som at lærlingene søker seg til fagskolen.

Tabell 6:1 Utplasserte lærlinger
19961997*
Matrosfaget152176
Motormannsfaget128170
Totalt280346
* Pr. 7.8.97

Når en sammenholder måltall for maritim høgskoleutdanning med antall lærlinger som kan fortsette sertifikatutdanning i teknisk fagskole, kan det årlige behovet dekkes. Erfaringsmessig slutter en del av lærlingene, og det er ikke gitt at de som fullfører en læreperiode, går inn i teknisk fagskole, linje for maritime fag for å ta sertifikatutdanning. Utvalget har i kapittel 4 vist at måltallet for maritime høgskolekandidater (begge modellene tilsammen) ikke på noen måte er nådd. Når en sammenholder det med tendensen til det lave antall studenter i maritim høgskoleutdanning, spesielt for studieretning marinteknisk drift, er den totale rekrutteringssituasjon dramatisk.

Hovedkilden for rekruttering til maritim høgskoleutdanning er allmennfaglig studieretning i videregående skole. For studenter fra denne studieretningen er det stilt særkrav om 2MX og 2FY for kandidatmodellen og 3MX og 2FY for ingeniørmodellen. Det er begrenset antall kvalifiserte søkere til utdanninger som har slike særkrav, altså blant annet til maritim høgskoleutdanning. De som tilfredsstiller særkravene og er kvalifisert for opptak, mangler like fullt de maritime kvalifikasjonene som er nødvendige ved start i følge rammeplanen.

6.1.1 Næringens behov og rekruttering

Det utvalget benevner som næringen, omfatter for øvrig mye mer enn den rene skipsdriften. For næringen er rekrutteringssituasjonen nå det viktigste problem som må løses for maritim utdanning. Historisk har skipsfartsnæringen fått tak i det personell den trenger. De siste par tiår har vært preget av nedbemanning, utflagging og ansettelse av sjøfolk fra andre land. Etter at norske sjøfolk i stort omfang måtte gå ut av flåten, er det i dag mangel på norske dekks- og maskinoffiserer. De rekrutteringsbehovene som skipsfarten har de kommende årene, tilsier en økning av utdanningskapasiteten. Med dagens manglende rekruttering til utdanningen er situasjonen alarmerende. Næringen mangler en generasjon sjøfolk.

Når rekrutteringsproblemene er særlig påtrengende, er det fordi skipsfarten nå ønsker norske dekks- og maskinoffiserer der man tidligere kunne få dekket sine behov med personell fra andre land. Endrede internasjonale krav gjør kompetanse til en konkurransefaktor også for denne delen av næringslivet. Norske høgskoleutdannede dekks- og maskinoffiserer har, og skal ha, høy kompetanse. Bedre nasjonale rammebetingelser gjør at det ikke lenger i like stor grad er nødvendig å seile med utenlandsk bemanning. Dessuten er rekrutteringsgrunnlaget i utlandet også på det nærmeste oppbrukt.

Næringen er også til en viss grad kritisk til sin egen holdning til rekrutteringssituasjonen. Den har ikke tatt dette alvorlig nok. Skipsfarten er dessuten innforstått med at den tiden er forbi da sjøfolk ble på sjøen hele sitt yrkesaktive liv. Dekks- og maskinoffiserer går etter noen år på land og inn i landbasert maritim virksomhet. Den kompetansen de har fra utdanningen og yrkeserfaring fra sjøen kommer til nytte og gjør dem attraktive for arbeid på land. Driftskompetanse er vesentlig for et stort spekter av bransjer.

Skipsfartsmeldingen erkjenner også denne situasjonen, og den gir derfor tilslutning til høgskoleutdanningene fordi "dobbeltkvalifisering" vil ha betydning for rekruttering til sjøyrket, idet den vil gi kandidatene den trygghet som ligger i flere mulige yrkesvalg.

For mange av stillingene i den landbaserte delen av næringen er det nærmest en forutsetning at kandidatene har høgskoleutdanning og praksis som offiser. Både for den landbaserte og den seilende delen av næringen er det nødvendig at praksisen som dekks- eller maskinoffiser blir av en viss varighet (gjerne 10-15 år).

Deler av næringen, Norges Rederiforbund, hevder at å innføre generell studiekompetanse som inntakskrav til høgskolekandidatmodellen vil ha stor betydning for rekruttering.

6.1.2 Høgskolene og rekruttering

For høgskolene er den svake rekrutteringen problematisk på flere måter. Rekruttering er illustrert ved tabeller o.l. i kapittel 4. For en høgskole er det alvorlig i seg selv ikke å fylle opp studieplassene. Skal man ha et tilfredsstillende faglig nivå, er det nødvendig å få fylt opp plassene. Ledige studieplasser blir ellers utsatt for internt press ved høgskoler som fra før har meget knappe ressurser. Andre studier med langt høyere søkertall og som utdanner til andre profesjoner, eventuelt til en lavere kostnad eller som er nasjonalt prioritert, kan utøve slikt press.

Maskinistutdanningen er den som har de største rekrutteringsproblemene landet sett under ett. Det er også den som har de flere krav ut over rammeplanen (verkstedteknisk opplæring) enn og dermed tar utdanningen lengre tid.

Spesielt Høgskolen i Tromsø har lav søking til sitt studium i forhold til måltallet på 45. Ingen av studieretningene har nok primærsøkere til å fylle studieplassene for 1997/98. Ved høgskolen er heller ikke maritim utdanning gitt prioritet av høgskolens ledelse, nettopp med bakgrunn i manglende rekruttering og at høgskolen har ansvar for andre studier som er gitt nasjonal prioritet. Men høgskolen er interessert i å opprettholde en viss minimumsaktivitet, slik at de kan beholde et fagmiljø. Høgskolen er ikke interessert i at de skal miste maritim utdanning som en oppgave de har for landsdelen. Høgskolen i Tromsø er den eneste som bruker ingeniørmodellen. Det er denne modellen som gjør det økonomisk forsvarlig å opprettholde maritim utdanning der, da utdanningen kan gis sammen med andre ingeniørutdanninger.

Høgskolen i Vestfold har et måltall på 120, med god søking til studieretning nautikk, men laber til maskinistutdanningen. HVE har satt i gang en samarbeidsavtale med skoleskipet Christian Radic om aspirantordning, som har tilført 30 studenter ved opptaket 1997/98. Skoleskipet har tatt inn ca. 30 kandidater på aspirantkurs denne høsten. Disse er kvalifisert for opptak ved at de oppfyller særkravene. Dessuten er det tatt opp ca. 20 kandidater som i tillegg til å seile med skolesipet har fått tilbud om å ta manglende fag (2MX og 2FY) som privatister. Etter aspiranttiden kan studentene søke seg til studieretning nautikk ved alle høgskoler som har kandidatmodellen. Høgskolen i Vestfold har et utstrakt samarbeid med Norges Rederiforbund på rekrutteringssiden, og den legger til rette for verkstedteknisk opplæring i samarbeid med Vestfold fylke.

Høgskolen i Ålesund har et måltall på 65. Totalt sett har de flere søkere for 1997 enn studieplasser, men mesteparten gjelder studieretning nautikk. Høgskolen har de seneste tre år tilbudt som rekrutteringstiltak at studenter med generell studiekompetanse og med særkrav kan komme direkte inn på teoridelen til aspirantkurset. Dette gjør at studentene kan begynne på studiet med teoretiske kunnskaper tilsvarende startnivået på utdanningen. Høgskolen har sluttet å tilby det spesielle forkurset som var i strid med departementets bestemmelser, og som var rekrutteringsvei for studenter med VKII-bakgrunn.

Høgskolen Stord/Haugesund har et lite, maritimt miljø. De siste årene har de bare hatt 15 studieplasser innen nautikk, men dette økes nå til 30. Det lokale næringslivet i Haugesund er en aktiv pådriver for å få flere studieplasser og et større miljø. De fleste studenter har inntil nå hatt aspirantkurs. At studentene på maskinlinjen kan ta teoretisk sertifikatutdanning gjennom valgfag, står som et tilbud til studentene som allerede er tatt opp, og markedsføres derfor ikke spesielt.

Høgskolene har skissert ulike ideer til hvordan man kan løse problematikken omkring rekruttering. Høgskolen i Vestfold har foreslått, i likhet med Norges Rederiforbund, å innføre generell studiekompetanse som opptakskrav. Høgskolen i Ålesund har i møte med utvalget ment at valg av kandidatmodellen kan være avgjørende for rekruttering. Høgskolen Stord/Haugesund har uttalt skepsis til å innføre flere opptakskrav, f.eks. klasse 4-sertifikat eller å gjøre aspirantkurset obligatorisk (omtalt under gap i kapittel 6.2).

6.1.3 Studentene og rekruttering

Det er reell konkurranse mellom forskjellige utdanninger om kvalifiserte studenter. Det gjelder spesielt ungdom med generell studiekompetanse og med fordypning i de aktuelle realfagene.

Medieprofilering av næringer og arbeidsplasser påvirker studentene. Andre yrkesgrupper profilerer seg mer positivt enn skipsfarten mht. yrkesmuligheter. Med alle sjøfolk som måtte forlate sine arbeidsplasser i 80-årene, har næringen fått et dårlig rykte i typiske maritime miljøer. Det er en tung oppgave å nå frem hos dagens ungdom med at skipsfartsnæringen nå gir trygge og sikre arbeidsplasser i fremtiden. Det har blant annet sammenheng med at det ofte har vært negativ fokusering på deler av skipsfarten, f.eks. havari, oljesøl, forurensing, økonomisk kriminalitet og utflagging.

Studentene har også alternativ til høgskoleutdanning ved at de kan ta sertifikatfagene i VKII og VKIII (så lenge det varer), og senere i teknisk fagskole, linje for maritime fag. Med reformen i videregående opplæring, Reform 94, er det stor konkurranse om praksisplasser i rederiene. Dessuten oppleves kadettordningen[Fotnote 4] for sertifikat som en økonomisk byrde for studentene, der de "faller mellom to stoler". Arbeidsgiverne definerer kadettordningen som utdanning slik at lønnen er lav, mens de likevel ikke får støtte fra Statens lånekasse. Også 2.-styrmann og 2.-maskinist under opplæring har lav lønn, men er ikke akseptert som støtteberettiget av Statens lånekasse.

6.1.4 Utvalgets vurdering av rekruttering

Rekrutteringssituasjonen er bekymringsfull. Utvalget mener at en rekke samordnede tiltak må settes i verk for å bedre rekrutteringen. Høgskolene og utdanningssektoren kan ikke alene sørge for bedre rekruttering. De er helt avhengige av at arbeidsgiverne/næringen til enhver tid støtter aktivt opp om arbeidet for å fremme rekrutteringen, og at denne næringen som helhet er attraktiv og fremstår positivt i mediebildet.

Utvalget har vurdert følgende tiltak for å bedre rekruttering, tiltak som vil kunne berøre flere sider ved utdanningen:

6.1.4.1 Aspirantkurs

Dekks- og maskinoffisersyrkene stiller spesielle krav til utøverne. Utvalget mener at studentene må ha kontakt med sjølivet tidlig i studiet for å unngå feilvalg. Aspirantkurset er en mulighet til slik kontakt. Utvalget vurderer aspirantkurset som en nyttig skolering for dem som ønsker et yrke til sjøs. Slik som aspirantkurs fungerer i dag, kan det imidlertid virke som en barriere å komme over for utdanningssøkende ungdom fordi det forlenger utdanningen og ikke gir uttelling i vekttall. Når aspirantkursets stilling og status vurderes i forhold til revisjon av rammeplanen, må man hele tiden være klar over at det også har stor betydning for rekrutteringsspørsmålet.

6.1.4.2 Opptakskrav

Opptakskravene må ses i forhold til både rekruttering og kvalitet i utdanningen. Det er helt klart at antall kvalifiserte søkere vil øke om man senker opptakskravene, da det er relativt få i en stor studentmasse som tar fordypning både i matematikk og fysikk. I skoleåret 1996/97 valgte ca. 1/3 av elevene i allmennfag (VKI) 2MX og innpå ¼ av elevene valgte 2 FY. Det er mange faktorer som innvirker på ungdommens valg av utdanning. Faktorene virker ofte inn på hverandre. Utvalget har ikke hatt kapasitet til å kartlegge og utrede virkningene av en endring til generell studiekompetanse på de andre faktorene. Utvalget vil påpeke at skal en foreta en endring, må en være overbevist om at endringen gir et positivt resultat. Men det er ingen automatikk i at flere vil søke seg til en utdanning om man senker opptakskravene.

Det å fjerne kravet om matematikk og fysikk kan fort oppfattes slik at utdanningen er uten teknologisk innhold. Utdanningen, selv for nautikere etter høgskolekandidatmodellen, inneholder minst 40 % teknisk-naturvitenskapelige fag. Å rekruttere til en utdanning som er så teknisk preget som maskinistutdanningen, kan i verste fall bli vesentlig vanskeligere med et slikt signal.

Så overfylt av fagkrav som utdanningen er i dag, særlig for dem som mangler kunnskaper tilsvarende "nullkursene", er det meget vanskelig å ta igjen matematikken og fysikken i starten av studiet. Det å endre kravet til opptak kan derfor medføre at det blir vanskeligere å nå samme sluttnivå som nå i alle fag. Det kan dermed bli oppfattet som om nivået er senket. En slik oppfatning vil føre til undring over utsagnet om at det satses på kvalitativt god utdanning.

Utvalget vil også peke på at rammeplanene forutsetter at de realfaglige grunnlagsfagene skal danne basis også for samfunnsfagene, der det er aktuelt. Det vil si særlig for økonomifag.

Utvalget har også sett på målformuleringene i sin helhet i rammeplanene, og vil peke på at utdanningen skal gi basis for livslang læring. I relasjon til dette målet er grunnlagsfagene viktig. Likeledes at kandidatene skal sikres forståelse for forskningens betydning som verktøy i utviklingen av både dagens og morgendagens maritime driftsteknologi og driftsformer.

En forskningrapport som NIFU har utarbeidet på oppdrag fra Ingeniørutdanningsrådet, da man diskuterte samme problemstilling innen ingeniørutdanningen, viste at det var svært lite å hente på rekrutteringen ved å innføre generell studiekompetanse. Dette argumentet må til sist holdes opp mot andre krav til utdanningen, f.eks. argumentet om at opptakskravene trolig vil ha betydning for strukturen og sluttnivået i utdanningene.

6.1.4.3 Rekruttering fra yrkesfaglig del av videregående opplæring

Reform 94 har gitt økt interesse for yrkesfaglig utdanning. Andelen av søkere til grunnkurs i yrkesfaglige studieretninger var ca. 56 % i 1996, eller omtrent som de to foregående år. Ifølge en undersøkelse NIFU har gjort blant dem som begynte på grunnkurs i 1995, ønsket hele 23,7 % å avslutte med høgskoleutdanning og 3,3 % med universitetsutdanning. Det gir at ca. 15 % av årskullet ønsker både yrkesfag og høgre utdanning.

Med Reform 94 er fagbrev for både motormann og matros blitt innført. Dersom like mange av dem som i år inngår lærlingkontrakt frem til hhv. motormann eller matros, ønsker å avslutte med høgre utdanning, kan dette tilføre maritim høgskoleutdanning nesten 100 nye studenter. Utvalget vil påpeke at her kan det ligge en mulighet til økt rekruttering. Men konkurransen med teknisk fagskole, linje for maritime fag om disse søkerne vil kunne bli stor.

Å rekruttere matroser og motormenn til maritim høgskoleutdanning er en mulighet dersom myndighetene, høgskolene og næringen ønsker det og legger til rette for det. Utvalget viser til kapittel 3 hvor det fremgår at rekruttering fra yrkesfag, blant annet via det ettårige forkurset, allerede skjer. Utvalget ser ikke bort fra at Buerutvalget kan komme med forslag som vil gjøre det lettere å få til god overgang. Et mål kan være at det skal ta like lang tid å nå frem til sertifikatkravet med utdanning fra høgskolene, enten en starter med yrkesfag eller med allmennfag. Om lengden på studietiden for dem med allmennfag vises til pkt. 6.2.3.

6.2 Gapet mellom inntakskrav og rammeplanens startnivå

Gjennom utvalgets arbeid med evaluering av maritim høgskoleutdanning fremstår det gapet som eksisterer mellom inntakskravet i maritime fag og startnivået i rammeplanen (uansett modell) som det andre hovedproblemet i maritim høgskoleutdanning. Rammeplanen forutsetter i tillegg til spesiell studiekompetanse et grunnivå i sjøfartsfag tilsvarende teori til klasse 4-sertifikat. Selv om studentene ikke har de sistnevnte kvalifikasjonene, er de formelt kvalifisert til opptak til de aktuelle høgskoleutdanningene, og kan ikke nektes adgang. Det stiller både høgskolene og studentene overfor store utfordringer.

Ut over aspirantkurs er det nødvendig med:
    Nautikk:
    • Grunnleggende tankskipsopplæring
    • Videregående tankskipsopplæring
    • ROC/GOC-opplæring
    • Simulatoropplæring
    • Sikkerhetsopplæring
    Marinteknisk drift:
    • Grunnleggende tankskipsopplæring
    • Videregående tankskipsopplæring
    • Sikkerhetsopplæring
    • Verkstedteknisk opplæring

6.2.1 Gapproblematikkens betydning for høgskolene

At studentene skal tilføres kunnskap med nullkurs ut over rammeplanenes krav, er en faglig utfordring. For å gjennomføre dette kreves at høgskolene setter inn ressurser av undervisningspersonell, utstyr, klasserom, bibliotek, administrasjon osv. Dette er en betydelig utgift for høgskolene uten at de får noen økonomisk kompensasjon. For undervisningspersonell betyr det en stor pedagogisk utfordring å måtte ha studenter med så forskjellig bakgrunn og derved ikke det samme startgrunnlaget.

Omfanget av nullkurs styres av endringen i STCW-konvensjonen, STCW-1995, og ligger utenfor høgskolenes myndighetsområde. Høgskolenes belastning er avhengig av antall studenter og deres bakgrunn.

6.2.2 Gapproblematikkens betydning for studentene

Også for studentene er det et problem at startgrunnlaget er forskjellig. Noen har bakgrunn i sjøfartsfag, enten de kommer fra sjøfartsfag i videregående opplæring eller har tatt aspirantkurs som går ut over nødvendig startnivå, mens andre har for liten kunnskap i sjøfartsfag. Slike kunnskaper må disse gruppene senere tilegne seg med nullkursene.

De studentene som må ta nullkurs, får en ekstra høy arbeidsbelastning (inntil 50 % i tillegg). Ett resultat av dette er at enkelte studenter velger bort grunnlagsfag, og står igjen med kun sertifikatfag, og kommer dermed ikke ut med den kompetanse som forventes. Studenter som har tatt aspirantkurs, sier at dette er et meget godt kurs, og bør være obligatorisk for maritim utdanning i høgskole. Høgskolene anbefaler også at alle studentene tar aspirantkurs.

6.2.3 Utvalgets vurderinger av gapproblematikken

Det er ikke tilfredsstillende at det er opp til den enkelte høgskole å finne løsninger på gapproblematikken. Ansvaret for å fylle gapet må raskest mulig plasseres og løses med nasjonale ordninger.

Aspirantkurs blir for studentene i realiteten et 4. år i studiet, eller man får et hardt presset studium p.g.a. nullkursene, med de uheldige konsekvenser dette har for alle parter. For studentene ved marinteknisk drift kommer også verkstedteknisk opplæring i tillegg, den reelle studietiden blir dermed enda lenger.

Etter å ha vurdert den innhentede informasjon, vurderer utvalget aspirantkurset som et meget godt kurs. Det er faglig interessant og gir nødvendig innføring i det som studenter fra allmennfag mangler av sjøfartsfag. Det gir god og verdifull trening. Aspirantkurset skal gi en innføring i profesjonens egenart, det å ha sitt arbeid på sjøen, og gi inntrykk av miljøet ombord. Studentene bør før de går inn i et yrkesvalg på sjøen, ha fått føle litt av det livet, og få et forhold til sjøen, eller eventuelt få avklart at dette ikke er et aktuelt yrke.

Det har vært foreslått ulike endringer på organiseringen av aspirantkurset. At de som har valgt det, også anbefaler det, betyr ikke nødvendigvis at det vil passe for alle. Følgende alternativer bør vurderes:

  1. Aspirantkurset kan innføres som et obligatorisk opptakskrav, der studentene i tillegg til selve kurset får opparbeidet fartstid, eller
  2. det kan integreres i høgskoleutdanningen som en del av et fireårig studium som gir 60 eller 80 vekttall.

Hver for seg vil de to ovennevnte alternativene løse gapproblematikken og gi studentene innbyrdes mer likt startgrunnlag for høgskoleutdanningen. Utvalget anser en løsning hvor aspirantkurs enten er opptakskrav eller er integrert i studiet som klart bedre enn dagens ordning med nullkurs.

Integrering av aspirantkurs som en del av et fireårig studium aktualiserer vekttallsproblematikken. Et fireårig høgskolestudium er normert 80 vekttall, og det vil medføre at det som i dag ikke gir vekttall, gis uttelling i form av vekttall i høgskoleutdanningen. Dette vil bety at dagens reelle studiebelastning blir kreditert studentene. Konsekvensen av at hele studiet skal være vekttallsgivende er at praksisen må gis som styrt praksis. Organiseringen av styrt praksis bør vurderes som ledd i en rammeplanrevisjon. Styrt praksis er en forutsetning for å oppfylle STCW-konvensjonen. For øvrig er den teoretiske delen av aspirantkurset basert på IMO-modellen, og ifølge den er det på postgymnasialt nivå.

Et uløst dilemma oppstår da i møte med studenter med sjøfartsbakgrunn, og som ikke har behov for aspirantkurs. De vil ikke få uttelling i vekttall for tilsvarende utdanning, dvs. for den fartstiden (eller lignende) som de har tatt.

En annen løsning er fireårig studium som gir 60 vekttall, tilsvarende det som har vært tilfelle for sykepleierutdanning som til nå har gitt 40 vt for tre års høgskoleutdanning. Dette alternativet er lite aktuelt, blant annet fordi denne ordningen er under revisjon for sykepleierutdanningen, slik at praksisstudiene i løpet av studietiden gir full uttelling i vekttall.

Dersom en ønsker å rekruttere dem med fagbrev som hhv. motorman eller matros til maritim høgskoleutdanning uten å gå veien om teknisk fagskole, linje for maritime fag, er det et gap i allmennfag som må dekkes. En måte å dekke det på er VKII allmennfaglig påbygning med 2MX og 2FY som valgfag. Det blir tilsammen 32 uketimer uten spesiell tilpassing, et uketimetall som ligger mellom gjennomsnitt for et år, 30 og maksimum som er 35 uketimer.

6.3 Struktur

Strukturen i maritim høgskoleutdanning er presentert tidligere. Selv om det er to forskjellige modeller i maritim høgskoleutdanning, er strukturen parallell på flere områder. Med struktur forstås hvordan studiet legges opp, rekkefølgen av fagene, organisering av praksis og progresjon i studiet.

6.3.1 Høgskoler, undervisningspersonell og studenter om forskjellige deler av strukturen

6.3.1.1 Sluttnivå

Det er enighet om at det er en sammenheng mellom startnivå og sluttnivå i en utdanning når studiet følger normal progresjon. Høgskolene og studentene mener at det sluttnivået som utdanningen har i dag, bør den også ha, for at også sertifikatopplæringen skal være en høgskoleutdanning, og dermed klart forskjellig fra sertifikatutdanningen i videregående opplæring. Høyt sluttnivå er påkrevet dersom kompetanse skal brukes som konkurransefortrinn.

Det er en oppfatning blant flere lærere som utvalget har møtt, at emner i matematikken og fysikken i første årstrinn i høgskoleutdanningen er relevante for senere tekniske fag. Matematikkfaget i maritim høgskoleutdanning er avhengig av at inntakskrav i matematikk er tilsvarende 2MX. Dessuten skal det nettopp kjennetegne maritim høgskoleutdanning at utdanningen gir større fordypning og dypere forståelse også ut fra grunnlagsfagene.

6.3.1.2 Sertifikatfagenes plassering

Det er delte meninger om profilen på maritim høgskoleutdanning. Skal det være en sertifikatrettet utdanning i høgskolene, og hvor i studiet skal sertifikatene plasseres? Det har også vært fremmet forslag om at høgskolen ikke skal ha sertifikatfag, og bare ta seg av høgskoledelen av studiet, dvs. det som skal dekke rammeplanenes mål ut over sertifikatfagene. I så fall måtte teorien til sertifikatene være lagt til videregående skole eller gis i annen opplæring (f.eks. kurssentre).

Høgskolenes ledelse og undervisningspersonell fremhever at det kan være et nødvendig middel for å få studenter til å fullføre tre års utdanning, å spre sertifikatfagene utover i studiet. Studentene fremhever dette som fordelaktig, fordi de konkrete skipstekniske emnene som sertifikatfagene omfatter, da blir så ferske og oppdaterte som mulig når kandidatene begynner på sin yrkespraksis.

6.3.1.3 Sertifikatene i modellene

I følge rammeplan for kandidatmodellen skal sertifikatfagene plasseres så tidlig som det er forsvarlig og mulig. Dette er bakgrunnen for at kandidater som har oppfylt den teoretiske delen av sertifikatkravene etter to år, kan reise ut og seile etter to år. For ingeniørutdanningen ligger sertifikatfagene som linje- og studieretningsfag i siste del av utdanningen.

6.3.1.4 Det tredje året i høgskolekandidatmodellen

Den sertifikatgivende utdanningen gis både i videregående opplæring og som høgskoleutdanning. Dette opplever høgskolene både som et paradoks og som et dilemma.

Det er spesielt det tredje året, med faglig fordypning i fag som økonomi, ledelse og administrasjon, som i dag sammen med mer selvstendige studieformer, skal være høgskoleutdanningens fortrinn fremfor videregående opplæring. Slik kandidatmodellen praktiseres i dag er det varierende kvalitet over det tredje året, og det praktiseres forskjellig høgskolene imellom.

Ved Høgskolen i Vestfold blir studentene anbefalt å prøve seg i praksis før de kommer tilbake og tar det tredje året. Det tredje året er ikke godt nok organisert. Studentene etterlyser spesialisering og har referert til utlandet der man har anledning til å spesialisere seg f.eks. innen maritim jus og økonomi, befraktning, operasjon, drift og vedlikehold.

Høgskolen i Ålesund gir tilsvarende anbefaling kun overfor studenter som ikke har maritim bakgrunn, men anbefaler andre å fullføre studiet. Studentene som har tatt det tredje året i Ålesund, er skuffet over de mange mulighetene som ligger her, men som ikke blir tatt vare på. En mulighet de har vurdert, er oppgradering til ingeniør. Høgskolens ledelse mener at høgskolen har god erfaring med studenter som er kommet tilbake og har tatt det tredje året.

Høgskolen Stord/Haugesund har planlagt en modell med spesialisering i sikkerhet der de skal dra veksler på høgskolens kompetanse innen dette området, et tilbud som vil være unikt for høgskolen. HSH har så langt nedprioritert fag som står i rammeplanen, noe studentene var kritiske til.

Høgskolen i Tromsø benytter ingeniørmodellen der sertifikatfagene er integrert gjennom hele utdanningen, slik at det ikke er mulig å ta ut sertifikater tidlig i studiet.

6.3.1.5 Verkstedteknisk opplæring

Studenter som utdanner seg til maskinister og som vil ha sertifikatene, må ha verkstedteknisk opplæring. Den forlenger utdanningen, og slik det nå er, har ingen formelt ansvar for tilrettelegging eller for å gi denne opplæringen. Dette opplever studentene som et problem.

Studentene i maritim høgskoleutdanning opplever det også som et paradoks at de, slik det nå er ordnet, må ta verkstedteknisk opplæring på videregående skoles nivå etter avsluttet utdanning. Høgskolen i Vestfold har tatt et nasjonalt hovedansvar for organisering av den verkstedtekniske opplæringen, jf. kapittel 3.2.2, og Høgskolen i Ålesund har innledet et samarbeid med lokale bedrifter om verkstedteknisk opplæring fra for studentene fra høsten 1998. Informasjonen ved de forskjellige høgskolene om dette tiltaket varierer. Også høgskolene opplever verkstedteknisk opplæring som et problem. Dette er et forhold som utvalget mener myndighetene må finne en nasjonal løsning på. Så lenge det er en del av et høgskolestudium, bør ansvaret forankres i Universitets- og høgskoleavdelingen i KUF.

6.3.1.6 Seilende praksis

Rammeplanen har ikke krav til obligatorisk praksis. Det er derimot krav til fartstid for å få sertifikatene. Praksiselementet ligger utenfor høgskolens ansvarsområde. Studentene legger stor vekt på tilknytning til praksisfeltet allerede i studietiden og ønsker et bedre samarbeid mellom høgskolene og næringen for at de skal kunne sikres praksisplasser. I dag må studentene selv skaffe seg praksisplasser, i enkelte tilfeller ved organisert hjelp fra høgskolen. Praksis på sjøen er, som annen praksis, avhengig av arbeidsmarkedet. Problemet med praksis på sjøen er at det i en periode nå er veldig mange som er interessert i slik praksis, ikke bare studenter, men også lærere og elever i videregående skole (spesielt etter Reform 94).

6.3.2 Utvalgets vurderinger av struktur

Utvalget er opptatt av at det som skiller høgskoleutdanning fra videregående opplæring, må komme klarere til uttrykk også i maritim høgskoleutdanning gjennom forskningsbasert undervisning, FoU-virksomhet, ansvar for egen læring og selvstendige studieformer, samt gjennom studienes profil og fordypning. Om fremtiden blir slik at man i teknisk fagskole, linje for maritime fag kan oppnå å få teorien til de samme sertifikatene som i høgskoleutdanningen, er det nødvendig at høgskolene profilerer og presenterer sine fortrinn klarere. Det kan bl.a. gjøres ved

6.3.2.1 Utvalgets vurdering av sluttnivå

Sluttnivået for utdanningen har sammenheng med startnivået. Hvor høyt nivå man skal legge seg på, har betydning for hvilke muligheter for etter- og videreutdanning man vil få etter maritim høgskoleutdanning. Endring/senking av inntakskravet vil etter utvalgets mening kunne få betydning for sluttnivået. Dersom man skulle nytte mer tid i studiet til å dekke emner som nå er dekket av opptakskrav (særkrav), måtte det nødvendigvis gå ut over bredden eller dybden i andre fag. Studiet er allerede svært presset. Deler av de tekniske studieretningsfagene er avhengige av et tilstrekkelig nivå i matematikk og fysikk. En kunne nådd et høyere nivå med å ha 3MX som inntakskrav for all maritim utdanning, også høgskolekandidatutdanningen, men det ville innsnevre rekrutteringsgrunnlaget ytterligere.

Det er etter utvalgets mening viktig at det gis mulighet til videreutdanning for maritime høgskolekandidater og høgskoleingeniører på høyere nivå og at overgangene fra et nivå til et annet er samordnet mellom institusjonene, enten det gjelder nautikkutdanning eller sivilingeniørutdanning ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet eller siviløkonomutdanning/ annen utdanning ved Norges Handelshøyskole.

Sluttnivået for utdanningene må også vurderes i forhold til kompetanse som oppnås ved de utenlandske utdanningene en sammenligner seg med og også skal konkurrere med.

6.3.2.2 Utvalgets vurdering av sertifikatfag – plassering og dybde og bruk av tredje år

I kandidatmodellen legges som nevnt sertifikatutdanningen til de to første årene med mulighet til avbrekk. Det trenger ikke nødvendigvis være slik. De problemene som høgskolene opplever med svak gjennomstrømning, svekkelse av fagmiljøet og liten mulighet til å utvikle et godt tredje år p.g.a. studentsvikt eller p.g.a. ressursbruk til nullkurs, er argumenter for å revurdere rammeplanens krav til konsentrasjon de to første årene. Representanter for næringen legger vekt på at kandidatene skal ha vitnemål og ikke bare tilfredsstille sertifikatkravene. Denne tendensen til å kreve fullført utdanning som utvalget også har merket hos næringslivsrepresentanter, er økende.

Utvalget har vurdert forslag om at høgskolene ikke skal gi sertifikatutdanning, og bare konsentrere seg om høgskoledelen av studiet. Det ville da være spørsmål om hvor mange som ville velge en høgskoleutdanning etter sertifikatutdanning, ev. med praksistid. Det ville også være relevant å spørre om høgskolene i så fall ender opp med rene etter- og videreutdanningstilbud. Videreutdanningstilbud gis imidlertid av institusjoner som har relevant grunnutdanning. Grunnutdanning, videreutdanning og forsknings- og utviklingsarbeid hører nøye sammen. Det maritime fagmiljøet ville svekkes betydelig uten et maritimt fagmiljø på høgskolenivå. Dersom ikke høgskolene tilbyr maritim høgskoleutdanning, ville det trolig ikke komme studenter fra allmennfaglig studieretning, som er en viktig rekrutteringsbase for maritime yrker. Disse kandidatene har også brukt opp retten til treårig videregående opplæring, og ville ha problemer med å få tatt sertfikatfag i videregående skole.

I St.meld. nr. 39 (1988-89) "Om skipsfarten og den maritime virksomhet" sier regjeringen at "[...] De som bare ønsker seg sertifikatene kan gå ut av høyskolen etter de to første årene." Uttrykket "bare" er blitt til en generell mulighet og det har ført til lav gjennomstrømning og fare for at studenter dropper ut, og treårig høgskoleutdanning blir ikke en realitet for mange, slik Stortinget forutsatte ved behandlingen av St.meld. nr. 39.

6.3.2.3 Utvalgets vurdering av verkstedteknisk opplæring

Utvalget finner løsningen for verkstedteknisk opplæring i dag lite holdbar, og altfor usikker for studentene (jf. kapittel 3.1.2). Ansvaret må plasseres innefor høgre utdanning så lenge dette gjelder studenter i høgre utdanning. I dag organiserer som nevnt Høgskolen i Vestfold ordningen for studenter fra hele landet ved at Vestfold fylkeskommune stiller plasser til disposisjon ved Tønsberg maritime videregående skole. Ordningen har vært helt nødvendig, men verkstedteknisk opplæring gitt som kurs ved Tønsberg maritime videregående skole i Vestfold kan lett bli en salderingspost på budsjettet til Vestfold fylkeskommune. Det er nødvendig å utrede andre måter å løse problemet på innenfor universitets- og høgskolesektoren, eventuelt i samarbeid med sjøfartsmyndighetene. Utvalget kjenner til at særlig universitetene, men også høgskolene har verksteder, særlig med tanke på produksjon av utstyr til forskning og undervisning. Det finnes minst en stor varmesentral innenfor universitets- og høgskolesektoren.

6.3.2.4 Utvalgets vurdering av praksis

Utvalget har vurdert både innføring av endret semesterordning, slik at praksis ikke bare bindes til sommeren, og muligheten for å benytte seg av forskningsfartøyer tilknyttet universiteter og forskningssektoren for øvrig. Man vil på den måten kunne gjøre seg mer uavhengig av svingninger i arbeidsmarkedet. Praksisbehovet er også avhengig av hvordan aspirantkurset tilrettelegges.

6.4 Modellvalg

I følge mandatet skal evalueringsutvalget foreta en vurdering av hvorvidt begge modellene i maritim høgskoleutdanning skal videreføres. De to modellene som eksisterer i høgre utdanning i dag, er to måter å utdanne til samme profesjon på, og det er av flere aktører blitt stilt spørsmål om det er hensiktsmessig å opprettholde to modeller for en så nisjepreget og kostbar utdanning. Blant dem som mener at to modeller er for mye, er det forskjellige meninger om hvilken av dagens to modeller som bør velges og prioriteres, og med hvilke begrunnelser og hvilke momenter som gis prioritet. Forskjellen på utdanningene ligger ikke i hvordan de nyutdannede kandidatene fra de to modellene egner seg som dekks- og maskinoffiserer, men hvilke muligheter de har for videreutdanning, og hva slags stillinger de kan få på land når karrieren til sjøs etter noen år er over.

6.4.1 Arbeidslivets vurdering av modellvalg

6.4.1.1 Arbeidsgivere

Arbeidsgivere som har uttalt seg, har ikke sterke meninger om modellvalg. Arbeidsgivere er mer opptatt av total rekruttering, uavhengig av modeller. Der arbeidsgivere er opptatt av forskjellige utdanningsløp, ser de mer på forskjellen høgskole/teknisk fagskole enn på to modeller i høgskoleutdanningen. Det er likevel økt aksept for nødvendigheten av høgskoleutdanning og å satse på økt kompetanse. I dagens situasjon er kompetanse kommet opp som en betydelig konkurransefaktor, og dette ser flere av representantene for næringen. Den teoretiske kompetansen som gis i høgskole i motsetning til i videregående opplæring, er ikke bare nødvendig for senere yrkeskarriere i landbasert virksomhet. Store, moderne og høyt spesialiserte skip krever høy kompetanse ombord, både til drift, administrasjon og ledelse, og den allmenndannelse som allmennfagene gir, anses som meget vesentlig.

Større fiskefartøy og hurtigruter er eksempler på skip i kystfart og nære havområder der arbeidsgivere fremhever kompetanse som en nødvendighet i fremtiden. I andre tilfeller, f.eks. i Nord- og Østersjøfart der fartøyene er begrensende i størrelse og effekt, er det uttalt at det ikke er nødvendig med høgskoleutdanning, men tilstrekkelig med videregående opplæring. Denne delen av næringen synes likevel at høgskolepersonell kan være nødvendig i virksomhet på land.

6.4.1.2 Arbeidstakere

Forbundene som organiserer skipsoffiserer, har klare meninger om modellvalg. Skal én av dagens modeller velges for høgskoleutdanningen, ønsker Det norske maskinistforbund at det skal være ingeniørmodellen for marinteknisk drift, og er derved åpen for at det kan være forskjellige modeller for de to studieretningene (marinteknisk drift og nautikk). Det norske maskinistforbund viser til at ingeniørrammeplanen tilfredsstiller Stortingets ønske om at utdanningen også skal gi formell kompetanse for landbasert virksomhet. Den er mer teknisk preget enn kandidatmodellen og derfor er den bedre egnet for maskinistutdanningen. Andre positive sider etter maskinistforbundets mening er at ingeniørmodellen gir betydelige fordeler dersom man ønsker å studere videre, f.eks. til sivilingeniør, samt at den gir høyere status i EU-systemet enn kandidatmodellen.

Norsk Sjøoffisersforbund som organiserer nautikere, vil ikke støtte en ordning med ingeniørmodell for studieretning marinteknisk drift og kandidatmodell for studieretning nautikk. Begge modeller må være åpne for nautikere.

6.4.2 Høgskolenes vurderinger av modellvalg

Høgskolene har foretatt bevisste valg av modell og har også meninger om hvilke valg som bør gjøres dersom man skal velge én modell i fremtiden.

Høgskolen i Tromsø har valgt ingeniørmodell for begge studieretninger. Høgskolen mener at dette valget gjør den til en unik høgskole og at problemet med snevrere rekrutteringsgrunnlag oppveies av at ungdom bevisst søker seg til Høgskolen i Tromsø på grunn av ingeniørmodellen. Høgskolen i Tromsø mener at det er behov for begge modellene. Den raske teknologiske utviklingen på skip stiller stadig større krav til teknologisk innsikt og kompetanse hos brukerne. I tillegg vil maritime ingeniører med praksis fra skip kunne være en stor ressurs ved utvikling av aktuell ny teknologi. Valget av ingeniørmodellen har også et økonomisk motiv, ved at høgskolen tidlig i studiet lettere kan parallellkjøre studenter i maritim utdanning med andre ingeniørstudenter, og at det derved i det hele tatt er økonomisk mulig å ha maritim høgskoleutdanning i Tromsø.

Høgskolen Stord/Haugesund sier at de har for liten erfaring med maritim utdanning til at de kan ha noen sterk mening om modell. De har valgt kandidatmodellen for sine nautikkstudenter, mens maskinstudenter kan ta sertifikater ved hjelp av valgfag ved siden av å utdanne seg til høgskoleingeniører i prosessteknikk. I realiteten innebærer ikke dette noe modellvalg, men er en praktisk ordning å tilby sertifikatgivende utdanning på. Høgskolen Stord/Haugesund mener likevel at man på nasjonalt nivå bør lande på én modell. Maritim høgskoleutdanning er for liten til at den bør være delt over flere modeller.

Høgskolen i Vestfold påpeker at kandidatmodellen er utviklet ut fra næringens behov og gir et bedre grunnlag innen fag som ledelse og økonomi, som fortrenges i ingeniørmodellen. Høgskolen i Vestfold mener at for nautisk utdanning er kandidatmodellen den eneste riktige. Utdanning av skipsmaskinister kan lettere tilpasses en ingeniørmodell. Det er interessen fra søkermassen som må avgjøre modellvalget. Ifølge Høgskolen i Vestfold er det lite forsvarlig i dagens rekrutteringssituasjon å skulle velge ingeniørmodellen som den eneste nasjonale modellen, og dermed innsnevre opptaksgrunnlaget fordi modellen krever 3MX.

Høgskolen i Ålesund mener at selv om ingeniørmodellen holder et høyere teoretisk/vitenskapelig nivå, og bedre muligheter for videreutdanning til sivilingeniør, er det andre forhold som gjør kandidatmodellen til den som egner seg best til maritim høgskoleutdanning. Høgskolen er tvilende til at det er nødvendig med et så høyt teoretisk nivå innen matematisk/naturvitenskapelige emner som ingeniørmodellen gir. De ser det som mer tjenlig at utdanningen tar for seg ledelses- og økonomiemnene som er mer tilgodesett i kandidatmodellen. Det bør bare være én modell og det bør være en høgskolekandidatutdanning. Høgskolen i Ålesund påpeker også at ingeniørmodellen gir uklart skille mellom høgskoleingeniør fra maritim linje, og de høgskoleingeniører de utdanner innen marinteknikk ved HIÅ, en utdanning som også gis ved flere andre høgskoler (spesiell studieretning på maskinlinjen).

6.4.3 Studentene om modellvalg

De fleste studenter var mye mer bevisste i sitt valg av høgskole fremfor videregående skole enn de var i valg av utdanningsmodell. Unntaket er representert ved enkelte studenter ved Høgskolen i Tromsø. De ga tilbakemelding om at de bevisst valgte ingeniørmodellen fremfor kandidatmodellen. Valg av denne modellen ville forsterke de fordelene de mente gjaldt for høgskoleutdannede: mulighetene for livslang læring og arbeid på land etter endt sjøkarriere. Ved spørsmål om å prioritere mellom høgskoler som gir kandidatmodell var høgskolens geografiske plassering like viktig som modell.

Studentene ved de maritime høgskolene i Sør-Norge var ikke alltid klar over at det fantes en ingeniørmodell. De studentene som har prøvd ingeniørmodellen, var likevel av den oppfatning at dette var en bedre modell.

Ingen av studentene har erfaring med en annen modell enn den de selv benytter i sitt studium, det må tas i betraktning når utsagnene vurderes. Det er likevel et poeng at studiestedene og modellene ikke er like godt kjent. Det er åpenbart for utvalget at det må gjøres en bedre jobb av høgskolene og utdanningen som helhet for å markedsføre utdanningene og deres særpreg.

6.4.4 Modellvalg – utvalgets vurderinger

For utvalget synes likheten i utdanningene større enn forskjellene. Fordelen med to utdanningsveier synes større enn ulempen ved å opprettholde to modeller (jf. kommentarer til ingeniørmodellen i Tromsø under behandling av rekruttering punkt 6.1.2).

Utvalget har også vurdert om det er mulig å ha forskjellig modell for hhv. nautikere og maskinister, slik at studenter innen nautikk studerer etter kandidatmodellen og at maskinister studerer etter ingeniørmodellen. Utvalget fant ikke å kunne gå inn for en slik løsning.

Ifølge mandatet skal utvalget vurdere kompetansen til de uteksaminerte kandidatene. Utvalget velger å se kandidatenes kompetanse ved å sammenligne hva de to modellene gir av lik og ulik kompetanse. Utvalget mener at rammeplanene gir den mest relevante og best tilgjengelige informasjon om kandidatenes kompetanse, i alle fall den kompetansen kandidatene forventes å ha etter gjennomført utdanning. Den informasjon om kompetanse utvalget derved får vil være relevant for vurdering av modell. Utvalget har gjort sin vurdering ut fra at utdanningene gir teknologisk kompetanse.

6.4.4.1 Kompetansen til uteksaminerte kandidater

Kompetansen til uteksaminerte kandidater kan beskrives etter to ulike kriterier

Formell kompetanse
Det er enklest å måle formell kompetanse. Det måles ut fra gitte planer, f.eks. godkjente rammeplaner.

Kandidater uteksaminert etter ingeniørmodellen får graden høgskoleingeniør på lik linje med andre som er utdannet etter rammeplanen for ingeniørutdanning. Kandidatmodellen gir graden høgskolekandidat. Denne utdanningen er unik, og kan vanskelig sammenliknes med andre utdanninger som også gir graden høgskolekandidat. For eksempel er det bare krav om generell studiekompetanse for opptak til de andre utdanningene som fører til graden høgskolekandidat. Disse har dermed ikke tilsvarende faglig nivå som maritim høgskolekandidatutdanning. Eksempelvis gis graden høgskolekandidat i økonomisk-administrative fag etter fullført toårig studium med generell studiekompetanse som opptakskrav.

Høgskoleingeniører kan starte i høyere årstrinn ved sivilingeniørstudiet ved NTNU [Fotnote 5]). Dette er en mulighet for alle som har studert etter rammeplanen for ingeniørutdanning. De tilfredsstiller også det teoretiske kravet etter FEANI-indeksen til tittelen Euroingeniør. Høgskolekandidater i maritime fag kan begynne i første årstrinn ved sivilingeniørstudiet ved NTNU og andre sivilingeniørstudier. Høgskolekandidater med studieretning nautikk kan starte på det spesielle nautikkstudiet ved NTNU. Dette studiet er en videreutdanning tilpasset studenter med maritim høgskole, nautisk linje. Begge modellene for maritim høgskoleutdanning har imidlertid et omfang på 60 vt. Som treårige profesjonsutdanninger vil begge kunne gå inn som en del av regional cand.mag.-grad. I en yrkesfaglærerutdanning vil begge utdanningene på det nåværende tidspunkt gi uttelling for fagteoretisk del.

Begge utdanningsmodellene gir samme kompetanse for yrker til sjøs ved at fullført studium tilfredsstiller de teoretiske kravene til å løse sertifikat kl. 1.

Reell kompetanse
Den reelle kompetansen er ikke like målbar som den formelle. En vurdering vil være mer avhengig av hvem som vurderer hva kandidatene bruker kompetansen til. Reell kompetanse kan være forståelse, kunnskap, ferdigheter osv., som videre kan brytes ned i emneområder (språk, økonomi, teknologi osv.).

Høgskolekandidatmodellen er utviklet særskilt med tanke på å utdanne skipsbefal. Rederinæringens behov har hele tiden gitt føringer for utarbeidelsen av rammeplanen for maritim høgskolekandidatutdanning.

Høgskoleingeniørmodellen er en av flere linjer under rammeplan for ingeniørutdanning. Krav som rettes til ingeniørutdanning på et overordnet nivå, gir derfor føringer for den maritime ingeniørutdanningen. Det betyr ikke at den gir mindre reell maritim kompetanse, da linje- og studieretningsfagene er tilpasset den bransjen som studentene eventuelt senere skal inn i.

For vurdering av den reelle kompetansen er det viktig å spørre seg hvilke oppgaver de uteksaminerte kandidatene fra de to modellene skal løse i arbeidslivet. Gjennom opplæring i administrasjon, økonomi, ledelse, sikkerhet, data, jus, elektro og videre spesialisering i studieretningene, får kandidater og ingeniører kompetanse til å fylle langt flere stillinger enn de som er til sjøs. Når det gjelder stillinger på land, kan de grovsorteres som maritimrelatert næringsvirksomhet eller andre næringsvirksomheter. For maritim næring er alt som skjer på et rederikontor av interesse, offentlig forvaltning som saksbehandling i direktorat og lostjeneste er andre tjenester som kandidatene kan betjene. Som eksempel på stillinger utenfor maritim virksomhet kan nevnes at skipsmaskinister f.eks. har kompetanse til å arbeide i landbasert maskineri i alle slags virksomheter, f.eks. energi. Nautikere kan blant annet fylle stillinger innen navigasjon og geodesi.

Offisersutdanningen er først og fremst rettet inn mot drift av fartøyer og ledelse av det samfunnet som mannskap ombord representerer. Til å betjene skip og maritim virksomhet er høgskolekandidatmodellen en fullgod og attraktiv modell, ettersom den er utviklet med tanke på næringens behov. Der det kan være aktuelt å foretrekke ingeniørmodellen, er i tilfeller hvor maskinister skal inn i stillinger i offentlig virksomhet og industri. Dette kan medføre at høgskolekandidater med like stor reell kompetanse som høgskoleingeniører kommer bak ingeniørene i "køen" av skipsoffiserer som har gått på land og som kan skilte med et vitnemål som høgskoleingeniør. Dette er også et argument som er benyttet av studentene ved Høgskolen i Tromsø ved valg av studiemodell. Det foreligger likevel lite dokumentasjon for denne påstanden, og skulle den være utslagsgivende, måtte det foreligge en overbevisende dokumentasjon for den.

6.4.4.2 Utvalgets vurdering av én versus to modeller

Under evalueringsarbeidet, gjennom analyse av materiale og innhenting av synspunkter og erfaringer, har utvalget sett andre problemstillinger som etter utvalgets oppfatning er langt mer alvorlig enn spørsmål om videreføring av modellene. Utvalget deler ikke oppfatningen av at modellvalget er en avgjørende sak for å få en best mulig maritim høgskoleutdanning. Sammenlignet med problemene omkring inntak/rammeplanenes krav, nullkurs og struktur blekner problemet med at det finnes to rammeplaner. Det spørsmålet kan virke mer oppskrudd enn nødvendig. Utvalget vil derfor imøtegå noen av innvendingene mot to modeller.

"To modeller er ressurskrevende." I dag er det ikke ekstra ressurskrevende at maritim utdanning gis som ingeniørutdanning ved to utdanningsinstitusjoner. Ingeniørmodellen følger en fra før eksisterende og gjennomarbeidet rammeplan. Ved Høgskolen Stord/Haugesund er løsningen med å tilby valgfag til studenter som har verkstedpraksis fra før, en praktisk måte å tilfredsstille sertifikatkravene på. Ved Høgskolen i Tromsø er maritim utdanning én av flere linjer innen ingeniørutdanningen, og når situasjonen er slik den er, er det ingeniørmodellen som muliggjør maritim høgskoleutdanning i Tromsø, og derved representerer et tilskudd til en ellers svak rekruttering, samtidig som den representerer den eneste maritime høgskoleutdanningen i den nordlige landsdel.

Praktiseringen av ingeniørmodellen ved de to høgskolene kan altså ikke sies å være ressurskrevende i forhold til alternativet. Det er ikke entydig at det er kandidatmodellen som er den riktige ut fra en ressurstankegang. Alle høgskoler som gir maritim utdanning, har også ingeniørutdanning, og kunne ved en ingeniørmodell for maritim utdanning ha hatt flere muligheter for parallellkjøring med andre ingeniørlinjer.

"To modeller gir et uoversiktlig utdanningmønster og er derfor vanskelig å få innsikt i og markedsføre for studenter, rådgivere og omverdenen." Slik situasjonen er i dag, er utvalget enig i at to modeller ikke bidrar til bedre oversikt. Men andre grunner bidrar minst like mye til dårlig oversikt. For det første: utvalget har pekt på at rekruttering, struktur og gapproblematikk gir et vanskelig og uoversiktlig bilde. Dessuten rekrutterer to parallelle utdanningsløp frem til de høyeste maritime sertifikatene. Det er grunnlag for forvirring at man kan få innfridd de samme teorikravene ved videregående skole/teknisk fagskole, linje for maritime fag som i høgskole. To modeller er dessuten slik vi har det i dag, av ny dato, og ting trenger ofte tid for å bli kjent. Høgskolene er heller ikke alltid like flinke til å presentere og å markedsføre sine studier. Spesielt ved Høgskolen i Tromsø kom det frem at studentene hadde måttet jobbe svært hardt for å få rede på at utdanningen eksisterte. Og med næringens etterhvert mer aktive innflytelse på høgskoleutdanning, vil både næringen og studentene kunne bli bedre kjent med bredden i utdanningen, og hva de forskjellige modeller og høgskoler gir av kompetanse. Næringen burde derfor delta mer aktivt i markedsføringen av utdanningene.

Utdanning etter én rammeplan synes mer hensiktsmessig for fordeling og samarbeid om studier innenfor Norgesnettet for høgre utdanning. Men kravene fra Sjøfartsdirektoratet til maritim utdanning er de samme uavhengig av studiemodell, slik at høgskolene kan koordinere og samarbeide om simulatortrening, tunglaboratorier, aspirantkurs og verkstedkurs. Det som ikke blir mulig med to modeller, er tilrettelegging for studentmobilitet på tvers av modellene for alle (jf. tankegangen i Norgesnettet).

Utvalget har erfart at maritim utdanning kjennetegnes av at det er bevisste studenter som velger utdanningen. Det kan trekkes en slutning ut fra det at de fleste av disse studentene ville valgt maritim høgskoleutdanning uansett modell. Modellen er ikke alltid utslagsgivende, det er profesjonen og høgskolenivået som velges.

6.5 Høgskole og teknisk fagskole, linje for maritime fag

Utvalget skal ifølge pkt. 5 i mandatet foreslå enderinger i rammeplanen i forhold til endringer/ utvikling bl.a. i opplæringssystemet, reformen i videregående opplæring – Reform 94. Under vurdering av mandatet, kapittel 1, har utvalget sett utviklingen av teknisk fagskole, linje for maritime fag i sammenheng med Reform 94.

Utvalget har hatt møte med representant fra KUF, videregående avdeling. Da ble utvalget orientert om utviklingen i teknisk fagskole, linje for maritime fag. Det er, slik utvalget forstår det, gjort prinsippvedtak om at det skal gis teori til de høyeste sertifikatene i teknisk fagskole, og den skal gi generell studiekompetanse. Det gjenstår å se om det lykkes å dekke så store krav i løpet av de to årene i teknisk fagskole.

Utvalget finner det uheldig at utredningsarbeidet og evalueringsarbeidet som vedrører maritim utdanning ikke er sett i sammenheng, men finner sin form uavhengig av hverandre på to utdanningsnivå. I utdanningssystemet er fagmiljøene gjensidig avhengige av hverandre i større og mindre grad. Utvalget kan ikke trekke konklusjoner og komme med anbefalinger om rammeplanendringer utløst av endringer i R-94 som vi ikke kjenner pr. dato. Men utvalget kan på prinsipielt grunnlag gi sin holdning til maritim høgskoleutdanning i forhold til maritim videregående opplæring.

I 1979 ble maritim høgskoleutdanning etablert for å få en høgre utdanning for maritimt driftspersonale. De høyeste sertifikatene ble lagt til høgskolen. Utvalget mener på prinsipielt grunnlag at slik bør det fortsatt være. Det bør være en betydelig nivåforskjell på videregående opplæring og maritim høgskoleutdanning, (jf. ingeniørutdanningen) – også når det gjelder sertifikatene i maritim utdanning. Slik løpet nå er lagt, ligger det an til å bli to parallelle løp hvor rekrutteringsveien er ett av de punkt der de skilles ad. Muligheten til videreutdanning utover sertifikatene er et annet punkt. Den brede rekrutteringsbasen i maritim utdanning er ønskelig både ut fra det faktiske innholdet i begge utdanningene, næringens behov og ut fra de unges ønske om og mulighet for utdanning. I og med at sertifikatutdanningen uansett utdanningsvei ligger over "high-schoolnivå" (konvensjonskravene), ville det etter utvalgets mening være ønskelig med én maritim utdanning på høyeste nivå med flere tilførselsveier, og ikke som det nå legges opp til, to parallelle løp, dvs i videregående opplæring og i høgskolesystemet.

At det er slik gir en meget uryddig og uoversiktlig situasjon, og liten klarhet for den som skal gi veiledning om veivalg for kvalifisering til yrker til sjøs. Studentene kan lett "gå seg bort", og risikerer å velge seg bort fra påbyggingsmuligheter senere. Maritim høgskoleutdanning vil knapt være et alternativ for dem som har fullført teknisk fagskole, linje for maritime fag.

Utvalget mener at det må gjøres et arbeid med å legge tilrette for overgangsordninger fra videregående opplæring/fagopplæring i maritime fag til maritim høgskoleutdanning. Overgangsordningene må være slik at det er attraktivt å gå videre i en maritim høgskoleutdanning fra de forskjellige nivåene i videregående opplæring.

Skal man helt og fullt lykkes i å utvikle kvaliteten i maritim utdanning, kreves det et åpent samarbeid også mellom de to avdelingene i KUF som har ansvar for utdanningene. At evalueringsarbeidet og arbeidet med teknisk fagskole løper parallelt uten formell kontakt, vanskeliggjør et fruktbart og nyskapende utviklingsarbeid som enda bedre kunne løse en del av de knutene vi møter i maritim utdanning uansett nivå og som har fulgt disse utdanningene gjennom tiår.


Fotnoter

4. De som har fullført aspirantkurset og deretter går ut i ytterligere praksis er kadetter, både under og etter studietiden.

5. Sivilingeniørutdanningen ved NTNU er fra og med høsten 1997 femårig. Regler for opptak av høgskoleingeniører i siv.ing.studier må avklares nærmere.


Forrige Opp Neste