Med bakgrunn i kvantitet i kapittel 4 og beskrivelsen av hvordan utdanningen foregår i kapittel 3, finner utvalget at følgende, i logisk rekkefølge, er de viktigste områdene innen maritim høgskoleutdanning som myndighetene, høgskolene og næringen må ta fatt i og finne tilfredsstillende løsninger på:
Tabell 6:1 Utplasserte lærlinger
| 1996 | 1997* | |
| Matrosfaget | 152 | 176 |
| Motormannsfaget | 128 | 170 |
| Totalt | 280 | 346 |
Når en sammenholder måltall for maritim høgskoleutdanning med antall lærlinger som kan fortsette sertifikatutdanning i teknisk fagskole, kan det årlige behovet dekkes. Erfaringsmessig slutter en del av lærlingene, og det er ikke gitt at de som fullfører en læreperiode, går inn i teknisk fagskole, linje for maritime fag for å ta sertifikatutdanning. Utvalget har i kapittel 4 vist at måltallet for maritime høgskolekandidater (begge modellene tilsammen) ikke på noen måte er nådd. Når en sammenholder det med tendensen til det lave antall studenter i maritim høgskoleutdanning, spesielt for studieretning marinteknisk drift, er den totale rekrutteringssituasjon dramatisk.
Hovedkilden for rekruttering til maritim høgskoleutdanning er allmennfaglig studieretning i videregående skole. For studenter fra denne studieretningen er det stilt særkrav om 2MX og 2FY for kandidatmodellen og 3MX og 2FY for ingeniørmodellen. Det er begrenset antall kvalifiserte søkere til utdanninger som har slike særkrav, altså blant annet til maritim høgskoleutdanning. De som tilfredsstiller særkravene og er kvalifisert for opptak, mangler like fullt de maritime kvalifikasjonene som er nødvendige ved start i følge rammeplanen.
Når rekrutteringsproblemene er særlig påtrengende, er det fordi skipsfarten nå ønsker norske dekks- og maskinoffiserer der man tidligere kunne få dekket sine behov med personell fra andre land. Endrede internasjonale krav gjør kompetanse til en konkurransefaktor også for denne delen av næringslivet. Norske høgskoleutdannede dekks- og maskinoffiserer har, og skal ha, høy kompetanse. Bedre nasjonale rammebetingelser gjør at det ikke lenger i like stor grad er nødvendig å seile med utenlandsk bemanning. Dessuten er rekrutteringsgrunnlaget i utlandet også på det nærmeste oppbrukt.
Næringen er også til en viss grad kritisk til sin egen holdning til rekrutteringssituasjonen. Den har ikke tatt dette alvorlig nok. Skipsfarten er dessuten innforstått med at den tiden er forbi da sjøfolk ble på sjøen hele sitt yrkesaktive liv. Dekks- og maskinoffiserer går etter noen år på land og inn i landbasert maritim virksomhet. Den kompetansen de har fra utdanningen og yrkeserfaring fra sjøen kommer til nytte og gjør dem attraktive for arbeid på land. Driftskompetanse er vesentlig for et stort spekter av bransjer.
Skipsfartsmeldingen erkjenner også denne situasjonen, og den gir derfor tilslutning til høgskoleutdanningene fordi "dobbeltkvalifisering" vil ha betydning for rekruttering til sjøyrket, idet den vil gi kandidatene den trygghet som ligger i flere mulige yrkesvalg.
For mange av stillingene i den landbaserte delen av næringen er det nærmest en forutsetning at kandidatene har høgskoleutdanning og praksis som offiser. Både for den landbaserte og den seilende delen av næringen er det nødvendig at praksisen som dekks- eller maskinoffiser blir av en viss varighet (gjerne 10-15 år).
Deler av næringen, Norges Rederiforbund, hevder at å innføre generell studiekompetanse som inntakskrav til høgskolekandidatmodellen vil ha stor betydning for rekruttering.
Maskinistutdanningen er den som har de største rekrutteringsproblemene landet sett under ett. Det er også den som har de flere krav ut over rammeplanen (verkstedteknisk opplæring) enn og dermed tar utdanningen lengre tid.
Spesielt Høgskolen i Tromsø har lav søking til sitt studium i forhold til måltallet på 45. Ingen av studieretningene har nok primærsøkere til å fylle studieplassene for 1997/98. Ved høgskolen er heller ikke maritim utdanning gitt prioritet av høgskolens ledelse, nettopp med bakgrunn i manglende rekruttering og at høgskolen har ansvar for andre studier som er gitt nasjonal prioritet. Men høgskolen er interessert i å opprettholde en viss minimumsaktivitet, slik at de kan beholde et fagmiljø. Høgskolen er ikke interessert i at de skal miste maritim utdanning som en oppgave de har for landsdelen. Høgskolen i Tromsø er den eneste som bruker ingeniørmodellen. Det er denne modellen som gjør det økonomisk forsvarlig å opprettholde maritim utdanning der, da utdanningen kan gis sammen med andre ingeniørutdanninger.
Høgskolen i Vestfold har et måltall på 120, med god søking til studieretning nautikk, men laber til maskinistutdanningen. HVE har satt i gang en samarbeidsavtale med skoleskipet Christian Radic om aspirantordning, som har tilført 30 studenter ved opptaket 1997/98. Skoleskipet har tatt inn ca. 30 kandidater på aspirantkurs denne høsten. Disse er kvalifisert for opptak ved at de oppfyller særkravene. Dessuten er det tatt opp ca. 20 kandidater som i tillegg til å seile med skolesipet har fått tilbud om å ta manglende fag (2MX og 2FY) som privatister. Etter aspiranttiden kan studentene søke seg til studieretning nautikk ved alle høgskoler som har kandidatmodellen. Høgskolen i Vestfold har et utstrakt samarbeid med Norges Rederiforbund på rekrutteringssiden, og den legger til rette for verkstedteknisk opplæring i samarbeid med Vestfold fylke.
Høgskolen i Ålesund har et måltall på 65. Totalt sett har de flere søkere for 1997 enn studieplasser, men mesteparten gjelder studieretning nautikk. Høgskolen har de seneste tre år tilbudt som rekrutteringstiltak at studenter med generell studiekompetanse og med særkrav kan komme direkte inn på teoridelen til aspirantkurset. Dette gjør at studentene kan begynne på studiet med teoretiske kunnskaper tilsvarende startnivået på utdanningen. Høgskolen har sluttet å tilby det spesielle forkurset som var i strid med departementets bestemmelser, og som var rekrutteringsvei for studenter med VKII-bakgrunn.
Høgskolen Stord/Haugesund har et lite, maritimt miljø. De siste årene har de bare hatt 15 studieplasser innen nautikk, men dette økes nå til 30. Det lokale næringslivet i Haugesund er en aktiv pådriver for å få flere studieplasser og et større miljø. De fleste studenter har inntil nå hatt aspirantkurs. At studentene på maskinlinjen kan ta teoretisk sertifikatutdanning gjennom valgfag, står som et tilbud til studentene som allerede er tatt opp, og markedsføres derfor ikke spesielt.
Høgskolene har skissert ulike ideer til hvordan man kan løse problematikken omkring rekruttering. Høgskolen i Vestfold har foreslått, i likhet med Norges Rederiforbund, å innføre generell studiekompetanse som opptakskrav. Høgskolen i Ålesund har i møte med utvalget ment at valg av kandidatmodellen kan være avgjørende for rekruttering. Høgskolen Stord/Haugesund har uttalt skepsis til å innføre flere opptakskrav, f.eks. klasse 4-sertifikat eller å gjøre aspirantkurset obligatorisk (omtalt under gap i kapittel 6.2).
Medieprofilering av næringer og arbeidsplasser påvirker studentene. Andre yrkesgrupper profilerer seg mer positivt enn skipsfarten mht. yrkesmuligheter. Med alle sjøfolk som måtte forlate sine arbeidsplasser i 80-årene, har næringen fått et dårlig rykte i typiske maritime miljøer. Det er en tung oppgave å nå frem hos dagens ungdom med at skipsfartsnæringen nå gir trygge og sikre arbeidsplasser i fremtiden. Det har blant annet sammenheng med at det ofte har vært negativ fokusering på deler av skipsfarten, f.eks. havari, oljesøl, forurensing, økonomisk kriminalitet og utflagging.
Studentene har også alternativ til høgskoleutdanning ved at de kan ta sertifikatfagene i VKII og VKIII (så lenge det varer), og senere i teknisk fagskole, linje for maritime fag. Med reformen i videregående opplæring, Reform 94, er det stor konkurranse om praksisplasser i rederiene. Dessuten oppleves kadettordningen[Fotnote 4] for sertifikat som en økonomisk byrde for studentene, der de "faller mellom to stoler". Arbeidsgiverne definerer kadettordningen som utdanning slik at lønnen er lav, mens de likevel ikke får støtte fra Statens lånekasse. Også 2.-styrmann og 2.-maskinist under opplæring har lav lønn, men er ikke akseptert som støtteberettiget av Statens lånekasse.
Utvalget har vurdert følgende tiltak for å bedre rekruttering, tiltak som vil kunne berøre flere sider ved utdanningen:
Det å fjerne kravet om matematikk og fysikk kan fort oppfattes slik at utdanningen er uten teknologisk innhold. Utdanningen, selv for nautikere etter høgskolekandidatmodellen, inneholder minst 40 % teknisk-naturvitenskapelige fag. Å rekruttere til en utdanning som er så teknisk preget som maskinistutdanningen, kan i verste fall bli vesentlig vanskeligere med et slikt signal.
Så overfylt av fagkrav som utdanningen er i dag, særlig for dem som mangler kunnskaper tilsvarende "nullkursene", er det meget vanskelig å ta igjen matematikken og fysikken i starten av studiet. Det å endre kravet til opptak kan derfor medføre at det blir vanskeligere å nå samme sluttnivå som nå i alle fag. Det kan dermed bli oppfattet som om nivået er senket. En slik oppfatning vil føre til undring over utsagnet om at det satses på kvalitativt god utdanning.
Utvalget vil også peke på at rammeplanene forutsetter at de realfaglige grunnlagsfagene skal danne basis også for samfunnsfagene, der det er aktuelt. Det vil si særlig for økonomifag.
Utvalget har også sett på målformuleringene i sin helhet i rammeplanene, og vil peke på at utdanningen skal gi basis for livslang læring. I relasjon til dette målet er grunnlagsfagene viktig. Likeledes at kandidatene skal sikres forståelse for forskningens betydning som verktøy i utviklingen av både dagens og morgendagens maritime driftsteknologi og driftsformer.
En forskningrapport som NIFU har utarbeidet på oppdrag fra Ingeniørutdanningsrådet, da man diskuterte samme problemstilling innen ingeniørutdanningen, viste at det var svært lite å hente på rekrutteringen ved å innføre generell studiekompetanse. Dette argumentet må til sist holdes opp mot andre krav til utdanningen, f.eks. argumentet om at opptakskravene trolig vil ha betydning for strukturen og sluttnivået i utdanningene.
Med Reform 94 er fagbrev for både motormann og matros blitt innført. Dersom like mange av dem som i år inngår lærlingkontrakt frem til hhv. motormann eller matros, ønsker å avslutte med høgre utdanning, kan dette tilføre maritim høgskoleutdanning nesten 100 nye studenter. Utvalget vil påpeke at her kan det ligge en mulighet til økt rekruttering. Men konkurransen med teknisk fagskole, linje for maritime fag om disse søkerne vil kunne bli stor.
Å rekruttere matroser og motormenn til maritim høgskoleutdanning er en mulighet dersom myndighetene, høgskolene og næringen ønsker det og legger til rette for det. Utvalget viser til kapittel 3 hvor det fremgår at rekruttering fra yrkesfag, blant annet via det ettårige forkurset, allerede skjer. Utvalget ser ikke bort fra at Buerutvalget kan komme med forslag som vil gjøre det lettere å få til god overgang. Et mål kan være at det skal ta like lang tid å nå frem til sertifikatkravet med utdanning fra høgskolene, enten en starter med yrkesfag eller med allmennfag. Om lengden på studietiden for dem med allmennfag vises til pkt. 6.2.3.
Ut over aspirantkurs er det nødvendig med:
|
|
Omfanget av nullkurs styres av endringen i STCW-konvensjonen, STCW-1995, og ligger utenfor høgskolenes myndighetsområde. Høgskolenes belastning er avhengig av antall studenter og deres bakgrunn.
De studentene som må ta nullkurs, får en ekstra høy arbeidsbelastning (inntil 50 % i tillegg). Ett resultat av dette er at enkelte studenter velger bort grunnlagsfag, og står igjen med kun sertifikatfag, og kommer dermed ikke ut med den kompetanse som forventes. Studenter som har tatt aspirantkurs, sier at dette er et meget godt kurs, og bør være obligatorisk for maritim utdanning i høgskole. Høgskolene anbefaler også at alle studentene tar aspirantkurs.
Aspirantkurs blir for studentene i realiteten et 4. år i studiet, eller man får et hardt presset studium p.g.a. nullkursene, med de uheldige konsekvenser dette har for alle parter. For studentene ved marinteknisk drift kommer også verkstedteknisk opplæring i tillegg, den reelle studietiden blir dermed enda lenger.
Etter å ha vurdert den innhentede informasjon, vurderer utvalget aspirantkurset som et meget godt kurs. Det er faglig interessant og gir nødvendig innføring i det som studenter fra allmennfag mangler av sjøfartsfag. Det gir god og verdifull trening. Aspirantkurset skal gi en innføring i profesjonens egenart, det å ha sitt arbeid på sjøen, og gi inntrykk av miljøet ombord. Studentene bør før de går inn i et yrkesvalg på sjøen, ha fått føle litt av det livet, og få et forhold til sjøen, eller eventuelt få avklart at dette ikke er et aktuelt yrke.
Det har vært foreslått ulike endringer på organiseringen av aspirantkurset. At de som har valgt det, også anbefaler det, betyr ikke nødvendigvis at det vil passe for alle. Følgende alternativer bør vurderes:
Hver for seg vil de to ovennevnte alternativene løse gapproblematikken og gi studentene innbyrdes mer likt startgrunnlag for høgskoleutdanningen. Utvalget anser en løsning hvor aspirantkurs enten er opptakskrav eller er integrert i studiet som klart bedre enn dagens ordning med nullkurs.
Integrering av aspirantkurs som en del av et fireårig studium aktualiserer vekttallsproblematikken. Et fireårig høgskolestudium er normert 80 vekttall, og det vil medføre at det som i dag ikke gir vekttall, gis uttelling i form av vekttall i høgskoleutdanningen. Dette vil bety at dagens reelle studiebelastning blir kreditert studentene. Konsekvensen av at hele studiet skal være vekttallsgivende er at praksisen må gis som styrt praksis. Organiseringen av styrt praksis bør vurderes som ledd i en rammeplanrevisjon. Styrt praksis er en forutsetning for å oppfylle STCW-konvensjonen. For øvrig er den teoretiske delen av aspirantkurset basert på IMO-modellen, og ifølge den er det på postgymnasialt nivå.
Et uløst dilemma oppstår da i møte med studenter med sjøfartsbakgrunn, og som ikke har behov for aspirantkurs. De vil ikke få uttelling i vekttall for tilsvarende utdanning, dvs. for den fartstiden (eller lignende) som de har tatt.
En annen løsning er fireårig studium som gir 60 vekttall, tilsvarende det som har vært tilfelle for sykepleierutdanning som til nå har gitt 40 vt for tre års høgskoleutdanning. Dette alternativet er lite aktuelt, blant annet fordi denne ordningen er under revisjon for sykepleierutdanningen, slik at praksisstudiene i løpet av studietiden gir full uttelling i vekttall.
Dersom en ønsker å rekruttere dem med fagbrev som hhv. motorman eller matros til maritim høgskoleutdanning uten å gå veien om teknisk fagskole, linje for maritime fag, er det et gap i allmennfag som må dekkes. En måte å dekke det på er VKII allmennfaglig påbygning med 2MX og 2FY som valgfag. Det blir tilsammen 32 uketimer uten spesiell tilpassing, et uketimetall som ligger mellom gjennomsnitt for et år, 30 og maksimum som er 35 uketimer.
Det er en oppfatning blant flere lærere som utvalget har møtt, at emner i matematikken og fysikken i første årstrinn i høgskoleutdanningen er relevante for senere tekniske fag. Matematikkfaget i maritim høgskoleutdanning er avhengig av at inntakskrav i matematikk er tilsvarende 2MX. Dessuten skal det nettopp kjennetegne maritim høgskoleutdanning at utdanningen gir større fordypning og dypere forståelse også ut fra grunnlagsfagene.
Høgskolenes ledelse og undervisningspersonell fremhever at det kan være et nødvendig middel for å få studenter til å fullføre tre års utdanning, å spre sertifikatfagene utover i studiet. Studentene fremhever dette som fordelaktig, fordi de konkrete skipstekniske emnene som sertifikatfagene omfatter, da blir så ferske og oppdaterte som mulig når kandidatene begynner på sin yrkespraksis.
Det er spesielt det tredje året, med faglig fordypning i fag som økonomi, ledelse og administrasjon, som i dag sammen med mer selvstendige studieformer, skal være høgskoleutdanningens fortrinn fremfor videregående opplæring. Slik kandidatmodellen praktiseres i dag er det varierende kvalitet over det tredje året, og det praktiseres forskjellig høgskolene imellom.
Ved Høgskolen i Vestfold blir studentene anbefalt å prøve seg i praksis før de kommer tilbake og tar det tredje året. Det tredje året er ikke godt nok organisert. Studentene etterlyser spesialisering og har referert til utlandet der man har anledning til å spesialisere seg f.eks. innen maritim jus og økonomi, befraktning, operasjon, drift og vedlikehold.
Høgskolen i Ålesund gir tilsvarende anbefaling kun overfor studenter som ikke har maritim bakgrunn, men anbefaler andre å fullføre studiet. Studentene som har tatt det tredje året i Ålesund, er skuffet over de mange mulighetene som ligger her, men som ikke blir tatt vare på. En mulighet de har vurdert, er oppgradering til ingeniør. Høgskolens ledelse mener at høgskolen har god erfaring med studenter som er kommet tilbake og har tatt det tredje året.
Høgskolen Stord/Haugesund har planlagt en modell med spesialisering i sikkerhet der de skal dra veksler på høgskolens kompetanse innen dette området, et tilbud som vil være unikt for høgskolen. HSH har så langt nedprioritert fag som står i rammeplanen, noe studentene var kritiske til.
Høgskolen i Tromsø benytter ingeniørmodellen der sertifikatfagene er integrert gjennom hele utdanningen, slik at det ikke er mulig å ta ut sertifikater tidlig i studiet.
Studentene i maritim høgskoleutdanning opplever det også som et paradoks at de, slik det nå er ordnet, må ta verkstedteknisk opplæring på videregående skoles nivå etter avsluttet utdanning. Høgskolen i Vestfold har tatt et nasjonalt hovedansvar for organisering av den verkstedtekniske opplæringen, jf. kapittel 3.2.2, og Høgskolen i Ålesund har innledet et samarbeid med lokale bedrifter om verkstedteknisk opplæring fra for studentene fra høsten 1998. Informasjonen ved de forskjellige høgskolene om dette tiltaket varierer. Også høgskolene opplever verkstedteknisk opplæring som et problem. Dette er et forhold som utvalget mener myndighetene må finne en nasjonal løsning på. Så lenge det er en del av et høgskolestudium, bør ansvaret forankres i Universitets- og høgskoleavdelingen i KUF.
Det er etter utvalgets mening viktig at det gis mulighet til videreutdanning for maritime høgskolekandidater og høgskoleingeniører på høyere nivå og at overgangene fra et nivå til et annet er samordnet mellom institusjonene, enten det gjelder nautikkutdanning eller sivilingeniørutdanning ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet eller siviløkonomutdanning/ annen utdanning ved Norges Handelshøyskole.
Sluttnivået for utdanningene må også vurderes i forhold til kompetanse som oppnås ved de utenlandske utdanningene en sammenligner seg med og også skal konkurrere med.
Utvalget har vurdert forslag om at høgskolene ikke skal gi sertifikatutdanning, og bare konsentrere seg om høgskoledelen av studiet. Det ville da være spørsmål om hvor mange som ville velge en høgskoleutdanning etter sertifikatutdanning, ev. med praksistid. Det ville også være relevant å spørre om høgskolene i så fall ender opp med rene etter- og videreutdanningstilbud. Videreutdanningstilbud gis imidlertid av institusjoner som har relevant grunnutdanning. Grunnutdanning, videreutdanning og forsknings- og utviklingsarbeid hører nøye sammen. Det maritime fagmiljøet ville svekkes betydelig uten et maritimt fagmiljø på høgskolenivå. Dersom ikke høgskolene tilbyr maritim høgskoleutdanning, ville det trolig ikke komme studenter fra allmennfaglig studieretning, som er en viktig rekrutteringsbase for maritime yrker. Disse kandidatene har også brukt opp retten til treårig videregående opplæring, og ville ha problemer med å få tatt sertfikatfag i videregående skole.
I St.meld. nr. 39 (1988-89) "Om skipsfarten og den maritime virksomhet" sier regjeringen at "[...] De som bare ønsker seg sertifikatene kan gå ut av høyskolen etter de to første årene." Uttrykket "bare" er blitt til en generell mulighet og det har ført til lav gjennomstrømning og fare for at studenter dropper ut, og treårig høgskoleutdanning blir ikke en realitet for mange, slik Stortinget forutsatte ved behandlingen av St.meld. nr. 39.
Arbeidsgivere som har uttalt seg, har ikke sterke meninger om modellvalg. Arbeidsgivere er mer opptatt av total rekruttering, uavhengig av modeller. Der arbeidsgivere er opptatt av forskjellige utdanningsløp, ser de mer på forskjellen høgskole/teknisk fagskole enn på to modeller i høgskoleutdanningen. Det er likevel økt aksept for nødvendigheten av høgskoleutdanning og å satse på økt kompetanse. I dagens situasjon er kompetanse kommet opp som en betydelig konkurransefaktor, og dette ser flere av representantene for næringen. Den teoretiske kompetansen som gis i høgskole i motsetning til i videregående opplæring, er ikke bare nødvendig for senere yrkeskarriere i landbasert virksomhet. Store, moderne og høyt spesialiserte skip krever høy kompetanse ombord, både til drift, administrasjon og ledelse, og den allmenndannelse som allmennfagene gir, anses som meget vesentlig.
Større fiskefartøy og hurtigruter er eksempler på skip i kystfart og nære havområder der arbeidsgivere fremhever kompetanse som en nødvendighet i fremtiden. I andre tilfeller, f.eks. i Nord- og Østersjøfart der fartøyene er begrensende i størrelse og effekt, er det uttalt at det ikke er nødvendig med høgskoleutdanning, men tilstrekkelig med videregående opplæring. Denne delen av næringen synes likevel at høgskolepersonell kan være nødvendig i virksomhet på land.
Norsk Sjøoffisersforbund som organiserer nautikere, vil ikke støtte en ordning med ingeniørmodell for studieretning marinteknisk drift og kandidatmodell for studieretning nautikk. Begge modeller må være åpne for nautikere.
Høgskolen i Tromsø har valgt ingeniørmodell for begge studieretninger. Høgskolen mener at dette valget gjør den til en unik høgskole og at problemet med snevrere rekrutteringsgrunnlag oppveies av at ungdom bevisst søker seg til Høgskolen i Tromsø på grunn av ingeniørmodellen. Høgskolen i Tromsø mener at det er behov for begge modellene. Den raske teknologiske utviklingen på skip stiller stadig større krav til teknologisk innsikt og kompetanse hos brukerne. I tillegg vil maritime ingeniører med praksis fra skip kunne være en stor ressurs ved utvikling av aktuell ny teknologi. Valget av ingeniørmodellen har også et økonomisk motiv, ved at høgskolen tidlig i studiet lettere kan parallellkjøre studenter i maritim utdanning med andre ingeniørstudenter, og at det derved i det hele tatt er økonomisk mulig å ha maritim høgskoleutdanning i Tromsø.
Høgskolen Stord/Haugesund sier at de har for liten erfaring med maritim utdanning til at de kan ha noen sterk mening om modell. De har valgt kandidatmodellen for sine nautikkstudenter, mens maskinstudenter kan ta sertifikater ved hjelp av valgfag ved siden av å utdanne seg til høgskoleingeniører i prosessteknikk. I realiteten innebærer ikke dette noe modellvalg, men er en praktisk ordning å tilby sertifikatgivende utdanning på. Høgskolen Stord/Haugesund mener likevel at man på nasjonalt nivå bør lande på én modell. Maritim høgskoleutdanning er for liten til at den bør være delt over flere modeller.
Høgskolen i Vestfold påpeker at kandidatmodellen er utviklet ut fra næringens behov og gir et bedre grunnlag innen fag som ledelse og økonomi, som fortrenges i ingeniørmodellen. Høgskolen i Vestfold mener at for nautisk utdanning er kandidatmodellen den eneste riktige. Utdanning av skipsmaskinister kan lettere tilpasses en ingeniørmodell. Det er interessen fra søkermassen som må avgjøre modellvalget. Ifølge Høgskolen i Vestfold er det lite forsvarlig i dagens rekrutteringssituasjon å skulle velge ingeniørmodellen som den eneste nasjonale modellen, og dermed innsnevre opptaksgrunnlaget fordi modellen krever 3MX.
Høgskolen i Ålesund mener at selv om ingeniørmodellen holder et høyere teoretisk/vitenskapelig nivå, og bedre muligheter for videreutdanning til sivilingeniør, er det andre forhold som gjør kandidatmodellen til den som egner seg best til maritim høgskoleutdanning. Høgskolen er tvilende til at det er nødvendig med et så høyt teoretisk nivå innen matematisk/naturvitenskapelige emner som ingeniørmodellen gir. De ser det som mer tjenlig at utdanningen tar for seg ledelses- og økonomiemnene som er mer tilgodesett i kandidatmodellen. Det bør bare være én modell og det bør være en høgskolekandidatutdanning. Høgskolen i Ålesund påpeker også at ingeniørmodellen gir uklart skille mellom høgskoleingeniør fra maritim linje, og de høgskoleingeniører de utdanner innen marinteknikk ved HIÅ, en utdanning som også gis ved flere andre høgskoler (spesiell studieretning på maskinlinjen).
Studentene ved de maritime høgskolene i Sør-Norge var ikke alltid klar over at det fantes en ingeniørmodell. De studentene som har prøvd ingeniørmodellen, var likevel av den oppfatning at dette var en bedre modell.
Ingen av studentene har erfaring med en annen modell enn den de selv benytter i sitt studium, det må tas i betraktning når utsagnene vurderes. Det er likevel et poeng at studiestedene og modellene ikke er like godt kjent. Det er åpenbart for utvalget at det må gjøres en bedre jobb av høgskolene og utdanningen som helhet for å markedsføre utdanningene og deres særpreg.
Utvalget har også vurdert om det er mulig å ha forskjellig modell for hhv. nautikere og maskinister, slik at studenter innen nautikk studerer etter kandidatmodellen og at maskinister studerer etter ingeniørmodellen. Utvalget fant ikke å kunne gå inn for en slik løsning.
Ifølge mandatet skal utvalget vurdere kompetansen til de uteksaminerte kandidatene. Utvalget velger å se kandidatenes kompetanse ved å sammenligne hva de to modellene gir av lik og ulik kompetanse. Utvalget mener at rammeplanene gir den mest relevante og best tilgjengelige informasjon om kandidatenes kompetanse, i alle fall den kompetansen kandidatene forventes å ha etter gjennomført utdanning. Den informasjon om kompetanse utvalget derved får vil være relevant for vurdering av modell. Utvalget har gjort sin vurdering ut fra at utdanningene gir teknologisk kompetanse.
Formell kompetanse
Det er enklest å måle formell kompetanse. Det måles ut fra gitte planer, f.eks. godkjente rammeplaner.
Kandidater uteksaminert etter ingeniørmodellen får graden høgskoleingeniør på lik linje med andre som er utdannet etter rammeplanen for ingeniørutdanning. Kandidatmodellen gir graden høgskolekandidat. Denne utdanningen er unik, og kan vanskelig sammenliknes med andre utdanninger som også gir graden høgskolekandidat. For eksempel er det bare krav om generell studiekompetanse for opptak til de andre utdanningene som fører til graden høgskolekandidat. Disse har dermed ikke tilsvarende faglig nivå som maritim høgskolekandidatutdanning. Eksempelvis gis graden høgskolekandidat i økonomisk-administrative fag etter fullført toårig studium med generell studiekompetanse som opptakskrav.
Høgskoleingeniører kan starte i høyere årstrinn ved sivilingeniørstudiet ved NTNU [Fotnote 5]). Dette er en mulighet for alle som har studert etter rammeplanen for ingeniørutdanning. De tilfredsstiller også det teoretiske kravet etter FEANI-indeksen til tittelen Euroingeniør. Høgskolekandidater i maritime fag kan begynne i første årstrinn ved sivilingeniørstudiet ved NTNU og andre sivilingeniørstudier. Høgskolekandidater med studieretning nautikk kan starte på det spesielle nautikkstudiet ved NTNU. Dette studiet er en videreutdanning tilpasset studenter med maritim høgskole, nautisk linje. Begge modellene for maritim høgskoleutdanning har imidlertid et omfang på 60 vt. Som treårige profesjonsutdanninger vil begge kunne gå inn som en del av regional cand.mag.-grad. I en yrkesfaglærerutdanning vil begge utdanningene på det nåværende tidspunkt gi uttelling for fagteoretisk del.
Begge utdanningsmodellene gir samme kompetanse for yrker til sjøs ved at fullført studium tilfredsstiller de teoretiske kravene til å løse sertifikat kl. 1.
Reell kompetanse
Den reelle kompetansen er ikke like målbar som den formelle. En vurdering vil være mer avhengig av hvem som vurderer hva kandidatene bruker kompetansen til. Reell kompetanse kan være forståelse, kunnskap, ferdigheter osv., som videre kan brytes ned i emneområder (språk, økonomi, teknologi osv.).
Høgskolekandidatmodellen er utviklet særskilt med tanke på å utdanne skipsbefal. Rederinæringens behov har hele tiden gitt føringer for utarbeidelsen av rammeplanen for maritim høgskolekandidatutdanning.
Høgskoleingeniørmodellen er en av flere linjer under rammeplan for ingeniørutdanning. Krav som rettes til ingeniørutdanning på et overordnet nivå, gir derfor føringer for den maritime ingeniørutdanningen. Det betyr ikke at den gir mindre reell maritim kompetanse, da linje- og studieretningsfagene er tilpasset den bransjen som studentene eventuelt senere skal inn i.
For vurdering av den reelle kompetansen er det viktig å spørre seg hvilke oppgaver de uteksaminerte kandidatene fra de to modellene skal løse i arbeidslivet. Gjennom opplæring i administrasjon, økonomi, ledelse, sikkerhet, data, jus, elektro og videre spesialisering i studieretningene, får kandidater og ingeniører kompetanse til å fylle langt flere stillinger enn de som er til sjøs. Når det gjelder stillinger på land, kan de grovsorteres som maritimrelatert næringsvirksomhet eller andre næringsvirksomheter. For maritim næring er alt som skjer på et rederikontor av interesse, offentlig forvaltning som saksbehandling i direktorat og lostjeneste er andre tjenester som kandidatene kan betjene. Som eksempel på stillinger utenfor maritim virksomhet kan nevnes at skipsmaskinister f.eks. har kompetanse til å arbeide i landbasert maskineri i alle slags virksomheter, f.eks. energi. Nautikere kan blant annet fylle stillinger innen navigasjon og geodesi.
Offisersutdanningen er først og fremst rettet inn mot drift av fartøyer og ledelse av det samfunnet som mannskap ombord representerer. Til å betjene skip og maritim virksomhet er høgskolekandidatmodellen en fullgod og attraktiv modell, ettersom den er utviklet med tanke på næringens behov. Der det kan være aktuelt å foretrekke ingeniørmodellen, er i tilfeller hvor maskinister skal inn i stillinger i offentlig virksomhet og industri. Dette kan medføre at høgskolekandidater med like stor reell kompetanse som høgskoleingeniører kommer bak ingeniørene i "køen" av skipsoffiserer som har gått på land og som kan skilte med et vitnemål som høgskoleingeniør. Dette er også et argument som er benyttet av studentene ved Høgskolen i Tromsø ved valg av studiemodell. Det foreligger likevel lite dokumentasjon for denne påstanden, og skulle den være utslagsgivende, måtte det foreligge en overbevisende dokumentasjon for den.
"To modeller er ressurskrevende." I dag er det ikke ekstra ressurskrevende at maritim utdanning gis som ingeniørutdanning ved to utdanningsinstitusjoner. Ingeniørmodellen følger en fra før eksisterende og gjennomarbeidet rammeplan. Ved Høgskolen Stord/Haugesund er løsningen med å tilby valgfag til studenter som har verkstedpraksis fra før, en praktisk måte å tilfredsstille sertifikatkravene på. Ved Høgskolen i Tromsø er maritim utdanning én av flere linjer innen ingeniørutdanningen, og når situasjonen er slik den er, er det ingeniørmodellen som muliggjør maritim høgskoleutdanning i Tromsø, og derved representerer et tilskudd til en ellers svak rekruttering, samtidig som den representerer den eneste maritime høgskoleutdanningen i den nordlige landsdel.
Praktiseringen av ingeniørmodellen ved de to høgskolene kan altså ikke sies å være ressurskrevende i forhold til alternativet. Det er ikke entydig at det er kandidatmodellen som er den riktige ut fra en ressurstankegang. Alle høgskoler som gir maritim utdanning, har også ingeniørutdanning, og kunne ved en ingeniørmodell for maritim utdanning ha hatt flere muligheter for parallellkjøring med andre ingeniørlinjer.
"To modeller gir et uoversiktlig utdanningmønster og er derfor vanskelig å få innsikt i og markedsføre for studenter, rådgivere og omverdenen." Slik situasjonen er i dag, er utvalget enig i at to modeller ikke bidrar til bedre oversikt. Men andre grunner bidrar minst like mye til dårlig oversikt. For det første: utvalget har pekt på at rekruttering, struktur og gapproblematikk gir et vanskelig og uoversiktlig bilde. Dessuten rekrutterer to parallelle utdanningsløp frem til de høyeste maritime sertifikatene. Det er grunnlag for forvirring at man kan få innfridd de samme teorikravene ved videregående skole/teknisk fagskole, linje for maritime fag som i høgskole. To modeller er dessuten slik vi har det i dag, av ny dato, og ting trenger ofte tid for å bli kjent. Høgskolene er heller ikke alltid like flinke til å presentere og å markedsføre sine studier. Spesielt ved Høgskolen i Tromsø kom det frem at studentene hadde måttet jobbe svært hardt for å få rede på at utdanningen eksisterte. Og med næringens etterhvert mer aktive innflytelse på høgskoleutdanning, vil både næringen og studentene kunne bli bedre kjent med bredden i utdanningen, og hva de forskjellige modeller og høgskoler gir av kompetanse. Næringen burde derfor delta mer aktivt i markedsføringen av utdanningene.
Utdanning etter én rammeplan synes mer hensiktsmessig for fordeling og samarbeid om studier innenfor Norgesnettet for høgre utdanning. Men kravene fra Sjøfartsdirektoratet til maritim utdanning er de samme uavhengig av studiemodell, slik at høgskolene kan koordinere og samarbeide om simulatortrening, tunglaboratorier, aspirantkurs og verkstedkurs. Det som ikke blir mulig med to modeller, er tilrettelegging for studentmobilitet på tvers av modellene for alle (jf. tankegangen i Norgesnettet).
Utvalget har erfart at maritim utdanning kjennetegnes av at det er bevisste studenter som velger utdanningen. Det kan trekkes en slutning ut fra det at de fleste av disse studentene ville valgt maritim høgskoleutdanning uansett modell. Modellen er ikke alltid utslagsgivende, det er profesjonen og høgskolenivået som velges.
Utvalget har hatt møte med representant fra KUF, videregående avdeling. Da ble utvalget orientert om utviklingen i teknisk fagskole, linje for maritime fag. Det er, slik utvalget forstår det, gjort prinsippvedtak om at det skal gis teori til de høyeste sertifikatene i teknisk fagskole, og den skal gi generell studiekompetanse. Det gjenstår å se om det lykkes å dekke så store krav i løpet av de to årene i teknisk fagskole.
Utvalget finner det uheldig at utredningsarbeidet og evalueringsarbeidet som vedrører maritim utdanning ikke er sett i sammenheng, men finner sin form uavhengig av hverandre på to utdanningsnivå. I utdanningssystemet er fagmiljøene gjensidig avhengige av hverandre i større og mindre grad. Utvalget kan ikke trekke konklusjoner og komme med anbefalinger om rammeplanendringer utløst av endringer i R-94 som vi ikke kjenner pr. dato. Men utvalget kan på prinsipielt grunnlag gi sin holdning til maritim høgskoleutdanning i forhold til maritim videregående opplæring.
I 1979 ble maritim høgskoleutdanning etablert for å få en høgre utdanning for maritimt driftspersonale. De høyeste sertifikatene ble lagt til høgskolen. Utvalget mener på prinsipielt grunnlag at slik bør det fortsatt være. Det bør være en betydelig nivåforskjell på videregående opplæring og maritim høgskoleutdanning, (jf. ingeniørutdanningen) – også når det gjelder sertifikatene i maritim utdanning. Slik løpet nå er lagt, ligger det an til å bli to parallelle løp hvor rekrutteringsveien er ett av de punkt der de skilles ad. Muligheten til videreutdanning utover sertifikatene er et annet punkt. Den brede rekrutteringsbasen i maritim utdanning er ønskelig både ut fra det faktiske innholdet i begge utdanningene, næringens behov og ut fra de unges ønske om og mulighet for utdanning. I og med at sertifikatutdanningen uansett utdanningsvei ligger over "high-schoolnivå" (konvensjonskravene), ville det etter utvalgets mening være ønskelig med én maritim utdanning på høyeste nivå med flere tilførselsveier, og ikke som det nå legges opp til, to parallelle løp, dvs i videregående opplæring og i høgskolesystemet.
At det er slik gir en meget uryddig og uoversiktlig situasjon, og liten klarhet for den som skal gi veiledning om veivalg for kvalifisering til yrker til sjøs. Studentene kan lett "gå seg bort", og risikerer å velge seg bort fra påbyggingsmuligheter senere. Maritim høgskoleutdanning vil knapt være et alternativ for dem som har fullført teknisk fagskole, linje for maritime fag.
Utvalget mener at det må gjøres et arbeid med å legge tilrette for overgangsordninger fra videregående opplæring/fagopplæring i maritime fag til maritim høgskoleutdanning. Overgangsordningene må være slik at det er attraktivt å gå videre i en maritim høgskoleutdanning fra de forskjellige nivåene i videregående opplæring.
Skal man helt og fullt lykkes i å utvikle kvaliteten i maritim utdanning, kreves det et åpent samarbeid også mellom de to avdelingene i KUF som har ansvar for utdanningene. At evalueringsarbeidet og arbeidet med teknisk fagskole løper parallelt uten formell kontakt, vanskeliggjør et fruktbart og nyskapende utviklingsarbeid som enda bedre kunne løse en del av de knutene vi møter i maritim utdanning uansett nivå og som har fulgt disse utdanningene gjennom tiår.
5. Sivilingeniørutdanningen ved NTNU er fra og med høsten 1997 femårig. Regler for opptak av høgskoleingeniører i siv.ing.studier må avklares nærmere.
Forrige Opp Neste