Høgskolen i Vestfold | Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie
Einar Jenssen: Prinsesse Kristina : Myte og virkelighet. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2001.

Gå til: | Forside | Innholdsfortegnelse | < Forrige | Neste >


 

Kristinas sarkofag i Covarrubias

Det er efterhvert mange personer som har tatt æren for å ha «oppdaget» eller «funnet» Kristinas siste hvilested; sarkofagen som man idag antar inneholder hennes jordiske rester står i en nisje i søylegangen som omgir den innebygde haven i stiftskirken i Covarrubias.

Allerede professor P. A. Munch nevner i sitt verk «Det norske folks historie» muligheten for at Kristina ligger gravlagt i Covarrubias, basert på opplysninger i historikeren Francisco de Berganzas verk «Antiguedades de Espana» (Madrid 1719-21). Den folkelige tradisjonen i Covarrubias har alltid hevdet at en dansk prins eller konge lå begravet i landsbyen. Den første nordmann som i dette århundret behandler muligheten for at Kristina virkelig ligger begravet i Covarrubias er legasjonsråd Karl Wedel Jarlsberg (1) som i en artikkel offentliggjort i «Vestfoldminne», bind II, s. 256-60 i 1928 konkluderer med at det er overveiende sannsynlig at den såkalte «kongesarkofagen» i stiftskirken har omsluttet Kristinas støv, som han skriver. Det fremgår tydelig av Wedel Jarlsbergs artikkel at han personlig har besøkt Covarrubias, da han beskriver den mulige sarkofagen, - han var stasjonert en tid ved den norske legasjonen i Madrid. Wedel Jarlsberg er også tilhenger av teorien om at prinsesse Kristina ikke maktet klimaet i Sevilla og han skriver videre «Så har hun, kanskje træt og syk, med sine norske terner dradd opp til Covarrubias, hvor naturen minnet henne om det fjerne fedreland. Dessuten var Don Felipe patron for kirken dersteds, så Kristina hadde en spesiell grunn til å slå sig ned i Covarrubias».
 

Karl Wedel Jarlsberg.
Stamhusbesitter og legasjonsråd Karl Wedel Jarlsberg. (Bildet er vennligst stilt til rådighet av Anna Sophie Wedel Jarlsberg)
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Det er ingen som har funnet det oportunt å nevne navnet Magnus Grønvold i forbindelse med prinsesse Kristina.(2)

Magnus Grønvold er en av de få nordmenn som har gått inn for å utbre kjennskapet til spansk kultur her hjemme. Allerede i sin studietid foretok han to reiser til Spania og i 1929 oppholdt han seg en måned i Nord-Spania og det var under dette oppholdet Grønvold besøkte Covarrubias og interesserte seg for Kristinas sarkofag.  I Aftenpostens morgennummer 31/8 1935 offentliggjør så Grønvold artikkelen «Et norsk nasjonalminne i Spania. Den norske kongedatter Kristinas gravmæle finnes i landsbyen Covarrubias i provinsen Burgos». Et stykke ute i artikkelen skriver han: «Prinsesse Kristinas gravmæle er å finne i et hjørne av klosterkirkens korsgang. Det er et middelaldermonument av stor kunstnerisk verdi. Det bærer, hugget i sten, et billede av prinsessen. Hun ligger utstrakt, hyllet i sitt beste skrud, med hodet hvilende på to puter. Ved hennes føtter ligger en hund sammenkrøpet og sover . . . . . Selve billedfiguren av prinsessen er også medtatt av tidens tann og ansiktstrekkene utvisket.» Artikkelen illustreres med et fotografi hvor Grønvold har tatt et bilde av de to samme sarkofagene som Wedel jarlsberg beskriver i sin artikkel syv år tidligere. Grønvold tar derimot feil med hensyn til hvilken av de to fotograferte sarkofagene kan inneholde prinsesse Kristinas jordiske rester. Denne feilen må Grønvold ha blitt oppmerksom på, da han ett år efter artikkelen i Aftenposten og med samme tittel offentliggjør studien i sin bok «Bak de ville Pyreneer, Et streiftog gjennem våre dagers Spania», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1936. På side 27 skriver nå Grønvold følgende: «Prinsesse Kristinas gravmæle er å finne i en nisje i klosterkirkens korsgang, sammen med et annet over en kastiliansk prinsesse. Det siste gravmæle er utpreget gotisk, bærer hugget i sten et billede av en kvinne som ligger utstrakt i sitt beste skrud, med hodet hvilende på to puter, Ved hennes føtter ligger en sovende hund: symbolet på trofasthet.  Til høire for dette gravmælet står prinsesse Kristinas sarkofag som bare har ornamental utsmykning: rik blomsterornamentikk og en søilefrise som minner om de bueganger vi kan se på våre stavkirker. Prinsesse Kristinas gravmæle er fra en overgangsperiode mellem romansk og gotisk stil, og regnes for å være et av de verdifulleste av de gamle gravmæler som gjemmes i klosterkirken i Covarrubias». Grønvold gjengir også i boken samme fotografi som i avisartikkelen, og denne gang henviser han til den sarkofagen som senere har blitt anerkjent som Kristinas gravmæle. Det har vært umulig å oppspore de kilder Magnus Grønvold har hatt adgang til og som har satt ham i stand til å rette opp den mulige feiltolkningen han gjør i Aftenposten og med bare ett års mellomrum. Selv nevner han både i avisartikkelen og i boken kunsthistorikeren Antonio Mendez Casal og professor Gaibrais og dennes frue, men det har ikke vært mulig å finne trykt eller utrykt materiale av disse som behandler Kristinasarkofagen.
 

En fotografisk gjengivelse av side 25 i Magnus Grønvolds bok "Bak de ville Pyreneer", Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1936. hvor Grønvold mener å påvise hvor prinsesse Kristina ligger begravet. Fotografiet i boken er det samme som Grønvold tidligere hadde benyttet i den nevnte artikkelen i Aftenposten, men i boken blir teksten og fotografiets undertittel korrigert. (Foto: Einar Jenssen)

Det som Wedel Jarlsberg i sin artikkel betegner som «kongesarkofagen» er nettopp den som Grønvold i sin bok utpeker som Kristinas gravmæle. Magnus Grønvold har hatt tilgang til kilder og/eller personer som har satt ham istand til å identifisere den. I sin bok utgitt i 1936 hevder han at i den blomsterornamenterte sarkofagen i korsgangen i Covarrubias' stiftskirke, ligger prinsesse Kristina gravlagt, uten at man senere har tillagt dette noen vekt her hjemme og det ble heller aldri henvist til Magnus Grønvold i forbindelse med den offisielle åpningen av nettopp denne sarkofagen i 1958, - man har alltid tidd stille med at sarkofagen ble åpnet seks år tidligere, 1952. Da man i 1952 satte i gang med restaurasjonsarbeider i korsgangen, sto de to sarkofagene som nevnes både av Karl Wedel Jarlsberg og Magnus Grønvold nettopp slik som man kan se det på fotografiet i Aftenposten og i Grønvolds bok, sammenmuret på sideflatene og plassert nede i ett av korsgangens hjørner. For lettere å kunne utføre de nødvendige oppussingsarbeidene, fant håndverkerne det nødvendig å flytte på de to sarkofagene. Man trodde bestemt at den første av disse, den blomsterornamenterte, var tom og for ikke å forløfte seg tok de først lokket av sarkofagen. Til sin store forbauselse oppdaget de da at kalkstenskisten inneholdt en mindre kiste av tre. Nysgjerrigheten tok overhand og de åpnet også denne, uten å gi beskjed til ansvarshavende for restaureringsarbeidene eller til sognepresten i Covarrubias, fader Rufino Vargas Blanco. Trekisten viste seg å inneholde et delvis mumifisert skjelett, man kunne også observere noen lærknapper, broderte tøyer og på mumiens venstre skulder var det festet en sammenfoldet pergamentbit. Denne ble også forsiktig brettet ut og først da de nysgjerrige håndverkerne ikke forsto hva som sto skrevet på pergamentet, fant de det hensiktsmessig å tilkalle fader Vargas. Vi kan vanskelig forestille oss den forsiktige fader Vargas' forskrekkelse da han opdaget at arbeiderne i stiftskirken både i teori og praksis hadde foretatt en gjerning som ville bli karakterisert som gravskjending hvis hendelsen kom geistlige eller verdslige autoriteter for øret. Håndverkerne hadde riktignok handlet til å begynne med i god tro, - de visste ikke eller hadde ikke blitt informert om at nettopp denne sarkofagen muligens kunne inneholde gravrester. 

Lærknappene og pergamentbiten ble overlatt til fader Vargas, mumien ble det børstet støv av, og da man tre dager senere hadde fått sarkofagen på sin tiltenkte plass, ble den varsomt lagt tilbake i sarkofagen, - lokket ble lagt på og det ble ikke snakket mere om den beklagelige hendelsen. Som nevnt trodde man i Covarrubias at nettopp den sarkofagen som håndverkerne åpnet for lettere å kunne flytte på den i 1952, var tom. Det er naturlig at fader Vargas da han ble gjort oppmerksom på at sarkofagen inneholdt menneskelige rester, ble interessert i å finne ut hvem som kunne ligge i den, og ifølge hans egen beretning fant han, vi vet ikke når, i stiftskirkens arkiv et manuskript fra 1756 på 132 sider og hvor det på side 75 står skrevet: «Don Fernando Roiz efterfulgte prinsen Don Felipe Fernandez, sønn av den hellige kongen Don Fernando, som abbed i Covarrubias, hvor denne gravla sin hustru prinsesse Kristina». På dette grunnlag ba fader Vargas den 3/2 1958 offisielt om tillatelse til å åpne den blomsterornamenterte sarkofagen slik at man kunne foreta en rettsmedisinsk undersøkelse av restene. Undersøkelsen ble foretatt den 21. mars i samme år og dokumentet som inneholder det offisielle resultatet lyder:

«Don Manuel Ayala, historiker og arkeolog og Don Jose Luis Monteverde, arkeolog, historiker og spesialist på gamle tekstiler, gir til kjenne: Sarkofagen er utført i kalksten fra Hontoria (landsby med kalkstensbrudd i provinsen Palencia. Forf. anm.). Serien ble påbegynt ca. 1210 og karakteriseres ved sine ornamenter, på lokket og i uthulingene, i form av vinblad. Utførelsen av ornamentene nærmer seg gotikken. Gravfunnet består av silketaft med innvevede gullaks av samme type som i kisten til Don Enrique I i Las Huelgas-klosteret og i kappen til Don Manuel i samme kloster. Stykker av glatt  granatfarvet silketaft, maken til foret i kappen til Don Fernando de la Cerda. Andre stykker av glatt lerret, antageligvis vevet og har tilhørt undertøyet. Alt tilsier at tekstilene er fremstilt på sent 1200-tall.

Legene Don Maximiliano Gutierrez og Don Gabriel Escudero opplyser: Et delvis mumifisert skjelet med en lengde på 1,72 m. Kraniet er lite og samtlige tenner er godt bevart uten noe spor av caries. Bred og velutviklet torax, tynne og smale ribben og kort ryggsøyle. Mumifiserte hender med fine og korte fingre, noen med lange og avfilte negler. Tærne lange og godt forbenet, likeledes leggben, skinneben og ankler. Bekkenet ikke særlig stort, men med en diameter og omfang karakteristisk for en kvinne. Alt tyder på et skjelett av en kvinne av høy reisning, ung og sterk, sannsynlig alder mellom 26 og 28 år».(3)

Da resultatet av den rettsmedisinske undersøkelsen falt sammen med de få kjente data vi har om prinsesse Kristina, hun døde som vi vet 28 år gammel, slo man fast at sarkofagen inneholdt de jordiske levninger av Håkon Håkonsons datter.

13. april 1958, bare vel tre uker efter at kommisjonen hadde avsluttet sine undersøkelser, ble det avduket en minneplate med norsk og spansk tekst som ble plassert over sarkofagen. Den norske teksten lyder «Prinsesse Kristina, datter av Norges konge Håkon Håkonson. Født 1234. Gift den 31. mars 1258 med prins Felipe av Castilla, abbed i Covarrubias. Død i Sevilla 1262.»

Under feiringen av byjubileet i Tønsberg i 1971, ble fader Vargas invitert til å besøke Kristinas hjemby og han fikk også St. Olavs orden. Ingen nevnte Karl Wedel Jarlsbergs artikkel i «Vestfoldminne» fra 1928, bortsett fra en kort avispolemikk og ikke ett ord ble sagt om Magnus Grønvold og hans bok «Bak de ville Pyreneer» fra 1936 hvor det hevdes at prinsesse Kristina ligger i den «blomsterornamenterte» sarkofagen i korsgangen i stiftskirken i Covarrubias. Og fader Vargas nevnte heller aldri «fadesen» i 1952, - hvilket er meget forståelig.
 

Noter
(1)Karl Peder Boguslaw Wedel Jarlsberg, født på Jarlsberg 28/11 1870 og død i Arendal 6/11 1946, sønn av øverste kammerjunker Johan Caspar "Herman" W. J. og Helene Louise "Celine" von Radetzka Micoulicz. Karl W. J. tok eksamen artium i 1885 og ble cand. jur. i 1895. Attache 1896. Annensekretær 1899, charge d'affaires i Paris 1905 og byråsjef i Utenriksdepartementet samme år. Efter å ha arbeidet i Leningrad og Paris ble han konstituert som legasjonsråd i Madrid 7/11 1908 og ble legasjonsråd samme sted 10/9 1909. Han tok avskjed fra utenrikstjenesten i 1914 og var besidder av Jarlsberg stamhus. Han var bl.a. ridder av 1. klasse av St. Olavs orden for embedsfortjeneste og innehadde også to spanske ordener, Carlos III og Isabel la Catolica.  Forf. anm.
 

(2) Magnus Grønvold ble født i Bergen 10/4 1887 av foreldrene Didrik Hegerman Grønvold og Anna Marie Thorlacius. Grønvold gikk først på Hambros skole i Bergen, derefter på Kristiansands Katedralskole og han tok artium på Hamar i 1907. En tid studerte han jus, men gikk så over til filologien og ble cand. mag. i 1914. I 1918 ble han ansatt som spansklærer ved Oslo Handelsgymnasium og ble senere også lærer i fransk og han underviste der i 36 år. Han var også sensor ved translatøreksamen og ved Utenriksdepartementets aspiranteksamener. Grønvold oversatte en mengde spansk litteratur til norsk og sammen med Nils Kjær utgav han en to-binds oversettelse av «Don Quijote». Ved siden av dette har han utarbeidet flere lære- og ordbøker i spansk. I 1960 ble han tildelt St. Olavs ridderkors av 1. klasse for fortjenstfullt kulturelt virke og døde 13. desember samme år.
Forf. anm.

(3) Den rettsmedisinske rapporten er vag og lite deskriptiv. Prinsesse Kristinas rang tilsa at hun ble gravlagt ifølge datidens skikker og disse tilsa bl.a. at hennes lik var iført et hodeplagg, sko eller sandaler og en skinnforet kappe. På kroppen ville man ha plassert et krusifiks. Ingen rester av dette nevnes i rapporten, noe som kan tyde på at sarkofagen har vært utsatt for gravrøveri, men dette er lite trolig all den stund sarkofagen inneholdt verdifulle enkeltgjenstander som var på plass ved åpningen i 1952 og i 1958. (Forf. anm.).
 

Gå til:| Toppen | Forside | Innholdsfortegnelse | < Forrige | Neste >