Høgskolen i Vestfold | Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie 
 Sem og Slagen - en bygdebok. Bind 2,  Kulturhistorie, del 2 . Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, 2001 .
Gå til: | Forside | Innhold |< forrigeneste >
 
 

Lensmenn.

Av Sigurd H. Unneberg

     De sysselmenn som kong Sverre innsatte i stedet for lendermennene måtte også ha noen til å hjelpe seg med de mange gjøremål som fulgte med deres arbeid som kongens ombudsmenn. Lendermennene hadde hatt sine årmenn. Sysselmennene hadde mange hjelpere. De viktigste av dem var fogdene, og under dem sorterte lensmennene. I den første tid skulle det ikke være mer enn to lensmenn i hvert fylke, men var det flere sysselmenn i fylket, skulle hver av dem ha én lensmann. Senere ble det en lensmann i hver skipreide.
     Lensmennenes viktigste arbeid var å hjelpe fogdene med å kreve inn de kongelige skatter og avgifter samt sakøren og å utføre polititjeneste. De første lensmenn hørte visstnok ikke direkte til bondestanden. De ble ansatt og lønnet av sysselmannen, men lønnen var liten og mange lensmenn ble derfor fristet til å søke erstatning på annen måte. Av retterbøter fra 13. og 14. hundreåret ser vi at det ofte klages over sysselmennene og deres ombudsmenn. Om lensmennene heter det at de fór fram med vold og svik. Av den grunn bestemte hertug Håkon Magnusson i en retterbot fra 1293 for Hedmark og Toten, at lensmennene skulle tas blant de forstandigste bønder, som var ættet og prøvet i bygdelaget for god atferd, og som ville stå almuen til ansvar etter lov og rett. Denne bestemmelse kom til å gjelde for hele landet.
     I dansketiden ble sysselmennene avløst av lensherrer. De bodde sjelden i lenet sitt. Deres arbeid ble i stedet utført av deres fullmektiger, fogdene. I denne periode ble lensmennene til å begynne med også kalt fogedlensmenn, senere bondelensmenn eller bygdelensmenn. I den strid som i dansketiden vokste fram mellom folket og de styrende, var det bondelensmennene som mange steder ble bøndenes førere. Men ikke i alle bygder ble det tilfelle. I en kongelig instruks av 1632 til lensherrene sies det om bondelensmennene, at de hadde ord på seg for ofte å være "ufornøieligere og hårdere" mot bøndene enn fogdene. Lønnen var fremdeles dårlig. En liten bedring inntrådte i første halvdel av det 17. hundreåret. De fikk da skattefrihet for de gårder de bodde på og ble fri for skyssplikt.
     For Slagen skipreide var en av Lefsåkergårdene i Undrumsdal lensmannsgård i 1610. I 1620 synes det å være Nordre Rørås i Slagen, og i 1664 var Nordre Skoppum i Borre lensmannsgård. I en skatteliste for 1674 anføres det at bondelensmannen i Slagen skipreide fra gammel tid av nyter en gård av en skyld på 2 skippund tunge fri for skatter, fordi lensmennene ingen annen lønn har for sin store umake og idelige reiser og forretninger. Denne skattefrie gård var fra 1667 Gulli i Sem. Skylden for denne var 6 bismerpund smør, hvilket svarer til 2 skippund tunge. I 1685 foreslo fogden at Vestre Eikeberg skulle være lensmannens skattefrie gård, men denne gård var ikke mere enn vel halvparten så stor som Gulli. Vestre Eikeberg nevnes som lensmannsgård alt i 1682.
     Ved statsforandringen i 1660 ble den usikre stilling som lensmennene til da hadde hatt, en god del bedre. Lensmannen ble fra nå av kongens tjener, og ble et nødvendig ledd - det siste - i det lokale embetsverket, men han sorterte fremdeles under fogden og de nye embetsmenn.
     Den gamle bestemmelse om at lensmennene skulle tas blant de beste bønder i bygda holdt seg gjennom flere hundre år. Dette førte til at lensmannsombudet i mange bygder kom til å gå i arv fra far til sønn i enkelte rike bondeætter. Stillingen som lensmann var ettertraktet, for den var høydepunktet av hva en bonde kunne nå av sosial rang. Titelen "kongelig lensmann" ble brukt med selvfølelse, og den som skulle nå dit måtte ha både rikdom og «lærdom». Han måtte være rettskaffen og kunne lese og skrive.
     En lensmanns arbeid ble etterhvert mangeartet. Han måtte være med på alle tingmøtene og bistå både sorenskriver og foged. Ved dødsfall skulle han, sammen med to vurderingsmenn, straks møte fram for å registrere og taksere boets eiendeler. Han skulle hjelpe fogden med å drive inn skatter. Forbrøt noen seg mot loven, skulle han prøve å fakke forbryteren. På gården sin måtte han derfor ha et arrestrom for å holde arrestanten fengslet til han kom for retten. Størst bry hadde lensmannen med forkynnelse av stevninger til ting. En flink lensmann ble også bøndenes rådgiver og hjelper i mange saker. Lensmannsombudet var således byrdefullt og krevde stor dyktighet, men inntektene var fremdeles små og sto ikke i noe forhold til arbeidet. I slutten av det 17. hundreåret synes myndighetene å ha skjøvet plikten til å lønne lensmannen over på bøndene. I Sandar tilbød almuen seg i 1691 å lønne lensmannen med 12 skilling årlig av hver fullgård, 8 av hver halvgård og 4 skilling for hvert øk. Denne lensmannstoll måtte lensmennene selv kreve inn. Et par år senere hadde lensmennene i Larvik grevskap sin gård fri for leidang, foring, vissøre utskrivning, knektehold og småutredsler samt 1/10 av bøtene for de lovbrudd de selv oppdaget. Hvorledes lønningsmåten var i Sem, bortsett fra den skattefrie gård, vet vi ikke med sikkerhet. Det er først i 1743 vi får nærmere opplysninger om denne. I ekstraskattelisten fra dette år får vi rede på lensmennenes lønn. For Sem og de tilstøtende lensmannsdistrikter var lønnen på den tid:
     Sem 30 riksdaler
     Stokke 20 riksdaler
     Ramnes 20  riksdaler
     Andebu 13 riksdaler
     Våle 12 riksdaler
     Ole Møller i Våle klaget over at lensmennene i grevskapet hadde mindre lønn enn andre lensmenn i landet, ti disse nød " lensmannstoll" av gårdene, men denne rettighet fikk de ikke her. Kanselliet medga at inntektene var små, og lensmennene slapp ekstraskatt av lønnen sin. Lensmennenes inntekter ble noe bedret ved en forordning av 1746, hvorved det ble bestemt at lensmennene skulle nyte en fullgårds munderingspenger (1 rdl. 48 sk.) og den leidang, foring og vissøre som den gården de bodde på var ansatt for i jordeboken. I grevskapene oppebar lensmennene også andel i leidang og foring. Denne godtgjørelse var de tilstått for den bistand de ytet grevskapenes overbirkedommere ved infordningen av disse jordeboksrettigheter. I 1762 ble det fastsatt hva lensmennene skulle beregne for enkelte forretninger for private. Etter hvert ble sportlene en viktig inntektskilde for lensmennene i de større og bedre distrikter. Stortinget vedtok i 1879 et lønnsregulativ for lensmennene, men deres lønn ble ikke vesentlig bedret ved dette. Nye lønnsregulativ ble gitt i 1920, 1929 og senere. - Lensmannen i Sem hadde fra omlag 1748, som tillegg i lønnen, forpaktningsavgiften av gården Tangsrød i Sem. Denne avgift, som en tid var på 16 spd. årlig, bortfalt ved gårdens salg i 1883.
     Bestemmelsen om at lensmennene skulle velges blant de beste bønder falt etter hvert bort. I det 17. hundreåret støter vi på enkelte lensmenn som antakelig har vært embetsmenns funksjonærer eller tjenere. Men de fleste lensmenn var ennå bønder. Ved en forordning av 1746 fikk amtmennene rett til fritt å velge lensmenn blant dem som forsvarlig kunne forrette sine embeter, og var således ikke lenger bundet av å la en bonde få stillingen.
     I nyere tid er en lensmanns arbeid blitt ennå mer mangeartet og komplisert. Det er derved blitt stilt større krav til juridisk innsikt og mer omfattende bokførsel enn tidligere. Dette har igjen ført til at funksjonærer fra embetskontorene og menn med juridisk utdannelse, alt fra første halvdel av det 19. hundreåret, mange steder er blitt ansatt som lensmenn. For Sem og Nøtterøy ble det således ansatt en jurist i 1831. Ifølge kongelig resolusjon av 1848 skulle amtmannen fremdeles besette lensmannsstillingene, etter uttalelser av sorenskriver og foged om de innkomne ansøkninger. Loven av 1884 la den avgjørende myndighet ved lensmannsansettelsene i herredstyrets hånd, hvis minst 2 av ansøkerne ved den fornyede behandling av ansettelsesspørsmålet hadde fått 2/3 av de avgitte stemmer i herredstyret. Ved lov av 13. juni 1919 ble det bestemt at lensmennene skulle regnes som statstjenestemenn og ble underlagt Finansdepartementet. Derav fulgte at ansettelsesretten for lensmennenes vedkommende gikk over fra amtmann eller fylkesmann til denne og to av fylkestinget valgte menn (fylkesrådet). Etter frigjøringen i 1945 ble lensmennene lagt under rikspolitiet.( 1 )
     Lensmenn for vår bygd har vært:

Slagen skipreide.
     Den første lensmann vi kjenner av navn er Tøstill Kielssøn. Han nevnes i et diplom fra 1569. I 1587 het lensmannen Gard Ormssøn.
      Baard Sande i Borre nevnes i 1593 og Reer Sollerød i Undrumsdal i 1595.
     Christopher Gardssøn, Kjær i Borre, nevnes 1591-1610. Han var utsending fra Slagen skipreide sammen med fire lagrettemenn ved kong Christian IV's hylding på Akershus i 1591 og ved prinsehyldingen i 1610.
     Jacob Kjær i Borre nevnes 1634-46, Arve Velle 1648-49, Ebbe Tufte i Nykirke 1651-52, Oluf Eg (Lofs-Eik) i Slagen 1653-54, Even Nilssøn Tufte i Nykirke 1659, Halvor Kjær i Borre 1661-62, Ole Pederssøn Gulli i Sem 1667, Nils Pederssøn 1674 og Lars (Laurits) Jørgenssøn, Østre Eikeberg i Sem 1679.
     Nils Hanssøn Stenbjørnrød i Borre var den siste lensmann i Slagen skipreide og nevnes her i tiden 1672-99. I 1691 kalles han lensmann for Østre Slagen skipreide. Etter sin far, sorenskriver Hans Nilssøn, overtok han Steinbjørnrød i Borre i 1670. (Borre bygdebok, s. 634 og 641.)

Arendal skipreide.

     Roar Niklassøn nevnes i 1464 som lensmann i Arendal skipreide.
     Claus Duus på Tufte i Stokke, ca. 1577-91. Han møtte til hyldingen i 1591.
     Christopher Oserød i Skjee 1592-1611. Han var utsending til prinsehyldingen i 1610.
     Haavard (Hofuer) Hesby i Sem, ca. 1613-22. At en lensmann ikke alltid var en velkommen gjest fikk også Haavard Hesby føle. I embets medfør ble han i 1616/17 tildelt to hugg med en sabel av Gunne Askehaug. For dette måtte Gunne bøte 30 rdl.
     Jacob Olsen Kjæraas i Andebu, 1622-34.
     Jacob Borge på Skarpe-Borge i Skjee, 1634-42. I 1643 kalles han forrige lensmann i Arendal skipreide.
     Lauritz (Lars) Raastad i Stokke, fra 1643.
     Christopher Rømmingen i Skjee var lensmann i 1650-årene. Etter ham var Iver Gjennestad i Skjee lensmann i noen år.
     Per Rasmussøn Ølrich, ca. 1660-96. Han bodde på Nedre Sem, senere på Nordre Sande på Nøtterøy.

Sem lensmannsdistrikt.

     I tiden 1705-52 og ca. 1815-43 var Nøtterøy tillagt Sem lensmannsdistrikt.
     Jørgen Christensen Gulli, 1701-45. Han bodde på Gulli, og er omtalt i gårdshistorien for denne gård. D. 1745.
     Jakob Olsen Aker, 1745-52. Han bodde først på Vik, senere på Aker.
     Jens Lange, 1753-58. Han ble konstituert i 1753 og ansatt i 1755. Bodde en tid på plassen Egeroden under Søndre Kjær.
     Anders Helgesen Holmen, 1758-85. Bodde først på Holmen under Jarlsberg, senere på Askehaug. Sønnen Ole Anderssen Holmen var lensmann for Skjee og Arendal sogn, mens sønnen Andreas Anderssen Holmen var underlensmann i Sem i tiden 1778-85. Anders Holmen ble avskjediget som lensmann i 1785 fordi han hadde utvist forsømmelighet i tjenesten, ved at en fange rømte fra ham. Det var en kvinne som var anklaget for å ha vært i besiddelse av falske bankosedler. Sønnen Ole snakket med sorenskriver Blom om saken like etter morens død i 1785. Blom fortalte da at boten for en slik forseelse var 1000 rdl., men Blom lovet å redde Anders Holmen fra straff og mulkt mot å få utbetalt 200 rdl. Dette gikk de med på. Blom selv ble avskjediget fire år senere for snyterier.
     Christopher Stangebye, 1785-88. Han var samtidig lensmann for Skjee og Arendal, senere for hele Stokke herred. Bodde på Sundby i Skjee.
     Ole Jonsen Borge, 1789-1817. Bodde på Aulerød.
     Jacob Egeberg, 1817-25. Tidligere hadde han vært underfoged i Tønsberg en kort tid. Han var fra Vestre Eikeberg. F. 1769, d. 1831.
     Hans Jacob Breche var konstituert lensmann for Sem og Nøtterøy i 1826-27. Til sikkerhet for det ansvar han påtok seg overfor det offentlige ved innkreving av skatter m. v. kausjonerte hans far. Breche virket også i noen år som underlensmann. Han bodde en kort tid på Nedre Hesby, i 1830 forpaktet han Søndre Rørås, senere bodde han på Brekke. I 1828 var Breche arrestforvarer, men han var så uheldig at to fanger rømte fra ham s. å. For dette måtte han bøte 50 spd. i 1830 til Sem prestegjelds fattigkasse, og betale saksomkostningene. (2 ) En kvinnelig arrestant fødte i slutten av 1828 et barn på Nedre Hesby, hvor hun var i forvaring hos Breche. Da barnet skulle døpes i januar 1829 ville ingen menn være fadder til det. Klokker Mørch, medhjelper Kristoffer Tem og Hans Jacob Breche påtok seg derfor å være faddere til "det stakkels Barn".
     Georg Christian Tesløv 1827-30. Han tiltrådte våren 1827. Tidligere hadde han visstnok vært sorenskriverkontorist. Det ble holdt forhør over Tesløv i 1830 for kassemangel. Som kausjonist hadde han fått Anders Sverstad.
     Søren Hanssen Gibøe på Nøtterøy var konstituert lensmann i 1831-32.
     Ole Siewers Arveschoug, 1832-40. F. 1802, d. 1877 på Kongsberg (sønn av proprietær Ulrich Frederik Arveschoug på Store Solum i Skoger og hustru Barbara, f. Kirkgaard). Han tok juridisk embetseksamen i 1823 og var fra høsten 1823 til høsten 1826 ansatt på Søndre Jarlsberg sorenskriverkontor, det siste år som edsvoren fullmektig. Mens Arveschoug var lensmann for Sem og Nøtterøy bodde han en tid på Søndre Rørås, senere på Kjelle. Han var i 1840 medlem av Sem herredstyre. Etter sitt virke i Sem var Arveschoug prokurator på Kongsberg til han i 1857 ble utnevnt til postmester i Ålesund. Fra denne stilling fikk han avskjed i 1875.
     Gift 1831 med Dorothea Tyrholm, f. 1807 i Moss, d. 1890 i Kristiania (datter av kjøpmann August Israel Tyrholm og hustru Catharine Christine Schell). To barn født i Sem: 1. Ulrich Frederik, f. 1834. 2. Barbro Christine, f. 1836. (Schøning, Berg, Norske Posttjenestemænd, 3die Udgave, Kr.a 1903, s. 9.)
     Christen C. Egeberg, 1840-42. Han ble konstituert som lensmann for Sem og Nøtterøy fra 15. august 1840. Senere ble han lensmann for Nøtterøy og Tjøme. Egeberg var f. 1809 på Vestre Eikeberg og var en nevø av ovennevnte Jacob Egeberg. Mens Christen Egeberg var lensmann for Sem bodde også han på Kjelle. Personalia se L. Bergs bok om Nøtterøy, s. 278.
     Peter Jacob Sverdrup, 1843-54. Han bodde på Rise, hvor han drev landbruksskole. Personalia se bind I, s. 466.
     Johan Erik Steenbuch, 1854-1900. Han tok juridisk embetseksamen i 1852. I 1854 ble han konstituert som lensmann i Sem for tre år og ble først fast ansatt fra 1862. Bodde i mange år på Langerød i Slagen, og fra 1884 i Tønsberg. Personalia se bind I, s. 634 og bilde s. 1191.
    Christen Larsen, 1901-02. Han ble utdannet som lærer på lærerskolen på Basberg, og virket først på Tverved, senere på Jareteigen skoler. Ved siden av skolegjerningen hjalp han Steenbuch med hans forretninger, og ble hans fullmektig i 1887. Larsen gikk konkurs i 1902 og fratrådte s. å. som lensmann. Han bodde på Barkåker, hvor han også hadde sitt kontor. Personalia, se 1. bind s. 1024 om Tverved.



     Karl Anton Sanderød 1903-20. F. 1855 på Røsland d. 1924 på Barkåker (sønn av gårdbruker og skomaker Ole Knutsen Sanderød f. 1828 i Arendal sogn, d. 1907 på Røsland, og hustru Anne Helene Abrahamsdatter, f. 1830 på Jareteigen, d. 1908 på Røsland.)
     Sanderød var lensmannskontorist og fullmektig i Våle i tiden 1869-79 og var dessuten i tiden 1876-79 også herredskasserer. Han ble lensmann i Ramnes i 1879 med bopel på Tufte. Da var han 24 år gammel. I Ramnes virket han til han i 1903 ble ansatt som lensmann i Sem. Denne stilling hadde han til han søkte avskjed i 1920. Han bodde i villa Skogholt på Barkåker, hvor han også hadde sitt kontor.
     I Ramnes var Sanderød medlem av herredstyret 1888-1900, og en tid medlem av formannskapet. Han var også i noen år sparebankdirektør. I samarbeid med ordfører og bankkasserer E. Flaatten fikk han startet Ramnes telefonselskap. Sanderød var også en av forkjemperne for anlegget av Tønsberg-Eidsfossbanen. I Sem var Sanderød medlem av herredstyret 1908-10 og en tid overformynder. Han var suppleant til Stortinget 1898-1900 og stortingsmann 1900-03. I tiden 1890-1905 var Sanderød formann i amtets lensmannsforening og medlem av styret for landslensmannsforeningen 1895-1900, derav i noen år nestformann. Han var formann i komitéen for Barkåker vannverk, og formann for menighetshuset på Barkåker. (T. Lindstøl, Stortinget og statsraadet 1814-1914, bind I, s. 749.)
     Gift 1879 med Marie Ringdal, f. 1850 i Drammen, d. 1923 på Barkåker (datter av lensmann i Våle, Jacob Ringdal, f. 1815, d. 1885, og hustru Louist f. Krogh, f. 1812, d. 1868). Ett barn: Gerhard Ringdal Sanderød, f. 1881 på Tufte i Ramnes, d. 1951, ingeniør ved Embretsfoss Fabrikker på Modum; ektet 1909 Sigrid Carolina Bäckman (f. 1881 i Uddevalla, d. 1918 på Modum).
     Oskar Kjønnerød, 1920-34. F. 1883 på Stange i Ramnes (sønn av kirkesanger Chr. Kjønnerød (f. 1845, d. 1916) og hustru Marthine, f. Olsen (f. 1857)). Kjønnerød var lensmannsbetjent i Våle 1901-06 og lensmannsfullmektig i Sem 1906-16. Han var forretningsfører for Trygdekassen 1910-21, tilsynsmann for Riksforsikringsanstalten (Rikstrygdeverket) til 1921 og kommunesekretær i Sem 1916-21.      Kjønnerød var medlem av Sem forliksråd og varaformann i Sems Sparebanks forstanderskap. Han tok avskjed som lensmann i 1934. Mens han var lensmann bodde han på Barkåker. (H. Strømsæther, Norges Lensmenn, 2. utgave, Oslo 1933, s. 100-101.) - Kjønnerød døde i 1960.
     Gift 1909 med Karen Johanne Holth, Nedre Lensberg, f. 1887, d. 1939. Tre barn: 1. Hjørdis, f. 1910 i Sem, g. m. baker Arnulf Grinde, Horten. 2. Dagny, f. 1915, g. m. baker John Grinde, Horten. 3. Synnøve, f. 1917, g. m. jernbanetelegrafist Knut Hogsnes, Stokke (sønn av gårdbruker Kristian Gjelsås, Nordre Fresje).
     Olaf Langeland, 1935-54. F. 1894 i Skjold, Rogaland fylke, d. 1954. Han tok statsøkonomisk eksamen i 1920, og var derpå fylkesfullmektig i Buskerud 1921-24, kemner i Florø 1924-26 og fylkesfullmektig i Vestfold1926-34. Under okkupasjonen ble Langeland avsatt som lensmann av de daværende myndigheter 1. februar 1941. Han overtok stillingen igjen. 8. mai 1945. I mellomtiden virket lensmannsfullmektig Georg Stange som lensmann til sin død i september 1944. Hans svigerfar, lensmann Karl Hagen i Hurum, foresto deretter lensmannsbestillingen til frigjøringen. I den første periode hadde Langeland sitt kontor på Presterød, senere i Tønsberg. Av hans mange tillitsverv nevner vi: Formann i veikomitéen, medlem av Sems Sparebanks forstanderskap, bygningsråd, vanførenemnd, brannstyre, formann i prisnemnda for faste eiendommer, medlem av trafikkutvalg og husleienemnd.
     Gift m. Nikka Skoghaug, f. 1895 i Borgund. To barn: 1. Ingrid, f. 1925, ektet 1953 maskinist Arne Helmuth Larsen fra Aalborg i Danmark, bosatt i Tønsberg. 2. Arne Lodvar, f. 1928, cand. jur., ambassadesekretær; ektet 1954 Harriet Arntzen fra Narvik, i 1957 bosatt i Ankara, Tyrkia.



     Sverre Jahre, 1955-. F. 1907 i Ramnes. Han var lensmannsbetjent på Nøtterøy fra 1927 til 1942. Deretter var han et par år ligningsfullmektig i Eidanger. Ved frigjøringen i 1945 ble han ansatt som lensmannsfullmektig i Sem. Etter Langelands død i 1954 var Jahre konstituert lensmann til han ble ansatt i 1955. Som sine forgjengere har også Jahre mange tillitsverv. Vi nevner: Medlem av herredstyret, formann i det tekniske utvalg, formann i brannstyret, varaformann i Sem boligformidlingsnemnd, medlem av vanførenemnda, medlem av kommunikasjonsnemnda og medlem av krigsskadenemnda. - Lensmann Jahre bor i eget hus på Eik.
     Gift 1936 m. Signe Jepsen, f. 1909 i Kristiansand. Tre barn: 1. Henrik, f. 1937 på Nøtterøy. 2. Hanne Margrethe, f. 1940 på Nøtterøy. 3. Ellen Annikken, f. 1947 i Sem.
     Lensmannen leier nå kontor i Sems Sparebanks bygning i Tønsberg. Personalet består utenom ham selv og en fullmektig og tre betjenter.

Sem kretsfengsel.
Arresten i Sem.

Sem kretsfengsel
Sem kretsfengsel.

     I Jarlsberg og Larviks amtstings forhandlinger for 1838 treffer vi på et forslag om å bygge et arresthus i Sem. Amtskommunen fikk i 1841 grunnseddel av greven på 20 mål jord av Aulis nordre sameie, mot en årlig grunnleie av 10 spd. På dette areal ble et arrest- og tinghus oppført i 1841-42. I 1843 ble det oppnevnt en komité til å besiktige det oppførte arresthus. Grunnarbeidet var visstnok ikke betryggende utført, for i 1844 ble det besluttet å få en arkitekt til å undersøke om bygningen ved de "hittil trufne foranstaltninger er sikret mot fremtidig synkning og utfall". Til i 1844 var det bevilget 602 spd. 80 sk. til arbeider ved arresthuset. I 1848 ble det besluttet å anbringe en passende søylerad med frontispise foran hovedinngangen til arresthuset. S. å. søkte arrestforvarer Winge om å få røstet om en gammel uthusbygning og reparert en eldre stallbygning. Det ble i 1848 besluttet å oppføre en tilbygning (skiku) av bindingsverk på den nordre side av uthuset, med halvtak fra selve bygningen.
     Arresthuset skulle nyttes til å sette inn varetekts- og straffanger. Den del som ble kalt tinghus ble nyttet til rettsmøter og andre offentlige møter i mange år fremover.
     I 1848 kom det forslag om å opprette en tvangsarbeids- og redningsanstalt for amtet på stedet. Året etter opplyses det at arresthuset enkelte ganger hadde vært overfylt og andre ganger i lengre tidsrom til dels ubenyttet. Amtstinget vedtok i 1849 at det ved Sem arresthus, "så snart bekvemme materialer dertil has", snarest mulig skulle oppføres en særskilt bygning til tvangsarbeidsanstalt for inntil 8 personer. Arrestforvarer Anders Winge (bind I, s. 197 og 256) ble bestyrer for anstalten. Lønnen for 1851 var på 100 spd. For bespisning, renhold, forpleining og varetekt for hver fange fikk han det som var tilsagt av delinkventkassen, nemlig 8 sk. daglig, av amtskommunen i vintermånedene (14. oktober-14. april) 6 sk. og i sommermånedene 4 sk., og for brenne til anstalten 16 spd. årlig. Ytterligere 10 mål uoppdyrket jord av Jarlsberg ble festet mot 5 spd. i årlig avgift. Det var fattigkommisjonene i amtet som tok skritt til å få enkelte personer anbrakt i anstalten. Belegget var ikke særlig stort i de første år. I 1853 hadde det sittet 10 personer i anstalten, utenom 3 fra 1852. Av de 10 var 3 fra Skoger, 3 fra Stavern, 2 fra Horten, 1 fra Botne og 1 fra Nøtterøy. De mannlige fanger var i vintertiden beskjeftiget med steinpukking og i sommermånedene med markarbeid eller andre sysler (håndverksarbeid). De kvinnelige fanger hadde huslige gjøremål. I 1855 var det anbrakt fra 0 til 5 personer på anstalten. Av fangene var det gjerne et par kvinner.
     Etter lov av 12. oktober 1857 ble arresten i Sem betegnet som distriktsfengsel. Slike fengsel ble også opprettet i Larvik og i Sande. I Lardal, Åsgårdstrand og Svelvik fikk man hjelpefengsel. I Sem ble en ny fengselsbygning ferdig i 1864.
     Fra 1857 til 1910 virket fogden i Jarlsberg som bestyrer av fengslet, med en vaktmester til å forestå den daglige drift. Vaktmesteren eide småbruket Sameia av Tem. Sammen med arrestens ca. 30 mål jord ga dette vaktmesteren anledning til å drive et lite jordbruk, som støtte til hans lønn.
     Anders Winge nevnes første gang i 1848, men han kan ha vært vaktmester her fra arresten kom i virksomhet. Han ble visstnok i 1854 avløst av E. S. Belle. Abraham Bredesen betalte i 1865 20 spd. i ølavgift for Sems arresthus. I 1868 ble Kittil Nielsen vaktmester (bind I, s. 256). Han søkte i 1869 om å få selge øl uten avgift til folk på tinget eller andre rettssesjoner. Søknaden ble innvilget, men prisen måtte ikke overstige 7 sk. pr. flaske. Nielsen døde i 1890. Den siste vaktmester var M. Klinkenberg (bind I, s. 256). Han virket visstnok så lenge fogden hadde overoppsynet.
     Fra 1905 til 1924 kalles stedet Sem hjelpefengsel og sorterte fra 1911 under politimesteren i Tønsberg. I 1923 var fengslet midlertidig nedlagt. Året etter var det overlatt Vestfold fylke til forpleiningsanstalt for sinnssyke.
     I 1928 ble navnet endret til Sem tvangsarbeidshus og pleieanstalt, med politimesteren i Tønsberg som bestyrer. Han ble i 1932 avløst av Nils Johansen Sanner som direktør. Denne virket til 1. juli 1947. Anstalten ble nedlagt i juli 1954, i henhold til kgl, res. av 8. juli s. å. I stedet ble det besluttet opprettet en lukket avdeling for Arbeidsskolen for unge lovbrytere på Søndre Berg og et nytt kretsfengsel med navnet Sem kretsfengsel. I den første avdeling plaseres unge arbeidsskoleelever. I fengslet anbringes fanger i varetekt eller til straffesoning, som i et vanlig fengsel. Det er plass til 25-30 slike fanger.
     En ny fengselsbygning ble oppført i 1927-28. Det gamle tinghus nyttes til funksjonærbolig. I dens annen etasje har det vært spor etter fangeseller. Bygningene er blitt forbedret en del i de senere år.
     Arbeidsskolens bestyrer er også bestyrer av fengslet. Det har 1 overbetjent, 1 verksbetjent, 1 avdelingsbetjent og 3 fengselsbetjenter.
 

1) K i 1 d e r : Arnet Olafsen, Våre lensmenn, Halden 1930, L. Berg, Andebu, s. 138-39, Nøtterø s. 276-78, Stokke, s. 143-44, Gaarden Aker i Sem, msk.  [Tilbake til hovedtekst ]

2) At fanger rømte har alltid vært en meget alminnelig hendelse. I det 17. hundreåret hører vi ofte om bøter for dårlig vakthold. I 1722 måtte Peder Råel bøte 20 rdl. til Slagen kirke, fordi en dødsdømt tyv som han skulle passe på hadde rømt i 1721, da han skulle flyttes fra et vakthold på Eik til Rom. I 1723 betalte almuen 12 skilling av hver fullgård og tredingsgård, og 6 sk. av de mindre gårder, til innrettelse av et fange eller arresthus på residensgården. Almuen skulle derved bli fri for vakthold over fanger. -  I 1830 ble Ole Jonsen Li og Hans Larssen Eikskogen dømt til 14 dagers vann og brød pluss saksomkostninger for fanger de skulle holde vakt over var rømt fra arresten hos lensmann Tesløv
[Tilbake til hovedtekst ]

Gå til: | Toppen | Forside | Innhold | < forrige | neste >