TIL JORDEN (med vennlig hilsen) Av Rolf Jacobsen1 Fra nå har vi bodd hos deg så lenge, i lyst og i nød, fra deg har vi fått hva vi hadde behov unntatt dette ene likevekten og bestandigheten, din uforstyrrelige ro. Ja, du ser selv hvordan det er fatt med oss, hvordan vi gjør livet om til død overalt vi ferdes. Fabrikkene som arbeider dag og natt med utslettelsesvåpnene. Luften som forpestes, havet og skogen som dør, mens millioner av oss lever som dyr, i sult og nød. Slumstrøkene i øst og vest vokser som en sykdom og har alt lagt seg som en skorpe rundt de store byene Du ser det selv og vi kan ikke stanse det uten gjennom strømmer av mord, helveter av blod. Du som leder isfjellene ut i mildere hav og lar sommer veksle med høst, hver til sin tid, og som lar våren springe frem som grønne fontener efter sneen - lån oss litt av din balanse, din ro, som når natt går over i dag og uværet drar bort over åsene må du hjelpe oss og rette opp igjen vårt hus som snart vil styrte sammen.. Hør her, jorden, vi har noe å si deg - ikke fordi vi misliker oss her, det er fint sted dette, nok av vann og høyt og luftig under taket, vi legger korn i jorden og snart suser det gyllent over markene, for nesten alt har vi fått fra deg, olje og friske hav og varmt ull om vinteren men vi har ingen ro lenger. Noe har slått oss ut av kurs og vi går rundt og er redd hver dag for alt som kan komme. Derfor spør vi deg nå ; hva gjør du med fjellsidene og med havet? Hvordan greier du alltid være i ballanse med deg selv, alltid i likevekt. Du går i din bane i rommet uten en feil, ikke en tommes avvik, lydløs, ensom bak alle lysår i evigheten, bare med sakte sus fra havet og fra vinden gjennom skogene nå og da. Du skifter sol og vind og våren kommer som bestemt. Alle regnestykker går opp, dine mønstre og figurer er klare som glasskrystaller. Derfor er vi kommet til deg og spør hvordan får du det til. Vi tror nok du vil savne oss. Det blir stille her. Underlig og tyst når markene gror til og alt hav er øde. - Og hva skal du si om natten, til alle stjernene når de kommer og trenger seg omkring deg med kjølige professorøyne glimtende bak sine strenge brilleglass? - Nå hvordan gikk det med vår kuvøse, vårt prøverørsbarn? Gikk det galt med eksperimentet?     [tilbake] 1 ) Fra Jacobsen, Rolf 1994, "Alle mine dikt" Gyldendal Per Jarle Sætre, Terje Kristensen og Kåre Gerhard Christensen: Hør på oss! : elevenes syn på miljøundervisning og miljøspørsmål Rapport nr. 5 fra MUVIN 2 i Norge