| Høgskolen i Vestfold - Biblioteket - Digtale tekster - Studentoppgaver - LU | Avdeling for lærerutdanning |
| Arnesen, Glesne, Jahnsen, Jensen & Olsen: - for det er jo eksamen som teller… er det ikke? | |
5.0 Drøftingsdel"Spør igjen" Tallrekken ler av oss og vil forklare alt.
Rolf Jacobsen I dette diktet gir Rolf Jacobsen uttrykk for tanker omkring hva karakterer egentlig uttrykker om elevens kompetanse, for ikke å si hvilke verdier karakterer ikke sier noen ting om. Vi føler at diktet gjenspeiler mye av det vi har som fokus i denne oppgaven, og at det sier ting på en litt annen måte enn hva denne oppgavens form ellers gir mulighet for. Vi velger å strukturere drøftingen ved å benytte noen underoverskrifter, som tar for seg utvalgte deler av stoffet. Disse vil i stor grad korrespondere med overskriftene i empiridelen for øvrig. Dette har vi gjort for å gjøre oppgaven mest mulig oversiktlig og leservennlig. En slik strukturering viser seg imidlertid å bli utfordrende, fordi materialet griper i hverandre på en slik måte at mange momenter kunne vært naturlig å drøfte i flere sammenhenger. Vi føler at vår løsning fungerer godt for å få frem hovedpoengene i oppgaven. Et helhetlig kompetansebegrep er i Rettledning L97/L97S: Elevvurdering eksplisitt og formelt nedfelt som mål for elevens utvikling. Vårt inntrykk er at lærerne bare i begrenset grad har grep om dette kompetansebegrepet. Dette tror vi kan ha sin bakgrunn i at den sosiale og metodiske kompetansen i tidligere mønsterplaner, har ligget mer implisitt i generelle formuleringer. Disse har man ønsket å fremme, men samtidig ikke nødvendigvis gjort til gjenstand for systematisk vurdering. Ved innføringen av L97 stilles det helt klare krav til lærerne om å legge vekt på det helhetlige kompetansebegrepet i vurderingsarbeidet. Dette betyr at man må ta i bruk dokumentasjonsformer som ivaretar en slik vektlegging. Flere lærere gir uttrykk for at de ser på den helhetlige kompetansen som viktig. Vårt spørsmål blir da hvorfor de ikke benytter arbeidsmåter, organiserings- og dokumentasjonsformer som fremmer denne typen kompetanse? En forklaring kan ligge i det følgende; føler lærerne at L97 stiller krav om at elevene skal rekke så mye at de ikke ser mulighet til å variere undervisningen? Den eneste måten å få tid til alt, vil dermed bli å drive formidlingsorientert pedagogikk. Intervjuene vi foretok viser dessuten at det kan herske en viss usikkerhet omkring ulike dokumentasjonsformer og hvilke arbeidsmåter som kan fremme de enkelte kompetanseformer. Lærerne ga også uttrykk for at det kunne være problematisk å vite hva som skulle vurderes innenfor IVMK, og hva som skulle vurderes innenfor IVUK. Å skille mellom disse ble trukket fram som en av de største utfordringene. Videre mente de at å sette rettferdige karakterer når forholdet mellom IVMK og IVUK er så vidt uklart, var vanskelig. Disse problemene tror vi kan bøtes på ved økt bevissthet og kunnskap omkring disse to vurderingsformene, og ikke minst ved bruk av hensiktsmessige dokumentasjonsformer. Dette vil drøftes nærmere i det følgende. Spørreundersøkelsen viser videre at vanlige regneprøver og åpen-bok-prøver skiller seg klart ut som de mest benyttede dokumentasjonsformene, mens for eksempel mappevurdering og logg kommer i bakgrunnen. De ordinære regneprøvene har tradisjonelt stått sterkt i skolen, og er nok en "trygg" dokumentasjonsform for de fleste lærere. Lærerne har dessuten lang tradisjon med å utvikle slike prøver. Denne formen for dokumentasjon vil først og fremst være et redskap for å måle de lettest målbare prestasjonene - nemlig reproduksjon av faktakunnskap og framgangsmåter. Derfor vil de også representere minst utfordring for lærerne med hensyn til fastsetting av karakter. Vi skal heller ikke se bort i fra at den sterke posisjonen denne dokumentasjonsformen har hatt gjennom tidene, gjør sitt til at den kan se ut til å være akseptert som en adekvat dokumentasjonsform. Årsaken til dette kan igjen være at man historisk sett har lagt mer vekt på kontrollaspektet enn veiledningsaspektet ved elevvurdering. Innvendingen vår er, naturligvis, at ensidig bruk av denne dokumentasjonsformen vil gi et altfor snevert bilde av elevens samlede kompetanse. I rettledningen om elevvurdering nevnes det imidlertid ulike måter å formulere oppgaver på i forbindelse med prøver. Dersom lærerne stiller krav til elevene utover det at de skal være i stand til å reprodusere faktakunnskap, kan de avdekke et bredere område av elevens kompetanse - også ved bruk av tradisjonelle prøver. Ser vi dette i forhold til fagmålene i L97, heter det at elevene skal kunne "se sammenhenger og strukturer og kunne forstå og bruke logiske resonnementer og trekke slutninger" (L97, s. 158). Videre stilles det krav om at: "eleven må (...) få utfordringer til å gjennomføre sammensatte resonnementer og kombinere kunnskaper fra ulike deler av matematikken. Gjennom dette kan de utvikle en økt forståelse i faget og et videre perspektiv på bruk av matematikk" (ibid., s. 155). Den grunnleggende kunnskapskompetansen elevene har, skal med andre ord kunne anvendes i nye sammenhenger. Dette krever kunnskapskompetanse på et høyere kognitivt nivå, og dette må lærerne både fremme og vurdere. Når det gjelder arbeidsmåter og organiseringsformer, viser både lærerintervjuene og spørreundersøkelsen at lite tid blir brukt på annet enn formidlingsorientert undervisning. Hele 47 av 75 elever svarer at de får mulighet til å arbeide sammen med andre sjeldnere enn én matematikktime i uken. 6 av 75 sier at de aldri får muligheten til å samarbeide med andre elever. Totalt utgjør denne gruppen 70 % av utvalget. Disse resultatene er litt overraskende siden pedagogisk teori fastslår, at sosial kompetanse kun utvikles i interaksjon med andre. Dette betyr at lærerne må ta i bruk andre undervisningsformer for å oppfylle målene gitt i L97. Disse undervisningsformene vil igjen føre til at lærerne må benytte dokumentasjonsformer som gir et mer fullstendig bilde av elevens helhetlige kompetanse. Det kan nevnes at en spørreundersøkelse som Norsk Lærerlag foretok blant sine medlemmer høsten 1998, viser at omtrent halvparten av de spurte lærerne på ungdomstrinnet mente de i mindre grad var satt i stand til å møte utfordringene i Reform 97. Et flertall av de spurte mente de hadde behov for etterutdanning i elevvurdering (Stortingsmelding nr. 28, 1998-99: Mot rikare mål, kap. 3.2.4). Samme stortingsmelding setter også opp kompetanseutvikling innenfor elevvurdering ved etterutdanning av lærere som et prioritert arbeidsområde (ibid., kap. 5.3.4). Dette ser vi som tegn på at departementet erkjenner problemene knyttet til dette feltet. Samtidig mener vi at det muligens er for enkelt bare å se dette som et utslag av mangel på kvalifisering av lærere. Rettledningen som omhandler elevvurderingen, omtaler ulike dokumentasjonsformer, og gir konkrete eksempler på bruk av disse. Denne rettledningen bør være tilgjengelig på alle skoler. Spørsmålet videre kan derfor bli hvorvidt kulturene på de ulike skolene fremmer bruk av mer allsidige dokumentasjonsformer? Vi kan heller ikke se bort fra spørsmålet om ressurser. Tid er nevnt som en begrensende faktor når det gjelder elevvurdering. Dersom lærerne skal bruke mer tid på vurderingsarbeidet, må denne tiden nødvendigvis hentes et sted. Felles tolkning av begreper i L97 Å "arbeide med" er et gjennomgående begrep i innholdsdelen i læreplan for matematikkfaget i L97. Som vi tidligere har sett i empiridelen, spurte vi lærerne hva de la i dette begrepet, og fikk så vidt forskjellige svar som "fått et kjennskap til" og "få en grunnleggende forståelse for". Det har i tallrike sammenhenger blitt ført kritikk mot det man kaller polariteten i L97. På den ene siden står generell del, som lister opp mange overordnede målsetninger for elevens dannelse. Mot dette står målformuleringene i fagplanene, som oppleves som svært omfattende. Det er denne indre spenningen i læreplanverket man mener fører til uklarhet om hva man primært skal vektlegge. Det er liten tvil om at mange lærere føler seg svært bundet opp av kunnskapsmålene i fagplanene. Dette får igjen som konsekvens at svært mye av undervisningen rettes inn mot en avsluttende eksamen, mens vurderingen får preg av å kontrollere hvor mye av fagstoffet elevene får med seg. Vi har dessuten sett at lærerne er usikre i forhold til ulike dokumentasjonsformer, og at de i noen tilfeller velger ikke å benytte seg av dokumentasjonsformer som er fremhevet og grunngitt i rettledningen om elevvurdering. En tolkning av de nye vurderingsbestemmelsene var at man "nå må skrive en utfyllende kommentar på prøvene". Et bærende prinsipp i L97 er at elevene skal sikres mest mulig lik opplæring i hele landet. Dette betyr ikke at alle elevene skal lære nøyaktig det samme - skolene har fremdeles muligheten til både å vekte stoff og velge lokale tilpasninger. Som vi kan se i Bjørnsruds Læreplanutvikling og lærersamarbeid (1995), vil enhver skole filtrere det nasjonale læreplandokumentet, og iverksette sin egen tolkning i undervisningen (Bjørnsrud 1995, s. 23). Vi føler i denne forbindelse at det må herske tilnærmet enighet omkring de forskjellige formuleringene i læreplanen som går på kriterier for vurdering, dersom elevvurdering skal skje på et rimelig rettferdig grunnlag i hele skolen.
Kirke-, utdannings- og forskningsminister, Jon Lilletun, har også i den senere tid gitt uttrykk for at L97 nå skal tolkes mer veiledende, og mindre styrende, av skoler og lærere (Aftenposten, uke 11, 1999). De samme synspunkter fremkommer i høringsutkastet til den nye opplæringsloven (brev fra KUF av 14.1.99: Forskrift til opplæringslova - høyring). Vi mener at det i utgangspunktet er gunstig å styrke lærerens autonomi i forhold til å velge ut fagstoff. Samtidig fordrer en slik styrking at lærerne har en klar forståelse av hvilke kriterier som skal gjelde ved elevvurdering. Kriterier vil vi behandle nærmere i neste avsnitt. Kombinasjonen av mer lærervalgt fagstoff, snevre vurderingsformer og ulike oppfatninger av hva som skal ligge til grunn for vurdering, tror vi bare vil føre til større urettferdighet på landsbasis når det gjelder elevvurdering. Videre anser vi det som vesentlig at skolene benytter systematisk dokumentasjon som grunnlag for elevvurderingen, og at dette blir gjort innenfor en rimelig felles forståelse av hva som skal vurderes. Dette vil sannsynligvis føre til at elevens helhetlige kompetanse blir vurdert på en bredere, og dermed mer rettferdig måte. Noe av det mest oppsiktsvekkende vi fant i våre undersøkelser, var lærernes og elevenes syn på kriteriene som gjelder for vurdering og hvorvidt elevene kjenner til disse. Ingen av lærerne gjør elevene kjent med kriteriene som danner grunnlag for vurderingen, men de ga uttrykk for at de trodde elevene kjente til disse allikevel. Når vi ser på elevenes svar, sier over 70 %, at de "som oftest kjenner grunnlaget for terminkarakteren sin" (spørsmål 5). Dette virker tilsynelatende paradoksalt, men dersom vi ser på kommentarene som fulgte svarene fra elevene, ser vi at antall oppnådde poeng på prøver oppleves som kriteriene for karakterene de får. Karakterene må nødvendigvis være riktige, fordi "læreren har en poengskala å gå ut i fra". En kan stille seg spørrende til om begrepet kriterier er introdusert for klassene? Er det usikkerhet blant lærere som vanskeliggjør arbeid med kriterier? Er utfordringene i skolen for mange, slik at arbeidet med å bryte fagmål ned i kriterier legges til side? L97 har nå i to år vært den gjeldende læreplanen i norsk skole, og vi ser at utarbeidingen av kriterier på langt nær er avsluttet. Dette ble i lærerintervjuene bekreftet for de skolene vi undersøkte. Hvordan skal kompetanse brytes ned i kriterier? Hvordan skal kriteriene kunne gjenspeile den kompetansen en ønsker å avdekke? Denne prosessen er todelt og krever mye arbeid. Lærerne må først og fremst være i stand til å kunne formulere kriteriene individuelt og i team. Dette er viktig for at de skal utvikle et eierforhold til kriteriene, og ikke føle seg fremmedgjort i forhold til dem. Samtidig må disse kriteriene etterhvert utvikles til å bli en del av en tilnærmet lik felles forståelse, for å sikre rettferdig elevvurdering regionalt og nasjonalt. Vi må heller ikke glemme at elevene skal trekkes inn i prosessen med å formulere kriterier for elevvurderingen, men dette har foreløpig ikke skjedd ved noen av skolene vi har vært i kontakt med. Dersom vi også ser på spørsmål 2 i spørreundersøkelsen, ser vi at et klart flertall av elevene mener at regneprøver teller mest i terminkarakteren. Engasjement og muntlig aktivitet kommer på hhv. andre og tredje plass. Vi vil igjen påpeke at 12 av de 34 elevene som hadde de to sistnevnte som viktigst for terminkarakter, går i samme klasse - en klasse hvor læreren hadde gitt uttrykk for at slik aktivitet teller for karakteren. Det interessante i så måte er at denne læreren, overfor oss, holdt regneprøver som viktigst for karakteren. Fraværet av kommunisering av kriterier til elevene synes vi er betenkelig. Rettledningen for elevvurdering sier klart, at det er viktig at elevene er kjent med kriteriene i forkant av vurderingen. Dette viste seg ikke å være gjeldende praksis, og forbedring på dette punktet vil være påkrevet dersom vurderingen skal skje i henhold til rettledningen. Totalt viser disse resultatene oss at det hersker noe som ligner en tidvis uuttalt konsens i klasserommet om hva som danner grunnlag for vurderingen. Denne vil nødvendigvis være styrende for elevenes atferd. Det læreren legger mest vekt på, vil elevene rette seg etter i sin læringsprosess. Dersom læreren ikke er tydelig på hvilke kriterier som gjelder, vil eleven bruke tid på å lete etter disse, i stedet for å konsentrere seg om selve læringsprosessen. Spesielt alvorlig blir det når læreren ikke bare er utydelig, men det i tillegg er en motsetning mellom hva læreren kommuniserer, og hva han faktisk legger vekt på i vurderingen. Dette mener vi viser nødvendigheten av at lærerne klargjør overfor seg selv kriteriene som skal gjelde for elevvurderingen med tanke på å fremme de ulike kompetanseformene hos eleven. Samtidig må disse kriteriene følges av hensiktsmessige og systematiske dokumentasjonsformer. Et viktig poeng er at karakterene elevene får, skal være etterprøvbare. Dette er ikke mulig å oppnå dersom elevene ikke kjenner kriteriene, og læreren ikke fører systematisk dokumentasjon for karakterene han faktisk setter. I verste fall kan dette bety at vurderingen kan farges av lærerens sympatier eller antipatier i forhold til den enkelte elev. Rettledningen åpner riktig nok for at læreren kan benytte profesjonelt skjønn, men som all annen elevvurdering må også denne følges av systematisk dokumentasjon for å være etterprøvbar. Likeledes må elevene være innforstått med at slikt skjønn benyttes, og kjenne kriteriene læreren her legger til grunn. Her kan nevnes at en av lærerne i vår undersøkelse ga uttrykk for at han "fulgte magefølelsen" i stedet for å skrive logg, fordi loggskriving var for tidkrevende. Engasjement, karakterpress og rettferdig vurdering Vi velger å ta for oss spørsmålene om engasjement, karakterpress og rettferdig vurdering under ett, fordi vi føler at det her er en del sammenfallende årsaksforklaringer. Mange lærere etterlyste engasjement blant elevene, i forhold til matematikkfaget generelt, men også i forhold til elevenes egne prestasjoner spesielt. Verken lærere eller elever ga uttrykk for at de følte at det var noen særlig grad av karakterpress i klassene. Noen av lærerne trodde årsaken lå i at deres klasse lå på et relativt lavt faglig nivå, mens andre igjen hadde arbeidet bevisst med å ta fokus vekk fra karakterene. Vi kunne ikke lese stort ut av kommentarene til de elevene som mente at det ikke fantes karakterpress. Derimot ga det lille mindretallet som tross alt mente at et slikt press eksisterte, uttrykk for at dette oppleves ubehagelig for den det gjelder. Vi må ikke glemme disse elevene, selv om de befinner seg i mindretall. De elevene som mente at det ikke var karakterpress i klassen, begrunnet dette stort sett med at miljøet var godt, og at karakterene ikke er så viktige. Noen nevnte også at det ikke var så mange som fikk gode karakterer allikevel. Her synes vi det er på sin plass å nevne at såkalt "sunt" press kan være positivt for utvikling av elevenes potensiale. Likegyldighet omkring egen læring vil derimot virke negativt for denne utviklingen. Vi spurte også elevene om de opplever karakterene de får som rettferdige i forhold til egne prestasjoner, og i forhold til de andre i klassen. Et stort flertall sier at de synes karakterene er rettferdige i begge tilfeller. Igjen kan bemerkes at over halvparten av de som sier at de opplever karakterene som urettferdige, var å finne i samme klasse. De mente generelt at læreren var altfor streng med karaktersettingen. Vi synes det er særlig interessant at en del lærere etterlyser engasjement rundt karaktergivingen. Når man setter dette ønsket opp mot det faktum at ingen av lærerne gjør elevene kjent med kriteriene som gjelder for vurderingen, utkrystalliseres det flere interessante spørsmål. I tillegg kan vi se på kommentarene fra elevene omkring i hvilken grad vurderingen er rettferdig: "Jeg har jo ikke noe valg. Læreren gir meg den karakteren han synes jeg burde få." "Jeg er fornøyd med karakteren min, også i forhold til andre. Det er lettere å sette karakter i matte, for da går man ofte etter poeng (på prøver) og da blir det mer rettferdig." Her virker det åpenbart at elevene føler seg prisgitt læreren og hans vurderinger. Dette bringer oss tilbake til kriteriene for vurdering. Hvordan skal elevene være i stand til å vurdere hvorvidt de karakterene de mottar er rettferdige, så lenge de ikke kjenner grunnlaget som karakterene er satt på? Hvordan kan lærere forvente engasjement fra elevene, når elevene likevel føler at de ikke har noen reell innflytelse på karaktersettingen? Elevene sier at karakterene er rettferdige fordi de gis i henhold til en poengskala, som igjen reflekterer elevenes prestasjoner. Når de sier dette, sier de samtidig at det er kunnskapskompetansen deres som teller når de skal vurderes. Elever er vant til å jobbe mot eksamen, og vet ikke at læreren er forpliktet til å prøve flere sider ved deres kompetanse. Flere kommentarer fra elevene underbygger dette:
"Han vet jo aldri hva vi gjør før en prøve. Vi kan jo ha sitti og lest i flere timer, men likevell få dårlig karakter." Dette viser at elevene har klare oppfatninger om at det er sluttproduktene deres som vurderes, men de etterlyser samtidig en mer helhetlig vurdering av sin egen læringsprosess. Disse ønskene er helt i tråd med tankegodset bak vurdering slik det fremkommer i L97. Vi må ikke tape av syne at formålet med elevvurdering ikke bare er å evaluere elevens måloppnåelse. Som vi har fastslått i teoridelen, skal vurderingen først og fremst fremme læring og utvikling. I dette ligger en klar motivasjonsfunksjon. Engasjerte og motiverte elever får man trolig bare dersom elevene kjenner målene de skal arbeide mot, og kriteriene som gjelder for vurdering av deres helhetlige kompetanse. Disse poengene er sentrale når man snakker om at elevene må ta ansvar for egen læring. Her kan vi trekke paralleller fra organisasjonsteorien, og sammenligne elever med medarbeidere i en organisasjon - hvilket de nettopp er. Elever som ikke får informasjon, vil ikke være villige til å ta ansvar. Elever som får informasjon, kan derimot ikke unngå å ta ansvar (Bastøe og Dahl 1995, s. 36). Her mener vi trygt å kunne påstå at det er et langt lerret å bleke før L97 sine intensjoner er oppfylt. 5.1 Konklusjon Kan vi ikkje freista
sjå verda frå barna Åse Gruda Skard 1 Vi har nå tatt for oss teori som omhandler elevvurdering og resultatene fra våre empiriske undersøkelser, og drøftet disse med utgangspunkt i vår problemstilling: Gir dokumentasjonsformene lærerne benytter i matematikk mulighet for å utvikle og dokumentere den elevkompetansen som fremkommer i læreplanen for faget? Vår hovedkonklusjon må bli at det gjør de ikke. Målformuleringene som fremkommer i læreplanen for matematikkfaget er vesentlig mer mangefasettert og omfattende, enn det som danner grunnlaget for den enkelte elevs karakterer i skolehverdagen ved de skolene vi har undersøkt. Vi ser tidlig at noe så vesentlig som det helhetlige kompetansebegrepet som fremkommer i Rettleiing L97/L97S: Elevvurdering, ikke er internalisert og fullt ut tatt i bruk hos lærerne vi har intervjuet. Resultatet av dette må derfor bli at lærerene vanskelig får gitt elevene en vurdering i forhold til det helhetlige kompetansebegrepet. Likeledes var sondringen mellom IVUK og IVMK problematisk. Årsakene til dette har vi drøftet, men konsekvensen, slik vi ser det, er at kompetansebegrepet snarest mulig må klargjøres av den enkelte lærer, slik at det kan ligge til grunn i det daglige vurderingsarbeidet. Når man har oppnådd klarhet omkring dette, vil det sannsynligvis også bli svært mye enklere å forholde seg til de to sidestilte vurderingsformene IVUK og IVMK. Når det gjelder dokumentasjonsformene helt konkret, synes det klart at et mye videre spekter av slike må tas i bruk for å utvikle og fremme elevens helhetlige kompetanse. Gjennom vår empiridel kommer det tydelig frem at alternativer til den tradisjonelle prøveformen langt fra gjør seg gjeldende. Karakteren blir i hovedsak satt ut i fra prøvene, noe som vanligvis kun vil gjenspeile elevens kunnskapskompetanse. Prøver er lettere å forsvare dersom de er utformet på en måte som viser flere sider ved elevens kompetanse, altså kunnskap på et høyere kognitivt nivå. Vi ser uansett at det er kunnskapskompetansen som er i fokus. Andre dokumentasjonsformer som mappe og logg, der elevenes utvikling både metodisk, kunnskapsmessig og sosialt tydelig kunne avdekkes, så vi ikke i bruk. I vurderingsarbeidet kreves det bevissthet og kreativitet fra lærere - både når det gjelder å se verdien av å benytte ulike dokumentasjonsformer, og for å vite hvilke dokumentasjonsformer som fremmer og dokumenterer de forskjellige kompetanseformene. Bevissthet og kreativitet er likeledes viktig med tanke på hvilke arbeidsmåter og organiseringsformer lærerne benytter i sin undervisning. I vurderingsarbeidet ligger også et utviklingsaspekt. Dette mener vi det er vanskelig å ivareta med en slik ensidig bruk av dokumentasjonsformer, som vi har sett gjennom våre undersøkelser. Under omtalen av de ulike dokumetasjonsformene, så vi at de utvikler og avdekker forskjellige sider av elevens kompetanse. De formene som anvendes mest, vil neppe utvikle flere sider ved eleven. Siden det er de tradisjonelle prøvene som er dominerende, vil det være vanskelig å tro at disse alene kan utvikle den kompetente elev. På samme måte som et helhetlig kompetansebegrep var uklart, ble det også operert med ulike tolkninger av det samme begrepet i L97. Den indre spenningen i L97, som i stor grad gir rom for forskjellig tolkning fra den enkelte lærer, har vært gjenstand for debatt i så mange fora at vi her ikke kommer nærmere inn på den. Vi vil bare nøye oss med å konkludere med at den oppmykingen av L97 sin styrende funksjon, som nå ser ut til å komme, kan være fordelaktig. Dette fordrer i så fall en klar forståelse av hva som skal ligge til grunn for elevvurderingen og utstrakt bruk av ulike dokumentasjonsformer. Vi har sterkt understreket viktigheten av at det er klarhet rundt kriteriene som gjelder for vurderingen. Dette er først og fremst viktig innad i den enkelte klasse, slik at elevene har mulighet til både å være med og utvikle disse, og i sin læringsprosess til enhver tid vite på hvilket grunnlag vurdering skjer. Dette er essensielt for at elevene skal kunne konsentrere seg om læringsarbeidet, og slippe å bli distrahert av å måtte lete etter kriterier for vurdering i lærerens kommunikasjon. Vi stilte også lærerne og elevene spørsmål omkring engasjement, karakterpress og hvorvidt man følte at vurderingen var rettferdig for den enkelte. Mens svært få ga uttrykk for at de opplevde karakterpress i klassen, var det flere som opplevde vurderingen som urettferdig. Flere lærere ønsket også et sterkere engasjement i forhold til fag og karakterer. Her mente vi å kunne finne flere sammenfallende årsaksforklaringer, og de fleste bunnet i åpenhet og bevissthet omkring kriteriene for vurderingen - både fra lærere og elever. Vi mener at det må påhvile læreren å ta ansvaret for å initiere en prosess hvor lærer og elever sammen klargjør disse kriteriene, og implementerer dem i den daglige undervisningen og i det daglige vurderingsarbeidet. Når vi nå har vist at vi synes det er en del klare mangler i det vurderingsarbeidet som skjer ved de skolene vi har undersøkt, vil det være både alt for lettvint, og ikke minst urettferdig, å la lærerne vi har snakket med, bære ansvaret for disse manglene alene. Vi har snakket om ressurser - hvor tid er en vesentlig faktor. Etterutdanning av lærere i forbindelse med gjennomføringen av Reform 97 en annen faktor, og ikke minst muligheten for at kulturene på den enkelte skole ikke nødvendigvis fremmer innovasjon på vurderingssiden er en tredje. De to første punktene har vi fått bekreftet gjennom intervjuene og Norsk Lærerlags spørreundersøkelse blant sine medlemmer. Den tredje må betraktes som en ny hypotese fra vår side, og således et utgangspunkt for videre forskning. Vi ser altså at de tradisjonelle prøvene fortsatt dominerer, det er disse lærerne er trygge på å utforme og vurdere ut i fra. Det ble også uttrykt, at eksamen virker inn på undervisningen og hindret eksperimentering. Dette vil med stor sannsynlighet også gjenspeile hvilke dokumentasjonsformer som læreren tar i bruk. Dette viser oss at det er eksamen som er styrende - for det er jo eksamen som teller......!
1 Imsen, 1998 (før forord), hentet fra Norsk skoleblad, 1938 |
| Arnesen, Glesne, Jahnsen, Jensen & Olsen: - for det er jo eksamen som teller… er det ikke? | |
| FoU-oppgave i pedagogikk - Høgskolen i Vestfold, Avdeling for lærerutdanning, 1999 | |
| Høgskolen i Vestfold - Biblioteket - Digtale tekster - Studentoppgaver - LU | Avdeling for lærerutdanning |
|
|
|