Hjalmar Andersen
Den lengste æresrunden
Utdrag fra:
Hjalmar Andersen og Knut-Anders Løken:
Den gode, gamle, gale istida.
Oslo, Samlaget, 1989.
Mens Oscar Mathisen og Bobby McLean fullført sin 10 000
meter, lå Mr. Scanlon på snøkanten og skreik.
Det va ingen sekundering i vanlig forstand, men ei sterk blanding
av hæse, oppmuntrandes og sinte tilrop. Da løpet
vel va over, og nederlaget et faktum, børstan snøen
av frakken og gratulert n'Oscar med seiern. Samme kvelden deltok'n
på banketten og skålt for nordmann'. Begge parta hadd
jo god grunn te å vær fornøyd med ei nettoinntekt
på over 95 000 krona kvær!
Men for McLean vart nederlaget et stort problem. Etter duellen
mot Oscar Mathisen hadd'n planlagt ei triumfferd. gjennom Europa.
På den turnéen sku'n både ha angrepe verdensrekordan
og utført skøyteakrobatikk som for eksempel å
hopp over tønna - men først og fremst sku'n ha vist
sæ fram som verdensmester.
De enorme billettinntektan i Kristiania hadd gitt Mr. Scanlon
blod på tann. Europaturnéen mått dæm
gjennomfør, og han la straks inn protest på resultatet
av 10 000 metern. McLean mått ha blitt feil anvist da'n
glemt å veksle bane. Beviset villa kom fram på Mr.
Scanlons film - bare vent te den vart framkalt!
Men no bynt den amerikanske konsuln i Kristiania a bli lei av
de to skøyteambassadøran. Konsuln heiv den amerikanske
protesten i søpla, og erklært Oscar Mathisen som
den rette verdensmestem. Nå filmbevis dukka det da heller
aldri opp. Men fotografisk bevis vart det ført ein anna
gang. Under EM på Bislett i 1951 va det mine veia som bokstavelig
talt vart kryssa av ein fotograf, og medaljan kunn itj delast
ut før filmen va framkalt ...
Det va under dét mesterskapet at æ fekk merk den
norske skøytegalskapen på kroppen. Folk va splitter,
pine gal både i 1885 da Axel Paulsen slo van der Zee, og
under McLean-løpet i 1920 - men «blitz-episoden»
i 1951 va nok et like kokandes kapittel i skøytegalskapens
historie. Skjebnegudinna hadd gitt mæ hovedrolla, men æ
sku gjeme ha piska hu rundt to 10 000 metra i strekk -
for det va dét rolla innebar!
«Skøyter uten Bislett ække no'n ting,»
søng popgruppa Nordre Sving. Sånn følt
også æ det under EM i 1951. Æ hadd gjennomført
tre solide løp, og hadd ein soleklar ledelse før
10 000 meter. Parkameraten min, Wim van der Voort, mått
slå mæ med over ein runde i samløp for å
ta fra mæ mesterskapet. I stedet va det æ som tok
føringa. Det lå an te ein gedigen parademarsj. Kongen
va te stede, og stappfulle tribuna jubla mæ framover. Æ
va sikker på at det bar rett te laurbærkransen.
Men i Søndre Sving va det ein kar som styrt med sitt.
Fotograf Johan Brun i Dagbladet hadd fått et spesialoppdrag,
og som den perfeksjonist han va, forberedt'n sæ omhyggelig.
På den tida kom itj Dagbladet pa gata før ved middagstida,
og for å konkurrer med morra-avisan mått journalistan
finn sin eigen originale vri. No hadd sportsjournalist Olav Hansen
bestemt sæ for å løs Hjallis-gåta. Han
sku avlur mæ mine hemmeligheta som skøyteløper,
og han hadd sjøl funne fram te kor det va æ va så
eineståandes.
Derfor ba'n fotograf Brun om et avslørandes bilde som
sku vis fotvekslinga (!) mi i svingan. Et sånt bilde mått'n
ta ved utgangen av svingen så løpern kom rett mot
fotografen. For å sikre sæ godt lys hadd Johan Brun
rigga te ein eigen lyskastar, dvs. ei blitzlampe, på ein
stolpe heilt innte banen.
Her må æ legg te at ein foto-blitz itj lenger e de
den eingang va. I mi tid brukt pressefotografan såkalte
vaku-blitz, som nærmast brent sæ fast på netthinna
om ein itj klart å dukk i tide. Te vanlig så vi fotografen
og fekk tid te å forbered oss på blitzen, men no lynt
det plutselig fra ingenmannsland. Æ ramla overende. Beina
trekt æ opp framfor mæ for å beskytt mæ
mot det æ eventuelt kom te å treff. Sklituren stoppa
da den eine skøyta smalt mot ein jernstolpe.
 |
Beviset. Det berømte
blitz-bildet te Johan Brun i Dagbladet.
Johan Brun ©. Gjengitt med tillatelse
av fotografen.
|
Etter nåri sekunda va æ på beina igjen. Det
va ingen grunn te å fortvil. Æ kunn faktisk dætt
fleir gang og likevel ta mesterskapet. Fallet skjedd i syttende
runde, meir enn 8000 meter va unnagjort, og æ leda på
van der Voort med over ein halv runde. Det e alltid ergelig å
dætt, men akkurat den her gangen behøvd det itj å
bety all verden.
Først nån sekunda seinar oppfatta æ det fulle
omfanget av katastrofen. Den eine skøyta glei itj. Hu skrapt
bortover isen. Men æ ga mæ itj. I full fart prøvd
æ å rett ut skøyta ved å slå'a
mot isen. Sjøl holdt æ hauet nånlunde kaldt,
men publikum så for sæ verdens undergang da dæm
så «fan' så fort» nærm sæ bakfra.
Bislett syda i et brøl: «Fortsett, fortsett!»
Mens æ dreiv der og akkedert med skøyta, kom æ
ihau ein liknandes episode fra Østersund. Da hadd æ
bøyd skøytebladet i ein sprekk, og fått hjelp
av svensken Åke Seyffarth te å rett ut bladet med
bare hendern. Åke va på indre bane no òg, men
da vi så nærmar på skøyta, skjønt
vi at det itj va nå å gjør. Bladet va brukke
tvert over!
Under sterkt press fra publikum la æ ut på ein ny
runde, men med ei brukke skøyte vart det ei lite ærefull
oppvisning. Som ei skadeskutt kråke vingla æ bortover
isen, mens van der Voort glei forbi og tok mæ igjen med
ein runde. Da va det nårt ledera og funksjonæra som
nesten klart å få te den heilt store skandalen. I
kaoset som oppsto gikk folk ut på banen for å stopp
van der Voort! Nederlendern va jo ein heilt uskyldig tredjepart,
men hadd vett nok te å huk sæ under arman på
dæm søm prøvd å hindre'n.
Etter å ha leikt klovn i ein drøy runde, vart æ
heldigvis stoppa og tatt ut av løpet. Van der Voort sust
forbi igjen mot den titteln æ hadd hatt så trygt i
lomma. Bislett va no ei heksegryte, og de som hadd minst greie
på idrett, skreik kanskje høyast. Men no va det itj
nån som mast om at «klovnen» sku fortsett.
Midt i kaoset vart det tennt et lite håp. Skøytepresident
Oskar Olsen kom springandes:
Han hadd hørt om Dagbladets ivrige fotograf, og over radio'n
hadd sportsreportern Niff (Finn Amundsen) lagt skylda på
ein foto-blitz. Meldinga slo ned som ei bombe i de tusen hjem.
Det bli fortællt at Jørgen Juve, den gamle landslagskjempa
i fotball, hadd bråvåkna i radiostolen med kommentarn:
Slagordet «Dagbladet - alltid i veien» oppstod vel
også i den her situasjon'.
Men kolles kunn dæm få bevis i saka? Radioreporter
Niff va ein mektig mann, og tok straks te orde for at Dagbladets
film mått inndras som offentlig dokument. Enden på
visa vart derfor at æ sku få gå om igjen, men
at medaljan itj sku delast ut før Johan Bruns film va fremkalt.
Kunn bildet bevis at æ va i balanse da det vart tatt, villa
omløpet tæll. Johan Brun og filmen vart tatt i «varetekt»,
og ein vaktmann fra arrangøran følgt Brun ned te
Dagbladet for å få filmen framkalt. «Vaktmannen»
va forøvrig Arne Strøm, som hadd et stort begravelsesbyrå
i Oslo, og nån vittige sjele ba'n likegodt hent firmabilen
så Dagbladet fekk skyss som fortjent.
I mellomtida hadd kona mi gitt mæ nå å tenk
på.
- Et fall e et fall, sa hu.
Hu advart mæ mot å gå om igjen. Det va sikkert
andre òg som meint at arrangøran va vel sjåvinistisk
som lot mæ få gå om. Derfor mått æ
bevis at æ itj fekk mesterskapet i gavepakke fra snille
arrangøra. Æ mått vinn den siste distansen
også - sjøl om det vart min andre 10 000 meter på
ein time.
Etter reglementet kunn æ få ein times pause før
omløpet. Men i pausen kom det bud fra kong Haakon som hadd
andre viktige ærend og som lurt på om æ hadd
tenkt å bruk heile ventetida. Da glemt æ at æ
nettopp hadd gått mine sytten runda, og sendt beskjed tebake
med budet om at æ va klar te ny start. I mellomtida va det
itj blitt my kvile. Det meste av tida gikk med te å finn
ei ny skøyte. På grunn av gnagsår kunn æ
bare bruk ein spesiell skøytemodell, og æ prøvd
mang par uten å finn nån som passa. Te slutt valgt
æ å gå med to forskjellige modella, «Ballangrud»
på venstre og «Mathisen» på høyre
fot.
Det vart det mest slitsomme løpet i mitt liv. Det første
løpet satt enno i beina, og etter seks-sju runda slutta
hjernen å virk. I bruset fra 25 000 tilskuera tvang æ
mæ framover, og klart te slutt ein knapp distanseseier,
to sekund foran svensken Karl Erik Asplund.
I mellomtida va Johan Brun ferdig i mørkerommet. Han skyndt
sæ tebake med bildet og kom te stadion akkurat da stevnet
va ferdig. For å unngå menneskestrømmen klatra'n
over muren ved sida av porten, men vart straks gjenkjent. Folk
peip og ropt: «Jævla Dagblad-jourrtalist!» Brun
skjønt plutselig at'n hadd blitt berømt på
fem hundredels sekund. Han fraus nedover ryggen da'n et øyeblikk
følt lynsjestemninga. og rakk å tenk: «Enn
om filmen er svart!» Det skjedd jo rett som det va med
utstyret den gang. I så fall mått'n emigrer eller
iallfall finn ein anna jobb...
Heldigvis snudd stemninga da'n vist fram bildet. Radio-Niff venta
itj på juryens dom:
Det va jo ein merkelig bevisførsel, for skyggen på
bildet vist at det bare va blitzen på Bruns kamera som lyst
da bildet vart tatt. Brun meine sjøl at lyskastarn itj
glimta te før et øyeblikk seinar. Men æ va
no iallfall i balanse, og fekk laurbærkransen etter å
ha gått 25 «æresrunda».
Min største tabbe før det slitsomme omløpet
va at æ itj tok inn nån form for næring mellom
de to lange løpan. Kroppen va boinnskrapt for energi, og
Henry Wahl og van der Voort mått bær mæ ned
i garderoben. Hadd æ bare hadd vett nok te å drikk
nå i pausen, kunn my vorre redda. Men æ kan vel itj
klag - iallfall itj viss æ sammenligne med et anna berømt
omløp.
På ettervintern i 1925 va det et stort stevne i den finske
byen Viborg. Hjemmefavoritten Clas Thunberg lå best an etter
tre løp mot de gode norske løperan Roald Larsen
og Oskar Olsen. Thunberg gjennomført et solid løp
i første par på 10 000 meter, og følt sæ
dermed så sikker på seiern at'n dro tebake te hotellet
for å feir. Finnen va godt i gang med ei flaske vin da'n
fekk beskjed fra banen. Han hadd gått ein runde for lite!
Det sei sitt om finsk sisu at Thunberg sett korka i flaska og
fullført ei ny mil.
Både Johan Brun og æ har fått «blitz-episoden»
knytta te navnan vårres. Nån daga etter EM va Brun
i banken for å lån pæng. Da hadd`n allerede
fått navnet «Hjallis-fotografen» og trengt itj
å legitimer sæ. Blitz-bildet har'n tjent mangfoldige
tusenlappa på, og han sæll fortsatt kopia av det.
Men han gremme sæ over å vær kjent for et så
middelmådig fotografi.
Det e utrulig kor mang som enno huske den dagen i 1951. Fortsatt
stoppe folk mæ på gata og fortæll at dæm
sto i Søndre Sving da æ datt. I så fall må
svingen ha romma halve landets befolkning. Æ har te gode
å møt ein av dæm som holdt te på Store
Stå den dagen!
Når det gjeld den sportslige diskusjon', har vel sympatien
stort sett gått min vei. Her i landet va det bare nån
avisa på Vestlandet som va skeptisk. Men svenskan godtok
aldri omløpet. Før blitz-bildet vart trykt i svenske
avisa, vart det retusjert sånn at beina bytta plass. Dermed
så det ut som æ snubla i mine eigne føtter!
Blitz-episoden skapt ein diskusjon som nådd langt utover
kretsen av de sportsinteresserte. Det opplevd blant andre journalist
Petter Lønnebotn i NRK da'n dro med sæ mor si te
NM på Krohnsminde Stadion i Bergen. Koffor arrangementet
vart lagt hit, får vær et anna spørsmål.
Ein eller anna har vel trudd at høyar makta villa holde
regnet unna den helga i januar. Men nei da - store, våte
snøfilla sugd sæ fast i isen, og mannefallet va stort.
Mora te Lønnebotn venta spent på n'Hjallis som hu
hadd hørt så my om. Men da æ også ramla
på den blaute isen, gispa hu høyt:
- Å gid, - han får vel gå om igjen?
Publisert etter avtale med forfatteren ©.
Fotografi: Johan Brun ©. Gjengitt
med tillatelse av fotografen.
|
