Melodi: "De norske loser ere raske svende."
Hvor Rimstadsmoens graner engang suste
så vemodsfullt i mangen aftenstund,
men og hvor høstens stormer redsomt bruste,
og vårens fugle sang på fredfull grund,-
Der lå for mange, mange år tilbake
en liten hytte på den lune plett,
hvor vilde blomster dufter, små og svake,
mens skogen vestenfor står stor og tett.
Der bodde gamle Berte stilt og rolig
så ene og forlatt i usle kår.
Og selv hun hadde bygget denne bolig,
hvor hun levet i en rekke år.
Hun enke var og ensom vilde vandre,
og derfor valgte hun å bo så fritt.
Hun elsket skogen, vilde ei hos andre
opholde sig, den gamle "eremitt."-
Fra moen trakk hun "tømmer" ned til stedet
og satte opp sitt lille, usle hus,
der just på samme vis som fugleredet
var tettet til med mose, ler og grus.
Hun flyttet inn med sine ting så kjære,
et bord, en krakk, to karder og en rokk.
Med dette verktøi vilde hun sig nære,
og rundt i bygden fikk hun arbeid nokk.
Hun sjelden penger tok for sitt arbeide,
men mat og drikke fikk hun ganske bra.
Og klær med, så hun sig dermed greide,
og dermed Berte var fornøid og glad.
Men hytten var så mangelfullt innredet,
at den ei hadde vindu eller ljor,
og når hun hadde ild på grue-stedet,
blev rommet fylt med røik til plage stor.
Og værst det var i kolde vinter-dage,
når døren måtte åpnes vidt på
klem.
Men aldri hørte nogen henne klage.
Hun var fornøiet i sitt usle hjem.
Hun kardet ull og lin og kunde spinne
så vakkert garn som nogen nu til dags.
Til strømpegarn hun også måtte tvinne,
og gjorde bonde-konene tillags.
Om som'rene hun ofte brukte vandre
i skogen om og sanket til sin sau.
Men denne hadde hun i havn hos andre,
Om vint'ren forte hun med gras og lauv.
En ensom gammel høne og hun eiet
og fikk et egg iblant og måskje to.-
Så godt hun kunde, hun med mat den pleiet,
men en gang blev den tatt af haukens klo.
Da sørget Berte for den tapte kjære,
og ensomheten føltes mer trist.-
Men også dette "slag" hun maktet bære,
tålmodig som hun var i lykkens "brist".-
Når nogen kom til hennes usle hytte,
de mat og kaffe fikk, hvem enn det var.
Å undslå sig, det vilde ikke nytte,
for gamle Berte hun var snild og "rar".-
I dalens bunn, litt ned for hennes bolig,
der randt en kilde med så deilig vann.
Der gikk hun ned i ensomheten rolig
og hentet hjem i bøtte eller spann.
. . .
Men så en dag der kom en "fin-fin" herre,
og kammerherre T r e s c h o w var hans navn
Hun tenkte nok, hvad mon det skulde være,
han vilde her, - mon skade eller gavn?-
Hun blev vel redd, fordi hun hadde plukket
litt ved i skogen, som jo visst var hans.
Men herren stod i dør og vennlig bukket,
og da fikk Bertes øine atter glans.
Og kammerherren sa: "I denne hytte
du skal ei lenger bo. Jeg bygge skal
et bedre hus for dig, hvor du kan flytte
inn, før enn vint'ren atter kommer kall."
Så blev der tømret opp en bedre stue
ved samme sted, for der hun vilde bo.
For 'sne og kulde slapp hun nå å grue,
for stuen var så lys og varm og god....
. . .
Men nå er huset vekk i bakkehellet,
og bekken nynner sine mindekvad.
Og vinnen suser monotont i fjellet,
mens fuglene om våren synger glad.
O l a i M a t h i e s s e n .
