| |
Høgskolen i Vestfold
| Biblioteket | Digitale tekster | Lokalhistorie
Sem og Slagen -
en bygdebok. Bind 2, Kulturhistorie, del 2 . Tønsberg: Høgskolen
i Vestfold, 2001.
Gå til: | Forside | Innhold
|< forrige | neste >
Trekk fra bygdelivet.
Fløybygning på Teien, Bytangen.
Mer om skyss-stasjonen Fyllpå.
I forrige århundre var Fyllpå et
stort sentrum i bygda. All reisetrafikk gikk om denne gård. Her var
gjestgiveri og skyss-stasjon til 1881, da jernbanen kom.
Her var bygdas tingsted. Herredstyret og andre kommunale
institusjoner holdt sine møter her. Møtesalen var i annen
etasje. Det gamle tingbordet av bjerk fins nå i stuen i første
etasje. Ved det var det bare plass for ordfører og formannskap.
Til tingbordet hørte 8 stoler av bjerk, nærmest i empirstil
og med ryggstø.
Stedet hadde øl og vinrett, tidligere
også brennevinsrett, men eieren frasa seg denne i året 1858 av
religiøse grunner.
Skyss-skafferen holdt 6-8 hester, og enda måtte
han ofte leie hester av naboene. Det var skyss-skifter på Sørby
i Skjee, på Solerød i Undrumsdal, på Kjær i Borre,
på Valløy i Slagen, på Elgestad på Nøtterøy
og Valle i Ramnes.
Postkjøringen gikk helt til Vold i Nykirke en
gang hver dag, og 2 ganger om dagen til Tønsberg.
Postføreren hadde posthorn og revolver.
Han begynte å blåse i hornet ved Gulli, når han kom nordenfra,
for at man skulle ha hester ferdige for videre transport av posten. Man
kjørte i reisekjerre, eller karjol, men om vinteren i spiss-slede eller
bordslede.
Nåværende eiers bestefar, Hans Ratus
Semb, den eldre, kjøpte stedet i 1859 av en slektning. Det var dengang
samme hovedbygning som nå, men den nye eier rettet den ut, la nytt
tak, satte inn nye vinduer og lot hele bygningen kle med høvlede
bord. Brede Fadum arbeidet med dette i flere somre.
Driftebønder.
Driftebønder kom med hele drifter av
hester, kuer og okser fra Telemark og Vestlandet i slutten av september
og oktober. Driften fikk lov til å gå på havneganger
på visse jorder. Det var både kjøp og bytte. Driftekarene
var gjerne folk i satt alder. De fikk husly og kost på gårdene,
og betalte for seg. De hadde tildels bra dyr, men også meget skrap.
Driftekarene hadde værelse på gården og dyra var på
havnegangene. De skiftet felter, og dro til Stokke, Borre osv. De lå
gjerne 8-14 dager på hvert sted. Det var ikke noen riktig omgang med
driftekarene. De førte selv med mat. Vognmennene i Tønsberg
handlet også med hester, som de solgte til bøndene i Sem.
De dyrene driftekarene kom med hadde de selv
kjøpt om våren og foret opp på fjellbeiter om sommeren.
De som kom med hester, hadde den ene bundet i halen på den andre i lang
rad, opptil 10-15 stykker.
På Fyllpå slapp de hestene i Fyllpålunden.
Det var magert beite der, og hestene levet mest av salt og vann.
Det kom også drifter av kuer om høsten.
De la seg mest inn på bondegårdene. Også drifter av griser
forekom, og de kom mest fra Sverige.
Tatere og sigøynere.
De fleste av sigøynerne var kobberslagere
og fortinnere. De tagg, stjal og spådde, arrangerte brylluper om kvelden
i teltene, og tok entre av folk som ville se på stasen.
På Kjelle, under Jarlsberg, var det fast
sigøynerleir hver vinter. På nedre Tem i Sem var det sigøynertelter
så sent som i 1899. I teltene spilte de meget kort. Det hendte også
at de ble jaget av lensmannen, men da flyttet de bare over til et annet herred.
Om våren kom også tatere med kone,
barn og 3-4 hester. De byttet og solgte hester de også (”tatermærra”)
. Tatere bodde det en tid på Eik, men ble jaget av Syvert Feier, som
var bygdevekter og feier. Det var en særlig dyktig bygdevekter, som
det går mange historier om.
Taterne hadde telter, som de slo opp i skogtrakter,
men de fikk undertiden lov til å bo på gårdene. De solgte
gode visper, blikkformer, fortinnede blikksaker o.l.
Taterne var gjerne store, mørke folk,
stridbare og tok lett til kniven.
Det var en taterkoloni på Lasken i Sandar,
men også på Lasken i Sem holdt omstreifende tatere til. De handlet
med hester og byttet til seg mange som de lot beite langs veikanten og i
skogsnar. Hestene solgte de igjen med fortjeneste. De tagg og stjal, og spådde.
I tiden før første verdenskrig hadde man dem årvisst.
Omreisende kramhandlere,
de fleste utenbygdsfra, fant bra avsetning. De solgte nåler, tråd,
knapper, såper, papir, julekort og kniver av forskjellige slag. Enkelte
reiste bare i tøyer og trikotasje. Opplendinger kom med tykke, solide
vadmelstøyer og fant bra avsetning. Mange omreisende kremmere drev
det stort, det var både norske og svenske. En svenske, Hedin,
hadde prøver med og tok opp bestillinger på lintøy,
dresstøy og strømper. Dette varte til mellomriksloven
ble opphevet. De andre hadde varene sine i skreppa. Det var også omvandrende
urmakere som reparerte slagur og andre klokker.
Ungdom og dans.
Ungdommen i Sem og Slagen deltok i dansen på
Holtesalen særlig på følgende dager: 2. nyttårsdag
og fastelavensmandagen, da selfangerne ble påmønstret, Mikkelsmessdagen
29. sept. var også flittig brukt. Også om lørdagene reiste
ungdommen til Tønsberg for å more seg, nå ikke lenger.
Ungdommen har sine egne lokaler i Sem og Slagen, men besøker flittig
kinoen i Tønsberg, heter det.
Dansemorro. Om vinteren forekom
kaffelag i stuene. Smørbrød, kaffe, brennevin, dans. Dette
mest blant tjenestefolk.
Låvedans forekom om sommeren.
Da hadde ungdommen også leker: Kjerringa med staven, slå på
ring, veve vadmel.
17. mai ble feiret med tale for dagen, sang, dans,
lek. Trekkspill forekom alt så tidlig som 1880.
St. Hansaften, St. Hansbål
helst ved sjøkanten, lite bål i Sem, men St. Hansaften ble
likevel feiret med dans dels på grønne bakken og dels på
lagt dansegulv. Bål kunne forekomme på høyere liggende
steder, Fadumåsen, Pannehaugen.
Sammenskuddsballer.
Ungdommen holdt også egne sammenskuddsballer.
Et par herrer og kanskje en dame satte seg i spissen. Hver herre bad en
dame med. Herrene betalte (2-3 kr. hver). Damene tok gjerne smørbrød
med. 1 eller 2 fiolinspillere, som ble betalte ved at alle herrene la penger
i en skål, kunne bli 10-16 kr. for kvelden.
Bryllup i gammel tid.
Marthina Larsen Rom har fortalt at hun 11 år
gammel var tilstede i sin tantes bryllup i 1868: Bruden hadde brun kjole,
brunt fransk sjal, hvitt slør med myrtekrans. Brudgommen bar sort
bonjour, blå silkevest. På den tid kjørte følget
til kirke i reisekjerrer og karjoler. Brud og brudgom kjørte sammen
til kirken. Hjemme igjen ble brudefølget mottatt av kjøgemesteren.
Søren Nilsen Bø utmerket seg som
sådan, vittig og morsom. Når gjestene var plasert i et par rom,
gikk han att og fram i stuene og sang stubber.
Før bryllupet gikk en båmann rundt
i grannelaget og innbød slekt og venner. Han brukte gjerne en fast
formel: Jeg har så mange flittige hilsener fra - (brudens foreldre)
og skal innby - (gjestenes navn) i bryllup på gården - (gårdsnavn).
Vi ber dere møte i kirken - (datum og kl.) og følge med til
hjemmet og ta til takke med hva huset formår.
Ved kirken kunne det ved store brylluper være
opptil 25 hester og bryllupsgjestenes antall kunne være 50-60-70.
Ingen musikk under toget, men på gården
ble brudeferden mottatt med horn og klarinett på trammen mange steder.
Bordene sto dekket. Skjenk straks før
bordet, klar suppe og oksestek, enkelte steder suppe med kjøtt og
boller, men som regel stek. I finere brylluper ble det servert avkokt torsk
før steken. Akevit og øl, ikke almindelig med vin. Etter middagen
enkelte steder kaffe og sukker. Så dans til fiolin. Dansen holdt på
til den lyse morgen og hele neste dag.
Brudedans:
Faren åpnet dansen med sin datter bruden. Deretter
danset brud og brudgom sammen, så brudens mor med herrer av brudgommens
familie og brudgommen med damer av brudens familie. Deretter fri dans for
alle. Når det ble mørkt om kvelden innfant glanere seg og skjøt,
skyting også til og fra kirken. Glanerne ble traktert av brud og brudgom
med brennevin. Det kunne hende ulykker under skytingen. En mann skjøt
i 1897 hånden av seg.
Kjøgemesteren holdt gjerne humoristiske taler
under bryllupet. Brudgommen takket for bruden. Det forekom også andre
taler, men ikke så mange som nå.
Som den beste leilighetstaler i Slagen nevnte man en
tid skalden Carl Henrik Mørch.
Skipsfører og gårdbruker Karl Henrik
Mathisen Aasen holdt også av og til taler.
Prestene deltok i almindelighet ikke i selskapene
uten ved konfirmasjon og enkelte begravelser. Det samme var tilfelle med
legene. De var bare med, når de var av slekten.
Kjøkemesteren var en opptatt mann. Han
ba gjestene tilbords og foresto hele oppvartningen, og når kokkepengene
skulle innsamles (betalingen til kokka) var det alltid han som satte det
igang.
I brylluper kom punsjebollen inn ved 8-1/2 9
tiden. Kjøkemesteren laget punsjen av konjakk, varmt vann og sukker,
oppkokte den til kokepunktet, tente på med en fyrstikk, så det
fremkom en blå flamme som ble slukket med et lokk etter et par-tre
sekunder.
Kjøkemesteren skjenket punsjen i glass
på brett og bar dem frem til hver enkelt gjest. Senere forsynte de
seg selv av en øse som lå i bollen. Det ble gjerne satt inn
flere boller i løpet av natten.
Innimellom fikk damene kaffe og kaker.
De herrer som ikke danset, spilte kort eller
pratet.
Damer som ikke danset, drakk hjemmelaget vin
og «sladret». I almindelighet var alle i god stemning. Det hersket
også godt naboskap.
De som spilte.
Ved brylluper og sammenskuddballer spilte
1 eller 2 fioliner.
Anders Aas fra Ramnes spilte i 1890-årene
både i Ramnes og Sem. Han spilte også klarinett. Arne Engen fra
Ramnes spilte 1. fiolin.
Ole Langbrekke fra Andebu spilte meget i brylluper
i 1880-90 årene, spilte mye på Vermelid i Sem, hvor det var
en stor stue, som bruktes mye til dans, sammenskuddsballer og brylluper. Han
spilte også på Langerødbakken, hvor ungdommen danset om
sommeren.
Som felespiller utmerket seg også en skomaker
Jakob Julius, Halte-Julius fra Solli, Skallevoll. Dessuten nevnes Anders
Nilsen Oseberg i 1870 -80 årene. Han ble fra 1890 årene avløst
av Jørgen Sørensen Roberg, som spilte ennå i 1907-08
da Slagen skytterlag ble stiftet på Nordre Bø. Da ble skytterhuset
innviet med folkefest, hvor Jørgen m. fl. spilte. Det var minst
et par feler til.
Etter ham kom Harald Aasen fra Stang som nylig er død,
en flink spiller.
Men før disse siste burde vært nevnt Jakob
Olsen fra Åsgårdstrand. Han spilte som gammel mann ved ball
på gamlestua på Bø i 1880 årene. Jakob var en
meget populær spiller og opptrådte i Slagen i over en menneskealder.
Han var særlig ansett. Omkom ved drukning under seilas.
Trekkspillet ble først mer almindelig
fra omkring 1900, man begynte med enrader (durspill), senere 2-rader, som
var litt bedre. Fem-rader kom først etter 1914.
Reidar Bø, født på Bø
1897 begynte som felespiller og fortsatte med trekkspill (Fem-rader).
Det var meget svenskegutter som var på
arbeide i bygden som førte trekkspill med. Det ble senere nyttet,
især ved festligheter ute, dans på låve, på gressvollen,
17. mai.
Men tilbake til felen: Jørgen Andersen
spilte fiolin også til dans, lærte noter av Anders Nilsen Oseberg.
Han har hørt Jakob Olsen spille, ” han var en mester”.
Ved baller på gårdene i forbindelse
med kaffeselskaper ble det alltid spilt på fele, aldri trekkspill.
Det var som regel bare en spillemann; men av og til kunne også flere
opptre.
Den før nevnte Jørgen Sørensen,
Nordre Roberg, spilte gjerne sammen med Hartvig Nilsen, Åsgårdstrand.
Jørgen hadde en sønn Anton Jørgensen
som i brylluper gjerne spilte klarinett sammen med felespillerne.
Her kan tilføyes at Jørgen Sørensens
far Søren Jørgensen, var en meget dyktig felespiller. Han
laget visstnok også melodier selv, er død før 1880.
Sigurd Hassum nevner også Otto Horgen
som en dyktig felespiller av den gamle skolen. Han sier at det ble spilt
både på fele og klarinett, gjerne to-tre sammen i brylluper.
Trekkspill, 2-rader, hørte han i sin barndom,
langt senere kom mer moderne trekkspill.
A. M. Roms far, Hans Jakob Rom, spilte også
i brylluper i 1860-årene, bare fiolin.
Et sjeldent
grantre i Greveskogen.
I juni 1899 fikk professor i botanikk,
Wille innsendt 2 merkelige grankongler fra et tre i Greveskogen på
Jarlsberg. Det var en forstmann, G. Evenby, som var blitt oppmerksom på
konglene og sendte dem til undersøkelse.
Konglene var så store som almindelige grankongler,
men så litt merkelige ut, idet skjellene liksom var vrengt bakover.
Wille kunne meddele at dette var en meget sjelden type kongler, og de fantes
bare såvidt bekjent, en tre-fire steder i Europa.
Han spurte om man kunne finne flere slike kongler.
De hadde ikke noe norske navn; men i Tyskland kalte man dem ”Krüppelzapfen”.
Wille ba også om å få en nærmere
beskrivelse av treet.
Evenby meddelte at det var intet usedvanlig
ved treet. Det var som et almindelig grantre, ca. 40 fot høyt, 9
tommer i brysthøyde.
Det eneste usedvanlige var at røttene på
den ene siden var gravet bort, og en del av dem lå bare. Det var
som en liten hule under treet på den siden. Det sto i en liten skråning.
Han fant noen slike kongler til på treet,
og et par år senere sendte han inn enda fler. Wille fant saken interessant
og fotograferte konglene, målte og beskrev dem, sammenlignet dem med
andre kongler i utlandet og skrev en artikkel i ”Nyt Magasin for Naturvidenskab”,
1907. Artikkelen var skrevet på tysk; for det var i Tyskland man hadde
funnet kongler av samme slag tidligere, første gang i året
1868.
Tilslutt tok han også for seg spørsmålet
om hva som kunne være grunnen til at skjellene vrengte seg bakover,
måtte være at de vokste sterkere på undersiden enn på
oversiden.
Men hva er så igjen grunnen til dette? Ja, det
spørsmål arbeider videnskapen enda med. Man har analysert
barnålene og veden i treet, og barken og jordbunnen, men gåten
er enda ikke løst.
Imidlertid reiste en et spørsmål om fredning
av dette tre. Det var den eneste gran i Norge, het det, som bar slike kongler.
«Østlandske kretsforening for naturfredning
i Norge» tok nå saken i sin hånd.
Vi hadde fått en bestemmelse om fredning,
bl. a. av enkelte sjeldne trær, nemlig kongl. res. av 25/7 1910, og
i henhold til denne resolusjon anbefalte kretsforeningen fredning av nevnte
gran i Greveskogen, Jarlsberg. Saken ble støttet av professor Wille
i et brev datert 22/8 1914, og ved kongl. res. av 26/2 1915 ble nevnte
grantre erklært fredet. Det var etter professor Willes uttalelse
et unikum i Norge og av stor videnskapelig interesse.
Det heter videre at øverste kammerjunker
H. Wedel Jarlsberg har gitt sitt samtykke til at treet med omliggende grunn
fredes, og har påtatt seg å bekoste det inngjerdet.
Dette var i året 1915. Men hvor er nå
treet?
Jeg har spurt flere kjente menn fra Eik og omegn,
folk som har ferdes på kryss og tvers i Greveskogen, om dette tre,
men ingen av dem har sett det, og de har heller ikke hørt tale om
det.
Ved fylkeskontoret, hvor alle fredninger er
innregistrert, har man meddelt at grantreet i Jarlsberg skog ganske riktig
har vært fredet siden 1915, men treet er nå utgått.
Stamhusbesitter Wedel Jarlsberg har meddelt
følgende:
«Da jeg kom til Jarlsberg, var det et
grantre som var fredet - hvorfor dette var fredet har jeg aldri hørt,
men det kan godt tenkes at det er det treet, - imidlertid tørket
det, så det ble hugget i midten av 30-årene. Da det ble hugget,
tok vi intet mål av samme.»
Treet er altså dødt og borte. Det
var vel den svekkede roten, som Evenby nevnte, som har vært treets
svake punkt.
Imidlertid kan jeg meddele at det er funnet
et nytt tre av samme sjeldne slag et annet sted i Norge. Det vokser på
Hadeland, i Østre allmenning, gård nr. 115, bruk nr. 1 i Lunner,
ved Elstøen, Løvenskiolds eiendom. Dette tre er også
nå fredet. Det tilhører Oppland fylke.
Gå til: |
Toppen | Forside | Innhold | <
forrige | neste >
|